PS.
Ja, hva skal man fortelle da.
Da vi var i Jugoslavia, i nåværende Kroatia, på ferie, sommeren 1980.
Jeg og faren min og Haldis Humblen og Christell Humblen.
Det var sommeren jeg fylte 10 år, og Christell er drøyt to år yngre, så hun fylte åtte år seinere samme året.
Det virker kanskje i ettertid, som at Christell der ble voldtatt av noen lokale mafisoer.
Noe sånt.
Og hun ble sengeliggende, i mange dager.
Ei kone, (i mafiso-familien), fant fram noen kålblader, som hun la på hue til Christell visstnok, og redda mer eller mindre livet hennes med, skjønte jeg fra Haldis og faren min.
En av de siste dagene der, så kjørte faren min med meg, inn til den kroatiske byen som vi bodde like ved da.
Og vi dro til konfektforretningen, som de hadde i det ennå kommunistiske Jugoslavia.
En butikk med bare konfektesker.
Kanskje 10-20 slag.
Noe sånt.
Så kjøpte vi en fin eske til hun kona da.
Og da satt faren min lenge i bilen, uten å si noe.
Så om han skulle ta noe forklarings da, om det her mafian-greiene.
Det er mulig.
Det ble til at han ikke sa noe.
Og det samme gjentok seg nesten i Italia.
På veien hjem.
Vi dro tidlig hjem, når Christell var frisk nok til å reise.
Så satt faren min bare i bilen, mens vi var på et italiensk kjøpesenter, eller butikkområde da.
Så sånn var det.
Men faren min bodde jo allerede da nede hos Haldis.
Så jeg kjente ikke faren min så bra.
For jeg bodde jo hos moren min, til jeg var ni år.
Og når jeg var ni og et halvt år, så flytta faren min ned til Haldis.
Men jeg veit at faren min jobba alltid lengre enn onkelen min, Håkon.
Håkon gikk hjem klokka 16 hver dag, fra snekkerverkstedet, Strømm Trevare.
Mens faren min så godt som alltid jobba minst en time lengre.
Jeg spurte Håkon om det her, og han sa at han hadde kone og barn han.
Så om han mente at faren min ikke hadde kone og barn, hva vet jeg.
Han hadde jo dame, Haldis, og en sønn, meg, så man må vel si at faren min også hadde en familie på samme måte som onkelen min.
Likevel så gikk alltid onkelen min tidligere hjem.
Men men.
Så faren min kan nok ikke sies å være lat, det vil jeg ikke si.
Han har også bygget store villaer, og ledet omtrent alt arbeidet i forbindelse med dette.
For eksempel villaen til onkelen min, Runar Olsen, (som er tannlege i Ås), i Son, den bygget faren min og folk som jobba for han, (blant annet Erik Thorhaldsson fra Berger, som jeg har skrevet om tidligere på bloggen, at han engang sa at han hadde fått nøkkelen til Hege Rønjom etter en russekro).
Det huset bygde faren min omtrent selv, med hjelp av Erik Thoraldsson og sånne nesten ungdommer fra Berger da.
Og elektrikker og sånn.
Mer da.
Jo, faren min begynte å bygge en havseiler en gang.
Han støpte bunnen på en båt, i betong, som var over 30 fot lang vel.
Men han fikk ikke tid å bygge båten ferdig, så han solgte den halvferdige havseileren da.
Og en gang så kjørte jeg og faren min på fjorden, fram og tilbake litt vel, i Drammensfjorden og Oslofjorden, med en båt faren min brukte, til å kjøre til Son og tilbake, da han bygde det huset der.
Og da møtte vi dem som hadde kjøpt båten.
Han hadde ikke satt seil på båten, men han tøffa bare rundt i det betongunderstellet da.
Så den båten så litt merkelig ut, mener jeg å huske.
Men det er mulig han hadde bygd noe inni båten, og noe slags styrehus da, det er mulig.
Men men.
Mer da, faren min drikker hver dag, ihvertall gjorde han det da jeg bodde på Berger, på 80-tallet.
Han drakk på jobb.
Øl da, sånne såkalte ‘alkisbomber’.
Han drakk i bilen på vei hjem til Berger.
Og han drakk nede hos Haldis.
Så han er vel kanskje litt prega av den her drikkinga, det er nok ikke umulig.
Christell sa en gang, ‘Hvorfor drikker Jeppe, Erik’, om faren min.
Jeg skjønte ikke hva hu mente nøyaktig.
Men det er vel noe med Haldis da.
Er faren min en slags slave for Haldis?
Hvem vet.
Men men.
En gang, mens jeg holdt på å ta lappen i Drammen.
Da jobba jeg på CC i Drammen, 3-4 vakter i uka, og gikk på Gjerdes Videregående, like ved gågata på Bragernes i Drammen.
Og da skulle jeg få kjøre da, på veien tilbake til Berger, en dag.
En HiAce, som faren min hadde.
Og da klagde faren min, på at jeg kjørte for sakte.
Så han sa at jeg måtte gi gass i begynnelsen av svingen, og ikke etter svingen, eller så gikk det for treigt.
Og da kræsja jeg nesten da jeg kom til Svelvik, i svingen etter Samfunnshuset der, ved en butikk som lå der.
Så faren min tenker ikke så langt alltid.
Så det var sånn, at hvis jeg skulle be om råd om noe, så spurte jeg aldri faren min.
For han kunne man ikke ta alvorlig.
Søstra mi sa, i 1989, at faren min hadde misbrukt henne som barn.
Så jeg kutta ut faren min, gradvis, det neste året.
Og siden 1990, så har jeg ikke hatt så mye med faren min å gjøre.
Og nå tidligere i år, så begynte faren min å ringe meg omtrent døgnet rundt.
30-40 ganger vel, enda jeg hadde sagt fra at jeg ikke ville prate mer med han.
Så jeg måtte kjøpe ny mobil.
Så nå har jeg ikke mer med faren min å gjøre.
Så da slipper jeg sånn kødderinging ihvertfall, så det er jo en fordel, hvis man vil prøve å ha et vanlig liv.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog