http://www.spillegal.no/threads/det-er-en-kynisk-ny-verden-erik-ribsskog.16696/page-29
PS.
Den kommentaren, til han som har den ‘ikke-stuereine’ avataren, er forresten en fornærmelse, mener jeg.
Så det er kanskje en ærekrenkelse da, vil jeg vel tippe på.
Og altså kriminelt.
Men spørsmålet er hvor mye jeg har å tjene, på å bry meg om, hva folka på Spillegal skriver.
De er vel bare en gjeng med friker, som mangler kontakt med den virkelige verden, virker det som, (synes jeg).
Hvem vet.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Med hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Disse folka på Spillegal.
De minner meg om min tremenning, ØA, (som foreldrene til hadde sommerhus, på Sand, og som derfor var på besøk hos meg, nesten hver helg, i et par-tre år vel, på 80-tallet, på Bergeråsen).
Og ØA, han er liksom i en subkultur da, (må man vel kalle det).
Han hører på heavy-musikk, og går i skinnjakke, og får tak i masse videofilmer, og alt sånt.
Så han er vel kanskje i subkulturen ‘Iron Maiden-fans’, eller ‘headbangere’, (eller djeveldyrkere?).
Hva vet jeg.
Ihvertfall er han en ‘snåling’ da, må man vel kanskje kalle han.
(Vi hadde vel ikke så snåle folk som han, på Bergeråsen, for å si det sånn).
Men jeg var jo hans to år eldre tremenning.
(Og jeg var vant til å være nesten som en farsfigur, mer eller mindre, (siden jeg var eldst, var det vel), for min søster Pia, stesøster Christell, fetter Ove, kusine Heidi og halvbror Axel, under oppveksten da).
Så jeg var liksom litt som støttekontakten, til ØA, (aka. Øystein Andersen), og var vel kanskje hans bindeledd, (kan man vel kanskje si), til den virkelige verden.
Så etter at jeg flytta inn til Oslo, og etterhvert fikk jobb, på OBS Triaden, så hang jeg en del, hos ØA, (hvor hans andre kamerat, Glenn Hesler, også pleide å henge).
Og da ville det nesten fortone seg, som det nå gjør, mellom meg og Spillegal.
Glenn og ØA, ville være snåle, og si noe sånt som ‘du er en hvit neger’.
Eller et eller annet helt hinsides.
Og da måtte jeg liksom prøve å korrigere dem da, og få dem til å skjønne hvordan ting egentlig var, i den virkelige verden.
Noe jeg klarte med varierende hell vel.
Men jeg prøvde ihvertfall.
Selv om denne ‘støttekontakt-jobben’, til tider var veldig slitsom.
Så gjorde vi en del artige ting og, som å spille fotball, for eksempel.
Men det ble slitsomt i lengden, må jeg innrømme.
Men ØA var min tremenning, som jeg tilfeldigvis møtte igjen, på Oslo City, en gang i 1990 vel, (etter at jeg hadde bodd i nesten et år i Oslo vel).
Og da måtte jeg nesten begynne å besøke han osv., ble det til.
For da var min andre kamerat, Magne Winnem, i militæret.
Og jeg kjente ikke så mange folk i Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.