Judith Godwin, fra Arvato, er med i De Siste Dagers Hellige, også kalt mormonerne vel. Var det dette som lå bak oppførselen hennes på Arvato? (N)

judith lds

PS.

Jeg leste litt om denne trosretningen, på Wikipedia nå.

For Godwin, reagerte rasistisk, mot meg, sånn som jeg ser det, da hun sa til meg at hun Wallin fra Sverige, var hyggelig osv.

Så sa jeg bare ja, for jeg syntes at hun omtrent var den eneste som oppførte seg ordentlig der.

Og da så Godwin stygt på meg.

Jeg lurer på om dette har noe med de tapte israelske stammene å gjøre.

For denne religionen, som Godwin er med i, den sier at de stammer fra en stamme, som utvandret til USA, og var indianernes stamfedre.

Så da kan det være dette, med at Benjamin-stammen, blir mislikt, fra de andre stammene, i historisk tid.

At Benjamin-stammen har en forbannelse mot seg, og at Godwin tok med dette inn på Bertelsmann Arvato sin Microsoft-aktivering, og at dette kanskje også var i firmaets policier, siden de norske måtte svare så mange fler samtaler, enn de andre, uten å få mer betalt?

Jeg skal finne mer fra Wikipedia, om denne religionen.

Det virket ihvertfall på meg, som at Godwin reagerte rasistisk mot meg, siden jeg ikke sa noe stygt, om en nordisk jente, på jobben.

Jeg skal finne mer om denne religionen.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

PS.

Her er mer om dette:

Siste Dagers Hellige
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
De Siste Dagers Hellige
Mormonere

Tempelet i Salt Lake City i Utah i USA.
Grunnlagt 1830
Grunnlegger Joseph Smith
Antall medlemmer 13 millioner
Hvor Tyngdepunkt i USA, særlig Utah, men finnes over hele jorden
Andre skrifter Mormons bok, Lære og Pakter, Den Kostelige Perle, Bibelen
De Siste Dagers Hellige er fellesbetegnelsen for flere trossamfunn som bygger på læren til den amerikanske religionsstifteren Joseph Smith. Betegnelsen “hellig” ble brukt om de første kristne i Det nye testamente, og “de siste” skal markere at de er Kristi etterfølgere i nyere tid. På grunn av Mormons bok har de fått tilnavnet “mormonere”. De ser på seg selv som kristne, og deres lære (ofte omtalt som “mormonisme”) bygger på Mormons bok, Lære og Pakter, Den Kostelige Perle, Bibelen og tilleggsåpenbaringer fra profeter i nyere tid. De legger vekt på blant annet familieliv, tjeneste og misjonsvirksomhet. Templer er viktige sentre for religiøse handlinger. Det langt største av samfunnene er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige.
Innhold [skjul]
1 Bakgrunn
2 Dannelse av forskjellige samfunn
3 Lære
3.1 Hellige skrifter
3.2 Guds rike på amerikansk jord
3.3 Polygami
4 Kritikk
5 Se også
6 Eksterne kilder
Bakgrunn [rediger]

Joseph Smith ble født i Sharon, Windsor County, Vermont, 23. des. 1805 (se Joseph Smith – Historie [JSH] 1:3). Omkring 1818-19 flyttet familien til Palmyra i delstaten New York. På den tiden var det en sterk religiøs vekkelse i det området Smith bodde. ”Den begynte hos metodistene, men ble snart alminnelig blant alle sekter i denne delen av landet, ja, hele dette området syntes å være grepet av den, og store skarer sluttet seg til de forskjellige religiøse samfunn, noe som skapte en ganske så stor splid blant folket idet noen ropte. ”Se her”, og andre: ”Se der”. Noen kjempet for metodistenes tro, noen for presbyterianernes og noen for baptistenes”. (JSH 1:5). Joseph Smith skriver videre: ”… prest stred mot prest og konvertitt mot konvertitt – slik at alle deres gode følelser for hverandre, om de noensinne hadde hatt noen, ble fullstendig borte i ordstrid og meningsbrytninger.” (JSH 1:6).
Farens familie ble vunnet for den presbyterianske tro, og fire av dem sluttet seg til denne kirken (hans mor, hans to brødre Hyrum og Samuel Harrison, og hans søster Sophronia). Joseph gikk på sitt femtende år. Han ble meget opprørt av disse stridighetene, men holdt seg utenfor kirkesamfunnene. Etter hvert ble hans oppmerksomhet rettet mot metodistene, og han skriver at han ønsket til en viss grad å slutte seg til dem, ”men forvirringen og striden mellom de forskjellige trossamfunn var så stor at det var umulig for meg – ung og ukjent med verden og menneskene som jeg var – å komme frem til en bestemt avgjørelse om hvem som hadde rett og hvem som tok feil” (JSH 1:8).
En dag leste Joseph i Jakobs brev 1:5, hvor det står: ”Men om noen av dere mangler visdom, da må han be til Gud, for Gud gir alle, villig og uten bebreidelse, og så skal han få den.”
Joseph skriver: ”Aldri har et skriftsted gått så rett til hjertet på noe menneske som tilfellet da var med meg. Det syntes å trenge inn i mitt hjertes innerste med stor kraft. Om og om igjen overveide jeg det, for jeg visste at om det var noen som trengte visdom fra Gud, så var det meg. Hva jeg skulle gjøre, visste jeg ikke, og hvis jeg ikke fikk mer visdom enn jeg hadde i øyeblikket, ville jeg aldri få vite det, for de forskjellige sekters religionslærere tolket de samme skriftsteder så forskjellig, at de tilintetgjorde all min tro på at spørsmålet kunne besvares ved å henvende seg til Bibelen. Omsider kom jeg til den konklusjon at jeg enten måtte forbli i mørke og forvirring, eller gjøre som Jakob anviste, det vil si, be til Gud. Etter en stund bestemte jeg meg for å gå til Gud i bønn, og jeg trakk den slutning, at hvis han ga visdom til dem som manglet visdom og gjorde det villig og uten å bebreide, kunne jeg driste meg til å gjøre det.” (JSH 1:12-13).
”En skjønn og klar morgen tidlig om våren 1820” (JSH 1:14) gikk Joseph ut for å be. Det var første gang han hadde forsøkt noe slikt, og ”til tross for all min engstelse, hadde jeg aldri før forsøkt å be høyt.” (JS – Historie 1:14). Etter at han hadde kommet frem til det stedet hvor han ville be og hadde forvisset seg om at han var alene, knelte han ned og begynte å be til Gud. Straks etter kom en makt som fullstendig overmannet ham og ville han skulle slutte å be. Faktisk var den så sterk at den ”… bandt min tunge så jeg ikke kunne tale. Tykt mørke omsluttet meg, og en stund forekom det meg at jeg var dømt til en øyeblikkelig ødeleggelse.” (JSH 1:15) Til tross for dette fortsatte Joseph å påkalle Gud så han kunne bli befridd fra denne kraften, og ”nettopp i dette skremmende øyeblikk så jeg en lysstøtte rett over mitt hode, klarere enn solen, stige ned inntil den hvilte på meg. Den var knapt kommet til syne før jeg oppdaget at jeg var befridd fra den fiende som hadde holdt meg bundet. Da lyset hvilte på meg, så jeg to personer hvis glans og herlighet overgår enhver beskrivelse, stående over meg i luften. En av dem talte til meg, kalte med ved navn og sa idet han pekte på den annen: ”Dette er min elskede Sønn. Hør ham!” (JSH 1:16-17). Dette er Kirkens offentlige versjon, men det finnes mange andre som Joseph Smith og andre skrev ned.
Josephs hensikt med bønnen var å vite hvilket kirkesamfunn som var det rette, men han fikk vite at de alle var på avveie. Herren forbød ham å slutte seg til noen av dem. Andre ting ble også uttalt. Det er ofte dette som refereres til som ”Det første syn”, der Joseph Smith så Gud Faderen og Jesus Kristus som to adskilte personer.
Kirken ble offisielt organisert i Fayette i New York 6 april 1830 og fikk navnet Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Senere mottok Joseph Smith en åpenbaring om å samle Kirkens medlemmer i Ohio (des. 1830). Kirkens hovedkvarter ble da etablert i Kirtland, Ohio (vinteren 1831).
Den 27. mars 1836 ble Kirtland tempel innviet, og Joseph Smith og hans venn Oliver Cowdery mottok viktige prestedømsnøkler av Moses, Elias og Elijah (3. april. 1836). Siden Kirken møtte store forfølgelser, dro medlemmene til Far West, Missouri (14. mars 1838). Til sist slo de seg ned i Nauvoo i Illinois (våren 1839). Den 6. april 1841 ble hjørnestenen til Nauvoo tempel lagt ned, og ett år etter, den 17. mars 1842, ble Hjelpeforeningen organisert for kvinnene.
I en alder av 38 år led Joseph, sammen med sin bror Hyrum, døden i Carthage fengsel, Illinois, 27. juni 1844. Årsakene til at han ble myrdet var sammensatte. Etter Joseph Smiths død tok Brigham Young, som var president for De tolv apostlers råd, ledelsen. Han ledet den første gruppen med pionerer over 1600 km med ubefolket prærie. De nådde frem til Saltsjødalen , dagens Utah i USA, i 1847, og etablerte hovedsetet for Kirken.
Kirken har i dag ca. 13 millioner medlemmer og over 60.000 misjonærer i hele verden. Disse benytter seg av Bibelen og oversettelser av Mormons bok utgitt på over 90 språk. De første misjonærene kom til Norge i 1851 og døpte det første medlemmet i Risør samme år. Det er ca. 4000 medlemmer her i landet. Det har også blitt normalt å sende unge mormonere til andre samfunn for eksempel Norge der de har menigheter på flere steder.
– Østlandet: Drammen, Fredrikstad, Hamar, Moss, Oslo, Romerike, Sandvika, Skien, Tønsberg – Sørlandet og Vestlandet: Bergen, Haugesund, Stavanger, Kristiansand, Evje, Arendal – Midt-Norge Kristiansund, Mo i Rana, Trondheim, Ålesund – Nord-Norge Alta/Hammerfest, Bodø, Harstad/Narvik, Tromsø
Dannelse av forskjellige samfunn [rediger]

De fleste av tilhengerne fulgte Brigham Young som sin nye leder etter Smiths død. Under hans ledelse flyktet de til Utah under en lang, strabasiøs ferd. Siden den tid har Salt Lake City vært hovedsetet for Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Men ikke alle fulgte Young, og flere andre samfunn ble dannet. Joseph Smiths kone, Emma Smith, ble ikke med dem som drog med Young.
Den største og mest kjente av disse andre kirkene er Kristi Samfunn (tidligere Den Reorganiserte Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige). Smith hadde en sønn, som også het Joseph Smith. Han var bare 11 år da faren ble myrdet. Han og moren ble værende igjen i Illinois sammen med flere av tilhengerne, og han ble deres leder da han vokste opp.
Flere andre kirker ble også til i den første tiden. Noen fulgte Sidney Rigdon, som hadde vært visepresidentkandidat da Smith var presidentkandidat. Noen av dem organiserte seg med tiden i en menighet i Pennsylvania under ledelse av William Bickerton. De ble kjent som The Church of Jesus Christ (Bickertonittene).
Noen fulgte James Jesse Strang. De slo seg med tiden ned på Beaver Island og dannet en gruppe som praktiserte polygami. Strang ble kjent som deres konge. Senere ble han skutt og drept i forbindelse med en ransaking. Disse ga opphav til dem som i dag kaller seg strangitter, og som ikke lenger praktiserer polygami.
Noen fulgte Alpheus Cutler og gav opphav til det som i dag er Church of Christ (Cutlerittene).
Noen som hadde brutt ut allerede mens Smith levde, fulgte Granville Hedrick og dannet Church of Christ (Temple Lot). De så det som sin oppgave å bygge et stort tempel i Missouri.
Kristi Samfunn har også gitt opphav til utbrytergrupper, ikke minst etter at den i den senere tid har begynt å følge en liberal teologi. Til disse hører The Restoration Church of the Latter Day Saints og The Remnant Church of the Latter Day Saints.
Det fins også flere andre grupper, de fleste små. Noen av dem praktiserer polygami den dag i dag, og disse gruppene finnes særlig i de sydvestlige statene.
Lære [rediger]

Trosartiklene er tretten grunnleggende punkter for trosoppfatningene i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige. Joseph Smith skrev dem første gangen ned i et brev til redaktøren i avisen Chicago Democrat, John Wentworth, som et svar på hva Kirkens medlemmer trodde på. Brevet ble kjent under Wentworth-brevet og ble første gang offentliggjort i Times and Seasons i mars 1842. Den 10. oktober 1880 ble Trosartiklene, ved medlemmenes stemmegivning, formelt godkjent som hellig skrift og ble tatt inn i Den kostelige perle.
1. Vi tror på Gud, den evige Fader, og på hans Sønn, Jesus Kristus, og på Den hellige ånd.
2. Vi tror at menneskene vil bli straffet for sine egne synder, og ikke for Adams overtredelse.
3. Vi tror at hele menneskeheten kan bli frelst gjennom Kristi forsoning, ved å adlyde evangeliets lover og ordinanser.
4. Vi tror at evangeliets første prinsipper og ordinanser er: 1) Tro på den Herre Jesus Kristus. 2) Omvendelse. 3) Dåp ved nedsenkning til syndenes forlatelse. 4) Håndspåleggelse for Den hellige ånds gave.
5. Vi tror at en mann må kalles av Gud, ved profeti og ved håndspåleggelse av dem som har myndighet, for å kunne forkynne evangeliet og forrette dets ordinanser.
6. Vi tror på den samme organisasjon som fantes i den opprinnelige Kirke, nemlig apostler, profeter, hyrder, lærere, evangelister osv.
7. Vi tror på tungemålsgaven, profeti, åpenbaring, syner, helbredelse, tydning av tungemål osv.
8. Vi tror at Bibelen er Guds ord så langt som den er riktig oversatt. Vi tror også at Mormons Bok er Guds ord.
9. Vi tror på alt som Gud har åpenbart, alt som han nå åpenbarer, og vi tror at han fortsatt vil åpenbare mange store og viktige ting angående Guds rike.
10. Vi tror på Israels innsamling i bokstavelig forstand og på gjenopprettelsen av De ti stammer; at Sion (Det nye Jerusalem) vil bli bygget på det amerikanske kontinent; at Kristus personlig vil regjere på jorden, og at jorden vil bli fornyet og få sin paradisiske herlighet.
11. Vi fordrer rett til å dyrke Den allmektige Gud i overensstemmelse med vår egen samvittighet, og innrømmer alle mennesker den samme rett. La dem tilbe hva som helst, hvor som helst og på hvilken som helst måte de ønsker.
12. Vi tror at vi må innordne oss under konger, presidenter, fyrster og øvrighetspersoner, og at vi må adlyde, hedre og oppholde lovene.
13. Vi tror at vi må være ærlige, trofaste, kyske, kjærlige, dydige, og at vi må gjøre godt mot alle mennesker. Vi kan i sannhet si at vi følger Paulus’ formaning — vi tror alt, vi håper alt, vi har tålt meget, og vi håper å bli i stand til å utholde alt. Vi trakter etter alt som er dydig, skjønt, prisverdig og godt.
Hellige skrifter [rediger]
Om Mormons bok sa profeten Joseph Smith: «Jeg fortalte brødrene at Mormons Bok var den mest korrekte av alle jordens bøker, sluttstenen i vår religion, og at et menneske ville komme nærmere Gud ved å følge dens forskrifter enn ved å følge noen annen bok.» Gullplatene som han fant nedgravet ved veiledning av engelen Moroni, skal ha utgjort kilden til denne boken. Elleve andre Siste Dagers Hellige vitnet senere om at de hadde sett disse platene (“De tre vitners vitnesbyrd” og “De åtte vitnes vitnesbyrd”).
DE TRE VITNERS VITNESBYRD
DET BEKJENTGJØRES for alle nasjoner, slekter, tungemål og folk som dette verk skal komme til, at vi, ved Gud Faderens og ved vår Herre Jesu Kristi nåde, har sett platene som inneholder denne opptegnelsen, som er en opptegnelse om Nephis folk og også om lamanittene, deres brødre, og også om Jareds folk som kom fra tårnet som er omtalt. Og vi vet også at de er blitt oversatt ved Guds gave og kraft, for hans røst har fortalt oss det. Derfor vet vi med sikkerhet at verket er sant. Vi bevitner også at vi har sett graveringene på platene, og de er blitt vist oss ved Guds og ikke ved menneskers kraft. Og vi erklærer høytidelig at en Guds engel kom ned fra himmelen, at han hadde med seg platene, og at han la dem foran oss så vi kunne se og betrakte platene og det som var gravert på dem. Og vi vet at det er ved Gud Faderens og vår Herre Jesu Kristi nåde at vi så, og vi bærer vitnesbyrd om at alt dette er sant. Og i våre øyne er det forunderlig. Likevel befalte Herrens røst oss at vi skulle bære vitnesbyrd om det, og for å være lydige mot Guds befalinger bærer vi derfor vitnesbyrd om det. Og vi vet at hvis vi er trofaste i Kristus, skal vi rense våre klær for alle menneskers blod, bli funnet plettfrie for Kristi domstol og skal bo med ham i himlene i all evighet. Og la æren tilfalle Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som er en Gud. Amen.
OLIVER COWDERY DAVID WHITMER MARTIN HARRIS
Selv om de tre vitner etter noen år forlot kirkefellesskapet, stod samtlige alltid fast på at det de skrev virkelig hadde skjedd. Oliver Cowdery og Martin Harris kom tilbake til kirken etter Joseph Smiths død. David Whitmer kom aldri tilbake, men arrangerte på sine gamle dager en underskriftskampanje der fremtredende mennesker i lokalsamfunnet signerte en erklæring om at han var en pålitelig og troverdig mann. Dette gjorde han for at det i ettertid skulle bevitnes at han til tross for at han gled vekk fra selve kirkeorganisasjonen, likevel stod fast på at Guds engel hadde vist ham platene som ung mann. Martin Harris bekreftet til og med på sitt dødsleie at historien om gullplatene og engelen som viste seg for ham og de to andre mennene, virkelig var sann.
DE ÅTTE VITNERS VITNESBYRD
DET BEKJENTGJØRES for alle nasjoner, slekter, tungemål og folk som dette verk skal komme til, at Joseph Smith, jr., som har oversatt dette verk, har vist oss de omtalte plater som later til å være laget av gull. Og de platesidene som nevnte Smith har oversatt, berørte vi med våre hender, og vi så også graveringene på dem, som alle later til å være gammelt og sirlig utført arbeide. Og vi bærer vårt høytidelige vitnesbyrd om at nevnte Smith har vist oss dette, for vi har sett og løftet dem, og vet helt sikkert at nevnte Smith har de platene som vi har omtalt. Og vi gir våre navn til verden for å bevitne for verden det vi har sett. Og vi lyver ikke, Gud er vårt vitne.
CHRISTIAN WHITMER HIRAM PACE JACOB WHITMER JOSEPH SMITH SEN. PETER WHITMER JR. HYRUM SMITH JOHN WHITMER SAMUEL H. SMITH
Mange av disse vitnene sa senere at de ikke hadde sett platene fysisk, bare åndelig. Ifølge Smith ble imidlertid platene tatt opp til himmelen igjen da dokumentet var ferdig oversatt til engelsk. Den 8. trosartikkelen henviser til at også Bibelen er Guds ord – så «langt som den er riktig oversatt». Andre viktige bøker er Den kostelige perle og Lære og pakter.
Guds rike på amerikansk jord [rediger]
De Siste Dagers Hellige tror at en gruppe israelitter, dvs. profeten Lehi, hans familie og noen tilhengere, utvandret fra Jerusalem ca. 600 år f. Kr. og bosatte seg på det amerikanske kontinent. Fra Lehis sønner kommer to folkeslag, nephittene (etter Nephi), og lamanittene (etter Laman).
Jesus viste seg så for dette folket i Amerika etter sin død og oppstandelse og valgte ut tolv apostler blant dem. Noen av disse folkene hevder man er forfedre til den amerikanske urbefolkningen, indianerne. De Siste Dagers Hellige tror at tusenårsriket skal begynne ved Kristi annet komme når Israel blir samlet, de ti tapte stammer blir gjenopprettet og Sion (Det nye Jerusalem, jf. Johannes’ åpenbaring) bokstavelig talt blir bygget på det amerikanske kontinent under ledelse av Jesus Kristus.
Polygami [rediger]
I følge de fleste kilder hevdet Smith på et tidspunkt å ha mottatt en åpenbaring om polygami, og dette ble etter hvert praktisert av 5-7% av Kirkens medlemmer (fra ca. 1850 til 1890), med høye krav til både moral og økonomi. Det var stor forfølgelse av Kirken i de første årene, og mange menn ble drept. Resultatet var mange enker med barn som ikke kunne forsørge seg i et utsatt nybyggersamfunn. Mange har i ettertid sett polygamiet i denne sammenheng. Det finnes imidlertid også noen som mener at Smith selv aldri forkynte eller praktiserte polygami. De kirkesamfunnene som etter hvert ble dannet, utviklet forskjellig syn på dette. I dag er det fortsatt enkelte av de minste samfunnene i USA som har denne praksis. Disse er ikke tilknyttet den opprinnelige Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, hvor det fører til utelukkelse av Kirken dersom noen praktiserer polygami, som altså opphørte i 1890.
Kritikk [rediger]

