Nå kom jeg på en ting, som skjedde sommeren 1986, da jeg var med Kenneth Sevland, som jeg hadde hatt bordtennis og sjakk, i valgfag sammen med, (og noen andre Svelvik-folk, bl.a. en som het Lønnseth, sønn til en inspektør på ungdomsskolen, og en som het Ingolf, tror jeg og en kar til, som vel jobba ved Gulskogen-senteret seinere, mener jeg det var, på noe teppe-butikk, eller hva det kan ha vært, det året jeg gikk siste året på videregående, i Drammen).
Og da hadde jeg vært på skråkreise med STS, i Brighton, sommeren før.
Og Weymouth, var en mye mindre by, enn Brighton.
Så jeg våkna ikke helt opp, i Weymouth.
Så jeg satt mye hjemme, hos den vertsfamilien, til meg og ‘Sevvi’, som han ble kalt.
Vi var en del og spilte fotball da, med noen lokale folk også noen ganger.
Men jeg syntes det diskoteket, for EF-studenter, i Weymouth, var kjedelig, for jeg var vant til bl.a. diskoteket Top Rank, i Brighton.
Så sånn var det.
Så jeg satt mye hjemme hos vertsfamilien, og så på engelsk TV.
Jeg var helt stille da, og da fikk jeg lov å sitte og se på TV, sammen med de engelske folka da.
Og de jobba bl.a. med å knyte noen sånne dingser, som er festa til snora, på sånne gammeldagse vannklossetter.
De dingsene fungerer som håndtak, på sånne snorer da.
Noe trekule-greier, som man skulle feste sammen, med en strikk, eller et bånd, eller noe.
Og det ble jeg også lært opp til.
Så jeg satt der og så på TV, og lagde trekule-håndtak da, i noen uker, sommeren 1986.
Og da hendte det at jeg fikk en pose potetgull eller en boks brus, for strevet.
Og jeg var så glad i å se på TV, så jeg syntes det var artigere enn å gå på diskotek, siden det var engelsk TV da.
Men jeg gikk en del i spilleautomat-haller osv., men det diskoteket i Weymouth, det syntes jeg var så trangt og overfylt, så der var jeg vel bare en gang, tror jeg.
Men men.
Men en dag, som jeg var på badet, eller noe, så spurte hu kona i vertsfamilien, om jeg var en ‘weakling’.
Altså en med svak konstitusjon da, sånn som jeg tolker det, fra denne definisjonen:
http://www.answers.com/topic/weakling
PS.
Så hun kona i vertsfamilien, hun spurte meg altså, om jeg var en svekling.
Og jeg hadde jo ikke hørt det ‘weakling’ før, så da visste jeg ikke hva jeg skulle svare.
Så da bare holdt jeg kjeft.
Eller spurte hva det var.
Og da begynte hu kona å bable, om jeg hadde hvitt, (eller var det rødt?), i kanten av øyet, (hvis man så under øyelokket).
Så jeg var vel på grensen til å være en svekling da, antagelig.
Antagelig fordi jeg måtte bo aleine, fra jeg var ni år, og ble forfærdelig mye mobbet, det siste året på ungdomsskolen.
Så jeg var nok litt bleik på det språkreise-oppholdet i Weymouth, vil jeg gjette på ja.
Jeg var vel under noe slags post-traumatisk stress, mer eller minde, vil jeg si, etter det forfærdelige presset, som var mot meg, i niende klasse, på ungdomsskolen, etter at Odd Einar Pettersen satt på fanget mitt, i et friminutt, og nesten prøvde å ri meg, eller hva man skal si.
Og Ditlev Castelan og Geir Arne Jørgensen var med på dette og, for jeg hørte de ga startsignal.
Og da skulle de ha det til at jeg var sinnsyk, fordi jeg klagde på de.
Så det var et slitsom år, det siste året på ungdomsskolen.
Så jeg gikk for å være en svekling, mer eller mindre, sommeren 1986, i Weymouth.
Likevel, så måtte jeg i det absolutt tøffeste, i militæret, i Norge, noen år etter, under førstegangstjenesten.
Da måtte jeg i infanteriet, i Oppland Regiment/Terningmoen.
Etter å ha vært mer eller mindre svekling, i England, sommeren 1986.
Og etter å ha studert og jobba i butikk, i tre år, i Oslo, fra høsten 1989.
Og jeg ble ikke feit av å være student i Oslo, for det første stedet jeg bodde, der tålte ikke kona matlukt.
Så jeg måtte kjøpe burgere osv., i Oslo, og det var dyrt, så jeg veide mindre enn 60 kilo, sommeren 1990, husker jeg, da jeg veide meg hos farmora mi Ågot, på Sand.
Når jeg var og besøkte henne, den sommeren.
Men to år seinere, så måtte jeg i det tøffeste dem hadde, av førstegangstjenester, i det norske militæret.
Så hvorfor måtte en svekling ha den tøffeste militærtjenesten, nemlig infanteriet?
Nei, her er det noe tull fra militæret, mistenker jeg.
Her må det være noe ‘mafian’ minst, mistenker jeg.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
For da sleit jo jeg skikkelig, spesielt de tre første månedene.
For rekruttskolen i infanteriet, det er tøft for en svekling, som jeg var før jeg var i infaneriet, ihvertfall.
Så da surra jeg med klage til NHI osv., på at jeg fikk dårlig karakter på kryssordprogram.
Og jeg hadde også en søster, Pia, og en halvbror, Axel, som var nesten som mine adoptivbarn.
(Ihvertfall når søstra mi skulle flytte inn hos meg, to ganger, i 1988 og 1993).
Og broren min Axel var nesten som min adoptivssønn noen ganger og.
De andre ungene på Furuset, eller Høybråtenveien, spurte Axel om jeg var faren hans, husker jeg, en av de første gangene jeg besøkte dem på Furuset, i 1989, var det vel.
Så det var litt spesielt, at militæret skulle slite meg ut sånn, synes jeg.
Hvorfor kommer sveklingene i infanteriet, og kjernesunne ungdommer, de slipper med et sted de kan siste på ræva og bli feite, sånn som jeg husker min fars stedatter Christell sa, under julemiddagen, i 1992.
At noen hun kjente fra Drammen, de ble feite i militæret.
Men jeg ble ikke feit i militæret, jeg hadde ikke mye fett, etter den tøffe infanteritjenesten, med gåing og løping og marsjering, og skigåing og trugegåing, og lav åling, og stridsløype, og sove i snøhule og gå mange mil på vinterøvelse, og det som var da.
Så sånne her ting sitter jeg og tenker litt på nå.
Hva er det med Norge egentlig?
Hvorfor er Norge så råttent, mot meg?
Det kan man lurte på, synes jeg.
Skjerpings til Norge.
Mvh.
Erik Ribsskog