Måned: mars 2008

Etter at vi hadde vært oppe å kikka da.

Så skulle jeg gå litt med Runar og Inger og dem.

Og da gikk dem og kikka på sånne skulpturer osv., som var i noe slags museum-del, på bakkenivå, inne i Colusseumet da.

Så kom fattern og dem, på et eller annet tidspunkt.

Og da skulle vi på båttur.

Vi traff også Håkon og Tone og dem, og Stenberg-familien på veien vel.

Og da hadde vel Gry, i hvertfall, tror jeg det var, kjøpt sånne tyggegummi-sigaretter da.

Som de solgte i Jugoslavia på den tiden.

Når vi kom fram til Colosseumet da.

Så var det en sånn trang vei, med noe trapper og sånn, i mur da.

Som man kunne gå opp.

Onkelen min advarte, om at vi måtte være forsiktige, og ikke dette ned.

For på toppen der, inni sirkelen, så er det et sted man kan gå, for å kikke inn og ned, i selve teateret da.

Og der, på en etasje, eller hva man skal kalle det der.

Så er det et hull, lengst fremme, så man må være forsiktig, og ikke gå for langt fram, mot sentrumet av Colosseumet da.

Og da sendte onkel Runar, fetteren min Ove, og meg, til å løpe opp der.

Så vi løp opp da, masse trapper og ganger osv.

Så skulle jeg gå frem for å kikke da, ned mot kanten av det hullet da.

Som var kanskje en meter eller noe da.

Mer enn nok til at man kunne dette igjennom der.

Og da synes jeg, når jeg gikk fremover for å kikke da.

At jeg ikke var helt trygg på han fetteren min, Ove da, som stod bak meg.

Så da gikk jeg ikke så langt fram.

Jeg synes det var litt rart at han sendte oss opp dit, for å kikke, på forhånd.

Vi var jo 10 år, og da var vel Ove 8 år, eller noe vel.

Så det var litt rart vel.

Og jeg synes kanskje, når jeg tenker på det nå.

At om han Ove da, om han fulgte med på meg, når jeg gikk litt fremover for å kikke på utsikten, mot det hullet i gulvet osv. da.

Så jeg gikk litt unna, sånn at Ove kunne få kikke da.

Og holdt meg litt på god avstand av det hullet i gulvet der.

Men det var vel litt rart synes jeg.

Om den bakken med tredve graders helling, kan ha vært noe slags lure-tegn da.

Eller mafia-tegn, eller noe.

Det er mulig.

Men det er vel mye som er mulig.

Det gikk ann å kikke andre veien og.

Mot havet.

Og da kunne man se folka nede på bakken osv.

Og da så dem nesten ut som maur der nede husker jeg.

Så det var litt artig.

Ja, så er det tilbake til Jugoslavia da.

Vi kjørte til Pula der, på en dagstur da.

Jeg satt på med onkel Runar og dem.

For det hadde blitt bestemt da.

På veien dit, så kikka vel Runar litt på kartet.

Og han annonserte vel, at nå dukka det snart opp en vi, som det var 30 graders helling på.

Og den veien fant han etterhvert da.

Den lå inne i byen i Pula da.

Vi kjørte ned den veien.

Den veien.

Jeg synes det var litt rart at han dreiv og forhåndsannonserte den.

Som om han hadde studert kartet på forhånd, og leita etter veien i Pula da.

Og det virka som at den veien var litt utenfor allfarvei.

Sånn at det var ikke for å komme fram til Colluseumet.

Det virker litt rart synes jeg, at de skulle ha hatt, en vei, med tredve graders helling, på veien inn til sentrum av Pula.

Den byen er jo den største byen på halvøya Istra, og har vært det administrative sentrum der siden romertiden vel.

Så at det skal så sterk helling, på hovedveien inn til byen, det synes jeg høres litt rart ut.

Og Colluseumet der, lå jo i sentrum husker jeg.

Og det burde jo være greie veier fra Porec, som vel er den nest største byen, til Pula som er den største byen på Istra.

Så jeg tror nok det må ha vært noe lureri, med den her 30 graders helling veien.

http://en.wikipedia.org/wiki/Pula

Ja, dette her er egentlig ikke noe med Jugoslavia.

Men nå kom jeg på noe mer Rimi-greier, som skjedde på julebordet i LO-bygningen, eller hva det heter der, ved Youngstorget, i 2001.

Det var i den festsalen der, i 2. etg. i det LO-greiene.

Nå søkte jeg på nettet.

Folkets hus, på Youngstorget er det nok.

I festsalen i 2. etg. der.

Det var også der vi hadde eksamener, i det første året jeg gikk på NHI vel.

I hvertfall noen av eksamene.

Men samme det.

Der skjedde det noen rare episoder.

Jeg er jo sånn, at jeg drikker ikke så ofte.

Men når jeg først er på byen, eller julebord og sånn.

Så sitter jeg ikke der, og drikker en øl hele kvelden liksom.

Det blir litt for kjedelig.

Men det er ikke sånn at jeg drikker så mange som ti øl heller.

Det er vel sjelden.

Men på julebord, så drikker jeg kanskje sånn 5-6-7 øl da.

Det spørrs litt hvor lenge kvelden varer, men det ender vel sånn at jeg blir litt brisen.

Men ikke sånn at jeg mister kontrollen, og ikke finner veien hjem eller noe.

Men når jeg var og kjøpte en øl i baren da.

Så merker jeg plutselig, at noen priker meg hardt på skulderen, flere ganger.

Og jeg er ikke vant at folk driver å tar på meg sånn.

Og jeg ville ikke miste plassen i køen.

Så jeg bare tok armen bak ryggen, og tok tak i skuldern eller skjorte-kragen eller noe, på den som stod bak meg, og dreiv og prikka hardt i skulderen da.

Jeg kjenner det enda omtrent, det var sånn skikkelig trykking.

Ikke sånn for å få kontakt, men mere sånn å trykke hardt bare for å trykke hardt, virka det som.

Så etter at jeg holdt den personen på en armlengde da, så snudde jeg meg da.

Så var det Kjetil fra Rimi Kalbakken.

Det var han som var assistenten min på Rimi Kalbakken, og som ble butikksjef etter at jeg slutta der.

Og han, han synes jeg gikk litt bak ryggen min og sånn da, når jeg jobba der.

Og jeg synes ikke vi samarbeida og kommuniserte så bra da.

Alt skulle liksom være på hans primisser.

Men det kom jo veldig skeivt ut der, fordi Fjellhøy hadde sagt at jeg skulle drive butikken som jeg drev Rimi Nylænde.

Men det visste nok ikke distriksjefen der, Neteland, fordi hun klagde senere, på at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Og det synes jeg ble direkte motstridende, til det Fjellhøy sa da.

Så det var litt rart det som skjedde der da.

Og Neteland prøvde å lure meg med lønna der osv.

Så samarbeidet og tilliten oppover, var ikke så bra.

Og jeg synes han Prestegården, eller Prestegaarden, som han vel heter, gikk, mer eller mindre, rett i strupen på meg, fra dag en, på Rimi Kalbakken da.

Så samarbeidet var egentlig ikke så bra hverken oppover eller nedover, når jeg jobba der.

Så gikk han, sammen med hun assistenten Monica, bak ryggen på meg, og klagde til Neteland osv. da.

På ting som jeg ikke kan huske, at de tok opp ordentlig med meg først.

Men men, samme det.

Men, jeg prøvde å bare gjøre meg ferdig med jobben der da.

Jeg prøvde å gjøre jobben min, etter at det var bestemt at jeg skulle begynne på Rimi Langhus.

Jeg prøvde å oppføre meg profesjonelt, og ikke starte noe konflikter eller bråk av noe slag, i butikken, selv om jeg synes dem gikk litt bak ryggen min noen ganger da.

Så jeg prøvde å oppføre meg som en ansvarlig butikksjef, og beholde roen i butikken til jeg hadde slutta da.

Og ikke se på de her konfliktene personlig.

Men etter at jeg hadde slutta da.

Og hadde tatt noen øl.

Da synes jeg at jeg kunne få lov, på julebordet, til å være meg selv.

Og da, når jeg så at det var Prestegarden, (het han vel, stod det på nettet), så synes jeg at jeg hadde blitt provosert, siden han stod å prikka meg hardt i skulderen, gjentatte ganger, mens han stod bak meg i baren.

Så jeg bare ignorerte han, når jeg så at det var han.

Og bare snudde meg tilbake til baren, og bestilte det jeg skulle ha da.

Hva han gjorde etter det, det vet jeg ikke.

Men jeg synes ikke sånn gjentatt, hard prikking på skulderen, er noe høflig, så jeg synes det var like greit å bare ignorere han da.

Så fant han vel ut, at sånn prikking ikke var så velkomment da, og at jeg ikke likte å bli behandlet sånn.

Tidligere på kvelden, når jeg stod i baren første gangen, må det vel ha vært.

Så kom vel assistent Monika, og en av de andre fra Kalbakken inn da, for å sette seg i salen der da.

Så hilste jeg da, og prøvde å være hyggelig da, sa vel hei Monica jo, eller hei Aziza jo, eller noe sånn.

For jeg var jo der med jobben, så jeg prøvde jo å passe på manerene, og det må man jo nesten prøve hvis man er butikksjef på julebord, hvis ikke så kan man vel kanskje få problemer med personalet senere osv.

Så jeg prøvde i hvertfall da.

Men da sa hun Johansen da, noe sånt som.

‘Nei, ikke prøv deg nå’.

Så det var tydelig at hun, forventet, at jeg skulle være personlig fiendtlig mot dem da.

Men, egentlig så var jo, sånn jeg jobbet på Rimi Kalbakken.

Det var jo en rolle.

Det var jo sånn Fjellhøy sa jeg skulle jobbe der.

Og det var også sånn, som hun Hilde, assistent, på Rimi Nylænde, sa i 94, var det vel, at jeg skulle ha som lederstil.

Den vanlige rimi-lederstilen. Med at man er sjef og ikke leder.

Og sånn var det enda mer på Rimi Bjørndal, når jeg jobba med Kristian og Irene der da.

Irene sa senere, når jeg var låseansvarlig på Bjørndal i 2002, at, prøv å legge mest mulig press på medarbeiderne, for da jobber dem bra.

Så det var vel den klassiske leder-filosofien i Rimi da.

Men det var jo en bare en rolle, synes jeg da.

Hvordan man ledet butikken.

Nå påpekte jo Prestegarden, i 2001 vel, at jeg ikke jobbet med så raskt arbeidstempo, som en Rimi butikksjef måtte ha.

Men det var vel antagelig fordi jeg var sliten etter alle de ranene osv. på Rimi Nylænde, og all jobbinga, med alle seinvaktene i 96 og 97, på Rimi Bjørndal.

Så jeg var nok ganske utkjørt ja.

Men når jeg jobba som butikksjef på Rimi Nylænde, så prøvde jeg å bruke hue da.

Man kan jo spare mye penger på å ta riktige bestillinger, og drive med opplæring og se over rutiner og skift-planer og sånne ting da.

Så selv om jeg var fysisk sliten, og kanskje ikke orka å løpe rundt hele dagen.

Så mente vel jeg, at hvis jeg prøvde så godt jeg kunne, og jobbe med de vanlige rutinene da.

Så kunne jeg jo fortsatt prøve å bruke hodet, og jobbe med problemene i butikken, med svinn osv., som jeg var veldig vant til fra Rimi Nylænde, hvor vi hadde redusert svinnet til mindre enn 1 prosent vel, som vel var et par prosent under Rimi Kalbakken, enda Kalbakken var en større butikk.

Og også annet kontorarbeid osv. da.

Men jeg var jo låst fra Fjellhøy sin side, at jeg skulle lede butikken som jeg ledet Nylænde.

Jeg var jo sikker på at Neteland, også var inneforstått med dette, etter den måten som Fjellhøy presanterte det.

Og Neteland, hadde jo ikke noe møte med meg, før jeg begynte i jobben.

Så det ble noen misforståelser der da, som ødela litt.

Men jeg prøvde i allefall, å lære litt fra de feilene som ble gjort på Kalbakken.

Og jeg tar min del av skylda for det.

Og jeg prøvde også å lære av medarbeidersamtaler, og fra hvordan jeg skjønte var moderne praktisk butikkledelse, fra ting jeg så Prestegarden hadde lært på Varehandelens Høyskole da.

I forbindelse med ting han tok opp med Neteland osv. da.

Og han hadde også møter med regionsjefen, Bekkevold.

Det var vel i mars 01, eller noe.

Men da tror jeg vi nok hadde fått ny regionsjef egentlig.

Uten at jeg er sikker på det.

Men jeg fikk ikke så bra redegjørelse, for hva de hadde møte om.

Men de forklarte vel bare at de hadde noe slags møte da.

Men men.

Så jeg prøvde i hvertfall å lære av de problemene som oppstod der, og ta lærdom av det, når jeg begynte på Rimi Langhus da.

Og jeg prøvde å lede butikken på Kalbakken, så godt jeg kunne, men det skjærte seg litt fra dag 1 med Prestegarden, og jeg var vel litt bundet, fra hva Fjellhøy sa.

Og Neteland hadde ikke gitt meg noen instrukser.

Så jeg forholdt meg til det Fjellhøy sa, og regnet med, på måten han sa det, at regionsjefen da, Bekkevold, og også Neteland, var inneforstått med det.

At jeg skulle lede og drive Kalbakken, som jeg hadde ledet og drevet Nylænde.

Men Fjellhøy, hadde ikke tatt opp dette med Neteland.

Så da Prestegarden, gikk rett i strupen på meg, og så bak ryggen på meg, mer eller mindre, i møter med Neteland.

Så sa Neteland senere at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så hun prøvde å lure meg på lønna og der.

Så jeg kom skeivt ut med både Neteland og Prestegarden der.

Og etterhvert så fikk Prestegarden, hun andre assistenten, Johansen med seg.

Og de fikk vel, mer eller mindre, hele bemanningen med seg.

Så det var nesten meg mot røkla der, innkludert distriksjefen.

Og da er det vel egentlig ikke så mye vits i å fortsette.

Det blir vel ikke så mye resultater av det.

Så da takket jeg ja, etter en 7-8 måneder der, hvor jeg hadde alle medarbeiderne og lederne og distriktsjefen mot meg, synes jeg det virka som.

Så takker jeg ja, når Neteland, sa at Skodvin, hadde foreslått, at jeg kunne begynne på Rimi Langhus da.

Men da hadde jeg allerede bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. det tullet med at Fjellhøy, synes jeg, lurte meg inn i en felle der da.

Han sa at jeg skulle lede butikken som jeg ledet Nylænde.

Og sa at ‘vi’ ville dette.

Og jeg trodde dette ‘vi’ inkluderte Neteland.

Men det gjorde det ikke.

Og jeg synes også Neteland hadde sin del av ansvaret i problemene.

For hun hadde ikke noe møte med meg før jeg begynte der.

Og hun hadde tenkt å lure meg på lønna.

Jeg hadde 260.000 i året fra Rimi Nylænde.

Neteland, sa senere, at det ikke er noen automatikk, i at man går opp i lønn, selv om man begynner i en større butikk.

Men jeg var vant til det fra før, at hvis man begynte i samme stilling i en dobbelt så stor butikk (omsetningsmessig), så gikk man opp i lønn.

Og jeg synes spørsmålet om lønn, ville vært naturlig å ta opp, i forkant av ansettelsen.

Og dette mener jeg var Netelands ansvar.

Hvis hun ikke ville ha meg der, så hvorfor ansatte hun meg da.

Og hvis hun ville ha meg der, hvorfor lurte hun meg da med lønna?

Hvis hun ville ha et godt forhold til meg som kollega/ansatt, så burde hun vel ikke begynne å tulle, å prøve å lure meg, fra dag 1?

Og hvis hun trodde, at jeg bare skulle godta, å begynne i en dobbelt så stor butikk, omsetningsmessig, uten å gå opp i lønn.

Så måtte jeg vel ha vært, mer eller mindre, en idiot.

Og hvis hun så på meg som en idiot, hvorfor ville hun ha meg til å lede butikken da?

Man vil vel ikke ha idioter til å lede butikkene i distriktet sitt, vil man det da?

Og dessuten, Kenneth, som var butikksjef på Kalbakken før meg, han hadde David, fra Rimi Bjørndal, Karlsrud og Ljabru, sagt at tjente 300.000, når han ble butikksjef på Rimi Kalbakken.

Og da satset de på han Kenneth fremover da, hørte jeg David sa.

Og han spurte meg, hvorfor ikke jeg fikk noe sånn avtale.

Så da, jeg hørte at de ville ha meg, til å erstatte Kenneth, på Rimi Kalbakken da, så trodde jo jeg at, nå satser endelig Rimi skikkelig på meg her.

Etter å ha fått gode resultater på Rimi Nylænde osv, og etter å ha jobbet syv år i Rimi, var det vel.

Til forskjell fra Kenneth, som var yngre enn meg, og bare hadde jobbet 2-3 år i Rimi vel.

Men da ble jeg skuffet da, når ingen tok opp dette med lønn da.

Jeg ble litt forvirret og.

Jeg hadde jo ikke drømt om at ingen skulle ta opp dette med lønn, før jeg begynte i jobben.

For da, det hadde jeg jo skjønt, fra å jobbe som butikksjef et par år på Nylænde.

At hvis man prøvde å lure medarbeiderne.

Da fikk man i hvertfall ikke noe bra samarbeidsklima og lojale medarbeidere.

Så når Neteland, prøvde å lure meg, som jeg si det var, å ikke gå inn på temaet, angående lønn, selv om jeg begynte i en dobbelt så stor butikk, omsetningsmessig.

Og selv om Kenneth, som er yngre enn meg, og som hadde jobbet under halve tiden av meg, hadde 40.000 mer i lønn i året.

Da mener jeg, at det var uproffesjonelt, av Neteland, å ikke ta opp dette.

Hun burde skjønt, at jeg ville føle meg lurt da, hvis det ble gjort noe med lønnen.

Så dette oppfatter jeg, som at hun prøvde å lure meg, og at hun så på meg som komplett idiot.

Så dette, sammen med det tullet fra Fjellhøy, om at jeg skulle drive Kalbakken på samme måte som Nylænde.

Men at han ikke sa fra til Neteland, om at han hadde sagt dette til meg, på en måte, så jeg trodde at det var klarert med regionsjef og Neteland osv.

Til sammen, så ble det så mye tull, så jeg bestemte meg bare, for at nå finner jeg på noe annet å gjøre.

Det var egentlig det jeg hadde i tankene, på Nylænde og.

Når assisten Stian og jeg, hadde fått kontroll på den butikken.

Da hadde jeg nådd målet mitt i Rimi, som var å bli butikksjef, og ta med erfaringen fra det, og få det med på CV-en osv.

Ettersom jeg hadde jobba en del år i Rimi.

Så da synes jeg vel det var greit, å vise på CV-en at jeg hadde klart å få butikksjef jobb og da.

Jeg vet ikke om jeg hadde rett, men jeg synes det så bedre ut enn å bare nå til assisterende butikksjef da.

Og det var jo morsomt å prøve seg som butikksjef og, selv om det jo er mer arbeid osv., så lærer man seg å takle press osv. da.

For det er det vanligvis nok av.

Så jeg hadde egentlig bestemt meg, for å finne på noe annet.

For det ble ganske kjedelig på Rimi Nylænde, når vi fikk kontroll på den.

Og jeg hadde jo lyst til å få butikken bra, før jeg slutta.

Det var vel egentlig målet mitt.

Graarud, ville at jeg skulle begynne som butikksjef på Rimi Manglerud, etter bare noen få måneder på Nylænde.

Men jeg var ganske sliten etter Bjørndal, og jeg synes ikke jeg var ferdig med å få Nylænde, sånn som jeg hadde som mål da.

Så jeg orka ikke å begynne å tulle og rote på Manglerud, før jeg hadde fått kontroll på Nylænde.

Jeg mener vel at det var litt tidlig å begynne som butikksjef i en stor butikk.

Ettersom jeg ville se hvordan jeg klarte meg, med resultater osv. på Nylænde først da.

Så jeg tenkte ikke bare karriære i Rimi egentlig.

Men når vi hadde kontroll på Rimi, butikksmessig da, så synes jeg jo at det var sånn, at jeg godt kunne tenke meg nye utfordringer da.

Selve butikken var vel veldig bra på nylænde.

Men av personalet som jeg ansatte på Nylænde, så er jeg ikke så sikker på at det var like bra.

Butikksjef Irene, fra Bjørndal, jobbet hun vel da.

Hun ringte, og sa at Manzoor, som jeg hadde ansatt som låseansvarlig på fredager, siden vi trengte det på Nylænde.

At han var med i en gjeng.

Så da sa jeg til Irene, at jeg skulle ta det med Boye, sikkerhetsansvarlig da.

Og det sa jeg fra om, neste gang Boye var innom butikken.

Jeg visste jo ikke nøyaktig hva Irene mente med gjeng.

Det kunne kanskje vært en kameratgjeng, og at hun misforstod.

Men hun mente jo kriminell gjeng da.

Jeg skjønte jo det.

Men jeg tenkte, at det var vel bedre å ta det på en rolig måte, enn å få panikk, som det virket som Irene hadde, når hun ringte da.

For hun virka veldig stressa pga. de her ryktene, eller det var noen som hadde fortalt det til henne da.

Så jeg sa til Irene, at jeg skulle ta det med Boye.

Og det gjorde jeg.

Men han Manzoor, han kjente vel mange av de andre ansatte.

Og de var vel liksom en klikk da.

Og dem var jo mye yngre enn meg, de fleste av de.

Og det var jo mange utlendinger osv.

Så det var nok mulig at de kunne ha hatt, eller vært i, en eller annen form for nettverk, når jeg tenker over det.

Men jeg var ikke så obs. på sånne ting da.

Så jeg tenkte ikke på sånt i det hele tatt.

Men når jeg tenker tilbake på det nå, så skjønner jeg jo, at den kanskje kan ha vært et tema, senere der, i en eller annen forbindelse.

At personalet var med i en eller annen form for mafia da.

Albanske/muslimsk eller noe sånn da, hvis jeg skulle gjette, når jeg tenker tilbake på det nå.

Og det er vel lov, skulle man tro.

Å gjette osv., det går vel under yttringsfriheten da.

Så de var vel kanskje albansk/muslimsk mafia der da.

Og det kunne vel være, ettersom alle ‘spilloppene’ dem fant på på Kalbakken.

At de også kunne være organisert på en eller annen måte.

At de var med i f.eks. noe kommunist nettverk eller noe da.

Han Prestegarden, skulle jo plutselig på ferie, sammen med en kamerat, til Israel, høsten 00.

Og på den Danmarksturen, som han Prestegarden eller noen andre der arrangerte, så virka det som om det var fullt av kriminelle innvandrergjenger osv. på båten.

Uten at jeg skal påstå sikkert hvordan det hang sammen.

Men jeg hadde jo med David og Erik Dahl, og en annen kar som jeg ikke husker helt sikkert hva heter.

Så det gikk jo greit.

Men det er kanskje vanlig at danskebåten er fyllt opp med folk som virker som om de er med i kriminelle gjenger nå for tiden.

Og at det er bare meg som ikke følger med, og lever i gamle dager.

Det er mulig.

Det var et par ting til, som skjedde på julebordet på Folkets Hus, i 2001.

Det var at jeg hørte at Fjellhøy, hadde slått ned noen der.

Når jeg gjetter nå, så lurer jeg på om det kan ha vært Prestegarden(?)

Uten at jeg skal si det sikkert.

Men det var noen som sa det til meg på julebordet der, var det vel, eller mulig på et butikksjefmøte seinere.

Så noe må ha foregått der.

En annen ting.

Helt på slutten av kvelden, så var jeg rimelig brisen da.

Og vi hadde jo en fleipete tone på Rimi Langhus.

Så begynte Trond da, sønnen til Sølvi, og bable om at han skulle finne dame til meg osv.

Jeg regna med at han bare tulla og fleipa.

For man må jo passe seg litt, og behandle medarbeiderne for strengt, når man er butikksjef.

For hvis man vil ha et bra forhold til dem, så er det ikke så greit hvis dem blir redde for deg f.eks.

Når man er en persons overordnende.

Så er man jo ikke på samme steg, så og si.

Så en person man er overordnede for, oppfatter jo en ting man sier, på en annen måte, enn en man er kollega til.

Sånn at, man må være forsiktig med hva man sier til de som er ens underordnede på jobben da.

For du har jo makt over dem da.

Så da skal det mindre til at man blir oppfattet som streng/skremmende.

Så man burde være forsiktig, og helst ikke virke truende, på noen måte, hvis man vil ha et bra/åpent kommunikasjonsforhold, med de man er overordnet for på jobben da.

Det er i hvertfall sånn jeg har skjønnt det da.

Så jeg prøvde å ikke ha noen autoritær ledelsesstil på Langhus da.

Så jeg synes det var greit å ha en fleipete tone der da.

Fordi, jeg har også lest, at hvis man som leder, fleiper og vitser litt, og er ikke er sinna eller hissig f.eks. da.

Så slapper de som jobber på arbeidsplassen, mer av, enn om man går rundt og er streng og autoritær og hissig da.

En annen ting, som vi lærte på Rimi butikksjefkurs da, er at hvis medarbeiderne ser, at du blir sinna pga. noe, men holder det inni deg, og ikke sier noe.

Det var det værste man kunne gjøre, sa Bekkevold, for da skønner ikke medarbeiderne hva de har gjort galt.

Men de begynner å bekymre seg da, for de skjønner at noe er galt.

Ja, men tilbake da.

Pga. av ting som det nevnt ovenfor, så pleide jeg å ha en ganske uformell tone på Langhus da, men det var ikke sånn at jeg ikke prøvde å gjøre jobben min på en proffesjonell måte, jeg så ikke sånn på det i det hele tatt, bare for å forklare.

Men det var tradisjon der på Langhus, at mange satt litt vel lenge på pauserommet osv., virka det vel som.

Så jeg prøvde heller å roe det ned, og heller ha en litt fleipete og uformell tone, fordi jeg trodde det var det lureste, når det gjaldt å prøve å ikke få for mange konfrontasjoner osv. i butikken da.

Jeg trodde ikke det var den smarteste måten å lede den butikken, å fly rundt som en politi der, og slå ned på hvert sekund som ble sittet for lenge på pauserommet f.eks.

Jeg prøvde å legge sånt til side i butikken.

Og ikke ta sånt personlig.

Men heller ta opp, de eventuelt største problemene, i ledermøter og personalmøter da.

Sånn at selve butikklokalet, der hvor man skulle jobbe og hjelpe kunder osv., ble en slags frisone da.

Fra ledelse/kommandering osv. da.

Og at vi heller tok å satte fokus på eventuelle problemer, i møter på pauserommet, for den dagelige driften, og mer generelle ting på ledermøter og personalmøter. (Og medarbeidersamtaler, kunne vi vel også hatt, det hadde kanskje vært en smart ide).

Og, det var vel sånn de var vant med å ha det der fra før, hadde jeg inntrykk av.

Så på Langhus, så prøvde jeg å lære av det Neteland hadde sagt på Kalbakken, at det var viktig å nullstille seg, når man begynte i en ny butikk.

Og på Kalbakken, og Nylænde og Bjørndal, så hadde det vært så mye forskjellig som skjedde.

Så jeg tror uansett, at det var smartest å ha en ikke-autoritær ledelsesstil på Langhus.

Det er vel grenser for hvor mye konflikter og ran og alt mulig man orker.

Man må vel ta litt hensyn til hvor utkjørt man selv er og.

Selv om jeg nok synes at den måten å lede den butikken på var smart, selv om jeg hadde f.eks. vært frisk og utvilt etter en lang ferie, så hadde jeg nok alikevel ment at det antagelig var den smarteste ledelsesstilen da.

Men jeg tror nok ikke Skodvin mente det da.

Jeg fortsatte jo, å la Sølvi, assistente, være involvert i driften.

Hun sa hun var vant til å ha en åpen kommunikasjon, om hva som skulle foregå i butikken.

Jeg måtte vel tenke litt, før jeg forstod helt hva hun mente med det, skal jeg være ærlig.

Så det har jeg ikke vært noe bra på før.

Men jeg skjønte jo hva hun mente, så det synes jeg egentlig hørtes smart ut, så det prøvde jeg å få til.

Man skal vel ikke holde sine prioteringer angående driften osv. hemmelig.

Det er vel ikke noe mål i seg selv det.

Man har vel en grunn for den måten man prioriterer.

Så da bare forklarer man da, hvis noen spørr tilbake, hvorfor skal vi prioritere det.

Man bør vel ha gode argumenter, for hvordan man prioriterer.

Så da er det bare å finne fram de gode argumentene.

Og hvis assistenten, eller noen andre, har noen bedre argumenter.

Så er vel det smartere da.

Da har vel dem funnet på en smartere løsning for butikken da.

Hovedmålet er jo klart, å få høyest mulig overskudd etc.

Så det burde vel være greit å ha en åpen kommunikasjon og lederstil.

Det burde vel være det beste for butikken det.

Det er vel ikke bare butikksjefen, som kan komme på gode ideer.

Og hvis de andre kommer på ideer, som man ikke synes er gode, da må man jo bra si sin mening da.

Så får den som har best argumenter gjennomslag for sin ide.

Det var vel mest meg og Sølvi som samarbeidet sånn da.

Men det var jo hun vant til så.

Skodvin, ville at jeg skulle ha en autoritær lederstil der.

Men hun tok det ikke opp ordentlig i et møte.

Hun nevnte det bare sånn i forbifarten, mer eller mindre, utenfor sammenhengen vel.

Og jeg trodde ikke det var det smarteste der.

Så jeg fortsatte med sånn åpen kommunikasjon der da, som Sølvi var vant med.

Eller jeg prøvde i hvertfall.

Siden det hadde vært mye problemer med sykemeldinger, fra Sølvi der og.

Og i møtene, når jeg begynte der, så ble vi enige om, at jeg skulle nullstille meg, sånn som Neteland hadde sagt, og ta over arbeidsoppgavene som den gamle butikksjefen hadde hatt da.

Og da var jo Skodvin med på møtet, husker jeg.

Uka før jeg begynte å jobbe der, eller noe.

Da hadde Sølvi og Skodvin og jeg et møte, hvor vi tok opp hvordan Søvli, som var den eneste assitenten der, og jeg, skulle samarbeide.

Siden Sølvi hadde vært mye sykmeldt, så hun var vel begymra for samarbeidsmåten på forhånd osv.

Hadde jeg inntrykk av i forbindelse med de møtene da.

Så der ble vi enige i det, at jeg skulle nullstille meg, og bare ta over og fortsette med de oppgavene den forrige butikksjefen hadde hatt da.

For å prøve å beholde roen i butikken osv. da.

Siden det virka som om det hadde være en del rart som hadde foregått der i forrige månedene/årene da.

Så jeg spurte de andre der, hva butikksjef-oppgavene var, og prøvde å gjøre stort sett det samme som den forrige butikksjefen da.

Og hvis det var ting som trengtes å forbedres, så prøvde jeg å ta det i ledermøter og personalmøter da.

Sånn som jeg hadde inntrykk av at det vel er meningen at man skal gjøre.

At det er derfor man har ledermøter og personalmøter.

Og vi hadde daglige møter selvfølgelig da, når den som jobba kvelden kom på jobb da, for å oppdatere om hvordan situasjonen var i butikken osv. da.

Men Skodvin, hun kom senere å sa, at det var jo meningen at jeg skulle lede butikken på min måte.

Og hun synes vel at Søvli fikk for mye ansvar.

Men jeg ledet jo butikken, sånn vi ble enige om i det møtet, uka før jeg begynte der vel, at jeg skulle ta over de oppgavene den gamle butikksjefen hadde hatt osv.

Og nullstille meg, og ikke prøve å finne opp kruttet på nytt.

Og det sa jeg også fra om i møte.

Og det svarte Sølvi, at det var hun enig i.

Så om Skodvin har sitti der, og ikke har fått med seg det da.

Det virker jo nesten sånn, for jeg fikk jo kritikk av henne senere, for da sa hun, at det var meningen at jeg skulle lede butikken på min måte.

Men den måten jeg ledet butikken på, å la assistenten få mye ansvar, og være med på å bestemme den daglige driften av butikken, som hun var vant til fra før.

Det var jo min måte å lede butikken på nå.

Det var jo ikke sånn, at min ledelsestil, var sånn som Hilde, assistent på Rimi Nylænde i 94, hadde kommandert meg til å bruke, at man skulle være sjef og ikke leder. (På samme måte som hun og butikksjef Elisabeth sjefet/ledet, for at ikke de skulle bli upopulære, siden de synes jeg var for grei med de ansatte, når jeg prøvde å bruke det jeg hadde lært fra VGS. og høyskole osv. når jeg begynte som leder på Rimi Nylænde).

Og min stil var jo heller ikke sånn, som Irene (og Kristian også, må man vel si), ledet på Rimi Bjørndal, når jeg jobbet sammen med dem der.

At man skulle legge mest mulig press på de ansatte, for da jobbet de bra.

Min måte å lede butikken, var jo nettopp sånn jeg ledet på Rimi Langhus.

For da prøvde jeg å lære av de feilene som hadde skjedd på Rimi Kalbakken.

Og selv om jeg fortsatt mener at Neteland prøvde å lure meg på lønna der, og at vi kom feil ut der pga. det, så syntes jeg jo at en del av det hun sa om ledelse og at man burde nullstille seg osv., hørtes fornuftig ut da.

Så jeg tok jo opp mye av det jeg lærte av problemene på Kalbakken, som min ledelsesstil.

Så når Skodvin klagde, på Langhus, på at jeg skulle lede butikken på min måte.

Så klarte ikke jeg å finne helt hva hun klagde på.

Siden jeg gjorde jo nettopp det.

Jeg ledet jo butikken på det som da hadde blitt min ledelsesstil da.

Og det var fordi jeg mente det var den smidigste og smarteste måten å lede butikken på da.

Så jeg var ikke helt med på det Skodvin sa der.

Og det var mer som en kommentar, som hun kom med det.

Vi snakket egentlig om noe annet, såvidt jeg husker det.

Så det var egentlig litt på siden av temaet vi diskuterte vel, så jeg gikk ikke noe videre med å ta opp det da.

Siden det vel var andre ting som stod på agendaen i det møte.

Men jeg mistenker at det nok var tema, som burde vært tatt opp som eget tema, f.eks. i et eget møte.

Jeg hadde også noen andre problemer med kommunikasjonen med Skodvin, mens jeg jobbet på Langhus.

Og det var at, jeg prøvde å ta opp problemene som hadde vært på Kalbakken, men Skodvin.

Men det ville hun ikke prate om engang.

Og jeg prøvde også å ta opp dette med Rimi driftsdirektør, ved påsketider, da han var innom Kalbakken i 2001, men han sa jeg skulle være fornøyd med at jeg ble tilbudt en ny jobb på Rimi Langhus, så han ville høre om de problemene i detalj.

Så jeg fikk ikke tatt opp de problemene med noen.

Jeg synes Neteland var involvert, og jeg hadde ikke så mye tillit til henne, etter det problemene med lønnen der, og det med at de assistentene gikk bak ryggen min osv der.

Og hun drev også med detaljstyring, av valg av tape-ruller osv. der.

Så jeg visste ikke helt hvor jeg hadde henne, så jeg var ikke sikker på hvor smart det var å ta opp disse problemene med henne, siden jeg mistenkte at hun var innvolvert i noe lureri der da, i forbindelse med det Fjellhøy hadde sagt, om hvordan ‘vi’ mente at jeg skulle drive butikken.

Men tilbake til Folkets Hus.

Trond, sønnen til Sølvi, sa sent på kvelden, at nå skulle han finne dame til meg osv.

Jeg var ikke sånn at jeg hadde tenkt å finne noe dame der, først og fremst.

Jeg var vel mest der siden jeg var butikksjefen.

Så da måtte jeg vel være med på julebordet, og prøve å oppføre meg ordenltlig osv. da.

Men jeg var med på å fleipe litt.

Det var jo like før det stengte der, og jeg kjeda meg litt osv.

Så pekte Trond på Ingvill da, og sa, her har jeg funnet dame til deg.

Så begynte hun å skrike og si nei da.

Så jeg vet ikke hvor rett han hadde i det.

Men jeg skjønte jo det, at jeg ikke kunne begynne å sjekke opp medarbeideren der, så det var egentlig helt greit for meg.

Det gikk jo ikke ann.

Men så ble vi enige, at jeg skulle heller prøve å se om det var noen på dansegulvet osv. jeg kunne danse med da.

Jeg tenkte at det kanskje roa ned Ingvill osv., hvis jeg stakk litt bort fra bordet, i tilfelle hun trodde det var seriøst, det som jeg og Trond fleipa med.

Som jeg så på som fleip i hvertfall.

Så var det faktisk en dame der, som det gikk ann å danse med.

Og det fant jeg ut, midt i dansen.

Etter at jeg hørte, at hu prata sørlandsdialekt osv.

At de var faktisk Ragnhild, som hadde jobba på Rimi Nylænde.

Men blondt hår, og venninne av Ida vel, som var lånseansvarlig der.

Ragnhild, var der med Rimi Hegdehaugsveien som hun jobba på da.

Hun begynte på Rimi Nylænde, noen måneder etter, at jeg hadde begynt som butikksjef der.

Det var vel Ida, mener jeg å huske, som sa at hun hadde en venninne som trengte jobb da.

Jeg hadde jo nettopp kjøpt den sierraen jeg hadde.

Siden jeg gikk opp i lønn osv., når jeg begynte som butikksjef da.

Og jeg var vant til, husker jeg, fra da jeg jobba på Rimi Munkelia.

At da pleide Magne, som var butikksjef der, å kjøre hjem noen av kollegaene osv. da.

Så jeg pleide å spørre folka på Nylænde da, om de skulle sitte på osv.

Så pleide jeg å kjøre dem hjem.

Det ble bare sånn.

Jeg prøvde ikke å sjekke opp damene eller noe sånn.

Jeg bare tenkte, at når jeg først skulle kjøre hjem, så kunne jeg jo svippe hjem de som skulle omtrent samme veien osv. da.

Jeg var jo ikke vant til å ha annet enn en Toyota HiAce, noen år før, så jeg synes det var artig å ha bil, og kjøre litt jeg da.

Så da ble det sånn, at jeg pleide å kjøre hjem hun Ragnhild en del ganger da.

Hun bodde vel på Slemdal, hvis jeg husker riktig.

Og da hadde jeg kjøpt cd-brenner også, husker jeg.

Noe som vel ikke var så vanlig i 98 og 99 osv. vel.

Så da brente jeg cd-er osv, og jeg hadde kjøpt stereoanlegg til bilen.

Siden Glenn og en annen kar skulle til Svinesund, i romjula 98, var det vel.

Så fant jeg et pioner anlegg, eller JVC, var det kanskje, til bilen til 1400 svenske, eller noe da.

Så når jeg kjørte hjem hun Ragnhild da.

Så kom det på en sang av Alex Rosen da.

Det er jo den Bobby Brown.

Og jeg tenkte jo bare på sanger, som sanger.

Jeg skjønner jo nå at den sangen er ganske tvilsom når det gjelder tekst osv. vel.

Men jeg tenkte egentlig ikke på sånt da.

Men så smeller det fra hun Ragnhild da, at søstra mi har liggi med han osv. da.

Altså ikke min søster, men hennes.

Så sa hun etterpå at hun ikke skjønte hvorfor hun sa det.

Så jeg måtte love å ikke si det da.

Men nå sier jeg det nå da.

Så hun blir vel ikke så blid hvis hun leser det her.

Men det er jo snart ti år siden, så jeg får håpe det går greit.

Men hun slutta etter noen få måneder vel.

Det ble vel nesten sånn at det ble litt for nærme vel, med sånn at hu begynte å vinke til andre biler, når vi kjørte osv.

Men jeg synes nesten ikke jeg kunne sjekke opp henne, siden jeg var sjefen hennes da.

Men jeg synes jo hun var fin og sånn osv., det inntrykket jeg hadde da, så det er nok ikke umulig at jeg hadde prøvd å sjekke henne opp, hvis jeg ikke hadde vært sjefen hennes da.

Selv om jeg synes hun oppførte seg litt rart noen ganger.

Men samme det.

Men det var altså hun her Ragnhild, som jeg plutselig fant ut at jeg dansa med, siste eller nest siste dansen vel, på folkets hus der da.

Så slutta dansen da.

Så gikk hun bort til folka ved bordet til Rimi Hegdehaugsveien der da.

Hun bare stakk av liksom.

Selv om jeg godt kunne tenke meg å med henne om Rimi Nylænde osv. da.

Men hun forsvant rett bort til bordet til Rimi Hegdehaugsveien gitt.

Så stod hun bare rett opp og ned der.

Litt på innsida av noen av kollegaene sine da, så det var egentlig mulig å gå bort til henne.

For hun var liksom sperra inne, av et par kollegaer, som satt nærmere meg enn der hvor hun stod da.

Så hun bare stod der og så på meg da.

Og jeg så vel på henne da.

Og skjønte vel ikke så mye.

Så jeg skjønte jo, at jeg kunne jo ikke bare stå der og se på henne.

Det var nesten som om at hun hørte til der liksom.

Og at hun ikke hadde lov, eller at jeg ikke hadde lov, altså at vi ikke hadde lov å prate sammen da.

Av en eller annen årsak.

Men jeg kunne jo ikke bare stå der og se på henne og kollegaene hennes.

Så jeg forsvant tilbake til bordet vårt da.

Der hvor fetteren min Øystein og dem var.

Og da var det helt på slutten av kvelden.

Så da dro vi hjem gitt.

Vi gikk ut av folkets hus osv.

Og Kjetil, låseansvarlig fra Rimi Langhus vel, sa hei til Kenneth, som var butikksjef på Rimi Kalbakken før meg, og som, mer eller mindre, fløy forbi oss, med en ung dame, som jeg trodde var fra butikken hans da, en pen, blond dame, mener jeg å huske.

Jeg lurer på om det var da, som jeg hørte noen, Erik Dahl, fra Rimi Ljabru, eller noen, kritiserte, og sa, med negativt tonefall, sjekk Kenneth da.

Det var mulig det var en annen gang.

Jeg hadde også møtt Jørn, fra Helgeroa, som pleide å jobbe på Rimi Nylænde, som assistent der.

Og også Wenche, som også var assistent på Rimi Nylænde, og så begynte som assistent på Rimi Manglerud.

Dem stod å prata sammen vel ved baren der.

Jeg kjente ikke igjen Jørn med en gang, så det var kanskje mye som hadde skjedd siden vi jobba sammen på Nylænde et par år før da.

Han jobba vel som assistent på Ica Ullevåll, tror jeg, hvis jeg husker riktig.

Også traff jeg Fjellhøy, med en gang vi kom inn i huset der.

Og det var vel på dassen, og da sa han vel at, jeg skulle bare si fra hvis jeg trengte jobb seinere.

Men jeg vet ikke hvor smart jeg syntes det hørtes ut.

Jeg burde vel ha tatt opp det, med de problemene jeg tar opp nå.

Men jeg synes ikke helt det tiden og stedet og ta opp det.

Og jeg visste ikke helt hvor jeg hadde han heller så, etter det misforståelsen osv., eller hva man skal kalle det, som skjedde på Rimi Kalbakken.

Det var sikkert mer som skjedde på julebordet og.

Det er nok ikke umulig.

Men jeg tror jeg får si at det får være bra.

Så får vi håpe det.

Han fettern min Øystein da, i Son.

Han er sånn, at han for det meste sitter hjemme da.

Og ikke er så sosial, som de andre barna til Runar og Inger da.

Da jeg var på bryllupet til fettern min, sønnen til Håkon og Tone, Tommy, sommeren 2002, i Fredrikstad.

Da var det jo bestemt, at jeg skulle begynne å studere igjen.

Jeg hadde jo fått nok av Rimi, og den bedriftskuturen som var der.

Jeg hadde blitt lurt av distriktsjefene osv., i en slag felle, må man vel si, på Rimi Kaldbakken, i år 2000.

Og etter det, så så jeg, mer eller mindre, etter en vei ut av Rimi.

Fordi jeg hadde ikke lyst til å jobbe resten av livet, in bedrift, hvor du blir overvåket av sjefene, mer eller mindre, på hver detalj av det du gjør.

Og uansett, om du har jobbet i Rimi, i ti eller tjue år.

Det dukker alltid opp en ny assistent, som skal opp og fram, og vil ha jobben din da.

Så jeg synes ikke det var noe å kaste bort resten av livet på, å jobbe sammen med den gjengen der.

Så jeg begynte å studere igjen høsten 2002 da.

I bryllupet til Tommy og kona hans, sommeren 2002.

Da sa Inger, som er kona til Runar, og moren til Øystein.

Da spurte hun meg.

Hva med Øystein da.

Nå som jeg hadde slutta på Rimi Langhus.

Jeg skjønte ikke hva hu mente.

F.eks. så ansatte jo kameraten min, fra Gjerde VGS. i Drammen.

Han ansatte meg på Rimi Munkelia, som deltidsansatt ved siden av militæret, i jula 1992.

Høsten eller vinteren 93, var det vel.

Så begynte han som butikksjef på Rimi Karlsrud.

Men det var jo ikke sånn, at jeg ikke kunne fortsette i stillingen min på Rimi Munkelia fordet.

Det er greit at jeg fikk heltidsstilling på Rimi Nylænde etterhvert.

Men det var vel ikke sånn at jeg måtte slutte på Rimi Munkelia, fordi om han Magne Winnem, fra Gjerde VGS., osv., skulle begynne på Rimi Karlsrud da.

Han Øystein, kunne vel gjøre sånn som jeg gjorde, og bare fortsette på Rimi Langhus, etter at jeg hadde slutta.

Han kunne vel bare dratt på vaktene sine.

Han hadde vel vakter på skiftplanen.

Jeg husker ikke hvor mange timer det stod på kontrakten hans.

Men når han stod på skiftplanen, med faste vakter, så kunne vel ingen sparke han uten videre.

Og han var vel i begynnelsen av 20-åra, så han burde vel klare å ta vare på seg selv etterhvert.

Men det var litt rart, når vi skulle på julebord, men Rimi Langhus, i jula 2001.

Da prøvde jeg å få med flest mulig.

Og jeg huska jo fra før, når jeg var på besøk hos dem i Son, på 90-tallet en gang.

At han Øystein var ganske sky og sjenert da.

Og det virka ikke som om han hadde så mye kontakt med de andre folka på jobben.

Men det er jo viktig at det sosiale er i orden på jobben osv.

Så jeg prøvde å få han med på julebordet da.

Men da var han ikke helt trygg da.

Så jeg måtte ta toget ut til Langhus.

Og møte Øystein utafor butikken, på fridagen min.

Og så dra han med på vorspiel, hos Sølvi og dem.

Og da husker jeg at han hadde med cd-er med musikk han hadde lagd på data’n osv da. hjemme i Isdamveien i Son da.

Så dem viste han til Trond, sønn til Sølvi og dem da.

Og så dro vi alle sammen inn til Oslo, på Youngstorget var det vel.

I LO-bygget eller hva det heter.

Det er det bygget til høyre for parkeringsplassen på Youngstorget, hvis du har den gamle operaen bak deg.

Og da prata han nesten bare med meg.

Det satt til og med noen pene, unge jenter fra en annen Rimi seg ned like ved vårs, ved bordet der.

Men Øystein sa ikke noe.

Og jeg turte ikke å prate med dem, for da hadde jeg sikkert fått kjeft av Sølvi.

Dem var ganske unge de her.

Men samme det.

Hva skulle jeg skrive da.

Jo, Øystein kunne jo bare fortsatt å jobbe de to dagene i uka på Rimi Langhus, eller hva det var han hadde fast.

Så, til slutt, så hadde jo noen blitt sykmeldt.

Og da kunne han få fler vakter.

Så lenge han gjorde jobben sin, og ikke kom mye for seint, eller mye syk, så skulle vel ikke det ha vært noe problem.

Og ofte så ringer dem jo fra andre Rimi-er i nærheten.

Fra Rimi Oppegård, eller Rimi Stasjonvegen eller hva de heter, og lurer på om vi har folk som kan jobbe da.

Så da sier de sånn, ja vi har en ute i Son, som heter Øystein, og han er flink i kassa nå, og har aldri diff i kassa, og er aldri syk osv.

Så får man vakter i en annen butikk, for dem er helt desperate etter folk.

Og dem synes det er bra å få noen som ikke trenger opplæring, men kan jobben fra før.

Så Øystein hadde jo en fot innafor i Rimi.

Så lenge han gjorde jobben sin, så kunne han jo bare få bedre og bedre fotfeste i Rimi, skulle man vel tro?

Alikevel, så sier moren hans, Inger, tanta mi da, i bryllupet til Tommy, fettern min.

Så sier hun at.

Men hva med Øystein da, nå som du skal slutte i Rimi?

Jeg skjønte ikke noe.

Nå tenker jeg jo mitt da.

Er han noe slave dem har eller noe eller, siden han ikke er noe sosial, som de andre som drar på hytta hele tida osv.

Han blir liksom litt uglesett av dem andre synes jeg.

Men jeg skal ikke si det her for sikkert da.

Men jeg synes det her var litt rart.

Fordi selv om jeg slutter på Rimi Langhus, så betyr jo ikke det at fetteren min, som jeg nesten ikke kjenner, behøver å slutte der.

Han har jo faste vakter, og det skal jo ikke ha noe å si, at jeg slutter der da.

Så det synes jeg var rart.

Nå bare skriver jeg det her, sånn som jeg lurer på om det er.

Jeg skal ikke si at det er sånn 100% sikkert.

Men jeg bare begynner å lure.

Ettersom det hun tanta mi, Inger, sa i bryllupet til Tommy osv. da.