Nå lå jeg og halvsov noen timer her.
Jeg satt oppe rimelig lenge igår, og leste om Illuminati osv., på nettet, som man vel kan se i postene fra igår.
Men jeg halvsov noen timer da, og da tenkte jeg bl.a. på en episode som skjedde på the jobcenter, på Willinson Sq., i Liverpool, igår, som var litt merkelig.
De møtene, i forbindelse med at man har ringt og registrert seg som arbeidsledig, de varer i en time.
(Dette husker jeg fra forrige gang jeg var arbeidsledig her i England, det var i januar ifjor).
Og den timen, den fordeler seg på to møter.
Et møte med saksbehandler, som varer ca. en halv time.
På tirsdag så ringte jeg the jobcenter, på 0800 0 55 66 88, og prata med en dame som kallte seg Chris, var det vel.
Så hun fikk alle detaljene, de telefonene kan ta opp mot 40 minutter, sier de, og de får navn på landlord og bankopplysninger og alt mulig rare opplysninger.
Hun satt meg så opp på møte, på fredag, altså i går, på the jobcenter, altså møter på the jobcenter da, og ikke over telefon.
Så jeg pratet først med en eldre saksbehandler.
Jeg husker ikke navnet hans, men han har krykker, jeg tror det var han jeg hadde som saksbehandler, i januar ifjor også, hvis jeg husker riktig.
Da skulle jeg først se gjennom et skjema, som var på kanskje 10-12 sider.
Det var skjemaet som var laget på bakgrunn av telefonsamtalen min på tirsdag.
Så det var bare å undertegne.
Så måtte jeg fylle ut et skjema for selvstendig næringsdrivende, siden jeg har jobbet som det, i et og et halvt år nå.
Mens jeg fyllte ut det skjemaet, (som jeg måtte konsentrere meg om, for noen av spørsmålene var sånn man måtte tenke gjennom, sånn at man ikke skrev feil, siden det var på engelsk osv.).
Mens jeg fyllte ut det skjemaet, så kom det en dame bort til skrivebordet, til saksbehandleren.
Så begynte de å diskutere, om jeg skulle fylle ut enda et skjema.
Mens jeg fyllte ut skjemaet for selvstendig næringsdrivende.
De babla seg i mellom noe om Australia, som hun dama nevnte, hørte jeg.
Og hun sa til han, hørte jeg, at hvis jeg ikke fyllte ut skjema nå, så måtte det bli fyllt ut senere.
Så sa han, til henne, at jeg hadde bodd i england i fem år.
Så spurte de meg, mens jeg fyllte ut skjema for selvstendig næringsdrivende, hvor lenge jeg hadde bodd ‘here’. (Altså i UK).
Siden september 2004, svarte jeg. (Siden det var da jeg begynte å studere ved University of Sunderland).
Og så spurte hun dama, om jeg hadde vært på Jersey.
Nei.
Og i begynnelsen av møte, så spurte han saksbehandleren meg, om jeg hadde vært ute av landet, de siste årene.
Jeg sa jeg hadde vært i Wrexham.
(Wrexham er jo i Wales, som er i Storbritannia, men ikke i England).
Så sånn var det.
Og han saksbehandleren, sa til hun dama, (som stod ved skrivebordet), overhørte jeg, at han trodde ikke at jeg måtte fylle ut det skjemaet, som hun dama hadde med, siden jeg jo ikke hadde vært ute av landet de siste to årene.
Så jeg måtte fylle ut et slag ‘immigrasjons-skjema’, vil jeg kalle det.
Som vel var på 6 sider.
Og hvor man måtte skrive om familien sin i Norge, hvor nærme man var dem, om man hadde noen eiendeler i Norge, om hvor lenge man har tenkt å være i UK, om man er medlem i noen organisasjoner e.l. i UK.
Sånne ting.
Seks sider, med sånne ting.
Så det er ganske mye informasjon du gir fra deg.
Så det var litt merkelig synes jeg.
Fordi, dette skjmaet måtte jeg ikke fylle ut, da jeg var gjennom det samme møte, i 2007.
For det tror jeg at jeg hadde husket.
For de spørsmålene minnet meg om de spørsmålene som immigrasjonspolitiet, eller hva de kalles, på flyplassen i Detroit, i USA, spurte meg der, i 2005, da jeg tenkte å leie en bil, og kjøre til California.
Sånn Route 66 kjøretur.
Men det fikk jeg ikke lov til gitt.
Da var det å bli sendt tilbake til Oslo, via Paris, med anmerkning, som de skrev i passet.
Og jeg måtte betale billetten selv, med Air France og SAS, var det vel.
Så det var nesten 20.000 rett i dass.
Enda jeg ikke gjorde noe galt.
Så den episoden husker jeg ganske godt.
Så jeg tror jeg ville huska det, hvis jeg hadde fått et skjema med sånne spørsmål, lignende av de som immigrasjonspolitiet i Detroit spurte om, i 2005, i 2007, da jeg var på arbeidsformidligen, the jobcenter, på Wilkinsons Sq., i Liverpool.
Men men.
Men ikke nok med det.
Når det halvtimes møte, med saksbehandler, er ferdig.
Så skal man sitte å vente igjen, på et møte med jobseekers agreement advicer.
Og da skal man gå igjennom, hvordan type jobber en har tenkt å søke, og man får tips og sånn da.
Han med krykkene, forklarte meg, at jeg skulle prate med en som het Mary.
Og jeg så hvor hun satt.
For han pekte eller forklarte hvor hun satt da.
Men hun brukte litt tid.
Så mens jeg satt og ventet.
Så kom det en mann som jobbet der.
Han sa ikke hva han het.
Og han spurte ikke hva jeg het.
Han bare sa: ‘Are you waiting to see me’.
Noe sånt.
Og jeg satt jo der og kjedet meg, og han kom jo bort til meg, der jeg satt, og oppførte seg, som om jeg skulle ha møte med han da.
Så jeg tenkte vel ikke så mye, jeg var litt trøtt, og kjeda meg, og var i min egen verden.
Men jeg visste jo at jeg egentlig skulle prate med hun Mary, selv om jeg jo nettopp hadde fyllt ut tre skjema på engelsk, og var litt matt, pga. det.
Så jeg spurte han, om dette var i forbindelse med ‘the jobseekers agreement meeting’.
Men da bare fortsatte han, på noe andre greier.
Så jeg syntes det virka som, at han mannen, (som så litt vel ‘tvilsom’ ut, som man sier i Norge).
Han virka litt sånn ‘tvilsom’.
Men men.
Han bare fortsatte.
Og det virka som, tenkte jeg på i stad, da jeg halvsov.
At han prøvde å.
Hva var det jeg tenkte da.
At han lot som om han var stressa, mer stressa enn han egentlig var.
For å overkjøre meg liksom, til å bli med på noe møte-greier, som jeg egentlig skjønte at jeg ikke skulle være med på.
Men man må jo prøve å oppføre seg høflig og.
Men, jeg spurte han, om det var i forbindelse med jobseekers agreement møte.
Men da svarte han ikke.
Men bare gikk videre.
Da skjønte jeg, at her var noe galt.
At han visste at jeg egentlig ikke skulle prate med han.
Men at det var noe set-up, for å få meg til å virke forstyrret, eller noe.
Gudene vet.
Men et eller annet galt, må det nok ha vært.
For han må da ha forstått spørsmålet mitt.
Om, er dette i forbindelse med ‘the jobseekers agreement’-møte.
Men han lot som om han var veldig stressa eller oppjaget, eller intens.
Så han bare ignorerte spørsmålet mitt, og gikk videre.
Sånn virka det som for meg.
Så jeg bare ga opp han.
For da skjønte jeg jo, at dette var noe andre greier, som jeg ikke skulle på.
Så da snudde jeg meg, og ropte på hun Mary.
Og hun forklarte han tvilsomme mannen da, får jeg vel kalle han, siden han ikke sa navnet sitt.
Hun forklarte han, at jeg hadde møte med henne.
Og så viste han tvilsomme mannen meg, et ark med et navn.
(Et ark han ikke viste meg tidligere, da han gikk for å hente meg til møte, eller ved andre tidspunkt).
Og der stod det et navn, som jeg ikke har sett før, men mange ‘O’-er, mener jeg å huske.
Men men.
Så sa hun Mary, at jeg kunne gå bort til henne da.
Hun lurte på om jeg hadde jobbet i bank eller finans.
Og jeg fikk to stillingsannonser av henne, som hun mente kunne passe for meg.
Og den ene var i Barclays Bank.
Så hun tror jeg mener, at jeg passer å jobbe i bank osv.
Men den jobben var ikke så bra betalt, det var bare tarifflønn, som ikke er så høy i England.
Men jeg får vel høre med han saksbehandleren om det, for jeg skal ha møter der hver fjortende dag, til jeg får meg jobb osv. da.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog