Angående det jeg har skrevet om tidligere om at Politidirektoratet ikke svarer på e-postene mine.
Jeg lurer på om det kan komme av at de er involvert fra før, og at de har drevet med ting som ikke tåler dagslys.
Jeg lurer på om det kan ha vært sånn at tidligere sjefer jeg hatt i Rimi, f.eks. Skodvin, kan ha vært i familie med
folk innen etterettning osv. (f.eks. han Skodvin som det er om i nyhetene innimellom).
Og så har de bestemt seg at de skal bruke meg som et slags levende mål, eller hva man skal kalle det, og
flyttet meg til en butikk (f.eks. Rimi Bjørndal), hvor de viste at det var folk som jobbet som var tilknyttet
kriminelle nettverk.
Også har de fått inn et vaskefirma der, f.eks. det som ligger på Grunerløkka der, hva heter den gata da, W. Thr. gt
krysser Uelands gate, og blir til Sanner gata er det kanskje.
I Sanner gata der, ikke langt fra Christies gate f.eks., og lyskrysset i starten av bakken opp til Sinsenkrysset, og
på andre siden av gata for Hawaii storkjosk og en MC-forretning.
Ca. der, ligger det et vaskefirma som heter Kvalitetsrengjøring eller noe sånt noe, vegg i vegg med en skiltforretning, så de har
rosa klistremerke-reklame på alle vinduene, som er laget i butikken ved siden av.
De for eksempel, kunne jo være tilknyttet til kriminelle mafia-nettverk, eller i allefall ha ansatte som er i denne
kategorien.
Så når de begynte å vaske på Rimi Bjørndal.
Det var forresten etter at en dame i slutten av 40 årene vel, blondt hår, virket velstelt og ordentlig og respektabel.
Hun kom å anbefalte det firmaet.
Jeg sa jeg skulle si fra videre til butikksjef eller distriktsjef, og det gjorde jeg, jeg sa fra til distriktsjefen Skodvin var det
vel.
Og da dukket det firmaet opp noen uker etter vel.
Og der var det de kurdiske søstrene Hava, Sema og Songul Ozgyr jobbet da.
I allefall de to første som er de eldste da.
Og foreldrene begynte å vaske butikken.
Og de har en bror som heter Muhammed, som likte mafiafilmer, eller han likte vel bare den som het mafiabrødre.
Men men.
Så de her har det virket for meg som senere at var i et mafia nettverk da.
Og den personen som var en av de første jeg overhørte at jeg var forfulgt av ‘mafian’ fra.
Det mener jeg var den samme blonde dama, som hadde sagt fra om vaskefirma i 1997 tror jeg det må ha vært, eller kanskje slutten av 96. Mest sannsynlig 97 vel.
Hun samme dama, stod i butikken i desember 2003, og prata med en nabo eller venninne, og sa det såpass høyt at jeg kunne
overhøre det, at hun hadde hørt at jeg var forfulgt av mafian _også_.
Og at det måtte ende tragisk, men at hun kjente litt til meg, så hun trodde kanskje at jeg kunne klare å ordne opp i det.
Noe sånt var det jeg overhørte at hun sa til venninna eller naboen hennes, eller hva hun var.
De stod å prata/sladra sammen midt inne i butikken, og virka som om de hadde slått litt rot der, og stått der en stund og
kjente seg litt varme i trøya.
At dem hadde stått der så lenge at dem følte seg hjemme der omtrent virka det litt som.
Og jeg mener dette var samme dama som tipset meg om et rengjøringsbyrå, som hun trodde at det var mulig at butikken kunne spare noen kostnader ved å hyre da.
Jeg jobbet jo som assisterende butikksjef på Rimi Bjørndal, fra like etter påske 96 til høsten 98 vel, så jeg hadde egentlig ikke så mye med hvilket vaskefirma butikken brukte.
Så når Skodvin kom innom noen dager etter, så ga jeg lappen til henne, og fortalte at en dame som virka ordentlig, hadde vært innom butikken og anbefalt disse da.
Jeg burde kanskje ha gitt lappen til butikksjefen, men han var litt morsk osv. synes jeg, og jeg gikk ikke så bra overens med assistent Irene heller, så vi løste det på den måten at Kristian og Irine jobbet alle tidlig vaktene, og jeg hadde ansvaret for senvaktene.
Det virka vel ganske greit, da slapp vi å se hverandre så mye, og jeg synes samarbeidet gikk minst like greit med de vanlige medarbeiderne som jobbet på kvelden.
Selv om dette mest var jenter, så gikk vel samarbeidet stort sett greit uansett, jeg fløy rundt og spredde varene, og de jentene satt i kassa og tok tippinga og ting som det.
Selv om det kanskje ble litt stressende for hun Hava, som var datteren til de som vaska i butikken.
Hun pleide å være tredjemann i kassa, og hadde samtidig ansvaret for å fylle opp frukta på nytt.
Og da måtte hu hele tida sitti i kassa innimellom frukt-påfyllinga, for det var ofte at det trengtes tre kasser.
Men fire kasser trengtes ikke så ofte, så fjerdemann som hadde jobben å fylle på varer, behøvde ikke å sitte så mye i kassa.
Og hun Hava var såpass pålitelig.
Altså hvis jobben hennes var å fylle opp frukta, så gjorde hu det da.
Og da hadde man på en måte måte kontroll på fjerdemann og, jeg pleide vel å ta kassanøkkelen til fjerdemann, og kunne man mer eller mindre beregne hvor mye arbeid personen gjorde på de to timene personen fylte opp varer, før vi bytta kl 18, og da ble fjerdemann førstemann i kassa, fram til butikken stengte kl 20.
Så det systemet funka vel egentlig ganske bra, og vi ganske bra kontroll på butikken.
For Rimi Bjørndal er en butikk med lav snitthandel og tipping og en god del støy og alltid noe som skjer, og nå de siste årene har det jo vært post der også så, så da har det jo vært enda mer.
Så jeg tror ikke det er mange Rimi-er i Norge, som det er veldig mye mer utfordrende å lede.
Det er mye tomflasker og, fordi folk kjøper jo brus osv. i sentrum etter jobb/skole, med de tar jo ikke med tomflaskene til sentrum igjen, så de blir vel panta på Bjørndal da.
Så den måten å jobbe på passa vel bra til den butikken da.
Selv om man lærer jo mer om ledelse osv. forhåpentlivis, ved å jobbe som butikksjef, og å være på kurs osv., så selv om det virka bra da, så er det sikkert at jeg ville gjort det på samme måten nå.
Men det er vel en annen sak.
Men jeg ville kanskje ha satt fjerdemann til å ta frukta da.
For det er jo ikke noe poeng i at folk skal stresse seg ihjel heller.
Altså det skal jo være en balanse sånn at folk trives litt på jobben og vel, og ikke bare jobber seg halvt ihjel.
Men man lærer vel så lenge man lever forhåpentligvis.
Selv om det kanskje ikke alltid er like lenge, men det er vel en annen sak.
Og det var ganske slitsomt i den jobben, etter at Irene slutta, og før Merethe begynte.
Disse to var assisterende butikksjef-kollegaer av meg da.
Irene begynte som assisten på Rimi Mortensrud vel, hvis det ikke var ambulerende butikksjef for Anne Kathrine (Skodvin), hun ble da.
Og Merethe hadde vel jobba ute i Siggerud eller noe, hvis jeg husker riktig.
Men etter at Irene slutta, da hadde jo jeg ansvaret for å spre alle varene, ta alle bestillingene, tørrvarer, kjølevarer, frysevarer, melk, brød, Stabburet (nå spis) til tider, ringnes i ferier da, salater, frukt hver dag.
Jeg hadde vel stort sett alle bestillingene i hele butikken, ansvar for å spre alle tørrvarene, ansvaret for å legge opp alle kjølevarene, var tippeansvarlig, og ansvarlig for å lede alle senvaktene.
Så jeg hadde vel nok å drive med, men jeg var veldig motivert for å gjøre en god jobb da.
Men jeg merket i 98, rundt tiden når jeg begynte som butikksjef på Rimi Nylænde, at jeg var rimlig utslitt ja.
At jeg nok egentlig hadde trengt et par måneder å slappe av, for jeg var helt utslitt, må man vel si.
Og da jeg hadde ferie sommeren 98, så var det VM finale mellom Frankrike og Brasil.
Og da var det ingen av de andre som svarte når Vaktservice ringte og sa alarmen hadde gått, så da måtte jeg ta taxi vel, opp til jobben, for å sjekke alarmen, midt i VM-finalen.
Og jeg tror ikke jeg fikk dekka taxi-regninga engang.
Jeg var ikke så glad i prate med hverken butikksjefen eller distriktsjefen.
Det er mulig at jeg hadde fått dekket regninga, hvis jeg hadde tatt det opp, men det er også mulig dem hadde sagt at det var en del av jobben min å dukke opp der, men mest sannsynlig hadde jeg vel fått dekket det.
Men da var faktisk de politifolka som var der rimelig greie.
Dem kjørte meg til og med hjem til St. Hanshaugen fra Bjørndal.
Så det var jo kult gjort da, dem kjørte noen sånne veier som ikke var lov å kjøre på egentlig osv. hvis jeg husker riktig, for vanlige biler da, fra Ryen og ned til byen, kanskje noen kollektivfelt eller noe, jeg husker ikke helt.
Men det var jo VM finale og de var jo politi, så dem hadde vel kanskje lov til det.
Men samme det.
Det jeg skulle skrive om var at det kan jo virke som om det er noe etteretning og/eller politi, som har brukt meg som sånn levende mål mot mafia kriminelle nettverk osv.
Det var jo når hun dama sa at jeg var fulgt etter av ‘¨mafian’ _også_.
Og dette var jo noen få dager etter at tryne mitt hadde blitt ødelagt på en måte, sånn at det virka som om huden i trynet hadde blitt etsa bort på en måte.
Det var to pakistanske søstre, litt runde, som jobba på Rimi Bjørndal i tiden rundt desember 03.
Og hun eldste av de, hun skjønte jeg, på at jeg overhørte hva hun prata med kollegaene om, at hun skjønte hva som hadde skjedd med tryne, og at det ville bli bra etterhvert eller noe.
Jeg mener hun sa det til i hvertfall to andre, sånn at jeg hørte det.
Jeg mener hun sa det også til hun Candelia, eller hva kusina til hun, ja hva het hun igjen da.
Anica.
Jeg mener hun sa det til Candelia, som nettopp hadde begynt der, og var kusina til Anica.
Også den dagen jeg bare stakk hjem fra jobben.
Det var jo dagen etter at en sånn torpedo aktig jugo-aktig kar, som så ut som om han var topptrent, tøff som om han var
kriminell vel, kanskje 150 kg eller noe og 195 eller 2 meter høy eller noe.
Han spurte på dårlig norsk: hva koster appelsiner.
Mens han holdt opp en kasse klementiner.
Og kikka på navnet mitt på navnskiltet, og gliste.
Han kjøpte vel ikke noe, og bare forsvant ut av butikken.
Pluss at det var en gjeng på tre-fire albanere eller noe i tjueårene vel innom og klappa meg på skuldern og gjorde narr av meg vel, mens jeg og Toro og Frederick la opp frysevarer.
Pluss at jeg hørte ungdommer i butikken og på bussen, sa ting som at ‘han er forfulgt av mafian, men han er ikke redd’ osv.
Dem sa vel det fordi jeg dro på jobb da.
Pluss at folk jeg kjente som jobba i butikken, og ungdommer som jeg kjente fra jeg jobba der før, kom og hilste alvorlig på meg, som om dem tok farvel osv.
Og var veldig triste virka det som, på en måte som at her var nok alt håp ute.
At de var triste på mine vegne, men at det nok ikke var noe som det gikk ann å gjøre med dette.
Sånn virket det for meg.
Og da jeg hørte fra de jentene i posten, at Songyl ringte rundt, og prøvde å finne ut hvor jeg bodde osv.
Men at personalpermen var låst inn, så hun kunne ikke finne det der.
(Kontrakten min var vel uansett hos Anne Kathrine, så hun kunne vel ikke finne den i medarbeiderpermen).
Og jeg hørte hun eldste at de litt runde pakistanske søstrene, sa at hun hadde lovt å hjelpe Songyl osv.
Det må ha vært med å ta meg det da.
For jeg hørte hu eldste pakistanske søstra, sa til hun kollegaen, at Songul hadde ringt rundt til hele byen, eller alle hun kjente til, eller noe i den duren, hele dagen, uten å ha funnet ut noe som helst, om meg, uten å ha funnet ut hvor jeg bodde eller noe.
Så mente jeg hun sa at Songul var sammen med en mafiakar, og at hun var imponert over hvor rolig jeg tok det.
Jeg var jo litt stressa over at trynet var ødelagt, og hørte ungdommer sa på bussen ting som at, ‘han kjemper tilbake han’.
Om meg.
Så det var tydelig for meg at det var noe som foregikk.
Så jeg holdt øyne og ører åpne, så det var vel derfor jeg klarte å høre hva hun pakistanske dama sa, og de andre da.
Candelia mener jeg spurte om hu pakistanske dama, om jeg kom til å bli bra igjen.
Og da sa hun pakistanske dama ja, men at det kom til å ta tid vel.
Men samme det.
Jeg skriver navna her, fordi jeg tror det er et eller annet, som ikke er helt som det burte være i Norge, så derfor synes jeg
vel kanskje at det er mest ansvarlig å skrive navna, så er det kanskje noen som klarer å finne ut av dette mafia-greiene, ettersom det er vel ikke så morsomt hvis hele byen og landet er kontrollert av noen sånne gangstere og kjeltringer.
Og jeg skjønte det på ungdommene på bussen, som sa ting som ‘han kjemper tilbake han’ osv., at dette var noe som hadde skjedd mange eller flere ganger tidliger, og at dette var ganske velkjent blant ungdommene.
Det virka i allefall sånn for meg.
Så det kan vel virke som om det er ganske vanlig at disse mafia-nettverkene, plukker ut en person, som de forfølger, sikkert helt til de får drept dem på mer eller mindre barbariske måter da.
Og at folk vet om dette, og antagelig politiet vet om dette, men at det ikke står noe om dette i avisene.
Og det virker som om politiet og/eller etterettning, har plassert meg i en butikk.
(Skodvin fikk meg jo til å begynne som assisterende butikksjef på Bjørndal i 96, etter at jeg hadde operert kneet, etter en korsbåndskade, på Aker i februar 96 var det vel).
At Skodvin plasserte meg der, og at etteretning da (representert ved hun blonde dama jeg nevnte), fikk inn et vaskefirma, hvor de viste det var mafiakriminelle involvert.
Samtidig som etteretning/politi da antagelig har spionert på/overvåket meg da.
Og brukt meg som en slags levende blink.
Også har de fått hun blonde dama til å si til meg at jeg er forfulgt av mafia, sånn at de kan jage meg vekk fra Oslo da antagelig.
Av en eller annen agenda.
Og brukt meg som en levende blink rundt omkring i Storbritannia og Europa.
De ville vel bli kvitt meg da kanskje, sånn at det ikke skulle komme ut hva de hadde gjort.
Noe sånt.
Og at det er på grunn av dette, at politidirektoratet ikke svarer på e-postene mine, siden de allerede er involvert fra tidligere.
Og, som det kan virke som, har gjort diverse brudd på menneskerettigheter osv., som vel ikke engang er lov å gjøre hvis det er krig.
Å bruke noen, mot sin vilje og viten, som levende blink, og spionere på, det er vel ikke lov noen steder.
Untatt kanskje i Stalins Sovjet, men jeg tror Stalin kanskje også ville synes at det var å gå litt langt.
Eller det er vel kanskje heller tvilsomt, dette ville vært helt i hans ånd, så han hadde vel antagelig støttet opp om en slik praksis, og vel heller kanskje blitt litt skuffet over at han ikke hadde kommet på denne gode ideen selv.
Men samme det.
Så hva agendaen bak dette har vært, det kan man jo lure på.
Om det var for å spionere på mafia-nettverkene.
Altså at de var på samme side som jeg, selv om dette ikke egentlig er min business, eller noe jeg har engasjert meg så mye i, jeg har vel mest engasjert meg i jobben osv.
Eller at etterettning og politi, er på samme side som ‘mafian’, som dem kaller den.
Og at de av en eller annen grunn, ville kvitte seg med meg, og få ‘mafian’ inn i omgangskretsen min, og på den måten bygge opp et slags nett rundt meg.
Ved at de gradvis får kontroll på hvem jeg omgås av venner og familie osv.
Får disse til å samarbeide på forskjellige måter.
Og når de har alle vennene og familien din under kontroll, så snører de nettet sammen, og prøver å drepe deg eller hva de gjør da.
Jeg mener også det var Skodvin som ville at vi skulle ansette David Hjort.
Han sendte jo en søknad, hvor det stod at han hadde hatt problemer med sjefen på en cafe/is-resturant eller noe, på Oslo City, hvor vel også dama hans da, Heidi, jobba.
Var det han sjefen som var jøde eller noe da.
Og jeg mente at det var ikke så smart å ansette en som hadde hatt mye problemer med sjefen i den forrige jobben.
Dette sa jeg når Skodvin spurte meg om min mening.
Men Skodvin fikk vel trumfa igjennom, i allefall over meg, i kraft av sin stilling som distriksjef, at vi skulle ansette han.
Jeg var jo bare assisterende butikksjef på Bjørndal, så jeg hadde ikke så mye jeg skulle ha sagt i den sammenhengen egentlig.
Dette var jo egentlig en butikksjef-avgjørelse, sånn som jeg ser det.
Så hvorfor distriktsjefen skulle blande seg selv om meg inn, det husker jeg at jeg synes var litt snodig/rart, og det synes jeg vel forsåvidt nå også.
Men det kan vel være at butikksjefen hadde spurt henne om råd da, og hun spurte meg om råd.
Men jeg synes det var rart at hun spurte meg om råd, hvis hun allerede hadde bestemt seg.
Jeg sa jo at jeg ikke synes det hørtes ut som noe god ide, men hun bestemte seg jo for at Krisitian skulle ansette han uansett.
Og den butikken, Rimi Bjørndal, er jo som nevnt, såpass kaostisk å lede/styre, så hvis det skjærer seg med noen av medarbeiderne, så blir det nesten for slitsomt å jobbe der, for da er det enkelt at de finner på unnskyldninger for at de ikke kunne gjøre den og den jobben.
Og jeg hadde jo nok ansvar og arbeidsoppgaver fra før.
Mer enn nok, vil jeg nok kanskje si.
Så man måtte jo prøve å opprettholde, å ha det sånn jeg synes vi hadde det på seinvaktene i hvertfall, at alle gjorde jobben sin stort sett, og at ting gikk mer eller mindre på skinner.
Det var vel nesten nødvendig å ha såpass kontroll, altså at man for det meste i allefall, hadde medarbeiderne med seg, for å få noe som kunne ligne på kontroll over butikken.
Nå var det vel egentlig ikke mitt ansvar at butikken gikk bra, det var vel egentlig butikksjefens ansvar.
Men jeg prøvde i allefall å ta mye ansvar, for at butikken skulle gå rundt, og at ting skulle fungere, på en måte sånn at kundene skulle bli fornøyde med butikken osv. da.
Dette fordi jeg likte å gjøre en god jobb, jeg er vel litt ærgjerrig og ambisiøs da.
Selv om jeg tilfeldigvis hadde havnet i Rimi, så synes jeg jo at det var ganske morsomt å jobbe med praktisk jobbing, etter at jeg hadde blitt vant med det mer eller mindre fra infanteriet, under førstegangstjenesten osv.
Og jeg hadde ikke lyst til å gi meg i Rimi før jeg ble butikksjef, og hadde det på papiret, sånn at det ga et godt inntrykk sånn sett, når man søkte på nye jobber osv.
Jeg hadde jo egentlig studert data, og drevet mye med programering osv, så det var vel ikke akkurat Rimi jeg hadde tenkt å jobbe i resten av livet.
Men etter militæret, så var jeg jo arbeidsledig, og hadde bare ‘dimme’-pengene, og søkte en del kontorjobber.
Jeg hadde lyst til å ha en vanlig kontorjobb, sånn at jeg kunne drive med programering på fritiden, ved siden av en heltidsjobb da.
Jeg hadde ikke fått fullført utdannelsen, mye pga. av at jeg slet litt med at jeg var skikkelig deprimert husker jeg, vinteren 91/92 og jobbet mye på Obs Triaden, så det det gikk litt ut over studiene.
Jeg hadde ikke så mye venner og familie og kjente da, og jeg likte ikke helt å bo i Ungbo leiligheten på Ellingsrudåsen der, og likte vel ikke helt de andre folka som bodde der heller.
Selv om de vel ikke egentlig var så værst, men jeg hadde ikke så mye til felles med dem da.
Så jeg var vel mest for selv osv., og det var vel ganske kjedelig og tamt på både jobben på Obs og på studiene på NHI, så jeg trivdes ikke så bra, av en eller annen grunn.
Og det hadde jo nettopp vært nedgangstider på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet, så det var ikke så enkelt å få seg jobb i 92.
Og det husker jeg dem prata om når vi studerte på NHI i 89/90 også, at vi kunne ikke regne med å få jobb med bare to år fra Norges Høyskole for Informasjonsteknologi etter videregående, vi måtte ha verv i studentrådet eller noe ekstra for å få jobb virket det som.
Så det var litt deprimerende å høre, så det er nok morsommere å komme rett ut fra utdannelse sånn arbeidsmarkedet er nå, hvis det ikke har begynt å gå nedover igjen da, enn det var i perioden 89-92/93 osv.
Så jeg fikk ikke noe kontorjobb gitt.
Jeg søkte ikke så mye datajobber.
Han karen på arbeidsformidlinga på Stovner, satt meg opp som ADB-ekspert eller noe, som i Administrativ Data Behandling.
Og det var vel en foreldet betegnelse, så jeg fikk vel ikke så mange jobbtilbud gjennom dem heller.
Og det var vel kanskje ikke så mange ledige datajobber på den tiden, og jeg hadde bare 33 av 40 vekttall fra skolen, så jeg var litt flau over det, og søkte mest kontorjobber.
Også innen kommunen og det offentlige.
Men de jobbene var det stort sett bestemt på forhånd hvem som skulle ha virket det nesten som for meg.
For jeg ble ikke inkalt til et eneste jobbintervju på de jobbene jeg søkte på.
Så det er mulig at den typen jobber kun lyses ut, som en slags formalitet.
Jeg ville jo bare ha en vanlig jobb, sånn at jeg kunne programmere, og utvilke egne programmer på fritiden da, og kanskje selge de etterhvert da.
Det kan jo også ha vært at CC Storkjøp i Drammen, eller Obs Triaden på Skårer, ga meg dårlige tilbakemeldinger, hvis noen firma
ringte dem for å få høre deres mening om sin tidligere arbeidstager da.
Selv om jeg synes at jeg bra nok, og sleit må man vel nesten si at man gjør, når man sitter i kassa i butikker som CC Storkjøp, og vel særlig store supermarkeder som Obs Triaden da.
Men man, sånn er det, det er ikke så lett å gjøre folk fornøyde alltid, så det er vel vanskelig å si hva det kan komme av.
Selv om jeg prøvde å være pliktoppfyllende og ærlig og gjøre jobben på en best mulig måte, så er det ikke sikkert at andre
ser på det på samme måten, uvist for meg av hvilke eventuelle grunner.
Det var en episode da jeg jobbet på OBS Triaden.
Da kom det en kar med en avis, og lurte på hvor han skulle legge de seks kronene, som vel VG og Dagbladet kostet da.
Han ville vite hvilket spesielt sted kunder skulle legge pengene, når de gikk forbi en kunde som ble ekspedert.
Altså at jeg satt i kassa og slo inn varene til en kunde.
Så kom det en annen kunde, og ville gjerne vite hvilket spesielt sted, kunder som går forbi køen, skulle legge fra seg småpenger for aviser osv.
Jeg prøvde å tenke ut om vi hadde noe sånt sted.
Jeg var litt bekymret for at kunden ville bli misfornøyd hvis vi ikke hadde noen sånne steder å legge mynter.
Han virka som en kar som var ganske vant til å bra kundeservice osv.
Så jeg ble litt flau over, på vegne av butikken, å kanskje måtte bli svar skyldig da.
Så jeg så litt over kassa.
De fleste kundene la jo bare pengene på pleksi-glasset over kassabåndet der.
Men det var jo faktisk en sånn skål til å ha mynter i og.
Og da tenkte jeg, at da ble vel kunden fornøyd.
SIden vi faktisk hadde et sted beregnet for småpenger.
Jeg ville jo ikke at kunden skulle få et dårlig inntrykk av butikken, og evetuelt kanskje til og med klage.
Han virket litt som en type som kunne finne på å klage over en sånn ting.
I allefall for meg da.
Han var voksen og myndig.
Og jeg hadde jo bare jobbet i butikk et år eller halvannet da vel.
Så jeg var vel ikke så vant til å takle ‘vanskelige’ kunder da.
Så jeg bare sa at han skulle legge myntene i myntskåla, som var en jernskål, montert inn i pleksi-glasset da.
Og det gjorde kunden, og gikk vekk fra kassa.
Så betalte den første kunden, når jeg var ferdig å slå inn alle varene til den kunden.
Men det som var med den myntskålen, var at når de i den butikken hadde fått bank-terminaler.
Så hadde de montert bank-terminalene, sånn at de ble satt halvveis over, og dekket for sikten til, disse myntskålene i pleksiglasset.
Det var i hvertfall sånn i en god del av kassene, blant annet den jeg satt i da.
De hadde vel 15-20 kasser der på det meste, i hvertfall noe sånt som 14-15, kanskje fler.
Så de myntene, ble jo liggende sånn at jeg ikke hadde sikt til dem, på grunn av bankterminalen, som dekket over mye av myntskålen da.
Så jeg så jo ikke disse pengene i synsfeltet mitt.
Så da glemte jeg de bort, og begynte automatisk å slå inn neste kundes varer.
Istedet for å slå inn de seks kronene på kassa.
Jeg synes vel for å være ærlig, da, siden jeg var jo vant til å ha masse lommepenger fra jeg var 10 år eller noe, at seks kroner ikke var så mye penger for en stor butikk som OBS Triaden da.
Det betyr jo ikke at jeg ville stjålet pengene, fordi jeg ville ikke ha noen problemer med sånt, og ville heller være ærlig og tjene penger på en ordentlig måte.
Så jeg glemte rett og slett bort de seks kronene, siden de forsvant fra synsfeltet.
Jeg så jo at han mannen med avisa, stod i gangen utenfor butikken der, og vel observerte kassa da.
Men jeg skjønte ikke helt hvorfor han var så opptatt av meg osv. da.
Jeg var vel inne på tanken at det kunne være pga. de seks kronene, men jeg synes det var litt tåpelig, hvis en så stor butikk skulle gjøre et nummer ut av om seks kroner lå i en myntskål noen minutter.
Jeg var jo vant til å få flere hundre i uka av fattern til mat osv., fra jeg var sånn ti år vel, så jeg var vel ganske bortskjemt egentlig, og jeg så vel ikke på seks kroner som noen særlig formue akkurat.
Og synes vel heller at det ville være litt latterlig, hvis noen hadde gjort noe nummer ut av de myntene, og ble vel litt irritert, for jeg var vel inne på tanken på at han karen lurte på om jeg hadde tenkt å stjele de myntene.
Og da ble jeg litt irritert og fornærmet, hvis han karen trodde at jeg ville gjøre meg til kjeltring for seks kroner.
Og det var mye stress med masse kunder osv, så dette var bare sånn jeg tenkte på i glimt innimellom kundene da.
Og etter en times tid eller noe, så var den en kunde som ga en 50-øring eller noe, for en ekstra bærepose, og da kom jeg på det med de seks kronene igjen.
Og tok de også.
Samt noen tiøringer som lå løst i kassa, som ekspeditørene pleide å knipse opp i kassa, hvis en kunde manglet ti øre, for å slippe å få diff i kassa da.
Det ble noen mynter her og der kan man vel si da.
Så slo jeg inn disse myntene til sammen da.
Det ble vel en krone eller to, eller noe lignende, mer enn seks kroner da.
Jeg tok vel ikke det med de myntene så viktig.
Jeg synes ikke det var så mye penger, og så mye å ta høytidelig, jeg trodde ikke at den store butikken var så nøye på at noen mynter ble slått inn riktig.
Jeg husker for eksempel da jeg jobbet på Obs Triaden, og gikk på tredje klasse videregående på Gjerde VGS i Drammen i 88/89.
Da jobbet stesøstra mi, Christell, på en gave-butikk som het Casa, eller noe, på Gulskogen-senteret.
Og da var jeg der ved stengetid en gang.
Og da sa stesøstra mi, mens hu telte kassa, at myntene de blåste de i, de telte ikke myntene, de bare var en drøss med mynter liksom.
Så sa vel jeg at vi telte dem på CC Storkjøp, eller kanskje jeg ble litt flau over at vi tok 10-øringene så nøye på CC Storkjøp, det er mulig det og.
Men samme det.
Uansett da, så endte det med at jeg fikk klage da, og måtte snakke med kassaleder Helene da, og vel også Klara på kontoret om disse seks kronene da.
Jeg trodde ikke det var så viktig, fordi hun Helene bare sa det i vanlig stemme, uten at jeg helt skjønte at dem tok dette så alvorlig.
Så jeg var ikke så skjerpet da jeg pratet med Klara heller vel.
Så jeg prøvde ikke å forklare så mye, og husket vel heller ikke med en gang den episoden.
Men jeg mener Klara nevnte dette en gang senere og, og da begynte jeg å tenke litt på hva som kunne ha skjedd.
For jeg slo jo alltid inn pengene i kassa, og stjal aldri noe, selv om jeg har jobbet i butikk i 15 år eller noe.
Untatt en gang må jeg innrømme.
Det var når jeg jobbet på CC Storkjøp, og dem plasserte meg i hallen utenfor butikken der, for å selge freia sjokolade.
Det var i russetida vel, og jeg var 18 år vel.
Og jeg delte opp litt ekstra sjokolade til kundene jeg da, og spurte alle som skulle inn på senteret om dem skulle ha sjokolade da.
Jeg prøvde å gjøre en bra jobb da.
Jeg synes jo det var litt flaut å stå der, men jeg hadde jo gått på handel og kontor, og lært markedsføring og alt mulig, så jeg tenkte at jeg fikk jo prøve å tenke på jobben professjonelt osv. da.
Men da solgte jeg så mye sjokolade innimellom.
At tierne vel fløyt litt i hytt og pine.
Og jeg hadde vel brukt opp alle pengene mine på et russetreff eller noe da.
Det var vel om sommeren dette her, husker jeg nå.
I juni eller juli 89 kan det vel ha vært.
Jeg hadde ikke penger til bussen til Berger.
Og det var tre-fire mil.
Og jeg var lei av å haike og var litt misfornøyd for at jeg ble plassert i hallen der for å selge sjokolade.
Jeg likte ikke helt hu freia dama som stod der om dagen, og lot meg passe butikken om kvelden heller skal jeg være ærlig.
Og synes vel det kanskje var litt flaut osv. å stå der å selge sjokolade da.
Så jeg putta en tier i lomma da, mens dem fløyt rundt i kassaområdet der da.
Sånn at jeg skulle ha nok mynter til bussen hjem, og slippe å haike da.
Så jeg kan ikke si at jeg aldri har stjålet.
Men jeg kan ikke huske at jeg har stjålet noen andre ganger fra noen av stedene jeg har jobbet.
Untatt noe smågodt på OBS Triaden, men det var noe kassasjefene gjorde.
Så det hadde jeg inntrykk av var lov.
Men samme det.
Og Kristian på Rimi Bjørndal, sa at man hadde lov å ta en is og en brus, hvis man jobbe ekstra og passe på butikken
mens bonet husker jeg.
Det må vel ha vært Kvalitetsrengjøring det da.
Og det hendte vel at jeg rappa en smågodt eller to på Rimi Langhus og, husker jeg, så det var vel ikke så bra gjort,
men da var jeg veldig lei av Rimi osv. da.
Selv om det vel ikke er noen unnskyldning.
Men noen andre penger, enn den tiern på CC Storkjøp, det kan jeg ikke huske at jeg har stjålet i løpet av de 15 årene
jeg har jobbet i butikk.
Så de seks kronene for den avisen på OBS Triaden, de var jeg helt sikker på at jeg ikke hadde tatt.
Men jeg tror jeg fikk det på ‘rullebladet’ der, så og si.
Så det er mulig at de seks kronene, har fulgt etter meg, på den måten, at når fremtidige mulige arbeidsgivere har ring
OBS Triaden, så har de fått høre at jeg har rapporter om tyveri fra Securitas eller hvilket firma de brukte.
Og at dette kan ha vært en grunn til at jeg ikke ble innkalt til noen jobbintervju osv. da.
Så det er også en mulig grunn.
Uansett, så endte jeg opp i Rimi etterhvert da.
Og det var jo mye sånn jobb som tok ut mye av overskuddet man har osv.
Med mye stress med å fylle opp varer og rydde alle hyllene hver dag på Rimi Nylænde osv.
Og på fritiden så gikk det vel mye i å spille tennis, fotball og badmington osv. sammen med brutter, Glenn og Magne osv. da.
Så det ble ikke så mye fokus på programmering.
Jeg hadde vel ikke så bra PC osv. heller.
Men jeg begynte å ta kjøretimer etterhvert, og ble tilbudt den gamle Hi Ace-n til Glenn og Øystein da.
For 5000.
Jeg synes det vel hørtes smart ut å prøve å lære å kjøre bil ordentlig, når jeg først hadde tatt lappen, så
det slo jeg til på.
Og når jeg etterhvert fikk kjøpt meg pc, et års tid senere vel, så var jo internett nytt, så da ble det vel mest
til at man brukte tid på chatting, og lese nyheter og alt sånt da.
Og jeg fikk meg jo ekstrajobb som kinamat-sjafør, på Chinatown expressen Eiksmarka, ved siden av
å jobbe som assisterende butikksjef på Rimi Nylænde, som jeg ble etterhvert.
Men jeg sluttet i den jobben med å kjøre kinamat, i februar 96, når jeg ble lagt inn for å operere korsbåndet
i det venstre kneet, som jeg hadde fått avrevet, når jeg spilte fotball i Frognerparken sommeren 95, var vel
antagelig det.
Men uansett, så var det i allefall sånn at jeg tilfeldigvis begynte i Rimi.
SIden jeg jobbet der ved siden av militæret, og ikke fikk noen kontorjobber eller datajobber.
Og Magne sa at Kristian trengte folk på Rimi Nylænde, så da ble det til at jeg jobbet litt på Rimi Munkelig, og
litt på Rimi Nylænde, helt til jeg begynte som låseansvarlig på Rimi Nylænde da, da sluttet jeg på Rimi
Munkelia.
Men det var aldri sånn at jeg hadde planlagt å jobbe på Rimi resten av livet.
Jeg hadde vel mest lyst til å jobbe for meg selv med programering/systemutvikling osv.
Eller eventuelt i et firma, og jobbe med programering, systemutvikling, eller noe annen form for data, eventuelt i kombinasjon med annet arbeid, jeg hadde jo handel og kontor utdannelse med markedsføring osv, og hadde jobbet noen måneder med kontorarbeid på Norsk Hagetidend, høsten 90.
Men det var vel programmering jeg hadde mest lyst til å drive med.
Jeg pleide å lage spill osv i datatimene på videregående, og når jeg studerte på NHI, så lagde jeg et sånt kryssord-kompilator program osv.
Og når jeg bodde på Ellingsrudåsen, så lagde jeg faktisk et sånt prosent-tippe program, ved siden av rimi jobben.
Jeg hadde bare igjen å få programmet til å printe ut på sånne tippekuponger som var på printer-ark.
For det virka helt greit det programmet.
Men det er klart at hvis man skal selge sånne programmer osv., så var ikke det så lett for meg, da jeg bodde der, for jeg kjente ingen som jobbet med sånt, og dette var før internett osv., så det måtte ha blitt å annonsere i tippeblader osv. da.
Men jeg hadde egentlig ikke så mye penger i disse årene.
For jeg jobbet ikke heltid i starten, og jeg måtte jobbe ekstra på Norsk Idrettshjelp med telefonsalg for å få råd til lappen.
Jeg brukte nok for mye penger på mat, og røyk, før jeg slutta å røyke.
Så jeg var nok litt borskjemt fra da jeg bodde på Bergeråsen og fikk penger av fattern til mat og alt jeg ba om omtrent, hele tida.
Så jeg var nok vant til å spise mye ferdigmat og snacks og godteri osv.
Og røyk er jo dyrt ved siden av, så jeg var nok ikke så flink til å spare osv. nei.
Og når jeg fikk litt penger, så ble jeg jo tilbudt å kjøpe bil osv., så gikk jo pengene til dette.
Så jeg fikk vel adri spart opp noen penger, det var vel sånn at lønninga rakk akkurat fra måned til måned.
Så når jeg ser tilbake på det, så hadde det nok vært smart å spart opp noen penger, og prøvd å fått solgt f.eks.
kryssord-kompilator programmet og tippeprogrammet osv. da, etter å ha brukt litt mer tid på de.
Men sånn var det i hvertfall at jeg havnet på Rimi.
Og når jeg hadde havnet der, så synes jeg at jeg kunne jo sette som mål å bli butikksjef, før jeg ga meg, og
begynte innen data eller kontor da, eller ledelse, som etterhvert også ble en mulighet.
Men det var aldri planen min å jobbe på Rimi hele livet, i tilfelle de her i politi og etterettning trodde det, og at
siden jeg ville slutte på RImi, for å begynne å studere data igjen.
De siste par årene på Rimi var rimelig krevende, med mye konflikter osv. på Rimi Kalbakken, så jeg trengte
å roe det ned litt et par år, og få tilbake litt overskudd, så da tenkte jeg at studier ville vært en god ide, og
samtidig fått oppdatert datakunnskapene, og fått litt mer fritid, eller i allefall muligheten til å disponere tiden
mer selv, enn jeg hadde da jeg jobbet i Rimi.
I Rimi, ble det mye sånn at man måtte jo selvfølgelig jobbe vanlig arbeidstid.
Men man måtte også jobbe ekstra hvis det var varetelling, eller hvis noen var syke og hvis dem skulle bone gulvet,
eller hvis det var seminarer eller møter, osv.
Jeg har jo alltid likt å drive med data og andre ting ved siden av skole, jobb, studier, så jeg synes det blir litt mye
jobb, hvis det blir sånn at Rimi liksom blir hele livet ditt.
Så dette var også mye av grunnen til at jeg hadde mer eller mindre fått nok av Rimi.
Det var liksom som om jobbingen der tok alt fokuset og kreftene dine, eller at det iallefall lett kunne bli på den måten.
Og en slik jobb har jeg egentlig aldri hatt som mål å ha, jeg liker å drive med forskjellige ting, og ikke ha jobb som det
eneste som betyr noe, og at jobben er alt man har og hele livet sitt liksom.
Det blir litt for ensforming for meg, og jeg har ikke hatt som mål å ha en såpass slitsom og tidkrevende jobb resten av livet, i tilfelle noen innen politi eller etterettning trodde det, og at de kunne bruke meg som levende blink siden jeg hadde sluttet i Rimi, og ikke hadde noe liv lenger, hvis det er sånn de ser det.
Jeg så det vel heller på den måten at hvis jeg sluttet i Rimi, så fikk sjangsen til å få et mer normalt liv igjen, uten å ha det øket eller hva man skal kalle det, som en såpass tidkrevende og slitsom jobb vel kanskje kan sies å være.
Man har jo på en måte aldri fri, man må være tilgjengelig døgnet rundt, i tilfelle det er noen problemer på jobben, eller hvis det f.eks. er falsk alarm mitt på natten pga. et eller annet i butikken da.
Så jeg hadde egentlig ikke som noe mål å ha noen sånn jobb resten av livet.
Rimi jobbene er også veldig sånn at man kan risikere å bli veldig detaljstyrt, hvis man er uheldig med sjefene, og det er ikke alltid like morsomt å ha andre til å tenke for seg hele tiden.
Selv om jeg fokuserer mye på det negative nå.
Så prøver jeg bare å forklare at Rimi egentlig ikke var min type drømmejobb, og at jeg sluttet i Rimi, etter å ha oppnådd målet mitt der, som var å bli butikksjef.
At jeg sluttet i Rimi etter å ha blitt butikksjef, og ville heller ha en karriære innen data f.eks., og kanskje drive et eget firma og utvilke programer for firmaer osv. da.
Eller kanskje også jobbe innen ledelse f.eks. innen systemutviklings-prosjekter i et datafirma da.
At jeg hadde hellet lyst til å ha en sånn type jobb.
Istedet for å ha en jobb i Rimi, som man vel må kunne si ofte kan slite en ut før pensjonsalder, og vel kanskje ikke er noe særlig jobb å bli gammel i.
Og med det inntrykket jeg hadde av kollegaer, eller for å være ærlig, så var det som telte mest, det inntrykket jeg hadde av sjefene oppover i systemet, som jeg vel hadde et litt ambivalent inntrykk av for å si det sånn.
Så jeg så på det mer som en befrielse å slutte som butikksjef i Rimi.
Og tenkte at jeg skulle bruke et par år på å komme meg igjen etter de siste tre-fire årene i Rimi, hvor det skjedde veldig mye merkverdige episoder med ansatte og ran osv., når jeg jobbet som butikksjef.
For jeg var veldig overarbeidet på den tiden, og gikk videre mest på viljen vel.
Så var planen å starte en ny karriere, innenfor et av de nevnte feltene da.
Så at det at jeg ville begynne å studere igjen og så få en ny karriere, utenfor slitet eller hva man skal kalle det innen Rimi, og heller få en jobb hvor jeg synes få brukt eventuelle evner og hodet mer da, og slippe at folk skal tenke for en hele tiden.
At det skal være noen grunn til at politi og etterettning skal få lov å jage en jorden rundt, og bruke en som blink, uten å si fra eller noe sånt, for mafia, og spionere på en og jage en rundt.
Bare fordi de synes at de hadde rett til det, eller hvilken forskrudd grunn de har brukt.
Det mener jeg at er en fremgangsmåte som er helt uforenlig med et demokratisk samfunn, og folks sivile rettigheter.
Da blir det mer som at myndighetene tar seg til rette, og ser på vanlige folk som kveg.
Og det mener jeg er så borti natta galt, at jeg finner nesten ikke ord for å beskrive hvor uakseptabelt jeg synes en slik måte å leke med folks liv på er.
Så hvis myndighetene i Norge tror at en slik måte å behandle folk kan forsvares, så tror jeg de er litt på en annen planet.
Eller at i allefall fornuften deres har havnet på en annen planet.
For dette passer ikke sammen med menneskerettigheter eller folks sivile rettigheter på noen som helst måte.
Så det kan nesten virke som om myndighetene, som vel skal tjene medborgerne, som bor i landet.
At disse myndigheten, ikke er på lag med medborgerne.
Men at myndighetene, ‘mafiaen’ da, som de vel blir kalt, og vel da også eliten da, som vel innbefatter mange av politikerne og personer som har posisjoner i samfunnet med makt osv.
Sammen med politi og etteretning osv. da.
At disse er en gruppe.
Styrt av folk med penger da antagelig, uten at jeg skal si for sikkert at det kan være jøder eller noen andre, for man skal vel ikke
generalisere for mye.
Og at denne gruppen med myndigheter, mafia, politi, etterettning osv.
At de samarbeider på en måte da, uten at det blir kjent.
Men at de snører nettet rundt enkeltpersoner osv.
Får mafian til å betale vennene og familen deres, for å holde kjeft.
Og så bare bruker de vanlig folk som de vil.
Som om de var kveg.
På en så diskret og utspekulert, og så hensynsløst og barbarisk måte, at vel selv Stalin må snu seg i graven, i en blanding av nesegrus beunding og skam over at han ikke klarte å tenke ut noe like manipulerende selv.