Bjørnsen bodde de siste årene i Svelvik i Vestfold, men var ekte Oslo-gutt, oppvokst på Grünerløkka.
http://www.kjendis.no/2008/11/16/554258.html
Jeg visste ikke at Knut Bjørnsen holdt til i Svelvik, hvor jeg har bodd en stor del av oppveksten min.
Jeg bodde i Larvik, fra jeg var tre til jeg var ni år.
Så jeg bodde i Larvik i seks år.
Men jeg bodde på Berger, i Svelvik, i 13 år da.
Før jeg flyttet til Oslo, i 89.
Så bodde jeg i Oslo i 15 år da.
(Hvorav et av årene i militæret, i Elverum, men da jobba på Rimi Munkelia, i Oslo, i helgene).
Og så har jeg bodd i Sunderland, i et halv år ca.
Noen måneder i Larvik igjen, våren og sommeren 2005.
Så ble jeg forsøkt drept der, på gården til onkelen min.
Så da dro jeg til Liverpool, hvor jeg har vært i snart tre og et halvt år nå.
Så sånn er det.
Jeg kom på, at jeg så Knut Bjørnsen en gang faktisk, da kvitt eller dobbelt, var populært.
Jeg var med fattern, in til Oslo, for å levere køyesenger, rundt 1983 kanskje.
Noe sånt.
Så spurte jeg om vi kunne stoppe i en kiosk da.
Så stoppa vi i en hvit kiosk, eller gatekjøkken, i Holmenkollveien, eller noe.
Og der var Knut Bjørnsen og kona, og handla gitt.
Det var litt rart, for på den tida, så var han en av de kjente folka i landet, for kvitt eller dobbelt var veldig populært, og man kunne vinne 48.000 kroner osv.
Så sånn var det.
Så folk ble vel kanskje litt skuffa, da han begynte på TV-shop, og solgte gryter og alt mulig skrot, som folk kunne ringe og kjøpe da.
For folk forbandt han med ordenlige ting.
Men solgte seg kanskje litt til pengene da, for det var jo ikke ordentlig TV, vil jeg si, å drive med TV-shop.
Selv om det sikkert var bedre betalt enn å jobbe i NRK.
Kronprinsparet hadde også en generalprøve, for bryllupet sitt, i Svelvik.
I Svelvik kirke, husker jeg.
Det var den samme kirka, hvor farfaren min, Øivind Olsen, ble begravet.
Og også farmora mi, Ågot Mogan Olsen, en del år senere.
(Og ikke i Berger kirke, som vel burde vært naturlig.
Siden det var bare en drøy kilometer unna, mens Svelvik var over en halv mil unna.
Og farfaren min hadde også jobba på Berger fabrikker, eiet av Jebsen-familien, før han startet Strømm Trevare A/S, eller Strømm Trevareindustri, som det het først.
Og farmora mi, var tjenestepike, på Berger gård, hvor Jebsen-familien holdt til.
Og Berger Kirke, var eiet av Jebsen-familien, før den ble gitt til Svelvik kommune, på 60-tallet, eller noe.
Noe sånt.
Og da jeg ble konfirmert, i Berger Kirke, i 1984, var det vel, så ville ikke fattern sitte i kirka.
Han kjørte meg nesten fram til kirka, i en ny Mercedes som han hadde, E190, blå metallic vel, eller ihvertfall blå, som han hadde vært nede i Tyskland og kjøpt selv, for da ble den billigere.
Men han måtte også kjøpe en Mitshubishi til Haldis, for å få lov å kjøpe Mercedesen.
En vinrød Mitshubishi, var det vel, som Jan Snoghøj, sønnen til Haldis, som var kanskje åtte år eldre enn meg, endte opp med å kjøre.
Så hva som foregikk der, det vet jeg ikke.
Men det er et eller annet med Berger kirke.
Og også kanskje med Mercedes-butikken i Tyskland.
Og med fattern, for han ville ikke være med konfirmasjonsmiddagen, hvis jeg husker riktig.
Men Ruth Furuheim, fra Olleveien, var der, enda jeg kjente nesten ikke henne.
Så det var litt rart.
Konfirmasjonsmiddagen min, var ikke i huset mitt, eller huset til Haldis.
Neida.
Den var i huset til farmora mi, på Sand.
Så huset til farmora mi, var kanskje det som var nærmest et hjem jeg hadde på Berger.
For jeg bodde jo aleine i Leirfaret, og i huset til fattern og Haldis, i Havnehagen, var jeg ikke så veldig populær, så det var langt fra å være hjemmet mitt i det hele tatt.
Jeg sov der kanskje to netter fra 1980 til 89.
Noe sånt.
Men men).
Kusina mi Heidi, begynte å grine i begravelsen til farfaren min.
Høyt.
Uten at jeg visste at hun var så begeistret for farfaren min.
Storebroren hennes, Ove, pleide å le av han og kalle han prompenissen osv.
For han var ikke helt på topp, de siste årene.
Han bare satt og løste kryssord, og hadde hatt slag og sånn, så han var mer som en olding egentlig, og ikke som en ‘vanlig’ person, for å prøve å forklare.
Så jeg syntes det var litt rart, at Heidi begynte å grine, og såpass høyt.
Men men.
Det her var omtrent på samme tida at jeg så Knut Bjørnsen og kona i Oslo, altså rundt 1983 vel.
Noe sånt.
Men men.
Og presten sa ‘Eivind Olsen’, og ikke Øivind Olsen, da han skulle si navnet til farfaren min.
Og den største kransen i begravelsen var fra Jensen Møbler A/S.
Men hvorfor Knut Bjørnsen flytta til Svelvik, og hvorfor dem hadde generalprøve for kronprinsbryllupet der.
Det vet jeg ikke.
Men man kan jo ikke vite alt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog