https://johncons-blogg.net/search?q=BNP
PS.
‘BNP’, på engelsk, er vel British Nationalist Party, såvidt jeg vet.
Og jeg har aldri vært noe nasjonalist jeg, hverken norsk eller engelsk.
Jeg er jo norsk, så det er vanskelig for meg å være britisk nasjonalist, for å si det sånn.
Men, jeg har nok vært norsk patriot.
Sånn at jeg pleide å følge med på skøyter og langrenn og fotballlandskamper, på TV osv., husker jeg, fra jeg var sånn seks år, og bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.
Da hadde vi en TV i huset, det var på soverommet til moren min og stefaren min, Arne Thormod.
Og vi hadde tre nabogutter, tre brødre, hvor to av de, var eldre enn meg, som jeg var omtrent i krig med.
Så jeg likte å slappe av, med å følge med på sporten, på TV, på lørdagene.
Det var mye etter at jeg begynte i første klasse det her, mener jeg å huske, altså i 1977.
Og det var også da jeg begynte å holde med Everton.
For det var ikke bare vinteridrett, på TV, det var også tippekampen, med engelsk fotball.
Og moren min, kjente søsteren, til han som eide Grans Bryggeri, i Sandefjord.
De het Gran de og, og bodde i Stavern, mener jeg å huske.
Jeg og søsteren min Pia, pleide å bo hos dem, når moren min var på ferie i London, et par ganger, aleine vel, som jeg kan huske.
Hvem vet hva hun gjorde der.
Jeg var bare fem-seks år da, men vi pleide å få noe godteri og sånn, eller noe leker, da hun kom tilbake fra London, men en gang fikk jeg bare en tyggis-pakke.
Sorbits.
Men men.
Det var vel bare to ganger vi var der, mens muttern var i London.
Men, en gang jeg var der, rundt den her tida, da sa sønnen til hun Gran, at han holdt med Nottingham eller Manchester, eller noe.
Og han kameraten holdt med Liverpool, tror jeg.
Så spurte de hvem jeg holdt med.
Jeg bare sa noe.
Jeg lurer på om jeg sa Nottingham, men jeg husker ikke sikkert.
Men, jeg tenkte, at jeg kunne ikke herme etter dem.
Og da hadde jeg allerede sett noen fotballkamper, fra England, men jeg syntes vel egentlig vinteridrett, når Norge var med, var artigst.
Men men.
Men da tenkte jo jeg, at jeg måtte finne et lag å holde med jeg og.
Og da var jeg på rommet til muttern og stefaren min da, noen uker etter det her.
Og da slo Everton Coventry 6-0.
Og muttern sa at Everton var et bra lag, da jeg nevnte det her.
Og jeg så egentlig etter et lag å holde med, for da visste jeg hva jeg kunne svare, hvis han her sønnen til Gran, eller noen andre, spurte hvilket lag jeg holdt med i England igjen.
For det var ikke sånn at stefaren min, eller faren min heller, for den saks skyld, var så interesserte i fotball, at de så tippekampen, for å si det sånn.
Selv om jeg mener at jeg spurte fattern, noen år etter, hvem han holdt med.
Og han tror jeg holdt med Wolverhampton.
Men stefaren min, Arne Thormod, han spurte jeg ikke om det, for han gikk for å være ganske streng osv., så han prata jeg ikke så mye med, om sånne ting, eller så mange andre ting.
Men han gikk alltid på travbanen, på Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og Bjerke osv.
(Og før så hadde det også vært travbane på Hovland, i Larvik, men det var det ikke lenger da).
Og jeg var med, for dem sa jeg kunne pante tomflasker osv.
På søndagene da, da jeg bodde på Østre Halsen og i Jegersborggate i Larvik.
Men men.
Så han tror jeg ikke var så interessert, i engelsk fotball.
Men muttern kjørte opp ved Bøkeskogen der, må det vel ha vært, så kunne vi se ned på Fram Stadion, hvor det var skøyte-EM, på 70-tallet.
Og hun lot meg også gå på fotballkamp en gang, Fram – Odd.
Jeg tror Odd vant 3-1.
Men men.
Og vi pleide å dra på Munken Kino, og se Flåklypa osv.
Selv om muttern hadde vært au-pair i England, og hadde dansk mor, så hun var ganske sofistikert, men hun oppdro meg og søsteren min som vanlige norske, vil jeg si.
Selv om hun var litt forstyrra, noen ganger, eller hva man skal si.
Hun var jo oppvokst i Nordland, i Lofoten, hvor morfaren min, Johannes Ribsskog, var rådmann, i Hadsel, tror jeg det var.
Og faren min var oppvokst på Berger i Vestfold, og har ikke bodd lenger derfra, enn i Drammen.
Så jeg var vel vanlig norsk patriot.
Og har pleid å stemme Høyre osv., og jeg var også på et eller to møter, hos Unge Høyre, i Høyres Hus, i Oslo, på slutten av 80-tallet.
Så jeg er nok ikke noe nasjonalist nei, hverken norsk eller britisk.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg har forresten lest et eller annet sted, at Basel, er et Illuminati-‘stronghold’, altså et at hovedkvarterene til Illuminati, uten at jeg skal si at det er i forbindelse med det her søket.
Tanta mi, Ellen, har også bodd i 20-30 år vel, i Basel, eller Aesch da, en forstad til Basel.
Og hun heter forsatt Savoldelli til etternavn, selv om det er over 20 år siden hun skilte seg fra ex-mannen sin, Reto Savoldelli, fra Basel-distriktet han og vel.
PS 3.
I Basel var det ikke lov å mate duene, husker jeg tanta mi, Ellen, sa da jeg og søstra mi var der nede en sommer, i 87, var det vel.
I Drammen, hvor jeg jo hadde vært en del, siden jeg bodde på Berger, og Drammen var den nærmeste store byen, så var det også duer.
Og der var det ingen som brydde seg hvis man mata duene, det huska jeg.
Det var sånn man gjorde for å være snill mot duene det, hadde jeg inntrykk av.
Jeg var med farmora mi, til Drammen noen ganger, da jeg var sånn 9-10, eller noe, kanskje, med bussen.
Og også en gang da jeg var på ferie på Berger tror jeg, mens jeg egentlig bodde i Larvik.
Og hu likte duene hun, og sa noe sånn som se på duene, eller noe.
Men, i Basel, der fikk jeg kjeft av tante Ellen, når jeg kasta noe godteri eller potetgull, som jeg hadde kjøpt i en butikk der, en av de første dagene vi var der, som Ellen dro med meg og søstra mi, og kusina vår, til Basel da.
For folk der, likte ikke duene, fikk jeg høre.
Så det var overraskende for meg, for jeg trodde at folk likte duene, for de var vel ikke så upopulære i Drammen.
At det var en bra ting, å mate duene.
Men jeg skjønner jo det, etter å ha bodd i Oslo og Liverpool, at det kan bli litt mange duer og.
Så sånn er det.
Men men.
Jeg dro noen ganger inn til Basel, med toget der, aleine, fra Aesch, og også en eller to ganger sammen med Pia.
Det var vel sommeren jeg fyllte 17 år, tror jeg.
Men jeg var jo vant til å bo omtrent midt i Larvik, da jeg var 7-8 år osv., så jeg var ikke helt uvant med byer da, selv om jeg syntes det var artig å gå å kikke i butikkene osv., i en by i utlandet.
Jeg hadde jo vært med faren min mye til utlandet og.
Karlstad, Kiel, Gøteborg, Fredrikshavn, Skagen, Aalborg, Jugoslavia, og sikkert flere steder.
Og jeg hadde også vært i Brighton og Weymouth, på språkreise.
Og da jeg var med fattern, f.eks. til Karlstad, så fikk jeg lov å gå rundt aleine å kikke i byen, selv om jeg bare var sånn 10-11 år, eller noe.
Noe sånt.
Så det var som en slags kur mot kjedsomhet det, å gå rundt å kikke i butikkene og spilleautomathallene, i Basel der.
Så sånn var det.
Og Aesch var også et fint sted.
For tanta mi hadde en hund, som het Moses.
Så da gikk jeg tur med bikkja, hver dag.
Og noen ganger sykla jeg med bikkja der nede og, med en sykkel jeg lånte da.
Også jobba tante Ellen, på et tennis-senter, med svømmebasseng.
Selv om jeg ikke tror jeg bada så mye.
Vi bodde ved Drammensfjorden, så vi syntes vel kanskje ikke at svømmebasseng var så gjevt.
Det er mulig.
Det var strender på Berger og Sand osv., omtrent fem minutter å gå, fra der jeg bodde, i Leirfaret, og enda kortere fra der søstra mi bodde, i Havnehagen, hos Haldis og dem.
Så sånn var det.
Men tante Ellen, hadde en afrikansk venn, som jeg ikke husker navnet på.
Og han pleide jeg å spille badminton med.
Han var ganske flink, men jeg var ikke helt lost jeg heller, for muttern pleide å kjøpe badminton, da vi var snørriser, hadde jeg nær sagt, i Jegersborggate, i Larvik.
Og jeg pleide også å spille mot fetteren min Ove, på Sand, i hagen til huset til farmora mi.
Selv om det gikk mest i fotball.
Så hageplantene til Ågot, fikk noen ganger litt juling, så det var ikke alltid vi fikk lov å spille der, i hvertfall ikke når vi ble eldre.
Så sånn var det.
Men men.
Men han afrikanske vennen, til tante Ellen.
Han sa at han hadde vært hippie, eller noe, i Jamaica, eller Brasil, eller noe, tror jeg.
Og bodd på stranda da, og da hadde han også lært seg noe som gikk ut på å spille like bra badminton, med venstre armen, som med høyre armen.
Så han mobba meg litt da, på engelsk, fordi jeg ikke klarte å spille bra badminton, hvis jeg spillte med venstre armen osv.
Så sånn var det.
Vi pleide å grille der og.
Så det var artig ferie.
Jeg måtte prøve å lære litt tysk og, for alle prata det der, og jeg hadde ikke hatt på skolen.
Så jeg sleit litt.
Og søstra mi hadde begynt å røyke, og jeg var et og et halvt år eldre, så jeg måtte nesten røyke jeg og, syntes jeg.
Jeg ville ikke at søstra mi, skulle være tøffere enn meg selv.
Så sånn var det.
Så jeg gikk på togstasjonen der, i Aesch, og kjøpte Marlboro-røyk, på sigarettautomaten der.
Og de togene der var faktisk vel bra drevet.
De gikk alltid på tid, og det var alltid rent og ordentlig, på togstasjonen, og på togenene.
Så sveitserne, satt litt stolthet i togsystemet sitt, virka det som.
Og det var markeder, i to av nabolandsbyene, da vi var der.
Med tivoli og skyttebane, og boder som solgte mat, og alt mulig.
Og vi dro en dag, med kusina vår, til eks-mannen, til Ellen, med buss, til en landsby, som lå oppe på en ås, kanskje 30-40 minutter, vekk fra Basel, tror jeg.
Så det skjedde noe hele tida der nede, så jeg ihvertfall, syntes det var en fin ferie, som pleide å bli ganske mye mobba osv., på Berger.
Ihvertfall noen år før det her.
Og det var ikke så mye å gjøre, på Berger, som i Aesch og Basel, kan man si.
Så det var en artig ferie.
Så begynte jeg på Markedsføringslinja, på Handel og Kontor, på Sande VGS, rett etter denne ferien.
Og det var et rolig år, som jeg ikke jobba ved siden av skolen.
Men, året etter, da begynte jeg på skole i Drammen, på datalinja, på Gjerde VGS., og var russ.
Og da fikk jeg også jobb på CC Storkjøp, på Brakerøya, i Drammen, ikke langt fra AASS bryggeri.
Så da var det et ganske hektisk år.
Så flytta jeg til Oslo for å studere, året etter det igjen.
Og da var det jo også en del som foregikk, i Oslo, med studentkvelder på diskotekene og alt mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på her i farta.
Så får vi se om jeg klarer å finne på noe annet å skrive om etterhvert her eventuellt.
Vi får se.
PS 4.
Og etter at jeg flytta til Oslo, og hadde studert et år, skoleåret 89/90.
Da var jeg ganske skolelei, så jeg fant ut at jeg skulle ta et friår.
Og da leide jeg et rom, hos familien til halvbroren min, på Furuset.
For da slapp jeg unna med 1000 kroner i husleie, i måneden.
Men jeg kjøpte mat selv og sånn da, og betalte min del av strømregningene.
Som var ca. 1000-1200 kroner kanskje, for et kvartal, for en vanlig leilighet, på den tida.
Hvis jeg husker riktig.
Men men.
Men da fikk jeg etterhvert jobb på OBS Triaden, i Lørenskog.
Jeg satt i kassa da, som jeg var vant med, fra CC Storkjøp, i Drammen.
Men det var bare noen måneder, for jeg skulle gå andre året, på NHI (Norges høyskole for informasjonsteknologi), året etter.
En privat datahøyskole, som nå heter NITH, hvor vi også hadde en del økonomifag.
Jeg gikk et toårig kurs, men jobbet vel kanskje litt mye på OBS, så jeg fikk bare tatt 33 av 40 vekttall.
Det var såpass kjedelig å studere der, så jeg var ikke så engasjert.
Jeg var vant til å være på språkreise og ferier i Brighton, hos en engelsk familie der, som var ganske sosiale, og hvor vi drakk øl hver dag og så på fotball-VM osv.
Så han faren i vertsfamilien der, var nesten mer som en kamerat, enn en i foreldregenerasjonen da, for meg og vel også for tremenningen min Øystein, som også var med dit, to år.
Så jeg kjeda meg litt på NHI, må jeg innrømme.
Så det var derfor jeg tok et friår da.
Og jeg var også litt deprimert, andre året, som jeg gikk der.
For jeg hadde ikke noe særlig venner og familie i Oslo, så det var en rimelig deprimerende vinter, husker jeg, vinteren 91.
Men jeg også veldig overarbeidet, fra å sitte alle de travle vaktene, i kassa på OBS Triaden, som er en veldig stor matbutikk.
Hvor vi ofte hadde over 100.000 i kassa.
Selv om ikke det var vanlige dager, vi hadde kanskje 70-80.000 i kassa, på en veldig travel lørdagsvakt.
Noe sånt.
Og det her var på begynnelsen av 90-tallet, så det var en del varer som måtte gjennom scanneren osv.
Og jeg jobbet bare seint fredag og hele lørdag og seint tirsdag.
Så jeg jobba bare travle vakter, som en av sjefene der sa.
En dame fra Vietnam, eller noe.
Men men.
Men en dag, da jeg bodde på Furuset, og jobba på OBS.
Da jeg hadde det friåret.
Da så jeg vel i Groruddalen-avisa, kanskje.
Noe sånt.
At det var en badminton-klubb, som man kunne bli medlem i.
Skøyenåsen badmintonklubb.
Så da tok jeg t-banen, til Oppsal, en dag, og lånte vel badminton-racket, av Magne Winnem, fra skolen i Drammen, tror jeg.
Og da var jeg helt utkjørt, for da hadde jeg ikke trent, siden jeg gikk på Gjerde VGS, i Drammen, i gymtimene, i Drammenshallen.
Så sånn var det.
Det var vel da nesten to år siden da.
Noe sånt.
Så det orka jeg ikke mer da.
Men jeg jobba ganske hardt, og jeg trente litt fotball, men ikke mye, med tremenningen min, Øystein Andersen, i hagen dems, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, på Lørenskog.
Så sånn var det.
Så da jeg dro i militæret, sommeren 1992.
Da hadde jeg ikke trent, siden gymen, på Gjerde VGS, våren 1989.
Tre år før.
Så jeg sleit skikkelig, i infanteriet.
Jeg røyka også, og hadde festa mye, på diskoteker osv., med Magne Winnem fra skolen i Drammen, de tre årene i Oslo.
Og jeg var også veldig tynn og pinglete, og veide kanskje 63 kg, da jeg gikk inn i militæret.
Noe sånt.
Jeg veide vel ca. 70 kanskje, da jeg var ferdig i militæret.
Og jeg var i veldig mye bedre form.
Og da spilte vi en del fotball i militæret, i en hall, på fritieden, på Terningmoen der.
Så det fortsatte jeg med, med en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, en kamerat av han, som heter Glenn Hesler.
Han ville ikke bo hjemme hos familien sin lenger, i noen blokker, på Skjetten.
Så han flytta inn, i naborommet, på Ungbo, på Skansen Terrasse, som jeg bodde da.
Og da fikk han flytte inn, tror jeg det var, fordi at da spillte vi badminton, på Skøyenåsen igjen.
Som jeg starta med igjen, etter militæret.
I Haugerudhallen, og på Oppsal.
For da hadde Glenn, en såkallt ‘Oslo-tilknyttning’, siden han kjente meg, og spilte badminton, i Oslo, så da fikk han lov å bo på Ungbo.
Og vi spilte også mye tennis, på banene til kommunen på Lamberseter, hvor jeg jobba da.
Og fotball, like ved tennisbanene der, og på Skårer, og på Ellingsrud, og på Vollsløkka, og på Lørenskog, og på Åråsen.
Vi spilte fotball veldig mange steder, og spilte på IT-akademiet, og også på Rimi, bedriftsfotball.
Og på et annet lag, som jeg har glemt hva heter, i en hall, ved Hanaborg der, mot Lillestrøm, som jeg har glemt hva heter.
Men men.
Og jeg var med i Osloløpet og Manpowerstafetten, med Rimi Munkelia, hvor Magne Winnem, fra skolen i Drammen, var sjef.
Og jeg spillte også fotball i Frognerparken, en sommer, selv om jeg egentlig ikke kjente folka, men jeg fikk bli med.
Og da skada jeg kneet.
Korsbåndet røyk.
så jeg måtte på Aker Sykehus, i 96, var det.
Men kneet ble aldri ordentlig bra igjen.
Så etterhvert, så kunne jeg bare trene på treningsstudio.
For kneet tålte ikke å bli vridd.
Så da trente jeg på Sats Ila, og på Sentrum treningsstudio, i Oslo.
Og på the Sports Center, som hørte til University of Sunderland.
Og på Lifestyles her i Liverpool, og et annet treningsstudio, som ligger ved Haymarket.
Men det siste drøye året, har jeg ikke hatt så mye tid og penger.
Så jeg har ikke hatt råd eller tid, til å trene.
Men i 2006 og 2007, så trente jeg så hardt, her i Liverpool.
For jeg hadde jo hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, og jeg ble spionert på her i byen, og antagelig tulla med, av noe lokal ‘mob’ da.
Så da trente jeg mange dager i uka.
For jeg var så anspent av det her mafia og mob greiene.
Og da trente jeg så mye jeg orka, må man vel si.
I et forsøk, på å slappe av.
For jeg var helt fucka opp nesten.
Også etter å ha jobba på gården til onkelen min, i Larvik, hvor jeg ble behandla som en slave, og måtte bo i et slags skjul der da.
Selv om jeg betalte for maten, selv om jeg jobba, og gjorde idiotjobber, som å flytte en svær grushaug, ti meter.
Mens onkelen min daffa.
Og dama hans malte noe kunst og sånn da.
Så jeg ble nok brukt som en slave der, vil jeg si.
Så sånn var det.
Onkelen min sa han hadde skada ryggen, så han kunne bare jobbe en time hver dag.
Jeg hadde ikke noe mot å jobbe jeg da, egentlig.
Men at jeg måtte betale for maten, når jeg gjorde mye arbeid, det var kanskje litt rart.
Ikke det, at jeg ikke ønsket å jobbe der.
Men jeg kunne kanskje fått lov å drive mer med kontorarbeid og sånn, og låne telefonen mer osv.
Siden jeg hadde overhørt, at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’.
Og det fortalte jeg om.
Men det virket ikke som om dem reflerkterte over det her.
Dem ville bare bruke meg som arbeidsshjelp der.
Og ble misfornøyde, hvis jeg ikke jobba så og så hardt, uten pauser da.
Når det egentlig var mye mer viktigere ting, som burde blitt gjort.
Som å kontakte politiet om det her, og alt mulig sånt.
Latt meg fått ordne opp med gjeld og sånn.
Altså si fra til kredioterer osv., og ordne med sånne ting.
Men neida, det var bare gårdsarbeid osv.
Jeg turte nesten ikke bruke pc-en eller telefonen, lenger enn en halvtime kanskje, på pc-en da.
For det var dyrt osv.
Men men.
Så det var som å være i et slags helvete.
Men jeg prøvde å oppføre meg ansvarlig, og gjemme meg litt der, så noe sånn ‘mafian’, ikke skulle få vite at jeg var der.
Men det var dumt hele greia.
Det skulle vært sånn, at myndighetene sa fra til folk, på pressekonferanser, hva den her mafian, egentlig var.
Så kunne folk vite hva de skulle gjøre, hvis de hørte, at de var forfulgt av noe sånn her ‘mafian’ da.
Så da kunne man jo vite hva man kunne gjøre, og hvem man kunne stole på.
Men det var klart for meg, at myndighetene, de kunne man ikke stole på, når det gjaldt sånne her ting, for de holdt sannheten skjult, for befolkningen.
Så derfor ble det veldig dumt, hele greiene.
Så jeg oppførte meg jo ikke som meg selv da, på den gården, med at jeg bare var på gården hele tiden osv., i skjul, det var jo en veldig rar situasjon.
Så derfor tolererte jeg, å bli tulla med, av onkelen min, og dama hans, siden jeg ikke hadde noen andre alternativer.
Jeg visste jo ikke hvem jeg kunne stole på.
Og det utnyttet nok onkelen min og dama hans litt, dessverre.
De behandlet meg ganske nedlatende osv., og satt og drakk kaffe, mens jeg jobba og bar planker opp en bratt skråning da, med dårlig kne.
Som var den første arbeidsoppgaven min der, husker jeg.
Snøen hadde ikke gått helt enda, det var i april 2005 vel, så det var også ganske glatt i den skråningen.
Men jeg så meg for, før jeg satte ned beinet osv. da, så det gikk greit.
Jeg var jo vant med å gå i skog og alt mulig sånt, fra militæret og fra å ha bodd på Berger, som er like ved fjorden og skogen og fjellet osv.
Så sånn var det.