Måned: mars 2008

Også hadde jeg en kamerat, som het Kjetil, som bodde nede i Havnehagen der, på veien mellom huset jeg bodde i, og huset til fattern og Haldis.

Og han Kjetil, dreiv med elektronikk osv.

Så hadde jeg fått et sånt kjemisett av fattern, som jeg ikke hadde rørt så mye, for det var ikke så artig.

Men vi testa det da.

Så fikk jeg noen sånne sukkerbiter og lyspæreholdere osv. av han da.

Så begynte jeg litt med elektronikk osv.

Og da hadde jeg sånn støpsel husker jeg.

Som jeg kortslutta da.

Så på Svelvik Ungdomsskole.

Hver gang lærerne skulle bruke overhead, eller noe filmfremvisningsgreier.

Så kortslutta jeg strømmen da, husker jeg.

Så henta dem vaktmesteren, som skifta sikringen.

Også virka det i noen minutter.

Så var det på tide å kortslutte igjen.

Osv. da.

De var ganske kjedelige de her ungdomsskole timene.

Så det gjaldt å prøve å finne på noe, sånn at man ikke kjeda seg ihjel.

Dessuten hadde jo fattern og Haldis båt, som fattern lærte meg å kjøre.

Så det var kult, å kjøre rundt på fjorden der, til Holmsbu og Rødtangen osv.

Det er fint om sommeren.

Og jeg dro til Larvik hele tida, for å besøke muttern.

Og der hadde jeg noen kamrater, fra når jeg bodde i Jegersborggt. osv.

Og da tok jeg jo buss og tog selv, fra jeg var ni år osv.

Og jeg bodde jo aleine, i Hellinga og Leirfaret, fra jeg var ni og.

Så jeg var nok ganske selvstendig av det her.

Og jeg fikk jo penger av fattern til mat.

Til å ha i leiligheten i Hellinga og Leirfaret.

Så jeg var nok ganske selvstending, til å være ni år osv.

Så det var kanskje derfor jeg ikke liker tanken på å ha folk over meg, i butikker og i militæret osv. så bra.

Altså, hvis det blir for sjefete over tid.

Hvis de har for mye kontroll.

Da liker jeg ikke det, merker jeg.

Så det er kanskje derfor jeg reagerer, når sånn skjer.

Som skjedde på Rimi Kalbakken, når jeg jobba som butikksjef der.

At dem skulle detaljstyre hvordan taperuller vi brukte.

For jeg har jo vært vant til å ha det ganske fritt i oppveksten.

Hver sommer dro jeg jo på ferie aleine, til England og Sveits osv.

Men jeg skjønner jo at jobb ikke er det samme som fritid.

Så jeg prøver jo å innrette meg på jobb.

Men på fritiden liker jeg å ha det litt fritt, og å ikke bli kontrollert, siden jeg er vant til å ha mye frihet, i oppveksten osv.

Men sånn er det vel.

Hun Hilde, assistent fra Rimi Nylænde, i 94.

Hun bodde jo oppe ved Hellerud, eller Haugerud, eller noe oppi der.

Og jeg bodde jo på Ellingsrudåsen.

Så hvis vi jobba samme skifta.

Noe som skjedde, fordi jeg var jo vanlig medarbeider der, det første året, i hvertfall, etter militæret.

Så da pleide vi å ta samme t-bane fra Lambertseter da.

Hu var litt sånn hissig noen ganger, hun her Hilde.

Men jeg var jo vant med alle slags mulig befal fra militæret, i infanteriet.

Og det var jo mye slit i miltæret, og da var det gjerne øvelser, hvor man liksom hadde tjeneste 24 timer i døgnet.

Og man lå i teltet og sov.

Så var det noen som sa, at ‘fi’ (fienden, i øvelsen), var observert.

Så da måtte man pakke sammen teltet.

Og gå halve natta, og sette opp teltet igjen da.

Selv om man bare hadde sovi en time.

Og selv om det regna, eller var snøstorm, eller hva som helst.

Så da ble ikke sånn masing, kjefting, fra en Rimi assistent på 20 år, eller hva hun var.

Da ble ikke det så alvorlig liksom.

Man hadde et litt tilbakelent forhold til det, mener jeg å huske.

Så jeg konsentrerte meg mest bare om å gjøre jobben min.

For jeg trengte jo penger til mat og leie osv.

Og jeg var jo i god form på den tida, etter all skigåinga i militæret osv.

Så det var egentlig bare barnemat, å sette opp varene og sånn på Rimi Nylænde.

For det kom bare tre-fire paller med varer.

Og det er fort gjort det.

Mye er jo varer som dopapir f.eks.

Og det er jo å bare å hive på plass.

Så det var ikke noe slitsomt sammenligna med militæret egentlig.

Selv om de sjefene var litt sjefete.

Men en gang vi tok t-banen da.

Så dukka plutselig Ruth Furuseth, eller noe sånt, tror jeg, fra Bergeråsen, opp der da.

Hun var litt trist, og hadde tatt noen drinker vel.

Hun var i konfirmasjonen min og.

Og i begravelsen til farmora mi.

Og jeg fikk en sånn tweed-dress av dem.

Og hu hadde vært på Lambertseter, for å selge leiligheten til den eldste sønnen sin Dag, da.

Jeg vet ikke hvorfor han ikke skulle selge leiligheten sin selv.

Men han Dag da.

Han pleide en stund, å jobbe nede på verkstedet til fattern på Sand.

Og han jobba alltid bra, tror jeg.

Og han var ikke sånn, at han begynte å ringe fra kontoret, når fattern dro hjem.

Jeg var jo i den alderen, at jeg synes det var artig å gå rundt på hyttefeltet på Krok der, like ved verkstedet, med luftgevær og skyte fugler og ekorn osv.

Og inni en bodene til Birkebeinerhytta, eller hva den svære hytta der heter.

Så hadde jeg funnet noe sånne sigd greier, eller hva det var, til å luke med eller noe da.

Så hadde jeg knekt av knivbladene, på fire sånne her lukeredskaper da.

Og så hadde jeg teipa sammen dem.

(Jeg tenkte jeg skulle skru dem sammen og, men fikk ikke borra gjennom de her stålbladene, med borr-maskin på verkstedet).

Så hadde jeg teipa sammen fire sånne.

Og da ble det sånn kastestjerne, som dem hadde i ninjafilmer osv., som var populære på 80-tallet.

Så da gikk det ann å kaste den her greia da, gjennom halve verkstedet, og inn i noe pappemballasje som sto langs veggen osv. da.

Da fikk han Dag litt sjokk husker jeg.

Jeg bare kom på det.

En annen ting som var artig, nede på verkstedet der.

Etter at alle hadde gått hjem.

Så kunne man skyte, eller ha krig da, hvis man fikk meg seg noen.

Og da kunne man skyte med spikerpistoler.

Dem har et slags magasin med kanskje 50 eller 100 spiker eller stifter da.

Så må man bare huske å holde inn sikringa på spikerpistolene, og så kan man bare skyte gjennom hele verkstedet, på automat da.

Så det var artig.

De gikk på trykkluft de her pistolene.

Det gikk også ann å kjøre på jekketralla.

Mellom alle maskinene, nede på snekkerverkstedet da.

Dem lagde køyesenger og vannsenger osv.

Men da måtte man passe på, at man ikke kræsja med jekketralla inn i maskinene, eller noe av elementene til møblene da.

Men da gikk det ann å lage sånn bane nede på der, som man skulle kjøre med jekketralla da.

Så det var en del man kunne finne på, på Sand og Bergeråsen der faktisk.

Så selv om man var uvenner eller fiender med Geir Arne, som gikk i klassen, og bodde like ved huset på Sand og verkstedet der.

For fattern hadde sagt at Jørgensen, nei dem burde man holde seg unna.

Men alikevel, så var det faktisk en del artig man kunne finne på, hvis man tenkte seg om.

Det stod en traktor der og, som man kunne kjøre f.eks.

Eller hvis det ble kjedelig der, så kunne man dra bort på Bergeråsen, å se på video, eller programere på VIC-20, eller spille fotball osv. da.

Så selv om jeg var uvenn med Geir Arne og dem andre på min alder på Sand, så var det en del man kunne finne på alikevel.

Men sånn er det.

Hun Hilde, som var assistent, på Rimi Nylænde, i 94 osv.

Hun hadde vært med i Jehovas Vitner, husker jeg hu sa.

Og det var visst et helvete å melde seg ut av.

For dem plagde og terroriserte en, hvis man meldte seg ut.

Så jeg lurer på om det kan være noe lureri, med de her Jehovas Vitner.

Inger, kona til onkelen min Runar.

Hun er også i Jehovas Vitner.

Og jeg var med hu engang husker jeg.

Når jeg var på ferie hos dem, i Son, eller om det var det forrige stedet dem bodde, ved Vestby.

Og da hadde dem et sånt møte.

Jeg og fettern min Ove, og de andre søskenbarna min, vi bare kjeda vårs der.

Men det var en kar på vår alder.

Vi var vel kanskje 10-11 år da.

Han måtte sitte der som et lys, opp og ned, og være med å lese fra bibelen, eller hva det var.

Så jeg husker at jeg tenkte, at jeg var glad jeg ikke var han.

En rar ting skjedde, da jeg jobba på Rimi Nylænde, som butikksjef i 2000.

Jeg begynte jo som leder, i samme butikk, sommeren 94, tror jeg det kan ha vært, som låseansvarlig da.

Og fikk jeg opplæring av butikksjef Elisabeth, og også fra assistent Hilde da.

Hilde, hun bodde i Groruddalen et sted, ved Hellerud eller noe sånt kanskje.

Jeg satt med hu og faren dit en gang husker jeg, for det var på veien osv. da, til Ellingsrud, eller Ellingsrudåsen, der jeg bodde.

Så jeg tror hu hadde jobba på Rimi Hellerud, hvis jeg ikke tar helt feil.

Men jeg blander de Rimiene langs, eller ved, Furusetbanen, for jeg har ikke jobba i noen av dem.

Men hu sa, at hu hadde fått opplæring av en sjef, som alltid klagde på leverandørene.

Hele tida.

For da fikk man mest mulig retur, og mest mulig hjelp i butikken da.

Hu sa noe sånt, at hvis han ikke hadde fått sparka en par sånne konsulenter, for et firma, da hadde dem ikke gjort jobben sin.

Og han kjefta på dem hver gang dem var innom butikken da.

Og hun Hilde, hun hadde jo jobba som leder i butikk, en to-tre år, eller noe vel.

Og hun hadde god kontakt med Elisabeth.

Og jeg, trengte jo penger, for jeg var jo helt blakk etter militæret, og hadde nesten ikke noe klær og andre ting man trenger osv. da.

Mye var gammelt og slitt, fordi jeg kjøpte jo ikke så mye nytt når jeg var i militæret og når jeg studerte, da gikk det meste av pengene til mat osv.

Og jeg tenkte jo at søstra mi, kunne jo miste jobben f.eks.

Og jeg hadde lånt 1000 kr av fattern året før.

Men det var noe problemer tilbake i åra, med familien.

Så jeg ville gjerne klare meg selv da.

Og ikke være avhengig av noen andre.

Så ville ikke risikere, å miste jobben min, på Rimi Nylænde da.

Og da jeg begynte som leder der, så sa Hilde, at jeg kunne velge lederstil selv, når jeg spurte om dette da.

Men et par uker etterpå, så sa hun at jeg var for snill mot medarbeiderne, sånn at hun og Elisabeth ble upopulære.

Og jeg turte ikke å utfordre, som låseansvarlig, assistent Hilde og butikksjef Elisabeth.

De hadde jo mange år bak seg i Rimi.

Så jeg prøvde å legge meg på samme linja som dem da.

Og også med å være tøff ovenfor leverandører da.

Jeg fikk i jobb, å få leverandørene, til å komme å erstatte retur, som stod i returboka, for en god del år tilbake vel.

Så jeg fikk brynt meg litt på leverandørene.

Da må man være tøff, hvis man skulle få de til å erstatte brekasjen da.

Så vidt jeg skjønte fra Hilde og dem osv. da.

Så da prøvde jeg å ha en tøff tone ovenfor leverandører osv da.

Og det jeg lærte da, i 94 og 95, fra Hilde og Elisabeth, på Nylænde, det dro jeg jo med meg videre, på Rimi Bjørndal som assistent, og så som butikksjef på Rimi Nylænde, i 98 da.

Så var det noe tull med Aftenposten, i år 2000 da.

Så ringer jeg og klager, og med den samme tøffe tonen, som jeg var vant til å ha ovenfor leverandører da.

Det var jo ikke noe personlig, det var bare sånn jeg hadde lagt til meg, å oppføre meg ovenfør leverandører, når jeg skulle klage da.

Så viste det seg, at det var kona til PØF da.

Eller hun sa ikke det.

Men hun sa noe sånn, hvilken butikk var det du sa det var igjen, var det Rimi Lambertseter?

(Rimi Nylænde, ble også kalt Rimi Lambertseter, på statestikker osv. Hm.)

Så dukka PØF opp på Nylænde uka etter eller noe da.

Så lurte han på om jeg hadde ringt Aftenposten og klagd, og kjefta.

Jeg måtte jo innrømme at jeg hadde gjort det da.

‘Det var min kone’, sa PØF.

Ops.

Hehe.

Så jeg lurte på om var sur da.

For jeg gadd ikke å gå rundt å tenke på om Fjellhøy var sur fordi jeg hadde kjefta på kona hans.

Så jeg ringte og spurte, etter at han dro, om han var sur fordi jeg kjefta på kona hans.

Jeg kjente ikke han så bra, men jeg hadde vel nok av andre ting å tenke på.

Han sa han ikke var det, så det regna jeg med at han ikke var det.

Det som var veldig rart på det møte.

Var, at noen andre butikksjefer der, eller hva dem var.

Dem pekte på en kar, i 60-åra, eller noe, som dem sa hadde vært livvakt for Kong Olav.

Og han karen, han stod ved siden av Irene og meg, når vi prata.

Og stod han der, nærme nok til å høre hva vi prata om, av en eller annen anledning.

Men han prata, eller ‘prata’, i mobil da.

Så om det kan være at noen av Rimi-sjefene lurte på om jeg var sur på dem, siden jeg hadde klagd så mye til Driftsdirektøren i Rimi, da jeg jobba på Kalbakken, påsken 2001, altså et drøyt år tidligere, eller noe annet.

Sånn at de begynte å spionere på meg, gjennom han som hadde vært livvakten til Kong Olav osv?

Jeg synes det virka litt rart, at han skulle stå så nærme der, og jeg kunne ikke høre at han prata i telefon.

Dessuten, så fikk jeg noe problemer med låsen på bagasjelokket på bilen, etter det her.

På butikksjefturen, med distriktet til PØF (Fjellhøy), høsten 2000, noen uker før Storefjell 2000, og noen uker/måneder før jeg slutte i Fjellhøy sitt distrikt og begynte i Netelands distrikt.

Da hadde jeg ikke noe bag å ha tinga mine i.

Og jeg var litt stressa.

Så jeg stappa det i HV-storsekken jeg hadde da.

Så jeg vet ikke hvor smart det var.

Men kanskje dem var bekymra for at det hadde klikka for meg da.

Siden han livvakten til Kong Olav, stod så nærme, som om han spionerte.

For jeg klarte ikke å låse bagasjelokket på Sierraen, lengre, etter den tida her.

Så når jeg har hatt god tid, og tenkt litt tilbake.

Så har jeg lurt på, om det kan ha vært noe lureri som har foregått med han gamle livvakten til Kong Olav.

Hvis han er lur, så kanskje han gjorde noe lureri med Kong Olav og.

Det skal jeg ikke si.

Men det var en populær konge i hvertfall.

På feltlua mi i HV, så gikk jeg rundt med en O sydd på lua, istedet for en H.

For jeg var ikke så flink til å sy.

Men ingen i HV sa noe da.

Men sånn er det.

Nå burde jeg prøve å gjøre noe jobb her.

Når vi satt der i pausen da.

Utafor samfunnshuset på Sagene.

Så satt jeg ved siden av Irene, fra Bjørndal der.

På andre sida, så satt det vel en kar fra Pakistan, eller noe, som var butikksjef på Kolbotn tror jeg.

Og han husker jeg var misfornøyd med det her Rimi systemet da.

Han lurte på hvorfor jeg ikke jobba sentralt i Rimi, siden jeg hadde jobbet så mange år i butikkene.

Jeg tenkte det var for mye som hadde skjedd, så jeg gadd ikke å begynne å forklare.

Men han og Irene begynte å prate sammen da.

Mens jeg satt i mellom dem.

Så det synes jeg var litt rart synes jeg.

Da visste jeg ikke helt hva jeg skulle gjøre gitt.

Og noe lignende husker jeg skjedde et par ganger når jeg jobba på Arvato og.

Men om det er uhøflig eller ikke, det veit jeg ikke helt sikkert for å være ærlig.

Jeg kjente jo ikke noen av de her, som venner da.

Jeg kjente jo Irene, men det var mest bare som kollega.

Så jeg blåste i det.

Men det var litt rart.

For jeg kom ikke på noe å si.

Så dreiv de her å babla om noe dem var opptatt av da.

Og mange dreiv vel å så på meg, siden jeg hadde kommet for seint osv.

Så det så kanskje litt rart ut da, husker jeg at jeg tenkte.

Men samme det.

På Rimi butikksjefmøte, på Samfunnshuset på Sagene, i mai/juni 2002, så hadde vi pause da.

Da satt jeg og prata med Irene, som var butikksjef på Rimi Bjørndal da.

Og som ble min butikksjef, noen måneder senere da, når jeg begynte som låseansvarlig på Bjørndal (og senere også Langhus), ved siden av Bachelor-studiene i Informasjonsbehandling, som jeg begynte på, ved Ingeniørhøyskolen, ved Høyskolen i Oslo, høsten 2002.

(Jeg hadde hørt at det kom til å bli mangel på Ingeniører osv., og jeg hadde jo 33 vekttall fra Norges Høyskole for Informasjonsteknolog, fra 89-92, fra tidiligere, så jeg regnet med at jeg ville klare greit å få en bachelor-grad, siden jeg jo hadde studert i to år fra før.

Og jeg var veldig sliten av all jobbingen som Rimi Butikksjef.

Så jeg tenkte, at hvis jeg tok den Bachelor-graden, så kunne jeg ta det litt rolig noen år, for å komme meg igjen etter all jobbingen/slitingen på Rimi.

For de siste 6 årene i Rimi hadde vært rimelig tøffe.

Men jeg regnet med, at selv om jeg tok det rolig, så ville jeg alikevel få en Bachelor-grad, i og med, at jeg jo hadde 33 vekttall i det samme fagfeltet (informasjonsbehandling), fra før.

Så da kunne jeg ha det litt fritt noen år, mens jeg studerte.

For det synes jeg hørtes oppmuntrende ut, etter de siste årene med hardkjør på Rimi.

Jeg hadde satt journalist som valg 1, og bachelor informasjonsteknologi som valg 2, ved
søknad som skulle til en etat som heter noe med samla opptak, eller noe, og som lå ved eller i Høyskolen i Oslos lokaler på Bislett.

Der leverte jeg søknaden min, med kopi av karakterutskrift fra NHI mm., og bekreftelse på at jeg hadde jobbet så og så mange år i Rimi, var det vel også der.

Og da sa en funksjonær der, på samla opptak, som jeg leverte søknaden til, at jeg kunne ikke bli journalist.

(Pga. noe med ikke bra nok karakterer eller noe, enda jeg hadde veldig bra karakter, og tilleggspoeng fra militæret og arbeidsliv osv).

Jeg var veldig sliten da, etter Rimi.

Så jeg synes jo det var litt rart da, men jeg tenkte at han visste vel hva han dreiv med, siden han jobba med sånt til daglig.

Men nå, virker dette veldig rart for meg, at han funskjonæren skulle avgjøre det, der og da.

Det er mulig han bare ga meg sin mening.

Men det var vel ‘out of line’, i såfall, skulle man tro.

Dette skulle vel bli avgjort av samla opptak, og ikke av funksjonæren, en kar i 50-åra vel, som mottok søknaden.

Hm.).