Jeg skrev jo om, i kapittel 9, at Frode Kølner og faren, dro meg med, ut til Nevlunghavn og til Gurvika, (et feriested for hjerneskada folk), for å besøke søstera til faren til Frode Kølner, en gang.
Men men.
En annen gang, så dro Frode kølner meg med, til Larvik Sykehus, (som var bare cirka 50 meter fra der de bodde, i Trygves gate).
Tanta hans bodde nemlig på Larvik Sykehus, til vanlig.
Hu lå vel i ei seng der, 24 timer i døgnet, mer eller mindre, tror jeg.
Hu var jo i et vegetarisk stadie, (eller noe), som det vel heter.
Dette var den samme dagen, som det var fotballandskamp.
Så på vei ned trappene, i Larvik Sykehus, etter besøket hos tanta til Frode Kølner.
Så gikk vi forbi, en TV-stue, hvor de viste fotballkampen da.
Jeg fikk med meg Frode, på å se på kampen der, (ihvertfall første omgang), for jeg heia så på Norge da, når det var fotballandskamper og ski-mesterskap, osv.
Så dukka det opp ei eldre dame, som begynte å kjefte på oss.
Det viste seg at dette var avdelingen for sinnsyke, eller noe.
Jeg prøvde å roe henne, men hu ga seg ikke.
Vi fikk ikke lov til å se TV der.
Så vi måtte gå.
Så sånn var det.
Men men.
Det var også en brusautomat i kjelleren der, husker jeg, at vel Frode Kølner viste meg.
Men men.
Mora mi sa en gang til meg, en sommer, (dette var kanskje sommeren etter at jeg flytta til faren min, men jeg var på besøk hos mora mi da, som fortsatt bodde en stund til, i Jegersborggate).
Mora mi sa da, om Frode Kølner, at han så ut som ‘en stor baby’.
Dette var vel da vi var sånn cirka 10 år gamle, eller noe, Frode Kølner og jeg, vil jeg vel tippe på.
Frode Kølner var kanskje lubben, og hadde kanskje litt sånn hvalpefett, (eller hva det heter igjen).
Det var kanskje derfor at mora mi sa det her.
Hva vet jeg.
Også lo hu da.
Så mora mi kunne være litt slem noen ganger kanskje.
Men men.
Jeg kan også ta med om det, at en gang, som jeg besøkte bestemor Ingeborg, i eldreboligen hennes, i Nevlunghavn, på midten av 90-tallet.
Så var hun på telefonen, med faren til Frode Kølner, i Larvik E-verk, av en eller annen grunn, akkurat da jeg kom på besøk.
Så det var spesielt, det er helt sikkert.
Da lurte jeg litt på om det foregikk noe, bak min rygg, eller noe.
For disse to hadde jo ikke møtt hverandre, (ihvertfall ikke som jeg visste om).
Faren til Frode Kølner, (og Frode Kølner), ville jo ikke være med, å besøke bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i huset deres i Blombakken, på slutten av 70-tallet, (den gangen jeg ble med dem å besøkte den hjerneskada søstera/tanta deres, i Gurvika der).
Men men.
Så noe rart var det kanskje som foregikk da.
Det var vel litt rart, hvis det skulle være en tilfeldinghet, at bestemor Ingeborg, snakka med faren til bestekameraten min i Larvik, akkurat da jeg kom inn, på et av mine kanskje årlige eller to-årlige besøk hos henne.
Hvem vet.
Men men.
En gang, mens vi bodde i Jegersborggate, så dro Pia og jeg, og utforsket nye områder, av Larvik.
Vi gikk over Nansetgata, og gikk litt runt, i gatene nedenfor Bøkeskogen.
Plutselig traff vi to unger, på vår egen alder.
Vi sa vel nesten ikke noe til dem.
Men vi tilbake en seinere gang, og dro da også med oss Frode Kølner.
Denne gang sykla vi vel.
Det visste seg at de ungene, var ungene til en prest.
Og at de bodde, under kirken, eller noe.
(Dette var vel Pinsemenigheten, eller Betania, eller noe, tror jeg).
Så det var ikke sånn, at det var mange som tulla, med Frode Kølner og meg, i Larvik.
Det var heller sånn, at det nesten var vi som begynte å tulle litt, med de prestebarna.
Men men.
(Frode Kølner kjente vel nesten alle ungene, i Larvik Sentrum, tror jeg.
Men men).
Vi sa at vi kunne ta med de ungene, til der vi bodde.
Så han prestesønnen, satt bakpå sykkelen til Frode Kølner, og hu prestedattera satt bak på Apache-sykkelen min.
Og Pia sykla vel på den gamle jentesykkelen min, fra Halsen da.
Jeg kjørte foran, og sykla ned Nansetgata, litt bort Jegersborggate, og opp ved Falken der.
Og så bort til de blokkene, ovenfor sykehuset.
Ved en asfalt-fotballbane der, (hvor vi spilte fotball, hvis vi var for mange, til å spille i parken der).
Bak den asfalt-fotballbanen, så lå det noen falleferdige bygårder, hvor Frode og Pia og jeg, og noen andre lokale unger, noen ganger gikk inn, fordi det var spennende da kanskje.
Og vi tok med de presteungene, inn der da, fordi det var litt spennende kanskje da.
Dørhåndtakene var visst av kobber, eller noe, muligens.
Så de ble snakket om, at det var mulig å selge, hos en skraphandel, eller antikvitetshandel, men det ble det aldri til at vi prøvde på, av en eller annen grunn.
Vi viste de presteungene rundt, inne i den fraflytta bygården da.
Og så gikk de hjem, eller om vi sykla de hjem.
Så sånn var det.
Men men.
Av andre gutter, som jeg ble kjent med, i Larvik Sentrum, den første sommeren vel, som Pia og jeg, sykla mye rundt, i gatene rundt Jegersborggate, og prata med de andre ungene vi møtte da.
Det var Johnny, og storebroren, som bodde like ved kiosken, i Øvre Jegersborggate.
De bodde i samme gata som sykehuset, og holdt begge med Arsenal vel.
Jeg lurer på om det var Frode Kølner, (eller Jarle), som sa, når jeg nevnte han Johnny.
Da sa det, ‘Johnny Cash, med rumpa full av bæsj’.
Av en eller annen grunn.
Men men.
Jeg var inne og hilste på dem, i bakgården dems, en gang vel.
En annen gutt, som bodde like ved Frode Kølner, det var en som het Oskar.
Han skulle på bingo en gang, (med bestemora, tror jeg det var).
Og jeg hadde nok da, vært med bestemor Ågot, på bingo, på Snippen, på Sand.
For da spurte jeg, om jeg kunne bli med han Oskar og bestemora hans, på bingo.
Men det fikk jeg ikke lov til, sa han.
Men men.
Pia ble etterhvert bestevenninne, med Sølvi, (storesøstera ti Jarle), som gikk i klassen min.
Så noen ganger, så ble jeg med søstera mi, Sølvi og Jarle, og leika, utafor huset deres.
De bodde i den sidegata, fra Jegersborggate, som Falken lå litt tilbaketrekt i.
Men men.
Vi leika, like ved gata der.
Og Jarle hadde en spesiell uvane.
Noen ganger, når det kjørte en bil, (ganske sakte), forbi.
Så løp Jarle ut i veien, og dunka i sida på bilen.
Så det kom et høyt smell.
Men men.
Bilen kjørte videre, av en eller annen grunn.
(De skjønte kanskje ikke hva som skjedde).
Hva vet jeg.
Jeg husker at jeg fikk nesten sjokk ihvertfall, når han Jarle gjorde det her.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, i Jegersborggate, så fortalte han Jarle, (eller om det var en annen gutt), meg, at dem hadde gratis Minolta-klistremerker, i en fotobutikk, på hjørnet nedenfor Albert Bøe der vel.
Jeg hadde jo nesten ikke hørt om klistremerker, der jeg hadde bodd, i Vestmarka og i Mellomhagen.
(Selv om det kanskje fulgte med klistemerker, med Donald Duck, noen ganger.
Men det var ikke sånn, mener jeg å huske, at vi fikk Donald-blader, eller andre blader, så særlig ofte, av mora vår.
Men men).
Så jeg sykla til den her fotobutikken da, og fikk klistremerker da.
Så fikk jeg da en ny hobby.
Så jeg gikk i nesten alle butikkene, i Larvik, og spurte om de hadde klistremerker.
(For noen hadde vel sagt det, at det ofte var sånn, at butikker hadde klistremerker).
Men men.
Hos ei dame, i en klesbutikk vel, ganske langt nede, i Nansetgata, så fikk jeg et sånt morsomt klistremerke, som var et hologram, eller noe sånt, vel.
Det ville Frode Kølner bytte til seg.
Og det sa jeg var greit.
Frode Kølner lurte på hvor jeg hadde fått det spesielt fine klistremerket da.
Og da jeg forklarte, i hvilken butikk det var.
Så sa han noe sånt, som ‘å hu dama der ja’, eller noe.
Men men.
(Dette var oppe i det leke/gjeste-rommet hans, i 2. etasje, (med utsikt til ‘lekeplassen’ vår, ved de blokkene, ovenfor sykehuset), ved siden av der farmora hans bodde.
Jeg sa det var greit, at han kunne få bytte til seg, det klistremerket.
Jeg regna med at det var sånn, at jeg bare kunne gå tilbake til butikkene, og få flere like klistremerker.
Jeg gikk mange ganger opp og ned, i Nansetgata, og prøvde å finne, den butikken, hvor jeg fikk det spesielt artige klistremerket, igjen da.
Men nå svarte alle bare det, at de ikke hadde noen klistremerker.
Så det er mulig det, at den butikken, bare hadde et sånt klistremerke/hologram da.
Det er mulig.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Jeg hadde jo tatt bussen alene, de siste ukene av første klasse, fra Larvik Sentrum, til den gamle skolen min, i Storgata, i Østre Halsen.
Og etterhvert, mens vi bodde i Jegersborggate, så ønsket noen ganger moren vår, eller bestemor Ingeborg og/eller bestefar Johannes, at Pia og jeg, skulle ta bussen, ut til Nevlunghavn, for å besøke besteforeldrene våre der.
Dette skjedde vel ihvertfall 2-3 ganger, mener jeg, som jeg bodde i Jegersborggate, (altså mens jeg var 7-8-9 år da), at jeg tok bussen, enten alene, eller sammen med Pia, ut til Nevlunghavn.
Vi hadde jo vært i Nevlunghavn, nesten hver helg, (ihvertfall i begynnelsen), etter at Ingeborg og Johannes flytta dit, fra Sætre, i 1975 vel, (et par år etter at mora vår, og Pia og jeg, flytta ned til Larviksområdet).
Så det var ikke noe problem, for Pia og meg, å ta bussen alene, ut til Nevlunghavn.
Vi var veldig kjent der, etter nesten ‘utallige’ søndagsturer, i årene fra 1975 til 1978 da, når vi flyttet til Jegersborggate.
Så sånn var det.
Jeg husker en gang, som Pia og meg, tok bussen ut til Nevlunghavn.
Det var om vinteren, og Blombakken, den stuper ganske bratt ned, i 20-30 grader, eller noe sånt kanskje like etter bedehuset, (som lå på skrått nedenfor huset til Ingeborg og Johannes), og ned mot veien ned til selve havneområdet, i Nevlunghavn.
Bestemor Ingeborg, fortalte oss det, at de lokale ungene, i Nevlunghavn, de pleide å skli på støvlene sine, ned Blombakken.
Det var jo skikkelig bratt, og det virka som ‘Gale-Matias’, på meg.
Så hverken Pia eller meg, ville prøve dette.
Så bratte bakker, hadde vi ikke i Larvik, dessverre.
(Isåfall var det vel strødd i dem, tror jeg).
Jeg kan ikke huske det, at bakkene i Larvik, var så glatte og bratte.
Men men.
Så det var nesten sånn, syntes jeg, som at bestemor Ingeborg, ønsket det, at vi skulle falle å slå oss, i den bakken, (Blombakken da).
Det kunne jo være farlig, å falle der, og slå hue i isen/asfalten, kanskje.
Men men.
En annen slik busstur, som jeg husker, var da bestefar Johannes, hadde sendt bud på meg, (må man vel si).
Jeg behandlet som om jeg var voksen.
Og bestefar Johannes ville sitte i peisestuen, og prate med meg.
Bestemor Ingeborg, behandlet meg nesten som en fremmed gjest, og kom med påsmurt horn, til oss, (med pålegg som brunost, osv).
Men men.
Jeg husker ikke alt, som bestefar Johannes, prata om.
Men jeg viste bestefar Johannes, en avis, som Frode Kølner, og jeg, hadde begynt å lage, i det leke/gjeste-rommet hans da, i 2. etasje, i Trygves gate, i Larvik.
Frode Kølner hadde skrevet noe sånt, som at ‘underbukser til salgs, med fine, gule fartsstriper’.
Noe sånt.
Dette mente bestefar Johannes, at var ‘usømmelig’ da.
Så han likte ikke det her.
Vi hadde vel ikke skrevet noe mer, i den avisa.
Og like etter det her, så flytta jeg til faren min.
Så vi kom ikke noe lenger, på den avisa.
Frode Kølner, hadde hørt om en avis, som het Vitseposten vel.
Fortalte han meg, mens vi lagde den ‘tulle-avisa’.
Og det var derfor jeg begynte å lage nettopp Vitseposten, når jeg flytta til faren min, på kontoret, til Strømm Trevare, som var oppe i huset til Ågot og Øivind da, (hvor jeg gikk til, hver dag etter skolen, på Berger skole, og fikk middag, som Ågot enten varmet opp, (for de andre spiste klokken 13), eller lagde til meg da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg begynte i tredje klasse, på Torstrand Skole, høsten 1979.
Så begynte også endelig Pia, i første klasse.
Jeg lurte vel kanskje litt på det, hva som var grunnen, til at Pia dumpa, det første året.
Dessuten pleide jo Pia og meg, å henge mye sammen, på fritiden, ihvertfall den første tiden, i Jegersborggate.
Så jeg gikk bort til Pia da, i skolegården, en del ganger, i begynnelsen av tredje klasse.
Pia hang med en gjeng med jenter.
Og det var også en liten gutt der, med briller.
Og jeg hang litt med de da, siden Pia var søsteren min.
Så lekte vi sisten.
Så var det jeg som fikk sisten.
Også ga jeg sisten til han gutten da.
Og så var det sånn, at han gutten, han fulgte ikke med.
Så han mista brillene sine, ned i asfalten, i skolegården.
Og de ble vel litt ødelagt da.
Men vi hadde jo en sånn regle, som het det, at ‘den som er med på leken, må tåle steken’.
Og jeg trodde ihvertfall det, at han gutten, var med å lekte siste da.
Men kanskje ikke.
Isåfall må han ha vært helt åndsfraværende, for vi andre, som stod rundt han, lekte jo sisten.
(Men kanskje de jentene, hadde laget noe ‘tulle-plan’, for å tulle med meg?
Det er mulig.
Hvem vet).
Han gutten bodde på Torstrand, tror jeg, og en dag av de neste dagene, så dukka han opp der, med mora si, og mora kjefta fælt på meg da.
Jeg ‘frøys’ liksom.
Det var ikke sånn, at jeg var vant til det, å få kjeft, av voksne folk.
Men men.
(Ikke som om jeg var en voksen, ihvertfall).
Men men.
De guttene, i klassen min, ropte meg til seg, og spurte om jeg skulle bli med å spille fotball.
(så de syntes kanskje litt synd på meg).
Noe jeg ble med på.
Men men.
Jeg sa fra til mora mi, da jeg kom hjem fra skolen, at det var mulig hun ble kontaktet, av skolen eller hu dama, angående en regning, for å fikse de brillene vel.
(Men jeg klarte ikke å forklare helt ordentlig, hva som hadde skjedd.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Han Moten, som bodde opp mot Bøkeskogen, og var sønn av en kamerat, av Arne Thomassen.
Han inviterte meg til bursdagen sin, en gang, mens jeg bodde i Mellomhagen.
Mora mi hadde dårlig råd, så jeg sa det, at jeg kunne gi en av Hardygutt-bøkene mine.
Men da skjedde det, når jeg kom opp i den bursdagen, at han Morten, kunne se det, at den boka ikke var ny.
Så det var litt flaut.
Men men.
Han bodde på andre siden av byen da, og holdt med Larvik Turn, (og ikke Fram, som jeg vel holdt med, etterhvert ihvertfall), og gikk på annen skole enn meg.
(Nanset skole kanskje?
Hvem vet).
Frode og jeg, (og også noen ganger Pia vel), vi pleide å sykle rundt, i Larvik Sentrum, og leite etter tomflasker.
Så fant jeg ut det, at den panteautomaten, på Domus, (som var eiet av Forbrukersamvirke), den gikk det ann å lure.
En gang, så veltet kanskje en flaske da, og da prøvde jeg kanskje å ta den ut igjen, og sette den inn på nytt, i pantemaskinen.
Også fikk jeg pant for to flasker da, istedet for en.
Også prøvde jeg vel det, en gang senere, å bare ta ut flaska, og sette den inn på nytt.
Men da kom det en kar, ut fra lageret, og tok fra meg pantelappen kanskje.
Noe sånt.
På Domus, så var det også sånn, at man måtte kvittere, for pantelappene.
Man måtte skrive navnet sitt, i en bok, ved siden av pantebeløpet.
Dette var bak ei luke, i et kontor, må man vel kalle det, som lå rett fram cirka, når man kom inn hovedinngangen der.
Den kiosken/kontoret solgte også pastiller, mener jeg å huske, fra da jeg var sånn 3-4-5 år kanskje, og mora vår dro med Pia og meg, på handleturer, i Larvik Sentrum.
Men men.
Så det var kanskje en litt rar ordning, fra Domus.
Hvem vet.
Men men.
Litt nærmere Nansetgata, fra der vi bodde, i Jegersborggate.
(Det var bare 10-20 meter, og over en gate, fra huset vårt).
Så hadde Fru Landhjem, en kolonialbutikk, på et hjørne, i noen ganske moderne 50/60-talls blokker kanskje.
Noe sånt.
En gang, som jeg var ute og syklet kanskje da.
Så så jeg plutselig det, at katten vår Pusi, gikk over gaten, som Politistasjonen lå i, drøye hundre meter lenger nede vel, og ned til en dør, på baksiden av de nevnte blokkene.
Dette skjønte jeg, at var lagerinngangen, til butikken, til Fru Landhjem.
Så en dag, noen dager senere, så gikk jeg inn til Fru Landhjem, (som var alene i butikken), og kjefta på henne, for at hun tok inn Pusi da.
Fru Landhjem, tok meg med, inn bak disken, ned en trapp, til kjelleren og viste meg det, at i et pauserom der vel, så hadde hun et par skåler da, med kattemat og vann vel, til byens katter.
Så jeg måtte si at det var greit da.
For vi ble vel enige i det, at mora vår, (og Arne Thomassen), nok ga litt lite mat, til Pusi da.
Men men.
(Vi hadde vel ganske dårlig råd, og vi drakk ofte vann, husker jeg, til middagen.
Og ikke saft eller melk.
Siden vi hadde dårlig råd da.
Men men).
Etter dette, så stakk jeg ganske ofte innom Fru Landhjem, bare for å ta en prat, om Pusi osv. da.
Og Fru Landhjem tålte vel det, tror jeg.
Noen ganger, så sendte hun meg til Posten, (som også lå i Jegersborggate, helt borte ved Nansetgata), for å hente en pakke, som hu hadde fått brev om da.
Det var alltid, (begge de to gangene vel, som jeg gikk på Posten for henne), snakk om sånne papprør, med reklameplakater i.
(Så jeg ble like skuffa hver gang).
Og jeg fikk en is, til en krone da, for å gjøre det ærendet.
Men men.
En gang, så fikk jeg også en fotball-pocket, om Roger of the Rovers, eller noe sånt vel, (på norsk da), som jeg leste oppi den platting-hytta mi da, i morelltreet, i hagen vår, i Jegersborggate.
(Så dette var nok antagelig sommeren 1978/79, (den andre sommeren, som vi bodde i Jegersborggate.
Så sånn var nok det.
Men men).
Noen ganger, når Arne Thomassen jobba i Oslo, så hadde vi en tenåringsgutt, på cirka 16 år, som mora vår hadde truffet et eller annet sted, som barnevakt, Pia og meg.
Mora mi sendte meg en gang, til en ‘bule’, (hvor dem hadde en enarmet banditt, husker jeg, som vel ikke var lov å ha, i Norge, på den tiden vel), for å gi bud, til han barnevakten da, om at mora mi ønsket å snakke med han.
Dette var vel i 20/21-tida, om kvelden, kanskje.
Og han gutten kjefta på meg, om at politiet kunne ta meg, hvis jeg var så sent ute.
(Selv om det var mora mi som hadde sendt meg).
Eieren sa vel noen ord, til han gutten, tror jeg, om at han ikke likte det, at jeg var der, så sent, i bula/biljardhallen hans da.
Men men.
Kameratene til han gutten, lo eller heia også, når dem hørte meg hilse fra mora mi, til han, i den biljarhallen da.
Så sånn var det.
Men men.
Han gutten bodde vel i Josefinegate, tror jeg, parallellgata nedenfor Jegersborggate, hvor Frelsesarmeen, også lå vel.
Men men.
(På Frelsesarmeen, så var forresten Pia og meg, noen ganger, for å lage julepynt, var det vel, (på noe slags ‘juleverksted’, heter det vel kanskje), før jula 1978, mener jeg å huske.
Uten at dette var initsiert, av meg.
Så hvem som fant på det, at Pia og meg, skulle gå dit, det veit jeg ikke.
Men det var kanskje mora mi da.
Hvem vet).
Men men.
Han barnevakten, han gikk litt nærme.
Han pumpet nærmest meg og Pia, for informasjon, (sånn tror jeg det må ha vært, ihvertfall), i stua vår, om kvelden, før vi skulle legge oss.
Da Pia og jeg gikk opp for å legge oss, så sa jeg det til Pia, (jeg var litt stressa da, siden han barnevakten spurte om så mye rart, antagelig), at ikke si det, at vi har pult.
Men vi hadde jo ikke pult.
Jeg var bare litt stressa.
Vi hadde bare leika sånn, at vi så på hverandre nakne, da vi bodde på den ganske øde hytta, ute i Brunlanes, osv.
Men da mener jeg det var sånn, at han barnevakten, fulgte etter oss, opp trappa omtrent.
Ihvertfall så hørte han vel det jeg sa, tror jeg.
Så etter det, så ble det sånn, at både Pia og meg, måtte ned i stua, hver for oss, til nesten ‘tredje grads forhør’, hos han cirka 16 år gamle barnevakten vel.
Så sånn var det.
Så det var vel litt spesielt kanskje, kan man vel kanskje si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Lillebroren vår Axel, han grein mye, nesten hver kveld, fra han ble født, i november 1978 vel, til jeg flyttet til faren min, et snaut år seinere.
Pia og jeg, måtte vanligvis vugge Axel.
For eksempel hvis det var lørdagskveld, og noe artig på TV.
På den tiden, så var det ‘Kruttrøyk’, eller ‘Røtter’, eller et eller annet populært TV-program, som ble vist, på norsk TV, på lørdagskveldene.
Stua ville ofte være så tjukk av sigarettrøyk der, husker jeg, (mora mi røkte sigaretter, og Arne Thomassen røyka rullings), at Pia og jeg ville klage da.
(Jeg kjøpte vel også et askebeger, i bursdag eller julegave, til Arne Thomassen en gang, på Albert Bøe, husker jeg.
Men men).
Det hang et speil, i stua, og hvis jeg så i det speilet, når jeg satt og vugga Axel, (som hadde vugga si, i soverommet til mora mi og Arne Thomassen, vegg i vegg med TV-stua, i første etasje), så kunne jeg følge med litt, på TV-en.
(Selv om teksten ble speilvendt da.
Men men litt trening, så klarte jeg faktisk noen ganger, å få med meg hva det stod, (husker jeg), selv om teksten var speilvendt da, og vanskeligere å lese.
Men men).
Pia var venninne, med niesa, (Lillan), til dattera i huset, til de som bodde, i det huset, i Jegersborggate, som var ved siden av vårt hus, i retning Herregårdsbakken.
Jeg ble også bedt inn der en gang, sammen med Pia, (når ikke hu Lillan var der).
Men hu Lillan hadde en tyggegummipakke der da.
Og tanta, (som var sånn 16-17 år gammel vel), sa det, at Pia og jeg, kunne få en tyggegummi hver.
Lillan huska nemlig det, hvis det bare var to tyggegummier igjen.
Men om det var tre eller fem, det huska hu ikke.
(Så tanta kjente kanskje niesa litt vel godt?
Hvem vet).
Vi ble også invitert inn til dattera i huset, (Trine?), i huset, som var nedenfor der tanta til Lillan og de bodde.
Der lå det et tredje hus, som delte oppkjørsel, eller port da, sammen med vårt hus, og huset til tanta til Lillan og de.
Pia og jeg, ble bedt opp på rommet til hu Trine da, (eller hva hu het), som vel gikk i fjerde klasse da, tror jeg, og var et par år eldre enn meg vel.
Vi bare stod på rommet hennes, en stund, og sa vel ikke så veldig mye.
Men vi fikk komme på besøk, ihvertfall.
Så Pia og jeg, vi var på besøk, hos begge de naboene, som vi delte portrom med da, (heter det kanskje).
Så sånn var det.
Selv om de naboene kanskje var litt misunnelige, på oss, siden vi var det eneste, av disse tre husene, som hadde hage.
Det hadde sikkert vært en hage, der hvor Trine og de bodde, tidligere, men så hadde noen bygget ut der da.
Så der kunne det sikkert blitt bygd enda et hus, i hagen vår der, så hvis morfaren min hadde tenkt litt økonomisk, så hadde han kanskje solgt den tomta, som var hagen vår da.
(Men det hadde han kanskje ikke hjerte til, for morfaren vår var så begeistret for hagedrift og hagearbeid da.
Men men).
En eller to ganger, så dukka det opp en fyllik, (som de kalte han), i portrommet vårt, og lagde masse fyllebråk, og grein kanskje litt, og spurte etter søstera si, i huset til tanta til Lillan og de.
Da sa mora til tanta til Lillan, til mora vår, (husker jeg), at det var bare en fyllik, som ikke huska det, at søstera hans hadde flytta dit og dit da, for så og så mange år siden.
Så sånn var det.
Men men.
Klokka begynner å bli 23 her, i hostellet nå.
Så jeg får fortsette det her kapittelet, i morgen, tror jeg.
Jeg har fortsatt mye notater, fra Jegersborggate, hvor det hendte mye, må man vel si.
Spesielt tatt i betraktning, at jeg bare bodde der, i et år og fem måneder vel.
Men vi får se om jeg får fortsatt på dette kapitellet, i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.