Måned: april 2008
-
Pia kontrollerte Christell? (In Norwegian).
Jeg husker da jeg bodde på Bergeråsen, så var det sånn krig omtrent, mellom meg og Haldis og fattern og dem.
Haldis sa blandt annet, at jeg ikke fikk lov å bruke båten, siden Christell og Pia ikke var gamle nok til å bruke båten.
Så jeg, måtte vente til Pia og Christell ble 16 år, da jeg var 18 år da, før jeg fikk lov å bruke båten, ellers ble det urettferdig.
Så de bare fucka med meg, generellt sett.
Så jeg var ganske i krigstilstand.
Og jeg bodde jo aleine, og noen ganger trengte jeg en pause fra det skolemaset, for det var ganske mye mobbing og tull på skolen osv. innimellom.
Og det var egentlig ganske kjedelig også noen ganger.
Og jeg var egentlig mer eller mindre traumatisert noen ganger, når jeg bodde der, husker jeg.
Det var sånn, at jeg kunne sitte i sofaen, og se på undervisnings-tv, hele formiddagen, og ikke orke å gå ut døra.
Men det er mulig at det var fordi jeg egentlig skulle ha vært på skolen, og ikke hadde lyst til å gå i butikken, eller bort på Sand, til bestemuttern og verkstedet osv., for da hadde det vel dukket opp spørsmål om hvorfor jeg ikke var på skolen.
Men jeg fikk sånn vane, at jeg raidet frysern til Haldis, som stod i garasjen dems.
Og døra dems stod alltid åpen, til huset, selv om dem var på jobb og skole osv.
Så noen ganger, så raidet jeg huset dems.
Og et en eller to ganger, så raidet jeg romma til søstra mi eller Christell.
Det her må ha vært like etter at jeg begynte på videregående.
Så det var vel da jeg var sånn 16 år, i skoleåret 86/87 da.
Jeg tror det her må ha vært den siste gangen jeg raida huset dems, jeg begynte å bli litt gammel for å gjøre sånne ting.
Og da fant jeg en boks av noe slag, på rommet til Pia.
Og da hadde Pia tatt vare på en lapp fra Christell.
Som Christell hadde skrevet til henne, og kanskje lagt under døra da, før dem dro på språkreise til Bournemouth, sommeren 86.
Så det var når dem var sånn 14 år da.
Og da stod det vel noe som var litt komprimerende for Christell da.
Men da hadde søstra mi tatt vare på den lappen.
Så om hu brukte den lappen for å kontrollere Christell da.
Og si sånn at jeg viser lappen til Haldis, hvis du ikke gjør sånn og sånn.
Det er mulig.
For det så ikke ut som noen lapp som var ment å taes vare på.
Så hva poenget var.
Jeg kan ikke skjønne at det kan ha vært noe annet poeng.
Hvis hun ikke bare samlet på lappen, for å ha den i bakhånd, hvis noe skjedde.
Men husker jeg at det var feil år.
Det her var sommeren før vi var på EF fest på sjølyst.
Som var vinteren 88/89.
Så det var sommeren 88.
Og da var dem sånn 16 år da.
Det var samme sommeren jeg og Øystein var i Brighton.
Jeg blanda med den sommeren jeg var i Weymouth med noen folk fra parallell-klassen på ungdomsskolen.
Da var jeg kanskje litt gammel til å raide rommet til søstra mi ja.
Men kanskje jeg kjeda meg.
Det var ikke så mye å gjøre på den tida.
Det var ikke internett osv.
Så hvis man skulka skolen, så var nesten det eneste man kunne gjøre, var å se på undervisnings-tv, eller raide huset til Haldis og dem.
Jeg vet ikke om det var noe bra unnskyldning men.
Men dem var i huset mitt også, minst et par ganger, når dem gikk inn vindu for eksempel, og også en annen gang, som Store Oddis, fortalte meg at Pia, eller i hvertfall Christell hadde vært der.
Så det var sånn krig da, men det er kanskje dårlig unnskyldning.
Men det er mulig jeg hadde en bedre unnskyldning da, men at jeg har glemt det.
Men det må ha vært det siste raidet jeg hadde der.
For det var ikke så ofte jeg turte å gjøre det, og det i hvertfall ikke når jeg begynte å gå på videregående osv., da prøvde jeg vanligvis å oppføre meg i hvertfall.
Untatt at jeg raidet barskapet dems, når vi skulle ha fest hos meg da.
Men noen folk fra handel og kontor klassen osv, i 86/87 osv. da.
Men men.
Jeg skriver om det uansett, selv om det kanskje ikke var så bra oppførsel.
Siden det kanskje kan ha vært noe tull fra Pia sin side her.
Det er mulig.
-
Leirfaret. (In Norwegian).
Og det er mulig familien min, tror at jeg er sånn, som jeg var, når jeg bodde aleine på Bergeråsen, når jeg var snørris, og dem lot meg bo der aleine, hele gjengen, inkludert søstra mi, som også ville bo nede hos Haldis.
Selv om hu ikke forklarte hvorfor.
Men da ble jeg boende der aleine da, i alle de åra.
Så det var vel ikke så artig.
Men det var vel meg det var no galt med da.
Det virka ikke som at Christell og Pia, skjønte det her, at det forskjell på meg, som var ni år, og Haldis og Fattern, som var i førtiåra osv.
At da var de voksne og jeg barn.
Det virka ikke som om de fatta det her.
Men det var min feil at jeg bodde aleine osv.
Noe sånt.
Og dem mener vel det da, at det var meg det var noe galt med, siden jeg bodde aleine der, fra jeg var ni.
Dem skjønner kanskje ikke det, at det var fattern og Haldis det var noe gæernt med.
At dem var uansvarlige, siden dem lot meg bo der oppe aleine.
Det mener jeg er logisk, når dem er i førtiåra, og jeg er ni år.
Men Christell og Pia, virka det som, skulle ha det til, at det var meg det var noe gæernt med.
Og mener kanskje det enda, at det var meg det var noe gæernt med, siden jeg bodde aleine fra jeg var ni år.
Dem tenker vel kanskje ikke så langt alltid.
Dem er vel ikke så oppegående.
Og dem tenker vel sånn enda sikkert, at det måtte ha vært noe gæernt med meg, siden jeg ikke hadde noen foreldre som passa på at jeg pussa tenna og gikk med sosse-klær osv.
Noe sånt?
Og dem tenker vel sånn enda.
Men jeg har jo jobba som butikksjef osv.
Og vært i infanteriet osv.
Så selv om jeg ble forlatt av fattern og Haldis, oppe i leiligheten i Leirfaret.
Så har jeg jo drevet med en del ting etter det.
Og bodd i bokollektiv i Skansen Terrasse, i mange år.
I militæret i et år.
Hos broren min og dem, på Furuset, i et år.
I Sunderland, sammen med utelandske studenter, i et halv år.
Og i Walton da, selv om det var mye tull der, i et ‘shared house’ i et år.
Og jeg bodde jo hos muttern til jeg var ni år, og hos muttern og fattern til jeg var tre år.
Og har vært på mange ferier, og bodd hos mange engelske familier på språkreise.
Og vært på ferie hos bestemuttern og dem i Nevlunghavn, og tanta mi i Sveits, og onkelen og tanta mi og dem, som har bodd i Vestby og Son osv.
Så det er jo ikke sånn, at jeg bare har bodd aleine i Leirfaret.
Hvis det er sånn dem tror.
Men det er kanskje sånn det virker for dem.
Kanskje dem er litt innskrenka.
Det er mulig.
At dem har sagt til politiet, at Erik han har bare bodd aleine hele livet, så han er helt nerd, og kan ikke bo sammen med andre mennesker.
Så han er det bare å ofre som target guy mot mafiaen.
Det er mulig at det sånn dem har gjort da.
Så hvor det passer med menneskerettigheter, det veit ikke jeg.
Men det kan være at politiet ikke bryr seg om folks rettigheter da, og later som at jeg ikke har noen.
Det er mulig.
-
Pia og Siv dukker opp i Sunderland, jula 2004. (In Norwegian).
Nå kom jeg på, da jeg studerte på University of Sunderland i 2oo4 og frem til februar 2005 vel.
Da dukka søstra mi, og venninna, Siv, og ungene dems opp, i juleferien.
Og dem blei i ti dager eller noe, så jeg fikk ikke gjort så mye på prosjektoppgaven min, men jeg synes ikke jeg kunne si nei, til at dem kunne komme dit i jula.
Men det jeg skulle skrive om, var at jeg synes jeg gikk greit overens med de folka som bodde der.
Jeg hadde vel ikke konflikter noe særlig, med de tyske, italienske og spanske studentene som bodde der.
Jeg hadde jo jobba som fungerende butikksjef omtrent, på Rimi Langhus, før jeg dro over, selv om jeg var formelt låseansvarlig.
Altså jeg passa på butikken i sommerferien 2004 da, sammen med en assistent der.
Og jeg hadde jo problemer med at tryne var ødelagt, på den tida her.
Så jeg så rar ut i tryne.
Men jeg trengte penger for å komme meg til utlandet, pga. det her mafia-greiene, så jeg sa ja til å lede butikken i sommerferien da.
Da hu Skodvin på Rimi spurte meg.
Og da hadde jeg en uformell ledelsesstil.
Fordi, jeg stolte ikke på, og kjente nesten ikke, han assistenten Espen, tror jeg han het.
Og jeg kjente ikke så godt alle de andre som jobba der, som de fleste var greie.
Jeg kjente en god del av dem, men jeg hadde jo ikke noen kollegaer oppover i systemet, å støtte meg til.
Skodvin var på ferie.
Og regionsjefene, de hadde jeg dårlig erfaring med, fra alle problemene tidligere i Rimi, så jeg ville ikke begynne å kontakte de, for jeg hadde så dårlig inntrykk av Bekkevold og han fra Østfold, som jeg ikke husker hva heter, som hadde jobba i Nord-Norge, for Rimi systemet der. Het han Arne eller noe?
Samme det.
Så jeg tok en sånn uformell og fleipete tone.
Men jeg hadde kontroll, for vi hadde møter, hvor vi ble enige om realistiske mål for dagens arbeid osv.
Så det gikk greit.
Untatt han Espen, han klagde så mye.
At dette klarte ikke han å gjøre på vakta si.
Så han måtte ha hjelp av Dennis.
Og jeg hadde ikke klart å styre butikken uten assistent, hele sommeren.
Så jeg sa det var greit at han fikk bruke Dennis, til å hjelpe seg.
Siden han begynte nesten å sippe da.
Og han hadde jo egentlig en høyere stilling enn meg.
Han var assistent, og jeg var låseansvarlig.
Og jeg kjente jo ikke til hvordan opplæring han hadde fått.
Så hvis han sa, at han var usikker, og trengte Dennis, sånn at han ble rolig, og klarte å lese bestillinger, og andre ting han stressa med.
Så synes ikke jeg, at jeg kunne mistro han.
Dette var vel noe som skulle vært ordnet av butikksjefen.
Men han hadde slutta.
Og jeg visste at det hadde vært mye tull, med butikksjefen, som var før han igjen, Thomas Bruun.
Så jeg synes ikke, at det var min jobb, å prøve å lære opp Espen, midt i sommerferien.
Fordi, jeg hadde alle bestillingene og alle kveldsvaktene vel.
Så da måtte jeg i såfall hatt noen til å ta mine arbeidsoppgaver.
Og det hadde jeg ikke.
Så jeg konsentrerte meg bare om å få butikken til å gå rundt.
Så fikk heller den nye butikksjefen, og distriksjefen, ordne dette, når de var tilbake, etter ferien.
Men det var jo ganske sosialt der da.
Så selv om jeg hadde ødelagt tryne, så var folka greie der, så jeg var i ok humør, når jeg dro til Sunderland.
Og jeg oppførte meg på samme måte, ovenfor de andre utenlandsstudentene, som jeg delte leilighet med der, som jeg gjorde på jobben på Rimi Langhus da.
At jeg prøvde å være litt smidig, og ikke for steil, og jeg sa det var greit å ta oppvasken en dag i uka for eksempel, enda jeg hadde kjøpt papptallerkner.
Typisk meg.
Så jeg orka ikke at det skulle bli for mye konflikter der da.
Jeg var vant til å tenke sånn fra jobben, de siste månedene fra Rimi Langhus.
Siden jeg synes selv jeg var omtrent den eneste oppegående personen, som hadde kjennskap til butikkdrift, som var i butikken, den sommeren.
Så jeg ville ikke risikere, at folk skulle bli borte pga. mistrivsel, pga. frykt/problemer med den nye butikksjef-vikaren.
Som jeg merka da jeg var butikksjef-vikar på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, at det er fort gjort, at folk, heller blir hjemme osv., hvis ikke butikksjef Irene er på jobb, men en raring dem ikke har sett før.
Og da måtte jeg jobbe dobbelt nesten hele sommeren.
For det var en ambulerende, som het Njål, og som også bodde i W. Thr. gt.
Og når jeg var butikksjef-vikar på Rimi Bjørndal, sommeren 2002.
Så kom det plutselig 25 bur med varer eller noe.
Sent om kvelden, på mandag, eller noe.
Så hadde Njål tidligvakta tirsdag.
Og da dro han bare til Trondheim.
Han sa han var sjuk, og dro til Trondheim, var det vel.
Og da var det også sånn at butikksjefen og distriksjefen var på ferie.
Så da måtte jeg jobbe 14 timer om dagen, eller noe, i 2-3 uker, eller noe da.
Enda jeg var utslitt fra butikksjef-jobbene, på Langhus, Nylænde og Kalbakken.
Men jeg kom meg igjennom det.
Men når studiene mine begynte, på HiO Ingeniørhøyskolen.
Da ringte hun Irene og kjefta på meg, på mobilen, en dag jeg og en studiekamerat, gikk gjennom byen etter skolen.
Hvor er fakturaen?
Skikkelig uhøflig og stressa.
Så det var den stilen der, med Irene som sjef.
Og han nye, som kom etter, han var like nedlatende og autoritær han og.
Så det var enveis-kommunikasjon, med kommandering, og ignorering av hva man sa/mente selv, på begge to.
Dem var ikke interessert i hva man mente, dem bare kommanderte.
Men men.
Så det var ikke noe sånne møter, hvor man kunne si hva man mente.
Og hvis man prøvde å si hva man mente, så ble det bare ignorert.
Man skulle bare ta imot kommandoer.
Så sånn var det.
Men nå skreiv jeg meg bort.
Men jeg synes det gikk ganske greit å bo der i Sunderland.
Det var ikke sånn at noen dominerte ovenfor meg, eller at jeg dominerte overfor noen andre.
Jeg lurer litt på om det var noe tull med forholdet mellom Ivo og Dorthe.
Om han Ivo kan ha vært noe mafia og tvunget henne eventuelt, til å ha et forhold.
‘De hadde et seksuelt forhold’, sa han Brusk, fra HiO, i januar 2005 en gang, tror jeg det må ha vært.
Rundt den tida, når de to dro tilbake til Tyskland.
Og jeg husker jeg prøvde å spørre han Ivo, om de var sammen, eller ikke.
Men han ville ikke svar ordentlig.
For dem hadde vel sitti oppe, seint om natta.
Så hva dem hadde blitt enige om, det veit jeg ikke, men dem ble i hvertfall sammen etter det.
Men søstra mi kom da.
Og jeg ble helt paff, og fikk bakoversveis, over hvordan hu oppførte seg.
Hu begynte å klage på meg, til ei jente som bodde der, som het Leyla vel, om at jeg aldri gjorde noe kjøkkenarbeid, og var helt umulig.
Søstra mi, hadde jo ikke bodd sammen med meg, siden ti år ca. før det her.
Og gjorde da husarbeid på Skansen Terrasse, jeg vaska gulvet et par ganger i måneden, f.eks.
Og rydda hele kollektivet der, etter militæret.
Rydda og shina opp hele kjøkkenet og alt mulig, og hu Ungbo dama, sa at hu hadde aldri sett en ungbo-leilighet så shina.
Men søstra mi bare klistra en sånn merkelapp på meg, at jeg aldri gjorde noe husarbeid, og var umulig, og en dritt da, kunne man skjønne av hu.
Så jeg var nesten i sjokk jeg.
Og hu er så dominerende og ignorerende, og skulle liksom hevde seg da.
Men jeg synes hun var bare en bitch jeg.
Også snakka hu engelsk, på sånn der agressiv måte, som hu snakka med typen sin kanskje.
Sånn der ufordragelig, jeg vet ikke hva man skal kalle det.
Men sånn gangster-aktig nesten da.
Så jeg ble bare helt paff, og jeg prøvde ikke å overdøve henne, eller noe.
Jeg lot hu bare holde på, samtidig som jeg begynte å prøve hva den her typen av oppførsel kunne komme av.
Så jeg må innrømme at jeg skamma meg over hvordan hu oppførte seg.
Men jeg tok det ikke opp, for jeg visste ikke hvordan jeg skulle presantere det.
Og jeg hadde problem med trynet, så jeg skamma meg litt over det og.
Og jeg hørte søstra mi, var jo helt sånn i, hva heter det.
Hu var helt sånn hysterisk, overhørte jeg, at hu prata med venninna si om, fordi jeg hadde problem med tryne da.
Så det var ikke snakk om noe støtte til meg.
Det var snakk om at hun ble nedbrutt, og trengte støtte, siden jeg hadde problem med tryne.
Så det er den stilen der.
Så jeg synes, at sånn er det, med begge søskenene mine.
At støtten går bare en vei.
Og det er ingen åpen kommunikasjon.
Jeg prøver kommunisere, og komme på bølgelengde, og finne en tone da.
Men både søstra mi og broren min er sånn, at de skal være tøffe, og de er inneslutta, eller lukkede, og kommuniserer ikke åpent.
Så det er litt mareritt-aktig, å prøve å få til noe særlig familie-samhold med dem to.
Så det hadde jeg mer eller mindre gitt opp på forhånd.
Men jeg så det skikkelig, når jeg så hvordan hu oppførte seg i Sunderland, ovenfor hun Leyla og Ivo osv. da.
Og meg selv da.
Men særlig når hun satt der sammen med alle sammen, ved bordet, sammen med 4-5 stykker, da synes jeg hu var skikkelig ufordragelig.
Så da ble jeg litt skuffa, trist og oppgitt, og skamma meg dessverre, det må jeg innrømme.
Jeg tar med det her og, for det virker som at det er noe som foregår i Norge.
Så da tenkte jeg, at jeg fikk ta med det her og da.
Siden det virker som at det er noe som foregår.
Med politiet osv., som virker som er mer eller mindre forvirrede.
Så får man ønske god bedring, mer eller mindre mot alle odds, til søstra mi og politiet og resten av gjengen.
Vi får se.
-
Ungdomsskolen osv. (In Norwegian).
Som jeg skrev i en annen post, så pleide hun Melissa fra Mandeville St., å gå inn i trusa på rommet mitt osv:
http://www.blogger.com/posts.g?blogID=407973739067553285&searchType=ALL&txtKeywords=&label=Mandeville+St.
Men jeg stolte ikke helt på hu.For det første så visste jeg at det var noen mafia-greier som foregikk i Norge.
Og jeg skjønte at jeg ble spionert på uansett hvor jeg gikk i byen.
På jobb, og av hu Melissa og andre i leiligheten osv.
En gang rappa hu mobilen min, og jeg fikk den ikke tilbake før dagen etter.
Så jeg mistenkte at dem kunne ha prøvd å finne ut hvem jeg hadde ringt osv.
Men jeg skrev det, at jeg stolte ikke på damer alltid, at det kunne være noe lureri med dem, hvis dem bare la seg i trusa og bh-en i senga og lot som dem sov, og ikke sa noe.
Sånn som hu Melissa gjorde, en av de første månedene i Mandeville St.
Og det er blandt annet av noe som skjedde i 8. eller 9. klasse.
Jeg var jo veldig upopulær og ble mye mobba i klasse osv. da.
Jeg bodde jo aleine siden jeg var ni år, så jeg hadde jo bare sånne stygge 70-talls klær osv.
Og jeg kom jo seint i puberteten, og var veldig pinglete, og ble mobba av hu tre, eller fire-menningen min Linda Moen, husker jeg blandt annet, i tillegg til omtrent alle gutta i klassen.
Og Odd Einar, han dukka opp i klassen vår i 7-klasse, og var allerede så kraftig som en fullvoksen mann.
Han satt seg oppå meg en gang husker jeg, og leika at han var dame og skulle flørte med meg eller noe.
Og han veide sikkert 80 kg i 8. klasse.
Så prøvde jeg å hive ranselen på’n.
Men han var umulig å få bort.
Da bare stakk jeg hjem fra skolen.
Jeg synes ikke jeg behøvde å være på skolen, hvis jeg ble behandla sånn der.
Men sa det ikke til fatteren eller bestemuttern eller noe.
Jeg bare gikk av bussen på Bergeråsen.
Så gikk jeg bort til bestemuttern.
Og da var Nina Monsen fra Oslo på besøk hos onkelen sin.
Så hu var vel på vei tilbake til Bergeråsen, fra butikken på Sand.
Så spurte hu meg om, skulka skolen nå da.
Jeg bare sa nei og gikk videre.
Hu hadde vel fri fra skolen i Oslo hu da, av noen anledning.
Men han Odd Einar da.
I 8. eller 9. klasse.
Så fikk han ei jente fra Svelvik til å ringe meg, mens jeg var hos bestemuttern for å spise middag.
Og hu jenta skulle liksom flørte med meg da.
Jeg skjønte med en gang at det var noe av Odd Einars verk det her.
Så jeg var ikke med på flørtinga.
Så hørte jeg hu prata lavt til noen da, at jeg skjønte opplegget.
Så hørte jeg Odd Einar sin stemme da.
Så avslutta vel hu dama den ‘flørtinga’.
Men da var det jo noe sånn lureri.
Dem fikk ei dame til å ringe lureri-samtale, til meg.
Så etter det, så jeg alltid hatt det litt i bakhodet, at du må være litt forsiktig når du driver med damer, for det kan være en sånn Odd Einar-aktig luring i bakgrunnen, som trekker i trådene.
Selv om jeg kanskje glemmer meg en gang i blandt.
Og da han Odd Einar på 80 kg eller noe, satt seg på fanget mitt i 8. klasse, eller når det var.
Da observerte jeg han, da han gikk bort mot der jeg satt, ved pulten min, i friminuttet.
Og da fikk jeg med meg, at det var Ditlev og Geir Arne i klassen, som liksom ga startsignal til Odd Einar.
Så dette var nok noe dem hadde planlagt på forhånd.
At han skulle sette seg på fanget mitt, og oppføre seg som ei dame som var klar og flørta.
Så sa jeg det seinere vel, fordi læreren lurte på hvorfor jeg dro hjem fra skolen.
Og da sa jeg det at Geir Arne og Ditlev var med på det.
Men jeg var vel ikke så flink til å forklare alt.
Lærer Åkvaag, eller hvordan man skriver det, sendte meg til ei sånn dame, som var mora til en i parallell-klassen.
Som var noe ansvarlig for miljøet på skolen eller noe.
Men det ble ikke noe bedre etter dette.
Jeg snakka såvidt med hu.
Men det var i 9. klasse, det her tror jeg.
Så det ble nesten sånn at det ble en isfront, mellom meg og resten av klassen.
De Geir Arne og Ditlev, dem klagde på at jeg hadde skyldt på dem da.
Dem leika uskyldige.
Så dem jugde muligens om meg osv. da.
Noe foregikk.
Og jeg var dritt lei den mobbinga dems.
En sommer, etter at bestefar Johannes var død.
Men Ingeborg fortsatt bodde i huset ovenfor bedehuset i Nevlunghavn.
Det var kanskje sommeren mellom 7. og 8. klasse, eventuelt 8. og 9. klasse.
Så hadde jeg kjøpt metalldetektor på postordre.
Fordi Sand og Berger, det ligger litt sånn 40 minutter med buss til Drammen osv.
Så postordrekataloger er ganske spennende.
Så søkte jeg i hagan dems i Nevlunghavn, som det har vært bilder av i Aftenposten osv., for bestefattern var flink til å få hagen til å se bra ut.
Han ville egentlig bli bonde, men han kunne ikke, for det var noe odelsrett lover osv., som umuliggjorde det husker jeg noen sa.
Og da fant jeg en lommekniv, som var enten bestefattern eller Martin sin.
Så fant jeg en nøkkel, til en lås, til en bod.
Som bestefattern hadde leita mye etter, så bestemuttern ble trist, når hu så jeg hadde finni den.
Fordi bestefattern hadde nettopp daua.
Et år eller to før, eller noe.
Men jeg fikk den lommekniven da.
Og jeg ble nesten helt gæern av den mobbinga i klassen.
Så jeg tok med kniven på skolen.
Og stod i et friminutt, like ved hovedinngangen til Svelvik Ungdomsskole.
Og da tok jeg fram den lommekniven til bestefattern da.
Jeg var nesten helt fra meg av raseri.
Jeg tror Geir Arne og Ditlev stod der, og Rune Bingen.
Og Rune Bingen, daret meg, at jeg skulle stikke han da.
Men han var ikke av dem som mobba mest, så jeg bare trua han litt.
Jeg var i en sånn tilstand, så jeg stakk han ikke.
Han var ganske tøff.
Og det kom ikke noen inspeksjonslærer, enda jeg stod der med kniven i 5 minutter eller noe.
Men etter det, så var det nesten ingen som prata med meg.
Og jeg synes det var greit, for jeg synes dem var stort sett idioter hele gjengen uansett.
Neida, ikke så ille da.
Men, jeg visste jo at ungdomsskolen snart var slutt.
Så om jeg ikke prata med noen idioter på skolen de siste månedene, så spilte ikke det så stor rolle.
Men Åkvaag, han kjefta på meg, på slutten i 9. klasse, at jeg hadde meldt meg ut av klassen.
Men det var jo sånn, at jeg meldte meg inn i klassen, og prøvde å være normal.
Så endte jeg opp med å få Odd Einar på fanget osv.
Så det var ikke så artig.
Men jeg tror ikka han Åkvaag skjønte helt det her.
Og han hadde ikke så respekt i klassen.
Han prøvde å skremme klassen til å være redd han, og forklarte at han hadde hatt en vanskelig klasse før.
Så første dagen i 7. klasse, så heiv han en bok, så den landa flatt, på pulten, foran en som satt forrerst da.
Ulf eller Ronald, kanskje.
Fordi den personen var litt uoppmerksom da.
Så da skvatt jo personen skikkelig.
Så da ble klassen vår skikkelig tøff.
Vi hadde jo hatt Allum som lærer i 5. og 6. og muligens 4. og.
Og vi fikk høre en gang, når vi skulle i kirken, på Berger.
At vi var den snilleste klassen på skolen.
Så vi kunne sitte i 2. etage i kirken, eller hva det heter.
Siden vi var den mest veloppdragne klassen.
Etter det, så ble klassen bare værre og værre.
Ingen hadde lyst til å være englebarna til alle lærerne på skolen.
Sånn skjønte jeg at det var.
Så vi skjønte vel det, at vi var for englebarn.
Så da justerte vi oss litt vel.
Og med Åkvaag, som prøvde å skremme vårs.
Så skjønte vi vel etterhvert, at han ikke dreiv å banka opp folk og sånn, selv om han kasta bøker.
Så det var nok ikke så lurt av Åkvaag, å ha den terror-strategien der, for han mista til slutt all respekt, og ingen brydde seg så mye om hva han sa.
Så om jeg hadde forklart han, hvorfor jeg ikke var så sosial, og meldte meg ut a klassen, mer eller mindre, så tror jeg ikke han hadde fått gjort noe med det, uansett hvor mange bøker han hadde kasta.
Så da svarte jeg ikke han engang.
For jeg synes han hadde spillt seg ut.
Så jeg synes ikke han var den riktig personen til å begynne å prate om å bidra til mijøet i klassen, sånn som posisjonen hans var, og sånn som oppførselen hans var.
Så da blei det bare sånn.
Men det er jo sånn med 9. klasse, at til slutt, så blir det jo juni, og sommerferie, og man kan dra til Brighton, eller Weymouth osv.
Og det skjønner man jo av seg selv.
For man har jo gått i alle de andre klassene før, og da skjønte man jo det, at når 1-8 klasse tok slutt, så ville nok 9. klasse ta slutt en gang og, så det husker jeg, at det skjønte jeg godt.
Og de Ole og Erland og Stig og dem, i klassen, som begynte på Almenn.
Jeg synes ikke de var så muntre osv. alltid heller.
Så jeg hang ikke akkurat med de.
De var vel liksom sånn litt snobbete, kanskje, eller hva kan kalle dem.
Sånn så jeg dem i hvertfall.
Og det hørtes kjedelig ut, med tre år til, med tørre teori-fag, og sammen med de Ole, Erland og Stig osv., som jeg kanskje synes var litt kjedelige.
Og at tre år med sånn skole, virka litt kjedelig.
Så da vi var på Sande VGS., på omvisning i 9. klasse.
Så synes jeg handel og kontor så artig ut.
For da hadde dem skrivemaskiner og det var ikke så tørre fag da.
Så det virka litt artigere, enn sånn ungdomsskolen var da.
Jeg forestilte meg, at almenn, var akkurat som ungdomsskolen, bare med vanskeligere teori.
Og jeg kjeda meg ganske mye i de ungdomsskole-timene.
Og jeg skjønte det, at man kunne gå på Universitetet osv., selv om man hadde gått på handel og kontor.
For man fikk artium osv.
Og i huset til bestemuttern på Sand, så var det jo et eget kontor, av noen anledning.
Selv om det var kontor nede på verkstedet og.
Men det kontoret var mest til å svare telefonen osv.
Men i det kontoret oppi i huset til bestemuttern, der var for å skrive brev og sånn.
Da måtte man vel være rein på henda.
Og ikke ha masse trelim og greier på henda, fra køyesengene osv.
Så jeg var jo hos bestemuttern hver dag etter skolen.
Og når jeg var på besøk der, når vi bodde hos muttern i Larvik, så leika jeg jo i hele huset der.
Så jeg satt ganske ofte inne på kontoret der, og synes det var artig med elektrisk skrivemaskin og elektrisk regnemaskin osv.
Det var ikke så vanlig på 70-tallet, med sånne maskiner.
Og det dukka opp kopi-maskin der på 80-tallet.
Og jeg lagde sånn avis der, som het vitseposten, fra 79/80 vel.
Men fattern hadde noe sånn aktuell rapport og alle menn osv.
Så klipte jeg ut vitsene der da.
Men i noen Vitseposten, så hadde jeg vitsene fra bladene til bestemuttern, det vil si Hjemmet, Allers, Norsk Ukeblad.
Og bestefattern abonerte på Aftenposten, og Drammens Tidende.
Så jeg leste ganske mye.
Og bestefattern og fattern diskuterte nyhetene hele tida.
Så jeg var ikke sånn at jeg leika med Geir Arne hele tida, som var nærmeste mulige lekekamerat på Sand vel.
Fattern advarte meg mot Jørgensen familien, så jeg burde ikke leike med han Geir Arne, skjønte jeg.
Så i stedet for å sykle rundt på Sand, så satt jeg mye å leste Aftenposten og Drammens Tidende, og lagde Vitseposten osv, på kontoret der, rundt 79/80 osv.
Jeg var jo vant til å sykle rundt i hele Larvik sentrum, fra da jeg bodde der,
og jeg var jo på besøk hos muttern, i Larvik, og da var jeg jo mye ute med kamerater osv.Og jeg gikk jo på fotball, og skøyt med luftgevær i skogen osv.
Og kjørte med båten til Haldis og fattern på fjorden osv.
Så det var ikke sånn at jeg var helt nerd, og bare satt og leste avisa.
Men jeg hadde vel et ganske variert liv da, til å være 9-10 år, siden jeg hadde jo egen leilighet på Bergeråsen og.
Og det var kanskje ikke så kult for meg, som hadde bodd mitt i Larvik sentrum, å sykle rundt med noen sånne folk jeg ikke likte på Sand osv.
Så de ble bare sånn.
Men jeg hadde alltid nok å gjøre.
Og jeg var jo ofte med fattern inn til Oslo for å levere køyesenger osv.
Og jeg hadde jo noen kamerater borte på Bergeråsen osv.
Så det var ikke sånn at jeg bare satt hjemme.
Og jeg fikk jo datamaskin, som jeg lærte å programmere på.
Og video og TV-spill, jeg fikk alt mulig sånt.
Og var ofte på ferie i Larvik, Nevlunghavn, Stavern, Brighton osv.
Så det var ikke sånn at jeg bare satt hjemme heller, jeg hadde vel et ganske variert liv og interesser da.
Det var egentlig mer variert da, enn da jeg f.eks. jobba på Rimi i Oslo alle de åra på 90-tallet.
Det var egentlig mer som skjedde på 80-tallet da, enn 90-tallet.
I hvertfall midten av 90-tallet.
Men det er klart, med familie som lar deg bo aleine fra du er ni år.
Så er dem ikke så ansvarlige.
Selv om du får mye penger og blir bortskjemt.
Og med sånne folk i klassen, som Odd Einar, Geir Arne osv., og det var ganske tøft mijø der da.
Da frister det jo litt å flytte til Oslo osv.
Så da blei det sånn.
Og i Larvik bodde jo muttern, og hu var jo sinnsyk, sa dem, og oppførte seg vel sånn og., så der var det ikke så fristende å være for mange dager av gangen, for det ble slitsomt.
Og det var jo sånn, da stefaren min, Arne Tormod, måtte selge huset vårt på Østre Halsen, i 74 vel.
Så flytta vi ut på ei hytte, i Brunlandnes, uten do og dusj, i 74 da vel.
Da kom bestemor Ågot på besøk, men muttern dytta hu ned trappa så hu brakk armen.
Året etter kom fattern på besøk, men muttern sa at jeg og søstra mi, måtte gå inn i hytta, og fikk ikke lov å prate me’n.
Der var det ikke dusj og do, så vi dro til besteforeldra våre i Nevlunghavn, for å bade hver 14. dag.
Og når vi var på besøk hos fattern, seinere, i Hellinga, så sa’n at det lukta møkk av vårs.
Og da måtte vi dusje husker jeg, og det likte vi ikke, for det var vi ikke vant til.
Og da vi flytta til Mellomhagen på Østre Halsen, i 75 eller 76, så kom fattern og onkel Runar, og kidnappa meg og Pia, og kjørte vårs til Bergeråsen, i bilen til Runar, tror jeg det var.
Og da satt kusina mi Heidi, i bilen, og drakk Solo, som hu kalte saft, så jeg husker jeg skjønte at hu var litt dum.
Men samme det.
Men da var jeg kanskje ikke den i klassen som var flinkest til å dusje og pusse tenna osv.
Og få nye sosseklær fra foreldra mine osv.
Jeg skjønte meg ikke så mye på klær og sånn.
Jeg ga faen og gikk med det samme hele tida.
Så da ble jeg vel ikke så populær da.
Men når jeg begynte på markedsføringslinja på handel og kontor i 86/87 da, så begynte jeg vel å kjøpe sånne sosseklær noen ganger, som Ball-gensere osv.
Selv om jeg ikke gadd å kjøpe en garderobe akkurat.
Men jeg begynte å skjønne litt at det var en del sossemerker osv da.
At det gikk ann å kjøpe noen litt kulere klær i Drammen osv.
Selv om jeg ikke hadde noe gjennomført sosse-stil akkurat.
Men jeg tenkte jeg måtte ha noen sosse-gensere, siden jeg gikk på markedsføringslinja.
Og når jeg flytta til Ungbo, på Ellingsrudåsen, på begynnelsen av 90-tallet.
Da begynte jeg jo å komme litt opp i 20-åra osv., så da skjønte jeg jo, fra dem andre som bodde der osv., at det var sikkert smart å dusje hver dag osv.
Jeg var jo pinglete før jeg var i militæret osv., og da lukter det vel ikke så ført ille, som hvis man er litt mindre pinglete.
Men jeg begynte å skjønne at dem andre som bodde der, dusja hver dag da.
Og jeg jobba jo i matbutikk, Obs Triaden, så da begynte jeg å prøve å få til det jeg og.
Så det er jo sånn, at selv om man ikke lærer ting av foreldra sine, så kan man jo lære ting sjæl, seinere osv.
Det virker som at det er en del rare ting som foregår i Norge osv., så jeg tar med den del forskjellig.
Så kanskje det er noen som skjønner mer av det enn meg.
Og jeg skjønner jo det, at jeg ble mye mobba på ungdomsskolen, når jeg hadde gule tenner av all colaen, og aldri dusja omtrent og alltid gikk med de samme klæra.
Og alltid var trøtt, fordi jeg satt oppe så lenge jeg ville, og så på TV og video osv da.
Så det skjønner man vel da.
Men sånn er det vel.
Det er mulig, det får man håpe.
Så skal jeg se om jeg får gjort noe jobb her.
