Den tørka frukt-blandingen, i forrige bloggpost.
Den hadde vært fin og hatt i koma-blandingen, som vi lagde i militæret.
Det var vel troppsjef Frøshaug, som anbefalte oss, å lage det.
Da jeg var i infanteriet, i 92/93, så var det før forsvaret ble omstrukturert og modernisert, og infanteriet ble gjort mobilt, blant annet.
Nå er jo forsvaret redusert veldig mye, siden den gang, og det er bare 15 år siden.
Og det var sånn gammeldags tjeneste, som like godt kunne ha vært rett etter 2. verdenskrig omtrent.
Vi hadde ikke Gore-tex uniformer, f.eks., som jeg tror de har nå.
Men vi hadde bedre støvler og uniformer, enn de hadde rett etter 2. verdenskrig da.
Og vi fikk også fotposer, som de ble kallt.
Noen slags gummistøvler, som man skulle trekke utenpå de vanlige nato-støvlene, eller hva de het.
Og da ble man ikke våt på beina, om vinteren, hvis man gjorde det riktig.
Så vi hadde det nok litt bedre, enn folka etter 2. verdenskrig.
Vi hadde også regntøy.
Men gåinga var den samme.
Og vi kunne ikke bruke det regntøyet alltid, på øvelse osv.
Så vi gikk i milevis om natta og sånn, på øvelse.
Og vi bodde i telt, som vi kneppa sammen, av noen teltduker.
Alle hadde en teltduk, en slags presenning, med noen knapper på.
Alle hadde en sånn duk, blant militær-utstyret sitt.
Så knepte vi sammen syv sånne duker, i følge en måte vi hadde lært.
Så ble det et telt faktisk.
Som vi kallte syv-duker.
Så var det ofte åtte mann, på laget.
Så den åttende duken, den hang vi over teltet, for at snø og sånn skulle havne oppå den toppduken da.
Og det teltet var det altså ikke gulv i.
Så vi sov oppå snøen.
Vi hadde liggeunderlag da.
Og sovepose.
Og vi sov med uniform og tjukke gensere og sånn på vårs.
En natt på vinterøvelse, så sov vi i snøhule faktisk.
Og da vi sovna, så var taket kanskje 40 cm over trynet.
Og da vi våkna, så var taket kanskje 10-20 cm over trynet.
Så det var ganske nære, tror jeg, at det gikk galt.
Selv om noen kanskje hadde merka det, hvis snøen hadde gått for langt ned.
Det er mulig.
Men men.
Vi la altså teltet oppå snøen.
Og vi hadde en primus da.
Som gikk på parafin, var det vel.
Primus optimus, tror jeg den het.
Jeg tror den var norsk produsert.
Og på den kunne vi også koke mat.
Og te og kaffe og sånn da.
Vi hadde også med rødsprit.
For om vinteren, så måtte man først varme primusen med rødsprit, for ellers så fikk vi ikke fyr på parafinen.
Og på vinterøvelsen, i Lillehammer.
Da var det så kaldt, at vi måtte bruke rødsprit to ganger, for å få fyr på primusen.
Og jeg var egentlig sånn primus-ekspert, på den tida.
Så jeg skjønte ikke hvorfor ikke primusen virka.
Enda jeg hadde gjort det riktig med rødsprit og alt mulig.
Men det var fordi det var minus femten kuldegrader, eller noe.
Oppå fjellet, ved Lillehammer.
Kvitfjell kanskje.
Noe sånt.
Det var kvelden vi skulle sove over i fjellhula.
Og Nybø, på laget vårt, han hadde med noe Toro Gryterett, som han hadde lært om i speidern.
Så tok han RSP, sånn stridsrasjon, oppi.
Og da ble det skikkelig god mat.
Egentlig smakte den RSP-en som kattemat.
Og folka kalte det død mann på boks.
Hm.
Ikke vet jeg hvor den spøken kom fra.
Men kanskje det er noen andre som veit det.
Men vi var på øvelse på Fosen, vinteren 92.
Og i Trøndelag, så var det veldig mye regn og snø og sludd og vind osv.
Også måtte vi gå hele natta, kanskje en mil, eller to, i skogen osv.
Etter å ha sovet i knappetelt, i mange dager.
Men vi kom vårs gjennom det, på en måte.
Det var vel egentlig ikke den værste øvelsen.
Vi kom vårs til en travbane, hvor vi skulle ha leir.
Det var planlagt på forhånd.
Så da kunne vi sitte inne i en kantine der.
Og kjøpe vafler med geitost, eller brunost.
Jeg jobba på Rimi Munkelia, annenhver helg, så jeg hadde råd til vafler og røyk og sånn, på øvelsene.
Så det var kult å ha ekstrajobb på Rimi da.
Selv om jeg var jo vant til å jobbe i butikk, jeg hadde jobbet på CC Storkjøp, og OBS Triaden, før det her.
Men miliæret, i infanteret, var jo helt forskjellig, fra noe jeg hadde drevet med før.
Jeg pleide å gå på handel og kontor og sånn.
Og jeg Magne Winnem, fra videregående, vi pleide å gå på byen i Oslo, med dress osv.
Det var i jappetida.
Og jeg hadde gått to år på datahøyskole, og jobbet i norsk hagetidend osv, før militæret.
Så jeg var ikke vant til sånne øvelser om vinteren osv., og å sove i knappetelt, og sånn.
Så det var litt av en opplevelse og også utfordring for meg, som aldri hadde vært i speidern, eller noe, å komme meg igjennom infanteriet.
Også fordi jeg var veldig pinglete, etter å ha bodd aleine på Bergeråsen, fra jeg var ni, og uten å være så flink til å lage mat da.
Å lage mat, var noe jeg lærte da jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrase, på Ellingsrudåsen, året etter militæret.
Og jeg fikk også mye bedre appetitt, etter å ha vært et år ute i frisk luft, i infanteriet.
Så jeg synes mat smakte mye bedre da.
Så da ble det sånn, at jeg synes det var mer artig å lage mat og.
For jeg hadde nesten fobi, etter å ha sulta litt på øvelse i militæret.
Så hadde jeg nesten fobi mot å gå tom for mat, da jeg bodde på Ellingsrudåsen.
Så jeg kjøpte og spiste mat hele tida.
Så sånn var det.
Og gomla tortilla-chips og sånn, hele tida.
Så har vel lagt på meg 20-30 kg, som ikke bare er fett, etter militæret.
Selv om jeg vel var voksen, da jeg var i militæret.
Men da veide jeg nok ikke mer enn 65 kg, da jeg var sånn 22 år, i militæret.
Og nå veier jeg vel 90 kg, tror jeg.
Men jeg har trent ganske mye og regelmessig, fotball, tennis, svømming, badminton, treningsstudio, osv., også etter militæret.
Så det fikk jeg også litt dilla på i militæret.
For vi spilte fotball der.
I en hall, på Elverum, som het Leto-hallen, eller noe.
På fritida.
Og det var veldig artig.
For dytting og sånn, det var nesten lov.
Og vi var i god form, etter å ha gått og løpt og til og med ålt vårs på bakken, i mange måneder.
Så det var ganske høyt nivå på den fotballen.
I hvertfall på tempo osv.
Men men.
Så det var artig.
Men jeg hadde drevet en del med å skyte luftgevær osv., da jeg var sånn 15-16 år.
Så AG-skyting, det synes jeg var ganske enkelt.
For jeg vant til den her siktinga osv.
For jeg syntes det var så å skyte fugler og ekorn osv., da jeg bodde på Berger.
Selv om luftgeværet, det hadde jeg vel mye hos farmora mi, på Sand, eller om jeg lot det stå nede på verkstedet der.
Noe sånt.
Men men.
Jeg kunne nesten ikke bruke luftgeværet, på Bergeråsen.
For det var så mye folk der.
Så jeg tror jeg hadde luftpistolen, på Bergeråsen.
Og luftgeværet på Sand.
Det er mulig.
Jeg lurer på hva som skjedde med det luftgeværet, da jeg flytta til Oslo.
Det var bare kaos i alle tinga mine, da jeg flytta til Oslo.
Det var fordi, at fattern og en som jobba for han, som het Eirik Thorhaldsson.
De flytta tinga mine i fylla.
Før de sa fra til meg.
Så alt av plakater og sånt, på veggene og alle tinga mine.
Mye av det ble ødelagt, og rota bort.
Så det var ikke så artig.
Dem kunne jo ha sagt fra, sånn at jeg kunne tatt med noen av tinga, som jeg ville beholde, til Oslo.
Men jeg fant noen av tinga da, i et hus, som fattern hadde kjøpt, i Sandsveien.
Men dem hadde flytta i fylla, så det var nok en del som ble kasta osv.
Det er mulig.
Men men.
Men luftgeværet, hvor det ble av, det er vanskelig å si.
Jeg kunne nesten ikke ta med det, til hybel i Oslo osv., syntes jeg vel.
Jeg tok det i hvertfall ikke med.
Jeg syntes jeg var for voksen da, til å fly rundt med luftgevær.
Jeg brukte ikke det, de siste åra, på Berger.
Så hva som skjedde med det, det er vanskelig å si.
Men tilbake til militæret.
Løytnant Frøshaug, han sa at vi burde lage en koma-blanding.
Det var nøtter, rosiner og sjokolade, som skulle blandes i en plastpose.
En sånn brødpose.
Så skulle vi gomle det da, når vi gikk om natta, på øvelse, for å unngå å havne i koma da.
Så hvis det var en ukes øvelse.
Så hadde jeg sulta og strevd litt på de første øvelsene.
Det var en øvelse jeg nesten frøys ihjel på blant annet.
For jeg var reserve, og hadde ikke noe plass i teltet, for det var helt fullt, så jeg måtte legge meg utafor teltet.
Og var veldig sliten, etter å ha vært med på patrulje, med Sersjant Johansen, hvor patruljen hadde gått seg bort, og vi gikk rundt på leirområde, om natta, i timesvis.
Så sånn var det.
Så jeg pleide å ta med en pakke røyk, prince mild, for hver dag.
Masse sjokolade.
En pakke tobakk, i reserve.
Varme-poser.
Man kunne kjøpe sånne poser, på Top Secret, i Oslo, som kosta 5 eller 10 kroner.
Og jeg var ikke vant til sånn militær-greier, og var veldig tynn, så jeg frøys lett og.
Så jeg kjøpte sånne varmeposer før øvelsene da, selv om det kanskje var litt juks.
Men men.
Og jeg lagde også masse koma-blanding da.
Og alt forskjellig.
Så de andre ble kanskje litt misunnelige på meg, som jobba på Rimi, annenhver helg.
Det ble sånn, at man til og med kjøpte boksåpner, og tok med seg.
På øvelse.
For kjøkkenet på Terningmoen, de pleide å sende oss hermetikk, som man trengte boksåpner til.
Så på den siste øvelsen.
Så var det noen nye befal, som var med på øvelsen, når vi lå i knappetelt og skulle ha noe angrep og sånn da.
Og da spurte de.
‘Tror dem at vi har med boksåpner på øvelse, eller’.
De nye befala da.
Og da sa de på laget mitt, som jeg hadde vært på i et halvt år nesten da.
Da kjente vi hverandre såpass, fra tidligere øvelser.
At da visste det at jeg, ‘Ribs’, som de kallte meg, hadde en boksåpner i sekken, fra tidligere øvelser.
Så sa dem, Ribs, har ikke du med boksåpner da.
Joda, jeg har det her osv.
Så da holdt de nye befala kjeft.
For vi var veteraner vi da, så da visste vi om sånne ting.
Jeg kjøpte også noe skopusse-sett, i en butikk på Grønland, for 10 kroner, en frihelg.
Jeg husker ikke hvorfor jeg var der, men jeg har ofte likt å se i matbutikker, for jeg har jo jobba masse i matbutikker, så det kan ha vært derfor.
Eller at jeg skulle besøke søstra mi på Grunerløkka, i Christies gate, som hu og noen venninner bodde i da.
Det er mulig.
For før vi fikk lov å ta helgeperm, og dra tilbake til Oslo, så måtte vi pusse støvler, sånn at de skinte osv.
I hvertfall skulle de ikke være møkkete.
Så da kjøpte jeg sånn skopussesett da, med sånn polish-børste, til og med.
Og da ble det lettere å pusse skoa bra nok da.
Og også til AG-en.
Da kunne man kjøpe sånn spray.
Som man fikk kjøpt på bensinstasjoner.
Så rusta ikke AG-en på øvelse.
CRC, eller noe sånn.
Jeg husker ikke hva den sprayen heter.
Så det ble ofte sånn, at den infanteri-tjenesten var ganske tøff.
Så det hendte man måtte bruke av sine egne penger, for at det skulle bli enklere å komme seg igjennom det da.
Men vi lærte vel mer om hvor mye vi tålte da.
Og å planlegge før øvelser, og mye sånt.
Men det viktigste var vel at vi lærte, at selv om hver dag gikk veldig sakte.
Så ble vi ferdige til slutt alikevel gitt.
Så det var ganske merkelig kanskje.
Men vi hadde sånne dimmelenker, og dimmekalendere.
Og kryssa av en og en dag da.
Før vi var frie igjen.
Så for moderne folk, som er vant til å være frie.
Og for meg, som hadde bodd aleine, siden jeg var ni år, så var det ganske uvant, å være i militæret, hvor man hadde offiserer som befalte hva man skulle gjøre, nesten 24 timer i døgnet, på det værste.
Men man kom seg gjennom det til slutt da.
Og etter en sånn tøff tjeneste, så blir det nok sånn, at da blir man ikke så kresen på jobb og alt mulig, etter tjenesten.
Det var kanskje derfor jeg holdt ut med Rimi, og jobba som en galeislave der, omtrent, i mange år etter militæret.
Fordi jeg var i god form, fra militæret.
Så jeg shina Rimi Nylænde, hver kveld, i et par år.
Rydda alle hyllene, og satt også opp tørrvarer, og kjølevarer osv.
Mens jeg var aspirant og låseansvarlig der da.
Så jeg jobba nok litt for bra.
For jeg var i bra form, etter militæret.
Så ei som var assistent, hos Leif Jørgensen, ute i skogen et sted.
Siggerud, het det ja.
Ei jente fra Gamlebyen, tror jeg.
Hun var assistent, hos Leif, på Siggerud.
Men hun fortalte meg det seinere.
Da jeg var assistent på Bjørndal.
At hu måtte gi seg, som assistent, på Siggerud.
For da hadde distriktsjef Anne Katrine.
Og kanskje Leif.
De hadde nok lagt press, på hun her jenta, fra Gamlebyen.
(Hun glemte igjen nøkla sine, en lørdag, på Bjørndal, så jeg tok bussen til der hu bodde, jeg ringte vel mora, og leverte nøkkla).
Men men.
For jeg tenkte hu trengte dem da.
Hu kunne kanskje lånt nøkkla til mora si, tenker jeg nå.
Men jeg tenkte kanskje litt feil, siden jeg hadde vel ikke klart meg selv, uten nøkler.
Men men.
Men hun klagde til meg, at hu orka ikke den ryddinga hver kveld.
Og derfor slutta som assistent, i Rimi.
Og da tror jeg Anne Katrine, må ha sagt det, at Erik på Nylænde, han rydda hele butikken hver kveld.
For det gjorde jeg.
Hver kveld, i årevis.
Og det var høyt tempo.
Det var stress hver dag, for å rekke det.
Men jeg var ung, i begynnelsen av 20-årene, og i god form, etter militæret.
Men hvis jeg hadde vært i vanlig form, så hadde jeg nok ikke klart det.
Så sånn var det.
Så det var nok litt mye arbeidspress.
Men jeg var motivert, for å bli assisterende butikksjef og butikksjef osv.
Så jeg jobba veldig hardt, i alle år, i Rimi, vil jeg si.
Jeg jobba minst like hardt, de to og et halvt årene, som jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal.
Etter jeg var ferdig med militæret, så var det jo nedgangstider, i Norge.
Etter jappetida osv.
Oppgangstidene, kom jo ettehvert de og, på midten av 90-tallet.
Og i 98, så tok jeg et kurs, i NT 3.0 server, core-tech, var det vel, på Global Knowledge Network, var det vel, på Skullerud, i Oslo.
Jeg fikk låne penger av muttern, som plutselig ville låne meg penger til sånt.
Ikke vet jeg hvor hun fikk pengene fra.
Men men.
Så da, så begynte jeg nesten i datajobb.
Jeg søkte en jobb, men jeg var ikke så vant til å bruke tid på å skrive søknader osv.
Så den søknaden var vel ikke så bra.
Men jeg var vant til å være på internett, siden 96, så det syntes jeg var veldig artig, på kveldene, etter jobben osv.
For jeg kjente egentlig ikke så mange folk jeg likte.
Så jeg syntes det var artig å chatte og quizze og sånn på irc, for da hendte det at det var noen trivelige folk der da.
Og jeg savna egentlig det, for jeg syntes at jeg ikke gikk så bra lengre, sammen med venner og familie osv.
Så sånn var det.
Så kanskje man skulle begynt med koma-blanding for Rimi-ledere og.
Det hadde sikkert hvert en god ide, ihvertfall på 12 timer lange lørdagsvakter, med nesten bare løping osv.
I hvertfall stressing.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Hun jenta fra Gamlebyen, som jobba på Rimi Siggerud som assistent, og som vanlig medarbeider vel, på Rimi Bjørndal bl.a.
Hun så jeg en gang, noen år etter at hun hadde slutta på Rimi Bjørndal.
Da gikk hu sammen med en utlending, like utenfor Gunerius der, i Storgata, i Oslo Sentrum.
Jeg prøvde å få kontakt, men hu la ikke merke til meg engang.
Det virka som at hun var litt misfornøyd, med han karen sin.
At hun var litt kua kanskje.
Jeg husker ikke navnet hennes nå.
Men da var i begynnelsen av 20-åra vel, slank med lyst hår osv.
Bare noe jeg kom på nå.
Så får vi som jeg kommer på navnet eventuellt.
Vi får se.
