Nå tenker jeg på det jeg skreiv, tidligere i kveld, om at Magne Winnem var i et utagerende party-miljø, i Røyken, parallelt med at han var kamerat med meg, og med at han hadde karriære i Rimi osv.
Et miljø, hvor også Morten Jenker, i Rimi, var med.
En kar som har hatt, og fortsatt har, såvidt jeg vet, høyt betrodde stillinger, på hovedkontoret til Rimi.
(Noe kjedelige greier, iforbindelse med regnskapene til butikken, e.l., ifølge Winnem).
Og som nok også kunne ha vært linket, til et lignende miljø, som i Røyken, på Berger, med samme typen folk vil jeg si, tøffe, folk, i 30-åra.
Hooligan-aktige folk, omtrent, med Tom Bråten og den gjengen der, som var inne hos Jan Snoghøj, min fars stesønn, på Gulskogen, i Drammen, i skoleåret 1988/89, et år jeg også var der noe, for jeg gikk på skole, i Drammen, på Gjerdes VGS., det året.
Så om dette er en russisk mafia, lurte jeg?
Fordi jeg husker det, at jeg leste i Vi Menn, omtrent 1982 eller 83 kanskje, for det abbonerte faren min på, for meg vel, det var ihvertfall jeg som leste det.
Og da leste jeg fra det bladet, mens faren min var på kjøkkenet, og lagde noe mat kanskje.
Og da stod det at den russiske mafiaen, de straffet folk, på forskjellige fæle måter, f.eks. ved å skjære av dem all huden, i ansiktet, sånn at liket lå der, uten ansikt da.
Og da skvatt faren min til litt vel.
Og faren min, han er redd for Tom Bråten, det mener jeg å kunne tolke.
For Tom Bråten, han var i bryllupet, til Jan og Hege Snoghøj, sommeren år 2000, var det vel, på Geilo.
Og da, så satt Tom Bråten og tulla med søstra mi, foran tryne på meg og faren vår.
Og jeg begynte å hoste litt da, sånn litt diskre, at ‘Tom, faren sitter der og broren sitter der, og du sjekker opp dattera’.
Og da kom det fra Tom da, truende, ‘ja, hvem skal gjøre noe med det da, faren eller broren?’.
Da sa ikke jeg noe.
Men jeg venta på hva faren min skulle si.
Og han satt der bare, som en noldus eller tufs, og så ned, og sa at Tom kunne bare gjøre hva han ville, for faren min hadde aldri hatt noe mot han.
Så spurte Tom meg igjen da.
Så begynte jeg å lure på, om jeg skulle ringe politiet, for det var det jeg vanligvis ville ha gjort, hvis jeg hadde vært i Oslo, (hvor jeg hadde bodd i 12 år da, så jeg var mest vant til å være i Oslo), og noen hadde oppført seg såpass truende, når jeg var på jobb som butikksjef, f.eks., som var det jeg for det meste dreiv med, på den her tida, når jeg ikke var hjemme, og kunne slappe av.
Men så tenkte jeg, at nå er jeg langt og høyt oppe, i en dalside, på Geilo, så å ringe politiet, det var vel helt håpløst, for jeg huska ikke navnet på hotellet omtrent, vi hadde vel bare en veibeskrivelse omtrent, og ikke noe navn vel, ihvertfall ikke i hue, hadde jeg vel det.
Og så skulle en lensmann kommet opp dit på mandag da, når neste dag med kontortid var.
Nei, da fant jeg ut, at det var vel ikke noe poeng, og ringe 112, for å få politiet til å komme.
Nei, det var nok bare i Oslo, at politiet dukket opp, på 5-10 minutter, så jeg droppa det.
Men en kamerat av Jan, som het Frank, tror jeg, han roa ned Tom.
Frank hadde kommet dit seint, og da hadde jeg tilfeldigvis vært ved resepsjonen, for jeg skulle hente noe drikkevarer, eller noe.
Og da forklarte jeg han Frank da, hvor vi fra Berger var osv., for dem i resepsjonen, dem svarte ikke så klart da.
Så da hjalp han meg seinere da, når han Tom Bråten begynte å råflørte med søstra mi, mens vi, (en ganske stor gruppe av bryllupsgjestene, dvs. vi som ikke tok kvelden allerede ved 22-tida, dagen før bryllupet. Dette var fredagskvelden, og bryllupet var lørdag, så det var to overnattinger, gratis, på Geilo, for alle gjestene, såvidt jeg skjønte det.), satt der.
Han fortalte en innøvd vits.
Som nok også søstra mi, må ha innøvd.
Og søstra mi, hun hadde bedt meg om å få låne en tennisskjorte, like etter at vi hadde kommet fram til hotellet på Geilo, (som jeg egentlig hadde planlagt å bruke på søndagen. For jeg hadde en svart tennisskjorte på meg, for fredagen, dress for lørdagen, og en mørkeblå tenniskjorte, for søndagen, for bilturen tilbake til Oslo. Dette var på sommeren, i fellesferien vel), for hun hadde glemt å ta med nok klær, til seg selv!
Så her var det nok noe lurings, så søstra mi er nok også i den her russiske mafiaen, (eller hva det kan være), det er vel ikke helt urimelig å tro kanskje.
Noe sånt.
Så Tom Bråten satt med hånda rundt søstra mi, som hadde på seg min mørkeblå, nye, tennisskjorte, fra Gant vel.
Noe sånt.
Også fortalte han en vits.
‘Keiko er en hval’.
Så sa søstra mi, ‘spekkhogger’.
Så sa Tom, ‘sprekkhogger?’.
‘Vil du at jeg skal begynne å hogge sprekken din, er det det du sier’.
Noe sånt var det de sa.
Og Pia lo og gliste, og lot seg bli kjælet med, av Tom i sofaen da.
Som nok var et plott, fra Tom, søstra mi og faren min, for at det skulle bli slåsskamp, mellom meg og Tom Bråten, som er kjempe-kraftig.
Og som sikkert er vant til å slåss.
Som en kraftig og veltrent hooligan, vel, men også veldig lur, omtrent som en rev, vil jeg si, på måten han flørta med søstra mi på, og på måten han angrep meg på.
For da fortsatte Tom å spørre, om hvem som skulle stoppe flørtinga.
Men da minte han Frank, fra ikke langt fra Bjerkøya der, tror jeg, han Tom Bråten om, at han var i bryllup, og at han krangla med slektningene til brudgommen osv.
Og jeg sa ikke noe mer, for han var så aggressiv, han Tom Bråten.
Jeg hadde ikke venta meg, at faren min, skulle være så ynkelig.
Men jeg tror, at omtrent det eneste, som faren min var redd for vel, det måtte ha vært den russiske mafiaen kanskje.
Så jeg lurer på om Tom Bråten var i den russiske mafiaen.
Onkel Håkon og kanskje.
Håkon kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’, når han pratet på Walkie-talkie, på 70-tallet.
(Faren min kalte seg ‘Snekker’n på Bergeråsen’, for faren min hadde også Walkie Talkie, i leiligheten sin, i Hellinga 7B, på Bergeråsen, hvor jeg flytta til, fra mora mi, i Larvik, i 1979).
Så onkelen min brukte det svenske navnet for Donald.
Så han var litt sånn østlig ihvertfall.
Om han var i noe kommunist-mafia, eller russisk-mafia, eller svensk mafia, eller bare hadde et dumt kallenavn, på radioen, som de vel kalte Walkie-talkien.
Ikke vet jeg.
Men at de folka i Røyken da, var i den russiske mafiaen, for de var kjempetøffe, og jeg måtte klatre opp verandaen, til Morten Jenker, for å komme inn hos dem, når han hadde invitert meg til fest, eller Magne Winnem hadde gjort det, i 1993, og de ikke åpna, når jeg ringte på.
Så sånn var det.
Og når Magne Winnem, i 1989, inviterte meg, til å bli med, i bilen hans, sammen med han og Jarle og Astrid, i klassen, på russekro, i Hokksund vel, i 1989, som sagt.
Da var Tom Bråten og dem, hos Jan, hvor jeg vorsa, altså hadde vorspiel eller drakk øl da, på norsk.
Så kanskje de var der, som del av et plott, for å tulle med meg.
Sånn at Tom Bråten og de, skulle passe på det, at jeg drakk meg rimelig full, før jeg dro, ved å ha fest der.
Også skulle Winnem kødde med meg i fylla, på russekroa?
Hvem vet, men det kan kanskje være en mulighet.
For Tom Bråten, han var like tøff, som de kameratene til Winnem, vil jeg si, som var på besøk hos Morten Jenker, høsten 1993, var det vel, da jeg var på fest der, da jeg jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, året etter militæret.
Så om de Røyken folka og de Berger-folka og f.eks. Morten Jenker.
Om de er i noe russisk ‘mafian’, f.eks?
Og at det er de som jeg er etterfulgt av, som jeg overhørte, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 2003.
At det er den russiske mafiaen, som er den her ‘mafian’, som de prater om i Oslo og på Bjørndal, i sør-østre Oslo da, blir det vel, i nærheten av Holmlia og Mortensrud og Prinsdal osv.
Kan det være sånn det henger sammen?
Hvem vet, men det er vel kanskje en mulighet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og etter det bryllupet, i Geilo, til Jan og Hege Snoghøj.
Altså på søndagen, da vi skulle hjem.
Jeg gikk bare rett ut i bilen, og spiste ikke frokost.
Det var ganske mye mat, i bryllupsmiddagen osv., og jeg og Pia vi kjøpte også mat, to ganger, på bensinstasjonen i Geilo, var det vel, at det het der.
Så det som skjedde, var at Pia plutselig spurte meg, om Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, da den brant, kunne få sitte på ned til Oslo.
Og Pia satt seg bak, så hun Solveig satt seg foran da.
Da var nok planen, til Pia og dem, at, siden jeg brukte den samme svarte tennis-skjorta, som jeg brukte på fredagen.
Så trodde nok søstra mi, (og de som la plott), at jeg kom til å lukte ‘hest’.
For dette spurte de meg ikke om på fredagen eller lørdagen eller før vi dro opp dit.
Om hun Solveig kunne sitte på til Oslo.
Neida, dette spurte de om, når vi stod på parkeringsplassen, og Pia sa hadet til noen.
Så her var det noe ‘plottings’.
Så det som skjedde så, var at jeg kunne ikke merke på Solveig det, at hu reagerte på at jeg lukta.
Men det var nok fordi, at jeg var vant til å jobbe hardt i Rimi og fra infanteriet i militæret.
Så å kjøre de 30-40 milene, eller hva det er, opp til Geilo, og så tilbake til Oslo igjen, på søndagen, det var egentlig ikke noen heksekunst for meg.
Det var ikke sånn at jeg begynte å svette, av å kjøre 30 mil, selv om det var om sommeren.
For jeg vant til å jobbe i et forrykende tempo, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da jeg var butikksjef-assistent, fra 1994 til 1998.
Og det her var bare et par år etter dette, og jeg pleide også å trene fotball og tennis og badminton, mm., til jeg ødela kneet, i 1995.
Og fra 1996, så pleide jeg å trene på helsestudio da, siden det var bedre for kneet, enn å spille ballspill da, når man lettere kunne vri kneet, for kneet forble ustabilt, og sviktet noen ganger da, hvis jeg holdt balansen feil på kneet, for det er ikke 100% bra enda, et av korsbåndene er visst nesten avrevet, nå igjen, viste MR-røntgen vel, i 2002, var det vel.
Så sånn var det.
Men planen var nok, at søstra mi, (og noen andre, som hun plotter med, Tom Bråten ihvertfall, og kanskje Christell og/eller Jan, uten at jeg vet det sikkert, med de to siste).
De ville nok få hun Solveig, fra Scandinavian Star og Holger Danske og med villa på Holmen, ved Holmenkollen, til å syntes at jeg var en gris, som lukta ‘hest’ da.
Fordi de prøver nok å isolere meg, tror jeg.
At den ‘mafian’, som søstra mi og Tom Bråten er i, de prøver nok å angripe meg og skade meg og isolere meg da.
Sånn at de kan drepe meg, hvis de får folk til å ikke like meg, så kan de manipulere dem, til å ikke bry seg, hvis jeg dør da.
Noe sånt.
Så det var nok derfor de ville ha hun Solveig, foran i bilen, (enda Pia satt foran, opp til Geilo vel, og Daniell, sønnen hennes, bak da), fordi de ville det, at Solveig skulle lukte min brukte trøye, fra fredagen, og mislike meg da. (For søstra mi hadde jo ‘rappa’ min reine trøye, en blå, som jeg lot søstra mi låne, på fredagen, for hun manglet klær da, så da tenkte jeg at hun kanskje hadde hatt noe uhell med sine klær da, eller noe, sånn at hun ikke hadde noe å ha på seg, og da syntes jeg ikke at jeg kunne nekte å låne henne den reine blå trøya da, selv om jeg da ikke hadde noe rein trøye selv, på søndagen. Det gikk vel til nød ann å bruke den svarte igjen, og søstra mi spurte så pent/overtalende.
Så sånn var det.
Og en annen rar ting.
Det var at like før vi kom til Drammen, så ville søstra mi, at jeg skulle ta av fra veien, for å kjøre inn på en bensinstasjon, som lå noen hundre meter fra hovedveien, men som var skilta fra veien fra Hønefoss da, eller hvor det var igjen.
Det som skjedde, var at da jeg stoppa ved bensinstasjonen, så skulle ikke søstra mi ha noe.
Så jeg var den eneste som gikk ut av bilen.
Men jeg var ikke så sulten egentlig, og vel ikke tørst heller.
Jeg hadde sikkert noe å drikke i bilen, tror jeg.
Så jeg bare kom på at jeg ikke hadde lyst på noe, og snudde omtrent i døra, for det var ingen kunder der, og de ansatte så også litt anspente ut.
Så jeg snudde med en gang jeg hadde kommet inn, og gikk ut.
Jeg tenkte på hva søstra mi dreiv med, hvorfor skulle hun ha meg til å gå inn der?
Så syntes jeg at jeg skimtet den grønne BMW-en til Michael, heter han vel, den svenske samboeren og nåværende ektemann, til Christell.
Nei, Mathias, heter han, tror jeg, fra Stockholm, og holder med AIK i fotball og sikkert også ishockey, for jeg møtte han en gang, da jeg og Christell og Pia, feira 17. mai, i Oslo, i år 1999 kanskje, eller noe.
Noe sånt.
Men da kjørte de vekk fra bensinstasjonen.
Jeg satt meg inn i bilen igjen, og spurte de i bilen, om de også hadde sett BMW-en til han Mathias, fra Sverige, men søstra mi sa nei.
Dette var jo like ved Drammen, Christell og faren min sin hjemby da, og Haldis sin og da, og Jan og Hege sin.
Kan dette ha vært noe lureri?
Hvorfor var det ingen kunder på en bensinstasjon, like ved hovedveien?
Hvorfor ville Pia at jeg skulle stoppe på bensinstasjonen, like før Drammen, når hun ikke skulle ha noe på bensinstasjonen?
Hvorfor var Mathias og de der, de skulle jo kjøre senere, sa Pia.
Hvordan kunne det ha seg, at de andre ikke så bilen til Mathias, når det var den eneste andre bilen i nærheten?
Hvorfor så betjeningen på bensinstasjonen, så anspente ut, det var liksom en slags rar stemning der, de bare stod der liksom.
Dette kan man lure på.
Var dette så ille, at det var et drapsforsøk mot meg?
Pia insisterte på at jeg skulle gå inn på bensinstasjonen, og kjøpe et eller annet, til meg selv.
Men jeg var ikke sulten eller tørst, det var Pia som ville stoppe på bensinstasjonen.
Nei, jeg vet ikke helt.
Men jeg kontstaterer ihvertfall at søstra mi, hu er nok forrvirra og lider av noen slags rar sykdom, tror jeg, når hun kan oppføre seg sånn.
Først vil hun at jeg skal ta av fra hovedveien, og kjøre til en bensinstasjon.
Og så skal hun ikke ha noe der, men insisterer på at jeg går inn der, og kjøper et eller annet, som jeg vil ha.
Enda jeg ikke har lyst på noe.
Så det var veldig merkelig oppførsel, fra søstra mi.
Så hun lider nok av et eller annet.
Hun er nok et ‘basket-case’ hun og, vil jeg tippe på.
Som broren min Axel, også er, (som jeg forklarte om, i en bloggpost fra igår).
For søstra mi er sånn, at hvis man spørr henne om noe, som hun ikke vil prate om, så bare begynner hun å grine, og synker inn i en slags tilstand, for å unngå ubehagelige tema.
Så det nytter ikke å ta opp ubehagelige ting, med henne.
Enten blir det gråting, eller blir det skriking at man er et eller annet fælt, som rødstømper og sosialister ikke liker.
Så hun er veldig vanskelig å kommunisere med, og hun har også sånne tvangshandlinger, tror jeg man må kalle det, at hun må få bilen til å stoppe på bensinstasjonen, selv om hun ikke skal ha noe der.
Så søstra mi, Pia Ribsskog, hun er nok ikke helt vel bevart.
Så et aldri så lite varsko, for henne.
Det er nok på sin plass, dessverre.
Så sånn er nok det.
Så da er ikke Axel alene om å være basket-case, ihvertfall, av søsknene mine.
Så aldri så galt, at det ikke er godt for noe.
Så sånn er nok det.