PS.
Sånn ser de sikringene ut, som sitter inni støpslene, i England:
Og sånn her ser sikringsskapet ut i leiligheten, med automatsikringer:
PS 2.
I Norge, så har man vel bare sikringsskap.
Så hvorfor man har to systemer med sikringer i England, ved at man også har sikringer inni støpslene, det veit jeg ikke.
Men det er det kanskje noen andre som vet.
Det får man regne med.
PS 3.
Det var den sommeren jeg var på språkreise, i Weymouth, sammen med Kenneth Sevland, og noen andre folk fra parallell-klassen i Svelvik, som var på samme gruppe i bordtennis og sjakk valgfag.
Sommeren 1986.
Det var da jeg lærte om det her.
Jeg hadde jo vært på språkreise i Brighton, aleine, året før.
Og Brighton er en mye større by enn Weymouth.
Så jeg syntes at det alkoholfrie EF-diskoteket i Weymouth var så kjedelig.
For jeg bodde hos samme vertsfamilie, som en svenske, som hadde vært i Brighton en god del dager, før vi norske dukka opp der.
Og da var jeg med dem ut på byen i Brighton, de første ukene, og vi drakk mange steder i byen.
Så det EF-diskoteket i Weymouth ble litt kjedelig, syntes jeg.
Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, i Weymouth, og så på engelsk TV, om kveldene.
De hadde en sånn jobb, at de skulle feste sammen noen kuler, med en strikk, for en fabrikk, til noe sånne snorer til å dra i, for å dra ned i do, eller noe.
Så det stod en sekk, midt på gulvet i stua da.
Og da måtte jeg også hjelpe til med de kulene da, mens jeg så på TV.
Så det var sånn ekstrainntekt de hadde.
Så sånn var det.
Og jeg hadde en kamerat på Bergeråsen, Kjetil Holshagen, som var så flink med elektronikk og sånn.
Og begge var interessert i data og da.
Og festing og sånn og da, og mer vanlige ting.
Men han spilte ikke fotball, og likte seg ikke i skogen, og kunne ikke sykle.
Så han tror jeg var den første nerden jeg så.
Men han ble med å skyte med luftgevær noen ganger tror jeg.
Nei, det var kanskje Ulf det.
Men, han lærte meg noe elektronikk-greier da.
Så jeg var vant til å skru og mekke på sånn elektronikk-greier, som sånne støpsler og sånn da.
Jeg hadde et sånn støpsel, som var ‘tjuvkobla’, eller kortslutta, med en ledning, som gikk fra den ene pinnen, til den andre, på støpselet.
Det støpselet, det lå i ranselen, det skoleåret 85/86, så hvis lærerne begynte med overhead f.eks, eller film.
Da bare stappa jeg det støpselet i veggen.
(Jeg satt like ved vinduet).
Og da gikk sikringen hele tida.
Så fikk vi se fortvilte lærere da, som en slags underholdning.
(Jeg vet ikke om de andre i klassen skjønte at det var meg som gjorde det. Men men).
Så da spurte jeg om de støpslene da, i Weymouth, til han faren i huset da.
Og han forklarte at de hadde sikringer inni støpslene i England da.
Og jeg forklarte, at i Norge, så hadde vi sikringer i sikringskapet da.
Og da forklarte han, at det hadde dem i England og.
Dem hadde sikringsskap også.
Da visste jeg ikke hva jeg skulle si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på nå.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 4.
Han Kenneth Sevland, han var ikke noe nerd, sånn som han Kjetil Holshagen.
Han ‘Sevvi’, som han ble kalt i Svelvik, han var god til å spille fotball osv.
Jeg tror han hadde med fotball, eller om vi kjøpte en fotball.
Så like ved der vi tok bussen til skolen fra.
Der var det en stor slette da.
Så dro vi dit, en av de første dagene da, og spilte fotball da.
Vi spilte med en lokal kar vi traff der, som var litt yngre enn oss, men som var god til å spille fotball da.
Og som så ut som om han var halvt innvandrer, eller noe.
Og det var ikke så mange utlendinger i Berger og Svelvik, så jeg begynte å mobbe han litt, og spurte om han var ‘pakkis’, ‘are you ‘pakkis’?’.
Så jeg var ikke så snill, på den tida der.
Men men.
Men han var god til å spille fotball da, og lærte meg et triks jeg skulle bruke hvis Sevland skjærma ballen med rompa, som han pleide å gjøre.
Da skulle man bare stikke fram beinet, og drite i fintene hans, så ville du da få han til å miste ballen da.
Men men.
Men det var sommeren jeg fylte 16 år det her vel.
Jeg husker at det var også et supermarked like ved der.
Og da pleide jeg å kjøpe cola-bokser, til 16 pence, tror jeg, og barbeque Hola-Hoops, eller om det heter Hoola-Hops, det var favoritt-snacksen min, muligens fra Brighton året før, eller om det var der jeg begynte å spise de.
Så kjøpte jeg også Judge Dreed, i bladkiosken der.
Og det var muligens der jeg begynte å drikke Cherry Cola og, og Dr. Pepper, hvis ikke det var i Brighton da, enten sommeren 1985 eller 88.
Aero, husker jeg også at jeg spiste, i 85 da.
Men men.
Og sånne peanøtter, som var tørr-ristede.
Men men.
Jo, mens vi spilte fotball i parken der.
Så møtte jeg og Kenneth to norske jenter, på vår alder vel.
De var ute med den single faren i vertsfamilien.
Det var faren og en unge, som lå i barnevogn, mener jeg å huske.
Og de to norske språkreise-jentene.
(Som var på et annet kurs enn oss, for vi hadde nettopp dukket opp på stedet).
De norske jentene måtte gjøre alt husarbeidet, og var omtrent som slaver, for han enslige vertsfamilie-faren, skjønte vi.
Så måtte de gå da.
Så vi visste ikke hva vi skulle gjøre med det.
Vi syntes det var veldig rart, men jeg tror ikke vi fikk navna dems.
Vi hørte bare at de var norske, på pratinga, eller noe.
De var fortvilte, husker jeg.
Og klagde da, på at de måtte gjøre husarbeidet og sånn.
Jeg kunne ikke de reglene så bra, for hva man kunne bli satt til å gjøre, som språkskole-elev.
Og var ikke helt meg selv, etter å ha blitt mobba, hele 9. klasse, husker jeg.
Men men.
Så vi gjorde ikke noe med det her.
Men vi var nettopp med siste året på ungdomsskolen da.
Så vi var ikke så vant til å ta opp sånne ting da, med språkskolen og sånn.
De måtte gå de jentene, og jeg tror det var første dagen vi var der, eller noe.
Så det ble ikke sånn, at vi så bra kjent med dem, at vi kunne forslå noe.
Vi prata bare med dem, i et minutt, eller noe, så måtte de gå til han single vertsfamilie-briten da.
Så han hadde kanskje noe kontroll på dem da.
Så det var bare noe jeg kom på nå, når jeg skrev om den språkreisen.
Så selv om de var to jenter, kanskje i 16-års alderen, så hadde ikke de noe å stille opp med, mot han briten, de måtte gjøre alt han sa, sa de.
Så sånn var det.