Nå fikk jeg flashback, til da jeg var i militæret, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i 1992/93.
Dette skjedde våren 1993.
Etter at den gamle troppsjefen vår, (i tropp 1), Frøshaug, hadde blitt adm. off, eller noe sånt.
Og vi hadde fått en ny troppsjef, som en fra laget vårt, fra Elverum, som het Ragnhildsløkken, sa at ble kalt ‘Kalesj-Bjørn’, for han hadde stjålet en kalesje fra en bil, en gang, visstnok, (ifølge Ragnhildsløkken).
Så sånn var det.
Frøshaug fikk så plutselig kommandoen over troppen igjen, for vi skulle på noen konkurranser, eller oppgaver, i adm. off.’s regi da.
Og da var det en oppgave som var helt sinnsyk, vil jeg si.
Dette var lag 2, som jeg var på da, (jeg var noen måneder reserve og, før jeg havnet på lag 2, for jeg var ganske tynn og pinglete, så infanteriet, som Willassen fra skolen i Drammen, sa var det tøffeste, det ble litt i hardeste laget for meg, egentlig.
Men jeg sleit meg gjennom det, ihvertfall).
Lag 2, hadde Marvin Bricen som lagfører.
Det er broren til hun Silvanny Bricen, som er kjent som programleder på TVN og fra musikkbransjen osv.
Så vi var kanskje det eneste laget i Terningmoens historie, som hadde en mulatt som lagfører?
Hvem vet.
Bricen slapp unna påtale, (i mange måneder vel, siste halvår av Førstegangstjenesten vel), for å ikke ha Oppland Regiment sitt merke, Birkebeineren, på perm-uniformen, ihvertfall.
Og da jeg skulle få ny perm-uniform, (siden jeg hadde vokst ut av den gamle uniformen, fordi jeg hadde fått mer muskler vel, de første 10-11 månedene i militæret).
Så sa jeg, på rommet, at jeg droppa den syinga, før vi skulle stå parade, i Karl Johan, før lukkingen av Stortinget, våren 1993.
(Vi hadde også stått parade i Karl Johan, under åpningen av Stortinget, høsten 1992).
Og da sa Schellum, fra Vågå, at det var fordi at ‘Bricen var neger’, at han slapp unna, med å ikke ha birkerbeiner-merket, på perm-uniformen sin.
Så jeg måtte ikke regne med å kunne klare å slippe unna med det samme, mente vel de på rommet.
Det ble til at jeg ikke fikk tid til det, for jeg sleit sånn med å stryke den nye perm-uniform buksa.
Å stryke klær, det var det aldri noen som hadde lært meg, for å si det sånn.
Det er ikke noe man lærer på skolen, akkurat.
Men men.
Og i militæret, så lærte vi vel ikke akkurat det så grundig.
Så jeg fikk aldri festa på det Birkebeiner-merket, på den nye uniformen, så jeg var litt nervøs, før stengingen av Stortinget, våren 1993.
Og det la sersjant Dybvig merke til, så jeg slapp å bli med, for han så tvers igjennom meg, at jeg var litt ukomfertabel, med å være med på det, (pga. den nye unifomen, som jeg ikke hadde fått helt fin, og jeg var heller ikke blant de beste i slutta orden, som er marsjering og å hive geværet opp på skulderen i takt, osv).
Så da fikk jeg bli med på Forsvarets Dag, i Elverum, istedet, (med noen på lag 1), og skyte med miles, (lasersystem på AG3-en), i en konkurranse mot tilskuerne som var på Forsvarets Dag, ved en gammel festning, eller noe, i Elverum sentrum, et stykke unna Terningmoen, var det vel.
Garde-musikken osv. var der også, forresten).
Men men.
Tilbake til den dagen på Terningmoen.
Da ble jeg sendt først, opp i et kanskje fem meter høyt klatrestativ.
Frøshaug hadde først sagt at alle måtte ta med seg vindvotter, enda det var mai eller juni, og varmt.
Senere gikk ryktene, om at en soldat i en annen tropp, hadde havnet på sykehuset, for huden og kjøttet, i hånda hans, hadde blitt slitt bort, i en konkurranse/oppgave, sånn at man kunne se inn til beinet.
Og det fant jeg fort ut hvilken oppgave dette hadde skjedd i.
Det var det 5-10 meter høye klatrestativet.
Vi hadde med oss strids-sekk, og sikkert AG-3.
Strids-sekken, den var mye mindre, enn pakning, som er en tur-sekk.
Så det var ikke så vanskelig for meg, å klatre opp det stativet, for jeg var i god form, etter mange måneders blodslit, i infanteriet, til fots, ved lav åling, på truger og på ski, og det som var, i de foregående månedene.
Og en ‘tjukkas’ på laget, Sundheim fra Valdres, var andremann, som ble sendt opp, av lagfører Bricen.
Og da måtte jeg hjelpe Sundheim, for han sleit litt.
Så jeg måtte ta tak i sekken hans, og nærmest hive han over kanten, på toppen av stativet, hvor jeg stod på et platå, omtrent som øverst på en borg, eller noe.
Hvis ikke Sundheim ‘faket’ da.
At han egentlig hadde kontrollen, men gjorde seg til, for at jeg skulle føle meg ovenpå?
Så var det nedturen.
Og da skjønte jeg at nå var jeg lurt i en felle.
For da måtte vi fire oss ned et ti meter høyt tau.
Noe sånt.
Og det hadde jeg aldri lært, i gymmen, eller noe sånt.
Selv om jeg pleide å være med i alle gymtimene.
Men vi dreiv mest med fotball osv., vel, ute i Østre Halsen, Larvik, Berger, Svelvik, Sande og Drammen, (som var de stedene jeg gikk på skole, og hadde gym, på barneskolen, ungdomsskolen og videregående).
Ihvertfall lærte vi aldri om å fire oss ned et tau.
(Selv om jeg husker at Petter og Christian Grønli, snakket om, da jeg kjente de, som 11-åring vel, at de pleide å gjøre det, fire seg ned i tau, ned et fjell, like ved der hvor Per Furuheim og de bodde vel.
Så kanskje Bricen kjente Grønli-brødrene, og visste at firing ned et tau, ikke var min styrke?).
Og i militæret, så lærte vi heller ikke å fire oss ned et tau.
Men plutselig, så var jeg kommandert opp, på et ti meter høyt stativ.
Og den eneste måten å komme seg ned på, var ved å fire seg ned, et ti meter langt tau, (som det hang flere av ned fra stativet, og mot bakken da).
På Berger, hvor jeg var fra, så var tau til å fortøye båter med, stort sett, vil jeg si.
(Selv om jeg fikk skylda for at båten til Haldis ble ødelagt i høststormen, på Østlandet, i 1986, eller noe.
Pga. dårlig halvstikk, eller noe.
Men de skulle kanskje tatt opp båten, før stormen?
Det var isåfall faren min sin jobb.
Mange båter ble jo tatt av den stormen, så å skylde det på meg, det var kanskje litt urettferdig?).
Og da visste jeg Søren ikke hvordan jeg skulle komme meg ned.
Men det ble til at jeg tok på meg vindvottene.
Og presset hendene mot tauet.
Samtidig som at jeg presset sålene på militærstøvlene, mot tauet.
Sånn at det lukta svidd fra vottene, når jeg slapp meg ned, vel.
Kanskje det var kjøttet fra hånda til han som havna på sykehuset, som lukta?
At det hang igjen i det ene tauet enda.
Og at det var det tauet jeg kom meg ned?
Hvem vet.
Så, da jeg var ganske langt nede, så gikk det litt vel fort, og da bare måtte jeg slippe tauet, og hoppe ned den siste meteren, eller noe.
Noe sånt.
Så knea mine, fikk nok en litt tøff belastning, på den øvelsen/konkurransen.
Men jeg fikk ingen skade, som jeg kunne merke, ihverfall.
Selv om kneet røk et par år senere, (korsbåndet i venstre kne), da jeg spilte fotball.
Frøshaug sa også at vi skulle trampe hardt, på oppstillingsplassen, når vi gikk i hvil.
Så jeg fikk litt trampe-muskler, i det venstre beinet, og brukte den ‘trampe-muskelen’, under fotballsparking, i Frognerparken, en gang, sommeren 1995 vel.
Og da røyk korsbåndet gitt.
Og det har jeg slitt med i alle år etterpå.
For legene har ikke fiksa kneet ordentlig, så det har aldri blitt helt bra og stabilt.
Og det er visst også noe slitasje-skader i den kneet nå, sa en lege, i Oslo, i 2002, var det vel, hvis jeg husker riktig, etter å ha tatt MR-røntgen, eller hva det heter.
Så sånn var det.
Jeg sa at jeg ville fikse kneet på nytt.
Og da sa han legen, ved Bentsebrugata legesenter, at ‘har du ikke fått nok nå da’.
Så det var tydelig at det var noe mafia.
For nok av å bli friskere?
Hvem har liksom fått nok av helsevesenet.
Er helsevesenet plutselig noe dårlig nå da.
Var det fordi jeg var norsk/langskalle/nordisk?
Hvem vet.
Vi får se.
Men det var ihvertfall helt gale-Mathias, det greiene på Terningmoen, vil jeg si.
Å klatre opp et nett, og komme seg over en kant.
Så man kunne ikke klatre det nettet ned igjen.
Men man måtte fire seg ned et tau, på ti meter.
Enda dem vel ikke sjekka først, at man visste hvordan man firte seg ned et tau.
Det er vel en ferdighet?
Det er nesten som å tvinge noen opp i et fly.
Også sier dem, ‘nå må du lande flyet’.
Også driter dem i, om du har lært å lande fly, eller ikke, fra før.
Så det var helt gale-Mathias, vil jeg si.
Ko-ko!
Så hva dem dreiv med på Terningmoen, det veit ikke jeg.
Men helt sunne i hue, det var dem nok ikke.
Dette her var nesten som et plott, vil jeg si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og jeg hadde noen kamerater, fra Skedsmo, som het Øystein Andersen, (tremenningen min), og Glenn Hesler, (opprinnelig en kamerat av Øystein, fra Skedsmo VGS. vel).
Og de pleide alltid å si, at jeg var ‘hvit neger’.
Og det skjønte jeg ikke hvorfor de sa.
Men jeg slang noe dritt tilbake da.
Men nå tror jeg det var, fordi at jeg var norsk/langskalle/nordisk.
Og at disse var i noe undergrunn, som tulla med nordiske.
Noe sånt.
Og det ble jo litt ‘tricky’, med det Birkerbeiner-merket.
Bricen hadde det ikke på uniformen.
Og han var min lagfører, dvs. min sjef, 24 timer i døgnet, under tjenestetiden.
Og vi sov på 8-manns rom, hvor også Bricen bodde, og nestlagfører Frydenlund.
Så du hadde nesten aldri frihet, under førstegangstjenesten.
Du hadde alltid en sjef, av noe slag, som kunne finne på å kommandere deg, i nærheten.
Så du fikk liksom aldri roen på deg, som man kunne få i sitt eget hjem.
Så det var nesten sånn at du måtte være på tå hev, i et helt år.
Så for meg som har vokst opp alene, i min egen leilighet, siden jeg var ni år, så var jo denne stadig tilstedeværelsen av befal, som et herk og et hat da.
Så jeg slappa aldri av, i militæret.
Så det ble veldig spesielt, må jeg si, å være der.
Selv om det også hendte artige ting.
Og det var såpass spesielt, det året, syntes jeg, (som aldri har vært i speider’n, eller noe sånt), så jeg husker mye av det som skjedde enda.
Så sånn var det.
Men jeg ville jo da satt lagfører Bricen, i et forfærdelig dårlig lys, hvis jeg hadde sydd på Birkebeiner-merket, på den nye uniformen min.
Siden han dreit i det.
Og hadde driti i det, i mange måneder.
Så det var litt spesielt.
Og jeg ble beordra, av noen på depotet, som inspiserte oss, før stengingen av Stortinget, i 1993, å bytte både perm-uniform skjorta og buksa.
Men de fleste slapp å bytte noe som helst.
Så jeg fikk jo da en oppgave, som de andre ikke fikk.
Så de andre lå bare å daffa på rommet.
Mens jeg stressa med strykning av ny perm-bukse osv. da, før stengingen av Stortinget.
Så det var litt rart, hvorfor måtte jeg bytte både skjorta og buksa?
Det var kanskje noe mobbing, av meg, fra depot-folka?
Jeg fikk ikke noen ordentlig forkaring, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så jeg fikk jo da kanskje noen negative kommentarer da, fra folk som daffa på rommet, siden jeg stressa med perm-uniform osv.
Så det var noe herk, å gjøre noe blant de surmulna folka på rommet osv.
(Døler osv).
Så det gikk trått gitt, med den oppgaven, å få den nye perm-uniformen fin.
Det var ikke akkurat så artig å drive med stryking og sying, på rommet, som en husmor, mens de andre bare lå og daffa, på senga si, og leste tegneserier og sånn, og kanskje slang meldinger da.
Det ble nesten som noe mobbing hele greiene, synes jeg.
Så det var noe av det døveste, og, (mer eller mindre), nedverdigende, vil jeg si, som jeg husker, fra Førstegangstjenesten.
Så da jeg havna i HV, så fikk jeg avsmak mot å sy på det nye Haralds-merket, på feltlua, over det gamle Olavs-merket.
Så jeg fikk vel aldri ordna det.
Men men, jeg var travel på den tida og, på slutten av 90-tallet.
Med mye jobbing som butikksjef i Rimi, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.