Og da, så fant jeg det jeg leita etter, for jeg mente at jeg hadde prata med bestemor Ingeborg, om bestefar Johannes var kommunist, på telefon her fra Liverpool, ifjor.
Og nå fant jeg det med en gang, med det søket som var på det gamle www.johncons.com nettstedet da:
Men jeg huska, at fattern hadde sagt en gang, at bestefar Johannes var kommunist.
Så jeg spurte om det.
Og da sa bestemuttern, at brødrene hennes, fra Danmark, Anker og Louis, som er fra fin familie, dem og da.
Dem hadde sagt, at Johannes var sosialist, på grensen til å være kommunist da.
(Dette var fra en telefonsamtale med bestemor Ingeborg, fra i slutten av april, ifjor, så altså for et snaut år siden).
Så om de sier at bestefar Johannes var på grensen til å være kommunist, så kan det være at man må ta det med en liten klype salt, siden disse København-herrene, mine grandonkler vel.
De har vokst opp i et hjem i København, hvor en pike spilte piano, til måltidene, sa min mormor på telefon, ifjor, for noen måneder siden.
Og faren deres, han hadde noen agenturer, fra noen store tyske firma, sa bestemor.
Og de her hadde bodd minst et år i Tyrol.
For faren til bestemor, han ga opp et stort verksted han hadde i Fredriksverk, hvor de lagde gryter og også kanoner muligens og sånne ting.
For han kranglet med en svoger, og var ikke jovial, sa bestemor.
Så dro til Tyrol altså, i et års tid, så ble faren agent for to store tyske firma, sa bestemor, mener jeg å huske.
Så dro bestemor til Norge, på ferie da antagelig, etter krigen vel.
Moren var vel født på slutten av 40-tallet vel.
Jeg husker ikke helt sikkert.
Men men.
1947 kanskje.
Jeg burde ha huska det.
Men men.
Skal vi se.
Så det var litt rart, dette med Tyrol, synes jeg.
Men disse som man vel må kalle litt snobbete København-herrene, de kanskje syntes alt som var sosialdemokratisk var kommunistisk, for alt hva jeg vet.
Eller, det skal jeg vel ikke si noe om.
Jeg får bare si at bestemors brødre sa at bestefar Johannes var sosialistisk, på grensen til kommunistisk, ja vel.
Men alikevel sosialistisk.
Så at Gerhardsen & Co., sa at han var kommunist, som han amerikanske private etterforskeren i London, skrev i en e-post tidligere i dag (eller i går strengt tatt, siden det nå er etter midnatt).
Det stiller jeg meg litt undrende til.
Hvis to overklasse-herrer fra København, ikke sier han er kommunist.
Også skal Gerhardsen og Stoltenberg si at han er kommunist.
Det synes jeg høres rart ut.
Og jeg synes heller ikke bestefar virka som kommunist, utifra hvordan han oppførte seg osv.
Så jeg tar herrene Gerhardsen og Stoltenberg med en liten klype salt her.
Så får man se om det er mulig å finne ut noe mer etterhvert.
Jeg hadde jo problemer ifjor, med at et nettsted jeg hadde, ble tatt ned, for jeg var vel kanskje litt underbetalt i jobben min, hos Packaging Europe, det er mulig.
Hvis ikke så brukte jeg for mye tid på det nettstedet, og for lite på jobb, det er mulig.
Men jeg hadde ihvertfall blogspot-bloggen min, www.johncons-mirror.blogspot.com.
Men nå kom jeg på det, at på den Angelfire-bloggen, som jeg har, så hører det også til et webshell.
Hvis det Google-søket virker fortsatt, så var det egentlig veldig bra til å søke på innholdet på bloggen med, synes jeg.
Bedre enn jeg har klart å få den vanlige versjonen av Google til å søke på blogg-nettstedet.
Men det er kanskje jeg som er klønete.
Men beklager lang ventetid, og se på det nettstedet som en beta-versjon foreløbig, for jeg har ikke fått testet så mye for feil osv. enda, det nettstedet var noe jeg bare nettopp satt opp nå.
Så se opp for eventuelle java-spill og lignende der, etterhvert, hvis jeg får tid, som en slags online jobbsøknad, eller hva man skal kalle det.
Ja, kanskje onkel Runar er noe Halvorsen ja, det er mulig.
Han ligner ikke så mye på faren min eller han andre onkelen min, Håkon.
Og Runar flytta jo til Son, i Østfold, mens faren min ble igjen og onkelen min Håkon ble igjen i Vestfold.
På ferie til Jugoslavia, i 1980, så var det en dag jeg skulle være med onkelen min da, Runar.
Og ungene hans, Ove og Heidi, som var vel to og fem år yngre enn meg.
Noe sånt.
Og da kjørte vi fra Porec(?) på Istra, i nåværende Krotia.
Til Pula(!), på sydspissen av Istra.
Der har de et eldgammelt romersk coloseum.
Som mennesker ser ut som maur fra.
Så skulle jeg og Ove løpe opp da.
Det var sommeren jeg fyllte ti, og jeg tror Ove kanskje fylte åtte.
Men jeg var tynn, som man kunne se i den forrige bloggposten.
Men faren min kjørte sin egen bil, og Runar og Ove ville at jeg skulle løpe opp.
Vi kjørte i Gelendewagen til Runar vel.
Og han skulle absolutt kjøre ned en 30 graders bake, i Pula, utenfor ‘allfarvei’, før vi kom til coloseumet.
Som han sikker hadde sett på kartet, den bratte bakken, for han annonserte den før vi kom til byen.
Vinteren før, så satt faren min og Runar blant annet, og kikka på kartet og meg da.
Og lo og drakk øl, en fredagskveld sikkert.
Da vi kom opp, til utkikksplassen, på Coluseumet.
Så var det hull i gulvet.
Fetteren min lista seg bak meg, merka jeg.
Som om han hadde tenkt å dytte meg.
Det merka jeg, at det virka som for meg, det husker jeg enda.
Så jeg gikk bare til siden, og gikk ikke nærme det hullet i gulvet, som var stort nok i massevis for å dette ned i, og så hundre meter kanskje videre ned.
Så sånn var det.
Vi løp opp masse trapper der husker jeg.
Steintrapper.
Det var fetteren min og onkelen min som sa at jeg og Ove skulle løpe i forveien.
Men jeg gjennomskua det drapsforsøket, vil jeg kalle det.
Så skulle de, Runar og Inger, (Inger er hun fra Sande i Jehovas Vitner).
Så skulle de si at jeg var en kjedelig kar, så de gikk og subba i museum ved bakkeplan lenge da.
Som noe slags mobbings.
Så skulle vi med båttur på fjorden.
Første turen så fikk jeg ikke brus, selv om Christell og de andre barna fikk det.
Så møtte vi Runar, og da skulle jeg være med dem igjen, og da fikk jeg Pepsi på båten, var det vel, på havet, utenfor Pula da, av alle stedsnavn.
Det var noe med en naken jente på min alder, i hagen til den lokale mafiso-familien vi bodde hos også.
Men jeg trodde det var at hun jenta hadde noen hippie-foreldre.
For mora til meg og søstra mi, pleide å si at vi var blomsterbarn, og lage blomsterkrans, og la oss gå på noe holmer i nettoen, rundt 1974 kanskje.
Så jeg tenkte kanskje at dem var hippier lengre i Jugoslavia, i 1980.
Så jeg gikk bort til Christell i tilfelle hippie-pappaen ble sur hvis jeg kikka for mye på den lokale hippie-jenta.
Men men.
Så tror Christell ble voldtatt, det året hun fylte åtte, av de vi leide hos, og ble sengeliggende i dagevis.
Jeg har skrevet bedre om dette på bloggen tidligere.
Du som sier at jeg har kommunister i familien.
Det må være søstra mi det da i såfall.
Hvem vet.
Men men.
Mer da.
Jo, jeg har noen bilder av familien min på morssiden.
Skal jeg se om jeg finner de.
Det her er bilder som bestemor Ingeborg sendte til meg da jeg bodde i Walton i 2005:
Her er meg, lengst vekk, etter en ferie jeg var på i London, sommeren 2003 vel, så broren min Axel, og så sønnen til eks-dama vel til onkelen min Martin, Risto, sønn av Grethe Ingebrigtssen og en far fra Finland vel:
Bestemor Ingeborg, onkel Martin og hans datter Liv Kristin som nå er snart 18 år vel:
Fra bestemor Ingeborgs 80 årsdag, i Gurvika, (egentlig leir for hjerneskadede folk vel), i Nevlunghavn, i 1997 vel:
Øverste bilde:
Meg i blå skjorte, hun jenta ved siden av min kusine Rahel Savoldellis danske venninne, datter av tante Ellens danske venninne, tror jeg.
Nederste bilde:
Min søster Pia i turkis kjole.
Meg i blå skjorte.
En fra Moss, i Steiner-skolen, tror jeg, i lilla skjorte, (venn av tante Ellen, tror jeg):
Det her er meg og søsteren min Pia, og bestefar Johannes, og min katt, som var den eneste som bodde sammen med meg i Leirfaret, det var en katt etter Christells katt Susi, og som Christell sa het Kitty, og som faren min fant halvdød på verandaen, høsten etter det her tror jeg, eller høsten et år etter det her, med tarmen ut og kjevebeinet løsna.
Så kjørte vi til dyrlegen i Sande, som avlivet katta.
Det her er sommeren 1983, tror jeg:
PS 2.
Jeg kom på nå, i tilfelle noen fra Larvik leser.
Så er jeg egentlig ganske ekspert på Gurvika.
Da jeg bodde i Jegersborggate, så hadde jeg en kamerat, som het Frode Kølner, og han bodde i Trygves gate, ikke så lange unna Jegersborggate.
Like ved sykehuset bodde de.
Jeg tror faren hadde ei hjerneskada søster, eller noe, som bare lå på sykehuset der, stort sett.
Jeg var med Frode en gang på sykehuset og besøkte hu hjerneskada søstra.
Så på vei ned, så var det fotball-landskamp.
Så dro jeg med Frode inn på den avdelingen for sinnslidende da, viste det seg, for å se på Norge mot et eller annet annet land da, i fotball.
Fotball-landskamper, det var omtrent det kuleste jeg visste da jeg bodde i Jegersborggate.
Jeg husker Norge spilte mot Skottland, da jeg bodde der, som vel så på TV-en i første etasjen, på rommet til mora mi, tror jeg.
Noe sånt.
Eller kanskje det var på radioen.
Dette var i 1978 eller 79.
Så ble ei dame litt forstyrra der da, så måtte vi gå.
Vi måtte bare gi opp, for hu dama blei forstyrra da.
Så sånn var det.
Men en gang, så ble jeg med Frode og faren ut til Gurvika, for å hilse på søstra til faren til Frode da, var det vel.
Det var sikkert sommeren 1979, vil jeg tippe.
Jeg var ganske mye oppe hos Frode, og jeg kjente faren bra og.
Han spurte ofte sånn, hva er hovedstaden i Danmark, og sånn.
Og sånne spørsmål var jeg ganske god på, så jeg fikk nesten alltid best, hvis det var konkurranser med sånne spørsmål.
Så sånn var det.
Og da prøvde jeg vel å dra Frode og faren hans, som jobba i e-verket i Larvik, og han en jubileumsversjon av boble.
Jeg prøvde å dra dem ned til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som bodde rett nede i gata.
Men det ville ikke faren til Frode.
Så da fikk jeg ikke sagt hei til Johannes og Ingeborg da.
Og dem sier at Johannes var kommunist.
Men han likte ikke tyggegummi på gata, en gang mora vår sa vi skulle kaste tyggegummien.
For da fant bestefar dem på gata, og kjefta, så mora mi blei flau, for han sa at noen idioter, eller noe, hadde kasta tyggegummi på gata.
Bare at han hadde et pent språk da, vil jeg si.
Et dannet språk, morfaren min, Johannes, så han sa nok ikke idioter.
Han var så dannet, så han holdt noen ganger kåseri, på NRK.
Det husker jeg.
Og hvis han fant noen døde svaner, så ringte han til Nybrott, som var AP-avisa i Larvik, før den gikk konkurs på 80-tallet vel.
Og den abonnerte vi på, akkurat da, så da fikk vi se bestefar på forsida av Nybrott en dag, som jeg skulle på skolen da, med noen døde svaner.
Og en annen morgen, i Jegersborggate, så var bestefar på radioen, på NRK, og holdt noe kanskje litt tørt kåseri, om et eller annet da.
Men det var artig å høre bestefar Johannes på radioen da, det husker jeg at jeg syntes, og det så jeg på mora mi og, at det syntes hun var artig og.
Så sånn var det.
Og jeg og Frode skulle lage avis.
Men da tok jeg med den, til bestefar Johannes.
Og det eneste vi hadde fått lagd, var en vits Frode hadde, som han syntes var artig.
‘Pent brukte underbukser, med fartsstriper, selges billig’.
Jeg hadde aldri hørt det uttrykket ‘fartsstriper i underbuksa’ før, så jeg syntes det var litt sånn folkelig, eller hva jeg skal si.
Jeg kunne vel ikke det ordet da men.
Men litt plump da, eller hva det heter.
Og jeg bare spurte bestefar, i Nevlunghavn, noen dager etter, hva han syntes.
Og han syntes det var usømmelig, tror jeg var ordet han brukte.
At noen kunne ta anstøt av det da.
Så han likte ikke det.
Så da sa jeg vel det til Frode tror jeg.
Men jeg tror at hvis bestefar Johannes hadde vært kommunist, så hadde han syntes at fartstriper i underbuksa, at det var bare en artig vits.
For sånn tror jeg moralen går for å være blant kommunister, i hvertfall.
At de er sånn, at de ikke er så nøye på sex-moral og sånn, men at kommunist-jentene ligger med alle osv.
Noe sånt.
Så jeg tror egentlig ikke at bestefar Johannes var så kommunist, som eliten med Gerhardsen og Stoltenberg, ville ha det til.
Ifølge han amerikanske privatdetektiven i London da.
Bestefar ville jo ha bondegård, og han kunne ikke få det, pga. odelslovene i Norge.
Men da stelte han hagen i Nevlunghavn, sånn at det var den fineste hagen på stedet da, må man vel si.
Det stod det ihvertfall i Aftenposten.
Det var en bekk der, og bestefar hadde laget en bro og malt og sånn da.
Og blomstene var fine da.
Rododendroer, var det mye av, også i de andre hagene i Nevlunghavn, husker jeg.
Så, tja.
Kommunist og kommunist.
Bestemor Ingeborg, hun var jo fra en adelig og militær og forretnings-familie, i København.
Det var Gjedde, Heegaard og Nyholm-familene.
Så hun var jo ikke kommunistisk i det hele tatt, fra oppveksten osv., må man vel si.
Og de likte å gå turer hver søndag, (kanskje hver dag?), i et par timer minst, til Mølen og sånn.
Og bestemor svømmer hver vinter, selv om det er kuldegrader omtrent da.
Til ifjor, eller noe.
Og de gikk timevis på ski da.
De var veldig glade i å gå på ski begge to.
Min stefar Arne Thormod Thomassen, han sa at Johannes pleide å gå på ski, til universitetet i Oslo, fra Skedsmo.
Arne Thormod dro også med en rar gubbe en dag, som jeg bodde hos dem, på Furuset.
Jeg bodde hos dem, og leide et rom, skoleåret 1990/91.
Jeg skal finne den posten nå, den så jeg på en annen blogg:
Ja jeg tror finanskrisen på Island kan ha vært et New World Order-plott for å få kontroll.
De var jo veldig norrøne der.
Og sånt liker ikke globalistene.
Når de islandske damene ser at mannfolka dems har driti seg sånn ut, og alt er bare trist og sorgen der, så hopper de nok lettere på amerikanere og engelskmenn som tar turen innom.
Men hovedfaren er vel at nå får sikkert noe ‘mafian’ bygget opp noe nett der.
For nå har folk mista kontrollen.
Og det tror jeg er pga. bankene på Island.
For det leste jeg i en nettavis, for et par år siden, at bankene der, de delte ut kredittkort, til alle som omtrent gikk inn døra i en bank.
Så det var veldig lett å få lån og kreditt der, en periode.
Og når da husa blir mye mindre verdt, og gjelden er i utlandet f.eks., så mister jo folk kontrollen da.
Og blitt lett ofre for kriminelle som vil ha de med på lag da.
At de lar seg enklere friste, hvis de har mista kontrollen.
Noe sånt.
Så om de norske folka, er der for å hjelpe, eller ‘hjelpe’, det vet jeg ikke.
Norge er jo ikke så norskt eller norrønt akkurat det heller.
Se på meg, som er i England, og blir tullet med av engelsk politi osv.
Og CAB og Law Society og IPCC osv., osv.
Jeg orker ikke å ramse opp alle.
Neida, jeg får ikke fri rettshjelp.
Og det skal jeg si hvorfor.
Det er fordi jeg er en mann.
Og de eneste som får fri rettshjelp, det er prioriterte saker.
Og det er bare sånne rødstrømpegreier.
Så Norge er et feministisk land, før det er et norskt land.
Så hvis de skal tvangsinnføre feminismen på Island og, så kan jeg ikke se at det hjelper noe.
Altså Norge er hverken et humanistisk, liberalt eller norskt land.
Det er i første rekke et feministiskt land, vil jeg si.
Og det mener jeg går på tverrs av humanismen, mot menn.
Så feminismen som råder i Norge nå, den er inhuman ovenfor menn, mener jeg.
Så Norge i dag, det kan du få billig av meg.
Så hvis det er det islendingene skal få nå, så synes jeg enda mer synd på dem.
Ja, du må huske på at faren min er nok veldig stolt av Runar.
Du kan se det på faren min, at han er glad i Runar og stolt av han.
Det er fordi at faren min er eldstebroren da, og så er det Håkon og så er Runar nesten som en attpåklatt da.
Så faren min og onkelen min, dem fikk vel ikke gå mer enn på folkeskolen da.
Mens Runar gikk på gymnas og sånn da.
Og dreiv med tegning og sånn, husker jeg.
Og Runar, han var nesten som en ungdom, husker jeg.
Det var på den tida han og faren min kidnappa meg og søstra mi, fra Mellomhagen i Larvik.
Runar løfta opp meg, på gårdsplassen der, og faren min løfta opp søstra mi.
Og så løp dem inn i bilen da.
Og da satt kusina vår Heidi der.
Jeg var kanskje seks-syv år, at det var sommeren før jeg begynte på skolen, og søstra mi fem-seks.
Noe sånt.
Og Heidi var da kanskje to år da.
Noe sånt, hvis det var sommeren 1977, som jeg tror.
Og hu hadde fått en soloflaske.
Og da spurte Heidi, som er på Facebook-sida mi, om hun kunne få safta.
Så hu trodde Solo var saft.
Og det viste jeg og søstra mi godt at det var det ikke.
Men vi holdt kjeft da, for hun Heidi satt imellom oss, og var helt glad og blid da, selv om vi nettopp hadde blitt kidnappa.
Så sånn var det.
Og jeg lurer på om det var den gangen, eller en annen gang like før, at onkelen min plystra på ei jente, som gikk langs veien, i olaskjorts og sånn, som jenter pleide å gjøre på 70-tallet.
Så kjørte vi innom en bensinstasjon, eller en kiosk.
Så kjørte vi ut igjen.
Og da kjørte vi forbi den samme jenta igjen, og da tok Runar hue ut av bilen, og plystra på hun samme jenta igjen da.
Så hun så rimelig brydd ut, vil jeg si.
Og faren min klagde litt da.
Men Runar, han var vel nesten som broren min, Axel, vil jeg si, at han ikke hørte.
Eller bare hørte på det ene øret.
En gang.
Jeg lurer på om det var da, som Runar sa, at han begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner.
Da dro han med faren min, for å se på en haug med ræl av noen materialer, som hadde stått i avisa.
Om han kunne bruke de på det nye huset, eller noe.
Men det var bare noe skrot nærmest, så det gikk ikke.
Ikke til forskaling heller.
Det er nesten noe sånn, som han Magne Winnem fra Gjerdes videregående i Drammen, kunne funnet på.
Å kjøpe sånn billig i avisa, og dra med noen for å se på det da.
At dem er litt sånn utnyttende kanskje.
Onkelen min var nok ganske kul, da han bodde i Oslo.
Men han var altså som en ungdom, da jeg var sånn fem-seks år, som jeg fortalte om.
Og da var jo han gift og hadde unger sjæl, som faren min og han andre onkelen min.
Ove er vel født i 1972, tror jeg, eller 1973, så han er 2-3 år yngre enn meg.
Så Runar var ungdom og familiefar samtidig, vil jeg si, etter det jeg skjønte av den plystringa hans ut vindu, i Vestfold tror jeg kanskje det kan ha vært, eller på Hurumlandet, noe sånt.
Men men.
Mer da.
Jo, så jeg tror det dumt av faren min å bygge huset til Runar.
Ihvertfall for fabrikken sin del, snekkerverkstedet på Sand.
De mista jo kontraktene med Jensen Møbler, kan jeg tenke meg.
Den husbygginga, den pågikk jo i et par år omtrent.
Og Runar, han er gnien, vil jeg si.
Han tjener masse penger som tannlege, men han spiser det billigste kneipbrødet, med gulost og en skive tomat, hvis jeg husker riktig.
Og de drikker ikke vanlig juice, de drikker frossen konsentrert juice, som de blander med vann.
Og de har sånn svært kjølerom, i villaen i Son, som få hus jeg har sett har, men jeg har vel ikke vært hos så mange som har hus, de siste åra.
Men men.
Mer da.
Jo, de drikker ikke melk, de spiser kalk-tabletter.
Så det er mulig det er noe galt med melka.
Ove spiste noe sånne piller en gang, som ga han skinnende hår og negler, men det slutta han visst med.
Og han var norgesmester i amerikansk fotball, og prøvde også å bli norgesmester i aerobic(!)
Men men.
Mer da.
Ja, Runar er sånn, at han venta mange år, på å bygge ferdig svømmebassenget, i huset dems i Son.
Jeg var jo med der mye, sånn i 1983 og 84 og sånn kanskje, for jeg var med til Son, når faren min bygde på huset.
Så over ti år seinere.
Det var da jeg hadde HiAce-en.
Det var vel i 1997, tenker jeg.
Da var svømmebassenget ferdig.
Så det tok 10-15 år, før hele huset var ferdig, hvis jeg forstod det riktig.
Da ville jo jeg gjerne se hvordan svømmebassenget ble da, etter all den hypen, men det var visst ikke så populært.
Jeg fikk ikke lov å prøve svømmebassenget.
Eller jeg hadde ikke med svømmeklær heller.
Men men.
Mer da.
Runar pleide å drikke to kasser øl i uka.
En i uka og en i helga, da de bodde i Vestby, husker jeg han fortalte faren min, sånn på begynnelsen av 80-tallet en gang.
Når jeg var på ferie hos dem, så måtte jeg alltid bli med Ove rundt i huset, og enten vaske eller støvsuge.
Så han gjorde nok ikke så mye sjæl, Runar, men han hadde skikkelig dressur på Ove og Heidi osv. da.
Jeg tror ikke han har så streng dressur på kona si, Inger, fra Sande, men det skal jeg ikke si sikkert, hvordan det foregår.
Men men.
Kanskje det er hun som styrer Runar?
Hva vet jeg.
Men faren min er veldig glad i og stolt av Runar, tror jeg.
Omtrent som om Runar var sønnen hans antagelig.
Og mora dems, Ågot, farmora mi.
Hun begynte å bli litt senil, da jeg bodde på Berger på 80-tallet, så hun kalte meg noen ganger Runar da.
Så hun tok feil mellom meg og Runar da, så hun må nok ha syntes at vi ligna litt.
Begge var vel ganske selvsikre og ganske smarte for alderen og sånn da, kanskje.
Hva vet jeg.
Og leste avisa og sånn kanskje.
Ikke vet jeg.
Men jeg tror det var dumt av faren min og Håkon å holde på å bygge det huset.
Dem kræsja, en dag Håkon kjørte.
Så Håkon kunne ikke jobbe så mye etter det, for han måtte operere armen.
Og legene tulla med armen til Håkon, tror jeg, for den blei mye tynnere enn den andre armen, og han måtte ha noen plater og sånn, inni armen.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, dem mista vel kontraktene med Jensen Møbler og sånn, når dem bygde huset til Runar.
Men faren min orka kanskje ikke meg, som han syntes var slitsom da.
Og dem måtte kjøre mange mil hver dag, med bil eller båt.
Og jeg husker en gang, som faren min og Erik Thorhaldsson, nesten sovna, mellom Sande og Berger.
Da måtte jeg liksom sitte å si til faren min hele tida, at han ikke skulle sovne, og følge med da.
Selv om jeg syntes det var litt rart at begge skulle sovne samtidig nesten, mens dem satt foran i bilen.
Det var kanskje noe tullings.
Dem pleide å tulle med faren min, han Eirik eller Erik Thorhaldsson osv.
De hadde en Prima Vera-sang, som de spilte hele tida, for faren min, til og fra Son da, mens dem gliste og lo.
Den het ‘Arne Belinda’.
Og faren min heter jo Arne, så dem syntes den sangen var så artig da.
Så dem hadde kanskje ikke så mye respekt for faren min.
Vi pleide å kjøre ned til havna i Son, og kjøpe god mat da, i lunch-pausene og sånn.
Det her var vel i 1982 og sånn kanskje, så jeg var vel kanskje 12 år.
Og den husbygginga pågikk i et par år, så jeg ble veldig godt kjent i Son, og husker alle gatene i hue enda.
Vi kjørte ned mot Son, til høyre forbi der biblioteket er/var.
Og så var det en matbutikk nede på havna der vel.
Det var flere butikker og da men.
Men der hadde de fersk grilla kylling, mener jeg å huske.
Og da kjøpte vi ferskt brød og, og spiste kylling på brødskiva, omtrent hver dag.
Det var digg.
Og Cola da, det drakk jeg alltid.
Men, nå skulle jeg finne den sangen ja.
Hvis den er på YouTube.
Vi får se.
Jeg fant ikke den sangen nå.
Men faren min tulla en gang med Runar.
Det var kanskje den gangen Runar ville at jeg og faren min skulle bli med å se på den plankehaugen.
Noe sånt.
Og da sa faren min, at den her sangen var om Runar, som hadde en orange boks-aktig 70-talls Mercedes, og Ove og Heidi og Susanne som var ungane til Runar, som var noen snørrunger og drittunger da.
Så da mente faren min at den her sangen passa for Runar.
Men da tror jeg Runar ble litt irritert, det er mulig.
Farmora mi sa at en gang så hadde Runar gått rundt i Oslo, som student, så hadde en kar spurt om han ville selge narkotika for’n.
Men Runar sa nei, så hu.
Og det var hele fortellinga.
Så sånn var det.
Men jeg lurer på om tanta mi, Ellen, var ferdig på forsøksgym i Oslo, mens Runar gikk rundt og ikke solgte narkotika.
Hm.
Kanskje dem traff hverandre i Slottsparken, mens Johannes, morfaren min, leita etter Ellen, det er mulig.
Det var den sangen ja.
Her var den:
Så Runar er kanskje litt som den jævla naboen.
Og faren min er kanskje litt som en Jan Teigen, som drikker, men ikke synger.
Noe sånt.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Mora mi kjente jo folk i Svelvik.
Som hu bodde hos i manga måneder, på 80-tallet, husker jeg.
Og det kan jeg tenke meg er, fordi at Holmsbu, hvor dem bodde, det er jo et lite sted.
Så kanskje de sykla, til andre sida av Svelvik der, og tok ferja over til Svelvik.
Foreldra dems bodde også noen år på Klokkarstua.
Og det er vel rett over fjorden for Svelvik.
Så det kanskje nesten som en del av Svelvik, for du tar vel omtrent bare ferja over da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg husker at mora mi var så glad i den gamle ferja, som var rød, og ikke fra kaia, som vel var vel kirka der, hvis jeg husker riktig.
Så sånn var det.
På 70-tallet.
Men men.
Så har sikkert Runar truffet Ellen og mora mi da kanskje, i Svelvik f.eks.
Eller i Holmsbu da, for dem var sikkert mye ute med båten, Runar også.
Og så, da Runar studerte i Oslo, på Tannlegehøyskolen, (som han på en måte juksa seg inn på, sa mora mi, rundt 1975 eller 76, for Runar han visste at rektorens sønn, han hadde dårligere karakterer, men kom inn likevel.
På Runars bekostning da.
Så Runar klagde, og da kom han inn, ifølge mora mi.
Det hadde sikkert hun hørt av tante Ellen, som Runar hadde fortalt henne i Slottsparken, under hippie-tida når Runar ikke solgte narkotika der.
Noe sånt.
Men men.
Så har Runar møtt bestefar Johannes da, i Slottsparken.
Og så fortalte han faren sin det, Øivind, det som Øivind pleide å si.
Han traff en mann med hatt og frakk sikkert da, i Slottsparken.
Så spurte mannen Johannes, hva han gjorde.
Så sa han, at han leita etter dattera si.
Så spurte Johannes, hva han gjorde.
Jeg leiter etter begge mine, sa han.
Hm.
Så har Johannes fortalt den her historien til Runar da.
Så har Runar fortalt det faren min, at nå er Johannes Ribsskog så opptatt med å leite etter dattera si i Slottsparken, så da kunne faren min prøve seg på mora mi da.
Noe sånt.
Så derfor er synes faren min at Runar er artig da, for han veit mye sånne ting.
Nei, nå får jeg finne på noe annet å gjøre, enn å skrive sånn her sprøyt.
Nå ringte jeg en som heter Svein Erik Haldorsen, og spurte om det var riktig, som han amerikaneren Nick Ewans sa, på e-post, her om dagen, at Svein Haldorsen hadde ringt og advart han mot meg.
Det var en dame som svarte, så spurte jeg om å få prate med Svein Haldorsen.
Og da sa hun ‘et ögonblikk’, skrives vel kanskje det, på svensk da.
Så fikk jeg prate med karen.
Og han hadde ikke ringt til han Nick Ewans og advart han mot meg, mente han.
Så jeg bare sa beklager at jeg ringte feil Svein Haldorsen.
Så får jeg bare prøve å finne riktig Svein Haldorsen da.
Så får vi se hvordan det går.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Jeg mener jeg allerede har lest om en annen Svein Haldorsen, som gikk gjennom isen, på snøscooter, i Finnmark sikkert da.
Og da hadde visst lokalavisa tulla med de etterlatte.
Og skrevet feilaktig at han ikke hadde lov å kjøre over isen, og tatt med bilde selv om kona ikke ville at de skulle trykke det.
Så ble de frikjent av PFU likevel, selv om de var kanskje med vilje unøyaktige da.
Det er mulig.
Kanskje det er han ene Svein Haldorsen, som ikke likte at det fantes en annen Svein Haldorsen, og la opp et plott, for å få han til å gå gjennom isen?
Hva vet jeg.
Hvem vet.
Men men.
Men finnes det en tredje Svein Haldorsen er spørsmålet.
Vi får se om det er mulig å finne ut av det etterhvert.
Vi får se.
PS 2.
Her er mer om dette:
PFU-sak 96-024 KLAGER: Evy Haldorsen ADRESSE: Bursi, 8230 Sulitjelma TELEFON/TELEFAX: REDAKSJON: Nordlands Framtid PUBLISERINGSDATO: 20.01. – 23.01.1996 STOFFOMRÅDE: Ulykke GENRE: Nyhetsreportasje SØKERSTIKKORD: Bildebruk / publiseringsavtale / beriktigelse REGISTRERT: 02.02.96 BEHANDLET I SEKR.: 02.02.96; tilsvarsrunden innledet BEHANDLES I PFU: 23.04.96 FERDIGBEHANDLET: 23.04.96 BEHANDLINGSTID: 82 dager KLAGEGRUPPE: Privatperson PFU-KONKLUSJON: Ikke brudd på god presseskikk HENVISNING VVPL.: MERKNADER: SAMMENDRAG: Nordlands Framtid hadde lørdag 20. januar 1996 førsteside-oppslag med tittelen “KJØRTE I DØDEN – Kona sto og ventet på fjellet” . Av den kombinerte henvisnings- og bildeteksten framgikk det: ” Scootertrafikken i Sulitjelma krevde torsdag sitt første dødsoffer. Den 41 år gamle Svein Haldorsen kjørte gjennom en råk i Langvannsisen og omkom. Haldorsen var på vei til sin hytte hvor hans kone sto og ventet da den tragiske ulykken inntraff. Bildet viser råken i Langvannsisen som den 41 år gamle Svein Haldorsen (innfelt) kjørte gjennom. ” Inne i avisen var halvannen nyhetsside viet ulykken, med flere reportasjebilder fra leteaksjonen og under hovedtittelen ” Kom aldri fram til kona “. En underartikkel fortalte om ” Et samfunn i sorg “, en annen at Salten Kraftsamband var ” Pålagt sikring ” av traséen over ulykkesvannet, og en tredje at det var ” Første dødsulykke ” med snøscooter i Sulitjelma. En fjerde underartikkel hadde tittelen ” Kjørte ulovlig ” og det het i ingressen: ” Den forulykkede hadde ikke dispensasjon for å kjøre snøscooter fra Sulitjelma og over isen. Dispensasjonen gjaldt fra parkeringsplassen i Kjeldvannskrysset og opp til hans to hytter. ” Og videre i artikkelen: ” Dette går fram av dispensasjonene i Fauske kommune. Men at forulykkede ikke hadde en slik løyve, er mer tilfeldig i den rotete behandlingen av saker i Fauske. Andre søkere har nemlig fått slik dispensasjon, og har rett til å kjøre fra Sulitjelma og over isen. Men det skyldes at Fauske kommune har tolket reglene feil, og Fylkesmannen vil nå sørge for at disse dispensasjonene blir inndratt. ” Avisen tilføyer at det er “verd å merke seg at scooter-trafikken på Langvannsisen har vært svært liten i år”, og “en kjent sulisværing” uttaler: “- Jeg tror jeg har sett en scooter på isen i år. Det skyldes dels at isen har vært usikker, men det skyldes også at strenge regler har lagt en demper på aktiviteten”. Tirsdag 23. januar bragte avisen, på personaliasiden, en to-spaltet ramme med vignetten ” Nordlands Framtid presiserer ” og tittelen ” Tvil om dispensasjonen “. I den korte artikkelen, undertegnet “Red.”, het det: ” Kjørte ulovlig, skrev Nordlands Framtid lørdag om ulykken i Sulitjelma, der Svein Haldorsen (41) mistet livet. Opplysningen var hentet fra Fauske kommune, der dispensasjoner innvilges. De faktiske forhold er at Haldorsen hadde dispensasjon til å kjøre over isen på tider av sesongen der det anses vanskelig å finne parkeringsplasser ved Kjellvannskrysset. ” Og dessuten: ” I Fauske kommune tolkes dette som om betingelsene ikke var til stede torsdag, men forholdet synes å være gjenstand for tvil og ulik vurdering. Forulykkede kunne ha tolket dette uklare punktet slik at han hadde tillatelse. Vi har stor forståelse for at denne delen av dekningen fra ulykken i Sulitjelma har vært ekstra belastende for pårørende. Nordlands Framtid beklager måten vi tok opp forholdet på i lørdagsavisen. ” KLAGEN: Klageren er den forulykkedes enke, som påklager to forhold: Avisens bruk av bilde av avdøde mot pårørendes ønske, og påstanden om ulovlig snøscooter-kjøring. Klageren skriver: “Journalisten i Nordlands Framtid kontaktet familien til oss pårørende med spørsmål om å få benytte bilde av forulykkede i avisen. Vi pårørende var mot bruk av bilde i avisen, og ba journalisten om å ikke sette inn noe bilde . Journalisten svarte at noen ønsket bilde i avisen og noen ønsket det ikke og sa dette skulle de respektere. Til tross for dette benyttet avisen bilde av avdøde… “. “Bør det ikke, evt. er det ikke et krav om at når to parter blir enige så holdes ord?” Om underartikkelen, med påstandene om “ulovlig kjøring” og kjøring “uten dispensasjon”, skriver klageren bl.a.: “Dette var noe som gikk svært hardt inn på oss etterlatte og har også vært en ekstra tung belastning for oss i denne vanskelige tiden. I tillegg mener jeg dette har satt avdøde i et svært uheldig og helt feilaktig lys .” Klageren opplyser at det samme dag som oppslaget om ulykken sto på trykk ble tatt kontakt med NFs redaktør og journalisten som skrev den påklagede artikkelen. “De ble gjort oppmerksomme på hva som var rett. Tirsdag den 23. januar hadde de nå en artikkel der de beklager artikkelen som sto lørdag den 20. januar. I samme artikkelen legger de så skylden på kildene sine. For oss er det helt uinteressant hvor de har sine opplysninger fra. Det vi ønsker er en fullstendig renvasking av avdøde. Han hadde tross alt fått tillatelse av Fauske kommune til å kjøre fra Sulitjelma, noe vi går ut fra kan bekreftes av rådmannen i Fauske kommune. Det opplyses at avdøde også hadde byggetillatelse, “noe som også gir adgang til denne kjøringen. Dette utfra lov om motorisert ferdsel i utmark”. Kopier av kjøredispensasjon og byggetillatelse er vedlagt klagen. TILSVARSRUNDEN: Avisen bekrefter angående bildebruken at en av dens journalister var i kontakt med samboeren til klagerens søster, med forespørsel om å få låne et bilde av forulykkede. “Begrunnelse for vårt ønske om bilde ble gitt og vedkommende ga inntrykk av en positiv holdning til å hjelpe oss . Han skulle ta saken opp med dem som sto nærmere avdøde. Kort tid etter ble vår journalist oppringt av mannen til en annen søster av klageren med beskjed om at vi ikke kunne få bilde og at familien, inkludert avdødes kone, ikke ønsket bilde i avisen “. Tilsvaret bekrefter også at journalisten, under den siste samtalen, “uttrykte… forståelse for at noen ikke ønsket bilde på trykk etter en ulykke, men at dette ble ulikt vurdert av pårørende. Det at vi skulle vurdere pårørendes ønske, kan muligens ha blitt oppfattet slik at ønsket ville bli innfridd fullt ut, men det ble ikke gitt noe løfte fra journalistens side om at bilde ikke skulle brukes “. Avisen beklager det, dersom uklarheter skulle ha oppstått, “men omstendighetene tilsa ikke en lengre dialog om forholdet på dette tidspunkt. Uansett er det opp til redaksjonsledelsen å avgjøre en slik bildebruk .” Tilsvaret viser til at det er presse-tradisjon å trykke bilder av forulykkede ” såfremt de nærmeste pårørende er underrettet “. Det opplyses at bilde derfor ble framskaffet fra annet hold, og brukt. Avisen tilbakeviser klagerens påstand om avtalebrudd. Når det gjelder påstanden om ulovlig snøscooter-kjøring, mener avisen – så langt den har vært i stand til å undersøke forholdet – at både tittel og artikkel er korrekt. ” Vi har ikke klart å finne dokumentasjon for tillatelse til slik kjøring som skjedde denne ulykkesdagen “. Og det heter i tilsvaret: ” Når vi etter ulykkesdekningen valgte å beklage måten vi tok opp dette forholdet på, skyldes det at vi i ettertid fant det noe ‘upassende’ å fokusere på akkurat denne siden av saken samme dag som vi hadde dekning av en ulykke med så dramatisk utfall. Vi valgte altså å beklage måten vi tok forholdet opp på, men ikke artikkelens innhold som er korrekt så langt vi kan undersøke saken. ” Nordlands Framtid opplyser at den har mottatt, og hatt på trykk, flere innlegg fra lesere i det berørte området, med angrep på avisen for den påklagede delen av ulykkesdekningen. “Vi vil tilføye at kjøring med snøscooter er ett av de mest diskuterte temaer i Sulitjelma og Fauske kommune, og det er en sak som vekker sterke følelser. Dette har vi, og våre lesere, fått merke hver gang vi har satt et kritisk søkelys på den kjøring som praktiseres, og den lovtolkningsavstand det er mellom enkeltbrukere og myndigheter”. Avisen kan ikke se at vedleggene fra klageren dokumenterer at avdøde hadde tillatelse til å kjøre snøscooter fra Sultjelma, “og det har heller ikke vært mulig for oss å få bekreftelse på dette fra lokale myndigheter”.(…) “Ifølge tillatelsens særvilkår gis det tillatelse til å starte kjøringen på Langvatnet ved Sulitjelma tettsted, på tider av sesongen som det må anses vanskelig med parkeringsplass ved Kjelvannskrysset. Slike forhold var ikke tilstede angjeldende dag… “. Avisen kan heller ikke se at dem framlagte byggetillatelsen ga adgang til kjøringen ulykkesdagen. Og tilsvaret avsluttes slik: “Dersom vi hadde fått dokumentert at kjøringen den angjeldende dagen var lovlig, skulle vi selvsagt beriktiget dette og også beklaget en feilaktig framstilling. Men klagerens ønske på dette punkt lar seg dessverre ikke imøtekomme ut fra den dokumentasjon vi sitter med . Dermed kan vi ikke se å ha brutt god presseskikk, selv om vi i ettertid har kommet til at denne siden ved saken kunne vært håndtert på en noe annen og mer skånsom måte overfor de pårørende “. Avisen har vedlagt kopi fra “Nasjonal forskrift for bruk av motorkjøretøyer i utmark og på islagte vassdrag”. Klageren har som tilsvar oversendt kopier av brev til og fra Fauske kommune. I sitt brev til kommunen spør klageren om mannens kjøring ulykkesdagen, ut fra kjøretillatelsens særvilkår, var en ulovlig handling. I svarbrev fra kommunens miljøvernleder heter det bl.a.: “Særvilkåret er det opp til den som er gitt dispensasjonen å vurdere med hensyn på om vilkåret er oppfylt. Hvorvidt kjøringen var en ulovlig handling eller ikke vil bero på en konkret vurdering ut fra forholdene. Denne vurdering og ansvar påhviler det dispensasjon-innehaveren å foreta . Vi beklager sterkt den situasjonen som oppsto”. Avisen fastholder at “vår artikkel er riktig i sitt innhold”, og sier i sine siste kommentarer bl.a.: “Vi registrerer – og har forståelse for i en slik tragisk sak – at kommunens miljøvernleder ikke svarer på klagerens spørsmål om kjøringen var å anse som en ulovlig handling”. (…) “Så langt vi har kunnet undersøke var det ikke parkeringsproblemer angjeldende dag, og slike problemer er heller ikke påvist av klageren. Kjøringen skjedde på en vanlig hverdag utenfor ‘utfarts-sesong’. Av dette følger at kjøringen var i strid med gjeldende tillatelse “. PRESSENS FAGLIGE UTVALG UTTALER: Klagen gjelder Nordlands Framtids reportasje etter en dødsulykke med snøscooter, og den forulykkedes enke påklager to forhold: At avisen brøt avtale da den bragte portrettbilde av avdøde mot pårørendes ønske og at det ble framsatt uriktig påstand om at snøscooter-føreren hadde kjørt ulovlig. Klageren viser til at mannen hadde skriftlig dispensasjon fra kommunen, noe hun mener avisen skulle ha bragt på det rene. Klageren er heller ikke fornøyd med de presiseringer og den beklagelse avisen publiserte tre dager senere. Nordlands Framtid hevder å ha beklaget det som kan beklages, idet avisen mener særvilkårene i forulykkedes kjøre-dispensasjon kan gjøres til gjenstand for fortolkning. Slik avisen ser det var ikke vilkårene for lovlig snøscooter-kjøring tilstede den dagen ulykken skjedde. Det Nordlands Framtid i ettertid beklager, slik det også ble gjort på trykk, er måten man tok opp forholdet på. Avisen tilbakeviser for øvrig at det ble inngått avtale om ikke å bringe bilde av avdøde. Pressens Faglige Utvalg finner at påstand står mot påstand når det gjelder samtale om bruk eller ikke bruk av forulykkedes portrettbilde. Utvalget kan uansett ikke se at bildebruken i dette tilfelle bryter med de presseetiske normer. Når det gjelder avisens påstand om ulovlig kjøring, mener utvalget at denne kunne vært framsatt på en mer skånsom måte, hvilket avisen selv har medgitt. Utvalget ser det likevel slik at opplysninger omkring lovligheten av kjøringen var en berettiget del av ulykkesreportasjen, sett på bakgrunn av det kontroversielle ved bruk av snøscooter i området. Nordlands Framtid har ikke brutt god presseskikk. Oslo, 23. april 1996 Per Edgar Kokkvold, Inger Bentzrud, Johan O. Jensen, Helen Bjørnøy, Jan Vincents Johannessen, Inge Lønning
Sånn som jeg mistenker at det er med sånne ‘mafian’-plott da.
Det er, at hvis den som blir drept, gjør noe dumt eller galt, så gidder ingen å høyne stemmen, for at dødsfallet skal bli etterforsket.
Jeg kommer på tre dødsfall, som jeg mistenker kan være noe ‘mafian’, og jeg kan forklare hva jeg mener.
1. Han som falt gjennom isen, i PS-et ovenfor. (Jeg synes avisen agerte så rart, så jeg synes det er grunn til mistanke).
Hvis det står i avisa, at han ikke hadde lov å kjøre over isen, så kommer alle til å si at han var bare dum, det var hans egen feil, og ingen skylder på det selskapet som hadde jobb å sikre isen.
2. De tre ungdommene som døde på Bygdøy, i en bilulykke ifjor. (Jeg syntes en amerikansk dame, Mary-Jo Jones, eller noe, på Facebook, viste om denne ulykken litt tidlig, etter at hun med maske-avatar hadde diskuter Martine-saken med meg i flere uker vel).
Han karen som kjørte drakk, så ingen mistenker at noe var galt, selv om han var en rallysjåfør, eller noe.
(Kan noen ha tuklet med eg. styringen, lurer jeg på).
3. Her trengs vel ikke så mange kommentarer, men han Jurg Heider, eller hva han heter.
Han høyre-ekstreme politikeren i Østerrike.
Som dro på homobar og døde i ulykke etterpå.
Ingen støtte å få, om å undersøke om det var en manipulert ulykke, ettersom han hadde vært på homobar, enda han var gift og kjent politiker osv.
Sånn her mistenker jeg at ‘mafian’ opererer.
Hvis man får et ærestap, så kan man bruke det, i et manipulert dødsfall, og ingen vil bry seg.
Så er man kvitt sin meningsmotstander, eller hva vedkommende er.
Jeg får oppsummere hva jeg mener.
Sak 1: Snøscooter går gjennom isen.
Ærestap: Vedkommende hadde ikke lov å kjøre over isen. (Mulig ikke sant).
Mistenkelig: Avisen oppførte seg mistenkelig synes jeg, og ville liksom ramme vedkommende.
Sak 2: Bilulykke på Bygdøy.
Ærestap: Sjåføren kjører i fylla, to jenter dør også.
Mistenkelig: Jeg syntes hun der Mary-Jo Jones på Facebook, norsk-amerikanerinne, med maske-avatar på facebook hvor profilen nå er fjernet, oppførte seg mistenkelig.
Plott for å hindre mer oppmerksomhet om Martine-saken?
Sak 3: Bilulykke, Jurg Heider.
Ærestap: Kjent, gift, (kontroversiell) politiker går på homobar, kjører i fylla.
Mistenkelig: Det er vel ikke usannsynlig at New World Order, for eksempel ville fjerne denne personen, siden han gikk med sånn østerrisk nasjonaldrakt osv., hvis jeg husker riktig, så han var vel ikke akkurat for globalisering og en ny verdensordning osv.
Nå har jeg hatt en liten krangel med eiendomsselskapet her, som jeg ikke skal gå i detalj med, i tilfelle noen leser om det, jeg vet jo at det er folk fra byen her, i Liverpool, som leser omtrent alt på bloggen så.
Men jeg skal også i et møte med vikarbyrå, i Runcorn, som er mellom Liverpool og Warrington, så det ut som på kartet.
Så det i retning av Manchester omtrent da.
Dit skal jeg mandag morgen.
Og så er det visst møte med firmaet, på onsdag, i Liverpool sentrum da.
Og det er en lignende jobb av den jeg hadde på Arvato.
Bare den her er betalt litt mer i timen, og det er visst bare norske og svenske samtaler, i denne jobben, så da slipper jeg eventuelt bare danske samtaler, som kan være litt slitsomt.
Vi får se.
Det var en ledig jobb jeg fant på maskinen på the Jobcenter igår, og som jeg ringte på igår, og sendte CV og fikk en telefon tilbake på mobil, i dag formiddag.
Så vi får se hvordan det går.
Han minte meg på det, han på the Jobcenter, i 20-åra kanskje, med mørkt hår og mørkt skjegg, at jeg ikke hadde funnet noen ledige jobber på maskinen.
Så da måtte jeg nesten gå å printe ut den ‘bi-lingual’-jobben da, syntes jeg, sånn at jeg hadde ihvertfall en sånn lapp, som dem kunne punche inn.
