Jeg var jo mye og sykla og spilte fotball i Larvik, fra den første dagen vi flytta til Jegersborggate omtrent.
For jeg hadde fått ny Apache-sykkel av bestefar Johannes, og søstra mi hadde vel fått den gamle sykkelen min, tror jeg.
Og vi flytta til Jegersborggate, på våren, i 1978 da.
Fra Mellomhagen på Østre Halsen.
På Østre Halsen så hadde jeg ikke noen bestekamerater egentlig.
Det var tre nabogutter der, som jeg var uvenn med, må jeg vel si.
Men i Larvik, så fikk jeg fler kamerater enn uvenner, vil jeg si.
Jeg og Pia sykla rundt de gatene i Larvik hvor folk bodde da.
Ikke handlegatene.
Men rundt sykehuset der og sånn.
Og da ble vi kjent med nesten alle folka på vår alder da, som bodde i nabogatene.
Jarle og Sølvi, Willy, Frode da, ‘Tin-tin’ (som var broren til ei i gruppa ‘the girls’ seinere), Laila vel, og flere jeg ikke husker navnet på.
Så jeg syntes egentlig det var artigere folk i Larvik enn på Østre Halsen.
Kanskje på grunn av de naboguttene i Mellomhagen.
Men men.
Frode sa at seinere så flytta det noen folk, inn i et hus, i gata mellom Trygves gate og Jegersborggate, som jeg krangla litt med da.
Det var visst noe med dem.
Dette var da jeg bodde på Berger, og var på besøk i Larvik.
Så jeg var skikkelig høy på pæra, når jeg kom tilbake til Larvik, mens jeg bodde på Berger.
For da hadde jeg mye penger, og det hendte jeg hadde med kamerater som Petter og Christian osv. da.
Så sånn var det.
Men tilbake til 1978 da.
Da var jeg på besøk hos Frode og dem.
Og da spurte faren til Frode meg hva morfaren min, i Nevlunghavn het.
Og da sa jeg, at han het Johannes.
Og da sa faren til Frode, at han hadde vært rådmann han.
Men det var jo oppe i Hadsel, heter det vel, i Lofoten.
(Og det visste ikke jeg, på den her tida, hva bestefar Johannes hadde jobba med).
Så hvordan kunne faren til Frode Kølner, som jobba i e-verket, i Larvik, og hadde kone fra Kristiansand vel.
Hvordan kunne han vite at morfaren min, hadde vært rådmann i Hadsel?
Jeg tror han trodde han hadde vært rådmann på Hurumlandet kanskje.
Men det stemte ikke, sa bestemor Ingeborg ifjor.
Johannes var bare kontorsjef, i Sætre kommune, i Hurum, som også er en del mil fra Larvik.
Så er det her sånn som folk vanligvis har i hue, mener jeg.
Faren til Frode var i frimerkeklubben, han var ikke i politikk, ikke så vidt jeg visste ihvertfall.
Og han hang mye med Frode, vil jeg si.
Han var nesten som kameraten til meg og Frode.
Jeg var med dem på hytta i Brunlandnes, en sommer etter at jeg hadde flytta til faren min og, mens mora til Frode var på Sørlandet da.
Så det kom jeg på nå.
At så snart jeg hadde sagt at morfaren min het Johannes.
I 1978, i huset til Frode og dem.
Så visste faren til Frode, at morfaren min hadde vært rådmann.
(Han var førtidspensjonist, morfaren min Johannes, så han var pensjonist allerede da, i 1978.
Og da Ingeborg og Johannes bodde i Hurum, så var vi der ikke så veldig ofte.
Og det var alltid mye folk der, så jeg prata nesten ikke med Johannes, da dem bodde på Sætre.
Ikke langt unna en kiosk, på et byggefelt.
Dem var mer slitsomme dem, Ingeborg og Johannes, enn bestemor Ågot, så jeg likte bedre å være på Sand, da jeg var guttunge da).
Jeg husker en episode fra da jeg og Pia og mora vår besøkte Ingeborg og Johannes på Sætre.
Og da leika vi med noen unger som bodde der da, i hagen til Ingeborg og Johannes.
Og da var Ingeborg sånn at hun observerte leken vår da, og observerte hvordan jeg og Pia samarbeida med å tulle med en lokal unge vi ikke likte da.
Eller ta igjen litt, når vi leika i sandkassa omtrent der.
Så sånn var det der, vi kom ikke så innpå Ingeborg og Johannes, når vi var små.
Mens bestemor Ågot på Sand, hun prata til oss, som om vi var vanlige folk nesten og gikk tur og tok oss med i kiosken og sånn.
Så det var flaks, vil jeg si, for det var mye mer slitsomt å være i hus med mora vår eller Ingeborg, enn med Ågot, så jeg var heldig som i noen ferier og sånn, kunne være hos Ågot, på Sand, for da fikk jeg litt pause og litt fred, under oppveksten, fra mora mi og Ingeborg og stefaren vår Arne Thormod, som kunne være ganske strenge og slitsomme.
Så da fikk jeg litt fred på sinnet, litt pause og litt ro, når jeg var på besøk hos faren min og besteforeldrene mine på Sand, for de var ikke så masete.
Så derfor var det at jeg heller ville bo der.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog