PS.
Man kan også se her, (når jeg tenkte meg litt mer om), at faren min, og onkel Håkon, dem tok seg ikke fri fra arbeidet, nede på verkstedet, den dagen som faren deres døde.
Så jeg måtte trøste Ågot da.
Håkon ville ikke trøste, når han kom opp i en pause fra jobbinga på verkstedet.
Men jeg var bare 12-13 år, så derfor var det jeg ville at Håkon heller skulle trøste mora si.
For jeg var jo bare et barn, eller en ungdom, og var ikke så voksen og moden osv. da.
Det var ikke så lett for meg, som 12-13 åring, å skulle trøste farmora mi, som hadde blitt enke, den samme dagen.
Og som også begynte å si, at Øivind ikke hadde vært snill mot henne.
(Men han hadde jo vært sjuk i mange år, men likevel var det kanskje litt rart.
Hm.
Hvis faren min og onkel Håkon hadde vært veldig modne og voksne, så hadde de vel tatt seg fri fra arbeidet kanskje, og prata med mora si og sånn da, den dagen som Øivind døde, liksom for å få prata ut da, og trøste henne osv.
Men faren min har alltid vært sånn, at han har brydd seg mye om penger og jobbing osv.
Og kanskje brydd seg litt mindre om mennesker osv.
At han kanskje har vært litt som onkel Skrue, på den måten.
Hvem vet).
Selv om vi kjørte ned der, alle i familien, til sykehuset i Horten.
Men tanta mi, (onkel Håkon sin kone), Tone, anbefalte meg å ikke se Øivind som død.
Så da måtte jeg følge det rådet, syntes jeg.
Men det som var rart da, var at hennes egen sønn, Tommy, som var fem år yngre enn meg.
Han ble med for å se bestefar Øivind, i kista, som død.
Så hvorfor rådet Tone meg å ikke se Øivind, når hu ikke rådet sin fem år yngre sønn, mot å se Øivind som død?
Nei, det ble jo helt rart, når jeg tenker på det.
Onkel Håkon, han satt da igjen opp et sånt morskt/sinna ansikt, når de gikk for se på Øivind, i kista, på Horten sykehus, (etter at Tone og faren min og jeg hadde prata om jeg skulle bli med å se farfaren min i kista).
Så der var det også et eller annet veldig spesielt.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Med hilsen
Erik Ribsskog