På 70-tallet, så var vinterne, på Østlandet, så kalde.
Da bodde jeg forresten i Larvik, og Brunlandnes, sammen med mutter, stefaren min, og søstra mi, osv.
Og da pleide muttern å ha noen folkvognbobler, og mini-morriser.
Ettersom de gikk i stykker osv.
Flest bobler vel.
Som hun fikk av Arne Thormod da.
Så pleide vi å kjøre om søndagene, ut til Nevlunghavn, til bestmor Ingeborg, og bestefar Johannes, som bodde i en villa nesten overfor bedehuset i Nevlunghavn.
Et hus lengre opp i bakken der.
Hva nå den veien heter igjen.
Men men.
Og da, når vi bodde på hytta i Brunlandnes.
Jeg fyllte fem år, da vi bodde er, og da jeg fyllte seks år, så bodde vi nok i Mellomhagen, på Østre Halsen, vil jeg nok si ganske sikkert ja.
Så dette her, var nok i 1974 eller 75, eller noe.
Stefaren vår, hadde også en Jaguar, på den tida her.
Eller litt seinere.
Og en gang muttern kjørte den.
En vinter det og, ved de blokkene mellom Nevlunghavn, og Helgeroa.
Så mista hun kontrollen på bilen.
Bilen gikk 360 grader rundt, horisontalt.
Så bilen holdt seg på veien.
Den snurra, så den tok plass i begge kjøreretningene.
Men ingen bil kom motsatt vei, heldigvis.
Det er ikke så mange folk som kjører ut til Nevlunghavn, om kveldene, om vinteren.
Så det var litt merkelig, husker jeg.
Stefaren vår, Arne Thormod.
Han kjørte av veien en gang, husker jeg, når jeg og søstra mi satt på.
I en varebil han hadde leid vel.
Han sovna vel ved rattet, som han gjorde noen ganger.
Men men.
Og en gang, så klarte han å kjøre mot rødt, i Oslo husker jeg, enda det var et stort kryss, med masse røde lys.
Men men.
8-10 røde lys, omtrent, og alikevel klarte han å ikke se dem.
Så da begynte jeg å nevne det, husker jeg.
Det var i hvertfall fire røde lys da.
Det her var sikkert i 1976 eller 77, eller noe.
Noe sånt.
Men da muttern kjørte til hytta i Brunlandnes, fra Nevlunghavn.
Og andre veien.
For vi hadde ikke dusj eller bad, på hytta i Brunlandnes.
Så uansett om bobla til muttern var snødd ned, så måtte vi kjøre ut til Nevlunghavn, en gang i uka, eller hver fjortende dag, for å vaske vårs og sånn.
Så sånn var det.
Og da så muttern noen sånne underjordiske greier, i skogen.
Det var selvfølgelig bare tull.
Men hun sa at det var noe underjordiske da.
Kanskje det var alver.
Det er sånn frostrøyk, som er i skogen, i Brunlandnes der, om vinteren.
jeg vet ikke om det er kaldt nok, til at dem ser det ennå.
Men vi så ofte rådyr osv., på de veiene.
Men men.
Men hva var det muttern kallte den frostrøyken da.
Samme det.
Muttern var så nervøs på den tida der.
Og jeg og søstra mi, spesiellt jeg, som var et og halvt år eldre.
Vi var jo vant til å gå i butikkene, på Østre Halsen.
For vi bodde i Storgata, i sentrum, på Østre Halsen.
Og det var ikke så mye trafikk der, selv om det jo gikk buss der osv.
Men, jeg fikk lov, å gå i butikken, og kjøpe karameller osv., fra jeg var fire år, var det vel.
Eller kanskje tre og et halvt.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg kjeda meg ganske mye, på den øde hytta i Brunlandnes.
Det var opp en skogsvei da, på 500 meter, eller noe.
Og der var det ikke noen butikker, og bare noen hyttenaboer, men nesten ingen på min alder.
Så sånn var det.
Og vår hytte lå innerst på den veien.
Så vi var nærmest skogen da.
Så sånn var det.
Så tok muttern vårs med, til Torfinns, i Larvik.
Det torget hvor svaneapoteket er osv.
Ved siden av en kafeteria.
Det er vel Rimi nå, eller noe.
I Jegersborggate, i samme bygg som postkontoret.
Så ble jeg litt vill da.
Jeg var vel fire år fortsatt, tror jeg.
Fire og et halvt kanskje.
Så jeg løp inn og ut av butikken litt.
For jeg synes det var stas, å være i butikken, for jeg likte butikker, og kjøpe godteri og sånn.
Og de hadde noe kronespill, og sånn automat som barn kunne kjøre på osv.
Så det var nesten som tivoli, for oss, som bodde ute i skogen.
Noe sånt.
Men da ble muttern så sur.
Bare fordi jeg hadde hatt det litt artig, og løpt ut og inn av butikken der.
Uten å gå i veien for noen folk, eller noe, vel.
Jeg bare hadde det gøy.
Men da fikk muttern, han stefaren min, Arne Thormod, til å gi meg juling på rompa da.
Og da måtte jeg bli inne på rommet mitt, hele dagen.
Så etter det, så var jeg ikke så munter alltid, husker jeg.
Det var ganske redselsfullt, når man var sånn fire år, og sånn.
Så etter det, så var jeg ganske sur på både mutter og stefattern, i mange år.
Jeg stolte vel aldri på dem igjen, vil jeg si.
Noe sånt.
Men men.
Men hun så noen underjordiske, når vi kjørte i en av boblene hennes, eller mini-morrisene, eller hva det var.
Og det sa hun flere ganger, når vi kjørte ut til Nevlunghavn, om vinteren.
At det var alver eller feer, som danset, visstnok.
Eller noe sånt.
Og da ba Arne Thormod henne å slutte å tulle tror jeg.
Så det var litt merkelig, når muttern begynte å prate om de her underjordiske, som danset osv.
Når det var sånn frostrøyk, eller dis, eller hva det heter.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Rover var det forresten, som stefaren vår, Arne Thormod hadde, på 70-tallet.
Men det var en ganske stilig Rover da.
Men Jaguar var det nok ikke, dessverre.
Det var bare jeg som huska feil.
Så sånn var det.
PS 2.
Her er mer om huldre osv:
Men huldrefolket kunne også være greie med menneskene. På gården Songstad skal det en gang ha vært gitt bonden en flott huldreku en tidlig morgen han skulle i fjøset. Denne kuen var en ”stor, fin blåsidut kyr med blanke knappar på horni og eit framifra dyr til å mjølka.”
http://www.bygdanytt.no/lokalhistoriar/article584894.ece
Ei huldreku på ein stein
Ei kone frå Veka fekk ein gong sjå noko rart. Ho gjekk uppe i marki eit godt stykkje ovanum heimatunet. Det var sumar og solaglad. Best kona gjekk der å spøta og leitte etter nokre kalvar som hadde tumla seg vekk, vart ho var ei ku som stod uppå ein overhendig stor stein. Steinen var flat ovantil, so der sagta kunde vera plass for ei ku. Men han var so støyte bratt, og det var ein umogeleg ting for eit kretur og vinna seg upp på han, allvist då ikkje for noko ku. Dette visste kona. Og ho vart meir enn forundra over det synet.
Men kona kom snart til vismun um kva slag ku det måtte vera. Sjølvsagt var det ei huldraku. Kona var nokso langt burte og vilde gjerne koma noko nærare denne rare kua. Ho tok seg fram mellom buskar og bar og kalte på kua: Koss, koss, hu kyra!
Kona totte kua svinsa med halen og liksom svingde på seg. Men då ho skulde sjå betre etter var kua vekk. Ingen såg huldrakyr der meir.
http://stud.hsh.no/lu/Norsk/Vidsteen/SIN/Sul/58k14.htm
Ei blå huldreku
Huldrekyrne har jamt knapp på hornet. Han Jehans Kløbrakk og ein til såg ei blå huldreku bortmed Rauatjødno. Dei lét kua vera, og dagen etter fann dei eit lerstykke der.
http://stud.hsh.no/lu/norsk/vidsteen/segner/3-ETNE/2K3.htm
Huldrekua på Grystøl
Ein dag kom budeiene på Grystøl i Jondal heim til husbonden sin og fortalde at bjølekua hans hadde gått utfor berghammar og slått seg i hel.
Tidleg neste morgon fekk bydeien sjå ei ku som etter alt å dømma måtte vera ei huldreku. Ho kom rett mot sætra. Kua kom heilt bort til budeia, men ho visste ikkje kva ho skulle gjera med henne. Etter ei stund stakk det eit hovud fram av ein haug like ved og ei stemme ropte: “Kom no, Fløyma! Du veit, kristne ha”kje vet te å gøyma.” Straks forsvann kua utan at nokon kune sjå kor ho blei av.
http://utgard.hsh.no/segner/Detalj.php?ID=1175
