http://www.google.no/search?hl=no&q=anne%20neteland&start=20&sa=N
Den historien, som er en virkelig historie, det var fra 2001.
På et butikksjefmøte, i Rimi.
Jeg jobbet jo som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i Oslo, fra høsten 2000 til våren 2001.
I et drøyt halvt år da.
Fra oktober til mai, var det vel.
Og da hadde jeg Anne Neteland, som distriksjef.
Det startet så dårlig som det kunne, vil jeg si.
Neteland, hadde ikke noe møte med meg, før jeg begynte i jobben, som butikksjef, på en av Oslos 10-20 største butikker, vil man vel kanskje tro at den butikken er.
Kanskje ikke blant de ti største.
Men blant de 20-30 største kanskje.
Noe sånt.
Den hadde vel ca. 800.000, i omsetning, i uka.
Og den hadde en Meny-butikk, som nabo.
Og butikken hadde vært en fullsortement, Ica Supermarked, noen år før.
Så at Neteland, ikke engang holdt et møte, når det begynte ny butikksjef, det syntes jeg var helt håpløst.
Det neste som skjedde, var at problemet med min lønn, ikke ble tatt opp.
Jeg kom fra en butikk, med ca. 350.000 i omsetning i uka. (Rimi Nylænde, på Lambertseter).
Og altså over til en mye større butikk, med dobbelt så høy omsetning.
Jeg lå på 260.000 i året, i lønn, fra Rimi Nylænde.
Men jeg hadde hørt, fra David Hjort, som også jobbet i Rimi, men dog aldri ble butikksjef, men assisterende butikksjef.
Han sa det, i 1999 eller 2000 vel, at Kenneth, butikksjefen jeg tok over etter, på Rimi Kalbakken, han hadde 300.000 i årslønn.
Altså 40.000, over det jeg lå på.
Og som jeg ble liggende på.
Siden det ikke var noe møte, om lønn og annet, før jeg begynte på Kalbakken, som butikksjef.
Enda jeg hadde jobbet mange fler år i Rimi, (fra 1992, altså i åtte år da), enn Kenneth, som vel bare hadde jobbet i Rimi, i 3-4 år kanskje).
Kenneth var også yngre enn meg, selv om jeg vet at jeg så ung ut.
Særlig i de røde rimi genserne.
Rimi hadde jo skjorte og slips, i år 1999.
Men i år 2000, så kunne ikke butikksjefer gå med skjorte og slips lenger, som jeg pleide på Rimi Nylænde.
Neida, da ble det bare en genser, med navnskilt.
Så jeg var ikke så bekvem, fordi jeg drøyde det med å bytte til de røde genserne, på Rimi Nylænde, for jeg synes de skjortene var greie osv.
Så jeg var litt ubekvem med de røde genserne.
Men selv om jeg så ganske ung for alderen, så betyr jo ikke det, at jeg ikke var så gammel som jeg var.
Og det var altså eldre enn han Kenneth.
Jeg husker ikke hva han heter til etternavn nå, men det var en som jobba som butikksjef på Rimi Ljabru, før Kalbakken.
Og som vel også jobba som assistent på Bogerud, eller noe, mener jeg å huske, i hvertfall.
Det var fra Rimi Ljabru, som David Hjort, kjente han Kenneth.
Siden David Hjort, var ‘nestkommanderende’, for han Kenneth, på Rimi Ljabru, i år 1998 og 1999 vel, hvis jeg husker riktig.
Noe sånt.
David klagde vel ganske mye på Kenneth, uten at jeg husker detaljene.
Eller, det var kanskje bare vanlig klaging.
Jeg har hørt værre klaging fra assistenter, på butikksjefer.
Men jeg var vel sånn, at assistenter, de kunne klage til meg på sjefene sine.
Det var ikke sånn, at jeg fortalte det videre til noen, i Rimi-systemet.
For jeg var aldri så nærme noen av kollegaene mine, eller sjefene mine, at jeg betrodde meg til dem, om sånne her ting.
Men noen av assistentene gikk jeg litt bedre med da.
Så han David Hjort klagde noen ganger da, og en annen gang, på en Rimi båttur, så klagde to assistenter fra Rimi Oppsal, fælt på sjefen sin, rundt 1995, vil jeg tippe.
Siden sjefen deres, en dame, aldri jobbet lørdager, mm.
Og hun nabojenta, i W. Thr. gt. 5, fra Nord-Norge, som flyttet ut, i 2004, noen måneder før jeg dro til Sunderland.
Hun fra Nord-Norge.
Hun sa at sjefen hennes, på Rimi Ringen, hva het han da.
Det var rundt år 2002, eller noe, som hun sa det, hun her, vil jeg tippe.
At han Per-noe, eller hva han het. Per-Asle kanskje, var en ‘djevel’, visstnok.
Så der må det nok ha foregått noe.
På Rimi Ringen, på Carl Berner, rundt år 2001 eller 2002, eller noe.
Det var like etter at hun jenta flytta inn.
Kanskje i 2001.
Noe sånt.
Men men.
Den historien jeg kom på.
Var at like etter at jeg sluttet i distriktet til Anne Neteland, og begynte som butikksjef, på Rimi Langhus.
Da, så dro distriktet, (altså butikksjefene), til Neteland, på butikksjeftur, til Sverige.
Sammen med distriktet til distriktsjef Jan Grårud.
Dette var det en ukjent for meg butikksjef, som fortalte meg, på et Rimi Butikksjefmøte, i en pause på det møte.
En røykepause, kanskje, for det var noen perioder, som jeg røyka noen sigaretter om dagen.
Da fortalte han meg.
Det var kanskje 2-3 måneder, etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken.
Og det her var en ukjent for meg butikksjef, kanskje fra Oslo Vest, men han virka oppegående osv., og oppriktig, da han fortalte meg det her.
Og det var, at folka på den her butikksjefturen til Grårud og Neteland, til Sverige.
De hadde gått helt berserk, og knust masse greier på rommet osv.
Som om dem var rockestjerner nesten, fikk jeg inntrykk av, fra han her ‘kjakan’ da.
Eller hva jeg skal kalle han.
Han kan jo ha overdrevet, men det kan virke som at noe skjedde på den turen.
Jeg synes det var litt dårlig, at dem dro på tur, med en gang jeg var ute av distriktet.
Det synes jeg var litt skuffende.
Jeg har vel aldri vært noe festbrems.
Og jeg husker en tur med distriktet til Fjellhøy, året før, i år 2000, med rafting osv., den var veldig artig.
Så da følte jeg meg litt skuffa.
Og litt lurt, vil jeg si.
Siden jeg ikke fikk lov å være med på den her hotellknusinga i Sverige.
Men sånn er det, det er alltid noen som skal ødelegge moroa.
Og man kan vel ikke alltid få det som man vil.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå kom jeg på en assistent-klaging til.
Og det var fra 1996 eller 97, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
Da jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, så hadde jeg en butikksjef, som het Elisabeth Falkenberg.
Hun var lesbisk, og bodde sammen med en LO-sjef, av noe slag, som het Liv.
På Nordstrand, heter det vel der.
Det var ikke så langt unna Lamberseter.
I noe rekkehus-leiligheter.
Som de to, Elisabeth og Liv, bodde sammen da.
Jeg var der på noen butikk-fester, som vi hadde der.
Blant annet før et julebord, i 95, må vel det ha vært, i Bekkelagshuset.
Jeg tror de aldri hadde menn i leiligheten der.
Fordi jeg jobba den lørdagen, som julebordet var.
Så sa Elisabeth, at jeg skulle være med på vorspiel.
Så da tok jeg med dress osv., til Elisabeth og hu Liv da.
Så var hele gjengen fra jobben der og.
Henning og Line og Pål og de vel.
Vil jeg tippe.
Og da dusja jeg der, mens alle folka vorsa i stua da.
Og da, la jeg merke til det.
Da jeg måtte på do.
At den doringen, ikke var mulig å løfte opp.
Det var en sånn til ha på dolokket, av noe bomull osv., som gjorde at den doringen bare datt ned igjen.
Den stod ikke oppe av seg selv.
Så da resonerte jeg sånn, at det neppe ofte pleide å være så mange menn i den leiligheten.
Men det var kanskje ikke så overraskende, ettersom de to damene som bodde der, var lesbiske osv.
Men hun Falkenberg, hun var dyktig til å lære bort å ta bestillinger, i butikken osv.
Så jeg lærte Rimi leder-jobbene bra fra henne, må jeg si.
Det satt i alle år, i hue, de tingene om butikkdrift, som jeg lærte der i 1994 til 96 da, da jeg hadde hu som butikksjef på Rimi Nylænde.
Så jeg hadde ikke noe problem å samarbeide med henne, selv om hu var lesbisk.
Det var ikke sånn at jeg fikk noe noia av det, eller noe.
Jeg dreit vel i det.
Jeg bare brydde meg om jobben osv.
Men samme det.
Det som skjedde da, det var at hun Falkenberg, fikk jobb på Rimi, hva heter det.
Ikke Nordstrand vel, men tja.
Ok, det var kanskje Nordstrand.
En butikk, med lite lokale, og liten fruktdisk, og liten fryser.
Thomas Sanne, hadde vært assistent der, rundt 1995, husker jeg.
Og jeg jobba en dag der, som leder, da sjefen der, hadde vunnet tur til Gøteborg, rundt 1994 eller 95.
Men Elisabeth, hun fikk en assistent der, som var litt hurpete, må man vel nesten si.
Så på Rimi-båtturen, i 96 eller 97, for assistenter.
Så spurte jeg, om hvordan Elisabeth var å ha som sjef.
Helt forfærdelig osv, sa hun her litt hurpete dama, eller hva man skal kalle henne.
En ung jente, med fullt av kviser i tryne, men hun var selvsikker alikevel.
Hun klagde på at Falkenberg, ikke hadde bestillt ost.
Og det var min oppgave, å bestille kjølevarene, på Rimi Nylænde.
Så hun hadde kanskje glemt å ta kjølebestillingene ordentlig, fra de årene jeg tok kjølebestillingene, på Rimi Nylænde.
Noe sånt.
Så Falkenberg, varte ikke lenge, som butikksjef, på Rimi Nordstrand.
Neida, hun begynte, etter noen måneder, som vanlig lagermedarbeider, på Hakons grossistlager, på Skårer.
Hun klagde seinere, på at det var for mange kunder, om dagen, på Nordstrand, eller hva den butikken het.
Men jeg likte ikke hun ‘kvisetryne’, som jeg vel må kalle henne.
Jeg synes hun var så aggresiv, og skulle liksom kaste seg over hun Falkenberg.
Som hadde vært butikksjef lenge, og vel burde klare å drive en butikk, som Rimi Nordstrand.
Men men.
Så jeg sa det en gang, til David Hjort og Erik Dahl, fra Rimi Ljabru, at jeg ikke likte hun ‘kvisetryne’.
Men da så de bare rart på hverandre.
Det var vel en fest jeg hadde hjemme hos meg, rundt år 2000, vil jeg tippe.
Noe sånt.
Jeg festa litt med David Hjort og Erik Dahl osv., men det var ikke sånn, med dem heller, at jeg gikk alt for nærme, vil jeg tro.
Jeg hadde liksom litt distanse til dem, så det var ikke sånn at jeg hadde dem for nærme.
Hun Linn Korneliussen, dama til David Hjort.
Hun jobba jo i butikken til meg og Stian, på Rimi Nylænde, da jeg var butikksjef der.
Men alikevel, så hadde jeg vel distanse til David og Linn.
Jeg tok kanskje et par trekk av en joint, en gang.
Men det var ikke sånn at jeg ikke hadde kontrollen liksom.
Men det var bare sånn, at de her folka, var nesten kameratene mine da.
Eller noe slags fest-kamerater, vil jeg si.
Vi var ikke helt på bølgelengde, men vi var noe slags omgangsvenner da, siden vi kjente hverandre fra jobb, på Rimi Bjørndal osv.
Og de folka her, brukte vel en del dop osv.
Men jeg gjorde ikke det.
Jeg prøvde hasj en eller to ganger bare, i de åra her, for å teste det.
Men det var ikke sånn at jeg likte det.
Så jeg bare fortsatte å drikke øl.
Men mange av de andre Rimi-folka, som var i det miljøet, de brukte vel enn del mer dop.
Men jeg hadde alltid kontrollen, og likte ikke det dop-greiene, så jeg holdt meg til øl og sigaretter osv.
Og prøvde å holde distanse til dem, selv om vi omgikks både på jobb og på fester.
Men det var ikke sånn, at vi omgikk hverandre, til daglig.
Det var bare at jeg ble invitert til fester osv.
Og at jeg hadde et par fester, iom. at jeg fikk mye penger da muttern døde, i livsforsikring etter henne, og da kjente jeg de her folka, så da hadde vi et par fester hos meg, for David bodde ikke i Oslo, så han lurte på om jeg ikke kunne ha et par fester i leiligheten min da.
Og det gikk rimelig sivilisert for seg det, så det må man vel si gikk greit.
Men men.
Så jeg hadde kontrollen og distansen ganske riktig, mener jeg da.
Men men.
Men Erik Dahl og David Hjort, så litt rart på hverandre, da jeg sa jeg ikke likte hun ‘kvisetryne’-dama da.
Siden hun var så aggresiv, og jeg mener at det virka som at hun ikke ga hun Falkenberg en sjanse.
Så jeg sa vel at jeg hadde et dårlig inntrykk av henne, for å høre hva de andre mente.
Men Erik Dahl og David Hjort, de turte eller ville ikke si noe da.
Som om det var noe mafia-greier med hun ‘kvisetryne’-dama.
Det er mulig.
Nå mener jeg ikke å være uhøflig, når jeg skriver kvisetryne.
Men jeg husker ikke navnet, eller noe, så da bare skriver jeg det, for å forklare.
Men men.
Og Magne Winnem, som ansatte meg i Rimi, i 1992, på Rimi Munkelia, som ekstrahjelp, mens jeg var i militæret.
Han refererte en gang, til Falkenberg (og en annen butikksjef, i Rimi Askergata, som var sjefen til kona hans Elin Winnem, i 1993 eller 94, som het Betina).
(Begge de to, Betina og Falkenberg, kjørte MC., og var med i ‘Hakon-raiders’, Hakon (firmaet til Stein Erik Hagen, som da eide Rimi og Ica i Norge), sin MC-klubb, hvor mange av topplederne i Hakon var medlemmer, ettersom jeg skjønte. De dro på dagsturer osv., med Hakon-raiders, på 90-tallet).
Winnem, refererte til de her to, Bettina og Falkenberg, som ‘mafian’, en gang han var innom Rimi Nylænde, i 1995 ca. kan det vel ha vært.
Da, så var hun Betina, butikksjef på Rimi Ringen.
Og jeg hadde vært å besøkt søstra mi, Pia Ribsskog, i Tromsøgata, på Rodeløkka.
Og da gått av eller på bussen, på Carl Berner da.
Eller parkert bilen hos søstra mi, og gått for å kjøpe noe snacks.
Og da, så kikka jeg inn på Rimi Ringen da.
Og da lå det masse esker på gulvet osv., og jeg synes ikke standarden var så bra da.
Så nevnte jeg dette til Falkenberg, som da var butikksjefen min på Rimi Nylænde.
Dette var kanskje i 95, da jeg var assistent der.
Og da ble Falkenberg sur, og sa noe sånt som, at jeg skulle ikke si noe negativt om hun Betina.
At jeg måtte passe meg litt, for å si negative ting om henne, fikk jeg inntrykk av.
Falkenberg, var nesten truende, syntes jeg.
Jeg hadde jo min oppfatning.
Og Falkenberg, skulle liksom påvirke meg, til å ikke mene det jeg mente da.
Men automatisk mene at alt hun Betina gjorde, var bra da.
Noe sånt.
Dette oppfattet jeg som noe slags kameraderi, mellom Falkenberg og hun Betina da.
Og det likte jeg ikke.
Winnem var vel da enten ute av Rimi-systemet, eller butikksjef fremdeles, på Rimi Karlsrud.
Jeg tok opp dette med Winnem, for jeg likte ikke de kameraderi-tendensene, til Falkenberg.
Så mens jeg forklarte hvordan Falkenberg hadde reagert, til Winnem da.
Så avbrøyt Winnem meg omtrent, og sa ‘åja, mafian’.
Om Falkenberg og Betina da.
Jeg referte vel til de som en kameraderi-gruppe, eller noe sånt.
To venner som beskyttet hverandre.
Men Winnem brukte utrykket ‘mafian’ da.
Jeg tenker jo på mafia, som noe som er på Sicilia, og i USA.
Så jeg trodde Winnem bare sa noe tull.
Han var jo desilusjonert, etter problemer med distriksjef Skodvin, på Rimi Karlsrud osv.
Med urettferdig klaging, fra henne osv., ettersom jeg skjønte.
Så Winnem forsvant, rundt 95 vel, fra Rimi og ble foreleser på IT-akademiet, etterhvert.
Men jeg prøvde å spørre Winnem, som jeg hadde hatt som kamerat, siden 3. klasse VGS, på Gjerde i Drammen, siden 88/89.
Om hva mente med ‘mafian’.
Men da sa han ikke et kvekk.
Men trakk seg unna.
Som om han var brent nesten.
Og så rart på meg.
Han trodde vel at jeg visste om den her mafian da.
Men jeg trodde bare at han tulla.
Men nå, etter at jeg overhørte, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, på Rimi Bjørndal, i desember 2003.
Etter det, så har jeg jo tenkt over denne samtalen, med Winnem, fra rundt 1995, igjen.
Og nå lurer jeg på, om det faktisk kan ha vært noe mer enn bare tull, fra Winnem, da han brukte utrykket ‘mafian’, om Falkenberg og hun Betina.
Det er mulig.
Det er vel i hvertfall ikke helt umulig.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog