Måned: mars 2008

Og da jeg slutta som butikksjef, så skulle jeg jobbe som låseansvarlig for Irene på Bjørndal, sa Skodvin, siden jeg spurte om jeg kunne bli boende i Rimi-leiligheten.

Siden det var vanskelig å finne like billige leiligheter på det åpne markedet, da måtte det vel blitt bofellesskap eller noe, men jeg var litt deprimert og overarbeidet etter de fire årene som butikksjef, så jeg var litt skeptisk til bo sammen med andre på den tida, siden jeg ikke var helt meg selv.

Men, så trengte dem folk på Rimi Langhus og, så jeg begynte å jobbe der noen dager og, og siden fast en gang i uka.

Og da skulle jeg jobbe sammen med Trond, sønnen til Sølvi, igjen.

Og kameraten hans, han som var kaptein på bedriftsfotball-laget vårt, var det vel.

Og jeg hadde jo jobba en del med å ta over butikker i ferier osv., for Irene på Bjørndal osv.

Så jeg var litt vant til, at når folk spurte meg hva de skulle gjøre, så spurte jeg dem ofte hva dem pleide å gjøre.

For det var dem jo vant til å gjøre.

Og da sa dem noe dem synes var greit å gjøre.

Så da blei dem kanskje ikke sykmeldt og sånn, som kan skje, hvis det kommer en ny sjef og sjefer for mye.

Så det funka ganske greit.

Så spurte Trond meg hva dem skulle gjøre.

Så spurte jeg hva dem pleide å gjøre.

Så sa han, at dem pleide å sitte på pauserommet.

Så sa jeg bare, at da får dere gå å sitte på pauserommet da.

For jeg synes ikke det var min jobb, og drive å kjefte på myndige folk for å få dem til å gjøre jobben sin, det synes jeg var jobben til butikksjefen.

Så det burde vel bli løst med noe møter og sånn, tenkte jeg da.

Sånn at man hadde kontrollen.

Og ikke sånn, at man må jage dem rundt og banke dem opp for å få dem til å jobbe.

(Men selvfølgelig, hvis det ble kø i kassa og tippinga samtidig.

Da måtte man rope på dem til kassa.

Og da, hvis dem ikke kom da, da måtte kundene vente, så da hadde man noe konkret, som kunne tas opp, så da ropte man selvfølgelig.

Men å jage folk rundt, og overvåke dem, og klage på at dem ikke gjør det og det riktig.

Da får man jo ikke tid å gjøre jobben sin selv osv.

Så så detaljert, det synes jeg ikke man burde være som vikar-låseansvarlig, for da var det jo en del nytt for en selv og, så man burde vel konsentrere seg om at butikken ser ok for kundene osv.

Og ikke bare mase, for å opplæringens skyld.

For opplæringen av medarbeiderne, er vel butikksjefens ansvar.

Og det er vel ikke noe hensikt, i motiveringsøyemed, å henge over medarbeiderne og mase om ditt og datt hele tida.

Det virker vel mot sin hensikt like ofte antagelig da vel.).

Men da kom dem opp fra pauserommet gitt, og begynte å jobbe.

Dem var vel redde for at jeg skulle si fra til butikksjefen eller Skodvin at dem bare pleide å sitte på pauserommet da.

Men da synes jeg nesten det ble litt rart.

For da virka dem litt forfjamsa osv.

Så da var det nesten bedre når de gikk ned å satt seg på pauserommet igjen, synes jeg.

Men de jobba i hvertfall en del da.

Det var aldri sånn at dem bare satt på pauserommet.

Men dem satt vel alltid for lenge.

Men hun Neteland på Kalbakken, hadde lært meg, at man skulle nullstille seg, når man begynte i ny butikk.

Og det betyr vel da, at man skal høre hvordan de har pleid å gjøre det.

Høre hva som er butikksjef-oppgavene, og fortsette med de samme oppgavene som den forrige butikksjefen gjorde.

For da roer man vel ned butikken, sånn at de ansatte driver med de vanlige arbeidsoppgavene, og ikke føler seg fremmedgjort, og blir sykmeldt osv.

For da må man jobbe dobbelt, og blir skikkelig sliten, og får alle mot seg osv.

Og det hørtes fornuftig ut for meg.

Også sa hun, når jeg tok opp et problem, som jeg ikke husker i detalj.

Da sa hun, er dette noe som er alvorlig for driften av butikken.

Altså et alvorlig problem, som lager problemer for kundene osv. da.

Det var det jo kanskje ikke da måtte jeg innrømme.

(Men jeg skulle jo drive butikken på samme måte som jeg drev Nylænde sa Fjellhøy.

Og der hadde vi full kontroll pga. svinn-reduserings programmet.

Men det er mulig jeg misforstod da, at Fjellhøy mente noe annet enn det jeg mente med å drive butikken, det er vanskelig å si.

Det står jo i driftshåndboka, hvordan butikken skal drives osv.

Det er vel også styrt av distriktsjefen, som bestemmer ting ned til detaljnivå, som at jeg måtte ikke ta tape fra hylla, og bruke til å henge opp plakater, selv om den kunne man ha i lomma, og slapp å gå fram og tilbake til kontoret for å hente tape, for å henge opp en plakat, som man så hadde fallt ned.

Da måtte man i stedet lage en rutine da.

Gå rundt å sjekke alle plakatene.

For hvis man skulle gå fram og tilbake til kontoret, for hver plakat og label som fallt ned fra aktivitetene.

Så hadde man stort sett gått fram og tilbake til kontoret hele tida.

For dem brukte bare en liten tape-bit til plakatene, så dem datt ned hele tida.

Og dem hørte ikke på meg.

(Jeg hadde fått dem imot meg, bl.a. fordi jeg sa på en resturant dem ville ha ledermøte på, sånn biff-resturant i Paleet vel, Egons(?), det som Fjellhøy hadde sagt, at jeg skulle bestemme hvordan butikken skulle drives, sånn og sånn.

Og den lørdagen hadde jeg jobba 12 timer, og det var bare tull med flaskeautomaten hele tida, så jeg hadde nesten pipinga fra flaskeautomaten i hue, mens vi spiste biff der).

Untatt Carolina da, som bestilte det dyreste på menyen.

Det var kanskje noe biff det og.

Men jeg trodde hu kanskje ikke gikk så ofte på resturant osv.

Men Neteland tok opp dette senere, at vi hadde kjøpt det dyreste på menyen.

Men hvis man er på sånn resturant med Rimi, da burde du kjøpte Entrecote, eller noe,
fordi det er midt på treet prismessig, så da blir ikke butikksjefen sur, og ikke distriktsjefen sur.

Men, hvis du kjøper indrefilet, eller noe sånn fancy noe som Carolina kjøpte, da blir det tatt opp i møte.

Så det er greit å huske.

Og Rimi kan betale en øl til maten, men så må folk betale resten selv, hvis ikke så blir det tatt opp.

I allefall hvis det er utenom julebordet, da er det lov å skeie ut litt.

Og ledermøter i Rimi, det skal jo vanligvis ikke være på Egons.

Men dem foreslo det, og det var første ledermøte etter at jeg begynte der, så da sa jeg at det var greit, fordi det sosial-budsjettet, var ikke brukt av omtrent.

Det eneste, såvidt jeg husker, var vel en regninger på drinker osv, fra butikksjef-seminaret på Storefjell, et par uker før, i 2000.

Og det var butikksjef Kenneth som hadde kjøpt room-service drinker for et par tusen vel.

Men den regningen hadde Neteland lovet å plukke opp for han, så den lå bare i safen, til Neteland tok seg av den.

Men på samme seminar, så tenkte jeg, at jeg skulle prøve å prate med Neteland, for å få litt kommunikasjon, før jeg begynte på Kalbakken.

Siden det allerede var avtalt at jeg skulle begynne der, men ting som lønn osv., var ikke pratet om.

Så jeg tenkte at jeg kunne jo spørre om en øl-bong av henne, siden distriksjefene har de, og siden hun var distriksjef.

Jeg hadde jo masse penger, for jeg hadde alltid kontroll på utgifter osv., sånn at var aldri blakk, men jeg tenkte, at vi burde vel klare å prate et ord eller to sammen, siden hu skulle bli min linje-leder, eller hva det heter.

Jeg kjente jo til hu, fra da hu var butikksjef på Mortensrud, og jeg var assistent på Bjørndal.

Men jeg viste ikke hvordan hu var som sjef egentlig, så jeg var litt spent på det da.

Og da, at det var avtalt, at jeg skulle jobbe med hun som distriktsjef, uten at jeg kjente noe til hvordan hun var å jobbe med.

Det synes jeg var litt rart.

Så jeg prøvde å ta kontakt da, for å prøve å finne ut om hun var hyggelig eller sur, eller hvordan hun så på meg osv. da.

Men da fikk jeg ikke noe øl-bong gitt, da var det bare, at det måtte jeg spørre PØF om.

Men det gadd jeg ikke, for jeg kjente nesten ikke han heller.

Så da kjøpte jeg vel heller en øl selv antagelig.

Og sikkert noen til og, men ikke så mange at jeg ikke fant tilbake til rommet.

Eller hvordan man skal forklare det.

Ja, tilbake til det om dette var et alvorlig problem.

Det var jo mer et motiveringsproblem, at dem satt på pauserommet, og ikke jobba.

Men, jeg kunne jo ikke som vikar, begynne å finne ut av hvorfor dem alltid satt på pauserommet.

Det var vel et såpass dyptgående problem, at det burde tas i samarbeid med noen.

Sånn at f.eks. butikksjefen og assistenten, tok det opp da, og ble enige om hvordan man skulle presantere dette osv.

Eller at man ble enige om det på ledermøte.

Og det ble tatt opp av Morten, verneombudet, husker jeg.

Men butikken gikk jo rundt.

Og Trond var jo sønnen til assistenten, Sølvi, og hu kjente jo alle medarbeiderne, siden det var et ganske lite sted.

Så, jeg må innrømme at jeg var kanskje ikke så flink til å ta opp det.

Det var alltid masse annet, som var ganske viktige ting ofte, så jeg kom aldri så langt.

Og jeg var litt var, for at Sølvi skulle f.eks. begynne å steile, eller sykmelde seg f.eks. da, hvis man begynte å klage på sønnen hennes osv.

Dette var da jeg jobba som butikksjef der.

Men jeg burde kanskje tatt det med distriktsjef Skodvin da.

Og jeg tok med hu på slutten, da Sølvi ville at Trond skulle få en vakt til i uka.

Og da sa Skodvin at hvis Trond skulle jobbe mer enn en dag i uka, så kunne han jobbe på en annen butikk, siden han var sønnen til assistenten.

Og det hørtes jo smart ut.

Så fikk David den vakta tror jeg.

Jeg vet ikke om det var noe smartere, men det skal vel helst ikke være for mange, i for nær familie som jobber et sted.

Nå mangla jeg folk en sommer der da, det må vel ha vært 2001, så jeg fikk fettern min, Øystein, som jeg nesten ikke kjenner men, til å sitte i kassa der.

Siden vi mangla folk som var over 18 år, til å sitte i kassa.

Og det funka bra, for når man sitter i kassa, som eneste kasserer, så må man nesten gjøre jobben sin.

Og han gjorde ikke noe tull han, såvidt jeg kunne se i hvertfall.

Så det gikk vel greit, men det var kanskje ikke helt lov det heller.

Siden han var fettern min mener jeg.

Men jeg tror det var i en ferie, og vi var helt tomme for folk, og noen hadde sagt at han trengte jobb vel, og han bodde en del mil unna, 45 min. å kjøre eller noe, men han hadde vel ikke så mye annet å gjøre, så da passa det vel greit.

Men tilbake igjen til om det var et alvorlig problem.

Man må vel ha en god grunn, før man kan ta det opp.

En målbar grunn.

Man kan jo ikke fly og ta tida, på hvor lang tid dem bruker på pausen hele tida, synes nå jeg da.

Da er man mer som politi da.

Og man skal jo være butikksjef, eller leder, og ikke politi.

Det stod i Rimi-nytt, som alle butikkene får, i 2001, like etter at jeg begynte som på butikksjef på Langhus, at butikklederne, skal ikke være ‘politi’.

Så da, da må det være en reell situasjon, som man kan ta opp.

F.eks. hvis Trond har tippinga.

Og det blir ropt tipping.

Og Trond bare satt nede på pauserommet.

Da kunne man tatt det opp.

Men da kom dem opp.

Det skjønte dem.

Noe sånt, måtte det nesten være, ellers var det vanskelig å få gjort det på en ordentlig måte.

Eller bare tatt det opp som et generelt tema på personalmøte, som Morten gjorde.

Vi kunne tatt det på ledermøte, og så personalmøte.

Men Sølvi, hadde jo bra kontroll der, fordi hun kjente ‘alle’, og man ville ikke ha henne mot seg, og hun hadde vært sykmeldt osv., så da blir det mye jobbing, hvis hun hadde sykmeldt seg igjen.

Og hun likte ikke distriksjef Skodvin.

Jeg tror ingen der likte Skodvin.

Så hvis jeg nevnte Anne-Katrine, så fikk dem nesten sjokk der.

Så hvis jeg hadde prata for mye med hun, så tror jeg dem hadde blitt litt mistenkelige der.

Og Skodvin var sånn at hu var ikke så flink med mennesker egentlig vel, må man vel si, hun var sånn at hun prøvde å sjokkere deg omtrent, og psyke deg ned da.

Og da jeg begynte som leder i Rimi, i 94, på Nylænde, så ble særlig assistent Hilde, og også butikksjef Elisabeth, helt i sjokk hver gang Skodvin skulle dukke opp.

Nå kommer Anne-Katrine, osv.

Har Anne-Katrine gått?

Det var liksom panikk i hele butikken, blandt medarbeiderne, hver gang Skodvin dukket opp.

Så det var ikke så god kommunikasjon.

Og jeg prøvde også å ta opp problemene fra Kalbakken.

Det med at Fjellhøy hadde sagt at ‘vi’ ville at jeg skulle drive butikken på samme måte som Nylænde.

Og at Neteland hadde klagd på at jeg ikke var noe flink til å nullstille meg, når jeg begynte i ny butikk.

Men Skodvin, ville ikke blandes inn i dette.

Hun ville ikke engang høre.

Og Rimi-direktøren, som jeg tok det opp med, noen måneder før, han sa bare at jeg hadde fått ny jobb jeg skulle begynne i på Langhus, så det var ikke noe vits i å klage.

Men jeg var ikke så flink til å forklare, og den nye regionsjefen, som jeg ikke likte, pga. oppførselen hans i noen butikksjefmøter, han var også der.

Det var gamle sjefen til Winnem på Rimi W. Thr. gt., i 1991 vel.

Og da kjente jeg Winnem fra russetida, og vi festa en del i Oslo, etter jeg begynte å studere i Oslo og Winnem begynte å jobbe som butikkleder i Rimi i Nadderud og Oslo.

Så da ble jeg med Winnem og en annen, med hjem til han regionsjefen, som da var butikksjef.

Og så ‘Bad Company’, som vi leide i videobutikken i W. Thr. gt., ved siden av apoteket der.

Men jeg vet ikke om han huska det i 2001, jeg spurte ikke heller men.

Og på et butikksjefmøte, så spurte han regionsjefen, eller han sa først, at butikksjefene har for lite tid, generelt, til alle oppgavene, viste en undersøkelse.

Hva ville vi butikksjefer, at Rimi kunne gjøre, for å lete vår hverdag.

Og da sa jeg, at vi hadde blitt bedt om å tusje prisplakater for tilbudene som var hver 14. dag.

En type tilbud skulle tusjes.

Men en annen type tilbud, fikk vi ferdigtrykte plakater for.

Og da lurte jeg på om vi kunne få ferdigtrykte plakater for den andre typen tilbud og.

Fordi, jeg husket fra Rimi Kalbakken også.

Den lå helt ved siden av en Meny butikk.

Og vi hadde ca. 100.000 i omsetning mandag til torsdag, og nesten 200.000 på fredager og lørdager.

Men, hvis vi satt to plaket utenfor inngangsdøra, med et bra tilbud.

F.eks. 4 x 1.5 liter Coca Cola, på tilbud da.

Da økte omsetninga kanskje 10-20.000 på en fredag eller lørdag da.

Uten at det er lett å si nøyaktig, siden sånt varierer.

Men jeg synes at jeg kunne se et mønster som kunne tyde på det.

At hver gang, hvis man hadde tilbud på varer som Coca Cola, eller f.eks. Grandiosa.

Og satt de, med ferdigtrykte, eller egenlagde plakater utenfor inngangsdøra.

Da stjal vi kunder fra Meny.

For Rimi var bedre enn Meny på pris.

Men Meny var vel bedre på det meste andre men.

Og på den tida her, rundt 2001, så hadde Rimi problem med omsetninga.

Men, jeg tenkte, at hvis man satt sånne ferdigtrykte plakater, med pristilbudene, utenfor butikkene osv.

Og ikke bare de kjedelige domino-tilbudene, eller hva de andre tilbudene var, for det var to typer.

Det er mulig det var domino-tilbud og partivare-tilbud.

Noe sånt.

Men hvis man satte de bra pris-tilbudene, på plakater utenfor butikkene.

Det var plass til plakater der fra før.

Sånne domino-plaketer osv. pleide å stå der.

Men hvis man satt vanlige, bra tilbud, på pris, på Coca-Cola osv.

For vi hadde jo tilbudene uansett.

Men hvis man satt sånne ferdigtrykte plakter, utenpå alle Rimiene.

Da tenkte jeg at det kunne hjelpe på problemet med den generelt lave omsetninga for Rimi da.

Og mange butikksjefer, hadde vel begynt de siste årene.

Og alle plakatene i Rimi, var lagd på PC-en, eller kom ferdigtrykte.

Så tusjede plakater, til frukta osv., det var det nesten helt slutt med.

Men så plutselig starter dem med å si at vi må lage tusjede plakater igjen, til partivare-tilbudene.

Dette må ha lagd mye kaos i de forskjellige butikkene.

For da har butikkene slutta med det her å tusje plakater.

Dem har stua bord bordet, som dem brukte før, å tegne plakater på.

Og de nye butikksjefene/lederne, har kanskje aldri lært å tusje plakater.

Og hvis man plutselig skal få en medarbeider til å drive med det her, så må man først sette på plass et bord til å tusje på, man må bestille plakater, man må passe på at tusjene har nok blekk, man må lære opp en medarbeider til å tusje fine bokstaver.

Man må ordne om på rutinene.

Fordi denne medarbeideren pleide å gjøre noe annet før, på denne vakta.

Og det er ikke alltid bare bare å gjøre om rutinene.

For det er masse annet som skal gjøres og, og det er tipping og retur og kunder som spørr hvor melka står hele tida.

Så da foreslo jeg om dem kunne kanskje sende plakatene ferdigtrykte da.

Fordi, jeg trodde ikke at alle butikkene, fikk til å tusje plakater.

Særlig kanskje de som hadde uerfarne ledere, og sleit nok med de tinga de skulle gjøre fra før.

Og da begynte han regionsjefen å bli litt sinna, og spurte meg om jeg visste hvor mye de plakatene kosta.

Og det visste jeg jo ærlig talt ikke.

Men jeg sa, at han hadde jo spurt om det var noe de kunne gjøre, sånn at vår hverdag ble enklere.

(Og jeg tenkte jo, at dette kunne jo hjelpe på de forskjellige butikkenes omsetning og, hvis man fikk ferdige plaketer, som det var bare å sette på veggen, eller i plakat-stativet).

Men det siste sa jeg ikke, fordi han var litt sinna, så da sier man heller litt mindre, enn litt for mye, hvis folk er i et affektert humør.

Hvorfor spør han da, hvis han blir sinna pga. svarene.

Det er ikke noe artig å være på møte da.

Sånn synes jeg det ofte var i Rimi.

Så da er det kanskje bedre å finne på noe annet.

Det er det kanskje bedre at jeg gjør nå og.

Men jeg tror omsetninga til Rimi økte litt etter det, om det var noe med plakatene, det skal jeg ikke si.

Men det virka som om plakater, på pris, hadde en bra effekt på Kalbakken i hvertfall.

Og da jeg gikk på markedsføringslinja, så hørte vi om et eksempel fra krigen.

I England eller noe vel, at et firma hadde fortsatt å reklamere for noe såpe-merke eller smør-merke eller noe, under krigen, selv om dette produktet ikke var i handelen da, pga. at forsyningen av råvarer hadde stoppet opp pga. krigføringen da.

Men etter krigen, så ble dette merket markedsleder.

Så det viser seg, at det lønner seg å reklamere.

Jeg husker på et annet møte.

Da sa regionsjefen, at nå har resultatet vært så dårlig i år, så i år kutter vi kundeavisa før jul, for å redusere kostnadene.

Det må vel ha vært i 2001 da.

Men det er vel litt feil holdning kanskje, for før jul, det er da man vil ha kunder inn i butikken.

Og å kutte ned på markedsføringa, i desember, som er den måneden man selger mye mer enn de andre månedene.

Da hadde det kanskje vært lurere å kutte ut avisa i januar.

Eller kanskje kutte på noe annet enn markedsføringa.

Dessuten, så synes jeg, at Rimi som har 500 butikker, eller hva det er, i hele landet.

Dem burde ikke ha sånn amatør-messige tusja av nybegynnere plakater utenfor butikken.

Det er vel det som er fordelen med å ha en kjede, at da kan man f.eks. masseprodusere plakater da.

Selv om den plakaten koster 12 kr. å lage for Rimi.

Så lager den plakaten så mye krongling kanskje i systemet i butikken, siden den er den eneste plakaten som skal tusjes.

Så da koster den kanskje 50 kr å tusje.

Og resultatet kan bli noe, som ser kanskje litt amatørmessig ut, som om det var en nystartet pølsebod eller kebabsted.

Men det er vel antagelig fordi jeg gikk på markedsføringslinja et år da, at det begynner å klage inni meg, når jeg hører om å kutte ut kundeavisa før jul, og at vi ikke fikk ferdige plakater på tilbudene osv, når vi fikk det på domino-tilbudene.

Noe sånt.

Men jeg tror jeg må begynne å jobbe i Rimi igjen her.

Kanskje dem skal starte med Rimi i England.

Det var en god ide, eller kanskje det er like smart å finne på noe annet.

Vi får se.

Og hvis noen lurte på hvorfor jeg slutta i Rimi, for å prøve å få en jobb innen data osv.

Så var det fordi jeg ikke hadde lyst til å jobbe som en ‘slave’ i Rimi resten av livet.

Når man er butikksjef, så eier butikken deg nesten 365 dager i året.

Hvis noe skjer, så må du være der på så og så kort tid.

Men jeg har andre interesser enn bare å jobbe i butikk, så jeg synes det virka fristende å ha et liv utenom Rimi.

Altså, uten at Rimi eller Vaktservice osv, kunne ringe meg 24 timer i døgnet, og folk ble sykmeldt, og man måtte jobbe dobbelt i perioder.

Så man hadde ikke så mye kontroll over tiden sin, aktiviteter utenom jobb, var vanskelige å planlegge.

Så det gikk ann en stund, men det hvis det skulle være sånn i år etter år, og hele arbeidslivet, da synes jeg det ble litt mye.

Og i ferier, så var man gjerne så sliten at man bare måtte slappe av, og man måtte ofte tenke på jobben da og, og sjekke at ting var i orden på butikken, for den var jo ditt ansvar selv om du var på ferie.

(For hvis du hadde en uerfaren assisten, som man ofte hadde, av forskjellige årsaker, så kunne feilbestillinger i ferien osv., hvor omsetningen er lav, så kunne de bestillingene ødelegge for butikkens resultat det året, sånn at butikk gikk med tap da.).

Og hvis man da har andre interesser enn bare butikk, så blir det kanskje litt mye.

Så jeg ville ha en jobb som var mer fleksibel da.

Og jeg likte ikke sjefene oppover i systemet i Rimi, en ung butikksjef, som het Kristian, som var med meg og David og Erik Dahl og Linn, på Arvika-festivalen i 2000, og som var butikksjef på bl.a. Rimi Ryen.

På butikksjef-seminar på Storefjell i 2000, så dro han med meg ned i salen, på en seterad helt fremst, av en eller annen anledning, like ved der Johannes Hagen og dem satt.

Så vi satt der noen timer vel, og etterpå så beklage han at han hadde dratt meg med ned ’til ulvene’.

Så det var den stilen der.

Dessuten, så hadde broren min, i 2001 vel, klagd på at jeg som ‘var så smart’, ikke hadde klart å skaffe meg en 600, 700, 800.000 i året jobb.

Og jeg tenkte, at jeg hadde jo nådd målet mitt i Rimi. (Bli butikksjef og få det på CV-en).

Og det var jo ikke planen min å jobbe i butikk, jeg utdannet meg jo innen data på høyskolenivå, på begynnelsen av 90-tallet.

Det ble butikk, fordi arbeidsmarkedet var vanskelig etter militæret i 93, og jeg fikk ikke noe datajobb, enda jeg søkte på direktoratet for sivil beredskap osv., eller hva det heter.

Og søstra mi, hu skulle absolutt flytte opp til meg, til mitt rom i Ungbo kollektivet, siden hu var blakk, og fattern hadde hu kutta kontakten med, og bestemuttern orka ikke mer av Pia, husker jeg hu sa til meg.

Så jeg kutta ut ideen å studere mer, siden jeg nesten synes jeg måtte prøve å få meg jobb, siden jeg nesten synes jeg hadde ansvaret for søstra mi og.

Ellers hadde jeg nok tenkt mer på å ta ferdig de syv vekttallene jeg hadde igjen fra NHI, for å få en kandidat grad i informasjonsteknologi.

Men, pga. at Pia flytta til Ellingsrud, og ikke hadde noe jobb, så synes jeg at jeg måtte være ansvarlig, og prøve å få en jobb da, så jeg begynte å jobbe mer på Rimi Munkelia og Nylænde.

Jeg jobba fra før hver 14. dag på Rimi Munkelia ved siden av militæret, så det ble bare til at jeg tok på meg flere og flere Rimi-vakter.

Så Rimi var egentlig en nødløsning for meg.

Så at politiet skal bruke meg som target-guy osv, fordi jeg ville slutte i Rimi, som egentlig var en nødløsning, og prøve å få data-karriæren min på beina, 10-12 år forsinket, det synes jeg var litt ubegripelig og uakseptabelt.

Jeg var veldig sliten etter de siste årene i Rimi, og jeg følte at butikksjefen var en jobb med så mye ansvar, at man var nesten eid av Rimi.

Så jeg synes det virket som en god ide, og ta det litt roligere, med litt fritid osv, for å komme meg.

På Rimi Kalbakken, hvor jeg jobba som butikksjef, så klarte jeg å få alle medarbeiderne og lederne, mer eller mindre, mot meg.

Uten at jeg skal gå i detalj om det, men det er vel sånn som skjer noen ganger.

(Jeg tar det ikke personlig, for man spiller jo en rolle på jobb).

Og, da jeg fikk jobben som butikksjef på Rimi Kalbakken, så trodde jeg det betydde at Rimi endelig satset skikkelig på meg, karriæren der hadde jo ikke gått så raskt.

Men, det var jo bare problemer med distriktsjefen der og lederne og de ansatte.

Så Rimi Kalbakken, virket mer som en felle.

Og jeg visste at butikksjef Kenneth, hadde hatt 300.000 i lønn der.

Men jeg fikk bare 260.000.

Så da skjønte jeg at de ikke satset på meg alikevel.

Men det var jo litt flaut, å f.eks. skulle miste jobben da, sånn at bekjente og venner og familie, hørte at Erik hadde fått sparken osv.

Dem skjønner jo ikke automatisk hva som skjedde, at det var mer som en felle.

Så det var litt flaut.

Så jeg ga meg ikke, jeg stod på og prøvde å få butikken i ok stand, selv om det var vanskelig å få med medarbeiderne.

For jeg visste ikke om de kanskje finne på en grunn til å gi meg sparken ellers.

Men jeg begynte på Rimi Langhus etter en 8-9 måneder på Kalbakken da.

Og da hadde jeg allerede bestemt meg for å slutte i Rimi.

Så jeg ville bare spare opp litt penger, og få ny leilighet kanskje, sånn at jeg ikke leide av rimi.

Og få en ny jobb/utdannelse.

Men da hørte jeg at dem sa, medarbeiderne, at nå skulle det bli så bra der, med meg som butikksjef osv., siden jeg var med å fikk Nylænde ganske bra, hvertfall butikksmessig vel, antagelig.

Så da jobba jeg hardt på Langhus og, for jeg ville ikke skuffe de folka der.

At jeg bare kom inn der og ‘dassa’ i et par måneder og slutta i Rimi.

Så da prøvde jeg å få bra resultater der.

Og da vant vi Rimi Gullårer også til og med, i 2001.

Og det var bare tre butikker i stor-Oslo vel, som klarte de kravene det året.

Men da måtte man jo stå på, for å få opp fruktandelen osv.

Og jeg prøvde å gå foran som et eksempel der da, og jobba masse, jeg orka mer konflikter som på Kalbakken, det var så mye konflikter på Kalbakken, så det var ikke sånn at jeg kjørte samme lederstilen på Langhus. (Som jeg hadde blitt bedt om å kjøre på Kalbakken).

Men jeg prøvde å være litt mer smidig, jeg prøvde ikke å finne opp kruttet på nytt, som jeg var blitt fortalt at, av distriktsjef Fjellhøy, at de ventet jeg skulle gjøre på Kalbakken.

Dvs. at Fjellhøy insisterte på at jeg skulle drive Kalbakken, på samme måte som Nylænde.

Men på Nylænde, så hadde det vært en ransbølge, så der hadde vi veldig kontroll, jeg og assistent Stian.

På at alt var etter driftshåndboka, personalhåndboka, svinn-reduserings-programmet osv.

Så sånn sett var det veldig kontroll der.

Og sånn var det, at det virket klart for meg, at Fjellhøy ville at jeg skulle drive Kalbakken.

‘Vi vil det’, sa han, at de (han sa ikke hvem), ville at jeg skulle drive Kalbakken på samme måte som Nylænde.

Jeg trodde han mente regionsjefen osv, på måten han sa ‘vi’ på.

Men på Kalbakken, der var det jo sånn at personalhåndboka ikke ble fulgt.

Det stod i personalhåndboka, at medarbeiderne kunne ta en halvliter melk fra melkedisken, og drikke i lunchen, gratis.

Og da skulle melka egentlig skrives opp på et skjema, for svinn.

Men, på Kalbakken, der tok medarbeiderne halvlitere av appelsinjuice i pausen.

Og ei dame, tok også battery.

Og de betalte ikke.

Og de skreiv ikke opp dette på svinn-lista.

Og de varene er jo dyrere enn melk.

Og dette var en ordning, som forrige butikksjef Kenneth hadde godkjent.

Enda de meieri-juicene, kosta jo nærmere 10 kr vel, og battery mellom 10 og 15.

Og det er jo sånn man lærer på Rimi sikkerhets kurs, det er vel naturlig, men jeg husker de brukte det som eksempel.

At hvis noen drakk en halvliter brus, og ikke hadde kvittering, så skulle man ringe vaktservice f.eks., husker jeg de brukte som eksempel på kurs.

Men hvor er grensen da?

Melk er ok.

Så er juice ok plutselig.

Og battery trodde dem var ok.

Da må brus vel være ok da?

I hvertfall så skulle vel Kenneth ha sagt fra til meg om denne ordninga, men han fortalte bare at den lagrede synnøve osten solgte mye der, den dagen vi jobba sammen der.

Den hadde dobbel eksponering.

Og den solgte ikke mye i det hele tatt, og jeg mistenkte han jugde da han sa det.

Jeg mistenkte han hadde blitt smurt eller var kamerat med en i Synnøve-firma, da han sa det, for jeg var så vant til å bestille kjølevarer, så jeg synes det var rart at den hadde dobbel eksponering.

Og dem hadde også en micro med grill-funksjon der.

Så storslageren i pausen var Grandiosa.

Og dem satt der gjerne i nærmere en time med Grandiosaen da, hun assistenten Monica og Azisa, eller hvordan man skriver det.

(De spiste kanskje noe annet, men de satt der lenge).

Og det gjorde dem ikke på Nylænde, så da reagerte jeg, husker jeg.

Og når dem satt der så lenge, begge to, så fikk jo ikke jeg gjort mitt arbeide, som var å legge opp kjølevarene.

Fordi da kom alle kundene og spurte meg om alt mulig hele tida, og det var retur osv.

Så jeg var ikke vant til det her, jeg var vant til at man tok pause en av gangen, for at butikk-driften skulle være mest mulig jevn.

Alstå sånn at det var folk i butikken, som kundene kunne spørre.

Men dem var vel vant til det, og på Langhus, så blanda jeg meg ikke i sånt, på den måten.

Jeg lærte på Kalbakken, at hvis det var sånne problemer, (jeg overhørte assistent Kjetil, som gikk på Varehandelens Høyskole en eller to ganger i uka vel, prate om det til assistent Monica).

At hvis det var ting du irriterte deg over som leder, så burde du ikke ta det opp der og da.

(En kar jeg var på HV-rep med, og som jobba på Meny Carl Berner, tror jeg det var, som leder for kjøtt/fisk avdelinga, han sa også noe lignende husker jeg.

At hvis du ville spørre medarbeiderne om noe, og få et ærlig svar, som leder.

Så burde du spørre dem, når dem var to stykker sammen, for da turte dem å si hva dem egentlig mente, og ikke det dem trodde du håpte at dem ville si).

Men hvis du skulle ta opp noe, så var det best å ta det opp utenfor selve driften av butikken.

Du burde ta det opp på personalmøte.

For hvis ikke, så kan vel personlaet få negative følelser, siden de blir ‘hakka på’, og får fred, mens de jobber.

Og da kan de føle seg utrykke, og på den måten at de kan bli hakka på når som helst av sjefen da.

Da er man en sjef.

Men hvis man istedet presanterer det på personalmøte, og prøver å bruke metoder du har lært på kurs f.eks. for å forklare, da er man en leder da.

Så det skjønte jeg fra å jobbe på Kalbakken.

Men jeg burde egentlig ha lært det, på en eller annen måte, før jeg begynte på Kalbakken.

For dette, at man ikke skal mase på medarbeiderne og hakke på de, det passer ikke med det som jeg oppfattet som den tradisjonelle Rimi kultur ledelses-stilen.

Som jeg ble fortalt av assistent Hilde, på Nylænde, i 94 vel, at jeg måtte følge, (for ellers ble hun og butikksjef Elisabeth upopulære, hvis jeg ledet som en leder, og de ledet som sjefer).

Så det hadde sikkert hvert smart å lære før man ble butikksjef, men vi fikk kurs i praktisk ledelse, på Sinsen, i år 2001 vel, men det var etter at jeg hadde begynt på Rimi Langhus.

(Dette er eksempel på hvordan det var da, det var mange andre ting også, som jeg ikke tar i detalj).

Og jeg har alltid prøvd å gå etter boka.

Så da reagerte jeg da, siden Fjellhøy også hadde sagt, at jeg skulle drive butikken på samme måte som Nylænde.

Men distriktsjefen på Kalbakken, Neteland, hun sa, etter et par måneder, at jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så Fjellhøy, insisterte på at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde.

Men Neteland sa jeg var dårlig til å nullstille meg.

Så her har det vært null kommunikasjon, mellom distriktsjefene.

Og jeg og Neteland, hadde ikke noe møte, før jeg begynte på Kalbakken, for å ta opp sånne ting og lønn osv.

Så jeg trodde det Fjellhøy sa, om at ‘vi’ ville at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, var noe som var tatt opp med regionsjefen, og Kalbakken distriktsjef Neteland.

Men det var det altså ikke.

Da skjønte jeg, når Neteland sa jeg var dårlig til å nullstille meg, at her var noe galt, i Rimi.

Og da bestemte jeg meg for å slutte i Rimi.

Men jeg tok det ikke opp med Neteland, siden hun, som jeg oppfattet det, prøvde å lure meg med lønnen, så jeg stolte ikke på henne.

Og jeg var vel egentlig, ikke helt meg selv, når jeg begynte der, for det hadde vært mye ran og ting som skjedde på kort tid på Nylænde.

Jeg var ny butikksjef der, men alikevel, så var det flytting av fruktavdelingen, nye frysere/kjøledisker, start med tipping.

Og det var problemer med personalet osv., siden jeg ikke hadde noe kurs i praktisk butikkledelse, men fulgte Rimi-kultur ledelses-stilen, som jeg var blitt fortalt å følge, når jeg begynte som leder i Rimi, av Nylænde assistent Hilde.

Så det var mye problemer og prosjekter og ran på Nylænde, så hadde ikke helt kommet meg, når jeg begynte på Kalbakken.

Men jeg klagde til Rimi-Direktøren, jeg husker ikke navnet, men jeg tror han er vestlending, og bor på Mortensrud eller noe, når han og den nye regionsjefen var innom Kalbakken, rundt påsketider 01.

Så at jeg slutta i Rimi, det var fordi jeg trodde det var mer fornuftig å fortsette andre steder.

Istedet for å drive å stange med de lederne som var sentralt i Rimi, resten av livet, siden jeg trodde noe måtte være galt oppover i systemet.

Siden Kristian, butikksjef fra Rimi Ryen, kalte de ulver.

Siden de lurte meg i en felle på Rimi Kalbakken.

Siden regionsjef Bekkevold, var en veldig aggresiv type, som virka litt truende synes jeg.

Siden Rimi-Hagen oppførte seg rart på Oslo Plaza møte, i år 2000 vel, når han holdt minnetale, var det antagelig, for hun eldre dama som var sjef på Rimi Ryen, før Kristian da.

Så jeg synes rett og slett det virket mest fornuftig å komme seg ut av Rimi.

Og det synes jeg vel egentlig enda, selv om ting ikke gikk helt etter planen med utdannelse osv.

Men men, sånn er det vel kanske.

Det blir vel en annen sak.

Men jeg hadde ikke jobbet på samme måte på Langhus, altså slitt meg ut, hvis jeg ikke hadde bestemt meg for å slutte i Rimi.

Da hadde jeg nok prøvd å holdt litt mer tilbake.

Så jeg kunne nok ha fortsatt i Rimi hvis jeg ville, hvis ingen hadde lurt meg i en ny felle da.

Men jeg synes altså det var mest fornuftig å slutte da.

Bare i tilfelle det var noen som hadde det som tema i noen sammenheng.

Men sånn er det.

Så får vi se hva som skjer.

Kanskje jeg skal flytte tilbake til Norge om noen år, når jeg vet om det er trygt å returnere til hjemlandet mitt, som de sier, og jobbe i Rimi igjen.

Vi får se.

PS:

Men det spørrs vel, ser jeg nå, selv om jeg har jo tenkt på dette før og, om jeg ikke har blitt brukt som en sjakkbrikke, for å få noe mafia etter meg, av noen oppe i systemet.

Og så flyttet rundt og rundt, og overvåket av politi osv. da.

Og at familie osv. har vært med på dette.

Siden jeg begynte i Rimi kanskje.

Hvem vet.

Og etterpå, så har de bare jagd meg ut av landet da, eller, de prøvde vel å drepe meg.

Noe sånt, må det vel ha vært som har foregått.

Etter militæret f.eks., så fortalte butikksjef Winnem, på Munkelia, til distriktsjef Skodvin, at jeg trengte jobb.

Og det gjorde jeg jo, for søstra mi hadde flytta inn på Ellingsrud, og arbeidsmarkedet var vanskelig.

Og da gjorde Winnem, et poeng ut av, at jeg hadde hatt problemer med familien min osv.

Winnem kjente jo meg fra Gjerde VGS i Drammen, og russetida osv., så han viste at jeg hadde bodd for meg selv på Bergeråsen siden jeg var ni år, og hadde hatt problemer med familien i forbindelse med dette osv.

Og det var vel dette han mente da, at jeg, mer eller mindre, ikke hadde noe familie jeg kunne be om hjelp, hvis noe skjedde, og at jeg derfor var i en vanskelig situasjon.

For da husker jeg at Winnem sa til Skodvin at jeg hadde noe problemer med familien som han ikke skjønte noe av.

Skodvin sa at jeg hadde bra karakterer, og det hadde jeg jo.

Men om hun da kan ha tenkt at, ja her har vi sannelig en mulig sjakkbrikke, som jeg og slektningen min som er i etterettning, kan flytte rundt og bruke som agn for mafiaen.

Om det kan ha vært noe sånt da.

Og nå tenkte jeg også sånn.

At hvis politiet har spionert på meg.

Så ble de kanskje sure, og misunelige, fordi jeg ville ha en mer fleksibel jobb, hvor jeg disponerte mer av tiden selv.

I motsetning til Rimi, hvor jobben styrte livet ditt, mer eller mindre, sånn at du ikke hadde kontroll over tiden din selv.

Sånn er det vel kanskje å jobbe som politi og.

Kanskje de ble misunnelige.

Også har de tatt ut misnøyen sin, med sin egen situasjon, og projektert den over på meg, siden jeg ikke følte butikksjef-jobben som et kall, men bare som en jobb.

Og likte å styre livet mitt og tiden min mer selv da.

Jeg sier ikke at det var sånn, men at det kan ha vært en mulighet, for hvorfor jeg har blitt jagd rundt og tulla med de siste åra.

At det kan være politiet som vil ta ut misnøyen sin, med sin egen situasjon, og prosjekterer den over på meg, eller noe sånt.

Det høres sykt ut.

Men noe er det i hvertfall.

At de hater sin egen situasjon, og vil hevne seg på andre, fordi de ikke liker situasjonen sin.

Kan det tenkes at noen kan ha en sånn logikk da?

Det høres rart ut, men det virker jo som om politiet i England er mer eller mindre facistiske, (se en annen post fra i går på bloggen).

Så det virker ikke som om politiet er helt normale synes jeg.

Så at det kan være noe sånt, det vil jeg ikke se helt bort i fra.

Ikke si dette på jobben!
Disse ti tingene må du aldri fortelle eller diskutere med kollegaene dine.

Tekst: Anne-Christine Jakobsen
Foto: Bulls Press

De fleste av oss kan vel til tider lide av munndiaré. Men du skal være klar over at snakkesaligheten kan by på flere problemer avhengig av hvilke omgivelser du er i. Ifølge karriereekspert Linda Lopeke er jobben ett av stedene du virkelig ikke burde la ord og tanker få flyte fritt. TV-personlighet og forfatter Susan Solovic er enig. Hun tror mange har problemer med å skille mellom jobb- og privatliv, og at folk som røper for mye lett kan oppfattes som inkompetente, uproduktive og uverdige en forfremmelse.

For at du skal unngå de ubehagelige ettervirkningene har CareerBuilder.com laget en liste over ti ting du aldri bør fortelle eller diskutere med kollegaene dine:

1. Lønn
– Hva du tjener er mellom deg og regnskapsavdelingen, sier Solovic.
Lønn er virkelig fy-fy å diskutere med kollegaer. De kan tolke lønnssnakk som om du ikke klarer å holde viktig informasjon for deg selv. Og det vil du vel ikke?

2. Sykdomshistorier
– Ingen bryr seg egentlig om leddene dine som verker, om hodepinen som dundrer i pannen din eller om pilleutvalget du har i medisinskapet hjemme, forteller Lopeke.
Syting og klaging i tide og utide kan gi kollegaene dine inntrykk av at du kommer til å nyte godt av sykedager og legeerklæringer.

3. Sladder
Om du sprer rykter om kollegaene dine, må du huske at det alltid vil komme for en dag at det var du som startet rykteflommen. Hvis du har innvendinger mot en kollegas livsstil, klesstil eller arbeidsinnsats anbefaler Lopeke at du konfronter ham eller henne direkte. Eller at du rett og slett holder meningene dine for deg selv.

4. Jobbsyting
Ifølge Solovic er det ikke lurt å syte for mye over hvor mye du har å gjøre eller hvor stresset du er. Om du alltid henger med nebbet kan du faktisk risikere at kollegaer ikke orker å spise lunsj med deg. Hvis du likevel vil klage, gå direkte til overordnede eller finn deg en ny jobb.

5. Pengebruk
Om du ikke vil at kollegaene dine skal spekulere over hva slags livsstil du lever, så ikke fortell dem hvor mye f. eks. hjemmekinoen eller Asia-turen kostet.

6. Intimdetaljer
Ikke del intime detaljer om privatlivet ditt med kollegaer. De trenger f. eks. ikke vite om dumme ting du har gjort i fylla eller om arvelige sykdommer i familien.
– Det vil ofte ende opp med at de bruker informasjonen mot deg, sier Solovic.

7. Politikk og religion
Siden de fleste gjerne har sterke meninger om både politikk og religion anbefaler Solovic at du ikke diskuterer temaene på jobben. Hun tror nemlig du lett kan fornærme folk eller i verste fall påvirke mulighetene dine for forfremmelse.

8. Livsstilsendringer
– Brudd, skilsmisser og babyplaner bør du kun dele med kollegaene dine om det er helt nødvendig, sier Lopeke.
Hun tror at for mange detaljer om privatlivet kan påvirke deres syn på jobbinnsatsen din. Dessuten kan problemer i privatlivet lett misforstås av utenforstående.

9. Bloggfella
Hva du velger å dele av informasjon i bloggen din eller på f. eks. Facebook er selvfølgelig opp til deg. Men Solovic mener det er viktig å være klar over at hvis du deler dårlige arbeidserfaringer i bloggen, så er sjansen stor for at kollegaene dine også kan få snusen i det. Og da kan informasjonen virke mer eksplosiv enn om du deler den ansikt til ansikt.

10. Ville weekender
Selvfølgelig er det lov til å slå ut håret i helgene, men ifølge Solovic er det ikke et sjakktrekk å dele røverhistoriene på jobben. Det er heller ikke lurt å fortelle kollegaene dine sannheten hvis du er fyllesyk midt i uken. Det kan lett gi deg et uprofesjonelt stempel.

http://www.inside.no/Nyheter/Ikke-gjor-dette-pa-jobben.aspx