Han på bildet over, med olabukse vel, og ganske skalla hår, han bor i en av etasjene over meg da.
Men det som var, når jeg gikk ut, så var han i trappa da, rett nedenfor døra mi.
Så han måtte ha hørt at jeg åpna døra.
Men han så ikke mot meg, for å si hei.
Han bare lata som at han var aleine der, og løfta ikke blikket i trappa, men gikk videre.
Så jeg lurte på om det var noe med han, for folk i England pleier alltid å hilse da, men han der bare unngikk å møte blikket mitt, virka det som for meg, enda han så ut som at han var godt oppe i åra, så han burde vite å oppføre seg.
Så det syntes jeg var litt rart, så jeg bare tok noe bilde, bare for moro skyld, så og si.
Det er han som har bilen på de to neste bildene og, han parkerte ovenfor Moorfields der, heter det vel.
Jeg så ikke om det var fler i bilen.
Men men.
Samme det.
Bare noe jeg syntes var litt raritet, at det kunne være noe galt, for jeg har ikke sett han fyren før, enda jeg har bodd her i tre år, og han løfta ikke blikket, i trappa, enda han måtte ha hørt at jeg var der.
Ville han ikke bli sett eller?
Noe var det nok.
Så sånn var det.
Jeg huska ikke hvilken buss som gikk til Matalan.
Jeg prøvde å spørre tre bussjåfører, men ingen ville si det.
Så da ble jeg litt irritert.
Den endte med at jeg tok Walton-bussen, (21-bussen), til London Rd.
Da måtte jeg gå noen hundre meter til Weavertree Rd., eller noe sånt vel(?)
Hun her fortalte meg at det var 79-bussen som gikk til Matalan, så hun skylder jeg nesten en tjeneste, det var høflig gjort:
På det bildet her, fra 79-bussen, så er det et sånt ‘bridewell’, eller noe.
Av samme slaget som er på Evertons klubbmerke.
Men dette er ikke det som er på Evertons emblem, dette er et annet et som står i Weavertree, eller noe.
Everton er en kilometer eller to unna vel.
Hvis jeg ikke hadde gått av 21-bussen, så hadde jeg nok kommet til det tårnet som står i Everton.
Jeg leste om det her på Wikipedia.
Jeg tror disse to er de to viktigste sånne gamle ’round-houses’ da, som er bevart, i Liverpool-området da.
Noe sånt.
Jeg tok bilder av det i Everton og, da jeg skulle til tannlegen, og bestille time, for noen uker siden.
Så sånn er det.
Jeg hadde ikke noe koffert, for da jeg dro til England, så var jeg på flukt fra Norge, noen jagde meg fra gården til onkelen min, i Larvik.
Så da jeg kom til England, i 2005, så hadde jeg bare en sportbag jeg hadde kjøpt på flyplassen i Amsterdam.
Men nå, så tenkte jeg, at jeg burde jo ha en koffert og, i ’tilfelle rottefelle’.
Så da kjøpte jeg med en koffert i samme slengen, mens jeg kjøpte klær der.
Så kunne jeg ta klærna i kofferten på bussen, om ikke annet.
Så sånn var det.
På Netto, så satt det ei svensk dame i kassa, som het Amanda.
Hun hørte det på aksenten min, at jeg var fra Norge.
Det var hyggelig å treffe noen felles skandinaver, når man er i butikken osv.
Hun Amanda, var ikke student, eller noe, men jobba bare, sa hu.
Hu bodde visst oppe i Weavertree-området der.
Hu skulle visst tilbake til Sverige, om et par uker.
Men men.
Jeg ga henne adressen til bloggen her, så kunne hu eventuelt lese hvis hu hadde tid og skjønte skriften min.
Vi får se.
Nesten alle klærna mine ble sånn, når jeg skulle vaske dem selv, for hånd, så jeg måtte kjøpe nye klær idag:
