Nå har jeg jo skrevet om tidligere, at min morfar, Johannes Ribsskog, sin bror, Øivin Ribsskog, skrev en bok om bl.a. taterspråk.
Og røverspråk og tivolifolkets språk osv., hvor han avslørte deres hemmeligheter.
Og forbryterspråk osv.
Og bankespråk.
Så det tok jo ikke lang tid, etter dette, før Ribsskog-familien, hadde fått både taterne, bankerne, røverne, forbryterne og tivolifolket etter seg.
Min morfar Johannes, måtte flytte opp til Nord-Norge, hvor han var rådmann, i 15 år i Hadsel, for å slippe unna de verste bankerne og taterne.
Så flyttet de ned til Sør-Norge igjen, når de trodde at den værste stormen hadde lagt seg.
Men tatere og bankere og tivolifolket, de glemmer nok ikke så lett.
Min morfar syntes ikke det var noe artig, å bli forfulgt av tatere og bankere og røvere og det som var.
Og barna Karen, Ellen og Martin, de fikk aldri lov å gå på tivoli, så de ble hatske ovenfor sine foreldre Johannes og Ingeborg.
Så sånn var det.
Men min mor Karen, hun la en snedig plan.
Som også min morfar var med på.
For min morfar pleide alltid å si til meg, som barn, for morro skyld, trodde jeg, ‘du din tater’, ‘du din røver’.
Og det var dette med den boken tror jeg, om tater-språk, osv.
Og jeg har jo funnet ut det, at jeg og søstra mi, Pia Ribsskog, vi er ungene til Ågot og Øivind, besteforeldrene våre.
Men mora mi hu tenkte at hvis jeg bodde hos faren min, så ville taterne angripe meg og da ville forbannelsen fra taterne, ha vært ferdig.
Så derfor var min morfar så mollefunken, fordi han angret kanskje litt, at han gikk med på denne planen.
For farfaren vår heter jo Øivind (Olsen).
Men jeg og søstra mi heter Ribsskog, etter mora vår.
Så Ribsskog, og en bestefar som heter Øivind, og oppvekst hos faren vår, ja da prøvde de å få, (faren min, Johannes og mora mi), de prøvde å få taterne til å tro det, at jeg og søstra mi, var barnebarn av Øivin Ribsskog.
Men vi er egentlig ikke i familie med han engang.
Fordi farmora mi, som egentlig er mora mi, Ågot Mogan Olsen, hu ble tulla med av fabrikkeier Jebsen under krigen, for han la en snedig plan, rundt en juledramflaske, som jeg har skrevet om på bloggen.
Og Jebsen var av tysk ætt.
Så da sa fabrikkfolket, på Berger, at Ågot var tyskertøs, etter krigen, enda Ågot var religiøs og ble tvunget av fabrikkeier Jebsen til dette, etter at Ågot og Ola drakk opp juledramflaska, fra polet i Drammen.
Så sånn var det.
Og Øivind (Olsen), han hadde gutta på skauen, spurt om ikke skulle være med på skauen, og da svarte Øivind at han hadde kjærring og ungær, så han ville ikke det.
Og da ble han stempla som dårlig nordmann, etter krigen, som ‘ikke-jøssing’, og da ble kona hans og døtrene hans, dratt med til Jeløya, hvor de ble internert, og sikkert brukt som horer av kommunistene som kom over fra Sverige, som politi like etter krigen.
Noe sånt.
Hvis det ikke var enda værre, hvem vet.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så Ågot, hun hadde noen barn med fabrikkeier Jebsen, Arne og Håkon.
Men Runar var ungen til Ågot og Øivind, derfor har Runar lyst hår og Arne og Håkon mørkt hår.
Noe sånt.
Mer da.
Jo, så fikk Ågot to unger til, da hu var cirka 50 år, for Øivind savna jentene han hadde hatt under krigen.
Men jeg er jo ikke jente, og folk syntes kanskje det var rart at Ågot og Øivind fikk så mange unger, så da tok ‘foreldra’ mine og adopterte meg.
Og også seinere Pia.
For da tenkte mora mi på det, at da kunne de bruke meg og Pia, til å bli kvitt forbannelsen, som taterne hadde bannlyst over slekta til Øivin Ribsskog, (som jeg og søstra mi egentlig ikke er i familie med).
Siden ingen brydde seg om hva Øivind Olsen sa, for han ville jo ikke være med gutta på skauen, da de spurte om det.
Det er også derfor faren min ikke ville ha arven, på Hurumlandet, etter brødrene til Øivind, som ikke har familie.
Fordi at faren min er sønnen til Jebsen og ikke sønnen til Øivind.
Så sånn er det.
Og politiet er også med på dette, for jeg husker at mora mi prata lenge med politiet i Larvik, på slutten av 70-tallet, da jeg var guttunge, og jeg måtte sitte på trappa, til politistasjonen i Larvik, og mora mi sa ikke hvorfor.
Så her er det nok mange som har svin på skogen, i Norge, for å bruke et krigsutrykk.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og hun Anne Katrine Skodvin, som var sjefen min i Rimi, hun er nok også med på det her.
For hun synes at Ribsskog-folka er så fine, for hun tror jeg at er fra Romerike, eller noe.
Så hun har sagt til seg selv som så, at vi får prøve å få noen tatere eller røvere, til å kvitte seg med de her tyskerungene.
Så hu har f.eks. ansatt David Hjort da, som da kanskje er av taterslekt, i samme butikk som jeg jobbet, for å få meg opp i stry da.
For da skulle liksom Hjort tenke sånn at jeg var barnebarnet til taterbokforfatter Øivin Ribsskog da.
Så her har det vært mye rart.
Han troppsjefen min i militæret, Frøshaug, han var vel også fra Romerike-traktene, mistenker jeg, så han var kanskje også med på det her.
Og Tom, butikksjef i Kiwi, han er også fra Romerike vel, og kanskje også med på det her da, en kamerat av tremenningen min Øystein Andersen, som også er fra Lørenskog, i Romerike.
Så her er det mye rart, det er sikkert.
Og også Lene, som var sammen med Knut Hauge, kolleger da jeg jobbet på OBS Triaden, fra 1990 til 1992, de var nok også med på det her, hun Lene var fra Rælingen, det samme stedet som taterbokforfatter Øivin Ribsskog var fra.
Så sånn var nok det her.
Så det er mye rart, det er helt sikkert.
Så det er kanskje på tide å hoste opp svina sine nå da, som Øystein Andersen pleide å si, å hoste opp.
Og det var vel derfor faren vår lot meg og søstra mi dra alene på Liseberg, når vi var 12-13 år.
For da trodde de vel at tivolifolket ville ta hevn da.
Og vi var hos Johannes og Ingeborg, tidligere på sommeren, og da fikk vi russiske kamera, gamle og brukte, som lå på loftet der.
Så da trodde de vel at vi ville ta med de til Liseberg da, men jeg tok ikke med mitt kamera.
Men jeg tok det med høsten etter, når vi var på tur med fotballaget, Berger IL, til Liseberg.
Så sånn var det.
For lagleder Skjellsbekk, kjente en lagleder i Sverige, ved Gøteborg, så vi dro dit en helg for å spille fotball og dra på Liseberg osv., da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Og det her passer også med at faren min er alkoholiker.
Mens jeg ikke har antydning til å være alkoholiker.
Jeg er ‘social drinker’.
Jeg drikker på fest, og når jeg er på byen.
Mens på vanlige dager, så har jeg ikke lyst på alkohol, og kan godt ha øl og sprit og vin, stående i måneder og år, uten at jeg blir frista til å røre det.
(Derimot godteri og snacks og pizza, osv., det forsvinner raskt).
Men faren min er altså alkoholiker.
Og Jebsen var nok også alkoholiker.
Det var derfor han måtte tulle med rasjoneringskortet til farmora mi, under krigen, angående den juledramflaska da, som Ågot fortalte meg om, på 80-tallet, og som jeg har skrevet om på bloggen.
Så faren min har nok arvet den alkoholismen han har, fra faren sin, fabrikkeier Jebsen, da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tilfeldigvis kom på nå.
Så sånn var det.
Så ‘faren’ min, er altså min halvbror, for vi har samme mor, Ågot.
Og Håkon og Runar er vel kanskje brødrene til meg og Pia da.
Og ‘fetterne’ mine er nevøene mine osv.
Noe sånt.
Så sånn er nok det.
Så det er mye rart, det er helt sikkert.
Så sånn er det.
Hm.