PS.
Spørsmålet er hvorfor han kunden ikke kom i avisa.
Og hvorfor ikke Rimi Nylænde fikk et lite bilde engang.
Det er kanskje litt merkelig.
Jeg tror ikke at han kunden fikk noe premie heller, og jeg vet ikke om politiet engang kontaktet han.
Kunden kontaktet meg, og sa at han hadde fått skrevet ned bilnummeret, på ransbilen.
Så, noen minutter senere, så dukket det opp noen høye herrer, (eller en mann og en dame, i 50-60 årene vel), fra Oslo-politiet.
(Det var litt kaos i butikken, siden det nettopp hadde vært ran).
Jeg ba da politi-etterforskeren, (som var i sivil), å prate med den kunden, som nettopp hadde fortalt meg, at han fikk skrevet ned bilnummeret.
(For han kunden kunne kanskje være litt sånn at han ikke likte meg så bra, siden jeg ikke var fra Lambertseter, eller Oslo, egentlig.
Men jeg tenkte at han kunden nok ville gi bilnummeret til politiet.
Siden jeg regna med at begge de var fra Oslo.
Og at han kunden nok syntes det var gjevere, å få prate med en politietterforsker, enn med meg, som bare var en litt kjedelig butikksjef).
Men politi-etterforskeren, reagerte, så jeg, på at han måtte snakke med kunden, som så litt ‘harry’ ut.
(For han politietterforskeren var vel litt snobbete da, virka det som for meg).
Kunden var vel i 60-70 åra, tror jeg.
Men politietterforskeren, fant etterhvert raneren, og ransbølgen ble stoppet.
Men han ‘harry’ kunden fra Lambertseter, han fikk vel ikke engang navnet i avisa, tror jeg.
Og jeg lurer på om han politietterforskeren, tok æren for dette, og derfor tuller med meg.
For jeg vet hvordan det egentlig var.
Jeg leste et sted, at han etterforskeren, sa at han satt i timesvis, for å pusle sammen bilnummeret.
Men kanskje det bilnummeret til han kunden, egentlig var riktig skrevet.
Men så ville han høye politietterforskeren gjerne ha hele æren selv da.
Og derfor tuller Politiet i Oslo, med meg, siden jeg vet hvordan det egentlig hang sammen.
Er det dette som foregår?
Hvem vet.
Vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
PS 3.
I artikkelen over, så står det forresten presentert sånn, som at Rimi Nylænde kun hadde et ran.
Men, jeg husker det sånn, som at det var to ran på Rimi Nylænde den høsten.
Og et ran, på Rimi Langbølgen.
Så Aftenposten har rota, mener jeg.
PS 4.
Han regionsjefen, Jon Bekkevoll, sendte meg også denne artikkelen i posten, mener jeg å huske, noen måneder seinere.
Og da visste ikke jeg, at ranene var oppklarte.
For jeg hadde ikke sett det i avisa.
Og ingen hadde sagt fra til meg om det.
Så sånn var det.
Men det var ganske ofte ran der.
Det var vel også et ran i år 2000.
Og også et ransforsøk, i den perioden der, som jeg oppdaget, husker jeg.
Så det ble veldig mye, med tre ran og et ransforsøk.
Fordi etter det første ranet, på Rimi Langbølgen, så ringte han Thomas Kvehaugen meg, som var butikksjef der.
Og klagde på at personalet ble skremt, og sånn, av det ranet.
Så ble det like etter, 2-3 ran, på Rimi Nylænde.
Så jeg begynte jo å sitte i kassa, på seinvaktene på lørdager osv.
For å roe ned bemanningen.
Så jeg jobba seks dager i uka, i den perioden der, som det var så mange ran.
Aftenposten, presenterer det, sånn at man nesten synes synd, på han som var raneren.
For han hadde gjeld osv.
Men for oss i butikkene, som ble rana, så var dette her et helvete, som gjorde jobben vår mye mer slitsom.
Sånn var det ihvertfall for meg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ranene ble etterhvert nesten en del av hverdagen, i den jobben jeg hadde der, som butikksjef på Rimi Nylænde.
Det var ranskurs og sånn hele tiden og.
Vi butikksjefene ble opplært til å se på alle kundene som var i butikken.
Å la kundene legge merke til, at vi observerte de.
Så den vanen la jeg til meg da.
Siden jeg ville at ranene skulle slutte, for jeg var redd for at medarbeiderne der, kom til å slutte, pga. alle ranene.
Så det var en tung tid for meg.
Og moren min døde også i denne perioden.
Og farmoren min døde vel også i denne perioden.
Så jeg tenkte nesten nå, at hele den ransbølgen må ha vært noe mafia-angrep på meg.
Med Kristian Kvehaugen, (min sjef i den forrige jobben, som assistent på Rimi Bjørndal, som kanskje ikke likte det, at jeg ikke ville være ‘slaven’ hans lengre, men heller bli butikksjef selv).
Og min far, som kanskje kan ha hatt en finger med i spillet.
Han ville nok ikke at jeg skulle bli butikksjef osv.
For han kontaktet butikksjefen, da jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, noen år før.
Elisabeth Falkenberg, het hun.
(Og Magne Winnem sa en gang, at hun var i ‘mafian’).
Faren min kontaktet Falkenberg, over hodet på meg.
Og Falkenberg ga meg en brosjyre, som faren min hadde sendt eller levert.
Om flyvelederutdanning i Sveits, eller noe.
Men det var ikke noe jeg ønsket å jobbe som.
For jeg var så flink til å spille dataspill, mente faren min, så han mente at jeg burde jobbe som flyveleder.
Sa Falkenberg.
Men det var ikke noe som fristet meg.
Sitte der hele dagen, foran en skjerm.
Og hvis man gjorde en feil, så døde 500 mennesker.
Nei, det syntes jeg ikke var noe fristende å jobbe med, dessverre.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den her ‘mafian’ var nok bak hele det greiene her.
Hvem nå de egentlig er.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
PS 5.
Og det at Rimi, (på ranskurs for butikksjefer), fikk meg til å legge meg til den vanen, å observere alle kundene i butikken, og la de merke at de ble observert.
Det tror jeg fikk meg inn i problemer, på Rimi Langhus.
For jeg mener at jeg overhørte der, at Sølvi Berget og Kjetil Furuset, prata om meg, bak ryggen min, men sånn at jeg hørte det.
At jeg så på damer og jenter, i butikken.
Men det var altså noe Rimi hadde lært meg til, på et ranskurs, et par år før, at man skulle se på alle kundene i butikken.
Så da så jeg på alle kundene i butikken, som en vane, uansett om det var menn eller damer, eller hva de var.
Men det kan jo være at jeg reagerte mer på damene da.
Hvis de gikk sånn lettkledde, som damene og tenåringsjentene ofte gjorde ute på Langhus.
De gikk mer lettkledde der, enn damene inne i Oslo gjorde, hadde jeg inntrykk av.
Men jeg var opplært til å se på alle kundene i butikken.
Så kanskje noen trodde jeg var pervers, siden jeg så på alle damene, når de gikk forbi meg, når jeg stod og satt opp varer i hyllene osv.
Men det var altså noe jeg hadde lært på Rimi ranskurs for butikksjefer, et par år før, etter den ransbølgen i Oslo, i 1999.
For hvis folk merket at de ble sett på inne i butikken, så var det sånn, at de ofte avbrøt ransforsøket osv., lærte vi.
Og kundene stjal også mindre da, var det vel.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.