![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Driving Licence/Fwd: Email DVLA – Drivers Form 31 (KMM142215I15977L0KM)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jul 21, 2009 at 4:48 PM | |
|
To: "Kershaw, Danielle" <Danielle.Kershaw@workinglinks.co.uk> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Driving Licence/Fwd: Email DVLA – Drivers Form 31 (KMM142215I15977L0KM)
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Tue, Jul 21, 2009 at 4:48 PM | |
|
To: "Kershaw, Danielle" <Danielle.Kershaw@workinglinks.co.uk> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Søknad om støtte til advokathjelp for arveoppgjør, i familie med mye innbyrdes motsetninger, som ikke er på talefot
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jul 20, 2009 at 7:56 PM | |
|
To: postmottak@fmoa.no | ||
| ||
Noen skrev en kommentar, om arven etter min mormor, Ingeborg Ribsskog, under en annen bloggpost:
https://johncons-blogg.net/2009/07/idag-var-jeg-i-chester-hvor-jeg-tok.html
Og da søkte jeg litt på nettet, så fant jeg dette:
ARV ETTER BESTEFORELDRE
Hva gjør jeg?
Som oftest, ingen ting. For at bortgangen skal få betydning for deg må det mangle et par ledd i arverekken.
Dette er lettest å forklare med et eksempel:
Arven fra for eksempel din farmor, vil i første omgang normalt gå til hennnes ektefelle (antagelig din farfar) som uskifte eller minimumsaarv. Dette gjør at arvefallet ikke får noen aktualitet for din far, langt mindre for deg.
Hvis imidlertid også din farfar er død, slik at din farmor var lengst levende, så går arven til din far og de søsken han eventuelt måtte ha (dine onkler/tanter) med like stor part på hver grein (forutsatt at de alle er helsøsken).
Siden arven først går til din far, vil ikke du komme inn i bildet i det hele tatt, med mindre din far også er gått bort. Først da vil du og dine eventuelle søsken tre inn i hans plass, slik at dere deler den arven han ellers ville ha fått.
I mitt tilfelle mangler de 2 leddene beskrevet ovenfor, slik at jeg er arving direkte etter min besteforelder. Trenger jeg advokatbistand?
Hvis du er enebarn, uten andre arveberettigede og formues-situasjon etter avdøde er oversiktlig, så er det sjelden nødvendig å benytte advokat. Siden det hverken vil være andre arvinger som har konkurerende interesser, eller tvil om hva boet omfatter, så er dette noe du fint kan greie på egen hånd.
Hvis dere er flere søsken (og/eller onkeler/tanter/fettere/kusiner) som har et innbyrdes godt forhold og samarbeider godt, så er det også liten grunn til å benytte eksterne resurser på bo-oppgjøret. Da blir dere greit enige om framgangsmåte og endelig fordeling av verdiene.
Husk at arven fordeles med en like stor part på hver gren.
Uansett, pass på:
At du ikke underskriver “erklæring om privat skifte av dødsbo” uten at du er 100 % sikker på at verdiene i boet er større enn gjelden, Hvis du er i tvil om boets stilling så rykk inn preklusivt proklama først. Først når proklamafristen er ute vil du kunne vite sikkert. Vær imidlertid oppmerksom på at pantegjeld og skattekrav ikke rammes av proklama.
At dere, innen 6 måneder etter dødfallet, får fyllt ut og sendt inn skjema ”melding om arv” til skattefogden.
Forutsatt imidlertid at boet er i pluss og at dere derfor vil overta boet, så må dere, for å komme til arven skaffe dere en skifteattest. Dette er et helt nødvendig dokument som viser at dere i fellesskap er berettiget til å ta hånd om boet. Ofte er det hensiktsmessig at en av dere får en fullmakt av de andre slektningene til å ordne opp i forhold til banker, myndigheter, etc.
Dere trenger bare å fylle ut skjemaet “Erklæring om privat skifte av dødsbo” som dere antagelig allerede har fått fra begravelsesbyrået. Dette kan dere også få ved henvendelse til tingretten.
Når du har innlevert det aktuelle skjemaet til tingretten så vil du etter kort tid få tilsendt en skifteattest. Denne attesten er ditt fysiske bevis og et helt nødvendig legitimasjonsdokument i forhold til de banker, forsikringsselskaper, offentlige instanser etc. når du skal ordne opp i sakene etter dine avdøde foreldre.
Hvis du og dine øvrige arveberettigede slektninger, dere imellom, har et anstrengt forhold, så vær forsiktig. Konflikter og uvennskap kan svært lett oppstå. Husk at følelser og misforståelser ofte kan spille en stor, men ikke alltid like synlig, rolle i slike arveoppgjør. Erfaring viser at arveoppgjørene blandt slektninger hvor det fra før er indre motsetninger, dessverre lett fører til dyptgripende, hatpregede og uløselige konflikter. I disse tilfellene vil det være mest fornuftig å overlate booppgjøret til en nøytral bobehandler.
http://www.arvehjelpen.no/index.php?option=com_content&task=view&id=18&Itemid=42
PS.
Her står det, at når det er ‘indre motsetninger’, i en familie, som det er i Ribsskog-familien, siden jeg ikke er på talefot, med resten, så ‘vil det være mest fornuftig å overlate booppgjøret til en nøytral bobehandler’.
Det syntes jeg hørtes fornuftig ut.
Nå er det noen uker siden bestemor Ingeborg døde, og jeg har ikke hørt noe, fra noe nøytral bobehandler.
Og jeg vet at bestemor Ingeborg, hun hadde blant annet noen viktige dokumenter, fra sin morfar, bl.a., som var en viktig, øverstkommanderende general, i Danmark, som var nesten som disse preusiske generalene var, så mye makt, hadde han.
Og broren hans var også dommer i folkedomstolen i Haag, (hvor striden om Øst-Grønland, mellom Norge og Danmark ble dømt, og han var ment å dømme der, men døde noen dager før), og han var også dommer, i Egypt, da de var under britene.
Og disse dokumentene, fikk jeg til min 18-års dag, kan det kanskje ha vært.
Iallefall var det på slutten av 80-tallet.
Men så skulle plutselig min mormor ha de tilbake, uten noen forklaring.
Så de ser jeg egentlig på som mine, siden jeg har eiet de, i flere år, og jeg hadde egentlig ikke lyst å gi de tilbake.
Og jeg hadde også gitt noen fotoer, som lå sammen med de dokumentene, til min halvbror Axel, som også har samme mor som meg.
Det var foto av danskekongen, og tippoldefaren vår, Anders Gjedde Nyholm, som inspiserte noen tropper osv.
Så sånn var det.
Så de dokumentene ser jeg egentlig litt på som mine da, siden bestemor bare skulle ha de tilbake, uten noen forklaring, og jeg bare ga de tilbake, for hun virka litt rar noen ganger, og jeg orka ikke maset.
Men hvordan hun fikk de tilbake, det husker jeg ikke, jeg tror ikke jeg leverte de selv, så noen har kanskje henta de.
De dokumentene lå i huset til Ågot, husker jeg.
Men men.
Min mor er altså død, så da tilfaller min mors del av arven, den tilfaller meg og søstra og broren min, og skal deles likt mellom oss tre da.
Står det i teksten ovenfor.
Og de bildene, som er på bloggen over, de maleriene, de skal visst være veldig verdifulle, kanskje verdt millioner?
Jeg vet at min grandonkel visstnok har malerier, som er verdt millioner, så kanskje disse fra dette danske slottet Højris, også er verdt millioner da.
Hvem vet.
Vi får se.
Bestemor hadde også mange fine, gamle, og sikkert sjeldne, bøker og, og mange fine gamle antikviteter og møbler og sikkert masse familiesølv og sånn da.
Så det at jeg ikke har hørt noe, fra en upartisk bobestyrer, det tar jeg som et tegn på, at hu sleipe tanta mi, Ellen, og søstra mi, og dem, at dem prøver å lure meg, for min del av arven, etter bestemor Ingeborg da.
Så sånn er det.
Så jeg får sende e-post til Fylkesmannen i Oslo og Akershus, om dette, så kanskje det blir noe advokathjelp å få, med dette.
Vi får se.
Med hilsen
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Sak nr: 15202125/Fwd: Saksnr 15887079
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jul 20, 2009 at 6:13 PM | |
|
To: kundesenter@lindorff.com | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
DVLA
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jul 20, 2009 at 5:14 PM | |
|
To: "Kershaw, Danielle" <Danielle.Kershaw@workinglinks.co.uk> | ||
| ||
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Google-annonser for Netthandelen
|
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
Mon, Jul 20, 2009 at 2:08 PM | ||||||||||||||||||||||
|
To: Netthandelen Norge AS <post@netthandelen.no> | |||||||||||||||||||||||
| |||||||||||||||||||||||
PS.
Hun her var med på Osloløpet og Manpower-stafetten, med Rimi Munkelia, i 1993, som jeg også var med på, siden jeg fikk jobb på Rimi Munkelia, fordi han som var butikksjef der, det var en kar som het Magne Winnem, som gikk i klassen min, på Handel og kontor, på Gjerdes videregående, i Drammen, sisteåret der.
Han lurer jeg på om nok kan være noe ‘mafian’?
Fordi, da vi gikk i russetoget, så fikk vi gå hvor vi ville, husker jeg.
Så Magne og jeg og Raymond(?), vi flytta plass i toget, hele tida, så folk som så toget, var uenige, om hvor vi hadde gått.
Men men.
Mer da.
Hun som var assistenten til Magne, Liv, på Rimi Karlsrud, hun klagde på Winnem, på Storefjell, på Rimi-seminar der, for butikksjefer, til meg, høsten 1998.
Og på bussen ned, så klagde Kristian Kvehaugen på Winnem.
Så det er nok noe med Winnem.
Han hadde også noen kamerater, som var veldig tøffe, fra ute i Røyken der, var dem vel fra.
Men men.
Mer da.
Jo, hun Ihne, var også assistenten til Winnem.
Mer da.
Jo, jeg husker at jeg så at hun Ihne, ‘gura’, to ganger.
Første gangen, det var da hun jobba som assistent, på Rimi Munkelia, i 1993.
Det kan også ha vært i 1994, for jeg husker det, at da Lillehammer OL var, da åpningssermonien var.
Det var kanskje en lørdag, den dagen, så jobba jeg på Rimi Munkelia, og vi hadde en liten TV, ved pantebordet, som jeg såvidt fikk lov å gløtte litt på, før assistent Leif Jørgensen, begynte å mase om noe.
Jeg dimma jo fra militæret, en fredag, sommeren 1993.
Og dagen etter, så skulle jeg jobbe.
Og da var jeg enda full, da jeg dukka opp på jobben, en time eller to forsinka.
(Jeg hadde sovet noen timer da, men var likevel litt full, tror jeg).
Så da tror jeg en kunde må ha ringt og klaget.
Jeg hadde vel dusja og sånn, men var ør i hue da.
Jeg satt i kassa, som jeg oftest gjorde.
Og da, så hørte jeg det, at hu Ihne, som var sjef den lørdagen, hun overhørte meg på callinga, for å høre hvordan jeg prata til kundene.
For den callinga, den lagde en lyd da, hvis noen gikk inn og skulle lytte på hva som ble sagt.
Men men.
Mer da.
Og jeg syntes jeg hørte hu si, gjennom callinga, i telefon, e.l., at det virka som at jeg prata ordentlig da.
For jeg konsentrerte meg, alt jeg kunne, på å prate ordentlig da.
Enda jeg var veldig fyllesyk, og ør i hue.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, jeg jobba også på Rimi Munkelia, dagen etter at jeg hadde gått 3-mila, i militæret.
Det er ikke bare å gå tre mil, du må også gå med tung sekk.
Så det er litt slitsomt.
Men men.
Og den gangen jeg hørte hu Ihne gura, i 94 vel, eller høsten 93, det var da hu eksploderte nesten og fikk et utbrudd, at hu ikke hadde lyst til å jobbe på Rimi Munkelia, eller Rimi, hele livet, som en slags fange av butikken der.
Det sa hu på jobb da, og begynte nesten å grine.
Hu sa det til Winnem, eller noe, vel, men jeg overhørte det da.
Så fikk hu jobb i Stabburet, var det vel, hvor hun vel jobba, og fikk sparken fra, da hu var i Robinson-ekspedisjone, leste jeg om, i år 2000.
Jeg pleide ikke å se på Robinson, for jeg var butikksjef, i år 2000, og jeg dreiv også mye med data, og hadde masse venner og bekjente, som jeg prata med på irc og icq, og det som var, og var også en del på byen, og jeg spilte bedriftsfotball, og dro på dater med damer jeg traff på nettet osv.
Så sånn var det.
Men men.
Men i 1998, da hadde jeg begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde, som også var på Lambertseter.
Det samme stedet som Rimi Munkelia var.
Det var kanskje 5-10 minutter å gå, fra Rimi Nylænde, til Rimi Munkelia.
Munkelia hadde egen T-banestasjon, mens Nylænde lå i Lambertseterveien, veien som går fra Lambertseter og ned til Abildsø.
Så sånn var det.
På Lambertseter lå det også en tredje Rimi, Rimi Karlsrud, hvor Winnem ble butikksjef, i 1994 vel, etter å ha vært butikksjef på Rimi Munkelia.
Så i 1995, eller noe vel, så slutta Winnem i Rimi, og begynte å studere på BI.
Jeg ble butikksjef først i 1998, for jeg måtte ‘slave’, som assistent osv., i en del fler år før jeg ble butikksjef, enn Winnem.
Winnem hadde jobba flere år i Rimi, riktignok, mens han gikk på skole i Drammen, så jobba han på Rimi i Asker, blant annet.
Hvor han en gang, husker jeg han sa, så ei død kone, som lå i ei grøft, en gang han jobba og skulle hente handlevognene.
(Det pleide jeg alltid å gjøre, på CC Storkjøp, i Drammen, å hente handlevognene, som kunne være ganske mange, på parkeringsplassen der).
Men men.
Så hadde Winnem ringt politiet, om hu døde kona.
Så gjorde ikke politiet noen ting.
Så Winnem måtte ringe dagen etter også, eller hva det var.
Det var ei kone som hadde fått slag, etter å ha vært å handla på Rimi Asker, da sikkert.
Så politiet i Norge, de er på lavmål, virker det som.
Men men.
Mer da.
Jo, i 1998, så var jeg endelig butikksjef da.
Og hun Ihne, fra Rimi Munkelia, og seinere Robinson, virker det som, hun jobba da som kjent i Stabburet.
Også bodde hun sikkert på Lambertseter da.
Så hun handla noen ganger, på Rimi Nylænde, hvor jeg var blitt butikksjef da.
Hun hadde jo vært sjefen min, noen år tidligere, og Winnem sa at både Leif og Ihne, var dyktige, eller resurssterke ledere, husker jeg, til meg.
Så Rimi Munkelia, gikk så det suste, da både Winnem og Ihne og Leif Jørgensen, jobba i samme butikk.
Jeg jobba jo også der, men ikke så ofte.
Terje Sjølie, han nazisten, som er dømt for drapt, han jobba også der, men vi visste ikke at han var nazist.
Ingen fortalte meg dette, ihvertfall.
Og en som het Terje Olsen, jobba der, som seinere ble butikksjef, på den kiosken, som er ved nedgangen til t-banestasjonen, ved Oslo City der.
Han hadde en onkel som var fyllik, og som alltid hilste på meg, og som også noen ganger, pleide å dukke opp på Rimi Nylænde, og også sa hei til meg der, og huska meg da fra Rimi Munkelia, husker jeg.
Anna Lena, eller Anne Lene, Næss, jobba også der da, som gikk butikkfag på videregående vel, da, og var vel leder, tror jeg, og som seinere ble butikksjef på Bogerud Tekstil, husker jeg hun sa, i 1993 vel, da jeg jobba noen vakter på Rimi Skullerud, og hun var innom der.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, det var ei jente, som var ganske hyggelig vel, som jobba der, som sa, på personalmøte, at hun pleide å henge nede i Nylænde der, da hun vokste opp, og hun sa Nylænde, med ‘æ’, istedet for med ‘e’, som andre pleide å si.
Hun ville at vi skulle ha personalfest, men ingen andre ville det, så jeg gadd ikke å si noe, jeg heller.
Jeg ble bedt om å slutte på Rimi Munkelia, etter at jeg hadde begynt på Rimi Nylænde, enda jeg bare jobba tre dager i uka, på Nylænde, var det vel.
Så det forstod jeg egentlig ikke noe av, det var vel Leif Jørgensen, som var butikksjef der da, og som sa jeg ikke kunne ha den vakta, hver 14. dag, på Munkelia lengre.
Forstå det den som kan.
Men jeg jobba en del vakter, på Rimi Karlsrud, hvor Winnem da var sjef, ved siden av jobbing på Rimi Nylænde.
Dette var kassavakter, for det meste, jeg begynte ikke med ledervakter, i Rimi, før sommeren 1994.
Men men.
Men hun Ihne da, hun dukka opp, på Rimi Nylænde, da jeg var butikksjef der, høsten 1998.
Og da, så skulle jeg bare si hei da, for hun var jo sjefen min, på Rimi Munkelia, fem år før.
Så jeg kjente henne igjen da, når hun dukka opp i butikken, naturlig nok.
Så begynte hun plutselig å ‘gure’ da, og sa, at hun var innom så mange butikker, så hun ville ikke prate butikk med meg.
Hun ville bare være ifred, når hun handla på Rimi Nylænde.
Men jeg, jeg kjente jo ikke så mange, i bransjen, som jeg stolte så mye på, f.eks., så jeg syntes jo det hadde vært artig å veksla noen ord, med den tidligere sjefen min, fra Rimi Munkelia, om forskjellige butikk-greier da.
Men det ville hun ikke.
Så da bare lot jeg henne være i fred, men jeg fikk jo halvveis sjokk da, pga. måten hun oppførte seg på.
Jeg hadde ikke regna med å få en skyllebøtte, fordi jeg drista meg til å si ‘hei’, når hun dukka opp, i den butikken, som jeg jobba som butikksjef i, for å si det sånn.
Så da syntes jeg at hun var litt uhøflig.
Men jeg kjente vel bare henne, fra Osloløpet og Manpower-stafetten, annet enn som sjef, på noen vakter, jeg jobba, på Rimi Munkelia.
Så jeg kjente ikke hun Ihne, så særlig bra akkurat, må jeg innrømme.
Så derfor, så syntes jeg ikke det var så farlig, at hu ‘gura’, på den måten.
Det her var en person, som jeg så kanskje maks, en gang i året, og ikke det engang.
Så jeg så vel bare litt rart på henne, og sa ikke noe mer, og det var kanskje like før jeg rista litt på hue.
Men jeg sa ikke noe mer da, siden hun ville være i fred.
Så det var tydelig, at hu var stressa, pga. noe med butikkjobbinga da, i 1998, må vel det her ha vært.
Så sånn var det.
Men etter det her, så dukka hu vel ikke opp så mange ganger mer, på Rimi Nylænde, selv om hun nok kanskje bodde i nærheten.
Hun ble kanskje flau over oppførselen sin, i ettertid, det hadde jeg blitt ihvertfall.
Og jeg hadde nok sett rart på henne, hvis hun hadde dukka opp, som kunde, på Rimi Nylænde, igjen.
Så det hadde kanskje blitt flaut for henne, så hvis jeg var henne, så hadde jeg ikke gått tilbake til den butikken igjen da, etter å hatt en sånn ‘utblåsning’, eller hva man skal kalle det.
Så jeg tror ikke hun dukka opp så mange fler ganger, på Rimi Nylænde, da jeg jobba der, etter dette.
Ikke som jeg kan huske, ihvertfall.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
![]() |
Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> |
St. Olave’s Church in Chester
|
Steve Harding <Steve.Harding@nottingham.ac.uk> |
Mon, Jul 20, 2009 at 9:31 AM | |
|
To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> | ||
| ||