Nå skrev jeg om broren min, Axel Thomassen, og noe han sa om meg, bak ryggen min, som jeg overhørte, på en fest, nyttårsaften år 2000, på bloggen igår.
Hos han elektriker-kameraten til broren min, som da bodde på Helsfyr.
Broren min hadde lagd maten, og sa til elektriker-kameraten sin, sånn at jeg hørte det, at ‘de er så glade i is’.
Og først så trodde jeg, at han mente meg og sin far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen.
Men nå har dette gått og surra litt i hodet mitt, siden i går, i bakhodet, heter det vel.
Og nå lurer jeg på, om broren min mente, at ‘de’, var norske folk.
At norske folk var så glade i is?
For broren min, tror jeg, at kanskje kan tenke på seg seg, som utlending?
For jeg husker jo det, at jeg bodde hos Axel og dem, og leide et rom av dem, på Furuset, i skoleåret 1990/91, da jeg hadde et friår, fra NHI.
Og Axel er jo født i 1978, så i 1990, så var han sånn 12 år da.
Og da var det jo sånn, at jeg fikk en del ansvar for Axel, siden faren hans, Arne, og stemora, Mette, de var ganske mye på bingo og travbanen osv.
Så da jeg kom hjem, høsten 1990, fra jobb, hos Det Norske Hageselskap, hvor jeg jobba et par måneder, etter at jeg flytta til Axel og dem, og leide et rom der, hvor sikkert hun Kirsten, datteren til Mette, hadde bodd.
Noe sånt.
Så pleide jeg å lage middag til meg selv og Axel da.
Og vi var vel mer nærme da, på den måten, at jeg tok med Axel ut til farmora mi, Ågot, sommeren 1991, på Sand.
Sånn at Axel fikk se mer av hvordan det var der, hvor jeg vokste opp.
Selv om han også hadde vært der før et par ganger.
Men vi kjente hverandre liksom bedre da, på den tida, jeg hadde jo litt av ansvaret for Axel, så det ble vel bare sånn, at han ble med på sommerferie til Sand da, for å besøke Pia og Ågot.
Så sånn var det.
Og høsten 1990, så sa Axel til meg.
Like etter at jeg flytta dit.
Mens vi gikk fra kiosken på Furuset-senteret, og til leiligheten til Arne og Mette da.
Axel sa, at han var så imponert over utlendingene.
De var så mye tøffere enn de norske.
Så Axel ser kanskje mer på seg selv, som en av utlendingene, enn som en av de norske.
Så når Axel, sa til han elektriker-kameraten sin, at ‘de er så glade i is’.
Så mente han kanskje at norske, (som han ser på meg som), er så glade i is.
Så Axel, han ser nok ikke på meg, som en bror, og av vi er to norske brødre.
Nei, han ser nok på seg selv, som utlending, og på meg, som norsk.
Så han ser nok på meg som en slags fiende, tror jeg.
Det kan forklare det, at Axel alltid skulle ødelegge for meg, når vi var ute på byen, og jeg prøvde å klare å sjekke opp noen damer, på byen i Oslo, siden jeg var ungkar.
Så pleide Axel å prate til de damene, overhørte jeg, et par ganger, bak ryggen min, og sa ting, for å få de til å ikke prate mer med meg.
Som, ‘han er jo 29 år, hva gjør han her på Studenten’.
Et sted som kanskje hadde 22 års grense, eller noe, og hvor jeg gikk, for å treffe broren min egentlig også.
For broren min, han ble så kul etterhvert, når han ble ungdom og voksen, at han bare ville møtes, på utesteder og sånn, virka det ihvertfall som for meg, i 1996, da han skulle møtes på Snorre Kompaniet, så jeg måtte dra dit, etter jobb på Rimi Bjørndal, for Axel ville at jeg skulle møte dama hans, som var Heidi, fra Son, med lyst hår, som senere fikk leilighet på Aker Brygge, og som var jus-student, husker jeg.
Så sånn var det.
Så da foreslo jeg at vi skulle gå ut på byen da, for jeg ville jo ikke miste kontakten med broren min, så da syntes jeg, at jeg også måtte prøve å være litt kul da.
Men det gikk jo ikke så bra, når man tenker på at Axel begynte å skremme bort damer fra meg, osv.
Så han ville vel ikke at jeg skulle få kontrollen da, av en eller annen grunn.
For det er jo sånn, at hvis det går for lenge, mellom hver gang du klarer å sjekke opp en dame på byen, og få henne med hjem, eller bli sammen med en dame da.
Hvis det går for lenge mellom hver gang du får deg et nummer, for å si det sånn.
Så blir det jo sånn, at det eneste omtrent man tenker på, det er å klare å sjekke opp en dame da.
Så da tenker man kanskje ikke så mye på karriære osv., og andre ting.
Så hvis folk, som Axel gjorde, prøver å ødelegge for deg, sånn at du ikke skal få deg dame.
Da ødelegger de egentlig hele livet ditt litt, på en måte.
For da blir dette nesten som en besettelse.
Ihvertfall, så kan det ødelegge selvtilliten din.
Så Axel, han var mer som min fiende, enn som min bror, vil jeg si.
Siden han prøvde å ødelegge livet mitt, eller ihvertfall selvtilliten min da, med at jeg ikke skulle få meg dame osv.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Og hvorfor skjedde dette, at vi slutta å dra ut til Ågot, på sommerferie osv?
Jo, sommeren etter, så måtte jeg i militæret.
Og det var ganske tøft for meg, for jeg var så tynn.
For faren min lot meg bo aleine, under oppveksten, så jeg spiste mest bare sånn trøstespising-mat, og sjelden ordentlig mat, som kjøttkaker og biff og sånn.
Og Ågot lagde mest pølser osv.
Så jeg var så tynn, så jeg sleit skikkelig i militæret.
Så jeg mista kontakten med broren min, også fordi jeg holdt til i Elverum da.
Så jeg visste ikke hva som foregikk i Oslo.
Så da skjedde det noe, med kontakten mellom broren min og meg, det året jeg var i militæret.
Og søstra mi flytta jo også til Oslo, høsten 1991.
Og i 1992, så var jo broren min, som var født i 1978, han var sånn 14 år.
Og da skjedde det samme, som hadde skjedd, i Sveits, sommeren 1987, altså fem år tidligere.
Søstra mi var igjen like uansvarlig.
I Sveits, sommeren 87, så ga hun Rahel røyk.
Som var 9-10 år da.
Og høsten 1992, så var jeg i middagsselskap, hos noen venner av tante Ellen, på Grunerløkka.
Pia var der, og Axel og også Rahel, fra Sveits.
Og da hadde Pia tatt med Axel på pub, og gitt han øl, enda han bare var sånn 13-14 år.
Men jeg var i militæret, så jeg hadde ikke noen mulighet til å få kontroll på hva som foregikk i Oslo.
Jeg hadde et slitsomt år, i militæret, siden det var infanteriet jeg var i, med mye løping, marsjering, skigåing, og tungt militær-arbeid da.
Så jeg hadde nok med det, for jeg var så tynn og pinglete, før jeg dro dit.
Så etter at jeg kom tilbake, så hadde kanskje Pia og noen andre, ødelagt Axel litt (mer) da.
Hva vet jeg.
Jeg og broren min, vi mista ihvertfall litt av kontakten, det året.
Og vi dro aldri mer for eksempel, på sommerferie til Ågot, etter det året, hvor jeg var i militæret.
Så militæret, det gjorde at jeg mista litt kontrollen på min egen situasjon og på hva som skjedde, med mine yngre søsken også, som jo hadde veldig uansvarlige foreldre.
Jeg måtte jo begynne å jobbe på Rimi etter militæret, noe som nok ikke hadde skjedd, hvis jeg ikke hadde måtte dra i militæret etter studiene.
Så militæret, det kan ødelegge mye for unge folk, siden man blir dratt ut av sin livssituasjon, og må være et helt annet sted, nesten som om man var i fengsel eller institusjon, i et år.
Det var nesten sånn, at de like gjerne kunne ha puttet meg i fengsel, i et år, så mye ødela det for det livet jeg hadde hatt, frem til jeg dro i militæret.
Så sånn var nok det, dessverre.
Så verneplikten har sine skyggesider og, vil jeg si.
Så sånn var det.