Måned: mars 2009

StatCounter: De samme folka søker på ‘erik fortell om mob-arne (fattern)’, på Google. (In Norwegian)

http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20fortell%20om%20mob-arne%20(fattern)&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

PS.

Ja, hva skal man fortelle da.

Da vi var i Jugoslavia, i nåværende Kroatia, på ferie, sommeren 1980.

Jeg og faren min og Haldis Humblen og Christell Humblen.

Det var sommeren jeg fylte 10 år, og Christell er drøyt to år yngre, så hun fylte åtte år seinere samme året.

Det virker kanskje i ettertid, som at Christell der ble voldtatt av noen lokale mafisoer.

Noe sånt.

Og hun ble sengeliggende, i mange dager.

Ei kone, (i mafiso-familien), fant fram noen kålblader, som hun la på hue til Christell visstnok, og redda mer eller mindre livet hennes med, skjønte jeg fra Haldis og faren min.

En av de siste dagene der, så kjørte faren min med meg, inn til den kroatiske byen som vi bodde like ved da.

Og vi dro til konfektforretningen, som de hadde i det ennå kommunistiske Jugoslavia.

En butikk med bare konfektesker.

Kanskje 10-20 slag.

Noe sånt.

Så kjøpte vi en fin eske til hun kona da.

Og da satt faren min lenge i bilen, uten å si noe.

Så om han skulle ta noe forklarings da, om det her mafian-greiene.

Det er mulig.

Det ble til at han ikke sa noe.

Og det samme gjentok seg nesten i Italia.

På veien hjem.

Vi dro tidlig hjem, når Christell var frisk nok til å reise.

Så satt faren min bare i bilen, mens vi var på et italiensk kjøpesenter, eller butikkområde da.

Så sånn var det.

Men faren min bodde jo allerede da nede hos Haldis.

Så jeg kjente ikke faren min så bra.

For jeg bodde jo hos moren min, til jeg var ni år.

Og når jeg var ni og et halvt år, så flytta faren min ned til Haldis.

Men jeg veit at faren min jobba alltid lengre enn onkelen min, Håkon.

Håkon gikk hjem klokka 16 hver dag, fra snekkerverkstedet, Strømm Trevare.

Mens faren min så godt som alltid jobba minst en time lengre.

Jeg spurte Håkon om det her, og han sa at han hadde kone og barn han.

Så om han mente at faren min ikke hadde kone og barn, hva vet jeg.

Han hadde jo dame, Haldis, og en sønn, meg, så man må vel si at faren min også hadde en familie på samme måte som onkelen min.

Likevel så gikk alltid onkelen min tidligere hjem.

Men men.

Så faren min kan nok ikke sies å være lat, det vil jeg ikke si.

Han har også bygget store villaer, og ledet omtrent alt arbeidet i forbindelse med dette.

For eksempel villaen til onkelen min, Runar Olsen, (som er tannlege i Ås), i Son, den bygget faren min og folk som jobba for han, (blant annet Erik Thorhaldsson fra Berger, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, at han engang sa at han hadde fått nøkkelen til Hege Rønjom etter en russekro).

Det huset bygde faren min omtrent selv, med hjelp av Erik Thoraldsson og sånne nesten ungdommer fra Berger da.

Og elektrikker og sånn.

Mer da.

Jo, faren min begynte å bygge en havseiler en gang.

Han støpte bunnen på en båt, i betong, som var over 30 fot lang vel.

Men han fikk ikke tid å bygge båten ferdig, så han solgte den halvferdige havseileren da.

Og en gang så kjørte jeg og faren min på fjorden, fram og tilbake litt vel, i Drammensfjorden og Oslofjorden, med en båt faren min brukte, til å kjøre til Son og tilbake, da han bygde det huset der.

Og da møtte vi dem som hadde kjøpt båten.

Han hadde ikke satt seil på båten, men han tøffa bare rundt i det betongunderstellet da.

Så den båten så litt merkelig ut, mener jeg å huske.

Men det er mulig han hadde bygd noe inni båten, og noe slags styrehus da, det er mulig.

Men men.

Mer da, faren min drikker hver dag, ihvertall gjorde han det da jeg bodde på Berger, på 80-tallet.

Han drakk på jobb.

Øl da, sånne såkalte ‘alkisbomber’.

Han drakk i bilen på vei hjem til Berger.

Og han drakk nede hos Haldis.

Så han er vel kanskje litt prega av den her drikkinga, det er nok ikke umulig.

Christell sa en gang, ‘Hvorfor drikker Jeppe, Erik’, om faren min.

Jeg skjønte ikke hva hu mente nøyaktig.

Men det er vel noe med Haldis da.

Er faren min en slags slave for Haldis?

Hvem vet.

Men men.

En gang, mens jeg holdt på å ta lappen i Drammen.

Da jobba jeg på CC i Drammen, 3-4 vakter i uka, og gikk på Gjerdes Videregående, like ved gågata på Bragernes i Drammen.

Og da skulle jeg få kjøre da, på veien tilbake til Berger, en dag.

En HiAce, som faren min hadde.

Og da klagde faren min, på at jeg kjørte for sakte.

Så han sa at jeg måtte gi gass i begynnelsen av svingen, og ikke etter svingen, eller så gikk det for treigt.

Og da kræsja jeg nesten da jeg kom til Svelvik, i svingen etter Samfunnshuset der, ved en butikk som lå der.

Så faren min tenker ikke så langt alltid.

Så det var sånn, at hvis jeg skulle be om råd om noe, så spurte jeg aldri faren min.

For han kunne man ikke ta alvorlig.

Søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne som barn.

Så jeg kutta ut faren min, gradvis, det neste året.

Og siden 1990, så har jeg ikke hatt så mye med faren min å gjøre.

Og nå tidligere i år, så begynte faren min å ringe meg omtrent døgnet rundt.

30-40 ganger vel, enda jeg hadde sagt fra at jeg ikke ville prate mer med han.

Så jeg måtte kjøpe ny mobil.

Så nå har jeg ikke mer med faren min å gjøre.

Så da slipper jeg sånn kødderinging ihvertfall, så det er jo en fordel, hvis man vil prøve å ha et vanlig liv.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

13. mars 2009
StatCounter: Noen søker på ‘erik fortell mer om kjetil prestegarden og rimi kalbakken’, på Google. (In Norwegian)

http://www.google.no/search?hl=no&q=erik%20fortell%20mer%20om%20kjetil%20prestegarden%20og%20rimi%20kalbakken&btnG=Google-søk&meta=&aq=f&oq=

PS.

Jeg synes vel jeg har skrevet en god del om fra da jeg jobba på Rimi Kalbakken allerede.

Det er vel ikke den tida av livet som jeg helst husker tilbake på, for å si det sånn, de månedene jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.

Så sånn er det.

Det var som et mareritt hele tida jeg jobba der, vil jeg si.

Jeg ble tulla med av han Prestegarden og Co. der hele tida, vil jeg si.

Så sånn var det.

Men men.

Men det skjedde også noe rart, et år eller to år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken.

Jeg lurer på om han Kjetil Prestegarden var i ledtog med David Hjort.

Det som skjedde var at jeg var aleine hjemme, i Rimi-leiligheten som jeg leide i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.

Der var det ofte fester, men jeg hadde ikke så mange venner som bodde der, siden de fleste andre som bodde der, de jobba i sentrum, mens jeg jobba i Lambertseter, Bjørndal og Ski-området.

Så sånn var det.

Men David Hjort ringte da.

Det var kanskje en fredag kveld.

Uten noen særlig forklaring, så ville han og dama, var det vel, komme å besøke meg.

Og da var vel Rimi stengt, men Kiwi, også i Waldemar Thranes gate, dem har åpent lengre.

Til klokka 23.

Så jeg dro bort dit, hvor jeg også kjente butikksjefen, en som het Tom, fra Lørenskog.

Dette var etter at jeg hadde slutta som butikksjef i Rimi, og begynt å studere.

Så jeg tok det ikke så nøye om jeg handla på Kiwi eller Rimi da.

Og om noen så meg med Kiwi-poser, for å si det sånn.

Men men.

Jeg gikk på Kiwi for å kjøpe noe mat og snacks, som jeg pleide, når jeg fikk gjester.

Jeg pleide å ha øl og sånn stående, for jeg var ikke noen stordrikker, jeg drakk stort sett bare når det var fester, så jeg kunne ha øl stående i månedsvis og annen alkohol, som vin og vodka og en cognac-flaske jeg fikk av David Hjort en gang jeg kjørte han og Linn Korneliussen til Gardermoen, da de skulle til syden, stående enda lengre.

Men men.

Da jeg dukke opp på Kiwi, så stod han Tom der, han butikksjefen jeg kjente.

Han var en kamerat av Øystein Andersen, som er adoptiv-tremenningen min, (opprinnelig fra Korea), og jeg kjente han Tom siden jeg hang mye sammen med han Øystein, også i Lørenskog, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

Så sånn var det

Tom ble sur, for jeg spurte om hvor mye noe ny rusdrikk eller øl kosta, mest for samtalens skyld.

Og han svarte vel ikke ordentlig, men begynte å nevne at alkoholsalget var stengt.

Men det var ikke sånn at jeg tenkte på det, for alkoholen var ikke dekket over, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å feste, men David Hjort ringte når jeg vel egentlig lå og sov, eller noe, tror jeg.

Men han Tom han misforstod helt, eller lot som han misforstod, eller trodde jeg skulle lure han til å selge meg alkohol etter at alkoholsalget var stengt for dagen, men det var ikke det jeg hadde i tankene akkurat.

Jeg bare skulle slå av en prat liksom.

Dette var inne på melkekjøla, hvis jeg husker riktig, eller et annet slags kjølerom, som man gikk gjennom.

Så det var et helt rom, i butikken, som ble holdt kjølig da.

Og ikke bare noen skap.

Og der stod han Tom da.

(Det kan ha vært at han venta litt på meg der, hva vet jeg.

Men det skal jeg ikke si for sikkert).

Da jeg kom bort til Rimi-leilighetene igjen, som er litt over hundre meter unna Kiwi kanskje, så stod han Kjetil Prestegarden, og omtrent 7-8 andre vel, og venta på å få komme inn på en fest.

Jeg hørte han Kjetil kommenterte at jeg så lik ut enda, eller noe.

Og han prata da med ei dame som må ha visst hvem jeg var fra før.

Men jeg vet ikke hvem hun dama var.

Kjetil sa at han trodde at jeg alltid ville se sånn ut.

Så det var litt rart å høre, men jeg tok ikke det så særiøst hva jeg overhørte han sa, for han hadde jeg ikke så bra forhold til fra før.

(Jeg tror de folka også stod der, da jeg gikk bort til Kiwi, så de hadde stått der en stund.

De ble ikke sluppet inn).

Ved døra stod det en drita kar.

En slags brande omtrent, som muligens var rød i tryne, han var vel sinna ihvertfall.

Så de andre holdt avstand til han.

Så det her kan ha vært et plott.

For da måtte jo jeg gå bort, ved siden av han sinna, drita fulle ‘branden’ da.

Og låse opp døra.

De stod nok ikke der da jeg gikk ut, men de var på vei bort til døra tror jeg.

At jeg møtte dem på veien bort til Kiwi.

Noe sånt.

Men det gikk bra, han angrep ikke, han ‘branden’, som jeg kanskje frykta litt, skal jeg være ærlig.

Men men.

Så ringte jeg David Hjort, seinere, og hørte hvor dem blei av.

Men da skulle han ikke komme likevel.

Så her var det nok noe lurings eller noe plottings, det vil jeg nok tro.

Bare noe jeg kom på når jeg så det her søket på tracking-cookie programmet.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

12. mars 2009
Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

Da jeg våkna idag, så lurte jeg på om det som foregår nå, at jeg blir tulla med av politiet og alle slags mulige myndigheter.

Om det kan ha noe med, det som skjedde på midten av 90-tallet, da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen.

Så var det noen som rappa barbermaskinen min.

(Jeg mistenker nå at det kan ha evt. også vært naboen f.eks).

Så dro jeg til politistasjonen på Stovner, (siden Ellingsrudåsen hører under den politistasjonen), og anmeldte det her da.

Jeg jobba som leder på Rimi, på den her tida, på Rimi Nylænde.

Og det var en dårlig betalt jobb.

Men jeg var ambisiøs da, og ville bli assisterende butikksjef og butikksjef, så jeg jobba veldig hardt og effektivt, og jobba også mye ekstra.

Dvs. at jeg dukka opp på jobben, en time eller to, før jeg egentlig begynte, når jeg jobba seinvakt.

Og at jeg gjerne jobba en time eller to ekstra, på ettermiddagene, når jeg jobba tidligvakt.

Alt for å få butikken til å gå bra, sånn at jeg hadde sjanse til å få en karriere innen Rimi da, som jeg satsa på.

For jeg hadde egentlig bare den jobben, og ikke så mye familie og venner, som jeg kunne stole så mye på.

Så jeg tenkte det var smart å legge ned litt innsats, i å få et bra rykte innen Rimi og lære meg butikkyrke, fra grunnen, osv.

Så sånn var det.

Og jeg lærte ganske bra de forskjellige bestillingene, og å legge opp disken sånn at den så velfylt og fin ut og jeg var fruktkurs og sånne ting da.

Det var jo litt artig å være leder i butikk, og ha ansvar, dvs. at man åpnet og stengte butikken, og hjalp de andre medarbeiderne hvis de hadde problemer osv.

Så sånn var det.

Og søstra mi, Pia Ribsskog, og kameraten min, Glenn Hesler, de hadde flytta fra Ungbo.

Mens jeg stod på venteliste, på Rimis leiligheter i Waldemar Thranes gate.

Så bodde det noen ungdommer, på Ungbo.

Da jeg flytta inn på Ungbo, i 1991, så var jeg jo yngst av de som bodde der.

Jeg hadde bodd et år hos familien til halvbroren min, Axel Thomassen, men stemoren hans, Mette Holter, hun sa at jeg måtte finne meg et annet sted å bo.

Så hang det plakater om Ungbo, på T-banen, så det var derfor jeg havna i Ungbo, for jeg måtte flytte fra Axel og dem.

Det var bare meninga at jeg skulle bo der et år og.

Så sånn var det.

Men da jeg fortsatt bodde på Ungbo, i 1995, fire år seinere, så var jeg eldst der da, for da hadde alle de andre flytta i mellomtida.

Men Rimi-jobben var ganske dårlig betalt, så jeg hadde ikke råd til å leie en leilighet nede i byen, til 5000-6000 f.eks., det hadde jeg ikke råd til, jeg hadde en årslønn på 130-140.000 før skatt, rundt 1994.

Men Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gt., de kosta bare rundt 2500 kroner i måneden, så der hadde jeg råd til å bo da, selv om de leilighetene var i minste laget.

Men men.

Men det var nedgangstider, da jeg var ferdig i militæret.

Så jeg fant meg ikke noe annen jobb, selv om jeg hadde bra karakterer fra videregående og høyskoleutdannelse, som jeg bare manglet noen få vekttall på.

Jeg burde kanskje ha fullført høyskoleutdannelsen, men søstra mi, hun flytta inn på rommet mitt, på Ungbo, for hun hadde ikke noe sted å bo.

Så jeg måtte nesten satse på å få meg en jobb, syntes jeg, istedet for å studere, for det var nesten som at jeg forsørga søstra mi, syntes jeg.

At jeg var nesten som en foreldre for henne da, de første månedene etter at jeg var ferdig med militæret.

På den måten at hun bodde på rommet mitt, og fikk mat osv., selv om hun fikk arbeidsledighetspenger etterhvert.

Så sånn var det.

Og jeg var litt skeptisk til å ha for mye gjeld og.

For det hadde folk sagt, da jeg studerte på NHI, at man var ikke sikret jobb, med to år fra NHI, så derfor var jeg litt skeptisk til å ta opp mer studielån etter militæret, siden det var nedgangstider osv.

(Noe som kanskje ikke var så smart, sett på i etterpåklokkskapens navn).

Men men.

Så om politiet har begynt å kødde med meg, lurer jeg på.

Om det kan ha vært i forbindelse med den barbermaskinen min, som ble stjælt.

For da var det mye rart, med naboen osv., som foregikk.

De vaska ikke gulvet, og skyldte på Ungbo.

Og ei jente som bodde på Ungbo, fra Lindeberg, eller noe, Maylinn, eller noe, hun ble med naboen, til leiligheten deres.

Jeg likte ikke de folka, så jeg gadd ikke å bli med.

Seinere sa hun jenta at en gutt som bodde på Ungbo hadde stjålet en lommebok, eller no.

Og ei bukse jeg hadde til tørk, den forsvant også.

Så jeg mistenkte at det var han gutten som hadde stjålet barbermaskina mi, siden de jentene sa at han hadde stjålet ei lommebok, eller noe.

Og da flytta han gutten ut igjen.

Og han hadde lånt den gamle PC-en min.

Så fikk jeg tilbake den da.

For jeg hadde to PC-er, som ikke var så nye noen av de, men som jeg hadde kjøpt brukt for 1000 kroner osv. da.

Så sånn var det.

Så jeg levde egentlig et ganske kjedelig og rutinepreget liv, på den tida der.

For jeg prøvde å jobbe meg opp og få kontroll da.

For jeg hadde egentlig bare den jobben, og ikke noe særlig venner og familie, som jeg var på bølgelengde med og kunne stole på.

Så sånn var det.

Og det søket jeg snappet opp, med tracking-cookie programmet mitt.

Om ‘Erik Ribsskog – Fatwa’.

Jeg lurer på om det kan ha vært fra Stovner Politistasjon?

Jeg skal se om jeg finner det søket:

https://johncons-blogg.net/2009/02/statcounter-noen-pa-stovner-sker-pa.html

Og også på arbeidsformidlinga, på Stovner, etter at jeg var ferdig med militæret.

Da ble jeg tulla med, av saksbehandler på arbeidsformidlinga.

Som begynte å kalle meg ‘fersking på arbeidsmarkedet’ osv., altså han mobba meg.

Enda jeg hadde jobbet i flere år i dagligvarebransjen allerede da.

Og han registrerte meg som søker på ADB-jobber, og ikke EDB-jobber, siden jeg hadde gått på NHI.

Og ADB-jobber, det var det nesten ingen av, det var nok ingen som kom til å finne meg når de så etter folk med datakunnskap, på arbeidsformidlingens systemer da.

Så det stedet der, Stovner, det virker litt råttent for meg.

Ihvertfall når det gjelder politi og arbeidsformidling.

Jeg kjente jo ei dame på Stovner, på begynnelsen av 90-tallet, som het Ragnhild, som jeg traff på Radio 1 Club, het det vel da.

Men hun var kanskje ikke helt med hun heller, det er mulig.

Kanskje hun har spredd noe løgner hos meg hos de lokale offentlige kontorene osv.

Hvem vet.

Noe er det vel ihvertfall med det stedet.

Det kan det virke som.

Men jeg får vel være forsiktig med å klage på folka der.

For dem kjenner jeg vel egentlig ikke.

Men politiet og arbeidsformidlingen der, på Stovner, dem lurer jeg litt på.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

12. mars 2009
Jeg så meg nødt til å sende en klage til rektor hos NITH. (In Norwegian)

12
March 2009

14:04

12. mars 2009
Facebook-samtale med Hege Rønjom fra Svelvik. (In Norwegian)

Hei
Hege,

Between
Hege
Rønjom
and You

Erik
Ribsskog

04
March at 19:24

nå
bor jeg i England aleine nå, for øyeblikket.

Så
jeg driver og tenker litt på gamle dager osv.

Og nå
tenkte jeg på deg, siden du sendte melding for et par uker
siden osv.

Og det var også på det, med at du
solgte lodd i Svelvik, (sammen med meg og Ole), den gangen du bodde
på Berger.

Så var det jo sånn, mener jeg å
huske.

Vi gikk vel i tredje eller fjerde klasse(?)

Men
da var det vel sånn, at rektor Borgen hadde en sekk med premier
inne på rektors kontor, hvis jeg husker riktig(?)

At vi
fikk en premie for hvert 20. lodd som vi solgte, eller noe.

(Nå
blir vel ikke Erland så blid på meg, siden jeg skriver om
faren hans igjen).

Men, Christell, (hvis du veit hvem det er,
dattra til Haldis, som er sammen med faren min), hun sa en gang, noen
år seinere på 80-tallet, at rektor Borgen hadde gått
i garderoben til jentene i klassen hennes og Annika og Anne Uglum og
Turid Sand og søstra mi og dem.

(Og det spurte jeg
Annika om på Facebook, for jeg prøvde å finne ut
om Christell har drivi og jugd opp gjennom åra).

Og det
virka på Annika som at det kunne ha vært noe mer som
foregikk.

(Nå blir kanskje ikke Erland spesielt glad
men).

Men jeg tenkte på det her loddsellinga di.

Du
og Annika kan jo ligne litt kanskje, dere er ihvertfall ikke helt
ulike, begge er pene og lyse osv., må man vel si.

Men,
hva skjedde egentlig da, inne på rektors kontor, når du
skulle hente premien for loddene du solgte i Svelvik?

Tror du
det var noe i det Annika og Christell sa, om at rektor Borgen gikk
inn i garderoben dems, og sånt tull, at det virket på
Annika at det kunne ha vært noe mer.

Jeg bare lurer på
om var det derfor dere flytta til Svelvik, var det jeg lurte på,
siden du ble tulla med av rektor Borgen, når du skulle hente
loddpremier osv?

Bare kom til å tenke på det her
tilfeldigvis, så tenkte jeg at det er jo greit å finne ut
hva som har foregått og.

Så får jeg si
unnskyld hvis jeg bommer helt her.

Jeg bare kom til å
tenke på deg, siden du sendte melding her for noen dager
siden.

Og jeg har jo bare pratet med deg en gang etter den
loddselginga vel, på den russekroa i Drammen, så da må
jeg enten spørre om loddselginga eller russekroa da, og
russekroa har vi vel diskutert.

Men men, du får ha takk
for svar på forhånd uansett.

Med vennlig
hilsen

Erik Ribsskog

Hege
Rønjom

Add
as Friend

11
March at 11:05

Report
Message

Det
har aldri vært noe tull med Borgen,sikkert bare livlig ungjente
fantasi…Det er en helt enkel grunn til at jeg flyttet til
Svelvik,mine foreldre ønsket seg hus istede for rekke.Og du
Erik,du må ikke la fantasien fare med deg og analysere alt
mulig rart,ting blir bare vondt værre.Konsentrer deg om tiden
nå og nyt dagen idag.

Ha en fin dag Erik

Hilsen
Hege

Erik
Ribsskog

Today
at 00:24

Å
jaså,

var det for at ikke naboene skulle høre
noe når rektor Borgen kom på besøk det
kanskje?

Neida, fra spøk til alvor.

Det med
Borgen, det var noe Christell sa på 80-tallet og Annika sa
ifjor.

Så jeg tviler på at begge dem juger, for å
si det sånn.

Noe annet som heller ikke var fantasi, det
var at Eirik eller Erik Thoraldsson, sa dagen etter den russekroa, i
leiligheten til Jan Snoghøj, i det gamle menighetshuset, i
Rødgata, på Gulskogen, at han hadde fått nøkkelen
til Hege Rønjom.

Så sa jeg, at jeg hadde fått
en halvliter av Hege Rønjom.

Men jeg var ikke helt
sikker på hvor smart jeg følte meg da.

Men man
kan vel ikke være like smart alltid, det er mulig.

Med
vennlig hilsen

Erik

12. mars 2009
StatCounter: Noen i Akershus Fylkeskommune søker på ‘den -velkommen-boksen er sykt irriterende, ribsskog!’, på Google. (In Norwegian)

http://www.google.com/search?hl=no&client=safari&rls=nb-no&q=den%20-velkommen-boksen%20er%20sykt%20irriterende,%20ribsskog!&btnG=Søk&lr=

PS.

Ja, jeg skjønner den er irriterende.

Jeg skal ta den den bort nå.

Jeg bare lurer på hvorfor jeg ikke får rettighetene mine.

Om det er fordi at folk tror at jeg er bare er en dumming, siden jeg jobba på Rimi i Oslo.

Eller at de ikke tror det er meg, siden jeg har en sak mot to store firma som Bertelsmann og Microsoft osv.

Så jeg tenkte jeg kunne ta med noe programmering på bloggen, sånn at folk så at jeg kunne litt av det og, siden jeg jo har studert mye data opp gjennom livet.

Så jeg kan militær-greier, butikksjef-greier, og data-greier og mye forskjellig.

Så selv om jeg bare jobba på Rimi, i en del år, som jeg bodde i Oslo, så er det ikke sånn at det eneste jeg skjønner er hvordan man stabler varer inn i hyllene på Rimi da.

Bare i tilfelle det var noen som trodde at jeg bare skjønte enkle butikk-greier.

Så tenkte jeg at jeg kanskje burde begynne å drive litt med programmering igjen.

Nå tenkter jeg litt på å prøve å lage noen enkle spill og sånn, på en webside, i de neste ukene, for det drev jeg mye med på 80-tallet, så skjønner kanskje folk at man behøver ikke automatisk være dum fordi man har jobba med å stable varer på Rimi.

Det er mulig.

Vi får se.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

12. mars 2009

E-mail to the University of Liverpool about the Bertelsmann Arvato-case

Google Mail – Advice letter

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Advice letter

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Wed, Mar 11, 2009 at 11:32 PM

To:

Law Clinic <clinic@liverpool.ac.uk>

Hi,

it doesn’t calrify it, unfortunatly.

First it was mentioned a pro-bono case, with a contract to sign, not a letter.

The Solicitor interupted the meeting, and said they couldn’t help, since

– The case was to old, she said.

I explained, that I hadn’t been ignorant, and then the solicitior said

the University coultn’t

help, due to that:

– The case was to complex.

I suspect that the Solicitor just didn’t want to help, and made up excuses.

I didn’t want to start an arguement in the meeting, that’s why I’m

complaining about this now,

instead of in the meeting.

Yours sincerely,

Erik Ribsskog

On Wed, Mar 11, 2009 at 1:58 PM, Law Clinic <clinic@liverpool.ac.uk> wrote:

> Dear Mr Ribskogg,

> Thank you for your email. Regarding the matters that you raise, I have

> contacted the supervising solicitor who tells me that during the course of

> the interview, you explained that you had already spoken to the CAB and two

> separate solicitors but had not been happy with the advice you received. In

> addition to your concerns regarding employment issues, you also discussed a

> potential Crown Court proceeding. The reference to ‘Nature of the Case’ is

> to the fact that your concerns contained wider issues than employment which

> fall outside of the areas of expertise of the Law Clinic.

> The Law Clinic is intended to provide an advice letter that is prepared over

> two weeks. The Client discusses a concern/issue/claim with the students who

> then go away and research the matter and respond to that concern in writing.

> This was explained during the interview and you agreed that the Law Clinic

> was not the correct forum for you as it was unlikely we could provide the

> level of advice/support you required.

> I trust this clarifies the situation.

> Yours sincerely,

> Marie Ball

> Clinic Administrator

> Liverpool Law Clinic

> lawclinic@liverpool.ac.uk

> —–Original Message—–

> From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

> Sent: 07 March 2009 14:47

> To: Law Clinic

> Subject: Re: Advice letter

> Hi,

> thank you for the advice-letter!

> I’ve been reading through it now, and thought that I would contact the

> LSC, for further advice.

> But, there was a couple of things that I didn’t understand, from the

> meeting and your letter,

> that I was just wondering about if you have the chance to explain about.

> The solicitor said in the meeting, that the case was to big for the

> university to give advice on,

> since I had been ‘mis-lead’ by the Police and the CAB and some

> law-firms, and therefore

> didn’t contact the Employment-tribunual within three months.

> But couldn’t the case be run as a stand alone employment-case even if

> it was delayed due to

> that I was mis-lead by the Police etc?

> My second question is that you mention ‘the Nature of the Case’, in

> your letter, and say that the

> Law Clinic can’t deal with the case, due to the Nature of the Case.

> But I can’t say exactly that I understand what you mean by this term,

> and I would like to explain

> this, what you mean, to the LCS etc, so I was wondering if you could

> please explain to me what

> you mean with the term ‘the Nature of the case’, that you mention in

> the advice-letter.

> Thanks again for you help and thanks in advance for your help with

> answering these questions!

> Yours sincerely,

> Erik Ribsskog

> On Thu, Mar 5, 2009 at 12:19 PM, Law Clinic <clinic@liverpool.ac.uk> wrote:

>> Dear Mr Ribskogg,

>> Please find attached letter of advice from the Liverpool Law Clinic.

>> Yours sincerely,

>> Marie Ball

>> Administrator

>> Liverpool Law Clinic

>> lawclinic@liverpool.ac.uk

12. mars 2009

Flashback til høsten 1979. (In Norwegian)

Det var kanskje høsten 1979 det, det som jeg skrev om i den forrige bloggposten, om at faren min lot meg være alene en helg, i leiligheten i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

Det var ihvertfall insekter utafor, og det var ikke snø, naturlig nok.

Jeg hadde fått bensin, til frimerkene jeg samla på.

Så det kan ha vært våren 1980 og, det her.

Det er mulig.

Faren min var borte fredag og lørdag vel, og kom hjem på søndag.

Allerede fredag kveld, så syntes det var litt rart å være helt aleine hjemme.

Jeg var jo bare ni år da.

Det var vel mat i kjøleskapet og sånn da, det er mulig.

Men men.

Men det var noe sånn tordivel, som surra rundt utelampa, over trappa.

Bergeråsen er egentlig på landet, må man vel si.

Eller ved fjellet og skogen og fjorden.

Så det er ikke i byen da, for å si det sånn.

Det var på landet.

Jeg spurte faren min hvorfor det ikke var ringeklokke.

Og da sa faren min at jeg var på landet nå, og der banka dem på døra.

(Det her tror jeg var da faren min hadde en kamerat på besøk, eller noe, og faren min likte nok ikke det, at jeg klagde på, eller spurte om, at det ikke var ringeklokke).

Så sånn var det.

Men jeg var aleine hjemme, og ville jage bort den her tordivelen da, som fløy rundt utelyset.

Så jeg helte noe bensin, fra en ganske liten sånn bensinflaske da, som jeg hadde kjøpt på apoteket.

Som man brukte, for å se om det var vannmerke, eller ikke, på frimerker.

For da gikk det ann å se det, hvis man dryppa bensin på frimerkene, med en pinsett da.

Nei, ikke med pinsett.

Med en dråpeteller, heter det.

Men men.

Og da tente jeg på bensinen da, som var i en skål, eller noe, kanskje.

Og gikk ut mot gangen og trappa og utelyset da.

Men da ble den tallerkenen eller skåla, så varm, at jeg orka ikke å holde den lenger.

Like før jeg kom til gangen, som var bare en kvadratmeter eller to.

Så jeg mista skåla og bensina rant ut på vegg-til-vegg teppet, som var fliser.

Så jeg måtte vel tråkke på de flammene, tror jeg, sånn at dem slukka.

Og det gjorde dem til slutt.

Men, det var jo skikkelig brennmerker i teppet da.

Like på innsida av døra fra gangen til stua.

Så sånn var det.

Så var jeg aleine hjemme lørdagen og så på TV og sånn.

Og aleine hjemme søndagen og så på TV da.

Jeg kjente vel ingen på Bergeråsen da, tror jeg, så jeg var nok ikke ute av døra engang.

For jeg tror ikke jeg hadde noen penger til å gå i butikken med, eller noe.

Så sånn var det.

Så på søndagen, kanskje på formiddagen eller ettermiddagen.

Noe sånt.

Så lå jeg i sofaen og så på TV da.

Så dukka faren min opp, i full fart opp trappa.

Sammen med to andre karer, med bart muligens, i 20-30 åra da, som jeg ikke kunne huske å ha sett før.

De løp opp trappa, mener jeg å huske.

Dem bråka ihvertfall da.

Så jeg ble litt skremt, av den løpinga og bråkinga opp trappa da.

Så jeg begynte å grine, for jeg trodde jeg skulle få kjeft pga. teppet da.

Først så reiste jeg meg fra sofaen og gikk nesten bort til vinduet.

For jeg hadde hoppa ut av vinduet i det huset før, så det kunne jeg gjort da og, hvis jeg ble for skremt.

Jeg kunne prøvd ihvertfall.

Det var nesten som at dem angrep meg, faren min og de to jevnaldrene karene han hadde med.

Men, dem slutta da.

Kunne det virke som.

Noe sånt.

Kanskje fordi jeg grein, eller kanskje fordi at teppet var ødelagt.

Hvem vet.

Men, kanskje de tenkte sånn, at de trengte ikke å drepe meg.

Hvis de lot meg bo alene, så kom jeg antagelig til å brenne ned hele huset etterhvert.

(Som jeg husker at Petter og Christian Grønli vel gjorde en gang.

De hadde visst brent ned ei hytte, eller noe).

Men men.

Så flytta jeg til Leirfaret da, da jeg var 11 år.

Enda jeg bodde aleine i en to-roms leilighet, i Hellinga.

Men da fikk jeg egen tre-roms leilighet i Leirfaret da.

Ei kone på byggefeltet spurte faren min hvorfor vi flytta.

(For faren min skulle liksom ha det til at han bodde der jeg bodde da).

Og da sa faren min at det var fordi vi ikke hadde nok plass til klærna våre, i klesskapet, i det gamle huset.

Noe jeg kanskje ikke huska, men så var ikke jeg så opptatt av klær da, da jeg var sånn ni år og sånn.

Men men.

Så, hva skulle jeg si.

Jo, sommeren 1981, må det ha vært.

På seinsommeren.

Så skulle faren min ha innflyttingsfest, i Leirfaret.

Og da ville absolutt Karl Fredrik Fallan, i klassen, at jeg skulle brenne noe frimerke-bensin, i hagen der, den første uka, eller noe, som jeg bodde der.

Og jeg gikk med på det, etter en del masing.

Jeg hadde brent så mye greier, på den tida her, så jeg hadde gått litt lei av den her brenninga.

Men men.

Men da tok Karl, eller Carl, og tuppa til frimerke-bensin flaska, så all bensina rant ut på plenen, til den nye leiligheten, i Leirfaret.

Så måtte jeg tuppe den frimerke-bensin flaska, over hele plenen, og ned i en bekk, som var helt i ytterkant av vår eiendom da, ca. 8-10 meter kanskje, fra hagedøra vår, en bekk som seinere ble lagt i rør, et par år seinere.

Men men.

Og så inviterte jeg masse unger, i klassene under meg og Carl da, på Bergeråsen, til fotballkamp.

Også fant jeg noe grass, på Ulviksletta, tror jeg det var.

Som jeg klipte opp og strødde ut over plenen.

Og da kunne ikke noen se det, at det hadde brent, på plenen våres.

For det skulle være stor fest, med kanskje 20-30 gjester, eller noe.

Så sånn var det.

Og dem skulle grille i hagen da.

Som dem gjorde, og det var høy musikk og full fest da.

Selv om vel faren min nok ikke sov en eneste natt i det huset, som han eide fra 1981 til han solgte det i 1989.

Han bodde nede hos Haldis.

Så sånn var det.

Men om da dette var noe plott?

Og så skulle faren min si til alle på festen, at ja Erik, ja han var fæl til å brenne ting.

Så skulle dem brenne ned huset da.

Og så ville alle folka på festen, (som også var mye Bergeråsen-folk), dem ville da sagt, at, åja, han Erik ja, sønnen til Arne, han brente i hagan og sånn han, så han var fæl til å brenne.

Sånn ville dem nok sagt da.

Og han onkelen min, Håkon, som nok også var noe ‘mafian’.

Kanskje enda mer ‘mafian’, enn faren min.

Han Håkon, han likte ikke naboen, som bodde vegg i vegg med meg, et eldre par.

Som bodde i Leirfaret 4A.

(Jeg likte ikke dem jeg heller da.

Men men).

Men Håkon sa at dem var sånn, at da gubben hadde fått nyrestein, så hadde han tatt med den på et glass, og vist fram til naboene og sånn, visstnok, før jeg flytta dit da.

Og en gang jeg dro til England på språkreise.

Enten om det var da jeg dro til Brighton, sommeren 1985, eller om det var da jeg var i Weymouth, sommeren 1986.

Da hadde jeg en klokkeradio, som jeg hadde kjøpt av Carl Fredrik Fallan, som han hadde rappa av bestemora si, tror jeg, som bare virka hvis du stilte alarmen på et minutt-tall som slutta med -9.

Jeg kjøpte den klokkeradioen for kanskje 30-40 kroner da.

For jeg pleide å forsove meg så mye, siden jeg bodde aleine da.

Men men.

Så, hva skulle jeg skrive.

Jo, jeg lot klokkeradioen stå på.

På vekking grytidlig.

Kanskje klokka 5 om morgenen, eller noe.

Så da jeg kom hjem fra språkreise, så fikk jeg høre at Håkon hadde måttet gått inn i leiligheten og skru av klokkeradioen.

(Og ikke faren min, av en eller annen grunn).

Kanskje han var på ferie.

Og det må jeg innrømme, at det var litt med vilje, for jeg likte ikke de her naboene så bra da.

For dem klagde hvis vi sparka fotball og fotballen havna i hagen dems da.

Så var det så fælt da, hvis vi måtte hente ballen.

Så sånn var det.

Men om det her kan ha vært noe sånt plott?

Det var så rart at Karl Fredrik, eller Carl Fredrik, Fallan, skulle tuppe til den her frimerke-bensin flaska.

Han sa det var for at han ikke ville at det skulle begynne å brenne inni flaska, for da ville flaska ha eksplodert, mente han.

Men jeg kunne ikke skjønne at det skulle være noe fare for det, for flaska stod jo et godt stykke unna der den bensina brente da.

Så her var det nok noe plottings, vil jeg tippe.

Så sånn var det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

11. mars 2009
Christell Humblen og Jan Snoghøj. (In Norwegian)

Christell har jo en 8-9 år eldre halvbror vel, Jan Snoghøj, som alltid pleide å henge rundt meg og Christell, etter at faren min flyttet ned til Haldis.

Det første ett eller to årene, etter at faren min flyttet ned dit, i 1980, så pleide jeg å henge rundt der da.

Jeg ville egentlig ikke gå ned dit, for jeg var litt misfornøyd med at faren min slutta å være hjemme, men ble hos Haldis, som jeg ikke kjente, enda jeg bare var ni år da.

Så faren min ringte ikke engang, første kvelden han flytta ned dit.

(Vi hadde ikke telefon da. Men han sa ikke fra da).

Så jeg gikk jo nesten inn i traume, for jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være aleine i en leilighet om natta.

Eller, jeg hadde vært aleine der en helg før, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

Men da sa faren min fra, så da var jeg forberedt.

Mens, når han ble hos Haldis, den første dagen og natta da.

Da hadde ingen sagt fra til meg om dette, så da ble jeg litt traumatisert, av dette, å måtte være alene hjemme om kvelden og natta, som niåring.

Jeg hadde bare bodd på Berger noen måneder, for jeg pleide å bo hos moren min i Larvik, 8-10 mil unna.

Så sånn var det.

Så jeg var litt såra og traumatisert av den her behandlingen da.

Siden det var uforberedt for meg, som niåring.

Men, faren min forsøkte å lokke meg ned til Haldis da.

Og da lokket han meg med at det var to jenter der, på min alder.

Det var Nina Monsen, som var et år yngre enn meg, og som man vel må si bodde hos Haldis og dem.

Også var det Christell Humblen, som var to år yngre enn meg.

Jeg var ni år, så Nina var vel åtte år da og Christell syv år.

Jan var vel 16 år tror jeg.

Og han hang alltid rundt meg og Christell da.

Så han skulle vel passe på Christell da.

Selv om han var ni år eldre.

Jeg husker Nina og Christell gikk opp til meg en gang, i Hellinga.

Og da spilte jeg blokkfløyte for dem.

Og da kyssa jeg med begge de.

Og jeg og Christell leika og tulla litt, hos Haldis og dem og.

Men ikke noe alvorlig.

Bare lek.

Vi bare kyssa, og ikke tungekyssa engang.

Det var bare for moro skyld, må man si.

Og da luska han Jan på oss, husker jeg.

Og spurte meg hva vi dreiv med, ganske aggresiv.

Han satt på rommet til Haldis, hvor jeg og Christell leika under senga.

Men ikke noe alvorlig som sagt.

Sommeren etter, var det vel, så hadde Jan trent opp Christell, til å ta armhevinger, fra, hva heter det, sånne rør, takrenner.

Jan, som 17-åring vel, hadde trent opp Christell som åtte-åring, til å ta armhevinger fra takrenna på huset til Haldis.

Og det var jo ganske spesielt.

Jeg tror ikke vi gutta hadde klart det.

Så da så vi på Christell da, når hun tok armhevinger.

Og da så jeg at det gnistra i øya til Jan da, siden jeg så på Christell, da hu gjorde det.

Så jeg lurer på to ting, eller tre ting.

Om Christell har vært, og er, under kontroll av Jan.

Og om Jan holdt Christell litt for nær.

Hva var det mer jeg lurte på da.

Ja, det var noe sånt.

Kanskje det er noe Illuminati-greier dette.

Jan ville at Christell skulle være noe gutte-jente(?)

Men Christell er egentlig ikke som en gutt, vil jeg si, fra sånn jeg kjenner henne, så er ikke hun egentlig noe gutte-jente.

Men Jan ville vel ha henne til å være gutte-jente da.

Hva vet jeg.

Nå kjenner ikke jeg Christell så bra da, så det er mulig at hun egentlig er mer gutte-jente, enn det jeg vet.

Det er mulig.

Så sånn er det.

Men litt spesielt forhold her, mellom Jan og Christell, vil jeg nok mene.

Bare for å ta med om det på bloggen og.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

11. mars 2009
StatCounter: Noen lurer på om jeg kan slette det som står om Nina Monsen på bloggen. (In Norwegian)

PS.

Ja, jeg kan slette det, når jeg vet hva som foregår.

Det er tydelig at det er noe rart rundt faren min, Arne Mogan Olsen og Haldis Humblen, og de bodde jo i Havnehagen, og der bodde jo hun Nina Monsen også, i flere år, nesten som om hun var søsteren, eller et leketøy, for Christell Humblen.

Noe sånt.

Og det er tydelig at det er noe galt i Norge, når man kan få noe ‘mafian’ etter seg, og hverken politiet eller noen andre vil si hva som foregår.

For det tredje, så synes jeg det var litt rart at hun Nina Monsen, ville ta selvmord, mens hun fortsatt var i 20-åra vel, og vel også hadde barn hun skulle ta seg av.

Så det her ligner ikke på hun Nina Monsen, sånn som jeg kjente henne.

Hun var vel litt tøff og hun var vel ikke sånn at hun ga opp lett, tror jeg.

Hun var vel ikke sånn, at hun så bare mørkt på livet liksom, ihvertfall ikke da jeg kjente henne som barn og ungdom.

Men men.

Men jeg skal ta det bort, når jeg vet mer om hva som foregår.

Og det er vel ikke sånn at jeg har tenkt å skrive så mye om henne på bloggen akkurat nå heller så.

Men jeg skal gjøre det sånn som jeg har sagt til de andre, at jeg skal ta bort alt sånt, når jeg vet hva som foregår, og det har kommet i avisene osv.

Så sånn er det.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

11. mars 2009