Måned: desember 2008

PS.

Ja, om man skal kalle Jan Snoghøj, eller Snoghoj som han kaller seg på Facebook, for kvakksalver eller ikke, det skal ikke jeg svare på.

Men har jobbet med noe som ble kallt kinesologi, mener jeg det het, på 80-tallet.

Og jeg tror vel også at de sa at han jobbet med fotsoneterapi.

Men jeg har aldri hatt så mye med Jan å gjøre, for han bodde nede hos Haldis, sammen med faren min og Haldis da, og Viggo og Pia og Christell.

Mens jeg bodde for meg selv i Leirfaret da, fra 81 til 89, og i Hellinga, fra 80 til 81.

Og hvis jeg gikk ned til Haldis og dem, så ville nok Jan mest sannsynlig begynne å hersje med meg, på grunn av et eller annet.

Han var seks-syv år eldre enn meg vel.

Så da jeg var 10 år, så var vel han 16-17.

Så han var kraftig som en voksen mann da, for han trente en del, på samme stedet som Viggo vel, oppe ved Berger kafeen.

Mens jeg var en tynn 10 åring, som ikke fikk ordentlig med mat hjemme.

For jeg var ofte litt trist siden jeg bodde alene, så det var ikke sånn at brødskiver frista.

Og da jeg bodde hos mora mi, i årene før det her, så var hun så dårlig til å lage mat, og det var mest lungemos og sånn, som smakte helt jævlig, så jeg og søstra mi måtte bare kaste det.

Så jeg var vel den tyneste gutten i klassen, vil jeg si, på barneskolen, ungdomsskolen og videregående.

Men etter militæret i 93, så la jeg på meg noen kilo.

Og etter at jeg skada kneet, i 95, var det vel, så måtte jeg slutte å spille fotball.

Men jeg var vant til å trene, og jeg dreiv mye med å løfte varer på Rimi.

Og jeg begynte også å trene på Sats og et annet treningsstudio i Oslo, siden jeg ikke kunne spille fotball, men Rimi-jobben var ofte stressende, så det var veldig digg å trene på søndager f.eks., for å slappe av litt fra alt maset og stresset som leder på Rimi, så det prøvde jeg å få til.

Så selv de gangene jeg dro ut på byen, med broren min eller David Hjort fra Rimi f.eks.

Selv de gangene så prøvde jeg å få trent dagen etter på treningsstudio, for jeg merket det, at det gjorde meg godt, og da gikk hverdagen på Rimi enklere, av en eller annen anledning.

Kanskje fordi at jeg da fikk mer overskudd, fordi jeg ikke var så stressa.

Hvem vet.

Men men.

Og det siste året, som jeg gikk på HiO, dette var vel høsten 2003.

Da overhørte jeg at medstudentene, i en annen klasse eller noe, som jeg hørte prata om meg bak ryggen min, og som jeg ikke visste hvem var, at jeg hadde blitt kraftigere, i sommerferien.

Så sommeren 2003, så trente jeg nok en del på Sats.

Da jobba jeg som leder på Rimi Langhus, husker jeg, i sommerferien, da han Thomas Brun, eller Bruun, der hadde sommerferie.

Da var jeg fungerende butikksjef, hvis jeg husker riktig, når butikksjefen var på ferie.

Jeg var også på ferie selv, i London, noen få dager ihvertfall, for jeg måtte ha litt avkobling, for jeg ble tulla mye med på Rimi Bjørndal, av han butikksjefen Johan osv.

Men men.

Men tilbake til Bergeråsen.

Jeg gikk som sagt dårlig sammen med Jan, så det eneste jeg vet om hva han jobber med, er at han driver med noe kinesologi, mener jeg faren min kallte det.

Det har aldri vært sånn at Jan har vært som en bror for meg, selv om faren min bor sammen med moren hans.

Så jeg har aldri vært der hvor Jan jobber, eller har klinikk, eller hva de kaller det, f.eks.

Men en gang, etter at jeg flytta til Oslo.

Da var Jan i VG, og det var bilde av Kjetil Andre Amodt, tror jeg.

Og da skulle Jan gjøre noe ‘heksekunst’ da, med kinesologien sin, og gjøre Åmot frisk fra noe slalom-skade greier da.

Noe sånt.

Men jeg har aldri helt fått tak i hvor Jan har klinikken sin, eller hva de kaller det.

Men det er sikkert i Drammen da.

Og han tjente visst 300.000 i året ca., hørte jeg på slutten av 80-tallet vel.

Jeg spurte hvordan han klarte å være blakk da.

Og Christell sa at Jan pleide å gi mye gaver.

Så sånn var det.

Og det kreves visst ingen formell utdannelse for å være kinesolog, hvis jeg husker riktig.

Så det er nok noe New Age-greier.

Så sånn er det.

Og Christell sa en gang, da hun var sånn 12-13 år kanskje, at ‘jeg skal på kur jeg’.

Og det var da noe sånn trolldoms-greier fra Jan, at hun skulle bare spise noe bestemt mat da.

For han hadde vel tatt sånn healing-test på Christell, at hun ikke fikk lov å spise det og det, for at hun hadde noen kinesologi-problemer med systemet sitt, eller noe.

Gudene vet hva.

Så det var det nok Jan som bestemte da, at Christell skulle på kur, og nok ikke Haldis.

Og det merka jeg ved andre anledninger og, at Jan kontrollerte Christell ganske mye vel.

Så det er mulig at Jan bestemte like mye over Christell, som Haldis gjorde.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

For noen ganger så kunne det gå år og dager mellom hver gang jeg var nede hos Haldis og faren min og Jan og Viggo og Christell og Pia og dem.

For det var som en krig omtrent, mellom Haldis og meg og noen ganger mellom faren min og meg, og noen ganger mellom Christell og meg.

Og Jan han var som en plageånd, vil jeg si, så han har jeg aldri vært på noe godfot med akkurat heller.

Så han var en slags perifer figur i livet mitt, og ikke noen jeg pratet ofte med, eller omgikks mye med.

Jeg hadde mye mer med Christell og Pia å gjøre, enn med Jan, for Jan var såpass mange år eldre enn meg, så det var nesten som at han var i en annen generasjon.

Eller hvordan man skal forklare det.

Så vi gikk ikke bra overens.

Mens Christell og Pia og Gry Stenberg og Nina Monsen og Tom-Ivar og sånn, vi var omtrent på samme alder, så vi var liksom samme generasjon da, med Jan som en slags halvveis foreldreskikkelse, der nede hos Haldis, da jeg var sånn 10-11 år.

Så sånn var det.

Men søstra mi, hun ville heller bo nede hos Jan og Haldis og Christell og faren min og dem, da hun flytta til Bergeråsen fra Larvik, i 1982, var det kanskje.

Og da ville jo jeg ha kontakt med søstra mi, for hu var jo lillesøstra mi, fra da vi bodde hos moren vår i Larvik, på 70-tallet.

Så da hang jeg en del nede hos Haldis og dem, og prøvde å oppføre meg bra da, og ikke rampete.

For jeg ville jo ikke at Christell skulle jage meg, fra huset til Haldis, ved å klage til Jan eller Haldis.

For søstra mi bodde der jo og.

Så da prøvde jeg å oppføre meg bra mot Christell, etter at søstra mi flytta inn hos dem.

Mens før søstra mi flytta dit, da var jeg og Christell fiender.

Vi pleide å krangle om hvem som skulle få mest godteri og sånn.

Og Christell var skikkelig sta og bortskjemt.

Og hvis vi krangla om hvem som skulle sitte hvor i bilen f.eks., så kunne hun klore meg opp med neglene sine osv.

Og noen ganger beit hun og vel.

Så hun var som en katte omtrent.

Hun herma nok litt etter katten sin Susi, kan det nok ha virka som.

Men jeg var et par år eldre da, og gutt, så jeg var nok sterkere.

Men jeg kunne nesten ikke banke opp Christell, men jeg kunne vel dytte henne og sparke henne og sånn da.

Men men.

En gang Ditlev og Geir-Arne var på Bergeråsen.

Så var jeg og Christell og Pia i gangveien ned mot teskjekjærringa.

Og da bare spente jeg til Christell i magan, for å skremme Geir-Arne og Ditlev.

Så Christell hu klarte ikke å prate på mange minutter, og fikk skikkelig vondt osv.

Og krøka seg sammen.

Men jeg tror hu skjønte det, at det var for å vise ovenfor Geir Arne og Ditlev at her var det jeg som bestemte på Bergeråsen.

For jeg måtte bare finne på noe, når dem kom, siden dem var fiendene mine fra Sand, som jeg møtte ofte der, siden jeg gikk bort til farmora mi omtrent hver dag etter skolen.

Så det var en ting at de liksom bestemte på Sand, men på Bergeråsen da, på nedre feltet på Bergeråsen, der var det liksom jeg som bestemte da, mente jeg, siden jeg bodde der og de bodde på Sand.

Så da måtte jeg liksom markere meg litt da, at her var det jeg som bestemte.

Men de var jo to stykker, og jeg var der med søstra mi og stesøstra mi.

Så da bare blei det sånn at jeg spente til Christell i magan.

Og da var det ikke sånn at jeg ble uvenner med Christell og Pia pga. det.

Jeg tror Christell skjønte det, at det var pga. det at Ditlev og Geir Arne dukka opp på Bergeråsen der, mens jeg og Christell og Pia stod der.

Det var ikke sånn at jeg ville gjort det mot Christell vanligvis, det var bare fordi jeg måtte nesten gjøre noe, siden Ditlev og Geir Arne, som var fiendene mine dukka opp.

Og det tror jeg Christell skjønte og, for hun har aldri klaga på det som skjedde da.

For det var ikke fordi at jeg skulle være døv mot Christell, det var fordi jeg skulle vise ovenfor Ditlev og Geir-Arne, at der var det jeg som bestemte.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog