Hvordan ting funka i vår familie. (In Norwegian).

Da jeg jobba i Oslo, og Lørenskog og på Langhus.

På OBS Triaden, og diverse Rimi-butikker, i tilsammen 14 år, fra 1990 til 2004.

Så fikk jeg ikke en eneste gang besøk, av fattern, søstra mi, Haldis, eller noen andre i familien, på jobben.

Untatt Axel, bruttern, han dukka opp på jobben, på OBS Triaden, og Rimi Nylænde, et par ganger.

Da jeg var i militæret, i Elverum, på Terningmoen, så fikk jeg ikke en eneste telefon, eller et eneste brev, hele året.

Da jeg var i bryllupet, til Tommy, fettern min, sønnen til Håkon, broren til fattern, i Fredrikstad, sommeren 2002.

Da spurte ei av kusinene mine, Susanne, hvorfor jeg ikke kom i konfirmasjonen hennes, i 1993.

Da jeg var i militæret.

Og søstra mi, sa også det, i 1993, at alle hadde spurt om, hvor Erik var.

Men problemet var, at ingen hadde sagt fra til meg, at kusina mi, skulle konfirmere seg.

Så jeg var ikke invitert.

Så jeg er liksom ikke del av familien, må man vel si.

Siden jeg ble satt til å bo i en leilighet, for meg selv, fra jeg var ni.

Og bestemor Ingeborg, mormoren min, hvis jeg har bedt henne om hjelp osv., for å låne penger, mens jeg studerte, og sånne ting, så bare henviser hun meg til fattern.

Som jeg da ikke har hatt så mye kontakt med, siden jeg ble satt til å bo alene på Bergeråsen der, osv.

Og de som pleide å hjelpe meg, besteforeldrene mine på Sand, Ågot og Øivind.

Og morfaren min, Johannes.

Farfaren min, og morfaren min døde på 80-tallet, og bestemor Ågot, døde på slutten av 90-tallet.

Og hun var senil, må man vel si, de siste årene, i hvertfall var hun redd meg, da jeg var på besøk sommeren 96, på eldrehjemmet i Svelvik, hvor hun bodde.

Og hun huska dårlig og sånn, de siste åra da, hun ble vel gammel da.

Så hun var ikke seg selv, på 90-tallet, vil jeg si.

Men på 80-tallet, så var hun veldig grei, mot meg, og lagde middag hver dag, osv.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog