Ting som skjedde i fjor her i England.
Prins Charles, han var i avisa med en sånn rar frakk, som han hadde kjøpt i Pakistan.
Prinsene var på TV fordi dem hadde tulla med ei jente eller noe, at dem tulla litt.
Og Tony Blair skulle bli katolikk.
Jeg synes det her var litt rart.
Og i Norge driver hun Märtha med sånn engleskole.
Og Mette-Marit prater om hvor viktig kristendommen er for henne.
Og hun spilte vel i pornofilm på 90-tallet.
Eller er det jeg som har skjønt det feil.
Så det er litt rart.
Hvor kom det fra da?
Og hvorfor ble han karen puddel?
Tja, kanskje jeg tenker litt vel mye nå.
Hm.
Jeg er ikke helt sikker på om jeg hadde stolt helt på de valgene i Norge.
Jeg synes ikke TV-en er så hjernevaskende hele tida i England som i Norge.
Og for ikke å nevne MTV.
Var det derfor dem hadde kanalvalg, eller ‘kanalvalg’ på Janco, eller hva det heter for tida?
Fjerna de ikke BBC da?
Eller husker jeg feil?
Kanskje det var SKY News?
Eller var det begge?
Hvorfor er det noen folk ikke har TV?
Er det noe hjernevasking med den?
En eller annen gang rundt år 2000 eller noe vel.
Så dro jeg og bruttern på byen.
Vi skulle vel på studenten eller noe da, som vanlig.
Vi gikk forbi det senteret som ligger ovenfor der hvor Inova pleide å ligge.
Der du går en vei igjennom senteret, fra Karl Johan til Royal Christiana der ca.
Og da var det en ganske pen lyshåra dame som stod der, når vi gikk forbi i gata der hvor den karaokebaren er.
Og da sa jeg broren min, sjekk hun da, eller noe sånt noe.
Hva synes du om henne eller noe, jeg hadde vel fått i meg noen øl da.
Nesj, pakkishore sa bruttern.
Hvordan veit du det da sa jeg.
Da svarte han ikke da.
Hun dama så ordentlig ut for meg.
Men hun hadde vel ikke helt kontroll, tror jeg.
Det var kanskje det bruttern mente da.
At hun hadde et litt for blanke øyne, eller noe sånt noe.
Bruttern har jo vokst opp i Oslo, så han skjønner mer av kodene og hva som foregår osv., enn jeg gjør.
Jeg flytta jo til Oslo, når jeg skulle studere, og da var jeg vel 19 år.
Og da hadde jeg bodd i Larvik og på Bergeråsen, før det.
Og det er ikke akkurat storbyer, selv om Larvik er jo en fin by, og jeg studerte jo og jobba i Drammen.
Og jeg hadde jo vært mye i byer som Brighton og London, og også Paris og Basel f.eks.
Men jeg har jo ikke vokst opp i Oslo, så jeg skjønner ikke noe av hva som foregår sammenlignet med bruttern, han leser alt som skjer osv.
Vi går forbi noen folk, så sier han bare interrail, og folka skvetter.
Og jeg ser bare to folk.
Så sånn er det.
Vi har jo forskjellige fedre.
Jeg og søstra mi, bodde først sammen med muttern og fattern på Bergeråsen.
Men i 73, var det vel, så flytta muttern med vårs, til Larvik.
Jeg flytta tilbake fra muttern til fattern, (eller egen leilighet på Bergeråsen da, siden fattern flytta til Haldis på Bergeråsen, i begynnelsen av 1980), i 79, da jeg var ni år.
Søstra mi flytta fra muttern til fattern og Haldis, i 81 eller 82 eller noe vel., da hu var sånn 10-11 år eller noe vel.
Og bruttern flytta vel fra muttern til faren sin i Oslo, noen måneder seinere enn søstra mi, og han var vel født i 78, så da var vel han tre-fire år da.
Men jeg lurer på om hvordan han kunne se at hu jenta var ‘pakkishore’ da.
Hu så fin nok ut for meg.
Men hu virka litt som om hu svirra rundt seg selv.
Kanskje hun var så gira, eller hva man skulle si, at hun ikke hadde helt kontrollen på seg selv?
Kan det ha vært noe sånt bruttern mente?
At hun var litt ødelagt, fordi noe hadde gjort henne skikkelig gira?
Hadde hun hatt det moro med noen utlendinger, gjerne flere på en gang, som det pleier å stå om i avisa noen ganger?
At jenter blir gjengvoldtatt av 4-5 stykker.
Det er jo en ting, at det er alvorlig med voldtekt osv.
Men det er vel antagelig mørketall så det holder rundt dette.
Det står nok om det i avisa.
Og damene sier jo at mørketallene er store omkring voldtekt.
Så dette må vel nesten være et rituale eller en tradisjon.
Og menn eller gutter, får vel kontroll av å sånt, så dem samarbeider kanskjer, for å få kontroll da.
Sånn at dem ikke tenker på en ting.
Men at dem kan tenke på å gjøre alt mulig annet da.
Kjøpe hus og få familie, og alt mulig sånt da.
Uten å bare fly rundt å tenke på damer hele tida.
Men disse damene da.
Som blir utsatt for det her ritualet.
De blir vel litt ødelagt?
Det blir vel ikke det samme for dem å møte en kjedelig nordmann da?
Som ikke tar med seg alle kameratene sine og fetterne sine osv?
Kan det ha vært noe sånt som bruttern mente?
Er det noe særlig det da, hvis alle damene skal bli ødelagt, fordi dem har seg med fire-fem stykker av gangen osv.
Og ikke får kontroll da.
Da blir det vel sånn at de trenger fire-fem stykker for å bli fornøyd da?
Uten at jeg vet noe om dette nøyaktig.
Jeg har bare masse tanker i hue, som jeg prøver å bli kvitt.
Så jeg prøver å finne ut hvordan ting henger sammen.
Kan det være noe sånt her som foregår eller.
Så bruttern at hun dama ikke kontroll, og derfor skjønte han at hun hadde hatt det moro med fem-seks stykker samtidig.
Og at hun ikke ville bli fornøyd med bare en, så det var bare å glemme.
Og derfor sa han bare ‘pakkishore’, eller noe sånt noe.
For hu var jo ikke utlending.
Hu var jo norsk.
Vanlig norsk med lyst hår og det hele.
Så helt fin ut for meg.
Nå burde jeg kanskje ringt bruttern og hørt, men nå er det mye som har skjedd, så jeg vet ikke hvor smart det er.
Så jeg får heller bare skrive om det på bloggen, siden det er så mye som skjer.
Så får vi se hvor smart det er.
Det var derfor Randstad-damene kikka så mye da.
Hm.
Ikke var sure selv om jeg hadde vært to minutter for seint på jobb.
Hm.
Og hvorfor havnet jeg hos Randstad fra Reid.
Hm.
Hm.
Couch Potato (song)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Jump to: navigation, search
“Couch Potato”
Single by “Weird Al” Yankovic
from the album Poodle Hat
Released May, 2003
Genre Comedy
Length 4:18
Label Volcano Records
Writer(s) “Weird Al” Yankovic, Eminem
Producer “Weird Al” Yankovic
“Weird Al” Yankovic singles chronology
“It’s All About The Pentiums”
(1999) “Couch Potato”
(2003) “Don’t Download This Song”
(2006)
Poodle Hat track listing
“Couch Potato”
“Hardware Store”
“Trash Day”
“Party at the Leper Colony”
“Angry White Boy Polka”
“Wanna B Ur Lovr”
“A Complicated Song”
“Why Does This Always Happen To Me?”
“Ode to a Superhero”
“Bob”
“eBay”
“Genius In France”
“Couch Potato” is a song by “Weird Al” Yankovic. It is a parody of “Lose Yourself” by Eminem. In it, the narrator details how much television he watches.
Contents [hide]
1 Track listing
2 Release
3 Music video
4 References in the song
4.1 Television shows
4.2 Television networks
4.3 Celebrities
5 Notes
6 References
7 See also
[edit] Track listing
The following track is on the downloadable single:
“Couch Potato” – 4:18
[edit] Release
Couch Potato was originally going to be the lead single of Poodle Hat, but due to Eminem’s concern that it might hurt his career, its commercial release was postponed indefinitely. Couch Potato has never been released as a promo, nor a commercial single. It is only available on the Poodle Hat CD, or as a digital download on the internet.
[edit] Music video
Yankovic intended to make a music video for the song, but the plan was nixed at the last minute when Eminem denied Yankovic the right to make a video. According to Yankovic, the video would have included a “patchwork quilt” pastiche of scenes from other Eminem videos.[1]
Yankovic told the Chicago Sun-Times in 2003, “Last year, Eminem forced me to halt production on the video for my “Lose Yourself” parody because he somehow thought that it would be harmful to his image or career. So the irony of this situation with Michael is not lost on me”[citation needed].
Yankovic mocked the situation on his Al TV special where he staged a mock interview with the rapper using footage from a real Eminem interview on MTV News. Eminem said “I believe in…artistic expression.” Al countered with “So you think, for example if somebody wanted to do, oh, I don’t know, a parody of somebody else’s video, they should be able to… artistically express themselves and just do it?” Eminem was shown at a loss for words.
Also in the mocked interview, “Weird Al” simply played the first verse on a boombox while sitting in a chair, reading a newspaper.
You Can Fool the People
One of the questions always asked by the beginning student of America’s political assassinations is, “How is it possible that all of this could be happening in our country without our knowing about it?” The “It couldn’t happen here” belief has been extended to, “It couldn’t happen here without our knowing about it.” This is usually buttressed by such arguments as, “The Kennedys would have done something about it, if it were true”, or “Such a giant conspiracy would have been exposed by someone within the conspiratorial group”, or “The news media would have found out about it and told all of us by now.”
The fact that it is possible to fool a majority of the American people for a long period of time and to cover-up a high level conspiracy involving many, many individuals, can easily be demonstrated by using Watergate as an example. In fact, some published articles [1] show that the entire truth about Watergate has yet to be revealed.
We do know now about the cover-up of the original crimes in Watergate and the cover-up of the cover-up. We tend to forget the attitude of the majority of the American people, the Congress and the media, toward Richard Nixon and the Nixon administration during the period between the June 1972 Watergate break-in and the November 1972 election and beyond into 1973. Long before Woodward and Bernstein and others began the Watergate expose, a few researchers were calling the Watergate conspiracies to the attention of a small portion of the public.[2] It was not until late 1973 that the research done by these researchers and their hypotheses about high-level conspiracies were proven correct and were generally accepted. How did it happen that for more than a year a majority of the American people were not only fooled by Mr. Nixon and his friends, but also re-elected him? Some of the same ingredients present in that situation were like those used in the taking of America. We can all learn a lot by observing what they were.
What follows is a reproduction of an article by the author. (Because the article was written in l972, some of the material in it is now obsolete. However, it is reproduced here without changes to illustrate the situation and attitudes of the pre-Watergate revelation era.) It was originally written during the Watergate cover-up era (late 1972), after Nixon was re-elected and before Bernstein and Woodward were noticed by anyone. It should be noted that even in 1976, Mr. Nixon still had his vehement supporters who were blind to the ingredients required to fool the people.
