Ferskt brød er som gift
Turister i Sirdal mater lam til døde.
-
Skriv ut artikkelen
-
Mindre skrift
-
Vanlig skrift
-
Større skrift
SOM GIFT: Idyllen til tross: lam som bare er vant til grønt grass og mammas melk, tåler ikke brød. I Sirdal er tre lam funnet døde fordi turister har vært godtroende. Her mor og barn ved Aurlandsfjorden.
Foto: GEIR BØLSTAD.
Sirdal, Norge
Emneord
Bønder i Sirdal kommune i Vest-Agder vil sette opp skilt langs veien for å unngå at turister gir brødmat til lam. I sommer er tre lam i Sirdal døde etter å ha spist brød.
– Ferskt brød er som gift for lammene. Når sauene blir vinterfôret med høy og kraftfôr, tåler de å spise brød. Men når lammene, som bare har gått på sommerbeite, får forsyne seg av brødene som turistene gir, stryker de rett og slett med.
– Dette har hendt flere ganger i sommer, sier sauegjeter Torleiv Lye til Sirdølen.
Han mener at det må settes opp skilt langs veien som forteller at lam og sau ikke må fôres med brød. (NTB).
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/08/09/543122.html
Dagbladet skriver, at sauene dør, hvis de spiser ferskt brød.
Jeg lurer på, om brød er så bra for mennesker, når det ikke er bra for sauer.
Jeg husker da jeg var i militæret, på Terningmoen leir, i Elverum.
I infanteriet der.
Da fikk leiren ferskt brød hver dag.
Men de ventet en dag eller to, med å servere brødet i messa.
Og det var fordi det ikke var sunt, med ferskt brød, fikk vi høre.
Så om ferskt brød legger seg som en klump i magen, og sperrer fordøyelsessystemet, eller hva det gjør, det vet jeg ikke.
Men noe er det vel.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Det er jo forresten et ordtak, som heter ‘rent mel i posen’.
Kanskje det er noe tull med posen, som melet har vært i?
Kan det være derfor de sauene, eller lamene, dør?
Kanskje det var derfor at bestemor Ågot, bakte brødet selv.
Hvem vet.
Fattern likte i hvertfall Birkebeiner-brød husker jeg.
Han sa at det var det beste brødet.
Og det er jo ordentlig brød, sånn at man merker at man spiser mat, når man spiser det.
Synes jeg i hvertfall.
Selv om sjefene i Rimi, ikke likte å selge mye av det brødet, for det var priset lavt, så det tjente ikke Rimi så mye penger på.
Det var i kategori E, i vareboka.
Og de kategoriene, gikk fra A til E.
Og de som var kategori E.
Det var Staburret leverpostei, Bakers kneip (Rød pose), Birkebeiner brød, Grandiosa, Gøy saft tror jeg, hm, det var mer og.
Ja, jeg kommer ikke på alle varene nå.
Evergood-kaffe, var kanskje i den kategorien, som vi ikke tjente mye penger på.
Disse varene, i kategori E, de skulle vi ‘gjemme’, på nederste hylle, sånn at kundene måtte bøye seg ned, for å få tak i de.
Stabburet ketchup, tror jeg også var kategori E.
Da, hvis kundene måtte bøye seg ned, så solgte ikke varene så mye, som hvis de var i syns-høyde.
Varene Rimi tjente mye på, kategori A og B, for eksempel, de skulle plasseres i syns-høyde da.
Så sånn var det.
Vareboka, forsvant forresten, en gang på slutten av 90-tallet vel.
For Rimi, fikk planogrammer.
Det er sånne kart, over hyllene, og da er det bare å bygge hylla, etter det kartet, og det pleide å bli veldig fint.
Og da var de kategoriene, innebygd, i planogrammet da.
Så da slapp butikksjefene, å tenke på det med kategori A til E.
Det var bare å være oppdatert på planogrammene, i butikken, så hjalp det på bruttoen, altså fortjenesten til butikken.
Så sånn var det.
Da jeg begynte som leder i Rimi, sommeren 1994, må det vel ha vært, som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, på Lambertseter.
Da jobbet det en assistent der, som het Hilde, som var fra Haugerud, deromkring.
Noe sånt.
Og hun hadde vært medlem av Jehovas Vitner, og fortale meg, at de folka tulla med henne, da hun meldte seg ut.
Det var visst ille, husker jeg hun sa.
Uten at hun forklarte hva de gjorde, i detalj.
Men hun sluttet i Rimi, i 1995, eller 96.
Og da, så ble jeg assisterende butikksjef, på Nylænde, etter henne da.
Hun var ganske flink, på et personalmøte, så fortalte hun oss, at vår butikks hovedmål, var å ha fler og mer fornøyde kunder.
Så hun var ikke dum, hun forstod seg på organisasjons-teori, osv., virket det som.
Selv om jeg synes hun var litt vel bitch noen ganger.
Og noen av kundene klagde, på at hun og Elisabeth var sure.
Så jeg kan ikke helt gå god for henne, selv om hun kunne være grei å prate med, noen ganger.
Mens andre ganger, så ble hun helt ‘bitch’, og angrep meg, på en uhøflig og aggresiv måte.
F.eks. hvis det et ord jeg sa, som hun ikke likte, så tok hun det opp formelt, med Elisabeth, butikksjefen, og ga meg en muntlig overhøvlig mens butikksjefen hørte på da.
Så det synes jeg var litt drøyt.
Men men.
Men hun da, Hilde som hun het.
(Ikke Hilde som begynte der senere, og som var låseansvarlig der, da jeg var butikksjef på Nylænde, i 1998.
Men en som var assisterende butikksjef, og som gikk over til Rema, i 1995, tror jeg det må ha vært.
Altså en annen Hilde).
Og hun første Hilde, assistenten, som gikk over til Rema.
Hun tok med seg Rimi Varebok, til Rema.
Og den var egentlig hemmelig.
Men jeg hørte hun og Elisabeth prata om det.
Så butikksjef Elisabeth, godkjente altså dette.
Som jeg må si er høyst uregelmentert.
Selv om de var sjefene mine, og hun Hilde, var jo den som lærte meg opp, til å bli butikkleder, og sånne ting.
Og det var jo skrekk-tilstander i butikken, når Anne-Katrine Skodvin, distriksjefen, skulle dukke opp der.
Da var både Hilde og Elisabeth, i panikk.
Og jeg tror også Solveig i kassa, fra Vestlandet, Sogndal eller noe sånn kanskje.
Noe sånt.
Hun var også litt i panikk da, tror jeg.
Så hele butikken var i panikk, hele dagen nesten, helt til Anne Katrine hadde gått.
Da gikk samtalene i butikken på det temaet.
Har Anne Katrine gått?
Det var det eneste folk lurte på.
Så slappa alle av, når hu hadde gått da.
Så det var ikke sånn, at jeg hadde så bra sammarbeidsforhold med hun distriksjefen Anne Katrine.
Hun spiller litt på frykt, eller ned-psyking, i jobben som distriksjef, virket det litt som for meg.
At hun skulle være så tøff hele tida, så det ødela litt for vanlig kommunikasjon.
Og det synes ikke jeg er rikig da, at det ikke skal gå ann å kommunisere, for man må være så redd og ha så mye respekt hele tida.
Selv om jeg nok lærte å kontrollere nervene, eller hva man skal si, ved å ha mye med henne å gjøre.
For man måtte liksom være tøff selv da.
Men det er vel sånn i næringslivet, noen ganger kanskje, at folk er litt tøffe i trynet, som man sier.
Selv om jeg synes Anne-Katrine overdrev litt, som flere ledere oppover i Rimi-systemet.
Så det ble ikke til at jeg fortalte dette.
Jeg hadde jo Elisabeth som sjef og, så det ville blitt, hva heter det, noe med stue, huskestue.
Så det sa jeg ikke fra om til Anne Katrine.
Jeg var ikke helt trygg på henne, for å si det sånn.
Og jeg var ny som leder i Rimi, så jeg hadde ikke så mye kjennskap til, hvordan man burde ta opp sånne ting.
Men jeg lærte mer å tenke på sånne ting etterhvert, som leder i Rimi, jeg var jo leder i Rimi i 10 år.
Men det første året osv., da er man ikke så høy i hatten, før man kommer mer inn i systemet, da skjønner man hvordan man burde takle sånne ting.
Men jeg sier fra nå i hvertfall da.
Siden jeg aldri har likt sånn snusk.
Kanskje hun Hilde fikk en bra Rema lønn, eller ekstra frynsegoder, i Rema, siden hun ga de Rimi Vareboka.
Hva vet jeg.
Men jeg husker hun var innom Nylænde, like etter at hun hadde begynt i Rema.
Og da hadde jeg kjøpt Motorola Bravo personsøker, for å være tilgjengelig, siden jeg var, eller skulle bli, assisterende butikksjef, etter Hilde.
Og da sa Hilde, at Rema-sjefen hennes hadde gitt henne personsøker, som frynsegode.
Så ba hun om å få kikke på min personsøker da.
Så var den Motorola Bravo ganske kul da.
Jeg hadde kikka i et par butikker vel, for å se om jeg fant en kul personsøker, når jeg først skulle kjøpe det.
Jeg hadde ikke råd til mobil da, jeg prøvde å være fornuftig, og jeg hadde god kontroll på økonomien, på den tida, før jeg fikk bil osv., som ødela litt, med mye verkstedregninger osv.
Men da sa hun Hilde, at hun hadde jo bare fått en dritt-personsøker, fra Rema, som frynsegode.
Så da begynte hun nesten å grine.
I hvertfall å sutre.
Så sånn var den historien, om Birkebeiner-brød, og Rimi Varebok osv.
Så sånn var det.
Så får jeg se om jeg får gjort noe annet her og.
Vi får se.
PS 2.
Jeg husker forresten også, at hun Hilde, pratet til Elisabeth, og var bekymret over dette, at jeg hadde fått med meg, at hun hadde fått vareboka av Elisabeth, for å ta med denne til Rema.
Så da var hun Hilde nervøs, og var bekymra når hun prata med Elisabeth om det her på kontoret da.
Man blir litt årvåken, av å jobbe med folk som Hilde osv., i butikk, så da hender det at man overhører en del ting som skjer.
Men man må nesten være årvåken, ellers så kan man være uheldig, og bli tulla mye med, av enkelte sjefer osv., så det gjelder å følge med og passe på.
Så sånn er det.