PS.
Jeg traff to norske jenter da, på Tesco.
Jeg hørte plutselig noen som snakka norsk, så tenkte jeg at jeg måtte si fra, sånn at jeg ikke overhørte noe jeg ikke skulle høre, eller lignende.
Det viste seg at dem studerte på LIPA da, var det vel.
Og hu ene hadde studert der i to år, var det vel.
Dem fikk adressen til bloggen da, så kanskje det blir noen fler johncons-blogg lesere som holder til i England og.
Vi får se.
Hu lyshåra, ble sendt av hu mørkhåra til å hente en ny pizza da, for det var ikke strekkode.
Dem kjøpte sånn pizza som var på tilbud til et pund, tror jeg.
Som jeg ikke kan kjøpe da, siden steikovnen her ikke virker, takket være the Landlord da.
Og hu prata ikke noe hu lyshåra, men hu mørkhåra klarte å prate.
Så sånn var det.
Men det er nok ikke så lett alltid.
Når man er i utlandet, å skifte mellom å prate norsk og engelsk hele tida.
Da stokker det seg nok helt, innmellom, for de aller fleste.
Så det er nok ganske vanlig, vil jeg nok tro.
Så sånn er nok det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog