Nå er klokka snart 11 her i England, og jeg må ikke glemme å ta ut søpla, som jeg skrev om igår.
At det er sånn kronglete søppelkasting-system her.
Men jeg lå og halvsov litt, i et par timer nå, og da tenkte jeg på at jeg jo fikk noen vitnemål sendt over fra Sande Videregående, som jeg fikk igår da.
Og da tenkte jeg på hvorfor jeg fikk 4 og ikke 5 i norsk muntlig.
Og det var pga. hun Kristin Sola da, som saboterte litt, og lo høyt, (et sånt latteranfall, som pågikk i flere minutter, mens jeg skulle lese da), og forstyrra, når jeg skulle lese noe greier fra norskboka høyt i norsktimen da.
Så skrev jeg jo det, at jeg trodde ikke det var noe ‘mafian’ med Kristin Sola.
Men at hun nok bare var litt spesiell.
Men nå har jeg tenkt litt mer på det her da, og nå lurer jeg litt på om det er noe ‘lurings’ med hun Kristin Sola, eller Sola som mange, som vi i klassen, bare kalte henne.
Men jeg bare ta ut søpla, før jeg glemmer det.
For hvis jeg skriver på bloggen, uten å tenke meg om, så er plutselig klokka 12, og da er det for seint å ta ut søpla, for da er den uteresturanten åpen, med mange briter, i kontorjobber, som skal spise arbeidslunch da.
Hvis dem ikke kommer før klokka 13 da, det er mulig, det husker jeg ikke helt sikkert.
Men det er ihvertfall på det klokkeslettet, rundt 12-13, da er det tjukt av folk i gatene her.
For jeg bor jo liksom i gamlebyen, såvidt jeg har forstått det, i Liverpool.
Og det er masse banker og andre kontorbygninger rundt her da.
Det er vel tilsvarende City i London, skulle jeg gjette.
Og nesten alle disse bank og kontorfolk har lunch samtidig.
Omtrent.
Så da kryr det av bankfolk og næringslivsfolk og embetsfolk og alt mulig da, i gatene her.
Fra alle mulige slags offenltlige og private kontorjobber da.
Liverpool er jo en gammel havneby, og er en av de største byene i Nord-England.
Så f.eks. the Home Office, de har et asyl-mottak i London, og et i Liverpool.
Og sånn er det vel med mange andre etater og, at de ser på Liverpool som ‘hovedstaden’ i Nord-England da.
Nok i konkurranse med Manchester men.
Men annet enn Manchester, så er det nok ingen byer som kan konkurrere med Liverpool om å være hovedstaden i Nord-England.
Kanskje Newcastle.
Nei, Newcastle er nok en mindre by enn Liverpool, må man si ja.
Både befolkningsmessig og man kan også tenke fotballmessig.
Da ser man i Newcastle, så har de et fotballlag, som er i toppen av divisjonene, Newcastle da.
Mens i Manchester, så har de to lag, Manchester United og Manchester City.
Og i Liverpool, så har de Liverpool og Everton da.
Og da sier det seg nok, at da må nok Manchester og Liverpool være større byen enn Newcastle.
Og det vet jeg jo at stemmer og.
For jeg har studert i Sunderland, som er nabobyen, og nesten tvillingbyen, til Newcastle.
Og da lærte jeg jo at det bodde flere folk i Sunderland, enn i Newcastle.
Og det var vel da snakk om ca. 300.000 som bodde i Sunderland, tror jeg.
Mens i Liverpool, så er det vel 400-500.000, tror jeg.
Noe sånt.
Selv om hvis man da hadde slått sammen Newcastle og Sunderland, så ville det nok blitt mer folk der, enn i Liverpool.
Men de byene ligger ca. en halvtime fra hverandre, med Metro-en, så det tror jeg nesten ikke man kan gjøre.
Det blir nok litt juks da.
Men nå får jeg se å få tatt ut søpla her.
Vi får se.
(Pause).
Jeg tror jeg har gjort feil med søppel-koden nå.
https://johncons-blogg.net/2009/02/system-med-spla-in-norwegian.html
Jeg tror jeg må stille søppelkoden litt ja.
Det må bli mellom 10 og 11 vil jeg si.
Og mellom 2245 og 2315, kan vi si.
Jaja, da får jeg skrive det på lappen.
(Pause).
Jeg hadde egentlig tre til:
Men de tror jeg heller at jeg får kaste ikveld, eller noe.
Vi får se.
En annen gang, for noen måneder siden.
I høst kanskje.
Så gikk jeg også ned og kasta 5-6 søplesekker, rundt 11-tida kanskje, en formiddag da.
Dem har et sånt eget søppelrom der.
Hvor de har søppel fra resturanten da, og ca. 10 søppelkasser, eller noe.
Men da gikk jeg to ganger da.
Med kanskje fem minutters mellomrom.
Og da stod det ei dame i 40-åra kanskje der, når jeg kom tilbake.
Og da husker jeg at jeg lurte på om hu skulle gå gjennom søpla mi.
For det så sånn ut, at hun rigga seg til, for å åpne noen søppelsekker, og rote gjennom de da, oppå noen søppelkasser der da.
Sånn plast-søppelkasser.
Men det kan jo ha vært jeg som tok feil og.
Jeg var ikke sikker, men jeg husker at det var en tanke jeg fikk.
At jeg lurte på det her da.
Men men, hvem vet.
Samme det.
Jeg får prøve å gå videre her.
Vi får se.
Ja, det ble litt mye søppel-greier her nå, men det er ganske kronglete system her da, med søpla, som man kanskje skjønner.
Så sånn er det.
Mer da.
Jo det var hun Kristin Sola ja.
Hun begynte jo å le, muligens sånn kunstig, vil jeg kanskje si nå.
Hun fikk sånn skikkelig forstyrrende latterkick.
I norsk-timen til Samland, da jeg skulle lese noe som gikk på norsk muntlig karakteren da.
Enda hun satt ikke ved siden av meg, eller noe.
Neida, hun satt bakerst, på raden ved siden av, var det vel.
Og jeg satt foran ved vinduet da, til høyre når man kom inn i klasserommet, som var et rom i et sånt brakkebygg, må man vel kalle det, like ved fotballbanen, på Sande videregående da.
Det var et brakkebygg som inneholdt to handel og kontor-klasser da.
Så det var kanskje ikke så snobbete sted å holde til akkurat.
Men, jeg syntes faktisk det var bedre der, enn i det betong/kommunist-aktige skolebygget.
Ja, det var kanskje litt slemt men.
Men det var bare to klasser der, og da ble det ikke så stressende, som i selve hovedbygningen da, hvor folk fra 10-20 klasser gikk rundt i gangene hele tiden da.
Noe sånt.
Og den andre klassen, som holdt til der, var vel en førsteklasse, tror jeg.
Så det var ikke sånn, at noen kødda med oss andreklassingene der akkurat.
Så det var et stille og fredelig skoleår, vil jeg si.
Så det var egentlig nesten trivelig å holde til i det brakke-klasserommet, eller hva man skal kalle det.
Men men.
Og det var utsikt til fotballbanen og, hvis man kjeda seg i timen, noe som vel sikkert skjedde.
Og på andre sida, hvis man så ut av vinduene på venstre sida av klasserommet, så så man ut i en skog da.
Ikke verdens største skog sikkert, men det var ihvertfall en del trær og sånn da.
Så det var ikke værst.
Men men.
Hva mer med hun Kristin Sola.
Joda, hun var venninne med ei som het Monica Andersen tror jeg, eller Monika Andersen, kanskje.
Og hun var også ganske pen, men hun var sånn guttejente da.
Litt i hvertfall.
Eller ganske mye.
Sånn at hun var så tøff i kjeften osv.
Hun bodde like ved Selvik der, tror jeg, hvis jeg husker riktig.
I begynnelsen av den bakken ned mot Lersbryggen der, eller hva det heter, tror jeg.
Det hvor Fremad og det gamle Samvirkelaget der var.
Men men.
Så hun var ei skikkelig tøff jente, husker jeg.
Men slank og pen da.
Som også hun Sola var.
Hun Monika hadde vel brunt hår tror jeg.
Hun Sola hadde lyst hår da, med ganske mye hårgele.
Og hun Sola hadde også ei venninne, med mørkt hår, som gikk ei klasse under oss, på Handel og Kontor, eller en annen studieretning.
Hun venninna var også veldig pen.
Men jeg så aldri de tre jentene sammen.
Jeg så enten Sola sammen med hun Monika, kanskje mest i klassen da.
Men i friminuttene, og også en gang på Terian i Svelvik, på Svelvikdagene, i 1989, tror jeg det kan ha vært, så så jeg Sola og hun venninna, i Svelvik da, utenfor Kafeterian der.
Så sånn var det.
Og Sola sa en gang, at de to spleisa på å leie solarium.
Så de bodde nok ganske nærme hverandre.
Og det tror jeg var på Kleiverhagan, som er i Sande da.
Et stykke unna videregående, så dem måtte nok ta buss antagelig, eller sykle kanskje, det er mulig.
På Kleiverhagan, eller Kleiverhagen, heter det kanskje når man skriver det.
Der bodde også familien til kona til onkel Runar.
Inger.
Som er i Jehovas Vitner.
Jeg var med dit en gang.
Og familien hennes, de bodde i noe hus, med noen små åkere, eller kolonihager, eller hva det heter.
Det så nesten ut som i Amerika, eller noe sånt.
Det var på landet, men det var ikke bondegård.
Det var like ved en gårdsvei.
Så om Sola kanskje kjente slekta til mora til Ove og Heidi og Susanne og dem, som er eller har vært på Facebook-sida mi?
Tja.
Det har jeg tenkt på nå.
Og når man kaller folk ‘Sola’, da er det et klengenavn da.
Og da, når folk har klengenavn, så er det kanskje oftere noe spesielt med dem?
Jeg får ta en pause her, det var litt slitsomt å skrive om det her, merker jeg.
Men men.
Ja, nå kom jeg på fler ting her da.
Søstra mi, Pia, hun flytta opp til meg, i Leirfaret, rundt juletider 1988.
Men i et par år før det her, så pleide hun noen ganger å dra med meg, til Svelvik, på samfunnshuset der, på lørdager, eller hvilken dag det var, som det var ungdomsdiskotek der.
Christell og Pia gikk jo der, i mange år.
Men jeg likte ikke diskoteker og sånn.
Selv om jeg vel hadde vært på diskotek i Brighton da, når jeg var 15 år.
Men jeg husker at jeg var med søstra mi, på diskotek på samfunnshuset.
Og den første gangen jeg var der, så jobba hun venninna til Kristin Sola der.
Fra Sande da, av en eller annen grunn, så jobba hun i Svelvik.
Og da må det ha vært i skoleåret 1987/88 da, vil jeg si.
Jeg trodde jeg egentlig hadde vært der før, men det er mulig jeg husker feil da.
At jeg var i Svelvik, men ikke gikk inn på diskoteket der da.
Men hun var egentlig veldig pen hun venninna til Sola.
Så det var litt rart at søstra mi dro meg med inn til Svelvik, også jobba søren meg hun venninna til Sola på diskoteket der, i garderoben eller noe sånn kanskje.
Men men.
Mer da.
Jo, hun Sola var med i 4H.
Det betyr hode, hjerte, og to ting til.
Helse kanskje.
Hva vet jeg.
Det er vel en blanding av speidern og senterpartiet tror jeg.
Altså det er noe sånn senterparti-greier da, tror jeg.
Med sånne firkløver osv.
I logoen vel.
Så hun trodde jeg var ei sånn bondejente nesten, hun Sola.
Jeg husker også jeg hadde en sånn kassettspiller, med høytalere med forsterker.
Som jeg satt utenfor klasserommet engang, med opptak fra bråket i klassen.
Fordi jeg hadde blitt kasta ut av timen da, av en lærer som ikke hadde helt kontrollen.
Det var året før, og da fikk jeg nedsatt ordenskarakter da.
Men men.
Men jeg pleide å ta opp musikk fra nærradio osv.
Så var det en sang som het ute til lunch, som var populær.
Og da lo hun Sola så mye, da de sa ‘Norges Bondelag’, i den sangen.
Så jeg trodde hun var vokst opp på gård kanskje, siden hun var med i 4H og også reagerte på at de sa ‘Norges Bondelag’, i ute til lunch-sangen.
Det trodde jeg ihvertfall da, husker jeg, men jeg spurte ikke.
Men men.
Jeg skal se om jeg finner den sangen.
En gang på ungdomsskolen, så måtte jeg dra til skoletannlegen på Sande Videregående, husker jeg.
Men jeg hadde vel vært i England da, sommeren før jeg begynte på videregående.
Så det var litt rart, husker jeg, å begynne på en ny skole.
Men da huska jeg at jeg var ganske munter faktisk, til en forrandring, så den språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, den var en ganske fredelig ferie, hvor jeg satt mye og så på TV, hos den familien i Weymouth da.
Men men.
Og en kamerat av meg fra Bergeråsen, Kjetil Holshagen, han hadde vel da allerede flytta til Sande, før det her, tror jeg.
Ihvertfall var det på rundt den her tida.
At han Kjetil og dem flytta til Sande.
Til Dunihagan, tror jeg det het der, ganske nærme videregående skolen egentlig.
Det samme stedet som en i klassen gikk, som jeg ikke husker hva heter nå, men som var ganske sossete vel, i forhold til meg, men det var ikke så mange gutter i markedsføringsklassen.
Jeg var den eneste fra Berger.
Så var det Snorre og Svein fra Svelvik.
Trond Gurrik fra Holmestrand vel.
Og så var det han Jan, eller hva han het, fra Dunihagan da.
Og meg fra Berger da.
Og det var ofte ‘case’, som det ble kalt, i markedsføringstimene, så da måtte jeg samarbeide med han fra Dunihagan da.
Så vi satt mye bakerst i klasserommet, og da satt jeg noen ganger der og, i de vanlige timene og, husker jeg.
Det var sånn køddete tone i klasserommet hele tida.
Og jeg var fæl til å tulle med lærerne.
Så han markedsførings-læreren, han måtte til slutt be meg pent om å slutte med det da.
Han dro meg med ut, utafor inngangen til de brakke-klasserommene da.
Og forklarte at han syntes det gikk greit, det var første året hans der.
Men jeg kom ofte med kødding og kommentarer da.
Noen ganger.
Jeg var vel den eneste som turte.
Men han spurte om jeg kunne være grei og slutte med det da.
For det plagde han, virka det som.
Da måtte jeg nesten slutte med det da.
Men da ble han Jan-Rune, eller hva han het, misfornøyd med det da.
Men jeg måtte nesten holde det jeg hadde sagt, syntes jeg.
Så sånn var det.
Men han var også fra det stedet hvor han Kjetil Holshagen var fra.
Og jeg hadde vært et par ganger på Kleiverhagan der, hos den familien til hun Inger da, som er gift med onkelen min Runar.
Og der bodde det også en som het Eskil.
Som var den mongolide, eller noe, fetteren, til Ove og Heidi og dem.
Men men.
Og Ove og Heidi var ganske mye uti der da.
Jeg var med der et par ganger da.
Og dem var også mye hos Ågot på Sand da.
Men men.
Det er mer jeg husker om hun Kristin Sola og.
Som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, så tok hun Kristin Sola og ei annen jente i klassen, som het Monika Andersen, meg til side, etter en time, i første klasse på Handel og Kontor, mener jeg det var.
Også spurte de meg, om det var sant at jeg hadde bodd alene, fra jeg var ni år, som de hadde hørt.
I Sande(!)
Så det var kanskje litt rart, at de hadde hørt det, helt i Sande(?)
Men men.
Jeg fortalte at det var sant da, og de sa at de trodde ikke at jeg ville gjøre noe lignende selv, som å la noen bo alene fra de var ni år osv.
Men men.
Mer da.
Jo, en gang, så satt hun Kristin Sola seg på plassen til Snorre Skaug, eller om det var plassen bak.
(Det var ved de vinduene hvor det var utsikt til den skogen fra da, eller om det bare var noen klynger med trær).
Så begynte hun å legge opp bilder av seg selv, og hun venninna hennes, med mørkt hår.
Begge de så jo pene ut, syntes jeg.
Men hun hadde et bilde av seg selv, hvor hun så litt ung og barnslig ut da, litt ‘hemma’ ut, kan man kanskje si at hun så ut, på det bildet.
Ikke så stylet og pen som hun så ut til vanlig, på videregående da.
Så da mobba jeg henne med det bildet da, for jeg tenkte hun ble flau da, over det bildet, for jeg syntes at hun så litt døv ut på det.
Og da begynte hun å løpe etter meg gjennom klasserommet, og så begynte hun å klenge nesten for å prøve å få tilbake det bilde da.
Og hun hadde jo pupper og det som var, men det brydde hun seg ikke om, hun skulle bare klenge eller slåss da, for å få tilbake det bildet da.
Men men.
Så det var det nærmeste jeg noengang kom hun Kristin Sola, vil jeg si.
Men men.
Mer da.
Ja, det var vel mer og.
Hm.
Jo, en gang så skulle det være klassefest i Svelvik.
Det var også det andre året, da vi holdt til i det ‘brakke-klasserommet’ da.
Da spurte Sola meg, om jeg skulle være med da.
Så sa jeg, at jeg regnet med det.
Så sa hun, at hun ikke skulle være med.
Men hun forklarte ikke hvorfor, hun sa bare at hun ikke skulle være med.
Jeg var der, og da dansa jeg med hun venninna til Line Nilsen ihvertfall.
Hva het hun da.
Jeg husker ikke nå, men jeg syntes hun var helt grei.
Uten at jeg kjente henne så bra men.
Og Line Nilsen, hun kjente jeg jo såvidt fra ungdomsskolen og, hun var en av de jentene fra Svelvik, som havna i klassen til oss fra Berger, da vi begynte på ungdomsskolen.
Og hun satt jeg ved siden av, det året, andre året på videregående.
Men jeg snakket ikke så mye med henne, men jeg syntes hun virka alright da, uten at jeg kjente henne for bra.
Men hun tror jeg nok bodde ikke på Ebbestad, men sikkert på Mariåsen, eller hvor det var, som de rikeste folka bodde, der i Svelvik.
For hun var alltid veldig pent kledd, og oppførte seg vel også alltid veldig bra, mener jeg å huske ihvertfall.
Hun var sammen med sønnen til gym-lærerinna hun da, hvis jeg husker riktig, som vel gikk i parallell-klassen vår, tror jeg, en med mørkt hår vel.
De var skikkelig sånn kjærestepar.
Så en gang, så var jeg på Drammens-messa, for faren min og Haldis, de hadde stand der, for vannsengbutikken da.
Og da møtte jeg de mange ganger på Drammensmessa da.
Så de ble sikkert lei av å se meg der.
Men men.
Jeg var så vant til å være på Drammensmessa og sånn, for faren min og Haldis pleide å være der hvert år.
Så jeg gikk vel mest rundt der av gammel vane.
Noe sånt.
Det var egentlig ikke like artig etterhvert, men men.
Bare noe jeg kom på.
Mer da.
Jo, da jeg skulle begynne på skole i Drammen, så trengte jeg et eget søknadsskjema for det.
Og da hadde jeg prata såvidt med hun Kristin Sola om det da.
Og da hadde hun sagt, at hun også kanskje skulle det.
Men det ble ikke noe av da, visstnok.
Men, hun henta skjema for meg, for å søke på skole i Drammen.
Så det var litt rart.
Jeg vet ikke helt hvor hun fikk det skjema fra, men hun tok det med på skolen en gang, og jeg fikk det i gymtimen, eller noe, mener jeg å huske.
Eller at vi var der i forbindelse med noe annet, i Sandehallen da.
Jeg tror det var sånn.
Men jeg vet ikke helt hvor hun fikk det skjemaet fra, søknadsskjema til Gjerde VGS., men det vet hun kanskje selv.
Men men.
Og noe av det siste jeg husker henne fra, det var på en russekro, i Hokksund.
Da var Cecilie Hyde med, tror jeg.
Og hun var jo ikke russ, men hun hadde sett russekort, av hun Astrid, i klassen, fra Dalom, eller hva det heter igjen.
Hun sa det var verdens navle.
Det var vel i Hallingdalen, tror jeg.
Noe sånt.
Og da hadde hun Cecilie, som hang mye med søstra mi, hjemme hos meg.
Hun hadde speida på russekorta mine, og sett bildet av hun Astrid da.
Og da lurte hun på om hun var pen.
Hun var jo helt alright, syntes jeg, så jeg sa ja da.
Så hun Cecilie ble med for å møte hun Astrid, fikk jeg nesten inntrykk av.
Men så ble hun skuffa, for hun syntes ikke hun var noe pen, likevel, visstnok da.
Noe sånt.
Så om hun Cecilie var noe slags heks, omtrent, eller noe, som skulle gjøre hun Astrid til noe hore, eller noe(?)
Hva vet jeg.
Hun Cecilie var nemlig mørkhåra, og jentene i klassen, på Gjerde, sa hun hadde hatt tre aborter.
Men men.
Og hun Astrid, som var fra verdens navle, (men bodde i Drammen, like ved Åssida vel), hun var lyshåra da.
Men men.
Bare i tilfelle det var noe mønster her.
Mer da.
Jo, da prata jeg med Sola da.
Og da hadde hun fått kyssesyken.
Så da ble jeg litt skuffa huska jeg.
For at hun dreiv å kyssa så mye.
Men men.
Og hun fortalte at da jeg ikke hatt møtt opp i tredje klasse på Sande videregående.
(For jeg søkte både på Sande og i Drammen, i tilfelle jeg ikke kom inn i Drammen, siden bare ti folk fra Vestfold fikk lov å gå på skole i Buskerud hvert år).
Og jeg ringte ikke å sa fra i Sande, at jeg skulle gå på skole i Drammen.
(Det var ganske kjedelig å gå på skole ute i skogen i Sande, noen ganger, så jeg tenkte jeg fikk hjelpe dem, sånn at det skjedde noe der).
Så da hadde min plass blitt ledig da.
Og da kom Trond Gurrik fra Holmestrand inn, også tredje året, i Sande.
Så sånn var det.
Ellers så husker jeg vel ikke så mye av hun Kristin Sola.
Jo, en ting til.
Da jeg var i militæret, på Terningmoen.
Første uka, så prata vi om alt mulig da.
Det var jeg og Pettersen fra Fredrikstad, en kar fra Brumundal, som seinere ble sjåfør i troppen.
Og en som ble idretts-assistent.
En som dreiv med ski, eller noe, og løp 3000-meter, på ni minutter, eller noe sånt noe.
Han og jeg vi prata om damer da.
Og da var det min tur til å prate om damer.
Og da ville jeg ikke prate om damene fra Bergeråsen.
Sånn som stesøstra mi Christell og Nina Monsen osv., de forskjellige damene der da.
Nei, dem hadde jeg ikke så lyst til å prate så mye om, i det militærrommet.
Men da, så tenkte jeg, at da kunne jeg prate om hun Kristin Sola og hun venninna hennes da, hun med det mørke håret.
For begge dem var veldig pene da, kanskje spesielt hun med det mørke håret, men Sola var ikke så værst hun heller da.
Men men.
Og da viste det seg, at han seinere idretts-assistenten kjente de to damene da.
(Jeg vet ikke hvorfor vi begynte å prate om damer, men det var en av de første dagene i militæret det her da, og da var man litt prega av å bli tulla med, av alle mulige militære da, så det var ikke alltid man tenkte så mye over det man sa, når man hadde fri osv.
Pettersen, han fortalte om da Ørjan Løvdahl ble sent hjem fra Albertville-OL, var det vel.
Så var det fordi han hadde hatt sex med Anette Bøe, dama til idrettspresidenten, og tre andre damer på rommet, visstnok.
Som Ørjan hadde tulla med, sa Pettersen.
Så da bar det rett hjem.
Hvordan han nå hadde fått alle de damene med opp på rommet).
Og da kjente han idretts-assistenten både Sola og venninna da.
Jeg tror han hadde rota med venninna til og med, og hun hadde visst fått en unge, husker jeg han sa.
Da ble ikke jeg så munter da, men men.
For han var jo fra Oslo eller Bærum, eller noe, han idrettsassistenten, så jeg ble egentlig litt driti ut da, siden han kjente dem bedre enn meg.
Men men.
Men jeg prata aldri med hun med det mørke håret, som var venninna til Sola.
Hun var så pen og sånn og, så det var ikke så lett, å prate med damer som var så pene, man ble vel litt nervøs og sånn, da sikkert.
Noe var det.
Og jeg møtte henne ikke så ofte heller.
Og begge de samtidig, det ble kanskje litt mye, når man var i den 17-18 års alderen.
Det er mulig.
Noe var det ihvertfall.
Men jeg bare kom på den tullinga, til hun Kristin Sola, når jeg skulle lese i norsktimen, noe som gikk på muntlig karakteren min.
For da sa også han Samland, at hun Kristin Sola hadde ødelagt for karakteren min da.
Så det var nok sånn det var.
Og han Samland, han var klasseforstanderen vår i første klasse, så jeg måtte nesten spørre, da jeg ringte Sande videregående her, i forrige uke, var det vel.
Og han var pensjonert nå, men han var visst innom skolen nå og da.
Men han var litt spesiell, så jeg sa ikke noe mer.
Men men.
Men rektor Stige, han var nå pensjonert, han som ga meg nedsatt orden.
Men han var nok moden for pensjon, allerede i 1986/87, vil jeg si.
Men hva jeg mente, telte nok ikke så mye da.
Men men.
Men det var veldig kult av Sande videregående å sende vitnemåla gratis ihvertfall.
Så kan man også sette spørsmålstegn ved, hvordan Sola og Monika Andersen viste at jeg bodde alene fra jeg var ni år, når de bodde to mil unna omtrent, i Sande.
Og hvorfor hun Sola henta det skjemaet for meg, for å gå på skole i Drammen.
Det var kanskje litt rart det og.
Og hun og venninna hennes, de så på meg, på Svelvikdagene, i 1989, like før jeg flytta til Oslo.
Og jeg så på dem og da.
Men jeg var der sammen med søstra mi og Cecilie Hyde da, så det ble ikke til at jeg prata med dem, utafor Kafeteriaen der.
Jeg kjeda meg, og prøvde vel kanskje å få litt oppmerksomhet, fra hun Cecilie Hyde osv.
For hun og søstra mi, dem var ikke kanskje så kule lengre, ovenfor meg, på den tida der.
Og jeg hadde en sånn genser, som jeg vel hadde fått av Haldis, med snøring i livet da.
Og da hadde jeg kjeda meg, og bundet opp en sånn røykpakke i den snøringa, så det så nok ganske dumt ut da.
Men jeg prøvde vel å være kul, eller noe, siden jeg røyka osv., men det var nok bare dumt ja.
Men men.
Så kanskje det var det dem reagerte på.
Det virka på meg, som om dem reagerte enten på det med røykpakka, eller på søstra mi og Cecilie, som jeg hang sammen med der.
Jeg ville nok ikke klart å fått med Pia og Cecilie bort til Sola og venninna, utenfor inngangsdøra til Kafeterian der.
Så jeg sa ikke noe til søstra mi og Cecilie.
Jeg sa ikke sånn, ‘Å der er Kristin Sola og venninna fra Sande’.
Neida, jeg sa ikke noe.
For jeg trodde ikke at søstra mi og Cecilie kjente dem.
For søstra mi gikk på allmenn, første året, og hadde gått på ungdomsskolen, de to årene jeg gikk på Sande.
Og Cecilie hadde gått på Helse og Sosial, tror jeg, og en annen linje.
Hun hadde vel gått to førsteår, tror jeg.
Før hun muligens begynte på en tredje linje.
Men men.
Hun Cecilie, hun huska jeg fra en eksamen, andre året på Sande videregående.
Altså ca. et halvt, eller et år, før hun bodde en del oppe hos meg, da søstra mi flytta dit, rundt jula 1988.
Det var fordi, at på eksamen, så skulle vi sitte annenhver rekke, med handel og kontor og helse og sosial-elver da.
Og da begynte hun Cecilie, å være skikkelig breial.
Hun sjekka opp en i klassen min.
Det var i første klasse det her.
Så det var i 1986/87.
Så jeg visste hvem hun Cecilie var, før søstra mi ble kjent med henne, et år eller to seinere.
Hun Cecilie Hyde da, som hun het, hun sjekka opp han Tønsberg-karen i klassen min.
(Det var to sosser fra Tønsberg, Steinar og en som het Eier til etternavn vel, som ikke kom inn i Tønsberg da, antagelig, men gikk på skole i Sande, ganske mange mil nord for Tønsberg, kanskje 4-5 mil).
Og da hadde han Eier, tror jeg han het, skikkelig soss, med bakoversveis, og vel bleika eller stripa hår kanskje.
Han hadde da sagt noe til eksamensvakta.
Så begynte hun Cecilie, å si noe tilbake da.
Eller om det var Cecilie som klagde til vakta.
Kanskje hun ville ut og røyke, eller se på jukselapp, eller noe.
Så sa han Eier noe tilbake da.
Så sa hun Cecilie, at ‘du er ganske søt du’, til han Tønsberg-gutten da.
Så hun var ganske breial hun Cecilie, og lagde masse oppstyr, under eksamen, og sjekka opp gutter under eksamen og.
Krangla med vaktene og sjekka opp gutter.
På eksamen eller tentamen, eller hva det var.
Så sånn var det.
Så derfra kjente jeg henne.
Men jeg vet ikke om hun huska det, da hun ble kjent med søstra mi, at jeg satt i det samme klasserommet da.
Hvem vet.
Men men.
Så jeg bare så litt tilbake på hun Sola og hun venninna da.
Men jeg gikk ikke bort til dem.
For jeg ville ikke at søstra mi og hun Cecilie, skulle bli kjent med dem.
Eller, jeg orka ikke å prøve å dra med søstra mi og Cecilie, bort til Sola og venninna da.
For dem var ganske sånn egenrådige, både søstra mi og Cecilie da.
Og litt sånn rastløse, mener jeg å huske, den dagen.
Så vi gikk vel ikke like bra sammen da, som da de nettopp hadde flytta inn hos meg, så vi hang vel mest sammen av gammel vane, vil jeg si.
Så jeg lot bare Sola og venninna stå der ifred.
Mens jeg hang med søstra mi og Cecilie da.
Jeg bare så litt tilbake på dem, og lurte på hva det var som Sola reagerte på.
Hun prata om meg, eller søstra mi og Cecilie, til venninna si da, det husker jeg.
Men men.
Men jeg vil si det var tre rare ting med hun Kristin Sola.
Det var at hun lo da jeg hadde den opplesinga i norsk-timen, som gikk på norsk muntlig karakteren.
Det var at hun henta det skjema for meg, av en eller annen grunn.
Og det var at hun visste at jeg hadde bodd alene siden jeg var ni år, enda jeg bodde på Berger, sikkert over to mil fra Kleiverhagan.
Men men, man kan ikke skjønne alt.
Så hva disse rare tingene kom av, det vet jeg ikke.
Men man kan lure kanskje.
Kanskje hun bare skulle være grei.
Hm.
Jaja, hvem vet.
Det er vel kanskje ikke så greit, å le sånn i norsktimen da.
Men men.
Men kanskje hun ikke klarte å styre seg da, det er mulig.
Jeg får heller prøve å tenke mer på hvordan det her kan ha hengt sammen.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Nå kom jeg på noe mer morsomt, om de Svelvik-jentene som havna i klassen vår, fra Berger, på Svelvik ungdomsskole da.
En dag, i åttende klasse, var det kanskje, så dukka plutselig Jeanette Aulie, eller hva hun het, fra Svelvik som sagt, opp i gangene på ungdomsskolen, travende rundt med en svær agurkformet dildo, som var sånn, at det var en vanlig dildo inni agurken da.
Og da var det visst en ungdom fra Svelvik, som hadde vært i syden, eller noe.
Og da han kom hjem, så hadde han med to sånne ganske svære dildoer, mener jeg å huske, til hun Jeanette Aulie og Line Nilsen i klassen da.
Var det noen som fortalte.
Men hvorfor hun Jeanette gikk rundt med den her dildoen, i gangene på Svelvik Ungdomsskole, det skjønte jeg ikke helt, hvordan hun tenkte da.
Men hun skulle visst vise den fram til noen i parallell-klassen, eller noe.
Noe sånt.
Og på den tida her, på midten av 80-tallet, så var det ikke vanlig for eksempel, at VG og Dagbladet reklamerte for dildoer, og sånn, sånn som de gjør nå.
Nei, det var nok bare Porno-Hagen omtrent, som kunne ha funnet på det, rundt 1985 osv.
Så jeg husker jeg stussa på det her, at hun Jeanette var så frigjort, at hun gikk rundt og viste fram svære agurk sexleketøy, i friminuttene på ungdomsskolen, og jeg må innrømme at jeg aldri helt klarte å skjønne hvordan hun kunne klare det og samtidig ikke være flau, eller tenkte over at det skulle være noe rart.
Men det er det kanskje noen andre som skjønner.
Det er mulig.