johncons

Måned: september 2011

  • Jeg sendte en e-post til Advokatforeningen i Danmark

    SV: VS_JurFak: Annen mulig prosjektoppgave – Juridisk Fakultet/Fwd: To the Law Faculty, regarding possible Final Year Project in Employment Law

    ——————————————————————————–
    Erik Ribsskog Tue, Sep 27, 2011 at 2:32 PM
    To: samfund@advokatsamfundet.dk
    Cc: maja.egede.rasmussen@jur.ku.dk
    Hei,

    kan dere hjelpe med denne arbeidssak som ogsaa danske statsborgere er involvert i?

    Hverken norsk eller engelske advokatkontor klarer aa hjelpe virker det som, gjennom Fri Rettshjelp i Norge og Legal Aid, i Storbritannia.

    Heller ikke universitetenes pro-bono avdelinger kan hjelpe, saa denne saken ser ganske haaploes ut.

    Saa haaper at dere har mulighet til aa hjelpe!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Arbeidsaken er i denne linken:

    https://johncons-blogg.net/search/label/Arvato-case

    ———- Forwarded message ———-
    From: !Journal Jura
    Date: Tue, Sep 27, 2011 at 7:55 AM
    Subject: SV: VS_JurFak: Annen mulig prosjektoppgave – Juridisk Fakultet/Fwd: To the Law Faculty, regarding possible Final Year Project in Employment Law
    To: eribsskog@gmail.com

    Kære Erik

    Tak for din henvendelse. Vi kan desværre ikke hjælpe dig med den fremsendte sag, da juridisk bistand betalende eller gratis, falder uden for vort område som Fakultet ved Københavns Universitet.

    Men vi vil henvise dig til forskellige muligheder for at få gratis advokathjælp.

    A) Københavns Retshjælp, http://www.retshjaelpen.dk/

    B) Advokaternes Retshjælp, http://www.kringlegangen.dk/

    C) En lokal advokatvagt, tilbud fra din lokale kommune og findes ved henvendelse til din kommune.

    Med venlig hilsen

    Maja Egede Rasmussen

    Uddannelsesservice – Studieadministration

    Det Juridiske Fakultet,

    Københavns Universitet

    Studiestræde 6, 2. sal

    1455 København K.

    Tlf.: 35 32 40 62

    E-mail: maja.egede.rasmussen@jur.ku.dk

    ——————————————————————————–

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 5. august 2011 00:54
    Til: ku@ku.dk
    Emne: Annen mulig prosjektoppgave – Juridisk Fakultet/Fwd: To the Law Faculty, regarding possible Final Year Project in Employment Law

    Hei,

    det er meg som arvet min mormors grandonkel Didrik Galtrup Gjedde Nyholm sine memoarer igjen, (før min mormor Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, plutselig ville ha de tilbake ifølge min far, Arne Mogan Olsen), som dere nominerte til Nobels Fredspris, i 1931, igjen.

    Jeg har en arbeidssak mot Bertelsmann Arvato’s Microsoft Scandinavian Product Activation, i England.

    Danmark er jo også i EU.

    Kan dere være så snille og gi meg råd?

    Hvordan skal jeg få erstatning for trakasseringen/mobbingen mot meg?

    Kan en professor gi råd, eller kan noen studenter hos dere, føre min sak, som ‘Final Year Project’, etter veiledning av en professor, slik at jeg kan få de penger, i erstatning, som min arbeidssak er verdt, og slik at problemene på det arbeidsstedet, kan bli mer kjent.

    Håper dere har mulighet til å hjelpe med dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog
    Date: Tue, Jul 5, 2011 at 11:28 PM
    Subject: To the Law Faculty, regarding possible Final Year Project in Employment Law
    To: “emrteam@sunderland.ac.uk”

    Hi,

    I studied Computing, year 3, Bachelor of Science, in the Goldman and Vardy Building, at University of Sunderland, in 2004/05.

    I had some problems with the Study-loan bank in Norway, so I had to quit before the end of the year, to get a job.

    I found a job, in Liverpool, in August 2005, working for Bertelsmann Arvato’s Microsoft Scandinavian Product Activation.

    There I was harassed a lot, by the Team Leaders, and I was constructivly dismissed.

    (They also used some ‘funny’ management-methods called reinforcement, which I’m not sure if is allowed to be used in work-places, and which managers on the BBC message-board, discribed as ‘bullying’).

    I was really terrorised by the managers, I think, and I was promissed a better job, that I didn’t get, and didn’t get overtime, when I worked extra around Christmas 2005, when the managers were at holiday and sick.

    A Team-leader just removed some working-hours from the time-sheet).

    There were a lot of problems like this, all the time.

    I was scream to and bullied and I’m from Norway, but they used me as if I was from Denmark, sending me almost only Danish calls, for many months, which is tirering, for people from Norway, since like one Team-leader said, when the Danes talk fast, and you don’t understand, then just say something.

    And at the same time we were closely monitored, and the time was taken on how long time we used on calls, and written on a black-board each day.

    I wrote summaries from meetings were I brought up about the problems there.

    Some Team Leaders acted threatening etc., and I was lied to, from managers there, on several occations.

    So I was wondering if you could please help me with this.

    This is a case from 2006, which I’ve contaced a lot of law-firms about, but haven’t gotten any help, through the Legal Aid-programme, (even if I’ve got my files from Arvato, after contacting them about this, after following advice from a law-firm in Wrexham, which I was sent to, by the organisation who has the legal-aid programme).

    I also wrote a lot of summaries and notes, and I enclose one of the summaries, with this e-mail so to expain a bit more, what the case is about.

    Hope that you can please help me with this case!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog

    PS.

    Here is the summary, (about some of the problems there), mentioned above, (I also have a lot of other summaries and notes, regarding this case, and the harassment/bullying against me, which I could send later):

    SUMMARY MEETING 31/10/06 AND 11/11/06

    Line Sletvold, Team Leader MSPA, Arvato Services.

    Erik Ribsskog, Contact Center Representative MSPA, Arvato Services.

    31/10/06:

    ASDP MEETING

    On the ASDP (Arvato Services Development Program) – meeting we had 06/10/06, we were
    discussing my scores on the different ASDP categories.

    I got the best score on most of them, but on one of them I got a lower score than the best
    score, because as you said, I was sometimes a bit stressed while taking the Danish calls.

    I startet explaining that I could have been a bit stressed during the last months at work,
    and that there were many different reasons for this. And that these reasons should be seen
    as a whole to get the right picture of the whole situation. Its probably not enough to only
    look at one of the reasons to explain this.

    To explain this, one really had to explain all of the reasons that were contributing to this,
    because it was a combination of reasons that caused this, and one really have to tell all
    of them to make it possible to explain the whole picture.

    QUALITY BRIEF

    In June the agents on the campaign recieved an email/quality brief saying that if we didnt ask
    the customers for the product-key and/or we didnt ask the probing-questions when a customer
    called to active, then we could face being subject to a development action plan, which could
    result in disiplinary action (ie. getting fired), being taken against us.

    BUZZ-MEETING

    Then, I think it must have been, on 14/06/06, we had a buzz-meeting with Ian.

    There he said that we had recently recieved an email/quality brief where it said that we could
    face disiplinary action/getting fired. But, he said, we shouldnt worry about this at all. What
    was said in the email/quality brief wasnt something we needed to think about at all.

    But why then was the quality brief issued if what it said wasnt relevant at all?

    And the buzz-meeting was about call-time, why did he bring up the issue of the warnings in
    the quality-brief?

    Later in the meeting we got told that our campaign was the MSPA call-center equivalent of
    Manchester City when it comes to call-time (we were at the bottom). This problem had to be
    sorted, the call-time had to go down. He only wanted to hear solutions and no problems
    regarding how to solve this. People having problems with doing this his way should instead
    find something else to do than staying on the campaign.

    The meeting ended with us getting told to find our own solutions, and ask eachother for advice
    on how to get our call-time down.

    Line: This is how Ian is on all the campaigns he is working on. When you know him then you
    know that this is just the way he is.

    Erik: But he was a new team-leader on the campaign, we didnt know him. Of course we took
    what he said seriously.

    AFTER THE BUZZ-MEETING

    So after the buzz-meeting, I changed the script to a way which I thought would get the call-
    time down. And started taking calls after this new script. (This work is a bit tireing, because
    when you are used with taking calls in a certain way for almost a year, then it gets a bit
    exchausting when you start changing this).

    After having taken calls after the new script for about three or four hours, Vivian starts saying
    that we now are to start using a brand new script, newly developed by the team-leaders.

    So then I have to start taking calls in a new way once again, only three or four hours after I
    changed the script the first time.

    I remember thinking that if the script had been presented on the buzz-meeting a few hours
    earlier, then the situation would have been much less exhausting/caotic, because then we
    would only have to change the script once.

    Line: I hadnt got anything to do with the meeting, so cant say why the new script wasnt
    presented on the meeting.

    WRAP-UP

    Then one or two days later, when Im still quite stressed after the buzz-meeting and working
    with the new scripts, then suddently Vivian starts to complain about that Im on wrap-up to
    long time between the calls.

    So when my focus is on the new script (and reducing the call-time), then I start getting
    complaints about breaking the new wrap-up rules (which says that the wrap-up time that
    earlier could be up to 30 seconds, now only could be up to 5 seconds.)

    I was not aware of this new rule. And cannot remember the rule being presented in any way
    before I started getting complaints that I was breaking this rule.

    And this was before we had been used to the new script. And the new wrap-up rule was not
    presented on the buzz-meeting one or two days earlier, and neighter did one wait eighter, untill
    the campaign had been used to the new script, to present the new rule.

    The new rule was presented suddently, in the form of a complaint (of breaking the new rule),
    inbetween the calls, while I was focusing on reducing the call-time and on learning the new
    script.

    I remember that the way the new wrap-up rule was presenteted added quite a lot of stress to
    the already stressed situation I was in at the moment, due to the new scripts and the focus
    on the call-time.

    Line: The campaign had a meeting about wrap-up. Maybe it was on one of your rest-days?

    Erik: I remember the campaign having an ASDP-meeting about wrap-up beeing included in
    the ASDP-scores, but this meeting was at a time about a couple of months later than this
    time. I cant remember beeing presented with the new wrap-up rule at all before this happened.

    WRAP-UP MEETING

    After Vivian told me about the new wrap-up rule, Vivian and I had a meeting, where I explained
    that I was used with it being a 30 second wrap-up limit, and that I would focus on that the limit
    had been reduced, and work on gradually reducing my avarage wrap-up time in the forth-
    comming days. We agreed that this was an ok aproach on how to sort this problem.

    But the day after, it was like this meeting had never happened. It was the same complaint:
    ‘Youre on wrap-up’, being shouted at you if you had been on wrap-up more than 5 seconds.

    OTHER STRESSING FACTORS

    Vivian continued to give orders to me while I was on the phone speaking with customers. This
    happened on several occations. She gave orders in an agressive, impatient and, I thought,
    impolite manner, that I remember I found stressing.

    An example:

    In the moment a call was finished, Vivian asks me a question in an agressive/threatening tone
    that made it clear that see wanted an answer straight away.

    So when the conversation with her was finished, then she looks on the display on my phone,
    and sees that the phone is in wrap-up mode. Then she says: ‘Im warning you about being on
    wrap-up’, in a very agressive/threatening way.

    But the reason that I was on wrap-up, is that she interupted me in the same moment as the
    phone-call ended, so that I didnt have any chance of getting time to log the call and put the
    phone back in available mode.

    ASKING FOR THE PRODUCT-KEY TAKING DANISH CALLS

    Then some days later, Vivian overheard me taking a Danish call. She hears that Im not
    taking the product-key when Im taking this call.

    [Danish is a tricky language for Norwegians to speak. Danes have problem understanding
    Norwegian. And its quite exhausting for Norwegians to try to speak Danish.

    This is mostly because of the way the Danes speak the sounds in their language. The
    sounds in Danish are spoken very different from how the sounds in Norwegians are spoken.

    Its not comparable to Norwegian and Swedish. Swedish is spoken in a quite similar way
    to Norwegian. Swedes and Norwegians understand eachother quite easily. Not so with
    Danes and Norwegians or Danes and Swedes.]

    When Vivian hears that Im not taking the product-key, then she rushes to where I sit, and
    says ‘Arent you taking the Danish product-keys?’ I answer that Im not used to having to
    take the product-key on the Danish calls (because of the language-problem). She says:
    ‘You have to start taking the product-key on the Danish calls as well’.

    NOT USUAL FOR NORWEGIANS TO TAKE THE PRODUCT-KEY ON THE DANISH CALLS

    Ive been working on the campaign for more than a year now, full-time. And during this time,
    Ive been working a lot of overtime, and I havent been sick a single day. And have only had
    a few days vacation when moving to a new appartment in July.

    And because of the high turnover on the campaign etc., I think Im probably the person who
    is most aware of the things that have happened on the campaign during the last year.

    As far as I know, it has not been usual to take the product-key in general, and certainly
    not usual for Norwegians taking the Danish calls to do this.

    As far as I know, Norwegians taking only, or mostly Danish calls, have been looked at as
    an ’emergency’-situation.

    I remember once when two of the former team-leaders asked me if I could be ‘the Dane’
    that Day. (Because there werent any Danes working that day, because of sicknes etc.)

    They explained that they knew that it was difficult for a Norwegian to be on the Danish line,
    but they asked me in a polite way if I could do this anyhow.

    And then, a bit later, when I asked one of the Danes for the product-key (while the team-
    leaders were listening), I could see on the way they reacted that it was defenetly not usual
    for Norwegians to do this.

    Especially one of them, the one who had been working as a team-leader the longest, looked
    very surprised by hearing a Norwegian taking the product-key on a Danish call. So it seemed
    clear to me that this was something that was not usual to do, due to the generally
    aknowledged language-problems.

    Line: When I started here, I was told we had to ask for the product-key.

    Erik: When I started here, I wasnt aware of the fact that we were supposed to ask for the
    product-key untill a couple of months had past, and I was having my first call-acreditation.
    I was then especially reminded by the team-leader, that I had to remember to ask for the
    product-key. It seemed clear to me that the team-leader knew that I didnt use to ask for
    the product-key, but that since this was a call-acreditation call, I was supposed to ask
    for the product-key this time).

    CUSTOMERS NOT USED WITH HAVING TO READ THE PRODUCT-KEY

    There have also been a lot of customers calling to activate, that has been very surprised
    by the fact that they have to read the product-key to get to activate windows.

    For instance, I remember a Swedish lady working in a computer-lab in southern Sweden,
    being very surprised by having to read the product-key to activate.

    She said that she had previously been calling about 20 or 30 times to activate, as a part
    of her job. And she had never been asked to read the product-key before.

    Another situation I remember, was when a Danish customer was speaking with Muhammed,
    and Muhammed had to get me and take over the call. This was because the Dane had called
    to activate more than 20 times, and had never been asked to read the product-key before.

    The Dane thought that Mohammed was trying to trick the customer to tell him the product-
    key (to use it illegaly or something like that). So the customer had to be calmed down.

    Line: It could be that these customers has been speaking with the Scandinavian PA
    department in Germany, and that this is the reason why they havent been asked for the
    product-key.

    Erik: Well I find this very unlikely. The Scandinavian PA department in Germany have only
    been operating since November/December last year, and Vivian have told me that our
    PA department is the main Scandinavian PA department. I therefore find it very unlikely
    that customers have been calling 20-30 times and only been speaking with the department
    in Germany.

    Line: There has been much sloppines involved regarding asking for the product-key.
    I remember it being usual only to ask for the product-key when the team-leaders where within
    hearing distance.

    SUMMARY OF REASONS FOR BEING STRESSED

    – First it was the quality brief with threats of disiplinary action being taken (eg. being fired),
    if the agents didnt ask for the product-key (which wasnt usual).

    – Then the buzz-meeting with the threats of having to quit the job if not doing the job excactly
    like the managers wanted regarding call-time.

    – Then the new script presented in the buzz-meeting.

    – Then another script presented a few hours after the buzz-meeting.

    – Then the new wrap-up rule which said that the maximum aloved wrap-up time was being
    reduced from 30 secongs to 5 seconds. And this rule was, as far as I know, put into to
    function without the campaign being informed.

    – Then the new product-key situation, with Norwegian agents having to ask for the product-key
    while taking the Danish calls. (This, as far as I know, almost never happend earlier. Firstly it
    wasnt usual in general for agents to ask for the product-key. Secondly, the added language-
    problems surrounding Danish calls being taken by Norwegians, led to that the product-key
    being never, or almost never, asked for in these calls).

    – And because of the cover-situation on the Scandinavian PA in Germany, there was in the
    relevant months much more Danish calls than other calls. (Id say maybe 50-90 percent of the
    calls where in Danish, varying a bit from day to day, depending on the cover-situation in Germany).

    [Further explenation:

    And because there were eighter only none or one Dane working at the campaign in these months,
    and because Norwegians, in general, where the only non-Danish speakers having to take Danish
    calls.

    In general people from the different countries had to take calls in the following nordic languages:

    Norwegians: Norwegian, Swedish and Danish.

    Swedes: Swedish and Norwegian.

    Danes: Danish.

    Finns: Finish.

    So when up to 90 percent of the calls were in Danish, and the only Dane was very often not
    working the same shift. And I was the only Norweigan working full-time taking calls. This resulted
    in the workload on me being often much heavier than on the others. Because I got most calls,
    since my login was taking three languages, and because I had to take most of these calls in
    Danish.

    (This issue was also brought up with on an Employee Forum Meeting with the Managing Director.
    But nothing was done about it. The problem only got worse, since the only other Norwegian
    speaker working full-time taking calls left a few weeks after this meeting. (See enclosed summary
    from the Employee Forum Meeting, 23/05/06)).

    Danish is spoken very different than Norwegian. Resulting in misunderstandings etc. Many Danes
    dont understand Norwegian at all. When you speak to them in Norwegian they often say that they
    dont understand Swedish. And its almost imposible for Norwegians to speak Danish, because
    it is spoken in a way that you have to live in Denmark for many years to learn.

    Wikipedia says this about this subject:

    “Generally, speakers of the three Scandinavian languages (Danish, Norwegian and Swedish) can
    read each other’s languages without great difficulty. This holds especially true of Danish and
    Norwegian. The primary obstacles to mutual comprehension are differences in pronunciation.
    Danish speakers generally do not understand Norwegian as well as the extremely similar written
    norms would lead one to expect. Some Norwegians also have problems understanding Danish,
    but according to a recent scientific investigation Norwegians are better at understanding both
    Danish and Swedish than the Danes and Swedes are at understanding Norwegian.[1]
    Nonetheless, Danish is widely reported to be the most incomprehensible language of the three.

    In general, Danes and Norwegians will fluently understand the other language with only a little
    training.”

    Further from the same link:

    “The difference in pronunciation between Norwegian and Danish is much more striking than the
    difference between Norwegian and Swedish. Although written Norwegian is very similar to Danish,
    spoken Norwegian more closely resembles Swedish.

    The Danish pronunciation is typically described as ‘softer’, which in this case refers mostly to the
    frequent approximants corresponding to Norwegian and historical plosives in some positions in
    the word (especially the pronunciation of the letters d and g), as well as the realisation of r as a
    uvular or even pharyngeal approximant in Danish as opposed to the Norwegian alveolar trills or
    uvular trills/fricatives.”

    (Link: http://en.wikipedia.org/wiki/Differences_between_Norwegian_Bokm%C3%A5l_and_
    Standard_Danish, 10/01/07, 19:04.)

    Even so, it was expected of me that I should take these Danish calls, now also asking for and
    reading back the product-key, in the same time as eg. Finns used taking Finish calls, Danes
    used taking Danish calls, and Swedes used taking mostly Swedish calls.

    Each persons average call-time was each day ranked and put on a big board, and also e-mailed
    to the campaign.

    And I had in the back of my mind that if the call-time wasnt reduced to the time-limit mentioned
    in the buzz-meeting, then management would probably think that I wasnt working on the task of
    trying to solve the problem with the call-time the way they wanted. (with the threats that were
    given regarding this).

    Also, since I have studied computers, and have built some computers myself and having general
    computer-knowledge, and in adition also have worked with customer-support and being used
    with the importance of giving proper customer-support. I often got transfered difficult calls that
    the other agents didnt know how to solve.

    Since I had been working on the campaign longer than most of the other agents, and was used
    to use ‘active listening’, to find out if there were some breaching of Microsoft activation rules
    regarding this activation.

    And since I was used to working with customer-support from my earlier jobs, I maybe used
    longer time than average on finding information helping the customer etc., this lead to the
    calls taking longer time.

    And also using ‘active listening’ like we had been thought earlier, and also helping the customer
    finding information, explaining rules in detail, and getting the difficult calls transfered from other
    agents, led to me having to ask more questions in these calls than more regular calls.

    So you could say that trying to do the job properly often resultet in the calls taking longer time,
    and then you got a lower rank.

    And also being Norwegian, having to take calls in three languages, with the other agents having
    only to take calls in one or two nordic languages., led to you getting a heavier workload. This
    heavier workload (especially the Danish calls), could lead to you getting more tired than an agent
    taking fewer calls, and I remember that getting tired could lead to you not managing to take the
    calls as fast as when you were rested.

    Especially since the time we got to log the calls (and make ourselves ready for the next call), was
    reduced from thirty to five seconds.

    When I moved to a new apartment in July, I had before I did this spoken informaly with Line and
    Vivian about me aplying for the vacant team-leader position, because I needed to earn more
    money to pay for the higher rent for the new flat.

    I have worked ten years as a manager earlier, and is one of the persons that has worked the
    longest on the campaign, and knows the campaign best, so I didnt think it would be a problem
    to start working as a team-leader (or at least get to work enough overtime to pay for the higher
    rent). And in my informal conversation with Line and Vivian about this, in May it must have been,
    it seemed to me by their answers that this wouldnt be a problem at all.

    But since I had aplied for the team-leader position, I didnt really want to give a bad impression
    to the managers, and me getting a low rank on the call-time board, I didnt think came to my
    advantage when it came to my possibilities of getting the team-leader job.

    And when the aplication-process for the team-leader job draged on for about three months,
    without me or the campaign getting any feedback, this also added to the stress.

    And because of me not getting the team-leader job, I had to work overtime to cover the rent,
    and this also led to me getting more tired (because the workload in the job became more and
    more heavy), and when I had to work overtime, the workload became even heavier.

    Also I have to admit that it wasnt often I heard the other agents asking for the product-key,
    even after the new quality brief.

    Firstly I was almost always on the phone taking calls, so it wasnt often I could hear the other
    agents, how they took the calls.

    But when I sometimes did hear them, I cant honestly say that I often heard them asking for or
    reading back the product-key. So it could be that noone, or almost noone, actually did this,
    except for me, but I didnt have access to listening to the recordings of the other agents’ calls,
    so its difficult for me to say excactly how usual this was.

    I was applying for team-leader so I didnt want to give a bad impression. Ive also been used to
    having some pride in doing my job properly, and I also think that the way the job-description
    says you should do the job, shouldnt vary from the way you are expected by the managers
    to do you job.

    This should be clear. It shouldnt be in a way that it says in the quality brief etc. that you are
    to ask for the product-key, when this really isnt expected by the managers. Because then
    this could be used as a way of getting contol of the campaign etc. Like eg. if everyone knows
    that its very tireing to ask for the product-key in each call, and imposible to reach the call-
    time target if you do it. And it anyway says in the quality brief etc. that if you dont ask for
    the product-key, then you could face diciplinary action (eg. getting fired).

    This is my impression of how the situation was on the campaign. That the general
    expectations to how an agent was supposed to do ones job, wasnt the same as what the
    formal job-instruction/quality brief said regarding this. It seems to me that the managers used
    this method/hidden agenda, to take control of the campaign, firering who they want, or at least
    puting fear of getting fired into the employees, giving them bad concience about this etc.

    I dont know excactly who made it to be this way, or why, but this is how it seems to me that
    the situation was, and it certainly added to the stress.

    Another thing that comes to mind is that I didnt know what our main goal with the job was.

    I remember working in a grocery-store in Oslo some years ago, and there on an employee-
    meeting we were told that the stores main goal, which everyone should work to acheive,
    was to get more, and more satisfied customers.

    On MSPA I thought it was hard figuring out what was the most important part of the job.
    Was it that the customers should be conent like in the grocery-store? Was the most
    important thing to stop as many illigal activations as possible? Was it to have the lowest
    call-time?

    If it had been clear what Arvato and/or Microsoft meant was the most important aspect of
    the job, then it would be easier for the agents/me to know which part of the job I should
    put most empesis on.

    I understand that all the things I mentioned are important, but it doesnt make any sense to
    say that all are equally important. It should be clear that this part of the job is the most
    important. If not, then you could get complaints for not putting enough effort into one part
    of the job, and then you couldnt say its because you thought something else was more
    important. Because then you would get the answer that this part is very important.

    So when the managers says that all parts of the job are very important, then it makes the
    job more stressful, and Id say impossible to do a god job. Its much easier if the
    organisation has got a clear goal that everyone agrees on is the most important to work
    against. Because then if you got complaints you could answer that you could explain that
    since this part of the job is especially important, you chose to put more priority on this
    part in the particular phone-call.

    On the campaign it seemed like everything was very important. Customers were very
    important, call-time was very important, wrap-up was very important, stoping the
    illigal activations was very important, logging was very important, break-times were
    very important, and much more. It seemed like every little detail was very important.

    I understand that many of these things really are very important, but it really doesnt make
    any sence not to have a clear main-goal.

    Im not sure if we didnt have a clear main-goal because of the manager not thinking about
    this, or if it could also be that the managers liked to have it this way so that they could
    complain all the time about small details etc. Because everytime you did a small detail
    wrong, then you got complaints.

    It could be that they wanted it to be a bit caotic like this, so it would be easy to find errors
    employees made, and then they could eg. fire who they wanted, or make a person they
    didnt want to work there so stressed that they had to find a new job.

    I thought about brining this issue with the missing main-goal up with the team-leaders,
    but there was so many other things going on, and from the team-leaders on the campaign
    it was so much harassment (sexual and no-sexual), lying, threats, missing imformation
    (like when team-leader Ian Wormwald quit the campaign, he worked a bit on our campaign
    and a bit on the other campaigns at the end. But when he quit, our campaign wasnt
    informed,so I kept sending the emails with the Service-Level competition results to him.
    And then two or three weeks later, we got an e-mail complaining that we shouldnt send
    emails to Ian Wormwald, because he had quit the campgain.)

    This happened again and againg. No imformation about things like this whatsoever. And
    when rules were changed, the campaign very often didnt get any information about the
    new rule, until you suddently starting getting complaints about breaking a new rule you
    hadnt been informed of.

    Also the team-leaders didnt cooperate properly at all. When rules were changed etc, the
    team-leaders hadnt first agreed on how to interperate the rules, but they interperatied the
    rules differently (eg. the new break-rules etc.). They kept blaming eachother, and didnt
    seem to have any understanding of that they were supposed to be co-worked, and agree
    on how to interperate rules etc, before they actually interduced them.

    So the situation on the campaign was so chaotic, and there were always so much going
    on, like problems with getting the right overtime-pay, holidays, interflex, shift-plan,
    problem with unclear activation-rules, new rules like new break-rules, the harassment
    and threats etc.

    So I never actually got so far as to bring up the question about the main goal. And if I
    did Im afraid I would just have got told a lye, or being harassed, or just getting a reply
    that meant your job would become even more stressful, like when I had to start asking
    for and reading back the Danish product-keys etc.

    And I have documentation that shows that all of these things (many occurances of sexual
    and no-sexual harassment, lies and threats from team-leaders and senior team-leaders,
    and also some from other employees)

    The campaign didnt use to be this bad, the situation started to be worse around June/July,
    and then gradually became worse and worse.

    I was a bit slow starting to addresing all of these issues (I adressed some, but I had just
    recently been transfered to an Arvato contract, instead of an Randstad contract in the
    end of June, and I wasnt used to how problems like these were usually dealt with in
    England, so I needed some time to learn what the things in the employee-handbook
    meant etc. And the situation at work created so much stress, so it wasnt easy finding
    the extra energy to learn and deal with this. I also had aplied for team-leader, and I didnt
    want the process of dealing with these problems become mixed-up with or interfere
    with the team-leader appliction, because I really needed to get a higher salary.
    Because I really had to move to a safer place than the one I first had lived in, because
    Ive been having problems with org. criminals. Problems which were non of my foult, and
    which I have reported to the police. But the new apartment was much more expensive,
    so I needed to get a higher salary.

    I didnt think the team-leader application process would go on for almost three months.
    And I also decided when the situation on the campaign got worse, and the team-leader
    issue didnt get solved, that I had to start adressing more of the problems on the campaign,
    so I started having meetings with the team-leaders adressing the problems.

    I wasnt really sure how to deal with the more serious problems, like the sexual and non-
    sexual harassment, lies and threats from the managers, because I thought much of
    this was very sensitive, and if I adressed some of these things in a wrong way, I was
    afraid I could loose my job. (And I was only on a renewable three-month contract anyway,
    so it seemed a bit risky complaining to much. I needed a new contract when I applied
    for the flat, thats why I switched from Randstad to Arvato, because the estate agency
    wouldnt accept the Randstad-contract, since it was only a temperarely contract.

    But the campaign got informed around May/June that we could switch to Arvato-contracts.

    I was under the impression from speaking with team-leaders etc. that the Arvato-contracts
    were permanent contracts, like the estate agency wanted.

    But when we got the new contract, it was only a three month contract. I complained to my
    line-manager, and she said it was like this for all, and that the next contract would be a
    permanent one (after the first three months). When the next contract came, it was still
    a three month one, and when I complained again I was told by my line-manager that we
    were only going to get contracts like this.

    It was around the time I switched from Randstad to Arvato (19/06/06), that I suddently
    started noticing more and more being porly treated by the managers. Im not sure if these
    could be connected, but it certainly could fit in with the other things that happened.

    The problems with the quality brief, threats on the buzz-meating, focus on the call-time
    etc., started right after four of the team-leaders and key-employees on the campaign
    switched from Randstad/Gap to Arvato.

    After the switch to Arvato, there also started to be much more problems when it came to
    things that had to to with other departments etc. Problems with not being paid overtime,
    problems with shift-plans not having the right amount of rest-days, problems with the
    start and end-time on some of the shifts on the shift-plan suddently becoming more and
    more peculiar, and more.

    Regarding the team-leader application-process, it seemed to me a bit unprofessional for
    a big company like Arvato to let the process drag out for about three months, without
    the campaign getting any feedback.

    To me it seems a bit peculiar that such a big organisation should deal with this situation
    in such an unprofessional manner.

    Its described more about what happened regarding this under the section called ‘Team-
    leader application’.]

    – And Vivians aggressive and impatient/impolite behaviour at the time, also added to the stress.
    The way she interupted the phone-calls with the customers, and the way she complained in
    a threatening manner.

    It seems to me that this type of behaviour was more directed at me than towards the other
    agents, but I also remember her behaving like this towards other agents. For instance I
    remember when one agent went from her chair towards the short-call tracking forms (close
    to where Vivian sat), to pick up a new form. And the reaction from Vivian was to say in an
    agressive way: ‘What are you doing?’. The agent didnt answer anything, she just went back
    to her chair, as far as I remember, without picking up any form.

    MEETINGS WITH VIVIAN AND LINE

    I thought with myself that I had to get in a dialog with the team-leaders (especially Vivian, which
    I found it stressing co-working with), in an effort to try to sort some of these problems. Since
    the problems just got worse and worse, and didnt think it was possible for me to manage to
    continue in the job if something wasnt done regarding sorting these problems.

    I wasnt sure about how to deal with the problems like the ones mentioned on the campaign,
    but I thought that if I knew that we agreed on some basic rules as to how people should
    co-work on the campaign, then it would be easier for me to do a better and more
    constructive job on the campaign, and also easier for me to try to find a solution for the
    problems, like the ones that very making me (very) stressed.

    I remember from working as a store-manager in Norway, that we from our training learned that
    every person working in an organisation were important, and had the right to be treated in a
    respectful, polite, decent and (preferably) nice way.

    I read a bit about the Arvato policy and the Bertesmann essentials about this, and I found them
    to be in line with what we learned about this in the organisation I worked with for many years
    in Norway. (Rimi/Hakon-gruppen now Ica-gruppen).

    So on the date 12/09/06, Vivian and I had a meeting regarding this. (Line and I had a similar
    meeting 28/09/06, where we two also found that we both agreed on the fact that these
    principles were an important part of the platform on which we could base the way we co-
    operated on the campaign).

    Vivian agreed with me that all people in an organisation had the right to be treated in a
    respectful, polite and decent manner.

    I also explained that I found it stressing when she interupted me while I was speaking with
    the customers or logging the calls. She understood this, and promised to wait till the
    conversation with the customer was finished before starting to talk or give orders.

    I also brought up the situation with the wrap-up meeting we had some weeks earlier, where
    we agreed on that I would work on gradually bettering the wrap-up time, but that she then
    forgot this agreement, and the next day acted like this meeting hadnt been taking place
    at all, and continued to shout ‘You’re on wrap-up’ if the wrap-up time exceeded 5 seconds.

    Vivian explained that this was call reinforcement, and that the team-leaders were trained
    to use reinforcement as a way of solving problems, like the problem with agents being
    to long time on wrap-up between the calls. So she wouldnt stop doing this, because she
    had been trained to do her job this way.

    NEGATIVE REINFORCEMENT

    I hadnt heard about reinforcement on the management/organisation modules I had studied on
    upper secondary and university-level, and neighter had I heard about it on the management-
    courses I had participated on while I was working as a manager in Norway.

    So when I got home on the day we had the meeting, I searched for ‘reinforcement’ on the
    internet. I found from how Vivian described it in the meeting, that this way of sorting
    problems was called ‘negative reinforcement’.

    I couldnt find very much on how this was being used in management, but from what I found
    it seemed like it was more used as a way of training dogs, and that it was known to make
    the dogs nervous.

    Line says that they were told to do it this way, because if they did it this way, then the agents
    would do the job the way the team-leaders wanted.

    THINGS NOT IN LINE WITH ARVATO POLICY/BERTELSMANN ESSENTIALS?

    After reading about negative reinforcement on the internet, I was wondering if this could be
    in line with Arvato Policy and Bertelsmann Essentials.

    There were also other things I was wondering if were in line with these, eg. the threats on the
    buzz-meeting, the interuptions by team-leaders while agents were on the phone speaking
    with customers, and agressive/threatening behavior in general by team-leaders.

    I was also wondering if these things were in line with what we agreed on the meetings
    12/09/06 and 29/09/06 that all people in the organisation had the right to be treated
    in a repectful, polite and decent manner.

    BERTELSMANN ESSENTIALS

    When I was looking for information regarding how the system with the new ASDP-
    (Arvato Services Development Program) program was working, I read in a summary
    from an Employee Forum meeting in May where some of the employees had asked
    the Managing Director how it could be that the Bertelsmann Essentials didnt seem
    to be in any way related to us in Liverpool.

    Im not sure if I understood this right, but the Managing Director replied that the Bertelsmann
    Essentials are new, and that HR and the Ops. (meaning team-leaders/Senior team-
    leaders?), would implement the Bertelsmann Essentials in the company and relating
    them to us.

    Line says that she havent heard anything about this.

    Well, my meaning, is that if you take a task seriously, then, when you get a new important
    task/project that is going to be implementet in the organisation, then you should take
    responsibility yourself for getting the system up and running.

    And you should make sure that the system is up and running satisfactory, then you can
    delegate the responsibility for the task.

    At least this is how we used to do it when I was working with management in Norway.

    So I dont know if this could be a sign of the Bertelsmann Essentials not being taken
    seriously enough? (That we havent heard anything about them, and that the responsiblily
    for the Bertelsmann Essentials have been delegated before the Essentials have been
    implemented).

    And also the posters with the Essentials on them, why are the posters hanging on the
    wall if the Essentials arent implemented? Are the posters hanging there just to impress
    visiting clients, so that they will be asured that these things are being taken seriously?

    Is it right for the posters with the Essentials on them to be hanging on the wall, when
    the Essentials arent implemented yet?

    Its possible that Ive misunderstood, so I take a precausion in case I might have
    misunderstood something surounding this.

    HARASSMENT?

    This is a quite recent example that happened after the ASDP-meeting [06/10/06]. Most of
    the things Ive been mentioning so far, is a more thorow explanation of the things that I
    started explaining about on the ASDP-meeting.

    I hadnt prepared to explain about these things on the ASDP-meeting, and we didnt get
    finished (because of time-problems), so when this episode happened on 26/10, I deceded
    to prepare more thorowly this time, and try to explain better this time.

    [Because when you asked why I was stressed while taking the Danish calls, I mentioned
    a lot of the same things that Im mentioning on this meeting. But on the ASDP-
    meeting [since I hadnt prepared to explain about these things], I forgot to mention for
    instance about the buzz-meeting etc.

    So in the ASDP-meeting, I didnt manage to make it clear why I was being stressed about
    the call-time.

    But after remembering what was said in the buzz-meeting, it seemed clearer to me why
    I was so focused about reducing the call-time.

    So this is the reason on why I thought it was best to explain it all from the beginning in
    this meeting].

    What happened on the 26/10 was firstly this:

    Im sitting transfering a call to Vivian Morris. Vivian S. shouts from the other end of the
    campaign-table, ‘Why are you transfering the call’.

    Then she explains there is a new rule now:

    Agents should no longer transfer calls to other agents. Agents should transfer calls to
    the team-leader, and then the team-leader should transfer the call to the other agent.

    This rule was new to me. And the way this new rule was presented, (By interuption, and
    by screaming across the table), I dont think is in line what we agreed on, on the
    meeting 13/9, where we agreed on employees having the right to be treated polite,
    respectfully and decent etc.

    Line says that this rule is also new to her.

    Later, on the same day:

    In the same moment as Ive ended a call, Vivian starts talking to me. I nods my head (towards
    the computer) and mumbles someting, trying to explain, by this, something like ‘One moment
    please, Ill just log the call, because then I wont forget to log, and I also wont forget which
    call-type the call should be logged like’.

    She dont wait, she just continues: ‘Why dont you log the call while youre talking with the
    customer on the phone?’ (She asks this while Im still loging.)

    And I explain, although Im a bit dizzy by being talk to while trying not to forget how to log the
    call correctly, that the reason why Im not loging the call while Im still talking with the customer,
    is that I focus on ending the call in an apropriate manner. I think its important how you end the
    call, so I try to concentrate on this.

    [I think that if I should log the call while Im ending the call, then I would be distracted, because
    you have to find the right gruop to log the call as etc, and then you have to consentrate on this,
    and then the conversation with the customer could suffer because of this, leading to the customer
    getting a less good impression on the level of customer-support the customer is recieving].

    Then she says: ‘During the last days, your logging percentage has fallen’, in a tone demaning an
    explanation.

    Im still quite dizzy because of the logging and the sprining conversation at the same time, so I
    cant think of something else to say but:

    ‘Maybe its because Ive been a bit tired the last days’.

    Then she says: ‘Its important that a person does his job’, and finishes the conversation. She says
    this in a tone I find threatening.

    Its like shes saying that Im not doing my job, and that this is unaceptable, and the threatening
    way she says it, and then just leaves, makes me think that she maybe wants to report me for
    not doing my job or something like that, because she sounds angry and threatening when she
    says it.

    Because Ive been working with grocery-store work, office-work, driver-work etc., since I was 18.
    So thats 18 years. So I know that a person should to his job. So when shes saying an obvious
    thing like that, in a tone like that, I take it as a threat.

    Its like shes saying: ‘This we cant accept, weve got to do something about this’. [Or, we cant
    have people working here whos not doing their job]. This is how I interpret what she says, and
    the way shes saying it.

    So after this episode, I decided that I would try to explain the reason for why Im being stressed
    more thorowly, because this would also give me a chance to bring up different things that
    have happened on the campaign during the last months.

    Since Im feeling threatened, and I think that bringing up these things, could help show that I
    really have had reasons for being stressed, and also could help sheed light on other things
    that have been going on.

    This could also help me avoid a future situation, where Im for instance being accused of
    this or that, or being reported, eg. by a team-leader (like I fear could happen, because Ive
    been feeling threatened by Vivian).

    Then I could end up in a position where I start explaining that this has happend and
    If i at that point start explaining about this happened then and is connected to something
    else that happened at another time, then I could be met with the answer: ‘Why havent you
    brought this up earlier?’.

    [Many of these things Ive brought up before in other meetings etc. And other of these things
    have come to mind while I have been preparing for this meeting.

    And I consider myself to be hard-working and professional. I havent been absent one single
    day since I started here. And I dont think it would be fair to me, if I should loose my job
    because of a situation like this.

    And to thorowly explain the situation about why Im being stressed, also raises the opertunity
    to sheed light on other things that has been going on on the campaign.

    But even so, all the things that Im describing here are in some degree participating factors
    as to why I was being stressed while I was taking the Danish calls, so I think its
    justifiable to include all of these things, since they are all part of the bigger picture.]

    It says in the employee manual that its harassment if a person with power is acting
    threatening. And I think this is right. A manager has a special responsibility to not act
    threatening/agressive. Because if a manager acts this way towards you, then its
    being percieved as worse than if an agents acts this way towards you, because the
    manager is in a position in which he/she has got power over you.

    (The manager has got influence in diciplinary cases. He/she has got influence in situations
    that could end up with you getting fired etc.)

    Line agrees on this, that a teamleader has got more responsibility not to act threatening.

    Erik says that sometimes it seems like shes after me for some reason, like the way she
    complains about me, the she brings up many things very fast, one subject after the
    other, with it being difficult to follow the flow of different subject. And also that she often
    brings up things inbetween calls, when Im being focused on other things, and also when
    shes acting threatening and agressive.

    It seems like shes sometimes doing these things to punish me for other things, maybe
    something that Ive said that she didnt like, or something I did that she didnt like.

    I cant garantee that it is like this, but this is the way it seems to me.

    Erik says that he is not used with the expression harassment, and dont know exacltly
    what it covers, so he’ll try to contact core care, to see if they can help with this problem.

    Line says that Erik could talk with HR or Senior team-leader about this.

    Erik says that he wants to speak with core care regarding this issue and also regarding
    other harassment issues on the campaign.

    Some of these issues are quite sensible, and Im not sure on how to present them, so
    I would like to get some advice on this, before I bring them up with Line and/or HR,
    Senior team-leader.

    Line says that shes going to try to learn more about harassment herselves.

    Erik is going to contact core care, and try to set up a meeting with them.

    After the meeting with core care, Line and Erik will have a new meeting about
    these issues.

    (One hour has passed, so even if there are more things on the agenda, the meeting
    will have to be finished on a later date.)

    11/11/06:

    EPISODE 05/11/06

    On 05/11 there was a new episode with Vivian. What happened was first was an
    arugement where Vivian complained that I wasnt wearing the headphones while
    I was on the phone.

    The reason I wasnt wearing them was that the headphone-pads were lying in the my
    folders with papers regarding work etc.

    And these had been moved to a new place, and Vivian said shed get them while
    I was logging on the computer and the phone.

    My point was that I always wear the headphones while on work, and this was
    just an exception while I was waiting a few seconds for the folders.

    Line says that in situations like this, its important that the team-leader give the
    agent feedback about the breach of company-rules. It doesnt matter if its an
    exception and if it only is for a few seconds.

    My other point was that it seemed like she was complaining about this, and also
    asked about other things, at the same time that I was logging on the computer
    and the phone, and trying to do this in time before the shift starts at 12.00, to
    make me stressed or get out of balance.

    [Because there had been so much problems on the campaign the last months, Ive
    started a daily routine which is that I every day when the shift starts, bring three
    short-call tracking forms with me to my workstation.

    The first one I use to log the short- (and lately also the long-) calls, the second I
    use to scrible different information the customer tells me during the call, eg.
    what producer it was that produced the different computers if the customer has
    windows on more than one computer, to keep track of them, so that its easier
    to explain the activation-rules to the customer. The third form/sheet of paper,
    I use to write down the different problems/harrasment/etc, that happens on the
    campaign that day.]

    I still have the ‘problem’-sheet for that day (05/11), and it says:

    – 11.59: Vivian is asking ‘Who won the Service-level competiton this week?’

    – I said: ‘Have you sent me an email with the service-level result yet?’.

    – Vivian says: ‘But the service-level result is to be found in “something” (didnt hear
    excactly what she said) – report’.

    [This report was a new report, that she had sent for the first time eighter earlier that
    day, or the day before (which was my rest-day), yet she mentioned this report like
    something I should be aware of, even if my shift hadnt really started this day, and
    we had never been sent this report before.]

    – I must have answered that I have to look at the service-level competiton-form which
    is in my folder, which I couldnt find because someone had moved them.

    – Then Vivian must have said that the folders had been moved to a place in the window
    on the other side of the campaign-table, and that she would fetch them.

    – I continued to log on the phone and computer, but didnt put on the headphones, because
    it was quiet, and the ‘pads’ for the headphones were in the folders which Vivian had already
    gone to fetch (because she also usually move very quick), and then put the ‘pads’ on the
    headphone, and then wear the headphones.

    – 12.00. Vivian: ‘Its important that one wears ones headphones’.

    I started explaining that the ‘pads’ for the headphones were in the folder she was fetching,
    but still insisted that I should wear the headphones without the ‘pads’ untill she got me
    the folders, and then I should take the headphones off, and put on the ‘pads’.

    So since she was ordering me to do this, I did this.

    But my point was that all this was going on while I was logging on to the computer and phone,
    I was trying to get this done before 12.00, or else I could be reported if I didnt get logged on
    in time.

    And Vivian must have been aware of the fact that I was focused on login on, yet she had to
    ask me about the service-level competition, try to ridicule me since I didnt know that
    she had started to send a new report with the service-level in it. (a report that I only can
    remember that she sent this week, I dont think before, and I dont think later).

    And then start to complain about that I wasnt wearing the headphones, although it was only
    for a few seconds while she was fetching the folders.

    [So she must have understood that she acting like this, while I was hurrying to log on in time,
    would make me more stressed. I cant understand it differently than that she was trying
    to make me stressed/getting me out of balance on purpose.

    Later it could seem like it was almost planned. It was on a Sunday, so it wasnt many other
    managers there. And I had been putting the headphone-pads in the folder for quite some
    time then, so its quite possible that she knew I kept them in the folder, and that she knew
    that it was the pads I was waiting for, but said it to stress me/getting me out of balance.]

    LATER THE SAME DAY

    Then, later the same day, I got a peculiar phone-call from a customer that had been living in
    Finland, spoke English, had later moved to Norway.

    The customer spoke English, but it wasnt his first-language. His English wasnt that good,
    and he didnt speak Norwegian.

    I used to write the notes about the problems that day on the back-side of the short-call
    tracking-form, and then log the short calls and long calls on a seperate short-call
    tracking-form.

    But this day Id become so stressed by the way Vivian acted at the start of the shift, that
    I had started logging the short/long calls on the same sheet of paper that I used to
    write about the problems.

    After I had written down the problems around the start of the shift, I must have turned the
    sheet of paper (so that Vivian wouldnt see what Ive written), and then Id started to log
    the short and long calls on the same sheet of paper.

    So Ive still got the log-info I wrote from this peculiar call, it was:

    Language: English [but he called from Norway, and at about 1.20 pm]

    Minutes: 19.00

    Reason for long call: Lang.prob. + prob. with finding out if the license was ok with eula +
    customer wouldnt end call.

    So this call took 19.00 minutes [an average call is supposed to take 3.00 mins], I remember
    the customers English was not very good, so it was difficult to comunicate. And it was
    very difficult to find out if the activation was ok or not.

    Since the call went on for as long as 19 minutes, it was difficult at the end of the call, to
    remeber excactly what the customer had been saying at the beginning of the call.

    But as far as I remember, at the end of the call, the customer was saying that he had the
    program on two computers, but the other computer he didnt use, he had left it in Finland,
    where he had lived earlier.

    I remember thinking that this call was a bit peculiar, because by his voice and the way
    he spoke English, he sounded like he was from Africa I remember thinking, and he
    didnt speak any Finish or Norwegian.

    And I dont think I remember so much about people from other countries moving from
    Finland to Norway, the usual I think would be from Finland to Sweden, or Sweden to Norway
    maybe.

    I dont there are very many foreign people in Finland at all actually, if Ive read correctly in
    the newspaper, the Finns have very strict rules for imigration.

    But anyway, the customer wouldnt end the call, and the call was a tirering one, because
    of the langauge-problems, the customer wouldnt end the call, but came up with more
    and more things.

    He had said that windows were on two computers, and thats why I wouldnt let him activate.
    But then he said at the end of the call, that the other computer was in Finland, when I
    said that he had to remove it from the other computer.

    I thought it would be a bit inpolite to ask the customer to go to Finland to remove windows
    from the computer, and then call back to activate on this computer. (like we usually
    tell customers in these cases).

    And the customer, i think, said it was a retail-version of windows, and these are aloved to
    be transfered to a new computer.

    So I thought that I should give the customer the benefit of the doubt, because of the
    language problems, and of course I couldnt sit there argue with him all day, because
    he wouldnt end the call.

    And I had been under the impression, that in cases of doubt or in extra-ordinary cases,
    we were aloved to use our own judgement, and maybe make exceptions, if the rules
    in one particular case seemed unreasionable.

    I thought it would seem unreasonable to ask the customer to go back to Finland to
    remove windows from the other computer which he said he didnt use there. (From
    what he said I understood he had it stored there or something, but didnt use it).

    And also there were other customers calling to activate, and the customer wouldnt
    hang up, so I thought it would be ok to activate, if the customer agreed to remove
    it from the other computer later, so that I could go on with the other calls, and
    since it was a case would it would seem unreasonable to ask the customer
    to go to another country to remove windows, and also because of the language-
    problems.

    But then Vivian started interfering, she had been listening to the call, and started
    to talk loud to me while I was speaking with the customer.

    I hadnt asked Vivian for advice with this call, because of the episode that happened
    on the 26/10 (explained earlier), and the other episodes, I tryed to work as
    indipendant as possible, because I wanted the situation to calm down, so
    I didnt want to do anything that could give her an excuse to start to act
    threatening etc.

    But she had been listening, so she interupted the call, said ordered me not to
    activate the call, and she wouldnt speak with the customer when I asked if
    she could talk with the customer herself to get the whole picture.

    I thought it was a bit strange that she had been listening to the whole call for
    19 minutes, but I just went on to take the other calls, but I wanted to bring
    up these things, because in the first episode it seemed like she wanted
    to make me stressed, and the last episode was in breach of what was
    agreed in the meeting between Vivian and me on 12/09, where Vivian
    agreed that she wouldnt interupt me when I was speaking in the phone,
    but would wait till the call was finished.

    So I was wondering if these things could be a provocation etc. into trying to
    react in a way that could get me in problems, or that she might report them
    etc, because to me it seemed (from the episode 26/10 etc.) that she was
    after me, threatening me, trying to get me fired etc.

    Line says that if the agent says something thats wrong, then the team-leader has to
    tell the agent at once.

    If the agent activates a product that he shouldnt have activated then its gross
    misconduct, and the agent wouldnt want to get fired, so thats why the team-leaders
    should interupt the calls.

    If the team-leader hears something that sounds like its not like it should be, then
    they have to interupt the call.

    Erik says that we had agreed that the team-leader shouldnt interupt the calls, like
    when I was working in the food-store, then we didnt interupt the chasiers while they
    were serving the customers.

    Line says that if an agent activates a program when its clear that he shouldnt, then
    its gross misconduct, and the agents would rather get interupted than loose their job,
    so she thinks its ok to interupt.

    Erik wonders how the routine is supposed to be for team-leaders interupting the calls.

    Line says she would have taped the agent on the shoulder, and asked the agent to
    ask the customer to wait, and then explained to the agent what to say etc.

    Erik says he has to think more about this.

    [Line normally dont speak about things like gross misconduct etc. (because an
    expression like gross misconduct isnt often in an English-speaking Norwegians
    vocabulary). But she used the term like she knew exactly what it meant. Yet on the
    meeting 31/10, she didnt know what other terms like harassment meant, so I recon
    that shes probably been speaking with the other managers about this episode and
    about gross misconduct.]

    SUMMARY OF PROBLEMS WITH VIVIAN

    Erik says that in the light of the latest episodes involving problems with Vivian, hed tried
    to write a list with the problems and with some more examples.

    Line says that it takes much time to go through the same things again.

    Erik says that when they are summarised up then it makes it easier to get it clear why
    he finds the way she behaves threatening.

    Erik goes quickly through the lists:

    PROBLEMS WITH VIVIAN:

    – Interupting while Im on the phone.

    – Interupting while Im logging calls.

    – Brings up many subjects very fast [often when youre occupied doing other work-tasks].

    – Presents changes/new rules suddently, inbetween calls.

    – Wants to teach me how to do my job all the time. [Even if Ive worked there longer]

    – Dont pay any attention to agreements, like what we agreed in the meeting 12/9, that
    team-leaders and agents should treat their colleages with respect and in a decent
    and polite manner.

    – Is picking, complaining, ‘naging’. In Norwegian I think I would have called it ‘mobbing’ = bullying.
    [And shes doing it all the time.]

    – And Ive tryed to bring up most of these problems earlier, but it hasnt helped.

    – Im trying to focus on my work, but is all the time being interupted by her wanting to controle
    everything in detail.

    – Shes acting agressive, impatient, [and threatening].

    EXAMPLES:

    – In the moment a phone-call ends, she asks about something in an agressive tone, then
    ‘Im warning you about being on wrap-up’.

    Line says she thinks Vivian should have said ‘Can you log meeting?’ first.

    – I says, ‘One moment I’ll just log this’, and then she: ‘Why dont you log during the calls?’
    Me: ‘Im concentrating about ending the call.’ She: ‘Your loggin havent been good the last
    days’. Me: ‘Ive been tired lately.’ She: ‘Its important to do ones job’.

    – Shes sitting on the chair next to me, and then shes asking about help with maths
    (excel). Shes listening to the calls, and starts ‘naging’ about the script ++. inbetween the
    calls, I have move to another place [to get some peace].

    – Im talking with Judith transfering a call, when she interupts, wants to know whats
    happening. When Ive transfered the call, she says: ‘You can go on available, you’.
    [Like we always do after transfering a call], in an impolite way.

    – Meeting about wrap-up that Vivian and me had right after the new scripts and wrap-up rule
    was interduced:

    We agreed in the meeting that I should keep in the back of my head that I should work on
    gradually inproving the wrap-up time. I explained that I not used with this being an issue
    at all, and that I was used with taking the calls etc. in rutinely way, so I would need some
    time to adapt to the new changes. [Especially since we recently had also got the changes
    with the new scripts, and the focus on the call-time etc, and I hadnt got used to this yet].

    Yet, on the next day (and after), she continues to complain about the same thing, just like
    the meeting the day before had never taken place.

    – ‘You have to ask for product-keys on the Danish calls’. I didnt know that this was usual at
    all. Was she doing it to punish me or something?

    – Rules are changing all the time. First we were to transfer calls ourself to technical support.
    Then we were to transfer the calls to the TL, which would transfer them to tech.support. Then
    we were to try to transfer them for 2 minutes to tech.support and then transfer them to the
    team-leader. And then we were also, according to Vivian 26/10, meant to transfer calls to
    other agents instead to the TL, so that the TL could transfer to the other agent.

    Line says that I didnt have to transfer this last type of calls to the TL but could transfer
    these calls directly to the agent.

    [There are also more examples. Eg. on 27/7, Vivian and I were having a conversation,
    were I told her about the new pay-slip, and that I hadnt got paid for all the overtime
    I had been working in my holiday. Vivian said that I should send an email to HR regarding
    this, since she herself was busy writing a report.

    Later in the conversation I asked her something, and then instead of answering, she started
    complaining about me having an empty carrier-bag behind the computer, this being a health
    and safety issue, and breach of company-rules.

    So then at the end of the shift, when the other people at the campaign had left, I said to her
    that I tought that team-leaders should be able to have a conversation in a proper manner.
    She agreed to have this in mind. I wrote a note about this meeting in my organizer-book,
    and also other notes on a sheet of paper when I got home, so thats why I still know the date.

    (Althoug the meeting didnt help much, her behaviour just got worse, even if we also had a
    meeting about this, and also about general behavior at work on 13/9).

    Notes from 11/9: Talking to me while being on the phone. Asks if its a terminal-server call
    in the midle of the call. It becomes stressing with interuptions and comanding. Shes
    talking very fast. Shes talking more quiet with Maiken, and doesnt interupt her on the phone.

    Notes from 12/9: Talks to me while Im on the phone. Asks if its a change product-key call.

    Notes from 20/10: Talks to me while Im on the phone. Regarding a transfer to tech. support.]

    CONTINUING FROM MEETING 31/10/06

    [The first things I went throug on this meeting, about the episode 5/11, and the summary of
    the problems Ive been having with Vivian, werent in the original notes I had for this meeting,
    that I brought to the meeting 31/10.

    But because of the incidents 5/11, I thought the situation had become worse in the
    mean-time, and I knew that we were going to have this meeting quite soon after 5/11, so
    I choose to also bring these things up on this meeting, because I thought these things
    were further examples of bullying/harassment/provocations, and should be seen in
    connection with the other incidents.

    The next issues in the meeting are from the notes I brought to the meeting on 31/10:]

    SOME DAYS BEFORE THE HARASSMENT INCIDENT ON 26/10

    Inbetween the calls, Vivian says: ‘There is a change in the script now. You cant say
    “Welcome to Microsoft” any longer, youve got to say “Thanks for calling Microsoft”‘.

    This was only a few days after we had got the new script. [Were it said that we now
    only has got to ask for the product-key in the calls in which the customer says that
    its the first time he activates the program].

    Why werent the new rules for the opening of the calls presented at the same time as
    the other changes in rules were presented. [Instead of presenting the change inbetween
    the calls].

    Eighter this, or wait untill we had got used with the new script, and then present this
    later, so that there isnt to much changes in a short periode of time?

    Line says that we havent got to say ‘Thanks for calling Microsoft’. As long as we
    remember to be polite, include the word Microsoft and say your name, then its not
    importent exactly how the welcome-greeting is worded.

    Erik wonders if these things [about if you are following the script or not] arent supposed
    to be brought up on ASDP-meetings (like the one we had on 06/10)?

    Line says that agents could updated on these things inbetween ASDP meetings, but
    she things updates should be done on meetings and not inbetween calls.

    And then a bit later:

    Vivian writes on a sheet of paper that is laying beside me [Ive been writing down quite
    a few of the things that have been going on, and kept the notes of different things. Much
    because Id long before this thought that it seemed like there could be more problems
    ahead, and Ive learned in previous jobs that its important to be able to document if
    there are problems etc. I went through the notes, and I found the sheet of paper that
    she had written on.], in English, “System update Say it nex 2 calls.”.

    She writes this while Im on my last call before lunch, so since its my last call before
    lunch, I dont nod to her to conferm this, because if i should start to explain that Im
    on my lunch-break anyway [which she could have know by looking on the form], then
    it would be to complicated to explain without interupting the call and talking.

    Then I go to lunch, I remember Vivian was sitting in a meeting with Aidan. I try to
    explain to her that Im on my lunch-break, and that this is the reason that I didnt nod
    to her to confirm her written message.

    I think i say ‘Vivian’ or something to get her attention, but she doesnt respond. I dont
    want to be impolite and speak to loud and interupt while they are having the meeting,
    so I just go and take my lunch-break.

    Erik wonders how the agents are supposed to answer these written messages while
    they are on the phone.

    Line says that I was ok to go to lunch. Line will write Vivian an email, were shell write
    that she thinks its better to talk with the agents than write a message, because then
    its easier not to misunderstand.

    SIMILAR EPISODE

    Erik says that something similar happened earlier as well. This was also the last
    conversation before the lunch-break.

    Vivian writes ‘Can you go on the finish line’, and a log-in I think, while Im on the phone.

    Then she disapears on a lunch-break, without checking the form, then she would have
    seen that I was on a lunch-break.

    [When she got back, and sat down, I logged off, and went over to speak with her,
    then she said in an unpolite way: ‘what do you want’. She almost said it in a way that
    reminds a bit of the sound cats make when they want to warn/scare you, I dont
    remember the English word.

    I explained that I was meant to be having my lunch-break 40 minutes earlier. But that
    because of that we were understaffed after 4pm (I remember I was the only agent
    working the late-shift that day, many agents quit earlier in the automn, so we quite
    often were understaffed around that time), Id try to only have a 20-30 minute break
    (this must have been around 3.45 pm, I always write myself up on a 3 pm break
    if noone else have written themselves on that time).

    Vivian said that I shouldnt worry about it. I was back about 4.10 or 4.15 I think, and
    then Vivian had got Nina to work overtime until I arrived, if I remember right. Nina didnt
    say anything, she just went home.]

    Line says that I should have just gone on the lunch-break.

    Erik says that if I had done that, then there wouldnt have been any agents taking the
    finish calls.

    Line says that this isnt the agents responsibility, so they shouldnt think about that.

    Erik says that of course, when you have worked a place quite long, then you try to act
    responsible, and if you think the campaign is going to get lots of complaints etc, then
    of course you try to avoid this. You wouldnt want the whole campaign to be moved to
    another place, and then everybody would loose their job.

    EPISODE WITH THE BREAK-FORM

    One of the reasons I thought it was strange that Vivian didnt look at the break-form, was
    that I remembered a situation from when we were sitting at the 4th floor [I think it was
    probably in July or August.]

    Then, when my shift started, there wasnt any break-form ready. I think I worked the early
    shift, and that Vivian was late.

    [So then later, when it was my usual break-time, I explained to Vivian that I hadnt written
    on the break-form, since it wasnt there at the beginning of the day, and asked if it was ok
    that I went on my break. (This was probably at 12.00, since thats when I always used
    to take my lunch-break when I worked the early shift, since the late-shift starts at 12.00.)

    Vivian said that this was ok. I also asked if it was ok that I didnt write on the break-form,
    because I was on my way out, and Id already told her that I was going for a break, so
    I guessed that there wasnt much point in writing myself on the list. (On the other hand,
    I thought that Vivian was a bit picking on agents sometimes, so I thought It would be
    best to ask, so that she didnt complain later).

    But I asked in a nice way, so I thought shed just be nice back and say that it was ok that
    I didnt write myself on the list.]

    Vivan said that I should go and write my name on the list, because then they got the overview.

    [I didnt really think that me writing my name on the list would add much to her overview, since
    she already knew that I was going for a break. (And if the agents writing themselves on the
    list was so important, then why wasnt the list there at the beginning of the shift).

    I remember I felt a bit embaresed and stupid, having to walk the extra way to the break-form,
    past all the people, just to sign on the form,.when it already was agreed that I was having
    my break then. So I thought she was just saying it to, I dont know, show that she was the
    one in charge, or embares me or something like that.

    But the room was full of people, who I think had heard the conversation, Vivian was always
    sitting next to Judith, and in the corner, so it was difficult to speak with her without people
    hearing.

    And once I asked Judith if Vivian was there or not (on the place next to her), and then Judith
    got a bit insulted it seemed to me, and after this sometimes was just looking at me without
    saying anything. So I didnt like to go close to where she sat to often, before I was certain
    that she didnt bear a grudge towards me.

    But with the room full of people, I didnt want to argue with the team-leader, so I signed the
    form and went for my lunch-break.]

    So I didnt get this episode, that she points out that the break-form helps her get the overview,
    to go with the later two episodes where she didnt have the overview, even if she could just
    have had a look on the break-form.

    TEAM-LEADER APPLICATION

    Because I hadnt recieved any answer to my team-leader application from 30/06/06, I tryed to
    get a meeting with [Senior team-leader] Aidan, about what had been going on with the
    application-process.

    On this meeting [06/10/06], I asked Aidan questions about why I hadnt got any answer on
    the application, about why they hadnt written in the anoncement that it wasnt certain that
    they actualy would employ someone.

    About why neighter the campaign or the applicants had been given any feedback/update/
    information about the application-process at all. Like no confirmation on that the application
    was recieved, no answer to the application, no explenation to the campaign or the applicants
    about why noone had been employeed in the position.

    [During the application-process, which lastet from 30/06/06 untill September or October,
    no information/update/feedback at all was given to the campaign or the applicants about what
    was going on regarding the recruitment-process.

    I had to ask my line-manager all the time to get to know what was going on, and everytime
    I got a different answer, like ‘Aidan is on holiday’, ‘They havent been given the applications
    from HR yet’ (and this was something like two months after the last application-date!),
    ‘Its because there have been fewer calls than expected, they have to see how the amount
    of calls will develop’, etc.

    I knew that the amount of calls would be higher again in September, because the summer-
    holiday was finished etc, but when still nothing happened, I asked if I could speak with
    the STL about this.]

    Aidans answer was that these were good points [things like giving the applicants information,
    and an answer to the application. To inform and keep the campaign updated, and to write
    it in the anoncement if it isnt certain that they actually will employ someone], and he said
    they would remember to do this next time.

    At first I thought that this was ok, I wasnt used to speaking with the STL, and thought that
    maybe Id gone a bit far asking for a meeting about this. [I wasnt sure about how things like
    these were normally done in England, and didnt want to act out of line.]

    But then I started to think more about it, and then I thought about it this way:

    Like, Arvato is a big company, with many hundred employees, right?

    So, they must have hired people very many times before, right?

    So they shouldnt really need me to tell them how to do this. They really should know how
    to go through an application-process in a proper manner from all the times theyve hired
    people before.

    [Only the Liverpool department of Arvato alone must have hired people more than a
    thousand times (since there are many hundred employees, and also high turnover, and
    often shifting campaigns), so recruiting people is something they really should know how
    to do from before.]

    So I thought more about this, and thought that maybe it was possible to find something
    regarding this in the Employee Handbook.

    In the Employee Handbook, it says that Arvato has got its own policy for recruiting
    employees [Employee Handbook, Section 3.1.2, Recruitment Policy], and that its possible
    to contact HR and get a copy of this policy [Employee Handbook, Section 3.1.2:
    ‘…. Copies of the Recruitment Procedure are available from the Human Resourses
    Department and should be adhered to on all occasions.’].

    Erik: Since I dont think that the application-process has been conducted in a proper
    manner, and since Im not sure that the process has been conducted in line with
    Arvato policy, Id like to contact HR and ask to get a copy of the recruitment policy,
    and see what it says.

    Line says that then I should email eighter Sarah Rushby or Claire Singleton at HR.

    Erik: Have HR got their old office back, the one they had before the fire?

    Line explains where HR are now.

    SIGN IN FORM

    On the ASDP-meeting 06/10/06, among other things we also were talking about the rules
    regarding what happened if an employee was one or two minuttes late.

    I remember from working as a store-manager in Norway, that there it wasnt aloved for the
    managers to change what the employees wrote on the sign-in form.

    And because it isnt aloved in Norway, Im not sure if its ok in England for the company to
    deduct 15 minutes of the employees salary if the employee is one minute late.

    Erik: I thougth Id just add this also in this meeting, since Id decided to bring up all the
    things that had been going on in this meeting. This isnt a big problem to me, but maybe
    it should be checked up to see if this is in line with regulations etc.

    Line says that this is company policy.

    BREAKS

    Regarding the situation with the breaks

    [That it isnt aloved for an employee to take more than 40 minutes lunch-break. Because the
    employee have got 60 minutes break-time on an ordinary shift. And since I moved to my new
    appartment, I had problems with the new, higher rent, so I used to eat at home in the lunch-
    break, because this was much less expensive.

    So, regularly since July, and also earlier when I had to do earends in the lunch-break, I used
    to take maybe 50 or 60 minute breaks in the lunch-break. And I almost never used to have
    ten minutes breaks, because I dont smoke, and I didnt have any useful things to do in the
    ten minute breaks.

    Id usually eighter had a 30-60 minutes lunch-break, and then work 8-8.5 hours.

    The way I did with the lunch-breaks, was that if I was working the early-shift, then I waited till
    the late-shit had started at 12.00, before I went on a lunch-break.

    And if i worked the late-shift, then I took my lunch-break at 3 pm, so that I would have finished
    my break before 4. pm, when the early-shift went home.

    From working as a store-manager in Norway, I knew the importance of fitting the lunch-breaks
    in with the times that other employees were at work.

    And if you did it this way, then youd allways have cover by the people working the other shift
    during the breaks.

    In the beginning I used to ask the team-leaders if it was ok if I had a 50 or 60 minutes lunch-
    break instead of 40 minutes, as long as my daily break-time wasnt longer than 60 minutes,
    and as long as I had the break on a time that it was cover on the campaign.

    And I was always told was ok, and I got the impression that it wasnt even necessary to ask
    about this, because it seemed to be usual for other employees also to do this, and it seemed
    to me that they knew that I always made sure to take my breaks at a time when it was enough
    cover on the campaign, so it seemed to me that the team-leaders thought that this was an ok
    way to have the breaks. And it was also good for the daily running of the campaign in the
    sence that I didnt have the 10 minute breaks, and then this should add at least a bit to the
    campaign running smother.

    But then suddently in September or October, when I had been having an about 50 minute
    lunch-break, the team-leaders startet to complain about this, and say that I could get
    diciplinary action taken against me if I did this.

    Since I used to go home in the lunch break, and it took about ten minutes to walk home,
    then it could be a bit stressing to to the lunch break in 40 minutes.

    Because it also took some time to make the food, so then I would maybe only be left with
    10 minutes to eat the food, so then it wouldnt be any time to relax and calm down in the
    lunch-break, or if it was something else I had to do on the break it would be stressful.

    And since we got more and more rules at work, then the work got more and more stressful,
    and if the lunch-break also was going to be stressful, then really the whole shift was one
    long periode filled with stress, without any time for calming down.

    And the fact that the team-leaders hadnt sayd anything about me having lunch-breaks in
    the way I explained regularly for 2 or 3 months after I moved house, and that I also had
    been used to have lunch-breaks like these often earlier, without ever getting any negative
    feedback, I took as it was ok to have lunch-breaks like these.

    I also used to write on the lunch-break-form that I had lunch break from eg. 12.00-13.00.
    On the form it said 12-12.40, but I changed it so it said 12.00-13.00.

    And the first times I had breaks like these, I always asked the team-leaders, and later
    I was sure that this was ok, so I only wrote it on the form so that everyone would know
    this and get the overwiev.

    But suddently this wasnt ok anymore, I wanted to continue having lunch-breaks like I
    hade used to, so that I could maybe get to take important phone-calls in the break if I
    had to, and also get a couple of minutes to calm down, so that I didnt have to stress
    in the lunch-break every day to make it back in 40 minutes.

    And I also remembered that this arrangement seemed to be ok with (at least the old)
    team-leaders, so I meant to remember that this was more or less an agreement that
    I could have breaks like these.

    So I explained this, that by having more or less an agreement on this, and by writing
    on the form every day, and by having had breaks like these regularly since I moved.
    I meant that it exsisted a kind of agreement that I could have breaks like this, at least
    when I had the breaks at a time when the other shift were still present at the campaign,
    so that it wouldnt be any problems with covering the lines

    But the team-leaders said that this wasnt ok, and they contacted STL Aidan, who said
    that even if I had an agreement that this was ok before, then it wasnt ok any longer].

    Regarding this, I think it sounds a bit strange that the new team-leaders/Arvato doesnt
    have to pay regard to agreements/arangements that has been agreed/arranged with
    the team-leaders that used to work on the campaign earlier.

    Because I remember from working as a store-manager in Norway, and there it was clear
    that you had to keep in mind, and pay regards to agreements that had been made by the
    the earlier managers, because they had made these agreements on behalf of the
    company, and then its like an agreement between the company and the employeers,
    and then I dont think its right for new team-leaders not to pay any respect to this.

    Line: I though we had already discussed this matter, if we never get finished discussing
    a matter, then it will just be more and more things to discuss, and well never get to
    and end of it. Ive said before that STL has said that agreements like these are to a
    teamleaders discretion, and new team-leaders doesnt have to pay attention to what the
    old team-leader have said.

    Erik: Yeah, but I dont think that sounds right. For instance in Norway we have an
    expression, sedvane, that means that if one have done one thing for a certain
    amount of time, and noone has complained about this, then after a while it is to
    late to complain about this, and then it should be ok to do this. We have to take
    into acount principles like that.

    Line: Well Ive also studied law in Norway, and these principles dont aply until it has
    been many years, so its the principle that these decitions are to a team-leaders
    discretion that aplies, agreements with old team-leaders dont aply.

    Erik: Does this also aply to written agreements, becausenon-written agreements should
    be just as binding as written agreements.

    Line: Its also Arvato policy to have 40 minutes lunch-breaks and 2×10 minutes short-breaks.

    Erik: But dont you think, that even if its Arvato policy, that if its an agreement that says
    that we can arrange the breaks differently, then this agreement maybe should be paid
    regards to even if it isnt Arvato policy?

    Line: I Dont think so, its whats Arvato policy that counts, and also this is to a team-leaders
    discretion.

    Erik: Well, Id like to try to find out more about how this is. How should we do in the mean-
    time, I mean, because of the problems with it taking time to get through and from work,
    then I sometimes am a bit late back from the break. I remember one time I was three
    minutes late, and then you said it didnt matter, how many minutes can one be late back
    before it matters?

    Line: I think your acting responsible about this, when you start discussing about minutes
    and continue to bring up the same discusions again and again.

    Erik: Ive been trying to sort the matter with the breaks responsible the whole time I have
    been working here. I always wait till the late shift arrives when Im working early before I
    have the break, and I always make sure to finish the breake before the early shift leaves
    when Im working late.

    And it hasnt been any problems with this way of arranging the breaks at all.

    And now I also have to take into consideration that I have a team-leader that seems to
    be on my back, and acting threatening, and seems to want to get rid of me, so I wouldnt
    want to give anyone any excuses to report me etc. if I get one or two minutes late
    back from lunch because of this. [Because I was reported a couple of times in May/June
    when there was problems with the bus and I was 2 minutes late one day, and then 4
    minutes late another day. And even if Id then worked there for almost a year, and never
    been late, sick or absent a single time before, this with me being 2 and 4 minutes
    late was also reported to Randstad, who I was employed by then, and who brought this
    up in a meeting, saying that they didnt expect this from me.

    So because of this, I was concerned that it could also be reported if I was a couple
    of minutes late back from lunch, and that this could maybe be used against me in
    other ciromstances, and therefore I thought it would be better to get this clear,
    considering the situation with all the strange things that were going on on the campaign,
    the harrasment-situations, threats, etc, I didnt want to give anyone something that
    could be used against me if I could avoid it.]

    I remember you said that it was ok when I had a 43 minutes lunch-break, does this mean
    that its also ok eg. to have a 45 minutes lunch-break, or what with a 50 minute lunch-
    break if I havnt had the first ten minute break?

    Line: Well if were going to have it that way then we say that 40 minutes is the limit.

    Erik: Im not discussing this to be difficult, with the situation on the campgain with the
    problems with the team-leader etc, I think that it isnt impossible that this could be an
    issue, and then Id think it would be better to have it clear on how the rules are to be
    interperated now, so that this isnt going to be a problem later.

    Line: Ok, well say that a couple of minutes is ok then. Up to 42 minutes break is ok,
    but not any longer.

    ASDP MEETING 06/10/06

    On the ASDP meeting we had 06/10/06, then you said that there are two things in this
    job that the agents do not have to think about/care about at all. This was the light
    [on the phone, its eighter green, orange or red, depending on how many customers
    that are waiting in the queue.

    What she meant was that one should go through with the calls equally thorogh when
    there are 20 customers in the queue as if there are no customers in the queue. The
    agents shouldnt think about the problems with the customers having to wait in the
    queue at all.]

    And the agents should neighter care about/think about the call time.

    When I said that one of the reasons that I had been stressed the following months, was
    that I tryed to get the call-time down, then you said that agents shouldnt care about
    the problem with getting the call-time down at all.

    I didnt know what to say at the meeting then, because I hadnt prepared to talk about
    this, like I have now.

    So on the meeting then, it ended up with giving the impression that I had been stressed
    because of working on the problem of reducing the call time, when there really wasnt
    any need for me to be stressed by this.

    But, when I before this meeting went more thorowly through what had been going on
    on the campaign in the last months, and how this could have to contributed to me
    being stressed, then I thought about for instance these things:

    The buzz-meeting about the call-time, where it was threatened with the new Quality
    Brief, that could led to one getting fired, and the threats about us having to do the
    job the way the managers wanted (eg. reducing the call-time), if we wanted to
    continue working on the campaign.

    And also, the focus on the call-time, with it being written on the board every day,
    ranked by who has got the lowest call-time.

    And also, we get emails everyday, with feedback on our stats from the day before,
    and these stats are always ranked by call-time, even if other stats should really
    be considered more important. Eg. wrap-up time is included in the ASDP-program,
    and has got its own ASDP-score, yet the reports are still ranked by the agents
    call-time which arent in the ASDP-program [and which Line said on the meeting
    06/10/06 that the agents shouldnt think about/worry about].

    Line: Well, now since the new script [were the agents havent got to ask about the
    product-key for all the calls any longer], call-time is also going to be included in
    the ASDP-program, so now this isnt going to be problem any longer, after the
    new script.

    [I didnt go any further on this point, the point really being that she said on the
    ASDP-meeting on 06/10/06, that thinking about the call-time wasnt a reason
    for being stressed, because the call-time was something the agents didnt have
    to think about/worry about at all.

    While other team-leaders on the buzz-meeting in June, threatened us with that
    we could get fired if we didnt solve the problem with the call-time the way the
    managers wanted.

    And the fact that it was a very big fucus on the call-time. All the time we got
    emails about it. It was written ranked by average call-time on a big board,
    with names, average call-time and different colours by if you had managed
    to achive the call-time goal or not.

    And also we every day got an email with info of our stats from the day before,
    and these were ranked by, and largly focused on the call-time.

    So I didnt get this to go with what she was saying on the meeing 06/10/06, that
    the agents shouldnt worry about/be stressed about the call-time.

    But we had almost argued on the point before, about the lunch-breaks, and
    I was a bit tired this day from working much overtime etc, and I really thought
    that my point about why I really brought this up would be quite clear, to get an
    explanation about how she could say one thing in the ASDP-meeting, when its
    quite clear with all the focus on the call-time and the threats in the buzz-meeting
    etc. that this is not how this issue is being looked at in the campaign in general.
    From what weve been presented we really should put effort towards and care
    about reducing the call-time.

    And the she said it in the ASDP-meeting, that there were two things the agents
    shouldnt worry about in the job, the light and the call-time. She smiled in an almost
    patronising way, in a way indivating that it should be obvious to everyone that these
    were things that the agents didnt need to worry/care about.

    So I thought that she should have understood that this was my point, and
    that it was strange if she didnt understand my point. And if she did
    understand my point, and still didnt coment on this point, then this was a bit
    strange as well.

    So this confused me a bit, so I wasnt sure on how to continue with this issue,
    so I decided to just continue with the next point.]

    ASDP SCORES

    On the meeting 06/10/06, we went through all the ASDP-scores, and I got 4/4 on
    all of them except one I got 3/4 on, and another one I got 2/4 on.

    The one I got 2/4 on again, was that to do with how you try to act responsible/try to lead
    the other co-workers on the campaign?

    Because if it was, then I think it must be a misunderstanding, because when Im working
    on the campaign, I dont like to tell people all the time what to do, like some other agents
    they all the time tell the other agents, now you should do this, and now you can do that.

    But even if I dont act like that all the time, it doesnt mean that I dont act responsible and
    care about the campaign running well.

    Like if there arent any team-leaders on the campaign, then I always try to make sure that
    eg. there is cover on all the lines, and if I work early, then before I go home I always make
    sure that all the lines are covered by the people working the late shift. (eg. I tell Osman or
    Eown to go on a TL-login if there isnt cover on the Finish lines).

    And around Christmas last year, when the team-leaders where home on holiday, and the
    temperarly English team-leader had quit Arvato before new year, and Judith got sick and
    had to go to hospital, and all the other agents were eighter being on holiday for christmas
    or new year, then I worked the shifts that noone else were working because of sicknes etc,
    and worked extra on the other shifts that were very understaffed, and made sure that the
    campaign still were running even if all the team-leaders were absent for different reasons.

    So even if I dont tell people what to do all the time, it doesnt mean that I dont act
    responsible, and I look after the campaign when there arent any team-leaders present,
    even if I dont tell people what to do all the time.

    Just to make sure that there arent any misunderstandings regarding this, and that a
    misunderstanding like this could be the reason to why I havent been made team-leader
    etc. [since I thought there had had to be something going on, since I thought the way
    the team-leader recutation-process hadnt been conducted seemed a bit strange, so
    I was trying to find out if there could eg. have been a misunderstanding surrounding this
    that could have been causing me not getting the job.]

    Line sayd that the ASDP-score hadnt got to do with this. It was an ASDP-score that
    wasnt relevant for the campaign, so she used to give all the agents 2/4 on it.

    She said that she had the impression that I acted responsible and did my job well,
    and she had also got positive feedback regarding me from the other agents

    [I also asked her on the ASDP-meeting 06/10/06 if it was anything surrounding
    the ASDP-scores or how I did my job in general that she could see point at as
    a reason of why I didnt get the team-leader job. And she said that she couldnt
    see any reason for this.

    That ASDP-meeting was on the same day, a few hours earlier, as the meeting with
    STL Aidan about the problems surrounding the team-leader recruitment-process,
    and I thought the process had been a bit strange. (With the campaign not being
    given any feedback at all, with applicants not getting any answer on the applications,
    and the process draging on for months without anything happening, and with me
    being given different answers all the time when I asked the team-leaders why
    nothing was happening.

    I knew that my application was strong, since I had been working in management for
    ten years in Norway, and because I had been working with customer-support, knew
    the campaign well, know the Scandinavian languages, had studied computers,
    had been having modules in management and organisation on universty-level, had been
    having many management courses etc. from when I was working as a manager in one
    of Norways bigest companies (Ica-gruppen formerly hakon-gruppen).

    So when nothing happened with the recruitment-process, and no feedback at all was
    given, I thought this was a bit peculiar, and I wondered what the reasons for this could be,
    and if this could be that they for some reason didnt want to hire me in this posistion,
    and I therefore tried a bit to find out what the reasons for that could be.

    And the ASPD scores were good. I think they were 3.9/4 and 3.6/4 or something like
    that. And those scores covered most parts on how I did my job, so it didnt seem like
    it was the way I did the job that was the reason that I didnt get promoted.]

    She said that the team-leaders hadnt got anything to do with the team-leader
    recruitment at all, but that it was the STL and other people in the organisation that had
    to do with this.

    We agreed that I should contact core-care about the harassment-cases etc., and then
    later, wed have a new meeting surrounding how these issues should be dealt with
    further.

    We finished the meeting and went back to the campaign.

    fesdPacket.xml
    2K Download

  • Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet

    fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    toe-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk

    ccprofessionalstandards@northumbria.pnn.police.uk

    bcc!enquiries ,
    TAYLORG@unhcr.org

    dateTue, Sep 27, 2011 at 2:24 PM
    subjectReport of crime/Fwd: Spesialbestilling
    mailed-bygmail.com

    hide details 2:24 PM (0 minutes ago)

    Hi,

    this is just someone harassing me, and making fun of me.

    I think this is harassment-crime.

    Erik Ribsskog

    PS.

    I send copy e-mails to the PSD since my e-mails are being ignored, by the Northumbria Police, and to the IPCC, since PSD pretend not to understand this, and to the UN, since the IPCC also ‘makes themselves stupid’, and pretend not to undestand, it seems to me.

    ———- Forwarded message ———-
    From: Dmitri
    Date: 2011/9/26
    Subject: Spesialbestilling
    To: info@spesialbestillinger.net

    Hei Erik,

    Skulle gjerne ha bestilt følgende:
    1 isbjørn
    2 terninger
    1 liter H-melk
    1 LekeStasjon
    1 suppe

    Hvor mye vil dette komme på?
    Hvor kjapt kan du levere?

    Mvh Dmitri

  • Min Bok – Kapittel 15: Jugoslavia

    Jeg har hatt noe av det jeg skrev om, i de to forrige kapitlene, litt i bakhue, i dag og i går vel.

    Og det er en par ting jeg har glemt å skrive om, eller som jeg burde korrigere vel.

    Og det første, det er det, at det er mulig at det var hun Connie, i klassen over oss, på Berger skole, som dro ned shortsen, til hu Siw Anita, het hu vel, (hu med det brune håret vel), sånn at jeg så rumpa hennes, en gang, i en ballspil-valgfag-klasse, eller noe, som jeg vel bare ble plassert i, siden jeg flyttet til Berger, midt i tredje klasse.

    Så sånn var det.

    En annen ting jeg glemte å skrive om, var at den første tiden jeg bodde på Berger, så lekte jeg ikke bare med han fem år yngre fetteren min Tommy, for å si det sånn.

    Jeg syntes vel at det var litt kjedelig og flaut kanskje, (siden Tommy var yngre enn meg da).

    Jeg gikk også rundt i naturen, rundt Bergeråsen, og så.

    Jeg gikk fra nedenfor ‘Teskjekjærringa’ der, nederst i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen), også gikk jeg langs Drammensfjorden bortover da, sørover, i retning Berger da.

    Jeg fant en slags felle, (eller noe), i fjellet der, når jeg ikke kom meg videre.

    Men jeg prøvde å åle meg inn, i en sprekk, i fjellet, (ved siden av fjorden), som var så lav, at jeg såvidt kom meg inn der.

    (I håp om at jeg ville komme ut på en strand, eller noe, på den andre siden da).

    Men den sprekken, i fjellet, ble trangere og trangere, og ledet vel ingen steder vel.

    Så når jeg lå noen meter inn i den bergsprekken da.

    Uten å komme ut noen steder.

    (Det var nesten sånn at man ble fanget der).

    Så merka jeg det, at det ble høyvann da, og at fjorden, (som var ganske stille), ble høyere og høyere, sånn at det nesten rant vann, inn i den bergsprekken, som jeg hadde ålt meg inn i da.

    Så da ble jeg litt redd husker jeg.

    (Jeg husker også at jeg fortalte om det her, til Carl Fredrik Fallan, i klassen, noen uker seinere vel.

    Men men).

    Også måtte jeg rygge da.

    Og liksom krype baklengs, (og litt oppover), ut av den fjellsprekken da.

    Og det tok litt tid, så jeg ble litt nervøs for at jeg kanskje ville sette meg fast der, når jeg liksom ‘rygget’ ut da.

    Og jeg var også litt redd for det, at vannet kanskje ville stige, og komme over den sprekken i fjellet, før jeg kom meg ut derfra.

    Sånn at jeg ville drukne der da.

    Men jeg kom meg ut før det skjedde da.

    Men jeg fikk meg en skrekk i livet, da liksom, kan man si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var ikke sånn at jeg krøyp inn i den fjellsprekken igjen, for å si det sånn.

    Men men.

    Dette kan kanskje ha vært en dyrefelle fra steinalderen, eller noe, har jeg tenkt, i det siste.

    Eller noe sånt?

    Eller kanskje den formen på fjellet, bare var naturskapt.

    Hvem vet.

    Det var vel granitt, eller noe, det her tror jeg.

    (Eller noe rødlig stein, av noe slag.

    Så det var ikke noe sånn stein, mener jeg, som lett ble formet av vind og sjø heller, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg klatret vel over den ‘fellen’, eller bergsprekken, istedet, (eller om jeg bare vasset i vannet, forbi det stedet).

    Det husker jeg ikke helt nå, for å være ærlig.

    Men jeg kom meg ihvertfall videre bortover.

    Og var langt forbi Ulvika osv., da.

    Og var kanskje nesten ved Berger brygge da, som man kommer til, hvis man går langt nok, langs fjorden, den veien.

    (Nå er det kanskje en fjordsti der, eller noe.

    Så jeg var kanskje en pioneer, når det gjaldt å starte sånne naturstier, som det finnes masse av, nede i Nevlunghavn osv., mener jeg å ha sett, ihvertfall.

    (For å tulle litt)).

    Men men.

    Ikke langt fra Berger brygge sikkert, så fant jeg noe jeg trodde var en flåte.

    (Jeg var nok litt anspent, av å nesten bli fanga, i den ‘fella’ da, og nesten drukne der.

    Og var ikke vant, til å gå langs fjorden, den veien.

    Som er et område, som kunne være litt vanskelig å gå gjennom.

    Så det var egentlig en europall, som jeg så.

    (Som kanskje hadde falt av et skip da, og flytt iland, mellom Bergeråsen og Berger et sted da.

    Noe sånt).

    Men jeg skjønte ikke med en gang hva det her var.

    (Enda jo faren min og dem, hadde masse Europaller, som dem stabla sengedeler og esker og sånn på, borte på verkstedet deres, på Sand da.

    Så sånn var det).

    Jeg hadde blitt litt kjent, med Stefan og Daniel, (to mørkhårede gutter, litt yngre enn meg, som bodde i Ulvikveien), gjennom Tommy muligens.

    Så prata jeg med en av de, (Stefan vel, tror jeg, han eldste), dagen etter, eller noe.

    Og forklarte det, at jeg hadde funnet en flåte da, nede ved fjorden.

    Så dro jeg med han Stefan da.

    Så gikk vi like langt, borti der, igjen.

    (Det tok vel kanskje en drøy halvtime, eller noe, å gå dit.

    Noe sånt).

    Også sa han Stefan da, at ‘det der er en pall’.

    (Og ikke en flåte da).

    Da så jo jeg det og.

    Men jeg var kanskje ikke vant til å finne ting, i fjordkanten da.

    Så sånn var det.

    Men en sånn Europall, er jo verdt en del i pant, har jeg lært etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi.

    Jeg mener at vi telte de, da vi hadde varetellinger, i Rimi, og skreiv opp en verdi på mellom 100 og 200 kroner, på de kanskje.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Men men.

    Så noen fant kanskje den pallen seinere, og panta den, inne i Drammen, eller noe, kanskje.

    Det hadde kanskje vært mulig.

    (Selv om det kanskje hadde vært litt vel mye stress).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, sa også en gang forresten, til meg det, om sønnen hans Tommy, (min fetter da).

    At Tommy så så mye på svensk TV, (barne-TV da), siden vi hadde fellesanlegg, på Bergeråsen, med to svenske og en norsk TV-kanal, (vi fikk inn alle de tre kanalene omtrent like bra, på TV-ene våre vel, vil jeg si, uten noe skurr, eller noe. Men men).

    Tommy så så mye, på svensk TV, sa Håkon, at Tommy sa ‘groda’ istedet for ‘frosk’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og onkel Håkon, var også litt svensk.

    For både faren min og onkel Håkon, hadde Walkie-talkie-er.

    (Som var 70-tallets svar på internett-chatting kanskje).

    Og faren min kalte seg for ‘Snekkern på Bergeråsen’.

    Så hvis noen ville prate med faren min, på Walkie Talkie da, (som faren min hadde stående, i Hellinga 7B).

    Så måtte de rope på en åpen kanal da, (som alle kunne høre på).

    (Kanal 3 vel).

    ‘Snekkern på Bergeråsen, Snekkern på Bergeråsen, kan du høre meg?’.

    Noe sånt.

    Og hva kalte Håkon seg, på Walkie-talkie-nettet?

    Jo, han kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’.

    Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han kalte seg Anka.

    (Eller om det var faren min jeg spurte).

    Jo, det var fordi at Donald Duck het Kalle Anka, på svensk.

    Så det var noe svensk med både Tommy og Håkon, må man vel si.

    Eller kanskje noe østlig?

    Håkon pleide seinere på 80-tallet, (etter denne Jugoslavia-ferien, som alle tre sønnene til Ågot og Øivind var med på, å dra med kjærring og ungær, (som Håkon sier), til Romania vel.

    (Eller om det var Bulgaria).

    Og der hadde han blitt bedt med hjem til en lokal familie, husker jeg at Håkon fortalte.

    Dette var vel før jernteppet falt, så det var litt spesielt, og nesten litt som å være spion, husker jeg nesten at jeg tenkte, når Håkon fortalte om den her øst-europeiske bekjentskapet da, som han hadde skaffet seg og familien sin.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev at vi hadde felles TV-antenne, på Bergeråsen, som ble kalt for fellesanlegg.

    Og det fellesanlegget, det ble eiet, av Bergeråsen Vel, mener jeg.

    Og der ville ikke faren min være medlem, av en eller annen grunn.

    Så han betalte ikke avgifta til Vel-et da.

    Ihvertfall ikke da jeg bodde i faren min sin leilighet, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Men men.

    Så faren min var litt sånn snål kanskje, han stemte Fremskrittspartiet, allerede da de var et lite fire prosent-parti, på begynnelsen av 80-tallet, og betalte ikke Vel-avgifta, og lot sønnen sin bo alene og snøyt på skatten vel, og sånn da.

    Men men.

    Så det var nesten sånn, at det var litt vanskelig å ta faren min helt seriøst, husker jeg.

    Han drakk også hver kveld, (jeg kan ikke huske en kveld han ikke drakk, ihvertfall), og var kanskje litt som Fleksnes da.

    Hva vet jeg.

    (Hvis han ikke bare later som at han er litt som Fleksnes da, men kanskje er veldig smart og lur, og later som at han er litt dum, noen ganger.

    Hvem vet.

    Men men.

    At han er litt slu liksom.

    Jeg er ikke helt sikker, for å være ærlig.

    Men men).

    En gang fortalte faren min, at før Håkon ble atten år, så kjørte de, (og onkel Runar vel, som da var enda yngre), til Sverige, i en bruktbil da antagelig, som faren min vel hadde da.

    Også hadde faren min latt Håkon kjøre bilen, (av en eller annen grunn).

    Også kom politiet bak dem.

    Og da måtte han og Håkon, bytte plass, i bilen, mens dem kjørte.

    For Håkon hadde jo ikke førerkort.

    Så hvorfor faren min lot Håkon kjøre, det veit jeg ikke.

    Men faren min hadde kanskje kjørt langt da, så han var kanskje trøtt.

    Hva vet jeg.

    Og hva de gjorde i Sverige?

    Jo, de var sånne ‘raggare’, tror jeg, (en form for råner vel?), som det var ganske populært å være, på 60-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Så de kjørte vel bare rundt for moro skyld da, tror jeg, og kanskje for å drikke og feste og møte damer og sånn kanskje da.

    Hvem vet.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Jeg kom også på det, at fra da jeg bodde på Bergeråsen, så husker jeg at de gutta på ungdomsskolen, osv., de brukte et uttrykk, som het ‘å ta en stille Anders’, var det vel, (om å runke da).

    Så det kan kanskje ha vært, på grunn av den episoden, som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene.

    Nemlig om den gangen, som Anders Røkås, satt med ‘bennern’, i guttegarderoben, på Berger skole, når vi andre kom inn fra Ballspil-valgfag-klassen, (eller om det var en delt gymtime, jeg husker ikke det helt).

    Det tenkte jeg på nå, tilfeldigvis, at det kanskje kunne ha vært fra den episoden, som det uttrykket stammer.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev også om det, at når man fisket makrell osv., fra en båt, som lå ankret da, utenfor Ulvikfjellet, for eksempel.

    At man skulle la søkket synke til bunnen av fjorden, og så dra det 2-3 armlengder, eller alen opp.

    Men det heter ikke ‘alen’, kom jeg på nå, tidligere i dag vel.

    Det heter ‘favner’.

    Så da var jeg litt dum, og dreit meg ut litt vel, når jeg skrev ‘alen’ istedet da.

    Men det er over tjue år siden, at jeg har vært ute med båt, på Drammensfjorden, (eller andre steder), for å fiske og sånn da.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så jeg tror ikke jeg klarer å knyte halvstikk lenger.

    Det var en knute, som faren min lærte meg, for å fortøye båten da.

    Men det er også over tjue år siden, at jeg knøyt en sånn knute.

    (Og en gang, så ble båten til Haldis knust, noe jeg skal skrive mer om seinere, etter at jeg brukte båten sist vel.

    Selv om det var etter at sesongen var ferdig, (fant jeg ut, da jeg leste om den kjente høststormen, i Aftenpostens Tekstarkiv), så faren min burde kanskje ha tatt opp båten da.

    Men men).

    Faren min brant forresten også bråte en gang, borte på ‘Jordet til Lersbryggen’, (ved huset til farmora mi), på Sand, husker jeg, en gang midt på 80-tallet vel.

    Dette kom jeg på, når jeg leste det jeg skrev i går, igjen, etter at jeg publiserte det kapittelet, fra en PC, på biblioteket, her i Sunderland, tidligere idag da.

    Så sånn var det.

    Det stod også en lang stund vel, noen tønner, ikke langt fra inngangen til verkstedet vel, som jeg ikke fikk lov til å røre, på begynnelsen av 80-tallet, (var det vel), husker jeg at faren min sa.

    (Uten at jeg egentlig skjønte, hva som var i de tønnene.

    Men det var kanskje innholdet i de, som faren min brant, borte på det jordet da, litt ut på kvelden, en høstdag kanskje.

    For jeg mener det hadde begynt å bli litt mørkt.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så over til selve Jugoslavia-ferien.

    I forkant av ferien, så hadde faren min, dratt meg med, til en klesbutikk, i Storgata, i Svelvik, (ikke langt fra ungdomsskolen vel), og jeg hadde fått blant annet, en hvit t-skjorte, med blått Moskva-OL-trykk.

    For det var sommer-OL, i Russland, den sommeren, som vi dro til Jugoslavia da.

    Det var kanskje litt rart, at jeg fikk Moskva-OL t-skjorte, i og med, at Norge vel boikottet det OL-et, (sammen med de fleste andre NATO-land vel), pga. den forrige krigen i Afganistan vel, mellom Sovjet og afganske fjellkrigere vel, (støttet av USA vel), som Sovjet etterhvert tapte vel.

    Sovjet gikk inn i Afganistan, like etter at jeg flyttet til faren min, mener jeg.

    Og en annen ting, som var i nyhetene på den tiden, var det at Shaen av Iran, ble styrtet, og Ayatolla Khomeini, dro til Iran, fra Paris, (hvor han levde i eksil), og tok over makten i Iran da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, måtte ofte jobbe overtid, på familien vår sitt verksted, har jeg skrevet om, i et av de forrige kapitlene.

    Og så også i denne ferien.

    Runars familie, Håkons familie og Stenberg-familien, (det var Roger Stenberg, med kone, (som jeg ikke husker navnet på nå vel), og døtrene Hege, (som var et år eldre enn meg vel), og Gry, (som gikk i klassen min).

    Disse skulle bo i telt, nede på en campingplass, i Jugoslavia.

    Dette var på Istra-halvøya, (ikke langt fra grensen til Italia), og jeg lurer på om byen het Rovinj.

    Noe sånt.

    Men men.

    Runar, Håkon og Roger og dem, begynte å kjøre ned til Jugoslavia, en dag eller to, før oss vel.

    For det var en levering, som faren min måtte gjøre ferdig.

    Før Håkon og dem kjørte nedover, så hadde jeg prata litt med han, om ferieturen, (som jeg gleda meg til da), i stua til Ågot og Øivind, mens han hadde pause kanskje da, fra verkstedet.

    Jeg hadde jo vært i Tivoli, i København, med mora mi og Arne Thomassen, sommeren 1978 vel, (altså to år før det her), som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Og faren min visste kanskje ikke dette da, at jeg hadde vært der, men sa noe om det, til meg vel, at vi kanskje skulle i Tivoli, i København, på veien ned til Jugoslavia.

    Så nevnte jeg det til Håkon da, en gang faren min var nede på verkstedet, og jobba vel.

    Og da sa Håkon det, at det var et mye artigere tivoli, litt utenfor København, enn det kjedelige, (og gammeldagse vel), tivoliet, som var i København sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Uten at jeg vet om Håkon og dem kjørte innom det tivoliet, på veien ned til Jugoslavia, for faren min, Haldis, Christell og jeg, vi dro altså for oss selv da, en dag eller to, etter de andre.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så en sommer ettermiddag vel, så satt Christell og jeg, og venta, på at vi skulle starte kjøreturen da, nedover mot Jugoslavia, på tunet, (må man vel kanskje kalle det området), mellom huset til Ågot og verkstedet da.

    Vi satt i baksetet, på min fars første amerikaneske stasjonsvogn, (mener jeg det var, ihvertfall).

    Han fikk en ny sånn stasjonsvogn, seinere vel, som var stort sett lik.

    Det som var bedre, på den nye amerikanske Ford stasjonsvogna, som faren min hadde, fram til han fikk seg en ny Mercedes 230E vel, rundt 1984 vel.

    Det var det, at på den andre amerikaneren, så var det noen små seter, helt bakerst, som kunne slås opp, og 2-3 unger kunne sitte der da, i en slags sofagruppe, eller noe.

    Så den bilen var nesten som en minibuss, må man vel kanskje si.

    Faren min pleide å registrere de amerikanerne sine, i Sandvika, mener jeg han sa.

    For tollerne var greiere der vel, enn i Drammen og Oslo da.

    Noe sånt var det vel, at faren min sa vel.

    Så det var mulig, at det var DE-skilter, på de her første to amerikanerne, til faren min, (som jeg vel også hadde på en Toyota HiAce en gang, som jeg skal skrive mer om seinere).

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg spurte Christell, (i baksetet der da), om ‘de’ skulle innom Tivoli i København da.

    (Jeg mente Haldis og Christell, siden jeg ikke regna oss for å være en familie, egentlig.

    Jeg var ikke så vant til Christell og Haldis, for faren min hadde bare kjent dem, i et par-tre måneder vel.

    Og jeg hadde vel bare vært på besøk hos dem, en fire-fem ganger kanskje.

    Noe sånt vel.

    Og likte ikke det her noe særlig, at jeg måtte bo alene, og ikke fikk bo nede hos faren min og Haldis og dem heller da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    ‘Jeg vet ikke’, svarte Christell da.

    Så satt vi der, i noen minutter til da, og venta da.

    Og faren min og Haldis, de dukka ikke opp der.

    Og plutselig så smatt Christell ut av bilen og inn i huset til Ågot, og fortalte det, at hu var sulten, til Ågot.

    (Det var kanskje litt knytt stemning, mellom oss, i bilen, siden jeg sa ‘dere’ enda vi vel egentlig var ‘oss’, ihvertfall på den ferien men.

    Men men).

    Ågot spurte Christell, om hun ville ha brødskive, (Ågot sitt gode, hjemmebakte brød), med skinkeost.

    Og det ville Christell ha, husker jeg.

    Jeg visste ikke helt, hva jeg skulle synes om det her, at Christell fikk mat av farmora mi, osv.

    (Hu og Haldis og dem, hadde jo allerede ‘rappa’ faren min, for å si det sånn).

    Så jeg fløy ut på den andre siden av huset til Ågot, og sparka fotballen min, en del ganger, hardt i kjellermuren da.

    For å få ut litt spenning og vel aggresjon da.

    (Siden jeg syntes det, at Christell kanskje var litt frekk da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kjørte vi da.

    Jeg hadde noen mynter, fra da onkel Runar, faren min og meg, var i Kiel, noen måneder før vel.

    Og jeg hadde vel også funnet noen andre utenlandske mynter, i skuffene, i reolen til faren min.

    Noe sånt.

    (Og jeg hadde kanskje noen mynter fra Danmarksturen, med mora mi og Arne Thomassen, to år tidligere.

    Selv om jeg tviler litt på det egentlig men, de myntene var nok fra tida jeg hadde bodd hos faren min, tror jeg.

    Men men).

    Jeg prøvde å finne på noe å gjøre, i baksetet av bilen.

    Og jeg spurte Christell, om hun ville bli med, på å kaste mynt eller kron, eller noe.

    Men da fikk jeg klage fra faren min da, at det ikke var noe populært, (av en eller annen grunn).

    Det er mulig at Christell ble med å spille mynt eller kron, (eller hva det var), likevel.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Vi kjørte til Helsingborg, husker jeg.

    Og vi startet ganske sent, så den første overnattingen, den var mellom Gøteborg og Helsingborg, mener jeg.

    På et ganske anonymt motell, eller noe, vel.

    Dagen etter, så diskuterte faren min og Haldis, og de ble enige om det, at vi skulle dra innom hu jenta, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, at Ågot hadde sagt om, at hu var så forelska, i onkel Håkon, at hu klatra opp i et tre, og ble der hele natta.

    Så sånn var det.

    De bodde i en ‘betong-forstad’, vil jeg si, til København.

    Vi ringte på, og fikk komme inn i leiligheten deres da, som var i en blokk da, noe lignende av i Groruddalen kanskje.

    Så sånn var det.

    Hun jenta, var blitt en dame, i 30-årene vel, da, og hun bodde der sammen med en danske vel.

    Jeg syntes det var litt kjedelig der, og da foreslo noen at jeg kunne gå i butikken, hvis jeg ville.

    Og Haldis lurte på om Christell ville være med, og det ville hun visst.

    Vi gikk bare hundre meter, eller noe, så var vi i en Coop-butikk, eller noe, vel.

    Jeg syntes det var artig, å se, i danske butikker, for de hadde andre varer da, enn de norske hadde.

    Jeg gikk rundt der, og fant en vannpistol, i grønn plast vel, og et dansk Donald Duck da, (som het Anders And), og jeg kjøpte også et sånt pinne-is-sett, som man skulle blande melk eller vann i, og fryse vel.

    Noe sånt.

    Christell kjøpte en ting vel, (etter en god stund. Jeg lot henne gå rundt i butikken der aleine. Hun var jo drøye to år yngre enn meg, som fylte ti år, den sommeren, så jeg hadde vel liksom ansvaret for henne der da, i den butikken, vel. Men men).

    Men men.

    I bilen, så virka jeg litt dum, siden jeg hadde kjøpt et sånt is-sett, viste det seg, som man trengte fryser til.

    (Vi hadde jo ikke det i bilen, for å si det sånn.

    Så det is-settet bare kasta jeg vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi kjørte til en ny ferje-havn, (muligens for ferja til Puttgarten, tror jeg).

    Der gikk det en eldre brite, på fortauet, når vi kjørte til ferjeleiet.

    Det var en engelsk lord, eller noe, mente faren min.

    (Han hadde vel flosshatt, osv., tror jeg.

    Og faren min prata vel litt med han, tror jeg.

    Han hilste vel ihvertfall, ut av bilvinduet.

    Men men).

    På ferjeleiet, så var det mange biler.

    Det var juli måned, mener jeg, og sola steika.

    Jeg og Christell gikk rundt der, blant bilene osv., før bilene begynte å kjøre da.

    Jeg gikk rundt med den grønne vannpistolen min, og plutselig, så dukka det opp en tysker, i 20-30 åra kanskje, som hadde et forfærdelig brannsår, på armen, og som sa ‘wasser, wasser’, vel.

    Så jeg skjønte ikke hva annet jeg kunne gjøre, enn å sprute vann, med vannpistolen min, på brannsåret hans da.

    Tyskeren ble fornøyd, etter to-tre vanlige sprut med vannpistolen vel.

    Så det var ikke så mye vann han trengte, for å roe ned brannsåret sitt, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Mens jeg stod og spruta, med vannpistolen min, på brannsåret, (som dekket ganske mye av armen), til han tyskeren, så gikk Christell tilbake, til faren min og Haldis, i bilen.

    Jeg gikk også tilbake, etter at han tyskeren var fornøyd da.

    Men da lurer jeg på om Christell hadde sagt noe ‘dritt’, om meg, eller noe, for da var faren min sur på meg, virka det som for meg, ihvertfall.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så kom vi over til Tyskland, og vi stoppa på bensinstasjoner, langs Autobahn, husker jeg, hvor de hadde mye artig godteri, som de ikke hadde i Norge da.

    Jeg kjøpte vel stort sett cola, på flaske stort sett vel, (selv om de vel hadde bokser, i Italia, lurer jeg på ihverfall), og forskjellig godteri da.

    For hvert land vi kjørte inn i, så fikk jeg mast meg til, å få litt penger da, (kanskje tilsvarende 10-20 kroner), i det landets valuta da.

    Og det var ikke sånn som i våre dager, at nesten alle landene hadde Euro.

    Neida, i Tyskland, så hadde de på denne tiden tyske mark.

    I Italia hadde de Lire, og i Østerrike, så hadde de Schilling.

    (Vi kjørte en annen vei, enn Runar og Håkon og dem gjorde, ned til Jugoslavia.

    De kjørte vel rett fra Tyskland til Italia, mens vi kjørte innom Østerrike, etter Tyskland, mener jeg det må ha vært.

    Vi var ihvertfall i Østerrike, husker jeg, og det tror jeg ikke de andre var, for å si det sånn.

    Men men).

    Den andre natten, så lå vi over, i et gammel murbygning, eller noe vel.

    Faren min sa det, husker jeg, da vi hadde lagt oss.

    (Faren min, Haldis og Christell lå i dobbelsenga der, mens jeg lå i en enkeltseng som stod langs den veggen, som var ovenfor fotenden vel, av senga deres da.

    Noe sånt).

    Det siste som ble sagt, før vi sovnet den natten, var vel det faren min sa, om at jeg lå på den plassen, hvor de kasta beinrester og sånn, fra maten, i gamle dager, i den middelalderbygningen da, (eller hva det var).

    Jeg bare syntes det var som en morsom vits, husker jeg, og så sovna jeg vel, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den tredje dagen, så kjørte vi videre på Autobahn.

    (Tyskland er et ganske langt land, fra fra nord til syd, må jeg si.

    men men).

    Vi kjørte innom en restaurant nord i Tyskland, dagen før vel.

    Som jeg glemte å skrive om vel.

    Etter at vi tok ferja til Puttgarten vel.

    (Det var en sending fra sommer-OL, i Moskva, husker jeg, på TV-en som stod på, i et hjørne vel, av den kroa, eller kafeteriaen da).

    Og jeg gikk på do, husker jeg.

    Og jeg var glad i automater og sånt.

    Så jeg la noen penger, på en ballong-automat, (eller noe), som var på doen der.

    Og begynte å blåse opp den ene ballongen da, mens vi gikk ut i bilen igjen, etter at alle var ferdige med å spise.

    Haldis spurte om jeg visste hva de ballongene egentlig var.

    Men jeg svarte ‘nei’ da.

    Det var noe greier som menn hadde på tissen, (når de hadde sex), sa Haldis, (mens hu lo eller smilte litt vel).

    Altså kondomer da, som jeg seinere har lært meg, at er det riktige navnet, på sånne ‘ballonger’ da.

    Men men.

    Så det var jo så driti ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Da sa jeg bare ‘æsj’, (eller noe), og kasta de rare ballongene ut av vinduet på bilen, når vi starta å kjøre igjen, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når vi var ferdige å kjøre for dagen, den tredje dagen, så var vi fremdeles i Tyskland, som sagt.

    Denne gang lenger sør i Tyskland, naturlig nok.

    Vi overnattet på et litt mer moderne sted, denne gangen.

    Da vi gikk inn på rommet, så gikk Christell og jeg først inn.

    Og vi reagerte med en gang, da vi så hvordan lesestoff, som hotellet hadde liggende framme, for gjestene sine.

    Det var ‘Das Beste’.

    Og ‘das’, det reagerte både Christell og jeg litt på da.

    For det var jo et fy-ord, mer eller mindre, for å si det sånn.

    Men men.

    Både Christell og jeg, fikk ti tyske mark vel, (eller noe), av faren min, for å gå å spille, på automatene, som det var veldig mange av faktisk, (kanskje 10-20 stykker), i en hall, like ved kafeteriaen, eller restauranten, på hotellet.

    (Vi fikk vel beskjed om å bli borte en time eller to vel, mener jeg å huske litt vagt vel.

    Noe sånt).

    Så vi spilte på enarmede banditter osv., da.

    10 tyske mark, det var cirka 30 kroner vel, på den tiden.

    Drøye 30 kroner vel.

    Noe sånt.

    Så det var ganske mye penger, på den tiden.

    Men men.

    Men de kunne forsvinne fort, på sånne automater da.

    Jeg ble litt lei av automater, og prøvde å kjøpe brus der, i restauranten, (som var rimelig folketom da).

    Jeg hadde jo lært hva ‘vann’ var, og jeg viste at i Norge, så ble brus også kalt for mineralvann, (fra å ha lest på etikettene til Villa Farris, eller noe, i Norge da. Men men).

    Så jeg spurte om ‘mineral vasser’, eller noe.

    Og han kelneren, (en mann i 40-50 årene), spurte om jeg sa ‘mineralenvasser’ vel.

    Noe sånt.

    Og da skjønte han at jeg skulle ha noe brus-aktige greier da.

    Og jeg klarte kanskje å kjøpe en flaske cola, hvis jeg ikke endte opp med en flaske selters, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så husker jeg vel ikke noe mer fra den dagen.

    Det er mulig at vi spiste middag, på en kro, før vi dro til det her hotellet, (eller motellet), eller hva det var.

    (Et ganske hyggelig sted var det vel, tror jeg.

    Selv om det kanskje var litt mange automater der.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker at vi kjørte, på Autobahn, rett utenfor Munchen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Jeg husker at vi kjørte forbi Frankfurt og Stutgart, og de byene der).

    Så kjørte vi vel til Østerrike, mener jeg.

    Ikke til Wien, men til i nærheten av Salzburg, mener jeg.

    Først må jeg skrive litt mer om, hvordan det så ut, et stykke sørover i Tyskland, hvor vi havnet etterhvert vel.

    Vi var kanskje i Tyrol, eller noe.

    Jeg er ikke helt sikker.

    Men på mange høyder, så lå det et slott, eller en borg da, fra middelalderen sikkert.

    Det var flust av sånne slott, vil jeg si.

    Det var ganske morsomt å se på, husker jeg.

    Nesten som i en film, eller noe.

    Men men.

    Så kjørte vi inn i Østerrike.

    Og jeg syntes det var artig, å stoppe, i hvert land, og kjøpe noe lokalt godteri da.

    Så vi stoppa på en butikk/kafeteria, som ligna nesten litt på kafeen, på Berger, (den butikken lå på toppen av en bakke vel, på samme måte som Berger-kafeen da, hvis jeg husker riktig. Men men).

    (Bortsett fra at Berger-kafeen ikke hadde matbutikk-del da).

    Før vi gikk inn der, så ga faren min Christell og meg, beskjed om det, at vi måtte si ‘danke shøn’, når vi fikk tilbake penger.

    Dette understreket faren min, husker jeg.

    Så gikk vi inn i butikken.

    Jeg fant noe kinder-godteri, eller noe sånt, kanskje.

    Noe sånt.

    Men så var det en TV, inne i kafeteria-delen, av den ganske hyggelige og rolige butikken da.

    Og der var det reklame, for noe halspastiller, kanskje, (hvis jeg skulle gjette).

    Man kunne se det, at en alpinist, kjørte slalom, ned en slalombakke da.

    Og jeg, som var fra Bergeråsen, hvor vi bare hadde norsk TV, svensk TV 1 og svensk TV 2.

    Jeg hadde jo aldri sett TV-reklame før.

    Og syntes at det var interessant.

    Det måtte jeg nesten kikke litt på, syntes jeg.

    Og stod der kanskje i et minutt eller to da, og så på de forskjellige reklamene, som rullet over TV-skjermen da.

    (For jeg skjønte at det var TV-reklame, for jeg hadde hørt om det, kanskje hos Ågot og Øivind, eller noe, at det fantes noe som het TV-reklame da.

    Så sånn var det).

    Og så kom Christell, (som først hadde gått ut i bilen), tilbake inn i butikken igjen, og maste på meg da, om at jeg måtte forte meg.

    (Ikke skjønner jeg hvorfor de andre var så stressa, når det gjaldt den butikken.

    Det var jo ikke lang tid, som de reklamene tok.

    Og på bensinstasjonene på Autobahn, så fikk vi ikke beskjed om det vel, at det var viktig, at vi sa ‘danke schøn’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte gjennom en del tunneller, på ganske lite trafikerte veier vel, (ihvertfall iforhold til Autobahn da).

    Ihvertfall en tunnell, husker jeg, hadde uthogde ‘vinduer’, ut mot en dal da.

    Så man kunne se naturen utenfor, selv om vi var inni tunnellen da.

    Så det var veldig artig husker jeg, og denne delen av kjøreturen, var en fin naturopplevelse må jeg si, (ihvertfall når man tenker på det, at det var mange fine, gammeldagse sånne slott og borger man kunne se, omtrent overalt, ihvertfall i et område, sør i Tyskland vel, som jeg husker enda da. Men men).

    Det var også sånn, at det var mange vanlige tunneller, på den veier vi kjørte gjennom Østerrike og.

    Og en gang, så var det sånn, (husker jeg), at det regnet, i den dalen, som tunnellen startet i da.

    Og da vi kom ut av tunnellen, så var vi i en annen dal, hvor det var solskinn da.

    (Dette husker jeg også, at Christell kommenterte om, høyt i bilen da.

    Men men).

    Vi overnattet ikke i Østerrike.

    Østerrike strakk seg ikke så langt, fra nord til syd, som Tyskland, (vil jeg si), og vi stoppet vel bare i den butikken, som jeg forklarte om ovenfor, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var vel det.

    Så kom vi til Italia, mener jeg.

    I Italia, så kjørte vi på en motorvei, som minnet litt om Autobahn vel.

    Det var kø på motorveien, og vi sneglet oss ganske sakte avgårde, i perioder.

    Faren min kjørte ikke så fort på Autobahn egentlig.

    Jeg husker det, at en mil, tok cirka 10 minutter, å kjøre.

    (Eller om det var fem minutter.

    Det var noe sånt.

    For det var en klokke, på dashbordet foran i bilen, husker jeg, som jeg så på, fra baksetet da).

    Så vi kjørte cirka i 100 kilometer i timen vel, på autobahn da.

    Vi havnet nesten i en ulykke, hvor en motorsykkel gikk overende vel, den andre dagen i Tyskland vel.

    Så etter dette, så tror jeg det, at faren min kjørte litt saktere.

    (Selv om vi egentlig vel syntes at det hadde vært morsomt å ta igjen Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem, som startet en dag før oss vel.

    Så sånn var det).

    Men men.

    I Italia, så stoppet vi ved en veikro, som var bygget over motorveien, tror jeg.

    Noe sånt.

    Damene som jobba i kafeterian der, virka litt sure, mener jeg å huske.

    Og nesten alle italienere, hadde forresten ganske små biler, husker jeg, (kanskje mye Fiat-er), og skiltene var svarte vel.

    Og man kunne ikke se mye natur, langs motorveien.

    Dette var på Po-sletta kanskje, eller noe, og det var bygget svære murer, langs motorveien, med kilometervis vel, med reklameplakater da.

    Så sånn var det.

    Noe sånt.

    Jeg kjøpte vel cola etterhvert da, i den restauranten.

    (Jeg hadde ikke helt fått smak på pizza og hamburgere og sånn ennå, på den tiden.

    Men jeg var vel mest glad i godteri og potetgull og cola da.

    Og var kanskje litt likegyldig til god middagsmat, som jeg nok er mer glad i nå da, i forhold.

    Men men).

    Christell kjøpte fanta, (på boks, muligens vel).

    Og hu sa det, husker jeg, at Fanta smakte forskjellig, i de forskjellige landene, som vi kjørte igjennom.

    Men men.

    (Hu sa det på en litt klagete måte vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi stoppet heller ikke i Italia, for natten, men kjørte bare videre, gjennom Nord-Italia da.

    Vi kom så inn i Jugoslavia, og kjørte først feil vel, mot Sarajevo, (hvor det vel hadde vært vinter-OL, noen måneder før.

    Noe sånt).

    Vi havnet inn i et forferdelig tordenvær, husker jeg.

    Så fant vi etterhvert tilbake til riktig vei da.

    Det ble etterhvert mørkt, og vi fant et hotell, hvor det var fullt.

    (Seinere så prata Runar og faren min, om at de hadde tatt inn på det hotellet, i Nord-Jugoslavia, og at det må ha vært dem, som fikk de siste rommene der.

    Så vi tok altså igjen Runar og dem da, (noe jeg gjorde et poeng av, ovenfor Runar da), etter at vi hadde kjørt i fire dager vel, og de i fem dager da.

    Noe sånt.

    Men men).

    Vi kjørte så til et annet, litt mindre hotell vel, med en fin ute-restaurant vel.

    Der kjøpte vi hummer, mener jeg å huske, og koste oss med god mat, osv. da.

    (Vi var vel litt glade, for at vi var framme, i Jugoslavia).

    Dagen etter, så kjørte vi til turistinformasjonen, i Rovinj da, (het det vel).

    Faren min sa sånn, at ‘we are’, også gjorde han noe tegn, tror jeg.

    (Jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall).

    Vi skulle ikke bo på campingplass, sånn som Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem.

    Det ville ikke faren min, og vi hadde ikke med telt, eller noe sånt.

    Vi leide en leilighet, av en jugoslavisk familie, som bodde vegg-i-vegg med oss, et lite stykke ute på landet, utenfor Rovinj da.

    Noe sånt.

    Faren min kjøpte en sommerfuglhov til meg, den første dagen vår der, mener jeg.

    Og den første dagen, så gikk jeg rundt og fanga sommerfugler der, mener jeg, på noen landeveier, like ved der vi bodde da.

    Det var en eng der, som var full av fine sommerfugler.

    (Mye finere enn de som var på Jordet til Lersbryggen, for å si det sånn).

    Dette stedet kunne kanskje minne litt om Sand, hvor Ågot og Øivind bodde.

    Bortsett fra at jeg ikke kunne huske det, at de hadde noen butikker der vel.

    Før jeg ble sendt for å fange sommerfugler vel, så hadde forresten jeg og sønnen til den jugoslaviske familien, som vi leide av, krig, med vannpistoler.

    Jeg hadde jo den grønne vannpistolen, som jeg hadde kjøpt i Danmark, og han jugoslaviske gutten, hadde en svart vannpistol, som så ut som en Smith & Wesson-revolver vel, fra det ville vesten-tiden da.

    (Mens min vannpistol, så mer moderne ut vel, som en Glock kanskje, som de bruker av pistoler i Forsvaret da, (ihvertfall mens jeg var der).

    Noe sånt).

    Han jugoslaviske gutten, sin vannpistol, så ut som om den var laget av noe hard gummi nesten, eller noe, kanskje.

    Mens min vannpistol var laget av hardplast da, husker jeg.

    (Jeg har jobbet innen emballasjeindustrien, for Packaging Europe, fra Liverpool, så jeg mener at det materialet, som vannpistolen min var laget i, kanskje var HDPE, eller hva det heter.

    Noe sånt.

    (Eller kanskje jeg husker feil, jeg begynner å bli litt rusten på de emballasje-materialene nå.

    Men men)).

    Han jugoslaviske gutten, spurte mens vi kriga, om jeg ville bytte vannpistol med han.

    Men det ville jeg ikke da.

    Den vannpistolen var jo ny da, så det ble litt dumt, syntes jeg.

    Og jeg var ikke så glad i ‘kommunist-ting’, jeg husker jeg syntes det, at Vesten og USA og NATO og sånn, var veldig bra.

    Og vi var jo redde for Sovjet og atomkrig, og sånn, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg ønska ikke å ha en sånn Østblokk-vannpistol da.

    Selv om folka der, vel virka ganske greie, i begynnelsen, ihvertfall.

    Hagen deres, var nesten som Ågot sin, på Sand, med blomsterbed, med blomster og planter da, rundt omkring.

    Jeg hadde jo sittet i baksetet, på den bilen, i fire dager vel.

    Så jeg var litt sånn stiv i kroppen, heter det vel.

    Så jeg klarte stadig å tråkke da, i noen av blomsterbedene, mens han jugoslaviske gutten, (som var på min alder), og meg, hadde vannpistol-krig da.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut, for jeg pleide vel å ha bedre koordinasjon, når jeg var i Norge, og sånn, da.

    Men det var vel den lange kjøreturen, som hadde gjort det, at jeg var litt sånn keitete, eller klønete, heter det vel.

    Men men.

    Jeg hadde et sånt gammelt kikkert-etui, som vel var faren min sitt, som jeg ikke hadde kikkert i, men masse sånne reiseting og sånn da.

    Notisblokk og penger og sånn kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg ble sendt rundt, på en strand der, husker jeg, den første dagen, av faren min, med det kikkert-etuiet da, før vi dro til den leiligheten vel.

    Men men.

    Den andre dagen, i Jugoslavia, så gikk faren min, Christell, og jeg, rundt på campingplasser, og leita etter Runar og Håkon og dem.

    (Jeg tror at faren min hadde leita litt aleine, den første dagen, men ikke funnet dem.

    Noe sånt).

    Vi havna på en nudiststrand, og gikk og leita der.

    (Antagelig fordi at faren min, og jeg kanskje, syntes at det var morsomt da, med nudiststrand, som ihvertfall ikke jeg hadde sett før vel).

    Vi gikk opp en bakke der, oss tre, med meg i midten vel.

    (Med klær da).

    Og foran oss, så gikk det en naken slank dame, i slutten av tenårene kanskje, ved siden av en naken ungjente, i 10-11 års alderen kanskje.

    Jeg så litt på dem, og på faren min, som så like mye på ungjenta som hu dama vel.

    Men men.

    (De gikk jo kliss nakne, bare noen få meter foran oss, og opp en bakke, så vi kunne jo ikke unngå å se dem heller da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Vi gikk ut av campingen, og til et sted, med danserestaurant, eller noe.

    (Det var et sted med et utendørs dansegulv, sånn som jeg husker det, og over endene av dansegulvet, så var det bygget opp noen bjelker, som det var festet lyspærer, i alle regnbuens farger nesten, på da.

    De lyspærene var vel slått av da, men likevel).

    Faren vår forsvant inn på et diskotek, eller en bar der da, eller noe, mens han ba Christell og meg vente, ved en plen, utenfor.

    En høy kar, i 40-50 åra kanskje, observerte oss der, mener jeg å huske ganske klart.

    Og jeg husker det, at jeg så en fugl, som ikke klarte å fly, som gikk sakte rundt, på plenen der da.

    Jeg var litt var, for han høye mannen, med mørkt hår vel, og i dress vel.

    Så jeg var litt stressa da, siden faren min hadde forlatt Christell og meg, og ble borte en stund da.

    (Uten å si noe spesielt om hva han skulle vel).

    Christell så så fuglen, og tok opp den, husker jeg.

    Så sånn var det.

    (Da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde sett den fuglen noen minutter før.

    Men jeg var litt for anspent, og prøvde å følge med på hva som skjedde da, der i Jugoslavia, hvor vi ikke kjente oss så veldig hjemme da.

    Men men.

    Jeg prøvde å holde maska, da Christell sa det, at hun hadde funnet en fugl.

    Men ble litt irritert inni meg da.

    Siden Christell fikk den fuglen da.

    Og ikke skjønte det, at jeg hadde sett den før henne.

    Men var rimelig stressa, på grunn av han høye karen, som så på oss da.

    Men men).

    Så dukka faren min opp igjen, og vi fortsatte å leite etter Runar og Håkon og dem, som vi fant ikke lang tid etter dette, faktisk.

    De bodde ikke på den nudiststranden, men på en ‘vanlig’ campingplass, ikke langt unna vel.

    Vi gikk nesten rett inn i dem.

    Dem bodde like ved butikken, på en veldig stor campingplass, med stor badestrand, og flere iskiosker, husker jeg.

    (Isen kalte vi for ‘vann-is’. Det skulle liksom være fløteis, men var kanskje noe margarin-is, eller noe, da.

    Hvem vet.

    Men det var ikke så mye annet å kjøpe på den campingplassen, hvor jeg var en god del, etterhvert, siden faren min lot meg være der, sammen med Runar og dem.

    Og den isen kjølte bra, så den gjorde litt nytte likevel vel.

    Jeg mener det kostet 10 dinarer, (eller noe), for en kule, (cirka en krone, i norske penger vel), og 20 dinarer, for to kuler da.

    Noe sånt).

    De solgte også Coca-Cola faktisk, i butikken der, og de hadde også Baltazar-tyggegummi, var det vel.

    Men ikke så mye annet artig kanskje, av godteri.

    Men men.

    Håkon og dem, og Stenberg-familien, bodde i naboteltene til Runar og dem.

    Så dem var nesten som en norsk koloni der da.

    Vi hadde vært i matbutikken, inne i Rovinj vel, dagen før da.

    Og det var noen ganske kjedelige ‘kommunist-butikker’ da.

    De hadde bare et slag potetgull, i hele Jugoslavia, tror jeg.

    Og det potetgullet, måtte man ha masse salt og pepper på, sa Håkon da, så ble det ‘allright’, sa han vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ove og Heidi og Susanne, (som bodde i Kolbotn eller Vestby da vel), og Lene og Tommy, og Hege og Gry Stenberg, (fra Bergeråsen), og Christell og meg da, vi var en svær, norsk ungegjeng der da, som løp rundt og herja nesten, på den campingplassen.

    Noen ganger gikk/løp vi rundt, når det var litt mørkt kanskje, for å se på dansegulvet kanskje, (eller om vi var rastløse), og reiv opp teltplugger og sånn, husker jeg, i mørket der da, om kveldene, husker jeg.

    Men men.

    Noen av de andre ungene, rappa vel litt i butikken der og, tror jeg.

    (Mener jeg at Ove snakka noe om, ihvertfall).

    Men det turte ikke jeg å gjøre der da, siden det var kommunistland da.

    Men men.

    Jeg fikk vel nok lommepenger av faren min og, tror jeg.

    Men men.

    Faren min, maste om det, at jeg måtte gå å bade der.

    Da jeg kom opp fra sjøen, (som var veldig salt), så var den t-skjorta mi, fra den klesbutikken i Svelvik, med Moskva-OL-trykk, borte, husker jeg.

    Jeg klarte ikke å finne den igjen, på stranda der.

    Så den hadde nok noen rappa, tror jeg.

    Og faren min ble rimelig sur, da han så at jeg hadde mista den.

    Men men.

    (Men hvorfor maste han om at jeg måtte gå å bade da?

    Det var jo ganske rart, må man vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg glemte å ta med noen ting som skjedde, de to første dagene der.

    Den første dagen vel, så dro faren min, Haldis, Christell og meg, til et hotell, hvor de hadde svømmebasseng utendørs, husker jeg, nærmere sentrum av Rovinj vel.

    Så sånn var det.

    Christell og jeg badet i bassenget.

    Christell hadde ikke fylt åtte år enda, og hadde ikke antydning til pupper husker jeg, så hu svømte bare i en bikinitruse, var det vel, (mener jeg å huske ihvertall, at hu ikke hadde noe overdel på, ihvertfall).

    Christell var veldig god til å svømme, for Haldis hadde tatt med Christell, på baby-svømming, i svømmebassenget, på Svelvik Ungdomsskole, da hun var liten, fortalte de der nede da, (eller om det var på veien ned).

    (For Christell hadde vel ikke begynt med svømming på skolen enda, for hun var vel ferdig med første klasse, og på Berger så begynte man vel med svømming i tredje klasse, den klassen som jeg nettopp var ferdig med da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Vi lekte i og ved bassenget, i flere timer vel.

    Det var varmt både i lufta og i bassenget, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Christell var veldig flink til å svømme.

    Jeg klarte også å svømme, men kanskje ikke like bra som Christell, det husker jeg ikke.

    Jeg syntes også at det var artig, å dukke, etter garderobeboks-nøkkelen min, i bassenget der, (var det vel, som jeg dykket etter).

    Men dykking, det prøvde ikke Christell seg på, tror jeg.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de satt ved bassenget og bestilte drinker vel.

    Men til slutt, så ble vi vist bort, fra hotellets område, av en hotell-sjef, (må det vel ha vært), siden det bassenget bare var for hotellets gjester egentlig, (sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Så på det hotellet, så var det veldig fint og hyggelig nesten, må man vel si.

    (Uten for mye trengsel i bassenget, og i området rundt bassenget da).

    Men vi var der bare den andre dagen da, (var det vel), siden vi ble vist bort da.

    Så det var litt ergelig, for å si det sånn.

    Da ble vi litt skuffet vel, for vi trivdes vel greit på det hotellet, alle av oss fire folka vel.

    Men men.

    En annen ting, som jeg glemte å ta med om.

    Det var da vi fant Runar og Håkon og Roger Stenberg, og dem, på campingen, den dagen Christell fant en fugl, som ikke kunne fly.

    Det som skjedde, det var jo at alle ungene, til Håkon, Runar og Roger Stenberg, syntes at den fuglen til Christell, var så artig.

    Så alle stod liksom i ring nesten, rundt Christell, og så på henne, og den fuglen da.

    Men plutselig, så fomlet Christell, og var klønete.

    Hu mista fuglen ned på bakken, eller noe, og la ikke merke til, hvor fuglen havnet, så hun klarte å klemme ihjel fuglen, (var det vel), ved at hun tråkket eller stod på knærna sine, og fikk fuglen under beina, eller noe sånt.

    (Jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var, men Christell skadet eller drepte fuglen, ihvertfall, ikke med vilje, men ved å være klønete vel.

    Mens alle vi norske ungene der omtrent, stod rundt henne, og så på den fuglen da.

    Så den fuglen overlevde ikke dagen, for å si det sånn.

    Og da syntes jeg at Christell var litt klønete og uforsiktig.

    For jeg hadde jo sett den fuglen, (som gikk rundt på den plenen), først, så jeg syntes det, at den fuglen egentlig var litt min og.

    Men men.

    Så jeg kjefta litt på Christell da, siden hu kverka den fuglen der, ved å være klønete, husker jeg.

    Men men).

    Etter at vi hadde funnet Runar og Håkon og Roger Stenberg og dem, på den campingplassen, den andre eller tredje dagen der vel.

    Så skjedde det noe i hagen, til de folka som vi leide hos.

    Han sønnen i huset, som var på min alder, og som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, den første dagen der, etter at jeg kom ut av bilen.

    Han og noen andre, litt yngre unger vel, som pleide å leke i hagen der, hos den familien da.

    De skulle vise meg noe, en dag.

    Jeg prata jo hverken jugoslavisk, eller tysk, (som vel var andrespråket der, ihvertfall på den tiden vel).

    Og de skjønte jo ikke norsk.

    Så han gutten sa bare navnet mitt da, og smilte, og sa et jentenavn vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kom det til å skje noe.

    Og plutselig så dukka det opp en helt naken jente, på min alder vel, (slank og brun vel), nederst i hagen deres.

    Han jugoslaviske gutten, som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, presenterte meg for henne, og jeg ble bare stående der, og nesten måpe vel.

    For jeg var ikke vant til, fra hverken Bergeråsen, Vestmarka, Østre Halsen eller Larvik, at jenter i 9-10 års alderen vel, gikk rundt nakne da.

    På Hvittensand, så mener jeg det var sånn, at noen jenter i 6-7 års alderen kanskje, gikk rundt nakne.

    Men hu her jenta var enda et par-tre år eldre, enn det, og dette var jo i et Østblokk-land da, bak jernteppet og alt.

    (Selv om Jugoslavia, under en kjent president, ved navn Tito, vel gikk for å være et friere land, enn mange andre Østblokk-land vel.

    Det var ikke sånn, at vi var de eneste fra Vesten der.

    Neida, langtifra.

    Det var veldig mange tyske turister der også.

    Feite tyskere, som gikk og pissa i bassenget når de måtte på do, sa faren min.

    (En gang vi dro til et annet hotell der nede, hvor det var mye mer folk, og vel saltvann i bassengene, og ikke klorvann, som på det første hotellet vel.

    Men men).

    Men det er kanskje mulig at disse var mye øst-tyske, det har jeg ikke tenkt så mye på.

    Men men).

    Jeg har jo skrevet om det tidligere i denne boken, at mora vår, lot Pia og meg, gå nakne rundt på en øy, i skjærgården til Larvik, en gang vi bodde på Østre Halsen vel, og Arne Thomassen, hadde tatt med mora mi, søstera mi og meg, på en båttur da.

    Da lagde mora vår, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), hun lagde blomsterkranser, av noe prestekrager, eller noe, som Pia og meg, fikk satt på huene våre da, av mora vår, mens hu lo og sa at vi var ‘blomsterbarn’, og fikk oss til å gå rundt nakne der, med de blomsterkransene på hodet da, på den øya, utafor Østre Halsen der da.

    Men men.

    Så jeg trodde kanskje det, at hu jenta hadde en far kanskje, som var litt sånn, som mora mi var, når vi var på den øya da.

    Mora mi tulla nok mest med oss da, (vil jeg tippe ihvertall), under den episoden, på den øya, men jeg trodde at faren til hu jenta, kanskje var en mer seriøs hippie da.

    Og at han lot jentungen sin gå rundt naken, i hagene, bak husene, i nabolaget der nede, selv om hun var rundt 9-10 år kanskje.

    Og egentlig vel var for gammel til å gå rundt sånn helt naken.

    Men at faren ikke skjønte det da, og at de andre jugoslaviske ungene da, syntes at det var artig å vise fram hu nakne jenta da, til utenlandske unger da, som var der på ferie, med foreldrene sine, og kanskje fikk litt sjokk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt redd for at faren til hun ‘hippie-jenta’, (jeg forestilte meg at han var en ganske svær og litt dum fyr kanskje, med masse skjegg kanskje, og ble litt redd for han), skulle få greie på det her da, at vi tulla med dattera hans.

    Så jeg gikk bort til Christell da, som stod litt lenger unna, hu nakne jenta, og stilte meg ved siden av henne, for å liksom markere, at vi var utenlandske da.

    Og ikke var vant til sånne her slanke ‘hippie-jenter’ da, som gikk rundt kliss nakne, i hagene til naboene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle alle vi norske.

    Det vi si Runar og dem, Håkon og dem, Roger Stenberg og dem og faren min, Haldis, Christell og meg.

    Vi skulle på dagstur, til en by noen mil lengre sør, på Istra-halvøya, (i det som nå heter Kroatia), som heter Pula.

    (Et litt rart navn kanskje, som jeg husker at jeg reagerte på, siden det ligner veldig mye på et norsk ord, for sex da.

    Men men.

    Og Rovin, det er jo nesten som ‘røven’, så jeg skjønner nesten det, at onkel Runar, var det vel, lo høyt, og litt rått vel, (mener jeg å huske), en del ganger, da han og faren min, satt hos Ågot, med et kart foran seg vel, og noen øl, en fredagskveld vel, og planla den her turen da.

    Men men).

    Av en eller annen grunn, så skulle jeg reise sammen med Runar og dem, ned til Pula da.

    (Og ikke sammen med faren min og dem.

    Men men).

    Runar hadde nettopp kjøpt seg en ny Gelendevagen, (en firehjulsdrevet Mercedes-type, en såkalt ‘børstraktor’, som de ble kalt på 80-tallet, siden aksjemeglere pleide å bruke dem, til hytta vel), som var registrert som minibuss vel).

    Det er mulig at det var den bilen som vi kjørte med, til Pula.

    Jeg tror nesten det, selv om jeg ikke tørr å si noe sikkert.

    Jeg husker at faren min testkjørte den Gelendevagen-bilen, da den var ny, vinteren før, på Sand.

    Runar satt foran, og Ove og Heidi, og meg, var det vel, satt baki bilen vel.

    Faren min kjørte opp en bratt og snøfylt uasfaltert vei, opp til Birkerbeinerhytta der da.

    (En hytte som jeg har lest på nettet, at ble bygget av fagforeningen til en papirfabrikk i Krokstadelva vel.

    Men som ble forært til idrettsklubben der, Birkebeineren, da papirfabrikken gikk konkurs.

    Og Birkebeineren har vel ganske nylig solgt den hytta, mener jeg å ha lest, etter at den har falt i populæritet, leste jeg på nettet.

    Men Sand/Kroksåsen, det nok et ganske populært feriested, i gamle dager.

    (Nesten som på Sørlandet kanskje, eller rundt Tyrifjorden kanskje, hvor jeg hørte det, av en ambulerende butikksjef, (Svein Erik vel, Per Øivind Fjellhøy sin ambulerende butikksjef vel), en gang, på en Rimi butikksjef-rafting-tur, til Dagali, på hjemveien, med Rimi sin innleide buss, i år 2000 vel, at det var et populært feriested, etter krigen, før nordmenn fikk råd til å dra til Mallorca og sånn da, på 70-tallet kanskje.

    Men men).

    Med kiosken til Liv osv., hvor det pleide å henge unger da, (sånn som jeg husker det).

    Og det er fortsatt masse hyttegjester der, om sommeren og også om våren og vinteren da.

    Men men).

    Enten kjørte vi Gelendevagen, eller så kjørte vi den andre Mercedesen til Runar, (som han hadde, på den tiden).

    Det var en oransje, vanlig ‘coupe’ vel, Mercedes personbil.

    (Det var ikke den vanlige 60-talls Mercedesen, med runde former, som nesten minnet litt om en klassisk Coca-Cola-flaske kanskje.

    Neida, det var en typisk 70-talls-design Mercedes, som onkel Runar hadde.

    Selv om hans bil var oransje da, noe som vel var en sjelden farge, på Mercedeser og andre biler, på den tiden.

    Men men.

    Det var en sånn rimelig firskåren Mercedes.

    En litt ‘boksete’ Mercedes, kan man kanskje si.

    Selv om den på langt nær, så så ‘firkanta’ ut, som Volvo 240 for eksempel, som var ekstremt ‘boksete’ og ‘lego-bil-aktig’ vel, sånn som jeg husker det.

    Og Volvo har vel hele tiden vært den klart mest ‘boksete’ bilen vel, etter at Volvo 240 kom vel.

    ‘Volvo er ikke bil’, husker jeg at faren min pleide å si, da han henta Pia og meg, hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

    Men men.

    Uansett, så kjørte Runar innom en bratt bakke, like utenfor Pula sentrum.

    Den bakken, (som jeg nå lurer på, om han kanskje hadde sett på kartet sitt. Hvem vet, for det virka litt for meg, som om han nesten leita etter den her bakken).

    Den bakken, den gikk 30 grader nedover, (husker jeg at det stod på et advarselsskilt der vel).

    Så den var veldig bratt.

    Og Runar gjorde et stort poeng av dette med den bratte bakken da.

    Men men.

    Så kom vi til reisens første mål.

    En velbevart ruin, av et sånn romersk teater.

    En kjempestor ruin, omtrent som Coluseum vel, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i Roma da.

    (Istra-halvøya, ligger rett ovenfor Øst-kysten av Italia vel.

    Og var kanskje en del av Italia, og Romer-riket da, i mange hundre år sikkert.

    Så de folka vi leide leilighet av, der nede, var kanskje som italienere da, (har jeg tenkt litt), muligens, selv om Istra-halvøya, lå i kommunist-landet Jugoslavia da, på den her tiden.

    Det var nok Runar, som var SV-kar, sånn som jeg husker det, som ønsket å reise ned til kommunist-landet Jugoslavia.

    Vi dro seinere enn dem, ned dit, (go tidligere hjem igjen).

    Og vi bodde i leilighet, og ikke på campingplass, med telt da.

    Så Håkon, Runar og Roger Stenberg og dem, var kanskje mer ‘kommunistiske’, eller hva man skal kalle det, enn faren min da.

    Som jo kjørte ned dit, i en svær, fem meter lang, amerikansk stasjonsvogn, som veide cirka to tonn vel.

    (Hvis jeg husker riktig fra vognkortet, som jeg pleide å kikke i, når jeg satt på med faren min, inn til Oslo, og sånn da, for å hjelpe til å levere køyesenger, og andre typer senger, fra verkstedet da.

    Men men).

    En vakt der, slapp Runar og oss andre til der, og det var vel bare oss der, av turister vel omtrent, så tidlig, på dagen, som dette vel var da.

    Men men.

    Runar sa det til Ove og meg, at vi bare skulle løpe oppover der, i den kjempehøye ruinen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Ove begynte å løpe oppover trappene der, i ruinen da, (som om dette var et artig sted for unger da), og jeg etter da.

    (Heidi ble ikke med å løpe, men gikk sammen med Runar og Inger vel.

    Selv om hun vel vanligvis ville vært med, hvis det var noe morsomt.

    Men men).

    Jeg syntes ikke det var så morsomt, å løpe opp der.

    Men jeg fulgte etter Ove da, siden Runar hadde sagt at vi kunne løpe der.

    Men men.

    Ove og jeg, kom fram til et platå, kjempehøyt, over bakken.

    Vi så da innover, i sirkuset, heter det vel.

    (Hvor det sikkert hadde vært gladiator-kamper og sånn, i gamle dager).

    Det var et ganske stort hull, i ruinen, (som var usikret), på det platået, som vi kom fram til.

    Det var stort nok, for en unge, til å falle de kanskje femti meterne ned gjennom.

    Men men.

    Jeg husker det sånn, som at Ove liksom prøvde å snike seg bak meg da.

    Jeg var vant til å leike forskjellige leker og sånn.

    Og merka det med en gang.

    Og oppførte meg forsiktig der da.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk ikke bort til det hullet, i ruinen, for å si det sånn.

    (Og sånn jeg husker det, så var jeg litt redd for, at Ove liksom planla å dytte meg ned i det hullet.

    Det virka sånn for meg, at Ove hadde noe på færde da, når han liksom gikk på den måten, at han skulle komme seg bak meg da, oppå det platået der).

    Så jeg ble jo bare stående i bakkant der da, og venta på at Ove skulle gå fram, å se nærmere på det ganske store hullet der.

    (Uten at jeg hadde tenkt å dytte han, eller noe, da.

    Men men).

    Men Ove gikk vel heller ikke så nærme det hullet, mener jeg å huske.

    Han sa kanskje noe sånn, som at ‘se der’, eller noe.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Etterhvert, så dukka jo Runar og Inger og dem, og Heidi og Susanne vel, også opp der.

    Men men.

    Og enda seinere, så dukka faren min og Haldis og Christell opp der, husker jeg.

    Jeg husker at Christell og jeg, vi stod på et annet sted, oppå det amfiteateret der da, (heter det vel), og så ned, ut et vindu, eller over et gjerde, og ned mot gaten, på utsiden av teateret.

    Og den romerske ruinen, var så høy, at menneskene der nede, de så ut som ‘maur’, husker jeg at Christell og jeg prata om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg igjen bli med Runar og dem.

    Runar og Inger, gikk lenge, og så på noen halvknuste vaser, og sånn, som stod i montere vel, nede på bakkeplan der da, ved inngangen da.

    (Da holdt jeg på å kjede meg ihjel nesten, husker jeg.

    Så om de ikke prøvde å drepe meg, ved å dytte meg ut, av den ruinen der.

    Så prøvde de å kanskje å drepe med med kjedsomhet.

    For å tulle litt.

    Men men).

    Det var også noen bur og sånn der vel, som vi gikk forbi, nede rundt bakkeplan der vel, og da sa vel enten faren min, eller Runar, at der hadde løvene vært og sånn, før gladiator-kampene, osv., da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle vi på båttur.

    Enten før, eller etter, båtturen, så husker jeg det, at vi møtte, Stenberg-familien og familien til Håkon, nede i Pula der da.

    Hege og Gry Stenberg, var det vel, de gikk rundt og tygde på noen tyggegummi-sigaretter, (husker jeg ganske klart at det var), som de sikkert hadde fått av foreldrene sine da. De fikk ihvertfall lov å spise sånne, la jeg merke til da, (der i gatene, rund det romerske teateret, i Pula da. Men men).

    Men men.

    De virka litt sånn knytte kanskje, den gjengen der da, (syntes jeg vel litt).

    Som at noe var galt nesten.

    De var vel ikke så vennlige, sånn som jeg husker det.

    Men de var kanskje uvant med å være i en by da, siden de var fra Bergeråsen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så var det båttur, i skjærgården, utenfor Pula da.

    (Denne dagsturen virka ganske bra planlagt.

    Jeg lurer på om det kan ha vært onkel Runar, som hadde planlagt denne dagsturen.

    Hvem vet.

    Men men).

    Vi kjørte med en ferje, som var en kanskje 30-40 fot lang sight-seeing-båt vel.

    Drevet av en kar, i 40-50-åra kanskje, som hadde hjelp av flere andre folk på båten og vel, (sånn som jeg husker det).

    Vi var vel bare på dekk der, under hele overfarten.

    Jeg tror ikke det var noe særlig med lugarer, eller andre rom, under dekk, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var vel kanskje et styrhus, eller noe, oppå dekk da.

    Noe sånt vel.

    Denne ferga, virka også som ‘vanlig’ ferge, for lokalbefolkningen, som kanskje bodde ute på øyene, i skjærgården, utenfor Pula der, tror jeg.

    For det hendte ihvertall et par-tre ganger, mener jeg, at jugoslaviske folk, gikk av båten, på diverse øyer og sånn da, under den kanskje cirka en time lange sightseeing-turen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror jeg kjørte med faren min og dem først.

    (Og at det var faren min og dem, som jeg da var med, når vi så Gry Stenberg og dem, med de tyggegummi-sigarettene.

    Vi gikk vel bort til bilen, til faren min, tror jeg).

    På den første båtturen, så fikk alle barna en sånn 0.25 liter flaske, med Pepsi vel, av kapteinen da, var det vel.

    Men jeg fikk ikke brus, på den første turen.

    Jeg satt for meg selv i båten da, så jeg fikk ikke klagd, til faren min heller da.

    Men men.

    Så møtte vi Runar og dem, ved brygga der da.

    Og jeg var litt sur, fordi jeg ikke fikk brus.

    Så da spurte faren min meg om det, om jeg ville bli med på enda en båttur, med Runar og dem.

    Og da sa jeg det, at jeg ville det.

    Og da fikk jeg brus, husker jeg, (som alle de andre ungene, på båten der, fikk da).

    Men men.

    (Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk brus, på den første turen.

    Han kapteinen så litt stygt på meg kanskje vel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så satt jeg på med Runar og dem da, også tilbake til Rovinj da, (het det kanskje).

    Og jeg ble vel enta henta av faren min på campingplassen der, om kvelden.

    Ellers så lå jeg over i teltet dem der.

    (Det kan jeg ikke huske men, så jeg ble nok henta, av faren min der, om kvelden tror jeg).

    Runar og Håkon og dem, de var aldri ute og besøkte oss, i den leiligheten.

    Så Runar visste nok ikke veien dit, forresten.

    Men jeg ble rimelig kjent, på den store campingplassen der, husker jeg.

    Så jeg var også mye der, når faren min var der, men også noen ganger når faren min ikke var der da, men slappet av ‘hjemme’ i leiligheten vår kanskje, eller noe.

    (Jeg kan ikke huske at vi hadde noen krangler der.

    Eller, jeg hadde lagd sånn spørrekonkurranse.

    Men det var visst nesten uholdelig da, for Haldis og faren min, å svare på.

    Når de lå i noen sånne campingsenger vel, i hagen, til leiligheten vår der da.

    Det var rød jord, (som kanskje var brent av sola), der vår hage var, mener jeg å huske.

    Og noen ganger, så kunne vi se firfisler, som pilte avgårde, over den rød sanda da, ved terrassen vår da, var det vel.

    Så det var litt artig der, husker jeg.

    Så faren min og Haldis, var kanskje lei av masingen min, om spørrekonkurranse, osv., og plasserte meg en dag eller to, hos Runar og dem da, ute på den store campingplassen, hvor de bodde da, nedi der.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter Pula-turen, (mener jeg det var, ihvertall).

    Så ‘klikka’ familien vi leide hos, (og som også var naboene våre, utenfor Rovinj der).

    De klikka skikkelig på oss da.

    Utleierne, hadde et møte, med faren min og Haldis vel.

    Og faren min hadde så, en prat med meg.

    Jeg skjønte at faren min og Haldis, ble urolige av dette møtet.

    Og jeg hørte en del av det de pratet om da.

    De hadde blant annet klaget på meg, fordi jeg hadde løpt i blomsterbedene til hun kona i den familien da, den første dager der.

    Da han sønnen i familien, hadde villet leke vannpistol-krig, med meg, og jeg var litt ‘rusten’ i kroppen, og mistet ganske lett balansen, og måtte tråkke i blomsterbedet, for å unngå falle, et par ganger da, mens jeg lekte med han jugoslaviske gutten da, (noe han vel hadde foreslått at vi skulle gjøre, siden han så det, at jeg hadde vannpistol, og like etter så dukket han opp der, og viste meg at han også hadde vannpistol da. Sånn var det vel), siden jeg hadde sittet, inne i bilen til faren min, under den fire dager lange kjøreturen da, fra Sand til Rovinj da.

    Men men.

    Og det var masse andre klager, enda vi vel egentlig bare hadde oppført oss rimelig normalt der vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Det var ikke sånn at vi hadde høylydt grillfest der, for eksempel, og ba Runar og Håkon og Roger Stenberg med familie dit, for eksempel.

    (Med øldrikking og grilling da).

    Noe som kanskje kunne ha skjedd på Bergeråsen da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, som jeg husker, etter dette, var litt spesielt.

    Faren min sa det, at jeg måtte være på gårdsplassen, der hvor bilene stod parkert cirka, utenfor leiligheten vi leide der.

    (At jeg ikke fikk lov til å gå derfra da).

    Så kom Christell ut, og spurte om hun kunne få lov å låne sommerfugl-hoven min.

    (En hov som jeg ikke hadde mast meg til, men faren min og/eller Haldis ville at jeg skulle ha den, mener jeg å huske, den første dagen der vel.

    Selv om jeg ikke var så interessert i den hoven egentlig.

    Men men).

    Jeg sa det var greit.

    Men jeg måtte stå på gårdsplassen der da.

    Så kom Christell tilbake, langs landeveien der da, etter cirka 20-30 minutter kanskje.

    Noe jeg med en gang la merke til, der jeg stod, og kjedet meg.

    Det var da blitt revet hull, i sommerfuglhoven.

    Christell sa at hun hadde falt vel.

    Men hvordan hun klarte å ødelegge den hoven, i et fall, det syntes jeg var rart.

    (For den hoven var skikkelig revet i stykker.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Christell begynte vel å grine, når jeg kjefta, (selv om vel kanskje var på gråten, før det og vel).

    Og hu gikk inn i leiligheten, til Haldis og faren min da.

    (Noe jeg ikke turte å gjøre, (ikke med en gang, ihvertfall), for faren min hadde sagt det, at jeg måtte stå utenfor utgangsdøra der da.

    Noe som vel var rimelig merkelig, tenker jeg nå.

    Men men).

    Jeg maste dagen etter, eller noe, om jeg kunne få en ny sommerfuglhov, men da ble faren min bare sur, og svarte vel ikke noe vel, (eller om han sa ‘nei’).

    Noe sånt.

    (For sommerfuglene der nede, var egentlig veldig fine, husker jeg.

    De var mye finere, (og også ofte større), enn de sommerfuglene, som vi hadde i Norge, husker jeg.

    For å si det sånn, så ble de Admiral-sommerfuglene, (som kanskje vel er noen av de fineste sommerfuglene i Norge), de ble som kjedelige å regne, synes jeg, etter å ha sett de sommefuglene, som de hadde nede på landsbygda, nede ved Rovinj der da.

    Det var en sånn eng, eller jorde, der, (nesten som Jordet til Lersbryggen kanskje), som det var spesielt mange sommerfugler på, husker jeg, og det var lett å fange de der, for det var jo flatt da, og ikke noen biler, eller noe, som kjørte der.

    Så sånn var det.

    Men Christell spurte meg ikke kom det, om hvor det var lett å finne sommerfugler, hun bare gikk bort veien der selv da.

    Og hvordan hun klarte å rive i filler den sommerfuglhoven min, det skjønner jeg ikke til dags dato, for å si det sånn.

    For hvis man faller med den, så vil vel den hoven bare falle i bakken, (det var jo grusveier der og, og ikke asfaltveier, for eksempel), og hoven av netting, ville vel ikke bli flerret i stykker, av et sånt fall.

    Så det syntes jeg hørtes rimelig rart ut, for å si det sånn.

    Så der var det to ting som var rare, vil jeg si.

    At jeg måtte stå på gårdsplassen der, i en time cirka, (noe faren min beordret meg til).

    Og at Christell klarte å liksom flerre i stykker den netting-hoven, i et slags fall da.

    Og at Christell ville fange sommerfugler, for det ville hun vel ikke, i starten der, sånn som jeg husker det.

    Så det der var rimelig spesielt da, det som skjedde den dagen der, nede i Jugoslavia, vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noe annet vi gjorde nede i Jugoslavia der, som jeg husker som enkeltepisoder nå.

    Det er at vi var og kikka, på en strand der nede, en av de første dagene vel.

    (Inn mot selve Rovinj sentrum vel, og ikke der hvor Runar og dem, var på camping.

    Men men).

    Og da, så stod det en eldre mann da, (eller ‘gubbe’ kanskje), og solgte nektariner, fra en gård sikkert da, ved veien ned til stranda.

    Jeg hadde jo noen sånne jugoslaviske dinarer da, som nesten brant i lomma, må man vel si.

    Så jeg kjøpte noen nektariner da, av han gubben, som stod og solgte de nektarinene da.

    Han gubben hadde nok ikke solgt mange nektariner, den dagen, for han ble rimelig glad vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min ble sur, (må man vel si), og likte av en eller annen grunn ikke, at jeg kjøpte nektariner, av han gubben da, ved veien ned til stranda der.

    Men men.

    Det tenkte jeg seinere, kan ha vært fordi at det nesten var noe lureri, med de nektarinene.

    For de var ikke modne enda nemlig.

    De var harde, og gikk ikke ann å spise, husker jeg.

    (Så da skjønte jeg egentlig det litt, at faren min ble sur da.

    Og følte meg kanskje litt dum da.

    Men de nektarinene var uansett ikke så dyre, så det var egentlig ikke så farlig da.

    Jeg bare kjeda meg, og de nektarinene, var vel det eneste som ble solgt, på den stranda, tror jeg.

    Siden vi var i et kommunist-land da, og det ikke var kiosker overalt liksom, som det kanskje ville ha vært her i England, for eksempel, hvor jeg bor, (som flyktning, fra noe ‘mafian’, i Oslo vel), nå.

    Men men.

    Men nå som jeg har jobba som butikksjef i Rimi, og har bodd i England, og kjøpt nektariner her, når jeg noen sjeldne ganger, har hatt litt ekstra penger.

    Så har jeg jo sett det, at på Tesco, her i England, så selger de nektariner, som er merket, med ‘ripen at home’.

    Og det betyr ‘modnes hjemme’.

    Så det var egentlig ikke noe lureri, med de nektarinene, (til han gubben, nede i Jugoslavia), har jeg tenkt, her i England da.

    For de var nok da, for å modnes hjemme.

    Men salgsplassen, var nok litt dum, for de nektarinene.

    Hvis man selger nektariner, ved en strand, og løse.

    Så regner nok folk med det, at de nektarinene, skal være modne.

    Så det var nok litt dumt, av dem, å selge umodne nektariner, nede ved stranda.

    De kunne ha blitt solgt umodne, i butikken der, vil jeg si, og kanskje merket sånn som i England, at de skulle modnes hjemme.

    Så folk der nede, var kanskje lei av han ‘nektarin-gubben’ da, siden han solgte umodne nektariner, (noe som var vanskelig å se, for meg ihvertfall, at de nektarinene ikke var modne).

    Så det var kanskje derfor, at han gubben ikke solgte noe særlig.

    Fordi at han stod der, hver dag, med umodne nektariner da.

    Hvem vet.

    Eller han gubben, bare ble plassert der, (har jeg tenkt noen ganger), av noen kommunister, som bare blåste i det, om han solgte noen nektariner, eller ikke.

    Og blåste i det, om de nektarinene var modne, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Han ble ihvertfall glad da, han jugoslaviske gubben, fordi jeg løp bort og kjøpte noen nektariner, mens faren min og de gikk videre da.

    Og jeg måtte løpe etter dem vel, og ta dem igjen da, med de nektarinene.

    Men men.

    (Jeg hørte vel egentlig ikke, på faren min, som ikke ville at jeg skulle kjøpe noen nektariner da.

    Det var jo mine penger mener jeg, og jeg skjønte ikke det, hvorfor faren min mente det, at jeg ikke fikk lov å kjøpe nektariner, av han nektarin-gubben da.

    Forstå det den som kan.

    Men men).

    En annen episode der nede, det var fra da vi kjørte inne i sentrum av Rovinj.

    Jeg lurer på om det var langs en promenade, av noe slag.

    I en paradegate, kanskje.

    Da hadde de noen rare boder, eller kiosker der, husker jeg, i en øde sånn promenadegate, av noe slag, som vi var i der da.

    Og i de kioskene, så hadde dem nesten ingen ting.

    De hadde en souvernir for Rovinj, og det var en pin da, eller noe, med enten grønt, blått eller rød dekor vel.

    Også solgte de vel også pin-en for Pula der, mener jeg.

    Og en pin for en tredje by da.

    Det var omtrent alt de solgte der.

    (sånn som jeg husker det, ihvertall.

    Og damen som jobbet der, hadde omtrent ingenting å gjøre da.

    Men men).

    Og jeg kjøpte vel den souvernir-pinsen, for Rovinj da, (først da).

    Og så gikk jeg rundt, og så litt, og kjedet meg litt der da.

    Også kjøpte jeg vel den souvernien for Pula, eller den tredje byen der og da.

    (Men jeg tror jeg bare kjøpte to av dem).

    De var ikke noe dyre, sånn som jeg husker det.

    Men de var ikke så utrolig spennende heller.

    Men de var kanskje litt sånn ‘kommunist-aktige’ da, de sovernirene.

    (Og det her var som sagt, midt under den kalde krigen, så det var nesten noe ulovlig, eller ihvertfall så var det noe litt skummelt, må jeg vel nesten si, med å dra til et Østblokk-land, syntes jeg vel nesten.

    Selv om faren min og onklene mine, vel ikke virka nervøse, så jeg ble vel beroliget da, og folka der nede var ganske naturlige, og hyggelige vel, (untatt når de vi leide av klagde da, på oss, den ene gangen, mot slutten av oppholdet vårt der da).

    Så sånn var det).

    Så ble Christell plutselig skikkelig syk.

    (Jeg skjønte aldri hvordan sykdom hun hadde).

    Men hun lå inne på soverommet sitt da, (det må vel ha vært tre soverom der, i den leiligheten vi hadde, tror jeg).

    Men jeg kan ikke huske at jeg så noe på TV, der nede, så det var nok ikke TV der, for eksempel.

    Men men.

    Hu bestemora vel, i familien, som vi leide hos, kom en kveld, og la kålblader, (mener jeg det var), på Christell.

    (I panna tror jeg kanskje det var, jeg er ikke sikker).

    Og faren min og jeg, vi kjørte inn til Rovinj, og skulle konfekt til hu dama, for hu hadde redda Christell da, skjønte jeg, med de her kålbladene da.

    Konfekteske-butikken, lå like ved matbutikken, husker jeg, (der vi først så at de bare hadde et slag potetgull, der nede, den første dagen vel. Og kanskje også der faren min kjøpte sommerfuglhov, til meg. Det er mulig).

    Faren min, satt lenge i bilen, før han dro meg med, inn i konfekteske-butikken, (som de hadde der nede, i Rovinj da).

    Det var nesten, som at han ville fortelle meg, noe alvorlig.

    Men ikke sa det likevel da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Faren min sa at jeg måtte finne en konfekteske, til hu dama da, i konfekteske-butikken.

    Men men.

    Potetgull hadde dem bare et slag av der, men konfektesker, det hadde de kanskje 20 slag av da, (minst vel), i den konfekteske-butikken da.

    Men men.

    Men jeg fant en eske jeg syntes så fin ut da, og faren min kjøpte den, til hu kona med kålbladene da.

    Så sånn var det.

    Christell var fortsatt sengeliggende, i flere dager vel.

    Jeg fikk egentlig ikke lov, (av Haldis ihvertfall, og muligens også av faren min), til å gå inn på rommet til Christell, hvor hun lå syk, i senga si da.

    Men det var så kjedelig der, når jeg ikke kunne leke med de jugoslaviske ungene, og ikke kunne fange sommerfugler, (for jeg fikk ikke noe ny hov), og Haldis og faren min, de var stressa, og likte heller ikke spørrekonkurranser og sånn, som jeg syntes var morsomt.

    Så jeg var bare inne på rommet mitt der, når Christell var syk, og jeg ikke var på campingplassen da, sammen Runar og dem.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg så mye, så jeg sneik meg en gang inn på rommet, til Christell, likevel, (selv om jeg egentlig ikke fikk lov).

    Christell lå våken i senga si, med dyna ganske godt over seg vel, og jeg spurte henne, om hun var ‘syk’.

    ‘Ja’, sa Christell.

    Jeg spurte om hun ville ha et Donald-blad, (muligens et dansk et), som jeg hadde tatt med, da jeg gikk inn på rommet hennes, (i tilfelle hun kjeda seg da, der hun lå i senga).

    Hun svarte vel ‘ja’ på det og, også ga jeg henne Donald-bladet da, og gikk ut av rommet hennes da.

    Så sånn var det.

    Så det gikk ann å snakke med Christell, ihvertfall, selv om hun var syk, fant jeg ut.

    Hun hadde kanskje hatt høy feber, eller noe, hva vet jeg.

    Men men.

    Når Christell ble frisk nok, så kjørte vi bare tilbake, til Norge.

    Jeg husker at vi satt i bilen, og at Haldis sa hadet, til alle folka, i den familien, som vi hadde leid av der nede da.

    Så sånn var det.

    Når Haldis satt seg inn i bilen, og vi begynte å kjøre.

    Så sa hun det, husker jeg, at til en kar, (jeg tror det kan ha vært en høy kar, som stod der, som jeg så fra bilvinduet, i 40-50 åra kanskje, med bart vel).

    At til han så sa hun bare ‘adjø’.

    (Som i sangen til Jan Teigen og Anita Skorgan.

    Men men).

    For Haldis forklarte det da, i bilen, at adjø, det betydde ikke på gjensyn, men det betydde at det var en avskjed da, og at man ikke skulle sees igjen, antagelig.

    Så det var en mann der da, som Haldis ikke ønsket å se igjen da.

    Så det må ha vært en skikkelig konflikt der, tror jeg, (iforbindelse med den omfattende og vel detaljerte klagen vi fikk da), siden Haldis reagerte så sterkt negativt da, på han ene karen der.

    Men men.

    (Enda jeg, som sagt, syntes at vi egentlig oppførte oss ‘normalt’ der.

    Men jeg var som sagt litt keitete da, og klarte å tråkke i blomsterbedet, under lek med han sønnen i huset der da, siden jeg hadde sittet så mange dager, inne i bilen, på vei ned til Jugoslavia da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi var ikke sånn som typiske nordmenn går for å oppføre seg i Syden.

    Faren mi og Haldis var vel aldri drita der, tror jeg.

    Haldis hadde jo hatt en dansk ektemann, og de oppførte seg vel kanskje ganske ‘dansk’ da, når det gjaldt drikking og sånn.

    Det vil si at de satt ganske stille og rolig og drakk ganske jevnt kanskje da.

    Men at de ikke ble sånn kjempefulle og heller ikke ble høyrøstede, i fylla da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det neste jeg husker, er det, at vi kjørte innom et kjøpesenter, i Italia, med masse boder, på rekke og rad, osv., husker jeg.

    Haldis og Christell, så på klær og sånn der, tror jeg.

    Men faren min satt i bilen, en stund, og jeg tok vel bilde av han, tror jeg.

    (Uten at jeg vet hvor bildene mine er nå.

    Men men).

    Så faren min var kanskje litt bekymra, på slutten av ferien der, siden han satt liksom og hadde et par tenkepauser da.

    (En gang i Rovinj og en gang ved det kjøpesenteret i Italia der da).

    I bilen da.

    Men men.

    Så husker jeg ikke så mye mer, fra hjemreisen.

    Jeg husker at jeg gledet meg til å komme hjem.

    For jeg hadde fått mast meg til, å få en digitalt armbåndsur, (med stoppeklokke og det hele, noe som jeg ikke hadde sett engang, at noen andre hadde hatt, på den tida).

    Og det hadde gått 2-3 måneder vel, ihvertfall, siden jeg bestilte det arbåndsuret, mener jeg.

    (Som vel kosta drøye 300 kroner, tror jeg).

    Min fars kamerat Atle, hadde hatt et sånt digitalt armbåndsur, husker jeg.

    Fra en ferie, hvor både Atle og dama hans, og jeg, var på ferie hos faren min, i Hellinga 7B, samtidig.

    Atle bodde inne i Oslo, i en bygård som han og moren hadde solgt, mot å få penger, samt at de fikk retten, til å bo i en leilighet hver, gratis, livet ut.

    Så sånn var det.

    Jeg bodde jo da hos mora mi i Larvik.

    Dette var kanskje i 1978, eller 1979, eller noe, altså et år eller to, før den her Jugoslavia-ferien da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var artig, å kikke i postordrekataloger, da jeg bodde på Berger.

    Ågot kasta aldri sånne kataloger, som kom i posten da.

    Og jeg satt og bladde i de, etter middagen da.

    Noen ganger.

    Så sånn var det.

    Det var jo bare et par matbutikker, og en kafe, på Berger, så det ble kanskje litt kjedelig, noen ganger, for meg, som var oppvokst i Larvik da, og pleide å sykle rundt i alle butikkene, i Larvik sentrum og spørre etter klistremerker, osv., og som gikk i alle bankene er, og spurte etter sparebøsser osv., husker jeg.

    (Men men).

    Så sånn var det.

    Så det armbåndsuret, det drøyde og drøyde da.

    Og jeg hadde gledet meg kjempemye, til å få det da.

    Så da vi kom hjem, til Norge, så gikk jeg å la meg alene da, (som vanlig), i Hellinga 7B.

    Og så var det noe, med at Ågot, skulle være nede på hytta, til Margit og Anne, nede ved Snippen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg gikk gjennom kjøkkenskuffen til faren min, og tok med en husdør-nøkkel, som jeg hadde sett liggende der.

    Og jeg hadde kanskje nøkkelknippe fra før, med 8-nøkkel, (den vanligste typen innedør-nøkkel, på Bergeråsen vel, på).

    Det er mulig.

    Så gikk jeg bort til Sand.

    Det var ingen hjemme, hos Ågot og Øivind.

    (Jeg vet ikke hvor Øivind kan ha vært hen da, forresten.

    Han var vel neppe nede hos Margit og Anne, tror jeg, for han pleide vel aldri å bli med Ågot, når hu gikk ned dit, sånn som jeg kunne huske.

    Men men).

    Jeg hadde jo som jobb, å hive ved, ned i kjelleren til Ågot.

    Og jeg visste det, at de vinduene, de var hempet, feil vel.

    Sånn at man kunne åpne de, fra utsiden.

    (Antagelig for å gjøre det enkelt, for de som skulle kaste ved-avkapp, ned i kjelleren da.

    Så kjelleren i huset til Ågot og Øivind, den var nesten som en del av verkstedet, og det var noe industrielt nesten, over den kjelleren, må man vel si.

    Det lå masse brun papp-emballasje der, (fra Sarpsborg Papp antagelig, som de pleide å kjøpe esker av da), i en høy stabbel, forresten, av en eller annen grunn, for eksempel.

    Men men).

    Jeg hoppa da ned det vinduet.

    Noe som ikke var så veldig enkelt, for det var en drøy meter ned, ihvertfall, på innsiden, av det trange kjellervinduet.

    Men det gikk greit.

    Men men.

    Så var jeg litt fanget, egentlig, for døra ovenfor kjellertrappa, var låst.

    Men jeg hadde funnet en sånn nøkkel, som _kunne_ passe der, borte hos faren min.

    Og den nøkkelen, (som ikke var en 8-nøkkel, men mer sjelden vel), den passet, nesten utrolig nok, i den døra da.

    Og da lå det en pakke til meg der, husker jeg, og det var den klokka da.

    Og jeg pakka vel opp den da.

    (For posten min, den kom bort på Sand, av en eller annen grunn, ihvertfall de første årene, som jeg bodde, på Berger.

    Men men).

    så gikk jeg ned til Margit og Anne, (hvor jeg aldri be bedt inn vel, men enkelte ganger pleide å henge på utsiden av hytta deres der, når jeg var med Ågot ned dit).

    Men men.

    Og der fant jeg vel Ågot, og forklarte vel det da, at ytterdøra stod åpen hos henne nå.

    Ågot ble vel litt perpleks nesten vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Den klokka, hadde en reim, som var alt for vid, for meg, (som hadde så tynne armer, jeg var jo bare ti år).

    Faren min tok av noen knepp, av reima vel, men den var fortsatt alt for vid.

    Så den klokka var egentlig kjempekul.

    Men den kunne ha vært kulere da.

    For den hang og slang jo, rundt armen min da, som den forrige klokka mi, ikke gjorde da, for å si det sånn.

    En urmaker, ville nok ha kunne fikse det kanskje, men det ble aldri gjort.

    Så den klokka, den hadde jeg vel i et år, eller to vel, (før det problem når jeg skulle bytte batteri vel. Noe sånt).

    Til jeg kjøpte en annen digital klokke, da jeg gikk i 6. klasse, eller noe vel, som hadde enda flere funksjoner, som piano og spill og sånn da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Runar og Håkon og Roger Stenberg, og de.

    De ble i Jugoslavia, en stund etter at vi dro hjem.

    Og de dro også innom Venezia, i Nord-Italia, på veien tilbake, til Norge, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive med om resten av tiden, som jeg bodde, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    (Før faren min kjøpte en større leilighet til oss, (eller egentlig til meg da), i Leirfaret 4B.

    Hvor nettopp Roger Stenberg, og dem, (som vi ferierte sammen med, delvis ihvertall, i Jugoslavia), hadde bodd, før oss).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten, en annen episode, som jeg kom til å tenke på nå, fra Jugoslavia.

    Vi var jo først på et hotell, den første dagen vel, som vi ble ‘jaget’ vekk fra bassengområdet til, siden vi ikke bodde på hotellet da.

    Men den tredje, fjerde eller femte dagen der, kanskje.

    Så dro vi på enda et hotell da.

    Hvor vi ikke ble jaget fra.

    Der var det to bassenger vel, tror jeg.

    Et for barn.

    Det var saltvann i bassengene der da, og ikke klor da.

    (Dette var det hotellet, som jeg skrev om ovenfor, at faren min mente, at de ‘feite tyskerne’, som var rundt der, bare gikk ut i bassenget og pissa da, og gikk opp.

    Så faren min ville ikke bade der da, var det vel).

    Men men.

    Christell og jeg, bada, i det bassenget, som var for barn.

    Vi hadde jo ikke hatt badehetter på oss, noen av de andre stedene der, som vi hadde bada.

    (vi hadde bada på det andre hotellet og på campingen hvor Runar og de var da, og Christell hadde visst vassa, på en strand, hvor vi var den første dagen vel, og blitt bitt, av noe insekt vel, under foten vel.

    Noe sånt.

    Så det ble sagt der nede, husker jeg, at Christell ble sjuk, av det litt rare insekt-bittet vel.

    Enten det, eller at hu ble smitta, av noe slags sykdom, av den fuglen hu fant, som ikke kunne fly da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Badevakten begynte å klage vel, på at Christell og jeg, ikke hadde badehetter på oss.

    Jeg lot vel som at jeg ikke skjønte det.

    Vi var jo på ferie, og ikke på svømmeundervisning, med Østre Halsen, Torstrand eller Berger skole, for å si det sånn.

    Jeg tenkte at det var noe, som gjaldt for de lokale ungene der kanskje.

    Så etterhvert da, så skjedde det noe spesielt, som ikke skjedde, da jeg var på svømmeundervisning, med Torstrand skole, i 2. klasse, de gangene, etter at han klassekameraten til Frode Kølner, hadde kasta gymbagen min, oppå et huskestativ, i skolegården, på Torstrand skole, en fredag vel, og den bagen forsvant da, den etterfølgende helgen.

    Men men.

    (På Torstrand skole, så maste svømmelærerinna på meg, om at jeg måtte kjøpe ny badehette.

    Men de i klassen min, som svømte sammen med meg der, i Farrishallen vel, sa ingenting.

    Men men).

    Men i det bassenget, utenfor det her andre hotellet, i Jugoslavia da.

    Så begynte plutselig, omtrent alle ungene i bassenget, å peke på huet mitt.

    Så jeg skjønte at det var ‘kommunist-unger’ nesten, for å si det sånn.

    Til slutt, så dukka faren min opp der, fra plassen ved et bord, utendørs da, med utsikt over svømmebassengene, hvor han og Haldis, drakk drinker vel.

    Faren min fikk også beskjed av badevakta, om å ta på seg en badehette, som han fikk kasta til seg.

    (En sånn gammeldags type, av badehette da.

    Eller om det heter svømmehette.

    Men men).

    Faren min dukka, i bassenget da, og da datt den badehetta av.

    Også klagde faren min til badevakta, som klagde på faren min, siden han ikke hadde badehette på seg da.

    Så det var ikke som da jeg var på ferie i Ayia Napa, på et hotell, med Ving reiser vel, sommern 1998 vel.

    (Jeg kjøpte bare en restplass-tur, til Syden, for å å komme meg litt bort da, (uten å bruke for mye penger), og havna i Ayia Napa da, tilfeldigvis.

    Et sted med masse unge, halvnakne nord-europeiske damer, viste det seg.

    Men men).

    Men i bassenget, utenfor hotellet til Ving, som jeg havnet på, i Ayia Napa, så var det ingen av de fine damene, og andre, som fløyt rundt der, på sånne flytemadrasser da, og som svømte og vel, som hadde badehette på seg.

    Det er helt sikkert.

    Så det med badehette, i hotell-basseng, i ferien, det er nok noe Østblokk/kommunist-greier, vil jeg tippe på.

    Jeg lurte litt på, om faren min bare gikk ut i det bassenget, for å pisse.

    Christell gikk vel ikke ut i det bassenget noe mer, tror jeg.

    Jeg var vel kanskje tøffere da, og ignorerte de ungene, ganske lenge, som alle stod rundt meg da, og pekte på huet mitt, siden jeg ikke hadde badehette på meg da.

    Så de var vel ‘wannabe-badevakter’ da, kan man vel kanskje si, de sikkert mye øst-europeiske ungene.

    Men det var kanskje i lynnet deres, etter mange år med kommunistisk indoktrinering kanskje, på barnehager og skoler, osv.

    Hvem vet.

    Så jeg tok ikke det her så alvorlig akkurat.

    Jeg syntes vel mest bare at de ungene der nede, på det hotellet, var litt pussige, (og nesten litt morsomme), siden de var så opptatt av, om jeg hadde på meg badehette, eller ikke, da.

    At badevakta var opptatt av det, det skjønte jeg, det var jo jobben hans.

    Men de ungene i bassenget, de jobba vel ikke der, for å si det sånn.

    Men de syntes kanskje det var gøy å mobbe en som skilte seg ut da.

    Det er mulig.

    De var kanskje vant til det, i de kommunist-landa.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til IPCC

    fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    to!enquiries

    ccTAYLORG@unhcr.org

    dateMon, Sep 26, 2011 at 2:05 PM
    subjectRe: IPCC reference 2011/016499
    mailed-bygmail.com

    hide details 2:05 PM (0 minutes ago)

    Hi,

    I have to repeat this again.

    You frustrate me, I think.

    I compain to PSD, and they pretend to be stupid, and not understand.

    Why do I do even bother writing this?

    How can you not understand what I write in perfectly understandable English?

    Phones all of you, that is the IPCC, PSD, and the Northumbria Police.

    Erik Ribsskog

    – Hide quoted text –
    On Mon, Sep 26, 2011 at 12:46 PM, !enquiries wrote:

    Dear Mr Ribsskog,

    Thank you for your email, your comments have been noted.

    With regards to the complaint you have made under reference 2011/016499 as my colleague stated it is now the responsibility of the Northumbria Professional Standards Department to respond to your complaint.

    If you wish to make a new complaint about the conduct of an officer please provide us with the full details of your complaint.

    Kind Regards,

    Richard Steadman
    Customer Contact Advisor
    Independent Police Complaints Commission (IPCC)
    Phone: 0845 300 2002
    Email: enquiries@ipcc.gsi.gov.uk

    The original of this email was scanned for viruses by the Government Secure Intranet virus scanning service supplied by Cable&Wireless Worldwide in partnership with MessageLabs. (CCTM Certificate Number 2009/09/0052.) On leaving the GSi this email was certified virus free.
    Communications via the GSi may be automatically logged, monitored and/or recorded for legal purposes.

  • Jeg sendte en ny e-post til Koebenhavns Universitet

    fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    toKU-mail

    dateMon, Sep 26, 2011 at 1:58 PM
    subjectRe: SV pågldn: Mulig prosjekt-oppgave/Fwd: Anders Christensen Gjedde, eier av Højriis/Fwd: Gjedde-slægten
    mailed-bygmail.com

    hide details 1:58 PM (0 minutes ago)

    Hei,

    mange takk for Deres svar!

    Det er litt vanskelig for meg aa dra til Statens Arkiver paa Nuuks Plass i Koebenhavn vel, og Jylland osv., fordi jeg bor som arbeidsledig flyktning, (fra noe ‘mafian’, i Oslo, og er i praksis flykning selv om Storbritannia ikke har annerkjent meg), og har daarlig raad siden arv og alt mulig blir tullet med, i Norge, av noe mafia sikkert da.

    Saa jeg har ikke raad til aa dra til Danmark for aa undersoeke dette.

    Men kanskje noen studenter kunne gjoere det som en prosjektoppgave, tenkte jeg.

    Jeg har ogsaa en arbeidssak, mot Bertelsman Arvato sin Microsoft Scandinavian Product Activation, som jeg proever aa faa tatt opp her i England, som kanskje noen masterstudenter i jus, kunne hjelpe med som en pro-bono oppgave, som det vel heter:

    https://johncons-blogg.net/search/label/Arvato-case

    Haaper dere har mulighet til aa hjelpe med noen av disse problemene, (som Final Year Project-oppgaver, f.eks., som det ble kalt da jeg studerte ved University of Sunderland, for noen aar siden).

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    – Hide quoted text –
    2011/9/26 KU-mail

    Kære Erik Ribsskog

    Tak for din henvendelse.
    Vi beklager det sene svar, vi vil opfordre dig til at henvende dig i Statens Arkiver, der har udmærkede faciliteter til slægtsforskning.

    http://www.sa.dk/content/dk/brug_arkivet/introduktion_til_arkivbrug_for_slagtsforskere

    Med venlig hilsen

    Københavns Universitet
    HR & Organisation
    Personalesektionen

    Systemgruppen
    Nørregade 10
    PO Box 2177
    1017 København K
    TLF +45353 22626
    DIR +45353 22771
    bwi@adm.ku.dk
    www.ku.dk

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 4. august 2011 14:03
    Til: ku@ku.dk
    Emne: Mulig prosjekt-oppgave/Fwd: Anders Christensen Gjedde, eier av Højriis/Fwd: Gjedde-slægten

    Hei,

    min mormor, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, sin grandonkel, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, (dommer i Egypt og Haag), ble nominert, til Nobels Fredspris, i 1931, av en professor, ved Københavns Universitet.

    Jeg klarer ikke å spore Gjedde-slekten, videre tilbake, enn til Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, sin morfar, Anders Christensen Gjedde, eier av Højriis Slott, på Mors, og far til Maren Gjedde, mor til Didrik Galtrup Gjedde Nyholm og min tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, Chef for Generalkommandoen.

    Jeg bor som flyktning, i England, for jeg har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’, i Oslo, i 2003 og 2004, og får ikke hjelp av politiet, i den forbindelse, enda jeg kun har jobbet som butikksjef og studert data, og ikke vært kriminell, eller noe.

    Så jeg har ikke mulighet å dra til Danmark, og gjøre research om min slekt.

    Har dere noen prosjekt-fag, i historie, eller noe lignende, hvor man gjøre research om slekter?

    Er dette samme Gjedde-slekt som Admiral Ove Gjedde, fra Skåne?
    På forhånd takk for eventuell hjelp med dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: # Landsarkivet for Nørrejylland
    Date: 2011/8/4
    Subject: SV: Anders Christensen Gjedde, eier av Højriis/Fwd: Gjedde-slægten
    To: Erik Ribsskog

    2011-018144

    Kære Erik Ribsskog

    Desværre kan vi ikke hjælpe dig med din slægtsforskning, da der er tale om en omfattende undersøgelse, som vi ikke kan påtage os.

    I stedet for vil jeg henvise til de digitaliserede kirkebøger og folketællinger på http://www.sa.dk/ao/.
    Her må du selv prøve at finde oplysningerne om din slægt.

    Endvidere vil jeg henvise til en større samling slægtsbøger, der befinder sig på Frederiksberg Bibliotek se på http://www.fkb.dk/voksne/slgtsforskning/frederiksberg_biblioteks_genealogiske_samling
     

    Venlig hilsen

    Erik Laursen
    arkivar

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 22. juli 2011 14:28
    Til: # Landsarkivet for Nørrejylland
    Emne: Anders Christensen Gjedde, eier av Højriis/Fwd: Gjedde-slægten
    Hei,

    jeg leter etter min tipptippoldefar, Anders Christensen Gjedde, tidligere eier av Højriis, far til Didrik Galtrup Gjedde og Maren Gjedde, sin slekt.

    Det stod i en årbok for Thy og Mors, (på Thisted Museums websider), at han var fra Handest ved Hobro.

    Men biblioteket der finner ikke noe om dette.

    Har dere noen informasjon om dette?

    Er dette den slekten som er etter Ove Gjedde, admiral fra Skåne, mm.

    På forhånd takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Marie Fredborg Jungersen
    Date: 2011/7/22
    Subject: Gjedde-slægten
    To: eribsskog@gmail.com

    Hej igen.

    Jeg har nu fået svar fra Hobro Lokalhistoriske Arkiv, og de har ingen oplysninger om Gjedde-slægten. Derfor må jeg henvise dig til Landsarkivet for Nørrejylland, som ligger i Viborg. Her er der en hjemmeside om det: http://www.sa.dk/content/dk/om_statens_arkiver/organisation/landsarkiverne/landsarkivet_for_norrejylland
    Så håber jeg, at du kan finde, hvad du leder efter. God jagt.

    Med venlig hilsen Marie Fredborg Jungersen, Hobro Bibliotek

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 16. juli 2011 13:15
    Til: Hobro Bibliotek (Officiel)
    Emne: Spørsmål om Anders Christensen Gjedde, født i Handest ved Hobro 13. februar 1774, bondesøn.

    Hei,
    min mormor, Ingeborg Ribsskog, var oldebarn, av Maren Gjedde, datter av Anders Christensen Gjedde, som kjøpte blant annet Højriis slott, på Mors:

    http://www.thistedmuseum.dk/Historisk%20%C3%85rbog/%C3%85rgang%201970/Colding,%20Ole%20P.%20%20Ager%C3%B8%20g%C3%A5rdhistorie.pdf

    Min mormor sa at Maren Gjedde, var etter gammel dansk uradel.

    Men i linken ovenfor, så står det at Anders Christensen Gjedde, var ‘bondesøn’.

    Kan dere, i bibloteket i Hobro, (hans hjemsted), gi noe mer informasjon, om denne Gjedde.

    Var det den samme Gjedde-slekt, som adelsmannen og admiralen Ove Gjedde, fra Skåne?

    På forhånd takk for eventuelt svar!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny e-post til One.com

    fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    tosalg@no.one.com

    dateMon, Sep 26, 2011 at 1:52 PM
    subjectRe: Betalingsvarsel
    mailed-bygmail.com

    hide details 1:52 PM (0 minutes ago)

    Hei,

    som jeg tidligere har opplyst om, saa oensker jeg aa oppsi dette domene.

    Erik Ribsskog

    2011/9/26
    – Hide quoted text –

    Dato:26.09.11
    Referanse:johncons-kiosken.net
    Ordrenummer:1923483

    Kjære Erik Ribsskog
    25.08.11 sendte vi en faktura vedrørende abonnementet på webhotellet for domenet johncons-kiosken.net.
    Vi sendte faktura via e-post til adressen eribsskog@gmail.com.
    Vi har lagt merke til at du fortsatt har et utestående beløp på 23,76 GBP vedrørende ordrenummeret 1923483, som dekker tjenester for domenet johncons-kiosken.net.
    Du kan se fakturaen(e) i kontrollpanelet, som du kan få tilgang til fra linken nedenfor:
    https://www.one.com/admin/
    Betaling av utestående beløp skal gjøres opp via Internett på følgende url ikke senere enn 06.10.11:
    https://www.one.com/pay.do?ocode=tOcKzrBtZRvUQjRe
    Hvis du betalte det skyldige beløpet i løpet av de siste dagene kan du se bort fra denne e-posten.
    For å unngå å belaste deg med ytterligere kostnader spør vi deg om å betale beløpet så raskt som mulig. Vi opplyser om at ytterligere kostnader kan oppstå hvis beløpet ikke betales innen 06.10.11.
    For informasjon vedrørende betalingsbetingelser, inkludert gebyrer for betalingspåminnelser viser vi til våre forretningsbetingelser.
    Husk å kontroller at vi har korrekt adresse og mailadresse i kontrollpanelet på nettstedet vårt (www.one.com).
    Med vennlig hilsen
    One.com
    1 Ropemaker Street
    London, EC2Y 9HT UK

    Faks nr. +44 (0) 208 895 4001

  • Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet

    fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    toe-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk

    ccprofessionalstandards@northumbria.pnn.police.uk

    bcc!enquiries ,
    TAYLORG@unhcr.org

    dateMon, Sep 26, 2011 at 1:45 PM
    subjectReport of crime/Fwd: Hei Erik
    mailed-bygmail.com

    hide details 1:45 PM (0 minutes ago)

    Hi,

    This is more harassment-crim.

    (The mobsters hide the Norwegian words for ‘maniac’ and ‘superhomo’, in the e-mail-address-field).

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From:
    Date: 2011/9/24
    Subject: Hei Erik
    To: galning@erik-ribsskog-er-superhomofil.com

    Håper du har en fin helg!

    Mvh Nai Fam

  • Jeg sendte en ny e-post til BT

    fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    toResidential Services

    dateMon, Sep 26, 2011 at 1:35 PM
    subjectRe: Reminder/Fwd: Reminder/Fwd: Moving [Incident: 110924-004216]
    mailed-bygmail.com

    hide details 1:35 PM (0 minutes ago)

    Hi,

    well I canceled the broadband and landline on August 18th, by e-mail.
    This is the fourth or fifth e-mail I’m sending about this.
    But I can again confirm, that I want to cancel the broadband and landline, (and I want to keep Flickr).
    Is the Flickr-account mine for life, because I need some of the pictures I have on Flickr, for my blog.
    Yours sincerely,
    Erik Ribsskog

    – Hide quoted text –
    On Sat, Sep 24, 2011 at 4:34 PM, Residential Services wrote:

    Recently you requested personal assistance from our on-line support centre. Below is a summary of your request and our response.

    If this issue is not resolved to your satisfaction, you may reopen it within the next 7 days.

    Thank you for allowing us to be of service to you.

    Subject
    Reminder/Fwd: Reminder/Fwd: Moving

    Discussion Thread
    Response (Irene)24/09/2011 04:34 PM
    Hello Mr Ribsskog,

    Thanks for your email about the BT account. I am sorry that you had to contact us again to get your query resolved and sorry to hear that you are leaving BT.

    What you have on the account

    I have checked your account and confirm that your account is registered with the Unlimited Evening and Weekend plan with the 12 month renewable contact at no extra cost other than the basic line rental of £13.90 per month including VAT. The contract for the calling plan expires on 20/03/12, as it is a renewable contract it will be renewed automatically. However, a letter will be sent to your billing address one month in advance prior to the renewal of the contract, informing the same. If you wish to cancel the contract, I am afraid there will be a termination charge of £17.60 applied.

    I can also conform that you are on Broadband Option 3 (12 month contract). The contract for this option expires on 14/04/12 and the cancellation charges will be £78.42.

    Just so you know

    I would also like to inform you that the broadband cease charge of £30.00 is assessed when cancelling BT Broadband. This charge covers the work undertaken by BT Wholesale to remove your broadband connection and also update the records for your line. The £30.00 charge does not apply when using a MAC to transfer your service to an alternate supplier.

    If you wish to know more about the terms and conditions, please follow the link below:

    www.bt.com/ceasecharge

    The total cost for early termination charges if cancelled today without a MAC code would be £126.02 Inc VAT (£30.00+£96.02).

    Something you can do

    If you still wish the service to be cancelled incurring the cancellation charges, contact us so that we can do the needful. I would also like to inform you that we require 14 days notice of prior notice to cancel the service. You may cancel the line without the notice period by paying the line rental for 14 days.

    How to get in touch

    If you’ve any questions go to bt.com/help. If you can’t find the answer there, we’ve included lots of ways you can contact us

    Best wishes,

    Irene Clement Raj
    Digital Care Advisor

    This email contains BT information, which may be privileged or confidential. It’s meant only for the individual(s) or entity named above. If you’re not the intended recipient, note that disclosing, copying, distributing or using this information is prohibited. If you’ve received this email in error, please let me know immediately on the email address above. Thank you. We monitor our email system, and may record your emails.
    British Telecommunications plc

    Registered office: 81 Newgate Street London EC1A 7AJ Registered in England no: 1800000
    Auto-Response24/09/2011 03:12 PM
    This is an automatic response, please don’t reply to this address.

    Thanks for contacting us, we will reply to you as soon as we can.

    The reference number for your email is 110924-004216.
    If you need to contact us again before we reply, please tell us your
    reference number. The best way to contact us is by visiting
    www.bt.com/help/contactus.

    For help and advice 24 hours a day please visit www.bt.com/help.

    Kind regards,

    eCustomer Services Team

    This email contains BT information, which may be privileged or confidential. It’s meant only for the individual(s) or entity named above. If you’re not the intended recipient, note that disclosing, copying, distributing or using this information is prohibited. If you’ve received this email in error, please let me know immediately on the email address above. Thank you. We monitor our email system, and may record your emails.
    British Telecommunications plc

    Registered office: 81 Newgate Street London EC1A 7AJ Registered in England no: 1800000

    Customer By Email (Erik Ribsskog)24/09/2011 03:12 PM
    Hi,
    I can’t see that I’ve received a reply to this e-mail. so I’m sending a
    reminder about this.
    Hope this is alright!
    Yours sincerely,
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-

    Hi,
    my I found my account-number on one of my old phone-bills today.
    It should be (sensurert av johncons-blogg).
    I hope it’s ok with the payment-plan.
    Best regards,
    Erik Ribsskog

    On Sat, Sep 10, 2011 at 4:13 PM, Residential Services <
    residential.services@bt.com> wrote:
    >

    This email contains BT information, which may be privileged or confidential. It’s meant only for the individual(s) or entity named above. If you’re not the intended recipient, note that disclosing, copying, distributing or using this information is prohibited. If you’ve received this email in error, please let me know immediately on the email address above. Thank you. We monitor our email system, and may record your emails.

    British Telecommunications plc
    Registered office: 81 Newgate Street London EC1A 7AJ
    Registered in England no: 1800000

    [—001:004261:34719—]

  • Jeg sendte en e-post til Handelshoegskolen i Bergen

    Hjelp med arbeidssaker/Fwd: Til rektor Tom Colbjørnsen/Fwd: Mulig prosjektoppgave for mastergrader etc./Fwd: Mulig prosjektoppgave for studenter på f.eks. Masterstudium i styring og ledelse
    Reply |Erik Ribsskog to nhh.postmottak, executive
    show details 3:21 PM (0 minutes ago)

    fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    tonhh.postmottak@nhh.no

    ccexecutive@nhh.no

    dateSat, Sep 24, 2011 at 3:21 PM
    subjectHjelp med arbeidssaker/Fwd: Til rektor Tom Colbjørnsen/Fwd: Mulig prosjektoppgave for mastergrader etc./Fwd: Mulig prosjektoppgave for studenter på f.eks. Masterstudium i styring og ledelse
    mailed-bygmail.com

    hide details 3:21 PM (0 minutes ago)

    Hei,

    kan Handelshoegskolen i Bergen vaere saa snill aa hjelpe meg med to arbeidssaker, som ingen andre hjelper meg med.

    Det er mot Rimi, (forklart mere om i denne linken):

    https://johncons-blogg.net/search/label/%27Rimi-fella%27

    Og mot Bertelsmann Arvato sin Skandinaviske Microsoft Produkt-aktivering, (forklart mere om i denne linken):

    https://johncons-blogg.net/search/label/Arvato-case

    Jeg har kontaktet nesten uttalige advokatkontor her i England, og universiteter/hoegskoler, i Norge, Danmark og England, men ingen hjelper.

    ‘Microsoft-jobben’, (ansatt av Bertelsmann), var egentlig en tullejobb, mistenker jeg, hvor CIA, eller noe, utnyttet nordiske damer, som ‘hevn’, eller noe, for at nordiske folk broet sin Microsoft lisensavtale.

    Noe saant.

    Saa noen i Norge burde ogsaa hjelpe, synes jeg.

    Uansett om de fine, nordiske damene der gjorde dette frivillig, saa ble ihvertfall jeg tulla faelt med der.

    Saa ogsaa i Rimi, hvor jeg ble brukt som en brikke, i et spill fra ledere oppover i systemet.

    Altsaa utnyttet, og jeg fikk nok, og proever naa aa ta opp problemene.

    Dere er omtrent de siste jeg kan spoerre om dette vel, ihvertfall av akademier i Norge, mener jeg, saa veldig bra om dere kan hjelpe meg, med raad om hvordan jeg kan faa disse arbeidssakene opp for retten.

    Gjerne som prosjektoppgaver for Master-studenter i Arbeidsrett, for eksempel.

    Paa forhaand takk for eventuell hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog
    Date: 2011/8/5
    Subject: Til rektor Tom Colbjørnsen/Fwd: Mulig prosjektoppgave for mastergrader etc./Fwd: Mulig prosjektoppgave for studenter på f.eks. Masterstudium i styring og ledelse
    To: info@bi.no

    Hei,

    min tidligere troppsjef, i Geværkompaniet, Løytnant Frøshaug, skriver i av Forsvarets tidsskrifter, at hvis du ikke vet helt sikkert hvor du bør sende noe, så send det til toppen.

    Jeg prøver derfor dette nå.

    Jeg har en arbeidssak, mot RIMI/ICA, hvor jeg ble tullet med av driftsdirektøret og distriktsjefer og det som var, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i 2001, (og det var også problemer i andre butikker, jeg jobbet i Rimi fra 1992 til 2004).

    Jeg ønsker å få de pengene i erstatning, som den arbeidssaken er verdt, og at problemene som var i de butikkene jeg jobbet, skal blir mer kjent.

    Jeg har skrevet om problemene på min blogg, under tagen ‘Rimi-fella’:

    https://johncons-blogg.net/search/label/%27Rimi-fella%27

    For det ble liksom satt opp en felle mot meg, av distriktsjef Per Øivind Fjellhøy & Co., i år 2000.

    Jeg jobbet som butikksjef på Rimi Nylænde, (gamle Balstad), på Lambertseter, og ble tilbudt og begynne i en større butikk, etter to år.

    Nemlig Rimi Kalbakken.

    Jeg hadde shinet opp Rimi Nylænde syntes jeg, og hadde så god kontroll, at det ble kjedelig å jobbe der, vil jeg si.

    Så jeg slo til på den.

    Jeg ble ‘programmert’ av Fjellhøy aka. PØF om at ‘vi vil at du skal drive Rimi Kalbakken som Rimi Nylænde’.

    Distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, hun ville ikke ha noe møte med meg, før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    (Noe jeg hadde ventet meg).

    Jeg visste at den forrige butikksjefen hadde 300′ i året, (en som het Kenneth som var yngre enn meg, og med kortere fartstid i Rimi vel).

    Og jeg lå på 260′.

    Som assistent så hadde jeg gått opp 10.000 i lønn, da jeg begynte i en større Rimi butikk, Rimi Bjørndal, (som ledd i karrieren min), i 1996.

    Så jeg regnet med at jeg kom til å gå opp i lønn, siden Rimi Kalbakken var mer enn dobbelt så stor, som Rimi Nylænde, når det gjaldt areal og omsetning.

    Og siden jeg visste det, (en tidligere kollega, fra Rimi Bjørndal, David Hjort, hadde fortalt meg det), at Kenneth hadde 300′ i året, pluss frynsegoder som kjøregodtgjørelse mm.

    Så da Anne Neteland ikke ville prate med meg, om hverken lønnsforhøyelse, eller noe, så følte jeg meg lurt.

    Jeg klagde fælt, og vi ble enige om et kompromiss, jeg skulle få 280′ i året.

    Men jeg og Anne Neteland kom skeivt ut da.

    Så det gikk noen måneder før hun fikk sagt til meg, at ‘du er så dårlig til å nullstille deg’.

    Men det var jo fordi Fjellhøy hadde sagt det, at ‘vi vil at du skal drive Rimi Kalbakken som du driver Rimi Nylænde nå’.

    Men etter noen måneder, på Kalbakken, så skjønte jeg det, at Neteland ikke var med i disse ‘vi’.

    Så da skjønte jeg at jeg ble lurt opp i stry.

    Og ville ut av Rimi.

    Noe jeg klarte i 2002, da kom jeg meg inn på Bachelor IT-studie, ved HiO IU.

    Jeg hadde studert Informasjonsbehandling, i to år, på begynnelsen av 90-tallet, på NHI.

    Så jeg hadde noen fag i bakhånd.

    Jeg ville ta det rolig noen år, for jeg var fullstendig utslitt, må man vel si, etter mange års hardslit i Rimi, spesielt etter at jeg begynte som Assisterende Butikksjef, under Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i 1996 og fram til 2001 da, da jeg sluttet på Rimi Kalbakken.

    Så her var det en felle som jeg havnet i.

    Distriktssjefene/de høyere lederne, i Rimi, motarbeidet hverandre, vil jeg si, og jeg havnet i klemma, og mistet autoritet ovenfor medarbeidere og ble til slutt bare ydmyket og nedverdiget der, på Rimi Kalbakken, og fikk medarbeiderne mot meg, og ble sliten, for jeg prøvde jo også å holde standarden oppe, sånn at butikken ikke skulle få dårlig renome, blant kundene.

    Det er også mye mer som skjedde.

    Driftsdirektør Rune Hestenes og den da nye regionsskjefen, (Steinar noe vel), var innom Rimi Kalbakken, et par dager før 17. mai 2001 vel.

    Og da psyket jeg meg opp, og klagde til Hestenes, når jeg plutselig så han og regionssjefen i butikken.

    Han Hestenes er ganske høy og myndig, så jeg var kanskje ikke så velformulert.

    Men han sa det, at jeg hadde fått en ny butikk, (Rimi Langhus, som jeg begynte i, rundt Kristi Himmelfartsdag, i 2001, som butikksjef), og derfor skulle ikke jeg klage.

    Men, jeg ville klage på distriktsjefene, men Hestenes ville ikke ha en prat med meg, om problemene.

    Så jeg fikk ikke rydda opp i det.

    Etter dette, så prøvde jeg også å forklare, for distriktsjefen på Rimi Langhus, Anne Katrine Skodvin, at jeg var på vei ut av Rimi, og prøvde å forklare hva som hadde foregått, rundt den her ‘Rimi-fella’ da, som jeg kaller dette for nå.

    Men Skodvin ville ikke bli innblandet.

    Og jeg ville vel skremt assistent Sølvi der, på Rimi Langhus, og de andre der, hvis jeg satt på kontoret og skulle ringe til Rimi-Hagen.

    Da hadde nok dem trodd at det hadde klikka for meg.

    For det var jo over 500 butikker i Rimi, på den tiden, og Rimi-Hagen, han var det vel bare direktørene som fikk prate med, tror jeg.

    Så jeg gikk ikke høyere enn driftsdirektøren, av redsel for å få ‘kink i nakken’, og at folk skulle tro det hadde klikka for meg, for å si det sånn.

    Jeg vil jeg gjerne få de pengene som den arbeidssaken er verdt.

    Og at problemene i firmaet skal bli mer kjent.

    Det er vel bare BI, i Norge, vil jeg tippe på, som er store nok, til å stå opp mot ICA, når det er tull i det store firmaet vel.

    Det er jo skandinavias største detaljistkjede, i omsetning, har jeg lest på Wikipedia.

    Kan dere være så snill å hjelpe meg, hos BI.

    Kan en professor gi råd, om hvordan jeg kan får pengene som denne arbeidssaken er verdt.

    Og også få det til sånn, at det som har foregått, blir mer kjent.

    Eventuelt, kan noen studenter føre min sak, som en ‘Final Year Project’, i retten, i Norge, (noen som vil bli master eller professor i arbeidsrett kanskje), og med råd av en professor hos dere kanskje, få det til sånn, at jeg får realisert denne arbeidssaken, i penger og at problemene i denne arbeidssaken blir mer kjent.

    Håper dere har mulighet til å hjelpe meg med dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog
    Date: 2011/8/1
    Subject: Re: Mulig prosjektoppgave for mastergrader etc./Fwd: Mulig prosjektoppgave for studenter på f.eks. Masterstudium i styring og ledelse
    To: stein.lavik@bi.no

    Hei,

    ok, Bergen ja.

    Det skulle til han lederen i Sandvika det her, hva er det han heter igjen?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2011/8/1

    Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg med dett.

    Vennlig hilsen
    Stein Lavik

    BI Bergen
    tlf. BI / mobil 98251607
    priv. 55 53 03 29
    Privat mobil 46 42 89 60

  • Jeg sendte en paaminnelse til BT

    fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
    toresidential.services@bt.com

    dateSat, Sep 24, 2011 at 3:10 PM
    subjectReminder/Fwd: Reminder/Fwd: Moving [Incident: 110905-005590]
    mailed-bygmail.com

    hide details 3:10 PM (0 minutes ago)

    Hi,

    I can’t see that I’ve received a reply to this e-mail. so I’m sending a reminder about this.

    Hope this is alright!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog
    Date: Tue, Sep 13, 2011 at 1:51 PM
    Subject: Re: Reminder/Fwd: Moving [Incident: 110905-005590]
    To: Residential Services

    Hi,

    my I found my account-number on one of my old phone-bills today.

    It should be (sensurert av johncons-blogg).

    I hope it’s ok with the payment-plan.

    Best regards,

    Erik Ribsskog

    On Sat, Sep 10, 2011 at 4:13 PM, Residential Services wrote:

    Recently you requested personal assistance from our on-line support centre. Below is a summary of your request and our response.

    If this issue is not resolved to your satisfaction, you may reopen it within the next 7 days.

    Thank you for allowing us to be of service to you.

    Subject
    Reminder/Fwd: Moving

    Discussion Thread
    Response (Pamela Martin)10/09/2011 04:13 PM
    Dear Mr Ribsskog,

    Thank you for your email dated the 05/09/11. I have not been able to contact you today as you state you are no longer at the address.

    So that I can access your account and discuss your query, please can you forward on your BT account number as I need this for security purposes? Your account number can be found on the top of your bills or if you have paper-free billing, will be displayed when your first log in to your account via our website www.bt.com/youraccount.

    As soon as I receive the above information I will be happy to help you further.

    If you should have any further queries please do not hesitate to contact us again via e-mail.

    Thank you for contacting BT.

    Yours sincerely,

    Miss Pamela Martin
    eContact Customer Service right first time ref 110905-005590

    This email contains BT information, which may be privileged or confidential. It’s meant only for the individual(s) or entity named above. If you’re not the intended recipient, note that disclosing, copying, distributing or using this information is prohibited. If you’ve received this email in error, please let me know immediately on the email address above. Thank you. We monitor our email system, and may record your emails.

    ©British Telecommunications plc 2011. We’re registered in England at 81 Newgate Street, London EC1A 7AJ (company number 1800000). All this information was correct on the date we sent this email. See our terms and conditions.
    Customer By Email (Erik Ribsskog)06/09/2011 12:12 PM
    Hi,
    yes, I sent you an e-mail about this on 18/8.
    Yes, I want to close landline and broadband, and keep e-mail/Flickr.
    Erik Ribsskog
    PS.
    Here I’m pasting the e-mail I sent you on 18/8:
    Erik Ribsskog

    Thu, Aug 18, 2011 at 11:41 AM

    To:
    Residential Services

    Hi,

    I’ve moved from my address in Liverpool now, to study at the University of
    Sunderland.

    So I don’t need the landline or broadband now, but I want to keep the
    Flickr-account, since I have a lot of important files on that, for my blog.

    Hope this is alright!

    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog

    Landline-number: 0151 236 3298

    Old address:

    Flat 3
    5 Leather Lane
    Liverpool
    L2 2AE

    On Tue, Sep 6, 2011 at 10:41 AM, Residential Services <
    residential.services@bt.com> wrote:
    >
    Response (Vaibhav Tyagi)06/09/2011 10:41 AM
    Dear Mr Ribsskog ,

    Thanks for the e-mail you sent yesterday (05/09/2011) about retaining the e-mail address and setting up direct debt for the same.

    I am sorry for any confusion regarding retaining the e-mail address and setting up direct debt for the same. I have checked your account and would like to inform your BT account is still active at the address “Flat 3, 5 Leather Lane”. The e-mail address will be active till the account is active. The account is currently on cash / cheque

    Please let us know if you want to close the BT services at the above mentioned address and retain the e-mail address.

    I would like to inform you that the account is on unlimited evening and weekend calling plan and broadband option 3 with a 12 months contract. The phone contract will end on 20/03/2012 and the broadband contract will end on 14/04/2012. If you wish to stop the services with BT, then I would suggest you to contact us atleast 14 days in advance from the date you want to stop the services. I would further like to inform that if the account is stopped within the contract period then there will be cancellation charges for the balance period of the contract. You can check the details regarding cancelation charges at www.bt.com/contracts and details regarding terms and condition at http://www.productsandservices.bt.com/consumerProducts/dynamicmodules/pagecontentfooter/pageContentFooterPopup.jsp?pagecontentfooter_popupid=13408.

    If there is anything else you would like to know, try our help pages online at www.bt.com/help. You can also see the various ways you can contact us if you do need further assistance.

    Thank you for contacting BT.

    Yours Sincerely,
    Vaibhav Tyagi
    Digital Care Advisor
    Ref: No. 110905-005590

    This email contains BT information, which may be privileged or confidential. It’s meant only for the individual(s) or entity named above. If you’re not the intended recipient, note that disclosing, copying, distributing or using this information is prohibited. If you’ve received this email in error, please let me know immediately on the email address above. Thank you. We monitor our email system, and may record your emails.
    British Telecommunications plc

    Registered office: 81 Newgate Street London EC1A 7AJ Registered in England no: 1800000
    Auto-Response05/09/2011 02:26 PM
    This is an automatic response, please don’t reply to this address.

    Thanks for contacting us, we will reply to you as soon as we can.

    The reference number for your email is 110905-005590.
    If you need to contact us again before we reply, please tell us your
    reference number. The best way to contact us is by visiting
    www.bt.com/help/contactus.

    For help and advice 24 hours a day please visit www.bt.com/help.

    Kind regards,

    eCustomer Services Team

    This email contains BT information, which may be privileged or confidential. It’s meant only for the individual(s) or entity named above. If you’re not the intended recipient, note that disclosing, copying, distributing or using this information is prohibited. If you’ve received this email in error, please let me know immediately on the email address above. Thank you. We monitor our email system, and may record your emails.
    British Telecommunications plc

    Registered office: 81 Newgate Street London EC1A 7AJ Registered in England no: 1800000

    Customer By Email (Erik Ribsskog)05/09/2011 02:26 PM
    Hi,
    I can’t see that I’ve recieved a reply to this e-mail, so I’m sending a
    reminder about this.
    Hope this is alright!
    Yours sincerely,
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-

    Hi,
    could you please set up a Direct Debit plan for £1.50 for the e-mail, a
    month.
    (Or around £5 a month if I’m in arrears).
    Hope this is alright!
    Yours sincerely,
    Erik Ribsskog
    PS.
    My new address is:
    Azalea Lounge
    1-2 Azalea Terrace North
    Sunderland
    SR2 7ES
    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog
    Date: Fri, Aug 19, 2011 at 12:50 PM
    Subject: Re: Moving [Incident: 110818-003629]
    To: Residential Services

    Hi,
    well I’ve canceled the old direct debit, since I’ve moved now.
    I wanted a new Direct Debit set up now, for the £1.50 a month.
    I haven’t got a landline-phone here at the university and I’m out of credit,
    on my mobile, so I would prefer to deal with this in writing, on e-mail.
    Hope this is alright!
    Yours sincerely,
    Erik Ribsskog
    On Fri, Aug 19, 2011 at 12:39 PM, Residential Services <
    residential.services@bt.com> wrote:
    >

    This email contains BT information, which may be privileged or confidential. It’s meant only for the individual(s) or entity named above. If you’re not the intended recipient, note that disclosing, copying, distributing or using this information is prohibited. If you’ve received this email in error, please let me know immediately on the email address above. Thank you. We monitor our email system, and may record your emails.

    British Telecommunications plc
    Registered office: 81 Newgate Street London EC1A 7AJ
    Registered in England no: 1800000

    [—001:006428:53291—]