Lureri med bilde i artikkelen?
Skrevet av cons 02.04.2008 kl. 03:29
Hvis det selges 25 millioner Grandis’er i året, så blir vel det ca. 70.000 om dagen, regna jeg ut her.
Da tror jeg ikke hu dama står å stabler alle.
Da blir det ca. 3000 i timen.
Det vil si 48 i minuttet.
Det vil si nesten en Grandiosa i sekundet.
Jeg vet ikke akkurat hva hu dama på bildet driver med.
Men jeg synes ikke det ser ut som om det går unna en Grandiosa i sekundet der.
Så om det er noe lureri av noe slag med bildet?
I hvertfall så har jeg spist veldig mye Grandiosa igjennom livet, så jeg har blitt skikkelig Grandiosa nerd.
I hvertfall etter at jeg begynte å skjønne at det kunne være noe galt med kjøttblandingen på Grandiosa.
Men det er veldig hemmelig hva som foregår på Grandiosa-fabrikken.
Topping-avdelingen, der det, mer eller mindre, beryktede ‘pizza-kjøttet’, blir lagt på pizzaen.
Den avdelingen er bedre bevoktet enn Fort Knox og Pentagon, virker det som.
Det stod i en Dagbladet-artikkel fra 97, som jeg fant på nettet her for noen måneder siden:
Forretningshemmelighet til 25,90
Orkla Foods holder hemmelig hvor de får råvarene til Grandiosaen fra. Verken land eller leverandør vil de oppgi. De nekter å svare på spørsmål om kjøttet i Grandiosaen. Og da Dagbladet besøkte pizzafabrikken på Stranda, var restriksjonene på hva vi fikk se, særdeles strenge. – Forretningshemmeligheter, sier informasjonsdirektør i Orkla Foods, Håkon Mageli.
Av LAJLA ELLINGSEN
Det handler ikke om pizza. Det handler om den pizzaen. Som alle nordmenn elsker, ifølge Stabburet, eller som informasjonsdirektør i Stabburet, Håkon Mageli, sier det: «Den er jævli god». Og da er det naturlig å spørre. Hva er det egentlig vi spiser så mye av? Hva er en pizza Grandiosa?
– Det står på pakken, svarer informasjonsdirektøren.
Med medbrakt informasjonsdirektør er vi på vei mot Stranda, pizzaparadiset, hvor Orkla Foods nylig har investert i en fabrikk til 200 millioner kroner. Hvor det denne dagen blåses ut 180 000 pizzaer. Og fra nyttår økes kapasiteten femti prosent.
– Det er slett ikke alt som står på pakken. Storfekjøtt, det kan vel være alt fra ku til hest?
– Det er ikke hest i Grandiosaen, Madam! tordner Mageli, men han innrømmer at det er et farseprodukt. Av ku eller okse.
– Som ser ut som rent kjøtt?
– Det er ingen enkel bedrift å lage godt pizzakjøtt. Smaken er det avgjørende for oss. Smaker det ikke bra, vil ikke forbrukeren kjøpe pizzaen.
– Men du kan vel ikke påstå at det er helt ubevisst at måten dere blander og strimler farsen på, gjør at det ser ut som rent kjøtt?
– Påstå og påstå. Det er jo storfekjøtt i kjøttet. Men resepten min får du aldri av konkurransemessige hensyn.
Grenseløst naiv
For det var der det begynte. For to uker siden. Da vi ønsket å gå bak varedeklarasjonen på den velkjente gule og røde pappeska. Som hvilket kjøtt som brukes – hva på feet spiser vi når vi spiser Grandiosa? Eller om vi kan være trygge på at soyaproteinet som brukes til å binde sammen kjøttet ikke er genmodifisert. Hva med tomatpuréen? Vi ønsket å spore ingrediensene tilbake til produsenten. Og vi undret oss på hva man egentlig kan få for 25.90. Og fikk til svar:
– Blant annet Jarlsbergost, produsert av Norske Meierier.
– Men hva med soyaproteinen?
– Den oppgir vi ikke leverandør på.
– Men hvordan kan vi vite at den ikke er genmodifisert da?
– Fordi vi har fått garanti fra vår leverandør. Vi har en politikk på at vi ikke skal ha genmodifiserte produkter. Det kan forbrukeren være trygg på.
– Men han er uten mulighet til å sjekke det?
– Vi kan ikke røpe våre leverandører. Det ville vært grenseløst naivt. Vi verner om det vi har, vi. Resepten min får du aldri.
Sa informasjonsdirektøren. Men vi fikk en avtale om å se produksjonen. Om 14 dager.
Like lite svar
Han er Mr. Grandiosa. Fabrikkdirektøren i hvitt, Ivar Moss, entreprenøren som blunker lurt hver gang han nikker, som koser seg med rullingsen når den unge, mørke informasjonsdirektøren legger transparenter på overheaden og forteller om markedsandeler og forretningsstrategier. Og matvaresikkerhet. Og fra nyttår skal det bli grønn linje slik at alle som lurer på noe når det gjelder pizzaene kan ringe og spørre om alt.
– Og så får de like lite svar som oss?
– Jeg synes dere har fått gode svar. Det er en del ting vi ikke kan si.
– Men det blir et sterkere og sterkere forbrukerkrav å få vite mer om prosess og opphav?
– Jeg vil ikke si hvordan vi vil legge opp informasjonen i framtida. Det får vi se på, sier Mageli, og så er det Mr. Grandiosas tur. Han som ble oppringt av Leif Frode Onarheim for over tjue år siden med spørsmål om han kunne produsere pizza på Stranda. Klart det, svarte Moss, la på røret, snudde seg i senga, pirket i sin frue, og spurte: Ka pokker e pizza for noke? Det visste ikke han da. Men det visste ungdommen som på syttitallet revolusjonerte matvanene i hjemmet med hjemmelaget pizza. Etter revolusjonen ble pizzaen fabrikkprodusert allemannseie som passet godt i et land hvor en må klare seg med matpakke i stedet for varm lunsj. Og hvor sulten krever maten på bordet idet man trår innenfor gangdøra. Da blir svaret, oftere enn i noe annet land, frossenpizza. Eller som sosialantropolog og forsker på Statens Institutt for forbruksforskning, Marianne Lien, sier det:
– Grandiosaen forteller hvilket press vi lever under. Den kan godt stå som symbol på utviklingen på hjemmefronten.
– Så Grandiosaen er likestillingens pris?
– Pris og pris. Jeg synes det er helt grei mat. Men det er et godt poeng, svarer Lien.
Ivar Moss svinger seg rundt. Han skal vise oss fabrikken som han selv har vært med å konstruere. Men det vi får se er produksjon av pizzabunner. Og pakking av det ferdige produktet i esker. Ikke mer.
– Du skal gjerne få bli med i dusjen, men inn på toppingavdelingen kommer du aldri. Vi har strenge hygieniske krav, dessuten er det strengt hemmelig. Vi har mange konkurrenter.
Da er vi uenige
Og slik blir det til at vi får se omtrent halvannen kilometer av den 3,5 kilometer lange produksjonslinja. Og så får vi vite at konserveringsmiddelet, saltet, krydderet, stivelsen og tomatpureen er importert fra utlandet. Mens kjøttet, osten, melkeproteinet, gjæra, og hvetemelet er norskprodusert. Soyaproteinet har de nettopp byttet ut med gelatin. Nettopp fordi leverandøren på lang sikt ikke kunne garantere tilstrekkelige mengder soya som ikke er genmanipulert. Mer får vi ikke vite. Og informasjonsdirektøren er med for å forsikre seg om at det ikke sies mer enn det ledelsen har bestemt.
– Men hvilken kvalitet kan råvarene ha, med så lave priser på produktet, i et marked hvor kjedene, ikke leverandørene har makta?
– God. Vi er nødt til å ha gode råvarer, vi har godt utviklete systemer som sikrer kvaliteten. Blant annet en egen veterinær, sier Håkon Mageli.
– Men kjøttet, hvor mye kjøtt er det egentlig i det?
– Du tar ikke nei for et nei?
– Nei?
– Da er vi uenige. Den kjøttsaken kommer vi ikke til å si noe mer om.
De gule skiltene advarer uvedkommede. Ivar Moss lukker opp døra.
– Da går jeg foran, og du bak, Håkon, så har vi alt under kontroll.
Publisert søndag 28.12.1997 kl. 10:15, oppdatert 05:55
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/04/01/531242.html