De mange særegne læresetningene til de Siste Dagers Hellige har ført til at de er blitt kritisert av andre kristne. En del ser dem heller ikke som egentlige kristne; det blir henvist til Paulus’ brev til galaterne 1:6-9, som fordømmer framtidige engler som eventuelt skulle komme og forkynne «et annet evangelium». Noen anser Siste Dagers Hellige som en del av det man kaller nyreligiøsitet. Kirken hevder selv å ikke forkynne et annet evangelium slik Gal. 1:6-9 forbyr, men kommer med nok et testamente om at Jesus virkelig er Kristus, Messias.
Kritikere hevder at Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige har drevet med rasisme, polygami, falske profetier, motsigelser, endringer i skriftene (også i Mormons bok, “den mest korrekte”), hemmelige, frimurerlignende tempelsermonier og kontakt med døde – noe Bibelen sier er ondskap. Videre påstås det at mange av de kvinnene Joseph Smith ble beseglet til, allerede var gift med andre menn.
Mange forskere anser ikke historiene i Mormons bok som reelle. Det store flertall av vitenskapsmenn mener det ikke finnes beviser på Mormons Boks sannhet i forhold til arkeologi og andre fag. The Smithsonian Institute i New York ser ikke på Mormons Bok som et historisk dokument og mener boken er ren fiksjon. National Geographics.Arkeologer som selv er mormonere, forsker stadig på området og hevder at det finnes visse bevis på bokens innhold (http://www.fairlds.org + www.farmsresearch.com).
De Siste Dagers Hellige har også blitt anklaget for å ha rasistiske synspunkter. Visse individer innenfor kirken lærer at “Kains merke” som han fikk av Herren etter å ha myrdet sin bror Abel, var møkere hud (Bibelen, 1 Mosebok 4:15), men denne tankegangen er ikke kirkens offisielle doktrine. En av tekstene det er blitt reagert på, finner man i Mormons bok, 2 Nephi 5:21, der det står at tegnet på lamanitenes forbannelse (den mørke huden), ville bli fjernet dersom de omvendte seg til Herren. «Og på grunn av deres misgjerninger hadde han latt forbannelsen komme over dem, ja, en svær forbannelse. For se, de hadde forherdet sine hjerter mot ham, så de var blitt som flint. Derfor, da de var hvite og overmåte skjønne og tiltalende, lot Gud Herren dem få en mørk hud …» (2 Nephi 5:21). Imidlertid har personer av enhver rase og hudfarge alltid vært medlemmer av Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, og siden 1978 har alle verdige mannlige medlemmer kunnet motta prestedømmet.

http://no.wikipedia.org/wiki/Siste_Dagers_Hellige

PS 2.

Hun her er også litt pervers.

Jeg husker at en gang, så satt hun, Godwin, og prata høyt om, på jobben, på Arvato, om hvordan hun koste seg med dildoen sin osv.

Og hun fant en Polo-godteri-rull, som jeg mista gulvet, på starten av dagen, og ga meg den tilbake, på slutten av dagen.

Og en annen gang, så ga hun og Steinsland meg, snickers-sjokolade og tannbørste, og oppførte seg som om de hadde gjort noe galt.

Det var egentlig Godwins premie, i en konkurranse.

Så jeg tror at de har tulla med godteriet mitt, på jobben, og kanskje gjort noe ekkelt med det.

Så sånn er det.

Hun skrøyt også av at hun hadde internett-kjærester, over halve jordkloden.

Men jeg kunne se på f.eks. Anna Riski, at hun ikke trodde på henne, men kanskje var redd for henne, for hun er så kraftig, må man vel kalle det.

Så sånn var det.