PS.
Jeg synes vel jeg har skrevet en god del om fra da jeg jobba på Rimi Kalbakken allerede.
Det er vel ikke den tida av livet som jeg helst husker tilbake på, for å si det sånn, de månedene jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Så sånn er det.
Det var som et mareritt hele tida jeg jobba der, vil jeg si.
Jeg ble tulla med av han Prestegarden og Co. der hele tida, vil jeg si.
Så sånn var det.
Men men.
Men det skjedde også noe rart, et år eller to år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken.
Jeg lurer på om han Kjetil Prestegarden var i ledtog med David Hjort.
Det som skjedde var at jeg var aleine hjemme, i Rimi-leiligheten som jeg leide i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.
Der var det ofte fester, men jeg hadde ikke så mange venner som bodde der, siden de fleste andre som bodde der, de jobba i sentrum, mens jeg jobba i Lambertseter, Bjørndal og Ski-området.
Så sånn var det.
Men David Hjort ringte da.
Det var kanskje en fredag kveld.
Uten noen særlig forklaring, så ville han og dama, var det vel, komme å besøke meg.
Og da var vel Rimi stengt, men Kiwi, også i Waldemar Thranes gate, dem har åpent lengre.
Til klokka 23.
Så jeg dro bort dit, hvor jeg også kjente butikksjefen, en som het Tom, fra Lørenskog.
Dette var etter at jeg hadde slutta som butikksjef i Rimi, og begynt å studere.
Så jeg tok det ikke så nøye om jeg handla på Kiwi eller Rimi da.
Og om noen så meg med Kiwi-poser, for å si det sånn.
Men men.
Jeg gikk på Kiwi for å kjøpe noe mat og snacks, som jeg pleide, når jeg fikk gjester.
Jeg pleide å ha øl og sånn stående, for jeg var ikke noen stordrikker, jeg drakk stort sett bare når det var fester, så jeg kunne ha øl stående i månedsvis og annen alkohol, som vin og vodka og en cognac-flaske jeg fikk av David Hjort en gang jeg kjørte han og Linn Korneliussen til Gardermoen, da de skulle til syden, stående enda lengre.
Men men.
Da jeg dukke opp på Kiwi, så stod han Tom der, han butikksjefen jeg kjente.
Han var en kamerat av Øystein Andersen, som er adoptiv-tremenningen min, (opprinnelig fra Korea), og jeg kjente han Tom siden jeg hang mye sammen med han Øystein, også i Lørenskog, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.
Så sånn var det
Tom ble sur, for jeg spurte om hvor mye noe ny rusdrikk eller øl kosta, mest for samtalens skyld.
Og han svarte vel ikke ordentlig, men begynte å nevne at alkoholsalget var stengt.
Men det var ikke sånn at jeg tenkte på det, for alkoholen var ikke dekket over, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å feste, men David Hjort ringte når jeg vel egentlig lå og sov, eller noe, tror jeg.
Men han Tom han misforstod helt, eller lot som han misforstod, eller trodde jeg skulle lure han til å selge meg alkohol etter at alkoholsalget var stengt for dagen, men det var ikke det jeg hadde i tankene akkurat.
Jeg bare skulle slå av en prat liksom.
Dette var inne på melkekjøla, hvis jeg husker riktig, eller et annet slags kjølerom, som man gikk gjennom.
Så det var et helt rom, i butikken, som ble holdt kjølig da.
Og ikke bare noen skap.
Og der stod han Tom da.
(Det kan ha vært at han venta litt på meg der, hva vet jeg.
Men det skal jeg ikke si for sikkert).
Da jeg kom bort til Rimi-leilighetene igjen, som er litt over hundre meter unna Kiwi kanskje, så stod han Kjetil Prestegarden, og omtrent 7-8 andre vel, og venta på å få komme inn på en fest.
Jeg hørte han Kjetil kommenterte at jeg så lik ut enda, eller noe.
Og han prata da med ei dame som må ha visst hvem jeg var fra før.
Men jeg vet ikke hvem hun dama var.
Kjetil sa at han trodde at jeg alltid ville se sånn ut.
Så det var litt rart å høre, men jeg tok ikke det så særiøst hva jeg overhørte han sa, for han hadde jeg ikke så bra forhold til fra før.
(Jeg tror de folka også stod der, da jeg gikk bort til Kiwi, så de hadde stått der en stund.
De ble ikke sluppet inn).
Ved døra stod det en drita kar.
En slags brande omtrent, som muligens var rød i tryne, han var vel sinna ihvertfall.
Så de andre holdt avstand til han.
Så det her kan ha vært et plott.
For da måtte jo jeg gå bort, ved siden av han sinna, drita fulle ‘branden’ da.
Og låse opp døra.
De stod nok ikke der da jeg gikk ut, men de var på vei bort til døra tror jeg.
At jeg møtte dem på veien bort til Kiwi.
Noe sånt.
Men det gikk bra, han angrep ikke, han ‘branden’, som jeg kanskje frykta litt, skal jeg være ærlig.
Men men.
Så ringte jeg David Hjort, seinere, og hørte hvor dem blei av.
Men da skulle han ikke komme likevel.
Så her var det nok noe lurings eller noe plottings, det vil jeg nok tro.
Bare noe jeg kom på når jeg så det her søket på tracking-cookie programmet.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog