På skjemaet jeg fikk sendt fra Folkeregisteret i Norge, hit til England, rundt 2009 vel, så stod det at mora mi og Pia og jeg, flytta til Rømminga, da mora mi separerte seg fra min far.
Men det stedsnavnet ‘Rømminga’, det hadde ikke jeg hørt om, før jeg så det stod på Folkeregister-skjemaet mitt.
Så sånn er det.
Vi kalte det stedet for Vestmarka, og sånn som jeg husker det, så lå det en nokså lang gåtur fra Larvik sentrum.
Noe sånt.
Jeg har senere sett at det er en avkjøring, fra Nansetgata vel, like ved det tidligere Nanset Marked i Larvik, hvor det nå heter Norbyen Kjøpesenter.
Der er det en avkjøring, på andre siden av Nansetgata, enn Tagtvedt, hvor det står skiltet til Vestmarka da.
Så det var vel kanskje en kilometer eller to langs den veien som vi flyttet til da, etter mine foreldres seperasjon, moren min, søsteren min og meg.
Vi hadde et ganske lite to-etasjes hus, som lå på eller like ved eiendommen til et litt større hus vel.
Noe sånt.
Pia og jeg hadde ikke hvert vårt soverom der, som i Toppen 4, men vi måtte dele et soverom, som lå i første etasje.
Mens mora vår hadde soverom i andre etasje.
Så sånn var det.
Jeg husker jeg reagerte litt, da jeg så det soverommet til Pia og meg, for sengene som stod der, (vi leide vel antagelig et ferdig møblert hus da), hadde så høye vegger.
De sengene var nesten som fengsler, for små barn.
Jeg var vel akkurat fylt tre år, tror jeg, og søsteren min Pia var noen måneder fra å fylle to år da.
Jeg husker at jeg forklarte for Pia, hvordan man kunne komme seg ut av de sengene.
Rekkverkene var så høye, så det var bare såvidt at jeg klarte å klatre over.
Og den klatringen kunne også gjøre vondt i ens edlere deler, hvis man var uheldig.
Men men.
Pia var jo yngre, så hu klarte vel ikke å klatre over kanten av sengene, tror jeg, så hu var nesten som i et fengsel, om morgenene.
For Pia og jeg pleide å våkne opp, før mora vår da, og da var det ikke så lett for Pia, som var ganske fanget i sengen sin da.
Men men.
Jeg lærte Pia et triks, for å komme ut av sengen.
Og det man kunne gjøre, det var å vippe opp enden av madrassen, som var av skumgummi vel.
Så kunne man ta bort sengebunn-plankene, som ikke var stiftet sammen.
Man kunne ta bort tre-fire av de sengebunn-plankene, og så krype under sengen og ut i det fri.
Jeg behøvde bare å forklare det for Pia, hva hun kunne gjøre, så klarte hun og det, (sånn som jeg husker det).
Det var ikke sånn at jeg gikk bort til senga til Pia, og viste henne det.
Jeg pleide å holde litt avstand til Pia, antagelig fordi hun kunne begynne å gråte, og jeg kunne få kjeft av mora mi.
Hvem vet.
Så det var ikke sånn at jeg dreiv å tulla med senga hennes, eller noe.
Det hadde jeg liksom ikke noe interesse av, og da hadde hu sikkert bare sladra til mora vår.
For å nevne et par grunner.
Men men.
Jeg husker at jeg en gang gikk ut av døra, en morgen, før min søster og min mor hadde stått opp vel.
Det var ikke snø, så dette var kanskje høsten 1973.
Noe sånt.
Dette var en av de første dagene, som vi bodde i Vestmarka, husker jeg.
Jeg gikk over gårdsplassen og så en bondegård, noen hundre meter unna.
Jeg gikk bort til den gården, og døra til en låve, eller et fjøs var det vel egentlig, stod åpen.
Jeg gikk og så inn døra, og der var det ei bonekone, eller budeie, som dreiv og stelte med kuene.
Hu melka vel kuene, tror jeg.
Det husker jeg ikke nøyaktig om hu gjorde nå.
Men etterhvert begynte hu ihvertfall å fjerne en lem, i gulvet, og fant fram en svaber, eller noe, og begynte deretter å skyve avføringen til kuene, ned i den lemmen i gulvet da.
‘Er det bæsj’, sa jeg, som var rimelig sjokkert over denne veldig merkelige måten å omgås avføring på da.
Dette hadde jeg ikke sett noe lignende av på Bergeråsen, (for å si det sånn).
Men men.
Bondekona innrømte at det var bæsj, og sa ikke noe mer, men bare fortsatte å jobbe da, som om jeg ikke var der nesten.
Jeg gikk etterhvert ut og tilbake til huset vårt igjen, uten å fortelle noe til min mor eller søster om dette merkelige som jeg hadde sett, når de våknet.
Men men.
Det var også noen barnepiker, eller noe, i Vestmarka, som bodde litt nærmere Nanset vel, langs hovedveien inn til Larvik fra Vestmarka vel.
Mora vår ansatte dem vel som barnepiker, når hu var på byen, i Larvik.
Pia og jeg var ihvertfall en gang hos disse jentene, som en eller flere av bodde i et hus langs veien inn til Larvik sentrum da, sånn som jeg husker det.
Et trehus, på venstre side av veien, når man kjørte fra vårt hus og i retning Larvik.
Hvis jeg husker det riktig.
Plutselig en morgen, når søstera mi og jeg våknet, i Vestmarka, så hadde mora vår pyntet med masse artige nisser osv., i stua.
Det var nissefigurer som var laget av kongler og nøtter og rød filt vel, og som var små og så morsomme ut.
Det var veldig artig husker jeg, det var ikke bare en eller to figurer heller, men det var julepynt rundt om på forskjellige steder i to stuer, var det vel, i første etasje.
Disse to stuene var vel det første vi så, når vi gikk ut av soverommet vårt, så det var veldig morsomt, å oppdage de morsomme nisse-figurene, plutselig en morgen, det er helt sikkert.
Dette må vel ha vært julen 1973.
Vi satt også ut grøt til nissen, den julen, mener jeg å huske.
Mora mi sendte meg ut med en skål risgrøt vel, til nissen da, borte ved et vedskjul, eller noe, som vel tilhørte de i det større huset, som var mer eller mindre på samme eiendommen, som der huset vårt var vel.
Men men.
Så sånn var det.
Noe annet som skjedde, de første månedene, i Vestmarka, var det, at søstera mi og meg stod opp, og fant en halvdød mus, i en av de to stuene.
Mora vår hadde lagt ut rottegift, tror jeg det var, og jeg syntes jo da at dette var noe som var verdt å si fra til moren vår om, at det var en mus i stua.
Så jeg plukka opp mus, og holdt den i halen, og så gikk Pia og jeg opp til soverommet til mora vår, i andre etasje.
(Pia var ihvertfall i stua og så på det som skjedde, men det er mulig at hu ikke ble med opp til mora vår. Det husker jeg ikke helt).
Jeg snakka vel høyt til mora mi da, utafor soveromsdøra hennes.
Og hu kom ut, i nattkjolen, eller noe sånn vel, og skreik da jeg rakte henne den ennå levende musa, i halen, og kastet den ut av vinduet, i andre etasje.
Pia og jeg heiv da på oss noen sko, eller noe, og gikk ut for å se om vi kunne finne musa igjen ute.
Vi syntes vel begge at mamma var slem mot musa, siden hu kasta den ut av vinduet.
Jeg husker ikke om vi klarte å finne musa, (nedenfor vinduet til soverommet til mora vår), men den overlevde vel neppe både fallet og rottegiften, hvis jeg skulle gjette.
Men men.
Mora vår ville også noen ganger si til søstera mi og meg, at vi kunne sove i sengen hennes, om natta.
Da ville hun si sånn ‘henda over dyna’, hvis jeg hadde henda under dyna, for da trodde hun vel at jeg skulle ta meg på tissen, eller noe da, hvis jeg tilfeldigvis hadde henda under dyna.
Men men.
Mora vår pleide å gå på et utested i Larvik, som het Hansemann, (etter en kjent tysk filosof, eller noe, har jeg senere lest, på internett).
Hansemann, lå opp mot Bøkeskogen i Larvik, husker jeg, ettersom det har vært et av de mest kjente utestedene, i Larvik, de siste tiårene, og mora mi pleide også og gå dit på begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.
En gang, som mora vår dro til Hansemann, så kom hadde hun truffet en kavaler, husker jeg.
Det var Arne Thormod Thomassen, en mann fra Nord-Norge vel, (selv om han snakket østlandsdialekt), og han var vel i 40-årene, da mora vår traff han, mens hun selv var født rundt 1947 eller 48 vel, så hu var vel da rundt 25 år.
Så Arne Thomassen var vel cirka 15 år eldre enn mora vår, hvis jeg skulle tippe.
Plutselig en dag, så stod han bare der, sammen med mora vår, i det lille huset vårt, i Vestmarka da, med to papir-kremmerhus, med sjokolademus, til søstera mi og meg.
Det var en anspent stemning.
For Arne Thomassen så nesten litt skremmende ut, for oss barna.
Han var høy og kraftig og hadde et strengt blikk og han hadde vel også helskjegg.
Mora vår lokket oss, at vi skulle si hei, og komme bort og få kremmerhusene med sjokolademus da.
Jeg var veldig glad i godteri, så jeg gikk tilslutt bort og fikk et kremmerhus da.
Selv om jeg ikke skal påstå det, at jeg likte dette, at det plutselig dukka opp en voksen mann, i huset til mora mi, søstera mi og meg, så utrolig bra.
Men men.
Det nytta nok ikke å protestere.
Det ble nok omtrent som den gangen, som mora vår tok med søstera mi og meg, og flytta fra Toppen 4 og faren vår, (som jeg skrev om i det forrige kapitellet).
Det var nok mora vår som bestemte, siden hun var voksen da.
Men men.
Arne Thomassen flyttet ganske kort tid etter dette, inn i huset vårt, i Vestmarka da.
Jeg husker også at søsteren min og meg, var på besøk, hos faren vår, som hadde flyttet tilbake til foreldrene sine, Ågot og Øivind, mens vi bodde i Vestmarka.
Jeg husker av vi var hos Ågot og Øivind, i en påskeferie.
Vi fikk påskeegg, og inni påskeggene, så var det noen sjokalebiter da, innpakket i noe mønstret sølvpapir vel, husker jeg.
Men det som var enda gjevere, det var at skallet på påskeggene, faktisk også var laget av sjokolade.
Utrolig nok.
Så det gikk faktisk ann å ta av noe gull eller sølvpapir, fra de to halvdelene, av skallet, til påskeegget, og så dukket det faktisk opp mye mer sjokolade.
Så det var nesten som en sensasjon, husker jeg.
Jeg satt vel ganske stille, mener jeg å huske, i en av de behagelige brune, to-seter skinnsofaene, til Ågot og Øivind, ikke lang fra reolen deres, i huset på Sand, (som alltid var holdt like rent og ryddig, av bestemor Ågot), mens jeg på påskeaften, påsken jeg var tre år, tror jeg det var, koste meg med det påskeegget da.
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at en gang, som faren vår kjørte oss tilbake til Vestmarka.
Så var det ikke brøyta, fra veien, og opp til huset der vi bodde.
Og det hadde snødd veldig, og det snødde vel fortsatt mens vi kjørte ned til Vestmarka igjen.
Faren min parkerte i veikanten.
Han ba meg stå utenfor bilen og vente.
På baksiden av bilen vel.
Så bar han Pia opp den gjennsnødde veien, og opp til huset til mora mi.
Mens jeg stod og venta, så kom brøytebilen.
Faren min hadde sagt at jeg skulle stå og vente, til han kom tilbake.
Jeg så at brøytebilen kom nærmere og nærmere.
Jeg husker at jeg så det, at snøen ble brøyta vekk fra veien, og opp i luften, mens den dalte i en bue, ned i grøfta, på siden av veien.
Jeg husker at jeg lurte fælt på det, hva jeg skulle gjøre.
Så dukka faren min opp da, mens brøytebilen kanskje bare var noen sekunder unna.
Så jeg fikk jo litt sjokk da, for jeg lurte jo på det, om jeg var trygg der jeg stod, og hva som ville skje, når brøytebilen kom fram dit, hvor jeg stod.
Og om jeg skulle prøve å hoppe over autovernet, eller ut i grøfta, eller hvordan det var igjen.
Så da fikk jeg jo litt sjokk da, av den her opplevelsen, og husker dette ganske tydelig enda, må jeg si.
Men men.
Jeg var jo bare tre år, så jeg skjønte ikke helt hva jeg skulle gjøre akkurat.
Men men.
Nå dukka jo faren min opp der da, og jeg syntes jeg husker det, at han stod og observerte meg, fra den andre siden av veien.
Noe sånt.
Men men, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.
Faren min bar meg også opp til mora vår da, og sa noe greier om ‘brøytebilen’, til mora vår da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen gang, som jeg og Pia, var hos faren vår, som bodde hos Ågot og Øivind, på Sand, så hadde jeg ikke noe lyst, til å dra tilbake, til mora vår igjen.
Jeg husker at bestemor Ågot var veldig hyggelig.
Dette var kanskje våren eller sommeren 1974.
Hvem vet.
Pia og jeg, fikk hver vår gjennomsiktige brødpose, med mynter.
5-øringer og sånn.
Også gikk vi i kiosken til Liv, som var like ved huset til Ågot og Øivind.
(Dette var der hvor Sandbu Tepper ble bygget, på begynnelsen av 80-tallet.
Det var en lys blå/cyan trekiosk, tror jeg, med veranda, og trapp opp vel.
Noe sånt.
Det satt noen ungdommer, i trappa eller verandaen.
Også var vel hu liv bak et vindu i den kiosken, tror jeg. Jeg tror ikke at man kunne gå inn der.
Også kjøpte vi kremmerhus med smågodt da, og sånne ting, for de myntene vi hadde, i to plastposer.
Men men.
Ihvertfall så var det sånn, at da mora mi og Arne Thomassen, dukka opp, hos Ågot og Øivind, (og faren min, som da vel ikke var hjemme), så låste jeg meg inn på do, og kom ikke ut igjen, før mora mi hadde mast mye, og sa at vi hadde fått hund.
Den hunden, tror jeg var en schäfer, som het Cora.
Den var en hvalp, vil jeg si.
Likevel, så var gulvet, ihvertfall i den første stua vår, som man kom inn i, når man åpnet utgangsdøra, dekket av svære ‘kukaker’ nesten, med avføring.
Jeg vet ikke om de hadde latt hunden vært alene der, i en ukes tid, mens Pia og jeg var på Sand, eller hva som hadde skjedd.
Det var veldig store hauger med avføring, så at de kan ha kommet fra den lille hunden, det var litt vanskelig å tro.
Men men.
Så den hunden hadde isåfall vært alene i Vestmarka, i en uke eller to da.
Og dette var også første gangen jeg så den hunden.
Så det var litt merkelig.
Men men.
Jeg husker såvidt en kar som vi vel leide av der, tror jeg, som ganske hyggelig.
Uten at jeg kan huske det, at jeg pratet så mye med de i nabohuset.
Søstera mi og meg, vi hadde liksom mer samhold, i Vestmarka, enn vi hadde hatt, på Bergeråsen.
Jeg tvilte litt på den her flyttinga til mora vår, og jeg var litt irritert på henne, på grunn av det.
Det var liksom en litt trist stemning, som lå over den tiden, i Vestmarka, før mora vår traff Arne Thomassen.
Det var litt skjørt liksom, men det kunne også være litt morsomt innimellom.
Det var liksom et helt nytt liv da, fra Toppen 4.
Men Arne Thomassen, han var en streng og alvorlig mann, vil jeg si, så det ble vel ikke akkurat noe artigere, å bo hos mora vår, vil jeg si, etter at han flytta inn hos oss.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi bodde ikke i Vestmarka så lenge som et år engang, tror jeg.
Og jeg husker ikke så utrolig mye derfra.
Men det med alle de artige nissene, som plutselig var i stua, en dag, som jeg våknet opp, og begynte å se meg litt rundt i huset, som vanlig, de syntes jeg var morsomme.
Så det var noen artige stunder også, i Vestmarka.
Det mest skremmende var vel det med brøytebilen, og det at Arne Thomassen en dag plutselig dukka opp der, for han var liksom en barsk type da, vil jeg si, og ikke en såkalt ‘myk mann’, som kanskje var normen, på 70-tallet.
Så han var ikke som pappaen til Albert Åberg, og de andre pappaene, som man kunne se, som barn, på 70-tallet, på norsk og svensk Barne-TV.
Så jeg følte meg litt skuffet noen ganger, siden jeg ikke syntes det, at foreldrene mine var sånn som de på Barne-TV.
Jeg husker at jeg noen år seinere lå i senga til mora mi, og så på Barne-TV, og skulle ønske at jeg hadde en far som Albert Åberg, var det vel.
Men det hadde jeg ikke.
Arne Thomassen var nok mye tøffere og barskere, enn faren til Albert Åberg.
Og faren min, (som moren vår fikk oss til å kalle ‘Pappa Arne’, siden både faren og stefaren vår het Arne. Så vi kalte faren vår for ‘Pappa Arne’ da, og Arne Thomassen for ‘Arne Thormod’, siden han også hadde et annet fornavn), han var kanskje mer umoden, eller ihvertfall mer vag og gåtefull, en faren til Albert Åberg.
Så jeg var litt misunnelig, når jeg så på Barne-TV, og så hvordan foreldrene til disse som det handlet om på Barne-TV var, husker jeg.
Men men.
Det er mulig at det var fler enn meg som var det, når de så på Barne-TV på 70-tallet.
Hva vet jeg.
I det neste kapittelet skal jeg skrive mer om hvordan det gikk videre da moren vår, søsteren min, Arne Thomassen og meg selv, flyttet til en stor vertikalt-delt bolig, som Arne Thomassen kjøpte, i Storgata, på Østre Halsen, våren eller sommeren 1974 vel.
Vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om det.
Vi får se.