http://search.yahoo.com/search?p=irene%20ottesen&vc=&fr=yfp-t-109&toggle=1&cop=mss&ei=UTF-8&fp_ip=NO
PS.
Kall meg rar, men jeg er ikke så sikker på de folka her.
Etter militæret, så dro jeg til arbeidsformidlinen på Grünerløkka, etter å ha blitt tullet med av arbeidsformidlingen på Stovner, av en saksbehandler, som mobbet meg, må jeg si.
Saksbehandleren på Grünerløkka, sa at han hadde som jobb å sende folk til et jobbintervju, hos direktoratet for sivil beredskap.
For en datajobb da.
Han på Stovner, som bølla med meg.
Han førte opp meg, som ADB-kyndig.
Isteder for EDB-kyndig.
Administrativ Databehandlig.
Så jeg fikk ingen jobbtilbud.
Det her var sommeren 93, en uke eller to etter at jeg dimmet fra militæret.
Så jeg ble tullet med her.
Jeg gikk til Grünerløkka, for jeg husker at en grei dame der, hjalp meg å få en praksisplass-jobb, hos Norsk Hageselskap, da jeg hadde et hvileår, fra NHI, Norges Høyskole for Informasjonsteknologi, i 90/91.
Så jeg syntes de var mye mer profesjonelle, enn han dritten, må jeg vel ha lov å kalle han, på Stovner.
Jeg har prøvd å finne ut hvem han var nå, men NAV.
Ærlig talt.
Jeg fikk prate med NAV-damer, i omtrent fire bydeler, men fikk jeg noe svar på det jeg lurte på.
Nei.
Men men.
Men til det jobbintervjuet hos direktorat for sivil beredskap da.
Da, måtte jeg skrive opp på et skjema, alle steder jeg hadde bodd, omtrent siden jeg ble født.
Det var vel en 10-12 steder.
Jeg måtte spørre muttern, som da bodde i Nøtterøy, eller på Nøtterøy, hva adressen var, og når vi bodde der osv.
Borgheim, het det der muttern bodde da.
Muttern råda meg til å ikke skrive opp alle stedene.
Men jeg gjorde det likevel, siden jeg ikke hadde noe å skjule.
Og jeg hørte ikke alltid på muttern, for folk sa at hun var sinnsyk osv.
Fattern f.eks.
Men jeg skulle kanskje ha hørt på muttern da i hvertfall.
Etter jobbintervjuet, som var av to damer.
Den ene sa ting som, bare kast jakka di der du.
Men det gjorde jeg ikke.
Jeg la jakka der.
Også hadde jeg en t-skjorte, en hvit t-skjorte, med Crusaders, eller hva dem heter, gruppen som arrangerte The Gathering, i Skedsmohallen, i 1993.
Alstå noen måneder før.
Jeg fikk den t-skjorta av tremenningen min, som kjente noen av folka i Crusaders, og hva den andre gruppa het.
Det var en hvit t-skjorte, med svart trykk.
Og som det var blitt et lite hull i, fra en sigarettglo, virka det som, selv om ikke jeg kunne huske å ha laget det.
T-skjorta ble et tema på møte.
For en av damene spurte om den.
Og de reagerte da, over at jeg hadde vært på The Gathering.
Jeg sa ikke at jeg bare var der og så, et par ganger.
De trodde kanskje at jeg sov over tastaturet, og fikk tastatur-mønster i tryne osv., men det gadd jeg ikke.
Vi, jeg og Glenn og Øystein, var litt for snobbete og bortskjemte, til å sove over tastatur osv.
Vi dreiv ikke så mye med data heller.
Hadde det mer kult osv.
Men men.
Dette her var i en hvit bygning, ved Trondheimsveien, eller var det Ringveien.
Ring 2 kanskje?
Hm.
Det var noe sånt.
Jeg husker ikke helt hvilken vei det var, men huset lå like ved jeg tror det var ring2.
Og jeg var litt forrvirra etter møte, så en dame som sykla på fortauet, plinga bak meg, og holdt på kjøre meg ned, for jeg var litt distre da.
For de damene var litt spesielle, i møte.
Muttern og Pia, søstra mi, sa at jeg ikke burde ha hatt sånn t-skjorte, fra The Gathering, på jobbintervju.
Men de fire årene, før det her, så hadde jeg jo vært fattig student, i to år.
OBS-medarbeider, i et år.
Og infanterist i militæret, i et år.
Så jeg hadde ikke hatt så bra økonomi.
Så garderoben min da, etter disse fire årene, med lav inntekt, bestod for det meste av t-skjorter og olabukser osv.
Fordi, at jeg hadde jo gått en del på byen, i disse årene.
Så de fine klærne, som jeg kjøpte, da jeg hadde studielån, og jobba på CC, og like etter, i 89 osv.
De klærne, var slitt ut.
Så det gikk mest i billige t-skjorter osv. da.
Jeg hadde en dyr skinnjakke, som jeg så i Gøteborg, på Nordstan-senteret, på Kapahl, eller noe sånn.
Sommeren 1991, var det vel.
Og så kjøpte den jakka, i Oslo, på Kaphahl da.
Eller hvordan det skrives.
Så den jakka var ikke så værst.
Men katta til hun som bodde på Ungbo.
Som flytta ut, omtrent da søstra mi flytta inn.
Hun het Anita.
Nei det var hun fra Vestlandet vel.
Hun med katta het Wenche.
Hun pleide å vanke på MC-pub osv.
Uten at jeg husker hvilken MC-pub det var.
Men det var på Alnabru eller Alfaset, tror jeg.
Noe sånt.
Hun hadde en katt som het Sara.
Og da hun Wenche flytta fra Ungbo, på Ellingsrudåsen.
Sommeren 1993, da søstra mi hadde flytta inn på mitt rom der, for hun hadde ikke noe sted å bo.
Da tok ikke Wenche med katta si.
Så jeg måtte passe katta.
Men jeg bodde jo der aleine, våren 1993, når jeg var hjemme på perm fra militæret.
Så da ble jeg vant til å legge fra meg jakka mi, i stua der osv.
For jeg hadde hele Ungbo-leiligheten for meg selv.
Men en gang jeg kom hjem fra jobb på Rimi.
Jeg jobba deltid på Rimi ved siden av og etter militæret.
Da hadde katten Sara tissa på jakka mi.
Dyr skinnjakke til 1500 kroner.
Det var artig.
Men men.
Det var mye penger da i hvertfall.
Men men.
Så den jakka kunne jeg ikke bruke mer, den lukta for ille.
Sara hadde visst også tissa på broren til Wenche sin jakke, seinere, etter et par måneder, da Wenche endelig tok med seg katta si.
Og da tror jeg dem avliva katta, eller noe.
Men jeg kunne nesten ikke gjøre noe sånt.
For det var jo Wenche sin katt.
Og den katten var egentlig helt grei den, bortsett fra at den tissa på jakka da.
Det var en helt vanlig katt.
Den var ikke fucka opp, eller noe.
Den var rolig og ikke aggresiv.
Men jeg ble litt sinna, en av gangen den katten tissa på jakka mi og klærna mine.
Da klikka jeg skikkelig, andre gangen det skjedde.
Da tok jeg tryne til katta, i noe såpe, eller noe.
Og da bobla det noe skum, fra kjeften til katta.
Da syntes jeg litt synd på katta.
Så da tok jeg masse vann i kjeften på katta da.
Det var jo ikke så artig, at katta tissa overalt.
Jeg synes jeg kunne legge jakka mi på den ene sofaen, når det var bare jeg og søstra mi, som bodde der.
Og katta.
Søstra mi var jo min gjest der så.
Men det her skjedde da jeg var på jobb så.
Men katta savna kanskje eieren sin, Wenche.
Kanskje det var derfor katta tissa overalt.
Jeg var vanligvis snill mot katta, og kjøpte vel kattemat til katta, og henta katta hos naboen, hvis den stakk av osv.
Så det var ikke sånn at jeg var slem mot katta.
Men den katta, var mange år gammel.
Så den burde ha skjønt det, at den ikke skulle tisse overalt.
Så da klikka jeg litt, når katta tissa inne for andre eller tredje gang.
På noe klær, eller noe.
Men katta ble ikke sur, selv om den blåste noe bobler med kjeften.
Den ble bare litt forfjamsa.
Så skylte jeg kjeften med noe vann da.
Og ga katta noe melk og sånn.
Så den ble bra igjen da.
Det var bare at jeg var litt sur på katta, pga. jakka da.
Men men, samme med katta da.
Jeg ringte direktoratet for sivil beredskap.
Og spurte hvordan det gikk med søknaden.
Og de sa, en dame, i 20-årene kanskje, at de hadde ikke glemt meg, de hadde god oversikt over meg.
Selv om jeg ikke hadde en grad, fra Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.
Jeg hadde en karakterutskrift, på at jeg hadde 33 vekttall derfra.
Men jeg var på 3. plass, på IT-jobben da, sa hun som jeg prata med.
Eller EDB-jobben, sa dem sikkert på den tida.
Jeg synes hun hadde en så rar tone, at neida meg hadde dem ikke glemt.
Hvorfor skulle de bry seg så mye om meg, som hadde en teit T-skjorte, de ikke likte, og ikke hadde noe ferdig grad, og som gikk på The Gathering, som de ikke likte, virka det som.
På den tida, så var det vel sånn, at det ble betraktet som useriøst, å gå på The Gathering, og sånn.
Det var man vel halvveis hackere da.
Noe sånt.
Hvis jeg husker riktig, fra hvordan ting som The Gathering, ble sett på da.
Nå så blir det vel sett på som positivt, for da betyr det at man har god greie på data, vil jeg tro, hvis man er på TG.
Men jeg tror ikke det ble det da.
Men men.
Så om the direktorat for sivil beredskap.
Jeg har jo tenkt noen ganger, om jeg ble brukt som spion mot noe mafia, i Rimi.
Om det kan være Direktorat for sivil beredskap, som det het da.
Eller Direktoratet for samfunnsikkehet og beredskap, som det heter nå.
Som tuller rundt med folk som meg, og kanskje også folk som Irene Ottesen.
Og bruker dem som levende målskiver, mot mafia, i butikkene osv?
Kan det være så galt?
At de har hun distriksjef Skodvin, på lag, f.eks., og bare tuller med livene til folk, for å bekjempe noe slags mafia?
Og sender folk til butikker, hvor det er problem, som levende mål, mot mafia da?
Hvem vet.
Jeg synes den episoden med han saksbehandleren på A-etat på Grunerløkka, Schaus Plass, virka rar.
Kanskje han var noe purk, eller noe.
Hvem vet.
Han satt rett fram, når man kom inn hovedinngangen der.
I et kontorlandskap.
En sindig kar, i 50-åra vel.
Flink med mennesker.
Og det var ikke møte i møterom, som to-tre år tidligere.
Men men.
Men om vanlige folk, blir tulla med, av myndighetene, som spioner/target guys, mot noe mafia?
Sånn tenker jeg noen ganger, hvis jeg skal beskrive det værste jeg mistenker i forbindelse med det her direktoratet.
For det var tydelig, at søstra mi, og muttern, lurte veldig på det her direktorat-greiene.
At det var noe spesiellt med det.
Og også at jeg måtte skrive på et ark, eller skjema, alle steder jeg hadde bodd, hele livet.
Hva var poenget med det?
Jeg jobbet jo for stefaren min, Arne Thormod Thomassen, i 1990, var det vel.
Mens jeg jobbet på OBS Triaden.
I skoleåren 90/91.
En helg, så sa han, at jeg måtte hjelpe dem, flyttefirma, som han var leder i.
Å flytte noe greier, ved forsvarets overkommando, ved St. Olavs Plass.
Det var samme helgen, som Oslo Maraton var, husker jeg.
Høsten 1990, eller noe sånt.
Eller om det var Grethe Waits-løpet.
Det var noe sperringer rundt bygget som forsvarets overkommando var i, i hvertfall.
Like ved SAS-hotellet.
Jeg fant en tegning der, som nesten gikk i containeren, siden vi skulle kaste det meste som lå i et rom.
Tegningen, var av en brann-offiser, fra 1800-tallet, tror jeg.
Tegning av brann-offiser uniformen.
Den ligna på et kart jeg hadde fått av bestemor Ingeborg.
Et fransk kart av Norge og Sverige, men ikke Danmark.
Noe sånt.
Så jeg spurte om jeg kunne få den innrammede tegningen.
Med knust ramme.
Jeg ville egentlig ikke jobbe, men vi dobbel lønn, 200 i timen, eller noe.
Så jeg tjente ca. 5000, på en helg.
Jeg var egentlig sliten etter OBS.
Men jeg syntes ikke jeg kunne si nei, for de trengte hjelp.
Men jeg var sliten da, og ikke vant til å jobbe i det firma.
Så da spurte jeg kanskje om ting, som jeg ikke ville ha spurt om, hvis jeg hadde jobba i flyttebransjen fra før.
Men stefaren min, fra da jeg bodde i Larvik, og som da ikke var som faren min, men han var faren til broren min. Halvbroren min Axel. Og jeg leide et rom av Arne og Mette, på Furuset.
Han sa det var greit, at jeg fikk det bilde.
Og den tegningen ligger sammen med det kartet fra bestemor Ingeborg, og tingene fra HV, og et sånt ølkrus, fra 1700-tallet, som har vært i den skånsk-danske adelsfamilien Gjedde, på et slott eller en herregård, som het Højris, på Mors, på Jylland.
De ligger hos City Self-Storage, i Oslo.
Håper jeg.
Sammen med et brev fra en dansk konge, til han tipp oldefaren min, han sjefen for generalkommandoen i Danmark, på 30-tallet, Anders Gjedde Nyholm.
Om at danskekongen ikke kunne komme i generalens bursdag.
Sånne ting.
Jeg fikk masse artige brev osv., fra familien til bestemor, på 80-tallet.
Det var blant annet en som var dommer, i folkedomstolen i Haag, blant annet, og egentlig skulle dømme, i striden mellom Norge og Danmark, om Eirik Raudes Land, på Grønland.
Men han døde noen dager før, visstnok, sa mormoren min, på telefon, for noen uker siden.
Men men.
Så jeg håper de tingene ligger der ennå.
Men vi får se.
Bestemor skulle ha tilbake de brevene.
Og det fikk hun.
Selv om jeg egentlig hadde fått de.
Men det brevet fra danskekongen.
Det syntes jeg var spesiellt artig da.
Så det la jeg i et sånt album, som jeg hadde til førstedagsbrev, og sånn, for jeg samla frimerker.
Og jeg rota ikke så ofte nedi de skuffene, hos bestemor Ågot.
Så da bestemor Ingeborg, etter et par år, ville ha tilbake de brevene.
En tjukk bunke.
Jeg synes det var interessant.
Men de brevene var jo skrevet med løkkeskrift, fra 1800-tallet, eller begynnelsen av 1900-tallet osv.
Og på dansk.
Så det var ikke sånn at jeg leste de til daglig.
Men jeg måtte nok ha satt med ned, en gang jeg hadde ordenlig tid.
Og lest gjennom de brevene.
Da var jeg jo i slutten av tenårene, og hadde jobb og skole og kjøretimer, og alt mulig.
Så da fikk jeg ikke tid til å lese gjennom alle de artige brevene og dokumentene, fra da han ene Gjedde Nyholm, var dommer i Kairo, da Egypt var under britisk styre osv., før han ble dommer i Haag da.
Sånne ting.
Og før jeg visste ordet av det, så skulle bestemor ha de brevene tilbake.
Så jeg fikk aldri lest den bunken med dokumenter ordenlig.
Så det var litt synd.
Men jeg var stolt av de da.
Det var ikke det, at jeg ikke syntes de var artige.
Og broren min Axel, han er jo også fra den familien på morssiden.
Så han ga jeg noen fotografier, av han general Gjedde Nyholm da, tippoldefaren vår, og danskekongen.
Mens de inspiserte noen soldater osv.
Siden jeg syntes at broren min også burde få noen av de tingene, for da kunne han også være stolt over å ha noen sånne gamle, fine ting, at vi hadde sånne kjente generaler og sånn, i familien da.
Og Axel fikk også en sånn blikk-safe jeg hadde, med 1-øringer og 2-øringer, og gamle mynter da.
Som jeg hadde fått av bestemor Ågot, osv., som ikke egentlig var i familie med Axel.
Så hun protesterte litt.
Så da ble Axel nesten i familie med Ågot og da.
Ikke helt da men.
Jeg vet ikke hva han syntes om det med.
Vi var vel ikke der ute noe mer, etter det her.
Av en eller annen grunn.
Jeg hadde vel ikke så mye penger, etter militæret osv.
Det her var sommeren 1991.
Før jeg og Glenn og Øystein og Magne og Kjetil, dro til Gøteborg.
Og Axel var vel født i 78.
Så da var vel han 11-12 år da, da han fikk de bildene og myntene osv.
Jeg vet ikke om han har tatt vare på det jeg.
Vi er vel ikke så på talefot lengre akkurat.
Så det er vel viktigere ting, enn det, som foregår.
Det var en episode på jernbanetorget t-banestasjon, etter den ferien hos Ågot, hvor jeg Axel og Pia var.
Da var Pia også der, på t-banestasjonen.
Og da oppførte Axel seg så barnslig.
Han hadde MBD og var litt hyperaktiv, må man vel si.
Og han lo og lo meg rett i tryne.
Og ville ikke slutte å le.
Og to utlendinger, to ungdommer, yngre enn meg.
Men de virka tøffe.
Og de var to da.
De følge med på vårs.
Så det kunne blitt bråk.
Jeg prøvde og prøvde, å få Axel til å holde kjeft.
For han oppførte seg så irriterende, at hele t-banestasjonen, måtte ha blitt irritert, på høre på den høye leinga hans.
Så jeg ble til slutt forbanna, for det var ikke tegn på at han ville høre.
Så jeg bare sparka, og traff han der det gjorde mest vondt vel.
Men jeg ble så forbanna, så jeg bare sa ikke noe.
Søstra mi spurte hvorfor jeg gjorde det.
Jeg gadd ikke å forklare det om de utenlandske ungdommene, som så ut som om dem skulle angripe omtrent.
Men men.
Og at Axel ikke gadd å høre, enda jeg sa fra ti ganger, eller noe.
Men men.
Så det var vel dårlig gjort av meg, men jeg ble bare så forbanna, over å ha blitt ledd i tryne, og over å prøve å si fra så mange ganger, uten å bli hørt på.
Jeg mener, det er greit å ha det morsomt, og tulle osv.
Men hvis man sier fra, på en alvorlig måte, så må det vel gå ann å høre.
Jeg kunne jo ikke begynne å si til han, at det står to utlendinger, litt lengre bort, på plattformen, som så skikkelig irritert ut, pga. den leinga hans.
Da kunne dem ha sagt, at jeg provoserte dem.
Så kunne det blitt bråk.
Folk veit vel hvordan sånne tøffe ungdommer, i Oslo osv., kan være.
Dem er bare ute etter bråk.
Så jeg ble så irritert at jeg bare spente til.
Men det burde jeg vel sagt unnskyld for, det er nok ikke umulig.
Men det er ikke sånn, mener jeg da.
At vi kunne oppføre vårs, på samme måte, på jernbanetorget t-banestasjon.
Med mange tøffe og bråkete utlendinger osv.
Som vi kunne på Sand, f.eks.
Jeg var ikke så hjemme på Jernbanetorget t-banestasjon, som på Sand da.
Ingen ville ha kødda med vårs på Sand.
Men på Jernbanetorget t-banestasjon.
Der var jeg ikke så kjent.
Og ingen visste hvem jeg var osv.
Og familien min var ikke fra Oslo osv.
Så der kunne man ikke oppføre seg, så fjåsete da, prøvde jeg å få broren min til å forstå.
Men det var helt umulig.
Så da ble jeg rimelig irritert ja.
Så jeg overreagerte nok litt, må man nok si.
Men det kunne ha blitt en enda farligere situasjon, hvis de utlendingene hadde kniv, f.eks.
Hvem vet hva som kunne ha skjedd da.
Men men.
Men hva skrev jeg om.
Jo, jeg kan skrive mer om Irene Ottesen.
Hun var oppvokst på barnehjem, i Trondheim osv.
Som meg, så hadde hun ikke så mye familie.
Hun hadde noe slags støtte-familie, eller noe sånn, som hjalp henne å flytte osv.
Jeg hadde jo mer familie, enn henne, men jeg har jo forklart, på bloggen hvordan dem var.
Og da jeg studerte, første året, i Oslo, så ville jeg ha min egen folkeregister-adresse.
Og ikke ha samme adresse som Haldis og fattern, for jeg ble litt stemoderlig behandlet der, og jeg var ikke sikker på om jeg ville fått brev sendt til meg, til Haldis, i Havnehagen.
Om noen ville ha tulla med dem, eller bare vært likegyldige til dem.
Jeg stolte ikke helt på dem.
Og jeg har jo til og med anmeldt fattern nå, for telefonsjikane, og da skrev jeg også om det, at han lot meg bo aleine fra jeg var ni år, og ikke sørga for at jeg kom meg på skolen osv.
Selv om jeg kanskje burde ha klart det sjæl, men jeg ble nedtrykt av å bo aleine da, så det var ikke alltid jeg kom meg opp av senga, i tid for skolen osv.
Men men.
Hun Irene Ottesen.
Et par somre, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, så måtte jeg mate kattene hennes.
For hun hadde ikke så mye familie og venner.
En gang måtte jeg dra til Oppsal, eller hvor søren det var.
En time med buss eller t-bane, var det vel, for å mate noen katter en gang.
Før hu flytta til Bjørndal.
Så sånn var det.
Hun var flink til å få folk til å gjøre det hu sa, så jeg hadde ikke så mye valg.
En gang måtte jeg til og med låne bort Toyota hi-acen min, til den her støttekontakt-familien hennes.
Eller hva de var.
Det var nok da hun flytta til Bjørndal det.
Fra det stedet på Oppsal, eller hvor det var, hvor jeg mata de kattene, sommeren før, var det vel.
Men men.
Så om direktoratet for sivil beredskap.
Om de tar og manipulerer folk.
Som f.eks. meg og Irene Ottesen.
Som ikke har så mye familie og venner osv.
Og bruker de som noe sjakkbrikker, i kamp mot noe kriminalitet osv.
Uten at jeg vet om de gjør de med hun Irene.
Men det virker som om de kan ha gjort det med meg, synes jeg.
At de har prøvd å få mafian, (hvem nå de er), til å angripe meg.
For å få bevis mot mafian.
Uten å spørre meg, eller la meg vite noe.
Siden jeg ikke har hatt noe familie uansett.
Er det sånn dette her direktoratet, som har bytta navn, for sivil beredskap da, får jeg vel kalle dem.
Er det sånn her de opererer?
Utnytter folk som ikke har så mye familie osv?
Driter i deres rettigheter.
Det er litt obskurt dette direktoratet, synes jeg.
Jeg har lest avisa, hver dag, siden jeg var tenåring.
Eller enda tidliger, fra jeg flytta til fattern og dem, som niåring.
I 1979.
Jeg har altså lest avisene, og fulgt med på tv nyhetene, i omtrent 30 år nå.
Men jeg har ikke lest så mye om det her direktoratet for sivil beredskap.
Jeg kan ikke si at jeg visste så mye, i 1993, da jeg var på jobbintervju der, om hva de drev med.
Og jeg kan ikke si at jeg vet så mye mer nå heller.
Fra å ha fulgt med i nyhetene osv.
Og de driver å søker på Irene, fra Rimi Bjørndal der nå.
Så om hun også kan ha blitt brukt som noe sjakkbrikke, av dem, mot noe mafia osv. da.
Eller noe sånt tull.
Som jeg synes det kan virke som at jeg selv har blitt.
Hvorfor skulle jeg ellers plutselig overhøre, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian også’, som jeg fikk høre der, da jeg jobbet, på Rimi Bjørndal, i desember 2003.
Det lurer i hvertfall jeg på.
Så lurer jeg på om det her, mer eller mindre, obskure direktoratet, eventuellt kan ha vært involvert.
Det blir spennende å se om det er mulig å finne ut noe mer om det.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Det var et poeng jeg glemte å få med her.
Og det var, at jeg ble jo sikkerhetsklarert.
For å få jobbe på forsvarets overkommando der.
Den flyttejobben, den helgen i 90/91.
Men da måtte jeg ikke oppgi alle adressene jeg hadde bodd på, hele livet.
Det var bare stefaren min, eller den tidligere stefaren min, som ordna det.
Prata med noen folk da antagelig.
Men da jeg skulle søke på jobbintervjy, på direktoratet for sivil beredskap, i 93.
Da måtte jeg skrive opp alle de 10-12 adressene, som jeg hadde bodd på, hele livet.
Så det var jo litt rart da, at jeg ikke behøvde å gjøre det, for å avtjene verneplikt i infanteriet.
Eller for å bli sikkerhetsklarert, av forsvarets overkommando.
Eller for å være i HV f.eks.
Men for å gå på jobbintervju, på direktoraten for sivil beredskap.
Da måtte jeg skrive opp alle adressene jeg hadde hatt, hele livet.
Så det er litt rart da, at et sivilt direktorat, skal være mer nøye, enn de militære osv., for å godkjenne folk.
Så det syntes jeg kanskje var litt snodig.
Så sånn var det.
