Og noe annet jeg tenkte på nå.
Det er, jeg er jo vant til å drive mye med programmering osv.
Fra to datahøyskoler, og et universitet i England, men også på fritiden, fra jeg var sånn 11-12 år, da jeg fikk sånn Vic-20 datamaskin, av fattern.
Da var de kassett-spillerne, for Vic-20 og C64, de var utsolgt, i et halvt år, eller noe, i Norge, ettersom jeg skjønte, de gangene jeg ringte databutikken i Vika i Oslo.
Så jeg fikk jo ikke lagret eller kjøpt noe spill da.
Men med den datamaskinen, så fulgte det med en bok, hvor det stod noen spill, som man kunne taste inn koden på da.
Fra 10 til 40 linjer kanskje.
Så tastet jeg inn mange av de spillene da.
Men så måtte man jo skru av strømmen på VIC-20, en gang i mellom.
Og da måtte jeg taste inn spillene på nytt.
Og etterhvert, så ble jeg jo ganske vant til dette da.
Samtidig, som jeg fulgte den opplæringen, i Basic-programmering, som også stod i den boka.
Så etterhvert, så skjønte jeg jo mer og mer av Basic programmeringen da.
Og ble vant til å lage spill og sånn selv.
Kronespill, og alarmklokke, noe space-invaders kopi, og senere kryssordprogram, hesteløp-program og tippeprogram osv.
Som alt ble lagd på fritiden, untatt kryssord-kompilerings-programmet, som ble lagd på NHI, som en prosjektoppgave, på 2. året der.
Med rektor Ole Øyen, som rådgiver.
Jeg gikk aldri til han, for jeg likte ikke han så godt.
Men algortimene, og sånn, var veldig kompliserte, vil jeg tro.
Og jeg har senere sett et kryssordprogram, laget av en nordmann, som ble solgt kommersielt.
Som kunne minne kanskje litt om mitt program, som jeg fikk dårlig karakter på.
Men jeg vet ikke hvem som lagde programmet først.
Og Ole Øyen, slutta i 94 på NHI, hørte jeg.
Og jeg skulle egentlig på møte, på NHI, og klage på karakteren på kryssordprogrammet.
Men, det var mens vi var på øvelse i militæret, på Kongsberg, og troppsjefen, ville ikke la meg gå av bussen, og ringe NHI, å forklare at jeg ikke rakk møte, fordi jeg var på øvelse.
Jeg var som forklart, i den forrige posten, veldig pinglete, da jeg dro i infanteriet, så jeg var veldig sliten, og den rekruttperioden der, dominerte såpass mye, av livet mitt, de månedene, på høsten 1992, så jeg glemte helt, det at jeg hadde klaget til NHI.
Før jeg husket det den fredagen da, at jeg måtte ringe.
Jeg burde jo ha spurt om å få fri fra militæret.
Men dette var i begynnelsen av militæret, og visste ikke egentlig om man fikk fri til sånne ting.
I rekrutten så var alt rimelig strengt osv., så det var så mye annet, så jeg fikk ikke ordnet det med NHI-møtet.
Så jeg fikk ikke dratt på klagemøte, rett og slett, for jeg sleit så mye i infanteriet, under rekrutten, at jeg mistet litt kontrollen og oversikten.
Så sånn var det.
Men det var ganske bra egentlig, det kryssord-programmet, vil jeg vel si, hvis jeg har lov å si det selv.
Glenn, viste meg, i VG, at det stod, at noen andre hadde laget et kryssord-program, og tjent masse penger på det.
Men om det kan ha vært Ole Øyen, som rappa programmet mitt da?
Jeg vet ikke jeg.
Det skal jeg ikke si sikkert, i det hele tatt, men jeg har vært inne på tanken noen ganger.
Selv om jeg kanskje driter meg ut nå.
Det er mulig.
Jeg lagde også spilleautomat-firma-program, for Øystein og Glenn, i påsken 93, da jeg hadde vært i militæret, i 7-8 måneder, eller noe.
Da skjønte jeg at det gikk ann å be om permisjon for sånt, så da fikk jeg en eller to dager ekstra påskepermisjon, faktisk, for å lage regnskapsprogram, for spilleautomat-firmaet til Øystein og Glenn.
Og fikk betalt med 3000, i mynter(!), noen uker senere, etter å ha mast på at jeg lurte på pengene ble av, for jeg trengte penger til røyk og godteri/mat, sånne varmeputer fra top-secret, for en øvelse.
(Jeg var litt pinglete som sagt, og måtte forbrede meg veldig for å komme gjennom disse øvelsene i militæret, både fysisk og psykisk, for jeg var vant til å bo aleine, fra jeg var ni, så å bli kommandert over, 24 timer i døgnet, i en eller to uker, det var litt drøyt for meg).
Men hva skreiv jeg om.
Jo, det er ikke umulig, at Rimi kunne ha hatt mer nytte av meg, hvis jeg hadde fått lov, å bruke toppetasjen mer, da jeg jobbet der.
Det ble ofte sånn, i Rimi, at jeg gikk rundt å stablet varer og ryddet hyller osv.
Selv om jeg også tok masse bestillinger osv. da.
Men da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så var jeg vant til, fra Rimi Nylænde, at jeg tok av meg det meste av tanke-arbeidet, rundt driften av butikken.
Kontorarbeidet, og endring av rutiner i butikken, i forbindelse med svinnreduseringsprogram osv.
Det var fordi, at assistenten min da, Stian, han kom rett fra militæret.
Han hadde vært i kavaleriet, og kjørt tanks.
Så han var omtrent i samme situasjon som meg, da jeg dimma fra militæret, 4-5 år tidligere.
Men da hadde jo jeg i mellomtiden, jobbet en del år i Rimi, og lært alt med butikkdrift fra grunnen omtrent.
Så da ble det vel naturlig sånn, at jeg tok det meste av bestillinger, lønninger, gjennomføring av prosjekter, tippeoppgjør, opplæring, og sånne ting.
Som det var en fordel å ha litt butikkbagrunn fra, for å utføre.
Men, jeg lærte jo Stian mer og mer bestillinger og sånn, så det var ikke sånn, at jeg ikke lærte han noe heller.
Men han var jo rimelig fersk i butikkfaget da, så jeg gjorde mye av tankearbeidet, og jeg må innrømme at Stian gjorde mye av det praktiske arbeidet.
Selv om jeg f.eks. hadde ansvaret for fylle opp kjølevarer, Stabburet-varer, og melka da.
Så jeg hadde noe praktisk arbeid jeg og.
Men Stian hadde nok mer.
Men jeg hadde jo mer bestillinger og sånn da.
Men vi fikk i hvertfall veldig bra kontroll på Rimi Nylænde.
Selv om jeg var litt utkjørt fra alt det praktiske arbeidet, på Rimi Bjørndal.
En dobbelt så stor butikk i omsetning, hvor jeg jobbet som assistent, fra 1996 til 1998, under butikksjef Kristian Kvehaugen.
Og da hadde jeg mye ansvar, og mange arbeidsoppgaver.
Spre alle varene, to-tre ganger i uka.
Ansvaret for å lede alle seinvaktene, pluss hver tredje lørdag.
Ansvaret for tippeoppgjøret.
Ansvaret for alle tørrvare, og kjølevare og frysevare-bestillingene.
Ansvaret for å legge opp alle kjølevarene.
(Selv om en assistent som het Merete, tok over tørrvare-bestillinga, da hu begynte der).
Dette var sånn det var, i ca. et år kanskje, etter at assistent Irene slutta.
I mellom et halvt år og et år, så var vi bare to ledere på Rimi Bjørndal, etter at Irene slutta der, i 1997, kan det vel ha vært.
Og Kristian, han var vel i 60-åra kanskje, og han hadde tidligvaktene.
Og jeg ville jo gjøre karriære i Rimi, og bli butikksjef, å få litt fremgang på livet mitt osv.
Så jeg var jo motivert, på å prøve å få butikken best mulig.
Men jeg hadde nok litt for mye arbeidsoppgaver, så etter 1998, når jeg begynte som butikksjef på Rimi Nylænde, så var jeg rimelig overarbeidet.
Og det stammet nok mye fra det året på Rimi Bjørndal, etter at Irene slutta, og jeg og Kristian, var de eneste lederne der, i et halvt år, eller et år, eller hvor lenge det var.
Og dette tok jeg også opp, med Irene og Kristian, en kveld, på butikksjefseminaret, på Storefjell, høsten 1998, da vi satt og drakk ved baren der vel.
At det nok var litt vel mye arbeidsoppgaver på Bjørndal.
Men du ville det selv, sa Kristian.
Det er mulig, jeg var jo veldig motivert, på å få karriære i firma, og gjøre det bra i Rimi da.
Så jeg bremsa vel ikke i det hele tatt.
Så de neste årene, så prøvde jeg å ta det litt roligere.
Men muttern fikk kreft og døde osv. da.
Og å være butikksjef, er jo hektisk i seg selv, selv om man prøver å redusere stresset, siden man er overarbeidet fra Rimi Bjørndal.
Så det ble litt mye.
Det var mange ran på Rimi Nylænde og.
Men da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.
Da hadde distriksjef, fra Rimi Nylænde, Fjellhøy, sagt, at jeg skulle drive Kalbakken, på samme måte, som Nylænde da.
Og da tenkte jeg, at jeg skulle ta det meste av tankearbeidet da, gå igjennom rutiner, for å redusere svinnet, som var veldig høyt.
Bestillinger, som jo er viktig for å redusere svinnet.
Og opplæring, siden jeg jo hadde jobbet i Rimi siden 1992, åtte år blir vel det.
Og jeg var vant til å jobbe seinvaktene, både på Bjørndal og Nylænde.
Så døgnrytmen min, fiksa ikke det så bra, å jobbe tidligvakter mandag og tirsdag.
Jeg fikk vel litt problemer med stoffskifte og sånn, tenker jeg, så jeg så vel mer død enn levende ut.
Og jeg fikk ikke lov, av assistenten Kjetil Prestegården, eller Prestegaarden, og fokusere på å bruke knollen, så og si, det vil si tankearbeidet, i jobben.
Fordi, jobben min, skjønte jeg på Prestegarden, det var å fly rundt å jobbe seg vettløs, med å stable varer og rydde hyller osv.
Da var man en god butikksjef, skjønte jeg på Prestegarden.
Men det var jo ikke sånn jeg var vant til å jobbe, fra Nylænde.
Og Fjellhøy, eller PØF, som han ble kallt, etter initialene, i navnet hans.
Han sa jo at jeg skulle drive den butikken, som Nylænde, siden vel Nylænde, nesten alltid så rimelig bra ut, på standarden, for kundene da, og vi fikk også kontroll på svinnet og alt mulig der, må man vel si.
Selv om vi lå litt over på lønn, men jeg var som sagt rimelig overarbeidet fra før, og det var mye ran osv.
Så, det gikk ikke så bra på Kalbakken.
Neteland, den nye distriksjefen, klagde på at jeg var dårlig til å nullstille meg, og hun prøvde også å lure meg på lønna, må man nok si.
Og jeg fikk ikke lov å bruke tiden som jeg ville, jeg måtte gjøre de tingene som assistenten sa, nærmest, ellers så sladra han til Neteland, som jeg oppfattet å være på Prestegardens side, og de fleste av medarbeiderne, var også ganske på bakbeina, og hun andre assistenten der, Monica, eller Monika.
Så det var litt slitsomt å jobbe der, for meg, som butikksjef, i syv-åtte måneder vel, i år 2000 og 2001.
Men, siden jeg er vant til å drive med strukturert programmering.
Og også vant til å tenke abstrakt da.
Og har hatt øknonomi og markedsføring osv., fra høyskole og videregående osv.
Og også har lest til ex-phil, et par ganger, mens jeg var i militæret osv., bare for at jeg var nysgjerrig på hva det var egentlig, og jeg leste også, på ex-phil, det året jeg hadde friår fra NHI, og jobbet på OBS Triaden.
Da fikk jeg låne ex-phil boka, av ei dame fra Svelvik vel, som vel var venninna av hun Lill, fra Svelvik, med mørkt hår, som bodde på Grønland, sammen med hun andre fra Svelvik eller Sande, som var adoptert fra Korea, og som het det samme som søstra mi, Pia vel.
Dem bodde på Grønland, i Oslo, i 1989/90.
Før søstra mi flytta til Oslo.
Og da var jeg en del der, siden dem var fra samme stedet på meg da, og hadde gått på samme skole, noen år før, Sande Videregående, i Vestfold osv.
En gang, så dro søstra mi, og Cecilie Hyde, inn til Oslo, fra Drammen, eller Svelvik/Sand da.
Søstra mi bodde da hos farmora mi, i det gamle huset til hu og farfaren min, på Sand, med postnummer Berger, i Svelvik.
Og da, kasta hu Lill, og venninna hennes vel, ut søstra mi og Cecilie Hyde.
Og mulig hun Camilla Skriung, som nå er redaktør, i universitetsavisen, til universitetet i Oslo.
De sov da ute, i soveposer, på fortauet, utenfor bygården, der hvor Lill og de bodde da.
Jeg vet ikke hvorfor.
Men Pia og Cecilie.
De dro på Blitz de, for å kjøpe hasj.
Og da ble jeg bekymret, for jeg var ganske streit, så jeg likte ikke det her med hasj osv.
Så jeg prøvde å finne dem i Oslo da, en lørdags kveld/natt til søndag vel, for jeg var ganske kjent i Oslo da, og hadde bodd der et snaut år kanskje.
Og jeg var mye på byen, og besøkte de jentene på Grønland osv., så jeg var nesten lommekjent i Oslo, etter noen måneder der, for jeg bodde i Uelands gate, i noen uker og, i leiligheten til dama til fattern der.
Hva skreiv jeg om nå.
Jo, det var Rimi ja.
Jeg lurer på, siden jeg er ganske god til å bruke knollen og, hvis jeg har rett i det, og det er lov å si det om seg selv.
Så lurer jeg på, om ikke Rimi, kanskje hadde kunne hatt like mye bruk for meg, hvis de hadde latt meg gjøre mer ting, som man brukte tankekraft, for å gjøre, og ikke bare sånne ‘slave’-ting, som jeg nesten holdt på å kalle det nå, å stable varer og rydde hyller.
Ikke at det er noe galt i det.
Men noen ganger, ble presset litt høyt, synes jeg, på at jeg skulle gjøre veldig mye sånne ting.
Så jeg lurer på, om kanskje ikke det hadde vært bedre, for både meg og Rimi, om jeg hadde brukt litt mer tid, opp igjennom årene, på mer ting som trenkte abstrakt tenkning og tankekraft da.
Selv om, det var jo mye variert arbeidt, som butikksjef.
Spesiellt på Rimi Nylænde, hvor det omtrent bare var meg, som hadde bakgrunn fra butikk, mer enn noen måneder.
Og det funka jo det.
Men det er kanskje ikke alle som hadde vært enig i at det hadde vært så lurt.
Det er mulig.
Det kan nok tenkes.
Men jeg lurer på hvorfor egentlig, at søstra mi og Cecilie Hyde, og vel også Camilla Skriung, måtte sove på fortaue, den natta til søndag, utenfor den gamle, falleferdige, bygården på Grønland der.
Det kan man jo lure på.
Men jeg spurte om dem ville bli med inn.
Om hvorfor dem skulle sove på fortauet.
Og da ville ikke søstra mi svare.
Dem var bare sure.
Så jeg ville ikke være der, for dem var ikke noe vennlige.
Men hun Lill og de andre, i leiligheten, de var greie.
Og det var også en pen dame fra Sande der, som het Lise, hvis jeg husker riktig.
Selv om jeg aldri var sammen med noen av de her damene, men jeg hang litt med dem, blant annet 17. mai, husker jeg, i 1990, da hang jeg med Linn og hu Pia, som var adoptert fra Korea, og vi var utafor Stortinget, på den plenen der, og leste russeavisa osv.
Så det var bra at de var høflige og hyggelige da, når dette manglet litt fra søstra mi, og Cecilie Hyde, som jeg jo hadde bodd sammen med, i min leilighet, noen måneder, på Bergeråsen, året før.
Så sånn er det.
En annen gang, så gikk jeg og Lill og hun Pia, som var adoptert far Korea da.
Vi gikk på en kafe som het Sjakk Matt, for dem ville dit da.
Og da stoppa en bil, eller det var vel antagelig Pia og/eller Lill, som stoppa bilen, da vi gikk hjemover.
Så sa dem gutta i bilen, fra Østfold eller Akershus, eller noe.
At jeg virka jo som en ålright kar, hvorfor hang jeg sammen med sånne damer.
Sånne dårlige damer, eller hva dem mente.
Jeg skjønte ikke hva dem mente.
Jeg var vant til å henge sammen med søstra mi, og Cecilie Hyde, men også med kamerater, fra Gjerde Videregående i Drammen.
Men søstra mi hang mye sammen med frikete folk da.
Så jeg ble kjent med en del folk som var ganske frikete, fra Drammen og Svelvik osv. da.
Jeg var vel litt lei av de sossete folka og, siden jeg ble mye mobba, på ungdomsskolen osv., og bodde jo for meg selv, fra jeg var ni år, og det tok litt tid før jeg skjønte meg på sosseklær og sånn.
Så jeg var ikke noe soss, som det het da.
Jeg gikk vel i de klærna til fattern, som jeg fant der, mye.
Så jeg var vel litt en outsider da.
Selv om jeg gikk i skjorter og sånn også da, når jeg fant sånne i bunnen av klesskapene osv der, i leiligheten jeg bodde aleine i, i Leirfaret, på Bergeråsen.
Så jeg hadde vel en rimelig streit image, eller hva man skal kalle det.
Jeg begynte ikke å røyke før jeg var sånn 17 år, første gangen jeg testa.
Og alkohol, det var jeg så vant med, så det drakk jeg fra jeg var 9-10 år da, men ikke ofte, og ikke mye.
Så det synes jeg ikke var så spennende egentlig.
Jeg tror vel aldri jeg har vært så full, som jeg var 16. mai, i Svelvik, da jeg hadde brygget vin, i 1985 eller 1986 kanskje, for jeg fant et gammelt vinsett, som fattern hadde liggende da, og en vinballong osv.
Men jeg burde kanskje ha vaska vinballongen bedre, for den vinen var skikkelig krutt.
Alle som drakk av de 25 literne, de ble kanon, og spøy vel
Så den var det skikkelig fart i.
Jeg hadde jo så mye vin, og fortalte det til et par-tre stykker da.
Og da skulle jo andre folk kjøpe osv.
Så da blei de rimelig fulle.
Det var vel en som het Halvor, som var et eller to år yngre enn meg, og vel også Odd Einar i klassen tror jeg.
Jeg drakk så mye, og blei så full, så jeg klarte ikke å røre meg, så søstra mi, måtte at meg med hjem i taxi.
Men jeg satt utafor ungdomsskolen i Svelvik da, så jeg kunne jo egentlig bare ha sitti der til jeg ble edru.
Vi brydde oss egentlig ikke så mye om sånne ting på denne tida.
Det var ikke noe ‘big deal’ liksom, sånn som jeg så det, om søstra mi bestilte taxi, og vi tok taxi hjem, eller om jeg satt der til jeg ble edru og tok bussen hjem dagen etter, det var et fett omtrent, det var liksom ikke sånn man tok så høytidelig, i hvertfall ikke som jeg kan huske nå i hvertfall.
Det morsomste, sett i tilbaketid, var nok det at folk ble så fulle av den vinen, ville jeg vel tro.
Men jeg hadde vel ikke vært drita før da.
Men så drita tror jeg ikke at jeg har vært siden, og det var ganske artig.
Jeg husker Kenneth Sevland, fra parallell-klassen, som jeg kjente fra sjakk og bordtennis valgfag, han kom og advarte, at nå kom lensmannen, så nå måtte jeg kaste flaska osv.
Men jeg gjorde vel ikke det.
Jeg ville ikke kaste flaska, så jeg drakk opp alt, sånn var det ja.
Det var artig ja.
Men men.
Sånn er det.
Så vinsett, det er ganske morsomt, det kan jeg anbefale, men husk å følg oppskriften nøye, ellers så blir vinen ganske sterk.
Men det kan jo også være artig.
Det er mulig.
