Det var et par ting jeg kom på, fra da vi bodde i hytta, ute i Brunlanes.
Det ene var en St. Hansaften, antagelig sommeren 1975, når mora vår, Pia og jeg, var med bestefar Johannes, ut med en robåt med en liten påhengsmotor, ut fra Nevlunghavn.
Vi kjørte til en øy, i skjærgården utenfor Nevlunghavn.
Øya var full av folk, som spiste og kanskje drakk litt, og hygget seg.
Dette var nok fordi det var St. Hansaften.
Jeg tror også at bestefar Johannes, leste litt fra en bok han hadde skrevet, en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.
(Som bestemor Ingeborg ba meg skrive på maskin, fra bestefar Johannes sine håndskrevede notater, i 1986, var det vel.
For jeg gikk Handel og Kontor, og der måtte man ha skrivemaskin.
Så dro jeg ned til Stavern, hvor bestemor Ingeborg bodde da, med det ferdige manuskriptet, en søndag.
Jeg mener det kan ha vært i løpet av skoleåret 1987/88, hvis jeg ikke tar helt feil.
Men men).
Ihvertfall hendte det at bestefar Johannes pleide å lese for Pia og meg, fra boken sin, Mannen i Skogen, på den her tiden, rundt 1975.
Og jeg husker at jeg syntes at den boken var veldig artig.
Men men.
Arne Thomassen hadde også en båt, i marinaen, på Østre Halsen.
Den var vi ute med noen ganger.
Mora vår var ikke alltid med.
En gang mora vår ikke var med, så ville Pia se over rekka på båten, og hun fikk overvekt, og hvis jeg ikke hadde holdt henne fast, (jeg satt ved siden av henne), så hadde hun tippet over kanten, tror jeg.
Arne Thomassen kunne ikke svømme, og det kunne ikke jeg heller da, (som fire-åring, eller noe, kanskje).
Så det var vel ganske flaks.
Selv om dette riktignok var inne ved bryggene, og det vel var andre folk i nærheten, så det er mulig at noen av de hadde hoppet uti.
Det er mulig.
Men men.
Mora mi og Arne Thomassen, var også på en ferie, til Mallorca.
Da var søstera mi hos Ågot, og jeg var hos Ingeborg.
Jeg husker det sånn, at jeg var sjeleglad, hvis jeg fikk en stund fred, fra kommentarer eller mas, fra Ingeborg.
Dette var da de bodde i Sætre.
Jeg var mye mer glad i bestemor Ågot, og var sur på mora mi, når hu henta meg, etter ferien, siden jeg ikke likte bestemor Ingeborg.
Bestemor Ingeborg tolket dette feil, og har senere skrevet i brev, (rundt 2005 vel, etter at jeg flyktet til Liverpool), at jeg ikke ville se på min mor, for jeg var så begeistret for Ingeborg.
Men det var egentlig fordi jeg var sur på mora mi, siden jeg måtte være hos Ingeborg og de, og ikke fikk være hos Ågot, hvor jeg likte meg bedre.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg har også sett over det skjemaet, fra Folkeregisteret, hvor det står hvor jeg har bodd, på 70 og 80-tallet.
(Fødselsattesten min, heter det vel).
Noen av stedsnavnene er som jeg har nevnt i tidligere kapitler feil, (sånn som jeg kan skjønne det, ihvertfall).
Det står ‘Granum, Rømminga’, istedet for Vestmarka.
Og Kongegata i Larvik, istedet for Brunlanes.
Men men.
Men flyttedatoene ser ganske riktige ut.
Jeg kan skrive det som står på skjermaet, fram til Mellomhagen:
– Det står ‘Hurum, Klokkarstua’ og min morfar Johannes Ribsskog sitt navn, fram til 20/8-70.
(Jeg ble jo født 25. juli 1970).
Så det var antagelig de ukene jeg lå i kuvøse, fram til 20. august.
Noe sånt.
Så står det Syvertsvolden, Nesbygda, og R. Ivesdal, fram til rundt 21/6-71, (dette var datoen for når flyttemeldingen ble levert).
Dette var antagelig den puben, ute i Nesbygda, som faren min en gang på 80-tallet, fortalte at vi bodde ovenfor.
Men men.
Så står det Bergeråsen gårdnummer 1/81, på en linje uten flyttedato, og en T. Gulbrandsen, som eier.
Så står det Leirfaret 7, på Bergeråsen, og at flyttemelding derfra til Toppen 4, ble levert 31/7-72.
Jeg husker ikke noe fra Syvertsvolden, Bergeråsen 1/81 eller Leirfaret 7.
Så jeg husker altså ikke noe fra før jeg fylte to år.
(Hvis ikke jeg blander da).
Den røde plasttraktoren, må jeg antagelig ha fått på en av de tre stedene.
Men så glemt det.
Men jeg har nok husket at jeg var stolt over den, senere, når min mor ville la Pia bruke den.
Så det er mulig at jeg kan ha fått noe sjokk, eller noe, eller vært litt traumatisert, eller noe, for jeg husker ikke noe klart, før fra Toppen 4 da.
Men men.
Det står at jeg flyttet fra Toppen 4, 7/9-73, så dette var antagelig da vi flyttet til Vestmarka, med mora vår.
Og til Storgata, på Østre Halsen, så står det at jeg flyttet 7/3.74.
Og derfra står det at jeg flyttet 010675.
Så det må ha vært da vi flytta til Brunlanes, mener jeg, (selv om det står Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret).
Men men.
Til Mellomhagen, så flyttet jeg 16/3.76, står det.
Så jeg var altså ikke fylt seks år enda, da vi flyttet til Mellomhagen.
Men den jula som vi bodde i Brunlanes, det var altså jula 1975, og ikke 1974, som jeg vel kom til å skrive, en gang, i det forrige kapittelet.
(Det var den jula hvor vi først pakket ut gaver, i Brunlanes, på lille julaften, og så dro til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, på julaften.
Og det var vel også den her jula, som vi så Plutti Plutti Plot, på norsk TV, ute på hytta i Brunlanes da).
Jeg har skrevet at vi ikke fikk lov å prate med faren vår engang, da han plutselig dukka opp i en Mercedes, da vi bodde i Brunlanes.
Men måtte sitte inne og se på faren vår, (mora vår sa vi måtte låse døra), som satt i Mercedesen da, i kanskje 10-15 minutter, før han kjørte igjen.
Så det var noe som jeg syntes var rimelig trist, for å si det sånn, for da hadde vi ikke sett faren vår, siden vi bodde i Vestmarka vel, altså kanskje cirka et og et halvt år tidligere.
Mora vår dytta jo også Ågot ned fra trappa der, sånn at hu brakk armen.
Men men.
Men likevel, så husker jeg det sånn, at vi besøkte faren vår, en gang, mens vi bodde i Brunlanes.
(Vi bodde i Brunlanes i bare 9-10 måneder, ser jeg nå, fra juni 1975 til mars 1976).
Men men.
For jeg husker et besøk, hos faren vår, som da hadde flyttet til Bergeråsen.
Han hadde kjøpt en to-roms leilighet, i Hellinga 7B.
Dette må nok ha vært mellom juni 1975 og mars 1976 da.
Kanskje i påskeferien 1976, eller noe, etter at bestemor Ågot hadde kommet seg, fra å ha brekt armen kanskje.
Hvem vet.
Noe sånt.
Faren vår sa at det lukta møkk av oss, og det første han gjorde, var å hive oss i dusjen, i Hellinga 7B der.
Han hadde ei dame på besøk, som jeg lurer på om kan ha vært hu fra Jæløya, som han var sammen med, på den her tida.
(Ei i 20-åra, med mørkt hår vel).
Vi hadde jo ikke vært på besøk hos faren vår da, siden påsken eller sommeren 1974 kanskje.
Noe sånt.
Så det var en periode på nesten to år, som vi ikke besøkte faren vår.
Og jeg var egentlig ikke så glad i mora vår, så syntes hu var streng osv., og ble nesten nervevrak, av å bo hos mora mi og Arne Thomassen.
Så jeg løp jo nærmest ut av dusjen, uten klær, for å være sammen med faren vår da.
(Vi hadde jo ikke dusj på Vestmarka, så det her var kanskje den første gangen jeg dusja, eller noe.
Hvem vet).
Jeg visste vel ikke hvor klærna mine var heller, men jeg så at hu dama ikke likte det, at jeg gikk bort til dem, i den grønne sofaen der, uten klær.
Men men.
Men jeg var liksom på gråten da, siden jeg var så glad, for å få litt pause, fra mora mi og Arne Thomassen.
Så sånn var det.
Vi klødde også fælt i rompa, husker jeg, dagen etter vel, da vi var på Sand, hos Ågot og Øivind, hvor faren vår jobba, på snekkerverkstedet, til Øivind, i nabobygningen, til huset til Ågot.
Faren vår sa at vi hadde mark, eller noe, og vi fikk ikke lov å klø oss, selv om det klødde.
(Selv om jeg ikke kan huske det, at vi pleide å klø i rumpa, da vi bodde i Vestmarka.
Men men).
Så sånn var det.
Det var vel den ferien, som de spilte ‘en skigard kan aldri vara evig’, på radioen.
Og da spurte jeg Ågot og Øivind, hva en skigard var, husker jeg.
Men men.
Tilbake til Mellomhagen.
Den første dagen der, var det vel, så dukket en av naboguttene opp.
Pål Andre, het vel han.
Han var et år eldre enn meg, og løp etter meg rundt bilen vår, eller noe, mens Arne Thomassen stod og så på vel.
Pål Andre hadde to brødre, en eldre og en yngre.
Så jeg var jo nesten fra første dag, i en slags krig, mot de her brødrene, som lett kunne banke meg og kryne meg, hvis de fikk tak i meg.
(Noe som skjedde et par ganger i begynnelsen, ihvertfall).
Men men.
Vi bodde også her i et vertikalt delt hus, som var på to etasjer.
En ung politimann, og kona hans, bodde i den andre halvdelen av huset.
Vi hadde en hage, foran huset, og bak huset hadde vi noen boder, og det var fjell bak de bodene igjen, Øvre Mellomhagen, eller hva den gata het igjen, lå liksom på en ås, eller høyde da.
Så sånn var det.
Det var villkatter der, og mora vår pleide å hive brunost ut fra kjøkkenvinduet, i første etasje, og gi til kattene da.
Det var også en kjellerstue der, som Pia og jeg fikk bruke som et slags lekerom vel.
Vi hadde også vært vårt rom, hvis jeg ikke husker helt feil.
Mora vår hang en plakat av svenskekongen, opp på mitt rom, en gang, husker jeg.
Arne Thomassen likte ikke det, husker jeg.
(Svenskekongen gifta seg på den tida, og derfor var det vel, at det var plakat av han, i et ukeblad da.
Noe sånt).
TV-en stod på soverommet til Arne Thomassen og mora vår.
Og en gang, som Arne Thomassen ikke var hjemme, så vekte mora mi meg, en lørdagskveld, og lot meg ligge i senga hennes, sammen med henne, for å se på Grand Prix, som var fra London vel.
Mora vår hadde vært Au Pair i England, og likte mye som hadde med England å gjøre.
Hun drakk te, juice og spiste engelsk konfekt, er noen av de tingene jeg husker.
Hun røkte Pall Mall sigaretter på den her tiden, (selv om hun begynte å røyke Prince seinere).
Jeg var jo i en slags krig, med de tre naboguttene så mitt fristed ble på en måte soverommet til mora mi og Arne Thormod, hvor TV-en stod.
Her kunne jeg ligge hele lørdagene og se på sport.
Jeg var mest glad i skisport, og holdt fælt med Norge da.
En gang, som vi var hos Cathrine Gran og dem, i Stavern, så spurte broren hennes og en kamerat av han, hvilket engelsk lag jeg holdt med.
De holdt med Nottingham og Manchester (United), tror jeg, og jeg måtte liksom velge et av de lagene da.
Jeg bare sa et lag, for jeg hadde egentlig ikke noe engelsk favorittlag.
Men jeg så jo på sport, og begynte etter dette, også å følge med mer på fotballkampene.
Og hadde det i bakhodet da, at jeg måtte finne meg et engelsk lag å holde med, jeg og.
Og noen uker etter den episoden i Stavern, så slo Everton Coventry, 6-0, på Goodison, i en TV-sendt kamp.
Og mora mi satt utafor soverommet, den lørdagen, av en eller annen grunn, og jeg sa det, at Everton scorte.
(For jeg syntes draktene var fine og, og kommentatoren var våken og engasjert, så jeg begynte å holde med Everton.
Glad for å ha funnet et eget lag, som var forskjellig fra de, som de Stavern-gutta holdt med.
Så sånn var det).
Everton vant kampen 6-0 til slutt, og jeg har holdt med Everton hele tiden, etter dette.
Pia var i en gjeng der.
En gjeng jeg ikke likte.
Det var mest jenter, og de holdt til litt lenger ned i Mellomhagen, mot Lågen.
De lekte sisten på en ‘urettferdig’ måte, husker jeg.
Alle ble liksom ledet av en jente, og de samarbeidet, om at noen skulle ha sisten mer enn andre.
Ei som het Unni, var det vel, begynte å grine, og meg behandla de like dårlig.
Kanskje fordi vi hadde lyst hår?
Hva vet jeg.
Etter dette, så ville jeg ikke leike, med de ungene.
Og når jeg også var uvenn med de tre naboguttene, så var det ikke så mange å leike med der.
Men vi hadde jo bodd i Brunlanes, hvor det ikke var noen andre unger enn Pia og meg, så det var ikke så utrolig farlig.
Jeg syntes det var artig å se på sport og sånn, så jeg oppførte meg kanskje litt voksent, for alderen.
Det er mulig.
Når vi flyttet til Mellomhagen, så begynte jeg samtidig, i en barnehage, i Larvik, (opp mot Tagtvedt vel), som het Ulåsen barnehage, eller noe sånt, tror jeg.
Der gikk jeg, i en del måneder, før jeg begynte på en barnehage, på Halsen.
På den barnehagen i Larvik, så fikk jeg være politimester Bastian, på avslutninga, eller hva det var.
Bestemor Ingeborg, mora mi og Pia, kom for å se på meg, da jeg var politimester Bastian da.
(Enda jeg ikke var blant de eldste ungene der.
Men jeg husker at noen jenter sa det, at jeg var større, enn en annen gutt, som var eldre enn meg.
Men men).
En av lederne der, het Erik, mener jeg.
En med helskjegg og mørkt hår vel.
Han jobba i kiosken i Bøkeskogen, når vår barnehage, (og kanskje noen fler), var der for å feire 17. mai.
Det må vel ha vært 17. mai 1976.
Et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen.
(Grunnen til at jeg fikk gå på barnehage i Larvik var kanskje det at det stod Kongegata, i Larvik, som min adresse, hos Folkeregisteret.
Men det var altså i Brunlanes, som vi hadde bodd.
Arne Thomassen hadde kanskje klussa med skjema, av en eller annen grunn.
Han jobba jo med noe bygningsarbeid, oppe i Kongegata der vel, opp mot Bøkeskogen, i Larvik).
Men men.
Etterhvert måtte jeg begynte på en annen barnehage, opp forbi Bergsli-hallen der, hvor Larvik spiller håndballkampene sine vel.
Dette var en mye kjedeligere barnehage.
Og jeg måtte alltid veve noen vever, osv.
Og vi ble noen ganger bedt om å krabbe på alle fire, og si hvilket dyr vi var.
Jeg sa alltid ‘løve’, (siden jeg var født i løvens tegn).
En dame, som jobbet der, sa at det var tørr luft der.
Jeg sa dette til mora mi, og mora mi spurte neste dag, om det var tørr luft der, og noen uker seinere, så hadde de fått luftfukter.
Men men.
Elvis døde, mens vi bodde i Mellomhagen, husker jeg.
Faren vår ga Pia og meg en gang to LP-plater, mens vi bodde i Mellomhagen, som vi ofte spilte, på platespilleren, som stod i stua i første etasje.
Pia fikk en plate med ABBA, og jeg en med Elvis.
Så sånn var det.
Den platespilleren ble ofte byttet ut med andre modeller, som så nesten like ut.
Dette var sånne ‘stereo-anlegg’, som var vanlige på denne tiden vel.
Det var platespiller, radio og kassettspiller, i ett.
Så sånn var det.
Det var vel noen venner av Arne Thormod, som de byttet med, tror jeg.
En gang, så viste mora vår Pia og meg, at det lå masse sedler, under en pute i sofaen, eller noe.
Disse skulle vi dra til Syden for, eller noe.
(Noe som aldri ble noe av).
Kanskje de hadde spilt poker?
Ikke vet jeg.
Pia og jeg måtte legge oss tidlig, og mora vår og Arne Thomassen, hadde ofte gjester, i Mellomhagen, i helgene, osv.
Men men.
En vinter, før jeg begynte på skolen.
(Det må vel ha vært vinteren 1976/77).
Så bodde vi noen måneder, i en leilighet, i Skreppestad-blokkene, like ved.
Det var kaldt på mitt rom, og jeg fikk bare ha en sommerdyne, så jeg ble veldig forkjølet, husker jeg.
(Jeg husker at mora mi sa til en venninne, at hun ikke ville la meg ha dundyna hennes.
Så mora vår var nok ikke noen veldig omsorgsfull mor.
Men kanskje litt umoden?
Men men).
En dag ville jeg ikke gå i barnehagen, (som jeg syntes var kjedelig).
Men akte istedet utenfor Skreppestad-blokkene, den dagen.
Da ble mora mi nesten forhørt, av barnehage-lederen, dagen etter.
Lederen, (en dame i 40-åra, med rød-brun sveis vel), ville høre hva dette kom av.
Men mora mi var jo husmor.
Men hu måtte forklare seg, hvis hun ikke ville ha ungen sin i barnehagen, en dag.
Så de var kanskje litt formynderiske, i den barnehagen der.
Hvem vet.
Da vi flyttet tilbake til Mellomhagen, så hadde Arne Thomassen pussa opp der.
Jeg husker det gikk et støkk gjennom meg, når jeg så hvordan den nye trappa var der.
Den nye trappa hadde skikkelig mye luft, mellom hvert trappetrinn.
Så en unge kunne lett falle mellom trappetrinnene, (så det ut som for meg), og falle ned på kjellergulvet, eller noe.
Den gamle trappen hadde vært uten luft, mellom trinnene, så jeg fikk nesten sjokk, må jeg si.
Men men.
Trappa skinte vel også, så den var vel rimelig glatt tror jeg.
Den var vel lagd i furu, vil jeg vel tippe på.
Men men.
Samtidig fikk jeg en Märklin modeljernbane, eller noe, av onkel Martin, som da vel kan ha vært rundt 18 år kanskje.
Hvem vet.
Så om planen var at jeg skulle rushe ned alle de glatte trappene, for å leke med modelljernbanen, og slå meg ihjel?
Hvem vet.
Det virka ihvertfall litt spesielt.
Men men.
Jeg gikk forsiktig i trappene, så det gikk greit.
Men men.
Pia begynte også i den samme barnehagen som meg, det siste året, (eller om det var halvåret), som jeg gikk der.
I begynnelsen så fikk jeg ikke lov å gå til barnehagen, men det siste året så pleide vel Pia og jeg, å gå fram og tilbake til barnehagen, hvis jeg husker riktig.
Noe sånt.
Jeg husker det var to tvillinger, (to gutter), i barnehagen, som var et år yngre enn meg, som fikk lov å gå hjem alene.
Så jeg ble litt misunnelig på dem, siden de ble behandlet mer som voksne, av foreldrene sine da.
Men men.
Det var forferdelig kjedelig, det siste året i barnehagen, husker jeg.
En gang, så slo en gutt meg.
Jeg satt for det meste, som nesten i koma der, på grunn av kjedsomhet.
Jeg ropte da på lederen, for jeg hadde merka det, at hu var strengest.
En annen dame dukket opp, men jeg spurte etter lederen.
(Hun dama med det brun-røde håret vel).
Han gutten sa noe sånt som ‘å nei’.
Hun lederen var nok den eneste som han var redd for der.
De andre damene var nesten ikke noe strenge, så det var liksom ikke noe straff å få kjeft av de.
Men men.
Hun lederen dukket opp da, og begynte å spørre meg hvorfor jeg ville at hun skulle dukke opp der.
Og jeg sa vel det da, som jeg syntes, at hun var strengest.
Så det er nok ganske mulig at hun har fått et horn i siden til meg.
Hvem vet.
Men men.
En gang, sommeren før jeg skulle begynne i første klasse, så skjedde det noe veldig merkelig, på den barnehagen.
Jeg kjedet meg som vanlig.
Og mora mi stod og pratet med hun lederen, før vi skulle dra hjem da.
De sa at jeg måtte ta av meg underbuksa.
På grunn av et eller annet.
Ei cirka 17 år gammel barnehagetante, dro meg inn til den avdelingen, som var for de minste barna, (en avdeling jeg aldri var på), hvor det var tomt da, og jeg måtte ta av meg underbuksa, som mora mi og lederen hadde bestemt.
Hu 17 år gamle jenta, i dongerishorts vel, (med langt mørkt hår vel), fortalte meg det, at hu heller ikke hadde truse på seg.
(Av en eller annen grunn).
Så tok jeg på meg shortsen da, og underbuksa mi havna kanskje i veska til mora mi.
Hvem vet.
Jeg vet ikke om det var det fine været, eller det hu unge barnehagetanta hadde fortalt meg, om at hu ikke hadde truse på seg.
Jeg fikk uansett ihvertfall ståtiss.
Noe som passet dårlig, for mora vår dro med Pia og meg, til Hvittensand, hvor vi bare gikk fra starten av stranda, og til slutten av stranda, og tilbake igjen.
Uten å sole oss, eller noe.
Men shortsen min var så kort, og jeg kjedet meg så mye, fra å ha vært i den kjedelige barnehagen.
At jeg merket ikke det, at ståtissen min, falt ut av shortsen, og alle kunne vel se den, antagelig.
Så merket jeg det til slutt, og puttet tissen min inn i shortsen igjen.
Men da hadde vi allerede gått forbi alle som lå på stranda.
Det var vel kanskje i juli, eller noe, dette.
(Og Hvittensand er en populær og fin strand).
Men men.
Mora mi pratet til en gutt i tenårene, og fikk han til å dukke opp, oppe hos oss, i Mellomhagen, dagen etter, eller noe.
Jeg hadde ikke noe interesse av å ha noe med en tenåringsgutt å gjøre, så det var mora mi sitt prosjekt.
(Mora mi kunne kanskje være litt manipulerende.
Hu hadde stadig kontakt med forskjellige kjekke tenåringsgutter, på den her tiden, sånn som jeg husker det.
Men men).
Han gutten kom opp til oss da, og ville se på at jeg sparka fotball i hagen.
(Bestefar Johannes hadde gitt meg en fotball, like før.
Dette var vel den sommeren jeg fylte syv år.
På seksårsdagen min, så fikk jeg vel en tinnsoldat, av bestefar Johannes, forresten.
Som han kanskje hadde kjøpt i London.
Han pleide å dra til London, sammen med bestemor Ingeborg, for å kjøpe antikviteter, som de solgte, fra huset i Nevlunghavn).
Ingen hadde lært meg å spille fotball.
Men han tenåringsgutten beordret meg til å sparke ballen da.
Så klagde han på at jeg bare tuppa ballen.
Så gikk han inn til mora mi og Pia, og jeg måtte vente i hagen.
En senere gang, så var han tenåringsgutten, inne på soverommet til mora mi og Arne Thormod, mens jeg så på TV der, og snakka om det, at man lever bare så og så mange år, eller noe.
(Uten at jeg skjønte hva poenget var, om det var en trussel, eller noe.
Hvem vet).
Men men.
En skogkatt fødte kattunger, i kjelleren til Pål Andre og de, og vi fikk en kattunge.
Den kalte vi Pusi, (mora mi fant på navnet), og en dag var Pusi borte.
Arne Thomassen var ikke hjemme, og jeg måtte gå ut og lete.
Katten stod og mjauet, på en fjellhylle, bakerst på eiendommen vår.
Den var bare en kattunge, så den klarte ikke å komme seg hverken opp eller ned.
Etter dette, så ble liksom Pusi min.
Den ville noen ganger ligge i senga mi, og sutte på pysjamas-genseren min, mens den malte og tok klørne ut og inn av potene, mot magen min, samtidig, (uten at det gjorde vondt, for å si det sånn).
Så Pusi trodde kanskje at jeg var moren dens.
Hva vet jeg.
Men men.
Jeg fikk en sykkel, i Mellomhagen, den første sommeren der vel.
(Som var sommeren 1976, står det hos Folkeregisteret).
Arne Thomassen kjøpte sykkelen, på varemagasinet Albert Bøe, (faren til Anette Bøe), i Larvik.
Jeg lærte å sykle, i Mellomhagen da.
Mellomhagen, var en rolig gate, uten gjennomfarts-trafikk, eller buss, som i Storgata, hvor vi bodde, et par år før det her.
En dag den sommeren, så hadde Pål Andre og de grillfest vel.
Jeg likte ikke Pål Andre, så jeg ble ikke med på grillfesten.
Men Arne Thomassen, mora mi og Pia, ble med på festen deres.
De satt i hagen til Pål Andre og de da, mens jeg øvde meg på å sykle.
Dette må vel ha vært om kvelden, så det var kanskje derfor jeg bomma litt, når jeg skulle sykle, fra Mellomhagen, og inn i oppkjørselen vår.
Jeg traff porten og falt ned på stanga vel, og slo meg der det gjorde mest vondt.
Jeg var oppmerksom på at faren til Pål Andre så på meg, mens jeg syklet.
Det var kanskje derfor jeg kræsjet.
Jeg sa derfor ikke ‘au’, men holdt smerten inni meg.
Jeg husker jeg hørte det, at faren til Pål Andre, sa noen kommentarer om meg, til Arne Thomassen.
Så måtte jeg ha damesykkel, med støttehjul, etter dette.
Arne Thomassen inn på Albert Bøe, (og jeg måtte være med).
Dette var veldig flaut.
Etterhvert fikk jeg ta av støttehjulene, (etter mange måneder vel).
Men jeg hadde fortsatt damesykkel da, noe som var veldig flaut.
Men men.
Vi dro en gang på sykkeltur, Arne Thomassen, mora mi og jeg.
Pia satt på bak på sykkelen til Arne Thomassen.
Vi syklet ut mot Bergslihallen og Halsen-banen der.
(Men ikke vi tok ikke av fra riksveien opp dit).
I bakken tilbake, opp til krysset ved Mellomhagen der.
Så fikk Pia foten sin inn i eikene, på sykkelen, og hun forstuet foten, og måtte på sykehuset, husker jeg.
Men men.
(Selv om det vel aldri ble klart, hvem sin feil det var.
Selv om det var noe vi alltid var opptatt av vel.
Hvem sin feil noe var.
Men men).
Så sånn var det.
Pia hadde ei venninne, på min alder vel, med mørkt hår, som hu fortalte meg, at bada naken, i et svømmebasseng, i hagen sin, eller noe.
Jeg ble ikke med opp dit.
Men plutselig en dag, så stod hu jenta naken, i oppkjørselen vår, og spylte seg med hageslangen vår.
(Så jeg tilfeldigvis, når jeg gikk forbi med sykkelen, eller noe).
Så det var den første jenta jeg så naken, tror jeg.
(Med untak av søstera mi da).
Hu var jo bare 6-7 år, sånn som meg, så hu hadde jo ikke pupper, eller noe, da.
Og uten at jeg skjønner det, hvorfor hu stod naken utafor huset vårt.
Men men.
Cathrine Gran, var på besøk hos oss, med mora si da.
Og av en eller annen grunn, så skulle hu ligge i fotenden, i senga mi.
Og plustelig skreik hu det, at ‘Erik sparker meg i tissen’, og forsvant ut av rommet mitt, og til mødrene våre da.
Det var jo ikke så enkelt, å stokke beina sine, når man lå sånn i fotenden, til hverandre.
Men jeg tror ikke jeg sparka henne i tissen, men jeg kom kanskje borti beinet hennes, eller noe da, med foten min.
Noe sånt.
Hva de mødrene våre tenkte på, når hu Cathine Gran skulle ligge i senga mi sånn, det veit jeg ikke.
Pia hadde jo sitt eget rom der, så hu kunne vel kanskje heller ha ligget der?
Hva vet jeg.
Men men.
En dag, som Pia og jeg, gikk ut i oppkjørselen vår.
Så kom plutselig onkel Runar og faren min, løpende mot oss.
Det kan vel ha vært sommeren 1977 kanskje?
Eller sommeren 1976, for vi bodde der i to somre.
Runar grep tak i meg og satt meg inn bakerst i bilen hans.
Faren min grep tak i Pia og satt henne inn på den andre siden, bak i bilen.
I midten satt kusina vår Heidi, som var født i 1975.
Hu kalte Solo for saft, så hu var knaskje to år da, siden hu kunne prate.
Så da var nok dette sommeren 1977.
Så sånn var det.
Det at den to år gamle kusina vår satt der, førte til det, at Pia og jeg ikke skreik, eller grein, men behersket oss, og var stille da, av hensyn til Heidi da.
Så sånn var det.
Så vi ble kidnappet da, og kjørt til Sand, til Ågot og Øivind der.
Uten at jeg visste at det var noen konflikt, mellom foreldrene mine, på denne tiden.
Det var jo en forknytt stemning, over den ferien.
En dag, (etter en drøy uke, eller noe, vel).
Så tok faren min meg med til butikken, på Sand.
På veien møtte vi en politimann.
Som sa noen gloser til faren min.
(Uten at jeg vet hva en politimann gjorde på Sand.
Nærmeste lennsmannskontor er jo i Svelvik.
Og det er sjelden politifolk på Berger.
Og hvis de er der, så sitter de vanligvis i en politibil, for å si det sånn.
Men men).
Jeg ble nervøs, etter dette møte med politimannen.
Jeg ville ikke at faren min skulle havne i fengsel.
Øivind satt utendørs, i det fine været, sammen med faren min og meg.
Øivind sa ‘se på guttungen’ da.
Om meg.
Så ble jeg vel spurt da, om jeg ville tilbake til mora mi.
Jeg sa vel ‘ja’ da.
Jeg kunne jo ikke forestille meg det, at Pia ikke skulle være med.
Men så kjørte faren min meg tilbake til Mellomhagen, (sånn som jeg husker det ihvertfall).
Men _uten_ Pia vel, (sånn som jeg husker det).
Etter en stund, så kjørte faren min dit, med Pia og.
Men da holdt mora mi meg litt unna Pia vel.
Så om det var Pia, eller en annen jente, det har jeg lurt litt på noen ganger.
Men men.
Pia har jo nå krøllete hår.
Jeg er ikke sikker på om hun hadde det før.
Og vi ligner vel ikke noe særlig.
Pia ligner vel ikke på noen andre, på hverken mors eller farssida vel.
(Selv om hu påstod det, at hu ligna på ei som Øivinds bror, Idar Sandersen hadde bilde av, når vi var i begravelsen til Øivind og Idar Sandersens bror, Gunnar Bergstø, i Holmsbu, i 2001 vel).
Hm.
Men men.
En mann som bodde litt nærmere ungdomsskolen, (var det vel), og fotballbanen, ble kalt for ‘Kvæler’n’.
Det var en som kjørte rundt på scooter.
Det var en gutt som fortalte oss dette.
En gutt som sykla rundt i Mellomhagen da.
Som søstera mi og jeg prata med, den første tida vi bodde der vel.
Og som jeg lurer på om gikk i klassen min.
Hm.
Jeg leika jo ikke med Pål Andre og de, og heller ikke med den gjengen, som søstera mi leika med.
Så en gang, så lånte jeg et bildekk, når de bytta dekk, (antagelig våren 1977).
Jeg var uheldig med dekket, og det rulla ned hele Mellomhagen, ned mot Lågen, og over Tjøllingveien, (eller hva den veien heter igjen).
Dekket traff heldigvis ikke noen biler, i Tjøllingveien, og Arne Thormod Thomassen, måtte bli med meg, når han kom hjem fra jobb, for å finne dekket.
En gang, så sendte mora mi meg, for å handle på Samvirkelaget, ved Skreppestad-blokkene, (et annet Samvirkelag, enn det jeg skulle handle melk på, da vi bodde i Storgata, et par år tidligere).
Det var så mange matvarer, og de var så tunge, at bæreposen gikk i stykker.
En melkekartong, var det kanskje, skar seg gjennom posen, og posen ble helt ødelagt.
Jeg stod så med mange matvarer, på bakken, nederst i Mellomhagen.
Ei kone som bodde nederst i Mellomhagen, kom forbi, og jeg spurte om jeg kunne få en pose.
Dama gikk inn i huset sitt, (for å hente en pose, trodde jeg), men hu kom ikke tilbake.
Så jeg stod der i et kvarters tid kanskje da, før mora mi dukka opp, og hjalp meg å bære matvarene hjem.
En gang, som vi besøkte Karin vel, (mora til Herman), i Skreppestad-blokkene, så falt jeg på isen.
Jeg hadde for vane, å løpe mot bilen, når jeg så den.
Og kjedet meg hos Herman og dem.
Jeg løp mot bilen, når vi skulle hjem.
(Hu Karin fulgte oss til bilen, av en eller annen grunn).
Jeg var vel seks år kanskje, og var ikke så høy da.
Men jeg mistet fullstendig bakkekontakten, og liksom lå i lufta da, husker jeg, mens jeg ventet på møtet med asfalten.
Det var isfritt, men jeg mener jeg husker en kar med hageslange, som stod nede ved bilene.
Da vi dukket opp der, den dagen.
Enda det ikke var sommer.
Så jeg slo hue i asfalten da, og besvimte.
Jeg husker som i en døs, at jeg ble bært inn bak i bilen til mora mi.
(En folkevognboble vel).
Mora mi kjørte til Samvirkelaget, og spurte søstera mi om hun skulle ha en sjokolade.
(De kjørte altså ikke meg til sykehuset.
Men hun Karin var sykepleier.
Så det her var kanskje noe med Johanitterordenen/Hospitalordenen?
Min fars nye stedatter Christell har jo en bror, på Vestlandet, Bjørn Humblen, som har vært medlem av den ordenen, har jeg lest, i Aftenpostens tekstarkiv, (noe jeg fant der, da jeg søkte på ‘Humblen’).
Men men).
Pia sa vel også noe sånt, til mora mi, før hu gikk inn på Samvirkelaget, (sånn som jeg husker det), at ‘hva skal vi gjøre nå, som Erik er død?’.
(Noe sånt mener jeg at jeg hørte i ørska.
Men men).
Jeg ble sur på mora mi, siden hu kjøpte sjokolade selv om jeg var besvimt/i koma.
Så jeg våkna opp, mens mora mi var i butikken.
Jeg sa til Arne Thomassen, da vi kom hjem, at jeg hadde besvimt, og gikk og la meg.
Jeg lurer på om Pia og jeg bytta rom, etter oppussingen.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men men.
En gang, etter at jeg hadde begynt på skolen, så prøvde en hollandsk gutt, som gikk i parallell-klassen min, å stjele sykkelen min vel, som lå i hagen eller oppkjørselen vår.
Jeg hadde såvidt prata med han, i skolegården, til Østre Halsen skole, som vi jo bodde ved siden av, da vi bodde i Storgata.
Det var kanskje Pia som advarte meg.
For hun hadde vel det rommet, som hadde vindu ut mot Mellomhagen.
Jeg tror det var sånn.
Og jeg gikk ut, og sa ‘hei’ til han hollandske gutten, som kvakk til, over at det var jeg som bodde der vel, (en han kjente), og som så vel stakk vel.
Men jeg skjønner vel det nå, at det var et forsøk på stjele sykkelen min kanskje.
Det var vel også noen andre gutter der, sammen med han.
Noe sånt.
Jeg kjente han, for jeg hadde bytta fotballkort med han, i skolegården.
Jeg begynte jo i første klasse der, høsten 1977.
Jeg var motivert for å begynne på skolen, og var først i alt omtrent vel.
Faren min hadde lært meg ganging, for han visste meg for noen kamerater, eller noe, et år eller to før.
Han lærte meg ikke hva ganging egentlig var, men han fikk meg til å pugge noen gangestykker.
Som at 6 ganger 6, var 36, osv.
Jeg skjønte ikke hva ganging var, men pugga svarene.
Så kom det en mann dit, i Hellinga 7B, en gang jeg var på ferie der, et år eller noen måneder før jeg begynte på skolen.
Mannen, (som hadde mørkt hår, og en bart kanskje, og var litt tøff vel).
Han spurte meg om en del gangestykker da.
Blant annet 6 ganger 6.
Så om det var noe ‘mafian’, eller noe?
Hm.
Jeg var ihvertfall gira for å gjøre det bra.
Jeg var først ferdig med å gjøre alt mulig, som matteboka, og også håndarbeid, alt mulig forskjellig.
Jeg var veldig motivert, etter den kjedelige barnehagen, og brydde meg mest om å være flinkest i klassen, var det vel.
Jeg varierte de veiene jeg gikk hjem fra skolen, på grunn av at jeg ikke ville møte Pål Andre og de.
Så jeg møtte noen ganger tvillingene, fra barnehagen, etter skolen, og lekte noen ganger med de.
Jeg gikk også samme vei som en bondesønn, i klassen, som bodde på en gård, langs Tjøllingveien, ovenfor Skreppestad-blokkene, cirka.
Jeg og han som hadde fortalt om Kvæler’n, vi kom litt for seint i bursdagen, til han bondesønnen.
Jeg hadde drøya oss litt, for jeg hadde jo gått sammen med han gutten på skoleveien, enda det ikke var den veien som Mellomhagen-folk, pleide å gå.
Men men.
Vi sykla rundt litt lenge, rundt ungdomsskolen der, hvor det gikk ann å finne viskelær, utenfor vinduene, på baksiden av skolen, hvor det var skog, husker jeg.
Det var også en fotballbane der, men det var liksom de fra Øvre Mellomhagen, som var sjefene på den banen, (selv om den lå i Mellomhagen), så det var ikke alltid jeg fikk være med å spille der.
Men men.
Det vokste liljekonvaller, bak den banen, mener jeg at søstera mi viste meg, en gang.
Noe sånt.
Vi fikk også sparkstøttinger, i julegave, fra bestemor Ågot, (faren vår kom vel med de antagelig), den første vinteren der.
Så Pia og jeg, vi sparka noen runder, rundt på spark, i Mellomhagen, og Øvre Mellomhagen, den romjula.
(Selv om vi ble litt lei av de sparkene etterhvert vel.
Det var ikke sånn at alle ungene der hadde sparkstøtting, for å si det sånn.
Det var kanskje heller ikke så egnet, for å kjøre spark der.
Det var en forstad til Larvik, (kan man vel si), og ikke landbygda, for å si det sånn.
Noen lærere tok opp det med meg, at jeg ble mobba av Pål Andre og de.
Men jeg vet ikke hvem som sa det til de.
(Jeg ble vel kryna, hvis de så meg på skoleveien, for eksempel.
Så jeg gikk en vei, gjennom skogen, til Gulf, (som ble Shell), og så langs den hovedveien der, og så videre ned Storgata.
Jeg var kjent rundt der, for å si det sånn, for vi hadde jo bodd i Storgata tidligere.
Så sånn var det).
Vi måtte på helsesjekk, i første klasse, på et legekontor, ikke langt fra Shell der.
Og da ville mora mi bli med.
Og en lege dro ned underbuksa mi, og sjekket at begge ‘klinkekulene’ mine var der, for å si det sånn.
Noe som var veldig flaut, vil jeg si.
Jeg vet ikke om det var fordi at vår familie er kongelige, siden bestemor Ingeborg, er direkte etter Kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kleopatra og Kong David av Israel, osv.
Hvem vet.
I skolegården, så lekte vi mølje.
Mange gutter presset seg mot en vegg, på rad, for å dytte vekk han som stod innerst.
Jeg klarte noen ganger, (på slutten), å stå innerst nesten hele friminuttet.
Men men.
Når jeg gikk i første klasse der, så bodde Pia og jeg også en stund, hos Lasse og de, ut forbi Bergslihallen der vel.
Ved en stor og kjent gård, uti der.
De hadde Volvo, husker jeg, og Lasse hadde vel også en søster.
En gang passet de Pusi, mens vi var på ferie, og katta ble borte, men jeg fant den der likevel, og fikk den med hjem i bilen da.
Den var jo egentlig en villkatt, (norsk skogkatt), så den hadde kanskje lett for å bli vill igjen.
Hva vet jeg.
Vi bodde hos Lasse og de, en stund, og da kjøpte jeg klinkekuler, i kiosken, ved krysset, nedenfor Mellomhagen, mot Hvittensand.
Noen av klinkekulene var deformerte.
Så jeg klagde en dag, og fikk to nye poser.
Kioskeieren ville ikke ha tilbake de gamle posene, så jeg fikk mange klinkekuler.
Men men.
Der hadde dem også karameller til 5 øre, det året, tror jeg.
Det hadde jeg aldri hørt om før, i Storgata så kosta jo karamellene 10 øre.
Men de til 5 øre var et annet slag da.
Men men.
Jeg fikk vannblemme i hånda, da vi bodde en ukes tid, (mens mora vår og Arne Thomassen var i Syden, kanskje), av å pløye jorda, eller noe, som han Lasse, (som var et år eldre enn meg vel), fikk meg til å gjøre, på et slags jorde der, eller noe, vel.
Men men.
Det var også en kiosk, ved Samvirkelaget, ved Skreppestad-blokkene.
Dette kan kanskje ha vært jula 1976.
Bestemor Ågot hadde fortalt til meg en gang, like før det her, på et besøk på Sand, (om søskenbarna mine), at det er Lene, (som er døv), og det er Ove, (som ikke var døv, men bare så liten, at han ikke snakka så mye), osv.
(Enda jeg jo visste det her fra før, hvem de var).
Men det var så mange søskenbarn, på min fars side av familien.
På min mors side, så var det jo bare Joakim, i Sveits, (tante Ellens sønn), og han var jo mongolid.
Så jeg syntes det var artig, hos Ågot, for der var vi liksom en stor gjeng, med mange onkler og tanter og kusiner og fettere, som alle hadde liksom huset til Ågot og Øivind, som et slags hjem da, for stor-familien.
Så det syntes jeg var artig, for jeg syntes at mora mi og Arne Thomassen var så kalde og strenge.
Så sånn var det.
Og jeg var jo den elste av alle søskenbarna, og Ågot prata til meg, som om jeg var voksen, så jeg var jo nesten som en far for mine yngre søskenbarn da.
Noe sånt.
Det var vel Ågot som la opp til det, vil jeg si, når hun begynte å prate om søskenbarna mine til meg, på den måten.
Men men.
Så jeg gikk i den kiosken da, før jul, 1976 vel, og prøvde å finne julegaver til Ove og Lene, osv.
Fra penger jeg hadde fått, sikker av faren min da.
Så jeg kjøpte såpebobler og sånn da, til Lene og Ove og Heidi osv., da.
Jeg gikk flere ganger ned i kiosken og Samvirkelaget, og så etter julegaver til de, husker jeg.
Jeg var nesten som storebroren deres kanskje.
Noe sånt.
Og jeg syntes jo det var greit, for jeg mistrivdes så fælt, hos mora mi.
Det var som å slippe unna et mareritt, syntes jeg, å være hos faren min.
For det var så tøff og kald stemning, hos mora mi.
Men men.
En gang, som mora mi var i godt humør, og fornøyd med meg vel, (til en forrandring), så klarte jeg det, å knuse et kjellervindu, i Mellomhagen, når jeg skulle parkere sparkstøttingen fra Ågot, (som jeg egentlig var lei, men som jeg trodde at jeg behersket, å kjøre, siden jeg hadde hatt den en stund).
Mora mi spurte meg så, noen dager senere vel, om jeg hadde knust det kjellervinduet.
Jeg skyldte på Pål Andre sin lillebror, (siden han var minst av dem), og sa at han hadde kasta stein på vinduet, og knust det da, over fra deres side av gjerdet.
Noen dager etter det igjen, så hørte jeg skriking, i huset til Pål Andre og dem, fra faren til Pål Andre.
Så han lillebroren til Pål Andre fikk vel juling da antagelig.
Etter det, så hadde jeg sjelden noe mer med de brødrene å gjøre.
Kanskje fordi jeg da så enda mer på TV, for å holde meg unna dem, i tilfelle de var sure på meg, siden han ene av dem fikk skylda, for noe jeg hadde gjort.
Hvem vet.
Mora mi var så kald og streng, og jeg ble liksom tatt litt på senga, for dette var en tid, da det meste gikk greit vel, så jeg orka ikke noe kjefting, men skyldte på han lillebroren til Pål Andre da.
Men men.
Uten at de noen gang snakka med meg, om det her.
Men men.
En gang, i et friminutt, på skolen, så var jeg tørst kanskje da, og så noe vann, som lå på en trebenk, i skolegården, ved siden av der jeg satt.
Så tok jeg tunga på det, også var det snørr.
(Jeg vet ikke hva jeg tenkte på egentlig, jeg var helt i ørska.
Jeg kjeda meg kanskje, eller noe).
Men men.
Så det var ekkelt, det var helt sikkert.
Jeg fortalte det til søstera mi.
Og også en annen gang.
Og da sa jeg det, at det var noen andre som hadde gjort det.
Og da ‘arresterte’ Pia meg, og sa det, at jeg hadde fortalt om dette før, og da var det meg selv som hadde gjort det.
Så Pia kunne også være streng og kald, vil jeg si.
Det har hu etter mora si kanskje.
Hvem vet.
Men men.
Vi bodde i Mellomhagen i to år og to måneder, ser jeg her på skjemaet til folkeregisteret nå.
Fra mars 1976 til mai 1978.
Så det var mer som skjedde, da vi bodde i Mellomhagen, enn de andre stedene, som vi bodde, før det her.
Og jeg var jo også eldre, når jeg bodde i Mellomhagen, enn de andre stedene, som jeg har skrevet om.
Det er sikkert mye jeg har glemt nå og, som skjedde den tiden vi bodde i Mellomhagen.
Vi var blant annet på ferie, i Danmark, sommeren før jeg begynte i første klasse, mener jeg å huske.
Men jeg får heller skrive mer om dette etterhvert eventuelt.
Nå har jeg skrevet dette kapitellet, i ett nå, så jeg trenger vel en pause nå, får å si det sånn.
Men jeg lurer på om jeg skal skrive et eget kapitell, om de feriene vi var på, med mora vår og Arne Thomassen, mens vi bodde i Mellomhagen.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.