http://www.google.com/search?hl=no&q=erik%20ribsskog%20r%C3%B8d%20sofa&lr=
PS.
Den røde sofaen, det var en sofa jeg fant i kjelleren i Rimi-bygget i W. Thr. gt. i Oslo, påsken 2004.
Jeg satt og leste statistikk, som HiO informasjonsbehandling-student, og fikk vondt i ryggen av de stolene jeg hadde.
Sofaen jeg hadde de første årene der, den hadde blitt ødelagt, en gang fetteren min Ove var innom for å ta et par øl, en fredag eller lørdag, på slutten av 90-tallet vel.
Da ville han at vi begge skulle reise oss opp samtidig, og så sette oss ned.
I fylla.
Av en eller annen tullete grunn.
Og da ble noe greier inni sofaen ødelagt, så da måtte jeg kaste den sofaen.
Så etter det så hadde jeg for det meste bare noen plaststoler osv., i leiligheten, for jeg fikk aldri ordna det med ny sofa, det var alltid noe til bilen og sånn jeg trengte.
Men men.
Men nede i kjelleren, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, så står det mye møbler, som har vært i Rimi-leilighetene.
Det var fordi, at på 70-tallet og vel også 80-tallet, så ble de leilighetene leid ut ferdig møblert.
Mens etterhvert, så har folk byttet ut de gamle møblene, med møbler de har kjøpt selv.
Så har de plassert de gamle møblene i et rom i kjellern, like ved garasjen.
Og da kunne man ta møbler der, hvis det var noe man trengte av møbler, det var sånn det fungerte med det rommet, virka det klart som for meg.
Og jeg hadde henta en sofa der en gang, noen år før, som ikke var så fin akkurat.
Så jeg la den ned igjen, i 2003.
Men ved påsketider 2004, så var jeg lei av de plaststolene.
Og jeg så det lå en rød sofa der, fordi vi måtte merke bodene.
Så da tok jeg opp den sofaen etter noen uker, når jeg hadde vondt i ryggen.
Men det visste seg, at den sofaen, den var av lær, og den hadde en stor bulk i det solide skinnet.
Som etter en kropp, som har ligget på samme plassen i sofaen veldig lenge, mens noen har brukt eller misbrukt den kroppen til sex da.
Og det var også revner i det solide skinnet, like ved den bulken.
Så om det kan hva vært noen som var døde, som lå i sofaen, siden bulken var på samme stedet hele tida.
Hva vet jeg.
Og det var ikke gamle kroppen heller, å dømme fra bulken, jeg husker ikke helt nøyaktig, men det kan sikkert ha vært et barn og.
Som enten var dødt, eller var lenket fast, sånn at det lå på samme sofaen, hele tiden, og ble misbrukt da.
Over så lang tid at det ble en bulk i sofaen og at det ble revner i det solide skinnet.
Jeg er ikke vant til å tenke på sånt, så det er noe som har gått opp for meg, etter at jeg har prøvd å tenke igjenom hva det kan skyldes at jeg ikke får rettighetene mine i Norge.
Men det er ganske tydelig for meg, at det er noe mafia med Rimi-Hagen, så om det kan ha vært noe mafia-plott med den her røde sofaen og.
Det ville ikke forrundre meg.
Jeg ringte han Karl Frederik, som var vaktmester i bygget, før jeg dro til Sunderland, seinere i 2004, og forklarte at jeg kom til å stable noen møbler i kjelleren der, da jeg flyttet.
Og det sa dem var greit.
Det var også senga mi, som jeg stabla der.
Det var en seng jeg hadde kjøpt av Magne Winnem, etter at han kjøpte seng av faren min sitt firma i Drammen, på 90-tallet, så kjøpte jeg den gamle senga, for jeg hadde bare en sånn lusen køyeseng jeg hadde fått av faren min.
Men men.
Og Haldis sa at jeg også kunne få 10 prosent hvis jeg skulle kjøpe seng av hun og faren min, så det hadde jeg ikke råd til da, for jeg var nettopp ferdig med militæret.
Magne og dem måtte sove på gulvet, i leiligheten i Avstikkern i Bergkrystallen, i flere måneder, siden faren min var treig med å levere noen deler til senga.
Så sånn var det.
Faren min fortalte meg at han ikke likte Magne Winnem, da vi var i butikken der.
(Etter ide fra Magne som ville ha rabatter på senga, siden han alltid tenkte mye på å spare når han kjøpte ting).
Og Magne var sur på faren min siden han rota så mye med å levere senga.
Så de gikk ikke så bra overens.
Men jeg kjøpte jo ikke noen seng til tusenvis av kroner av faren min og Haldis, men Magne sa jeg kunne kjøpe en sånn rammemadrass av dem, som dem ikke trengte da.
Og da kjøpte jeg den for noen få hundrelapper da.
Men den var revna litt og sånn, og ikke helt rein faktisk, med noe flekker osv., så jeg lurer på hva egentlig Magne og Elin Winnem har drivi på med i den senga.
Men jeg hadde bare en køyeseng fra faren min, som var for kort, så jeg var glad for å ha en seng jeg kunne strekke meg i, og som jeg kunne ligge med beina rett ut i, og ikke måtte ligge med knea liksom bøyd i, for det måtte jeg i den køyesenga til faren min, som egentlig var første etasjen av en køyeseng, så det var en vanlig, veldig enkel enkeltseng, som var for kort.
Og jeg la jo laken og liggeunderlag og sånn over den rammemadrassen, så da dreit jo jeg i om det var noe revne i trekket på senga, og noe flekker, jeg tenkte ikke så mye på sånt.
Så sånn var det.
Det minner meg om noen gamle dyner som var hos faren min da jeg bodde på Berger, som var helt gule av noe elde, eller noe.
Men men.
Så det er mye rart.
Så den senga la jeg også ned i kjelleren der, så det kunne nok se litt rart ut, med den sofaen med bulk og revner i og den senga med flekker og revne i.
Men ikke noe av det var altså etter meg.
Men jeg skjønner det hvis noen har kikka for nøye på de møblene og trodd at det var jeg som stod bak det, at de hadde begynt å lure litt eller ganske mye.
Men sofaen var altså fra Rimi-kjelleren og senga var fra Magne Winnem.
Så sånn var det.
Jeg kom også på en ankedote nå, at på 70-tallet, da det vel bodde mest butikksjefer i Rimi-bygget på St. Hanshaugen der.
Da hadde Rimi butikksjefene hatt noe slags ordning med sykepleierstudentene, som også holdt til i et bygg på St. Hanshaugen.
At hver lørdag så møttes de på La Boheme, i Bjerregårdsgate, og dro hjem til Rimi butikksjefene i Rimi-bygget, og hadde seg, når La Boheme stengte da.
Det må vel ha vært på 70- eller 80-tallet det her da, som Winnem prata om en gang på 90-tallet, eller noe.
Så det var nok mer status å jobbe for Rimi i gamle dager, det er nok helt sikkert.
Eller hvordan det kan henge sammen med at Rimi butikksjefer hadde så draget da.
Jeg klarte ihvertfall ikke å imponere damene så mye med å si at jeg var butikksjef, når jeg var på byen i Oslo.
Dem begynte noen ganger å spørre meg hvor mange år jeg brukte for å bli butikksjef.
Og det gikk jo ganske treigt, jeg jobba omtrent som en lavt betalt slave, som assistent, i mange år på 90-tallet i Rimi.
Så da ble damene så lite imponert, siden jeg hadde brukt fem år på å jobbe meg opp til butikksjef, så da var de ikke interessert.
Så jeg var ikke så flink med gold-digger damene i Oslo, eller hva man skal kalle dem.
Det her var på Studenten, rundt år 2000, forresten.
Men men.
Det kan jo være at jeg traff feil damer de ca. hundre gangene jeg gikk på byen i Oslo, eller at jeg gikk på feil utesteder.
Det kan tenkes.
Noe var det nok.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Nå kom jeg på noe, siden det virka som om fetteren min Ove, hadde noe plott for å ødelegge sofaen min der, i W. Thr. gt.
Om det er sånn at familien min, ihvertfall på farssiden, og Rimi-Hagen osv., er i samme ‘mafian’?
Kan det være sånn det henger sammen?
Så lurte de inn en sånn ‘pervo’-sofa i leiligheten min da.
Noe sånt.
PS 3.
Så jeg er ikke som sønnen til Haldis f.eks.
Jeg er som en bekjent av Haldis, som ville ha fått 10-20 prosent rabatt på senga.
Fordi jeg har jo vokst opp mest for meg selv, på Bergeråsen.
Så når jeg sier ‘familien min’, så er det egentlig litt misvisende.
Fordi de er egentlig ikke som familien min, siden jeg vokste opp for meg selv, de er mer som bekjente.
Og ikke som venner, for da hadde jeg kanskje fått senga til fabrikkpris av Haldis.
Og ikke som sønnen til Haldis, for da hadde jeg vel kanskje fått senga gratis.
Og sånn er det mellom meg og sønnene til Haldis, Jan og Viggo og.
En gang da jeg gikk på skole i Drammen, så sa jeg til ei som het Giske i klassen, ei jente fra Vestlandet vel, at broren min, (Jan), bodde på Gulskogen, hvor hun jobba i videobutikk.
Så noen uker etterpå, så sa Giske, at hun hadde spurt Jan om han hadde en bror som het Erik.
Men da hadde ikke Jan skjønt noenting, før han etter en stund, tenkte seg mer om, og sa noe sånt som ‘å han ja’.
Så det er ikke som familie egentlig.
Jeg er en sånn uønsket kar som de stua bort i en leilighet for seg selv, fra jeg var 9-10 år, og som ikke var fin nok til å bo sammen med de i Havnehagen.
Uten at de noen gang forklarte meg hvorfor det ble sånn.
Hverken Haldis eller Jan eller faren min eller noen andre har forklart hvorfor det ble sånn.
Så sånn er det.
Men søstra mi, Pia, hun bodde nede hos Haldis og Jan og dem, så hun regner dem kanskje som familie.
Det er mulig.