Måned: september 2011
-
Min Bok – Kapittel 14: Mer fra Hellinga 7B
I Hellinga 7A, så bodde det et eldre par, som jeg sjelden så eller hørte noe til.
Men de bodde i en leilighet som muligens var mindre enn vår.
Det skal jeg si noe sikkert om.
Like nedenfor huset vårt, så bodde de tvillingene, som var et par år eldre enn meg, (ikke Arnt og Eirik Lund, som bodde på Øvre, men et annet tvillingpar, som flyttet fra Bergeråsen, noen år seinere vel).
Det var de tvillingene, som var med, da faren min lot meg styre cabin cruiser-en hans, innover i Drammensfjorden en gang, noen år tidligere, da jeg var på besøk på Berger, fra mora mi i Larvik.
Så sånn var det.
Fetteren min Tommy, ba meg også i bursdagen hans, det første året, som jeg bodde på Bergeråsen.
Jeg var mye større, enn alle de andre som kom i bursdagen hans.
Så jeg sa ikke noe, men prøvde å være høflig da.
Jeg var jo ni år vel, og de andre guttene var sånn fem år da.
Det var Ola Uglum osv., husker jeg, som var i bursdagen til Tommy.
(Ola Uglum var lett å kjenne igjen, for han hadde en lys lugg da, og ligna litt på Emil kanskje.
Og Tommy syntes visst at han var morsom, mener jeg å huske.
Men men).
En gang, så lå jeg over, hos Tommy og dem, mens Håkon og Tone, hadde fest.
Tommy sa at foreldrene til Stefan og Daniel, (to gutter, med mørkt hår, i Ulvikveien), var der.
(Noe jeg ikke trodde på da, men nå så tror jeg vel det, at Tommy hadde rett.
Men men).
Like etter at Tommy sa dette, så begynte Håkon og Tone, å løpe etter hverandre, og skrike, i gangen, i huset sitt, (hvor de hadde fest og mange gjester), i Havnehagen.
Så noe var galt skjønte jeg.
Uten at jeg skjønte hva.
Så sånn var det.
Men men.
Håkon og dem, lot meg også bli med ut å fiske en gang.
(Selv om jeg ikke kan huske det nå, at dem hadde egen båt vel.
Men men).
Vi kjørte med en robåt, (med påhengsmotor da), til utafor Ulvikfjellet.
(Det var Håkon og Tone, og ungene deres Lene, (som var døv) og Tommy, og meg).
Så sånn var det.
Vi fiska etter makrell, med agnsild vel.
Og jeg fikk den første makrellen, mener jeg.
Vi fiska med snører da, som vi bare slapp ut, over siden, (eller rekka heter det kanskje), av båten.
Det var et søkke, på det snøret, cirka en meter ovenfor kroken kanskje.
Også kunne man kjøpe agnsild, (en pakke med små, frosne sild), på Holmsbu et sted, husker jeg.
Og så rev man av en bit, av den agnsilda da, og festa på kroken.
Og så skulle man slippe snøret ned til bånn, og så dra opp så og så mange armlengder, (eller alen heter det vel), da.
Kanskje 2-3 armlenger/alen opp fra bunnen av fjorden.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Etter det, så fikk jeg ikke fler makreller, men de andre fikk en god del da.
Så til sammen, så fikk vi vel ihvertall ti makreller den kvelden, tror jeg.
Men men, jeg klarte å få en makrell, ihvertfall.
Så sånn var det.
Men men.
Hvis vi var i Oslo, og leverte senger, eller ute i andre ærend, og vi var tilbake i Drammen, før klokken 20, eller noe.
Så likte faren min det, å handle, på CC, (Cash & Carry), et kjøpesenter, på Brakerøya vel, på Bragernes-sida, i Drammen.
Der hadde de to matbutikker, CC Storkjøp og CC Matsenter.
CC Matsenter var størst da, men CC Storkjøp var kanskje litt billigere da.
Jeg husker jeg kjøpte en pose, med Shake-tyggegummi, på CC Matsenter, (som jeg fikk lov å legge opp i handlevogna av faren min da), den første tiden, som jeg bodde på Bergeråsen.
Faren min var vanligvis grei sånn, han var mye enklere å spørre om å få godteri og sånn av, enn mora mi.
Jeg ble nok kanskje litt bortskjemt, da jeg bodde hos faren min, når det gjaldt å få alt mulig da.
Så det var som natt og dag, fra å bo hos mora mi.
Mora mi hadde nesten alltid dårlig råd, og jeg fikk kanskje bare en tiendel så mye godteri, da jeg bodde hos mora mi, som da jeg bodde hos faren min.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, husker jeg, som jeg var på besøk hos mora mi Jegersborggate.
Så hadde Pia funnet en kalkulator, (som var rimelig sjeldne, på begynnelsen av 80-tallet), som en mann hadde mista, på gata, sa hun.
Og viste meg den kalkulatoren da.
Så sånn var det.
Pia fikk etterhvert nytt rom i Jegersborggate.
(Det er mulig at dette var et par år senere).
De bygde ut, over stua, hvor jeg mener det ikke var noe rom tidligere.
Og det rommet begynte også å brenne.
Pia hadde latt en søppelpose henge mot en varmovn, på rommet sitt.
Så hadde Pia sett brannen, og smelt igjen døra.
Så ringte de til brannvesenet, som løp opp trappa der med en brannslange, og slukka brannen da.
Jeg leste om dette i en Larvik-avis, som mora mi hadde.
Og mora mi og Pia, fikk skryt, siden de hadde lukket døra, til det rommet, hvor det brant da.
(Men Pia sa at hun bare så brannen, og ble redd, og smelte igjen døra da).
Så sånn var det.
Men men.
Det ble etterhvert sånn, at faren min, tilbragte hver kveld og natt, nede hos Haldis.
Så jeg ble sittende alene, nesten hver kveld da.
Faren min kjente Tove Grønli, (ei dame fra Nord-Norge, som bodde i Havnehagen 4 vel).
Og hu sa det, at hvis jeg ville, så kunne jeg bare dra opp til dem, om kvelden.
Det sa vel også Håkon og Tone, men jeg likte meg ikke så bra der, etter den kranglinga og løpinga deres, den kvelden, som jeg lå over der, mens de hadde fest, den gangen.
Men men.
Men jeg pleide å dra opp til Tove Grønli og dem.
Hu hadde to sønner, Petter og Christian, som var et år eldre og et år yngre, enn meg.
Hu hadde også en samboer, fra Drammen vel, som het Willy, som var en god del yngre enn henne, tror jeg.
Så sånn var det.
Så jeg pleide noen ganger bare å dra opp til dem, om kveldene.
Så sånn var det.
Jeg ble kjent med de folka, på samme tid, som faren min ble sammen med Haldis vel.
Noe sånt.
Petter og Christian, kjente også Christell.
Petter og Christian, hadde to marssvin vel, som de kalte for Whisky og Vodka.
Og det var sånn, at da Christell og dem, skulle passe på Whisky og Vodka, så hadde enten Whisky eller Vodka blitt borte.
(I en ferie da).
Christian sa det, at Christell hadde en gang stått oppå en boks, eller noe, hjemme hos seg, i nattkjole vel.
Og når hu hoppa ned fra boksen, så hadde nattkjolen hennes blåst opp, og hu hadde ikke hatt underbukse under.
(Jeg vet ikke om det her var så sant, men.
Det høres kanskje litt rart ut nå).
Men men.
Jeg ble som jeg skrev, i det forrige kapitellet, rimelig såret og knytt, heter det vel, når faren min plutselig en kveld, ikke kom hjem, fra et besøk hos ei som het Haldis, som jeg ikke visste hvor bodde.
Jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være alene hjemme.
Hvis han hadde sagt fra på forhånd, at han ikke kom til å komme hjem, den kvelden, så hadde det sikkert vært greit.
Men siden faren min ikke hadde gitt noe forvarsel, om dette, så ble det som noe vanskelig, syntes jeg.
Så jeg ble litt sånn såret og lei meg og knytt, osv., da.
Jeg ble jo med faren min, ned til Haldis, etter at han hadde mast mye.
Jeg ville egentlig ikke, for jeg var litt trist da, ettersom faren min hadde begynt å være hos Haldis, istedetfor å være hjemme, om kveldene.
Jeg ble til slutt med, da faren min sa det, at det var to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med.
(Christell og Nina da).
Så sånn var det.
Men Haldis var ikke så fornøyd med meg.
Jeg ble med faren min ned dit flere ganger.
Men Haldis syntes ikke at jeg var høflig.
Fordi jeg var litt sjenert, og sa ‘takk’ lavt da, hvis jeg fikk noe sjokolade, eller noe.
Haldis var fra Vestlandet, og hadde et litt spesielt lynne kanskje, som var uvant for meg da.
Hun kunne kanskje være litt lunefull, (heter det kanskje), og komme med utbrudd da, på sin vestlandske dialekt.
(Haldis er fra Tysnes i Hordaland.
Ikke langt fra Bergen vel.
Så sånn er det).
Men men.
Så det skar seg tidlig, mellom Haldis og meg.
Haldis syntes jeg var uhøflig, og trodde jeg ikke sa ‘takk’.
Mens jeg egentlig sa ‘takk’, men sa det veldig lavt, siden jeg var sjenert og knytt og såret da, siden jeg syntes det, at faren min sviktet meg, og at Haldis og dem tok faren min fra meg da.
Så sånn var det.
For det var ikke bare sånn, at faren min flyttet fra meg, og begynte å bo nede hos Haldis.
(Han kom bare opp en gang, hver morgen, før han dro på jobben, og smørte matpakke, som jeg skulle ha på skolen da.
Ofte leverpostei eller hvitost).
Det var også sånn, at det ikke var snakk om det, at jeg også skulle bo nede hos Haldis.
Neida, jeg var bare som en gjest der da.
Christell hadde to eldre (halv)brødre, nemlig Jan Snoghøj, som var ni år eldre enn henne vel.
Og Viggo Snoghøj, (den ganske kjente dansk-norske bodybuilderen, som også har kalt seg Viggo Snowhill, under sin karriære, i USA), som var kanskje 11-12 år eldre enn henne.
Så Christell var en attpåklatt, som det kalles.
Men men.
Christell kalte sin venninne, Nina Monsen, fra Ulvikveien, for ‘Nasse Nøff’, for hun lignet litt på Nasse Nøff, i Ole Brum da, sa Christell.
Christell var to år yngre enn meg, og Nina Monsen var et år yngre enn meg.
Men Nina Monsen hadde kanskje dumpa et år, (kan man vel tippe på, ihvertfall), for disse to jentene, gikk i samme klasse da.
Nina Monsen, bodde egentlig hos onkelen sin, i Ulvikveien, (men hun var så mye nede hos Christell, og lå vel over der en del og, at faren min sa det sånn til meg, at det var _to_ jenter nede hos Haldis, (på min alder), som jeg kunne leke med.
Men egentlig så bodde Nina Monsen hos onkelen sin da, (mora hennes bodde på Romsås, mener jeg, i Oslo, av en eller annen grunn).
Selv om Nina Monsen nok kanskje var minst like mye nede hos Christell og dem.
Det var nok nesten sånn, vil jeg si, at Haldis hadde adoptert Nina Monsen, (må man vel nesten kunne si).
Det var ikke langt unna, ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så hjalp jeg faren min, med å rydde i noe matrialer, som lå i en uthus/skul/lagerbygning, borte ved et sted, som farmora mi kalte for ‘Saga’.
Saga, det var der, som Jensen Møbler holder til nå.
Mellom Jensen Møbler og Birkebeinerhytta, vil jeg si, (for de som er kjent på Sand).
Så kunne vi lett se det, at noen hadde vært inne i det lager, og gjort fra seg, på gulvet.
Faren min sa det, at ‘det er vel han Geri vel’, (altså Geir Arne Jørgensen aka. Geri).
Så da jeg kom på skolen, neste dag vel, så sa jeg det til Geri, (som gikk i klassen min), at ‘faren min skal arrestere deg’.
(Men faren min hadde sagt at han skulle anmelde Geir Arne.
Men jeg blanda mellom ‘anmelde’ og ‘arrestere’ da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Da jeg bodde i Liverpool, så kikka jeg i noen digitale dokumenter, som lå på nettet.
Og da så jeg det, at min farfar, Øivind Olsen, hadde leid en tomt, på Sand, av Maren Bøhmer, like etter krigen, sammen med en Eastwood, (grandonkelen til Frank Eastwood, fra Berger, som vi møtte nede ved Tjøme en gang, Pia og meg, da vi var på båtferie med faren vår, og han og søstera hans, Anne, var på båtferie med faren sin, siden han, (Ernest Eastwood), var kamerat med faren min da. Så sånn var det).
Så da hadde nok faren min rett, at de skjula der, også var våre.
For den leiekontrakten hadde jo ikke gått ut enda da.
Og det var vel sånn, at det var der, som Øivind hadde produsert fruktkasser, vil jeg tippe på, på søndagene, mens han jobba som snekker, i fabrikken til Jebsen, på Berger, med å lage noen slags stamper da, som ble brukt i tekstilproduksjonen.
Så sånn var nok det.
Så det var nok derfor at Ågot kalte de skjula for ‘Saga’.
For Øivind hadde kanskje hatt en sag der da, før han bygde verkstedet, like ved, seinere i etterkrigsåra da.
Så sånn var nok det.
Mellom Saga og tomta som Strømm Trevare og huset til Ågot og Øivind stod på, så lå ‘Jordet til Lersbryggen’, som farmora mi kalte den enga, (må man vel nesten si at det var).
Der hadde ingen bonde gjort noe arbeid, siden før krigen, tror jeg.
Og Pia og jeg pleide å fange humler der, midt på 70-tallet vel, etter at Ågot og dem hadde foreslått at vi skulle gjøre det da.
Så sånn var det.
Fra det jordet kunne man også høre ‘gresshoppe-spill’, om sommerne, husker jeg, på 80-tallet.
Ganske høyt, for det var nok av gresshopper der, for det var ganske mye ugress og sånn på det jordet, siden det ikke ble brukt til noe da.
Så sånn var det.
Det kunne også være sommerfugler der, husker jeg.
Sånne Admiral-sommerfugler da.
Hans Martin Fallan, (lillebroren til Carl Fredrik), var en gang med meg, og leika på det jordet, (av en eller annen grunn, så ville han være med til Ågot, enda jeg egentlig ikke var så kamerat med han. Men men), husker jeg.
Det gikk strømledninger, (var det vel), over det jordet.
(Hvis det ikke var telefonledninger da).
Faren min sa en gang, at jeg kunne leike med noen lange jernstenger, (som var kanskje 4-5 meter lange), som lå på det jordet.
Jeg lurer på om det var noen stenger han hadde brukt, da han lagde den havseileren, på begynnelsen av 80-tallet.
Hvem vet.
Men da jeg begynte å liksom skulle ‘leike’ med de jernstengene da, (noe som egentlig var rimelig kjedelig).
Så så jeg det, at jeg kunne jo lett komme bort i de ledningene, som gikk over jordet da.
Så det droppa jeg ganske fort, må jeg innrømme.
Så det var kanskje litt uansvarlig, av faren min, må jeg vel si.
Det samme var det, en gang, som det hadde vært storm.
Og strømledninger, på hyttefeltet, like ved der farmora mi bodde, hadde falt ned.
Da ba faren min og Ågot meg, om å gå å se, på de skadene, som stormen hadde gjort, borte ved hyttefeltet da.
Men da kunne jeg jo lett fått støt og dødd sikkert.
Så det var nesten som at de ville ha meg drept, husker jeg at jeg tenkte litt på, ihvertfall.
De var ihvertfall veldig uansvarlige da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min kjente også en familie, som bodde ovenfor butikken til Oddmund Larsen.
(Som jeg ikke husker navna på nå men).
En gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, så husker jeg at faren min, hadde vært borte hos den familien.
Så gikk han inn i huset til Ågot, husker jeg, og sa, mens jeg stod like i nærheten da, at hu syv år gamle jenta, (eller hvor gammel hu var), i den familien, hadde ‘lår som en tretten-åring’.
(Av en eller annen grunn, så sa han det her da).
Så sånn var det.
Men men.
Noen ganger, så sa Ågot noe sånt, som at ‘Runar og dem kommer til helga’.
Og da var det onkel Runar og kona hans Inger, fra Kolbotn og seinere Vestby, (og enda seinere Son), som kom på besøk.
Da dukka de gjerne opp, før faren min dro hjem fra jobben, (og jeg pleide å sitte på med han da).
Så da pleide jeg å leike med mine søskenbarn, Ove og Heidi da.
En gang, så hadde Geir Arne og Jan Stadheim og Jan Rune Havre vel.
De hadde bygget snøborg, like ovenfor veien som ledet til innkjørselen, til huset til Ågot og Øivind da.
Dette syntes jeg, (og muligens også Ove, og de andre i slekta mi), at var litt vel nærme.
Det var kjent at jeg var uvenn med Geir Arne, og faren min likte heller ikke Geri da, (som han ble kalt).
Men men.
Så jeg fikk med Ove og Heidi, på å lage vår egen snøborg, noen meter fra deres borg da.
Og så endte det, etter en times snøballkrig kanskje.
Med at vi la en plan.
Ove og jeg, vi holdt Geir Arne og dem i sjakk, på en eller annen måte, (som jeg skjønte at funka, etter å ha ‘kriget’ en stund mot dem).
så hadde vi en plan, at når Ove og jeg, holdt Geir Arne og dem i sjakk, borte fra snøborgen deres.
Så skulle Heidi gå bort til snøborgen deres, og rive ned den.
Noe hu fikk gjøre uforstyrret.
Vi var tre stykker, og de var også tre.
Men da begynte de å si noe om at vi ‘måtte ha hjelp av jenter’.
Men vi var jo bare to gutter, mens de var tre gutter.
Så det var ikke urettferdig, vil jeg si, at vi hadde med Heidi også.
Men men.
Så etter det, så så vi ikke Geir Arne og dem, så nærme huset til Ågot og Øivind, igjen.
Så Ove og Heidi og jeg, vi vant den snøballkrigen, vil jeg si.
Og det var bra, for Geir Arne og dem ble litt vel nærgående da, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Vi lot alltid døra stå ulåst, på Bergeråsen.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg hadde vel aldri nøkkelen, til Hellinga 7B, tror jeg.
En gang, (når faren min var i USA, eller noe, kanskje).
Så var jeg hos Ågot da.
Men så dukka Ove og dem opp der.
Og da fikk jeg Ove til å bli med bort på Bergeråsen.
(Hvor jeg egentlig bodde da).
Og da var det låst der, (noe det aldri pleide å være).
Så klatra vi inn vinduet da, og drakk noe øl, eller noe, (som jeg pleide å få lov til av faren min), som stod i kjøleskapet.
(Bare litt da, bare for moro skyld vel).
Men det var visst kjempeille da.
For da hadde visst naboen, (det eldre paret som bodde i Hellinga 7A), ringt og sladra da, til faren min, eller Ågot da.
Så sånn var det.
Enda jeg ikke egentlig skjønte, hva jeg gjorde for noe galt.
Jeg bodde jo egentlig i den leiligheten, så om jeg gikk inn vinduet der, når døra var låst, så gjorde jeg vel ikke noe galt da vel, syntes jeg.
Men men, man kan ikke skjønne alt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ågot fikk meg også, et par ganger, (våren 1980 kanskje), til å sykle, (med Apache-sykkelen min), til Svelvik Kroa, i Svelvik, og tilbake.
(Det var kanskje 6-7 kilometer, fra Sand til Svelvik.
Noe sånt).
Og da, så kjøpte jeg kanskje en brus på Svelvik Kroa da.
Eller, jeg brukte vel den femmeren, som jeg hadde med meg, på å spille et spill, (Pac Man, eller noe, kanskje), som de hadde der.
(Svelvik Kroa lå helt nord i Svelvik).
En gang, så så jeg en avkappet ‘K’, som lå på asfalten, utafor Svelvik Kroa der.
Den ‘K’-en var fra et bilskilt.
KZ, var ganske vanlig, å ha på bilskilt, fra Kongsberg, eller noe, tror jeg.
(KE var ihvertfall skilt fra Drammen, mener jeg).
Så jeg tenkte det da, (noe jeg sa til faren min), at det var noen som hadde gjort et KZ skilt, til et Z-skilt.
(Det fantes Z-skilt, på den tiden.
Men det var bindestrek, på de Z-skiltene.
Så de så omtrent sånn her ut vel:
Z-12345
Mens KZ-skiltene så sånn her ut:
KZ 12345
Så hvis noen kappet bort ‘K’-en, fra et KZ-skilt, og tegnet på en bindestrek, så kunne de kanskje forfalske skiltet, på en eventuelt stjålet bil sånn da.
(Forestilte jeg meg ihvertfall).
Så det her foralte jeg faren min da, at jeg hadde sett en sånn ‘K’, på bakken, utafor Svelvik Kroa, og at jeg mistenkte det, at det kunne ha vært noen som hadde forfalsket et skilt, til en bil da.
Så sånn var det.
Men men.
Øivind fortalte en god del ting, i stua til han og Ågot, om de andre i slekta mi da.
Jeg spurte han, om hva han syntes om min morfar, Johannes, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).
Og da sa han det, at Johannes kunne være sånn, at han foreslo en ting, i politikken, da han var kontorsjef i Hurum kommune vel, (på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet), og så stemte mot det, når det skulle være avstemning.
Øivind, (og muligens enten faren min eller onkel Håkon), sa også det, om min mors yngre søster, tante Ellen, at hun ble borte hele tida, da hu gikk på forsøksgym, i Oslo, som tenåring, og at bestefar Johannes måtte inn til Oslo, hele tida, for å leite etter henne da.
Bestefar Johannes hadde visst fått grått hår da, og bestefar Øivind, sa det, at Johannes en gang, hadde møtt en annen mann, da han var inne i Oslo, og leita etter dattera si.
Hva driver du med da, hadde han andre mannen spurt bestefar Johannes om, da han så han gående rundt i Oslo da.
‘Jeg leiter etter dattera mi. Du da?’, hadde Johannes sagt, (ifølge Øivind da).
‘Jeg leiter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart da, (ifølge Øivind).
Så sånn var det.
Men men.
Øivind sa også det, (til faren min vel), at han syntes at det som tante Ellen, og mannen hennes, (Reto Savoldelli, fra Sveits), dreiv med, nede i Sveits da, var noe han var skeptisk til.
Ellen og Reto, fikk nemlig et barn til, (datteren Rahel), for å prøve å lære deres eldste barn, sønnen Joakim, (som var et år eldre enn meg), å bli ‘normal’.
Joakim var nemlig ‘mongoloid’, (het det ihvertfall i gamle dager), og Ellen og Reto, fulgte en teori, (som Øivind ikke syntes virket fornuftig da), at mongoloide barn, kunne bli ‘normale’, av å herme etter yngre søsken/slektninger da.
Det Øivind egentlig ikke likte da, var at de fikk et nytt barn, med motiver han likte da.
Han likte ikke det, at de fikk det yngste barnet, for å helbrede det eldste barnet.
Det mente Øivind, at var tvilsomt moralsk sett da, (sånn som jeg skjønner det nå, ihvertfall, og vel også skjønte det da).
For det var kanskje manglende respekt da, for menneskelivet, hvis man ser på et barn, (eller et menneskeliv da), først og fremst som et middel da, for å helbrede et annet menneske.
Det ble liksom sånn, at Ellen og Reto ikke respektere mennesker helt da, (vil jeg vel si), hvis jeg skal fullføre det, som Øivind sa da, i 1979 eller 1980 vel.
At Ellen og Reto kanskje ser på mennesker som en ‘ting’ da, hvis man fullfører det Øivind prata om da, for mer enn 30 år siden.
Så det har jeg ikke tenkt så mye videre over.
For det er veldig sjelden egentlig, som jeg har møtt tante Ellen, (og Reto har jeg vel bare møtt to ganger), siden hun bodde i Sveits.
Men tante Ellen har kanskje et litt tvilsomt moralsk syn på menneskeliv da.
At hun utnytter mennesker kanskje, hvis jeg skal fundere videre, på det Øivind nevnte, til faren min vel, rundt 1980 da.
(Så en liten advarsel mot tante Ellen, er kanskje på sin plass?
At hun ikke helt har respekt for mennesker/menneskeliv kanskje.
Hvem vet.)
Men men.
Så sånn er nok antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fortalte også Øivind det, i begynnelsen, da jeg bodde på Berger, at min mors samboer da, Arne Thomassen, pleide å dra på travbanen, omtrent hver søndag vel.
Da fortalte Øivind det, at han ikke likte ‘travbane-folk’.
Han mente at travbaner var noe folk burde holde seg unna da.
Så jeg skjønte det, at Øivind ikke likte det, at Arne Thomassen gikk på travbanen, særlig bra.
Folk som gikk mye på travbanen, var vel ofte kriminelle, (mer eller mindre ihvertfall), var det vel, som Øivind mente, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Så sånn var det.
En gang, som Øivind var nede på verkstedet vel, så babla faren min, noe til Ågot, om at noen i slekta hennes, vel var fra Finnskogen.
Jo, det var riktig det, svarte Ågot da, til faren min.
(Uten at jeg skjønte det, hvorfor faren min spurte henne, om det her da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Faren min hadde en kamerat, (som han hadde tjenestegjort sammen med, i militæret vel), som var politimann, i Oslo.
En gang så dro faren min meg med hjem til han da.
Han politimannen, prata med faren min, om at han hadde kjøpt noen spesielt fine whiskey eller cognac-flasker, (eller noe sånt), mens han var i Libanon, eller noe sånt vel.
Politimannen, sa det til faren min, at den flaska skulle han drikke på 50-års dagen sin.
Og den flaska skulle han drikke da og da, da.
Så sånn var det.
Jeg syntes det var litt kjedelig, å høre på den her pratinga, om når han politimannen, skulle drikke den og den fine flaska da.
Så jeg begynte å gå litt rundt i leilgheten hans, imens, når han og faren min, prata, inne i stua da.
Og inne på soverommet hans, (var det kanskje), så fant jeg en sånn liten svart adressebok, på gulvet.
Den syntes jeg så artig ut da, (nesten helt uimotståelig vel), så den var jeg litt dum og tok med meg da.
Men men.
Faren min spurte meg noen dager seinere, på Sand, om jeg hadde tatt den boka.
Men jeg nekta da.
(Jeg hadde vel kasta den boka uansett da, tror jeg.
Men men).
I den boka, så stod det fullt av damenavn og telefonnumre da.
Så jeg hadde nok tatt han politimannen sin hemmelige bok, for kjærester, eller hva man skal kalle det.
Men men.
Kanskje det var damer, som han hadde latt slippe å få fartsbot osv., mot at han fikk lov til å skrive opp navnene deres, i den hemmelige boka si?
Hvem vet.
Jeg husker ihvertfall det, at en gang, når jeg satt på med Christell, ikke lenge etter at hun fikk lappen, inn til Drammen, fra Bergeråsen.
Så smalt det fra Christell, ‘faen, purken’.
Så kjørte visst Drammenspolitiet, (eller noe), bak oss da.
Så spurte jeg Christell, hvorfor det var så farlig, om politiet kjørte bak oss.
Men da svarte ikke Christell noe særlig klart.
Så kanskje hu hadde blitt utsatt for sexpress, eller noe, av en politimann, tenkte jeg da.
I forbindelse med at hu ble stoppa på grunn av noe brudd på trafikkregel, eller feil med bilen, for eksempel.
Hvem vet hva det egentlig var som Christell banna for da.
For Christell hadde jo ikke drukket, eller noe, så det var jo ikke sånn at hu gjorde noe ulovlig.
Hu kjørte jo bare en vanlig biltur, på Svelvikveien, for å si det sånn.
Så jeg kan ikke skjønne at hu egentlig hadde noen grunn til å være nærvøs.
Hu hadde vel ikke rana en bank, for å si det sånn?
Hvem vet hva hu var nervøs for.
Men etter det, så lurte jeg litt på politiet, og hvordan de behandla damer i begynnelsen av 20-årene, for å si det sånn.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første skoledagen, på Berger skole, så gjorde jeg leksene skikkelig nøye, etter skolen og etter å ha vært borte hos Ågot, husker jeg.
Jeg ville gjerne være flink på skolen og sånn da, og være flink gutt, liksom.
Men, da jeg kom på skolen dagen etter.
Så var det bare jeg som hadde gjort alle leksene, mener jeg å huske.
Frøken, (Sissel Borgen, mora til Erland i klassen og kona til rekor Borgen), fikk nesten ‘anfall’, i klasserommet, og spurte de andre i klassen, hvorfor de ikke hadde gjort leksene, like ordentlig, som det jeg, (den nye gutten i klassen, fra Larvik), hadde gjort da.
Da syntes jeg plutselig at det ble rimelig flaut, å være den eneste, som gjorde alle leksene.
Så etter det, så slutta nesten jeg og, å gjøre lekser.
For jeg hadde ikke lyst til å skille meg ut da, på det nye stedet, som jeg hadde flytta til.
Det syntes jeg at ble rimelig flaut, når frøken brukte meg som ‘englebarn-eksempel’, for å si det sånn.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Likevel, så hadde jeg en god ballast, vil jeg si, fra årene på Østre Halsen og Torstrand skole.
Jeg satt jo foran i klasserommet, de to første årene, på de to skolene, og der stod hver pult for seg, så det ble mindre fokus, på medelevene, og jeg fulgte med bra i timene, og man skilte seg vel kanskje mindre ut der da, hvis man gjorde alle leksene, for å si det sånn.
Men men.
Så jeg var vel en av de beste i klassen, også på Berger skole, vil jeg si.
Hvis det var spørsmål, fra læreren, (vi fikk Tore Allum som klasseforstander, fra fjerde klasse, av en eller annen grunn), så svarte jeg ofte riktig da.
Og Tore Allum, han sa vel en gang, (før Erik Ree også begynte i klassen vår), at Erik, han er en ‘kjernekar’, mener jeg.
Men men.
(Selv om det også var litt flaut).
Og jeg husker det, at skoleoppgavene, de gjorde jeg kjemperaskt, så det var sjelden at jeg behøvde å gjøre lekser, for jeg fikk gjort unna det meste, i timene.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi barnebarna til Ågot, vil pleide å spille fotball, i hagen til Ågot, om sommerne.
Dette var noe vi begynte med, vel før jeg flytta til Berger og.
Siden vi noen ganger var samlet, i ferier osv.
Det gikk ganske hardt ut over spesielt blomstene, i hagen til Ågot, men Ågot var snill, (må man vel si), og lot oss spille fotball der da, på den fine plenen da.
Vi brukte en høy enebærbusk, eller noe, som den ene målstangen da, og en jakke, eller noe, som den andre målstangen vel.
Og en tjukk og veltrimmet hekk, stoppet for det meste ballen, når keepern ikke klarte å ta et skudd, eller ballen gikk utafor da.
Men Ågot ga vel til slutt opp, å ha noe særlig med blomster, i den hagen.
Men mye morsom fotballspilling, ble det for Ove, Heidi, Tommy, søstera mi vel, og kanskje en sjelden gang Lene og til og med en gang Christell vel, (som gikk dårlig overens med Ove da husker jeg), i den hagen.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men det var ikke sånn, at jeg dro med kamerater, for å spille i den hagen.
Der gikk nok grensa.
Det var bare oss barnebarna, tror jeg, som kanskje aller nådigst, fikk lov å spille fotball i den hagen, blant de fine blomstene og hageplantene til Ågot da.
Så sånn var det.
Men vi barnebarna hadde det ihvertfall morsomt om sommerne der, husker jeg, når vi kunne spille fotball, på den fine plenen.
Vi spilte vel til og med fotball der, i konfirmasjonen min, mener jeg, (hvor faren min ikke ville være med, hverken i kirka, eller i middagsselskapet, men mora mi dro dit, hele veien fra Larvik eller Tønsberg vel. Så sånn var det).
Så jeg fikk grønske, på en hvit finbukse, som Haldis dro meg med til en klesbutikk, ved Saga kino, i Drammen, for å kjøpe, før konfirmasjonen min da, våren 1985 vel.
Så sånn var det.
Rosa skinnslips og vel også hvit jakke, fikk jeg vel også, til konfirmasjonen min, av Haldis, mener jeg å huske.
Men men.
Faren min viste meg også det, en av de første månedene, som jeg bodde på Berger, at han og onkel Håkon, tok ut 800 kroner, hver, hver uke, i lønn, fra Strømm Trevare da.
(Hvor mye bestefar Øivind tok ut, det veit jeg ikke, for å være ærlig.
Men det var muligens det samme.
Det stod vel kanskje ikke i den boka.
Det er mulig at han egentlig hadde gått av med pensjon da og.
Det er mulig.
Han var vel i midten eller slutten av 60-åra da vel, og gjorde mest enkelt rutinearbeid, mener jeg, på verkstedet.
Selv om det hendte, husker jeg, at han klarte å kutte av seg et par tupper vel, av fingra sine, og måtte inn til legen i Svelvik, for å sy, på den her tida, husker jeg.
(Og han fikk da kjeft av faren min, i stua til Øivind og Ågot da, husker jeg.
Men men)).
Faren min viste meg også det, at helt nylig da, så hadde Håkon og han selv, gått over, til å begynne å ta ut 1000 kroner hver seg, i uka da, i lønn da.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg spurte jo også Håkon, på den her tida, om hvorfor han gikk hjem før faren min.
(Håkon gikk alltid hjem klokka 16, på slaget, må man vel si.
Mens faren min vanligvis jobba minst til klokka 17.
‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte Håkon da, litt irritert vel.
Noe som var litt uforståelig ihvertfall, for meg, for faren min hadde jo en sønn han og, (nemlig meg da).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men Håkon fikk altså like mye i lønn, som faren min, fra Strømm Trevare.
Så det er mulig at faren min jobbet mye med sine egne prosjekter, etter at Håkon gikk hjem.
(Selv om jeg egentlig tror at det var mest sannsynlig, at faren min jobba mye overtid, fordi de var litt forsinka noen ganger kanskje, med produksjonen.
Sånne ting.
Hvem vet).
En av de første månedene vel, som jeg gikk på Berger skole.
Så spurte plutselig en dag, Ole Christian Skjellsbekk, om jeg ville være med han og Hege Rønjom, (ei jente i klassen vår, som gikk for å være finest i klassen vel. Mente ihvertfall Carl Fredrik Fallan, mener jeg å huske), til Svelvik, for å selge lodd, for Berger skole da, (eller om det var for Berger IL).
Rektor Borgen, hadde en stor pose eller sekk, på kontoret sitt, i nybygget, (vi hadde klasserom, nederst i det eldste skolebygget, på den tiden, som vel er revet nå, hvis jeg har forstått det riktig).
I den sekken, så hadde rektor Borgen noen gaver, som for eksempel sprettballer, som elevene fikk en av, for cirka hvert tjuende lodd de solgte, eller noe.
Jeg prøvde først å selge lodd, på Sand, og så noen hyttegjester, borte ved hyttefeltet, like ved Jordet til Lersbryggen, (det hyttefeltet heter Bascomti vel, etter en som hadde hus der, i gamle dager vel).
Dette var midt på vinteren, og jeg måtte vasse i snø, husker jeg, på parkeringsplassen, til hyttene der da.
Men begge de karene, (som jeg overrasket der vel), ville kjøpe lodd.
De kjøpte for fem kroner hver, tror jeg det var.
Så det var ikke dårlig.
Det var mer enn det folk vanligvis kjøpte lodd for ihvertfall, husker jeg, når jeg ringte på hos dem.
Men men.
Jeg lurer på om det var noen som hadde drevet med kjøp og salg av en hytte kanskje, som jeg møtte på, og kanskje overrasket litt da.
Siden begge to var høflige og hyggelige, og begge ville kjøpe lodd, til inntekt for Berger IL, var det vel kanskje, (hvis jeg husker riktig).
Så sånn var det.
Så en dag, noen dager seinere, så fikk jeg vel penger av Ågot da, og dro bort til bussholdeplassen, ved butikken til Oddmund Larsen, etter å ha spist en ganske rask middag vel.
Og på den bussen, så satt som avtalt, Ole Christian Skjellsbekk og Hege Rønjom da, i klassen min.
(Så den avtalen funka bra, som vi hadde avtalt om på skolen da, at vi skulle møtes på den og den bussen, inn til Svelvik da.
Så sånn var det).
Da vi kom til Svelvik, så ville de to andre, at vi skulle gå opp til Ebbestad, eller noe.
Også gikk vi langt opp i ‘hutta-heita’ da, i Svelvik.
Og jeg måtte nesten markere det, syntes jeg, at vi hadde forskjellige loddbøker, og ikke samarbeidet, om å selge lodd, egentlig.
Så jeg sa det, at dem to fikk selge lodd på den ene sida av veien, også solgte jeg lodd, på den andre siden av veien da.
Så vi solgte ganske mange lodd, inne i Svelvik da.
Selv om inntekten var til Berger IL vel.
Så det var kanskje litt rart, vil jeg vel si.
(At vi solgte Berger-lodd, i Svelvik.
Men men).
Men jeg var jo ny, på Berger, (jeg hadde jo vokst opp for det meste, hos mora mi, i Larvik-distriktet, må jeg vel si), så jeg måtte nesten stolte på de to andre folka, nemlig Ole og Hege da.
Så sånn var det.
Og året etter, i fjerde klasse, så hadde plutselig Hege Rønjom og de, flytta til Svelvik da.
Så da mista vi den peneste jenta, i klassen, husker jeg at Carl Fredrik Fallan var sur for vel.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev om maten, som jeg fikk av bestemor Ågot, i det forrige kapitellet.
Men jeg glemte å skrive det, at tirsdag, det var en spesiell dag, i huset til Ågot og Øivind.
For Ågot, hu gjorde unna hovedhandlinga, for husholdningen, i butikken til Oddmund Larsen, på tirsdager og fredager.
Og tirsdager var også bladdag.
Så da pleide jeg alltid, de første årene jeg bodde på Berger, å få Donald Duck, av bestemor Ågot da.
Og en flaske Coca-Cola!
(En sånn 0.35 liter flaske da).
Så jeg var kanskje litt bortskjemt.
For jeg fikk også cola, hver dag vel, av faren min.
(Så jeg ble tidlig ‘coca-coliker’, som det vel kalles).
Og jeg fikk også mye godteri, av faren min da.
For eksempel, så sa faren min det en gang, til bestefar Øivind, husker jeg.
At han hadde lest det et sted, at hvis unger fikk mye godteri, en bestemt dag i uka, så spiste dem mindre godteri, tilsammen.
Noe sånt.
Så jeg fikk noen fredager, 4-5 sjokolader, (eller, det var vel også godteposer, osv.), og sånn, husker jeg, av faren min, i butikken.
Og da begynte nesten bestefar Øivind, å grine, tror jeg, når han så meg med alt det godteriet.
For så mye godteri, det fikk de vel ikke engang til jul, kan jeg tenke meg, da bestefar Øivind var ung.
(De fikk vel en appelsin til jul, tror jeg.
Hvis det ikke var Arne Thomassen som fikk det.
Hvem vet.
Men men).
Så sånn var det.
Men det roa meg kanskje litt, tror jeg, at jeg fikk så mye godteri, på et par-tre fredager, husker jeg.
Selv om det nesten var usømmelig, med så mye godteri, tror jeg at jeg syntes ihvertfall, innerst inne.
Så den ordningen stoppa opp etterhvert.
Jeg tror også at butikkdamene, hos Oddmund Larsen, kanskje syntes at vi var litt rare, siden jeg fikk så mye godteri, de fredagene da.
Hvem vet.
Men men.
Men Ågot serverte også fisk, hver tirsdag.
Det var stekte torskefileter, (fra Findus eller Frionor), mener jeg.
Med stekte poteter da.
Og jeg pleide en stund, å drikke cola, til den fisken, husker jeg.
(Jeg hadde ‘De Britiske Øyer’, som valgfag, på Berger skole, og husker jeg at sa til Ågot, at dette var kanskje litt som ‘fish and chips’, som de pleide å spise, i England.
(Selv om Fish and Chips-retten, i England, har fisk, som har ‘batter’ på seg, altså en slags fritert skorpe vel, av fett og brødsmuler vel, tror jeg.
Noe sånt.
Men men)).
Så etterhvert, så syntes jeg, at det smakte kokt torsk, (som jeg syntes hadde en litt ekkel bismak, enkelte ganger, av all cola.
Jeg var litt bortskjemt kanskje, som sagt).
Så den ordningen med fisk og cola, den ødela forholdet mitt, til yndlingsdrikken min, syntes jeg, etterhvert.
Så jeg måtte be Ågot om det, om jeg fikk lov å drikke vann, eller juice da, til fisken.
Også cola etterpå.
For ellers så ble det sånn, husker jeg, at jeg syntes at det smakte fisk, av all colaen jeg drakk.
Og da ødela det litt for helge- og kvelds-‘kosen’ min, osv., må man vel kalle det.
For jeg pleide å trøstespise fælt, siden jeg ble mobba på skolen etterhvert, og bodde alene da.
Så jeg ønsket ikke å forbinde cola med fisk.
For fisk var egentlig noe av det værste jeg visste.
Ihvertfall så syntes jeg det var det værste, av den maten, som jeg fikk, da jeg bodde på Berger.
(Selv om jeg nok var rimelig bortskjemt da, for å si det sånn.
Men reker likte jeg, husker jeg.
Og stekt makrell syntes jeg også var ganske godt.
Det var kanskje bare den torsken som var litt harsk, det er mulig.
Jeg husker det, at jeg ikke tålte den hvalbiffen, som mora mi og Arne Thormassen noen ganger serverte, i Larvik da.
For den smakte harsk, syntes jeg, og hadde en ettersmak som minte om tran, husker jeg at jeg syntes.
Så det var kanskje bare den transmaken, som jeg ikke fiksa, det er mulig.
Men men).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg tror også at Ågot hadde noe kjøttboller, eller noen oppdelte kjøttkaker, eller pølsebiter, i den ertesuppa, som hu pleide å lage, og servere med pariserloff til da.
Smøret hun brukte, det var sætersmør, husker jeg.
Altså en salt type smør, som jeg vet, etter å ha jobbet som butikksjef i Rimi, at det ikke selges så mye av, nå for tiden.
Det smøret var nok veldig usunt, hvis man tenker sånn, som moderne folk, nå til dags tenker, om kosthold da.
Så farmora mi, hu kjente ikke til det som nesten alle veit om nå til dags, om et moderne kosthold, med lite fett og salt, osv.
Sånt hadde nok ikke farmora mi hørt så mye om.
Selv om faren min prata om kolestrol i egg, og sånt, husker jeg.
Og de kjøpte vel både lettmelk og helmelk, tror jeg, på 80-tallet.
Men farfaren min, han fikk nok i seg for mye fett og sånt.
Han spiste sirup, på brødskiva, noen ganger, husker jeg.
Og hadde skikkelig mage, husker jeg.
Han satt jo mest i sofaen og løste kryssord så.
Og stod mye stille, mens han jobba nede på verkstedet.
(Han stod bare stille ved enkelte maskiner, og borra noen hull, i noen elementer osv., da, mener jeg å huske.
Men men).
Men det var ihvertfall skikkelig godt, husker jeg at jeg syntes, med sånn ertesuppe, som Ågot lagde, med noen ‘kjøttrester’ i kanskje da, og pariserloff, med sætersmør da.
Det var vel nesten livretten min kanskje, på 80-tallet, sammen med Pizza Grandiosa da.
Men men.
Noen ganger, så fikk Ågot også tak i multer, og da lagde hun multekrem til meg, husker jeg.
Og det var også kjempegodt, husker jeg.
Det må jeg vel si, at er favorittdesserten min, sammen med is kanskje.
Og kransekake, lagde Ågot også til jul, (som var kjempegod), og også lefse, som var hardere enn den lefsa man får kjøpt i butikkene.
Hu lagde lefsene i kjelleren, på en takke, heter det kanskje, som hu lånte ei en kone vel, (tror jeg ihvertfall).
Også var det smør og sukker på de lefsene da.
(Jeg lurer på om det kan ha vært Numedalslefser, som de het.
Hvem vet).
Noen ganger, så kjøpte også Ågot multesyltetøy, som det også gikk ann å lage multekrem av, husker jeg.
Og det var også veldig godt, husker jeg.
Men men.
Etter middagen, så pleide jeg å få klementiner, hvis det var nærme jul, husker jeg.
Og kanskje noe sjokolade, hvis jeg ble der til barne-TV begynte.
Noe som skjedde ganske ofte.
Jeg husker at jeg så Jul i Skomakergata der, nesten hver kveld vel, sammen med Ågot da.
Så sånn var det.
Og Ågot fikk meg også til å se Rytmisk Sportsgymnastikk, på TV, husker jeg.
(Kanskje hu prøvde å få meg til å bli mer ‘jentegæern’, hva vet jeg.
Men men).
Så sånn var det.
Ågot kunne heller ikke fordra Haldis, og Ågot og jeg, forbannet nesten Haldis, ikke rent sjeldent da.
(Siden hu hadde ‘rappa’ faren min da, tenkte jeg på det som, ihvertfall).
Ågot sa det, at hu Haldis hu skjenka øl, før det ble tomt i glasset.
Og da glemte folk, hvor mye dem hadde drikki da.
(For Haldis hadde vel jobba på en kro, tror jeg, i Danmark, eller noe vel.
Siden hennes første ektemann, Søren Snoghøj, (faren til Jan og Viggo), var dansk da).
Men men.
Og etter at faren min ble sammen med, og flytta ned til Haldis, (må man vel si at han gjorde), så ble det nesten helt slutt på det, at ‘storfamilien’ vår, feira jul osv., sammen.
Og det ble vel slutt på grillfester, i hagen til Håkon osv., mener jeg å huske, (som jeg hadde vært på, i ferier hos faren min, osv).
Det ble nok ikke slutt på grillinga og festinga, hos Håkon, men faren min og Haldis, (og jeg), ble vel ikke bedt dit da, etter at faren min traff Haldis.
Men men.
For Håkon kunne heller ikke fordra Haldis, og kalte henne noen ganger for ‘Halv-tiss’.
Men men.
Så sånn var det.
Haldis jobba på CC Elektro, som var en el-butikk, i andre etasje, på CC kjøpesenter, i Drammen da.
Haldis var lam i den ene armen, etter at hennes andre ektemann, (var det vel), Oddbjørn Humblen, hadde kastet henne ut av en glassdør, ble det vel sagt, ihvertall.
(Selv om Oddbjørn Humblens sønn, Bjørn Humblen, som var medlem i Johanniterordenen, i cirka ti år vel, fra slutten av 90-tallet, skrev til meg, på e-post, da jeg bodde i Liverpool, at det var Haldis selv, som løp gjennom den døren.
Men men).
Det ble sagt, (av faren min vel), at Haldis sin eldste sønn, Viggo, trente så mye, fordi han ville være i stand til å beskytte mora og søsknene sine, fra en av Haldis sine tidligere ektemenn vel.
(Altså enten Søren Snoghøj eller Oddbjørn Humblen da).
Så sånn var det.
Viggo jobba også litt borte på verkstedet, til faren min.
Viggo var jo bodybuilder, og vant EM for juniorer, i København, for Norge vel, i 1983, husker jeg.
(For jeg var med faren min og Haldis og dem, til Danmark, og så på det mesterskapet, noe jeg skal skrive mer om seinere).
Men faren min sa det, om Viggo, at han klarte ikke å løfte mye, på verkstedet, selv om han hadde store muskler.
(Sånn som jeg husker det).
Så det var ikke sånn, at Viggo jobba så mye, nede på verkstedet, til faren min og dem.
Ågot spurte meg også, et par ganger, om ‘hva var det han eldste sønnen til Haldis het igjen, var det Hugo?’.
(Og da måtte jeg svare det, at han het ‘Viggo’ da).
To ganger spurte vel Ågot meg om det her, (med noen måneders mellomrom vel), og begge gangene så lurte hu på om han het Hugo.
Men men.
Enten Viggo eller Jan, jobba også med å legge murstein, til en gipsplatefabrikk, som ble bygget på Grunnane, på den her tida, (på begynnelsen av 80-tallet), mener jeg å huske.
Men men.
Så Haldis ble nesten som Olsen-familiens svar på Yoko Ono, (kan man vel kanskje si).
Siden hun liksom splittet opp faren min og brødrene hans da, og også faren min og meg og Ågot vel, kan man vel si, at Haldis splittet opp, (mer eller mindre, ihvertfall vel. Men men).
Så sånn var det.
Men men.
Da faren min prata med coupieren, på Kiel-ferja, forresten, (som jeg skrev om det forrige kapittelet vel).
Så spurte han vel om ting, som om det var noen sånne spesielle triks, som coupieren kunne gjøre, for å få kula til å lande der og der da.
(Om han hadde en hemmelig pedal, for eksempel.
Eller om han kunne sende kula på en spesiell måte kanskje, for å få den til å lande her eller der da.
Sånne ting.
Men men).
Jeg fikk mast meg til et pengeskrin, av rød blikk, (heter det vel), og med kode, en gang, som faren min og jeg, var i bokhandelen, i Svelvik.
Etter det, så fikk jeg også plutselig en dag, en mer solid safe, av faren min, laget av jern vel, til å ha i en skuff da.
Så sa Ågot det, (enten når jeg fikk de safe-ene, eller tidligere), at jeg kunne få en skuff, i reolen til henne og Øivind, til å ha tingene mine i, som jeg hadde der borte, på Sand da.
Og i årenes løp, så fikk jeg først to skuffer og så tre skuffer vel, i den reolen, til å ha tingene mine i da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En av de første julene, som jeg bodde, på Berger, så fikk vi en reklame-brosjyre, for lekebutikken i Svelvik, i posten.
Lekebutikken lå ovenfor bokhandelen i Svelvik, og var egentlig samme butikk da, (det var bare å gå opp en trapp, og man kunne vel betale for ting fra lekebutikken nede i bokhandelen og, for eksempel, tror jeg vel, hvis jeg skulle tippe. Men men).
(Bokhandelen i Svelvik het vel Thors Bokhandel, mener jeg å huske, på den tiden.
Og det heter den kanskje muligens enda, for alt hva jeg vet.
Jeg har ikke vært så mye i Svelvik, siden 80-tallet, for å si det sånn.
Men men).
I den brosjyra, så var det en radiostyrt bil da, som jeg syntes at virka så kul.
Det var en radiostyrt Mercedes, som kosta drøye 400 kroner vel.
Jeg skulle få den til jul da, av faren min, fikk jeg mast meg til.
Men da vi kom til den bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, noen dager før jul da.
Så var de utsolgt for den radiostyrte bilen, i lekebutikken, i Svelvik da.
Jeg hadde jo gleda meg skikkelig, til å få den bilen, så jeg ble nesten på gråten da.
Men men.
Men jeg lekte også med Lego, og da fikk jeg to dyre Lego-ting, av faren min, (som onkel Runar tok meg med for å kjøpe, av en eller annen grunn, i romjula, var det vel kanskje), på varemagasinet Lyche, i Drammen.
Det var togbane og togstasjon, (som passet sammen da), mener jeg å huske.
Og de to Lego-settene, kostet tilsammen rundt 1000 kroner vel.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Så jeg ble litt glad, for det var en fin julegave.
Men jeg hadde jo togbane fra før, (som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen.
En togbane som jeg hadde med til faren min, mener jeg å huske, for jeg husker jeg brukte transformatoren, da jeg begynte å interessere meg for elektronikk, seinere på 80-tallet).
Men men.
Så onkel Runar syntes vel at jeg var bortskjemt da.
Og 1000 kroner var også mye penger, rundt 1980.
Så jeg var nok ganske bortskjemt, ja.
Men etter å ha jobbet som butikksjef, så vet jeg jo det, at man ikke bør være utsolgt for særlig mange ting, før jul.
Og dette var vel en av de lekene, (den radiostyrte Mercedesen), som fikk størst plass, av lekene, i den reklamebrosjyren, for den leketøyskjeden da, som lekebutikken i Svelvik, var medlem av da, (hvis jeg husker det riktig).
Og jeg var ikke helt fornøyd, selv om jeg fikk Lego-sett, for mer enn det dobbelte, av hva den Mercedesen kosta.
Men men.
Fordi jeg syntes at en radiostyrt bil, hørtes mye artigere ut.
Men men.
Så den lekebutikken i Svelvik, den var kanskje ikke så godt drevet da, siden den ble utsolgt for en av de mest populære lekene kanskje, før jul da.
De kunne kanskje sagt det, (som vi pleide å si på Rimi), at de skulle få tak i den leken, i en annen butikk.
(Eller ihvertfall tilbudt seg å ringe kanskje, (som vi også kunne gjøre på Rimi), til noen av de andre lekebutikkene, i den kjeden da, og spurt om de hadde fler av de radiostyrte bildene, på lager da.
Men så ikke).
Og noen dager, (eller om det var etter jul), så fikk jeg slengt det etter meg, på skolen, husker jeg, fra Anders Røkås, i klassen over meg, at jeg hadde begynt å grine, i lekebutikken da.
(Eller han sa det om meg, til noen andre folk, høyt da, sånn at jeg hørte det).
Så det var derfor jeg skrev det, i et det forrige kapitellet vel, at mora til Anders Røkås, muligens jobba i bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, får hun begynte å jobbe i banken.
Men det kan også ha vært sånn, at hu var innom i lekebutikken, da faren min og jeg var der, eller at hu kjente en av damene, i lekebutikkene, og sladra litt med henne, på fritida, eller lunsjpausen da.
(Og så prata høyt om det her, under middagen hjemme, etter jobben kanskje).
Hva vet jeg.
Noe sånt kanskje.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Tone, (kona til onkel Håkon), sa det en gang til meg, husker jeg, (på den her tida, på begynnelsen av 80-tallet vel), at Tommy, (fetteren min), bare hadde lagt seg ned, under et epletre, (eller noe), i hagen deres, en dag.
Og latt som at han var død da, eller noe.
Også hadde Tone sett det her da, (i et av vinduene, i huset deres vel), og fått sjokk da, og løpt ut.
Også hadde det bare vært Tommy som tulla.
Men men.
Håkon sa også noe om Tommy.
Og det var det, at han hadde gått i søvne, en natt, og gått inn på kjøkkenet deres, i Havnehagen, og tissa oppi ketchupflaska.
Så da Håkon skulle ha ketchup på oste-brødskiva si, (som han pleide å ha), så hadde bare kommet noe tyntflytende greier, ut på brødskiva hans, (eller noe).
Så der var det mye rart som foregikk, i den familien, det er helt sikkert.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg hadde vært på besøk, på Sand, fra mora mi i Larvik, tidligere på 70-tallet, en gang.
Så hadde jeg fått mast meg til en sånn grønn boks, med ‘Slime’, en gang, som faren min og Pia og meg vel, hadde vært, innom bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik.
Også hadde jeg klint det grønne, ekle leke-slimet da, på dørhåndtaket, til døra til Ågot.
Så hadde Ågot tatt av slimet, og det hadde falt ned, mellom trappa og huset da, (hvor det var en glippe, husker jeg, på 5-10 centimeter kanskje. Men men).
Men en gang så stod jeg der, også kom Inger, som var gravid, med Susanne vel.
Og da, så ble Runar sur på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.
(Han mente jeg hadde gjort noe galt da).
Og en gang, som jeg var på do, på doen til Ågot, når Runar og dem, også var der.
(Jeg bæsja da, for å si det sånn).
Så gikk Runar, på do, etter meg, og da kom han rett ut, husker jeg, og sa det, at jeg hadde bæsja, på setet.
(Men det syntes jeg hørtes rart ut, husker jeg.
For jeg pleide ikke å gjøre det, for å si det sånn.
Mora mi pleide å sjekke etter meg, og klagde, hvis det var noe galt, når jeg gikk på do, da jeg bodde hos henne, husker jeg, (for jeg tulla med dobørsten en gang, husker jeg, i Storgata, (da jeg var sånn 3-4 år vel), sånn at det kom bæsj på den, for jeg skulle liksom vaske doen da, for jeg huska det, at dem hadde en sånn dobørste hos Ågot også da, og jeg forsvarte meg med at Ågot gjorde det sånn. Men men).
Men Runar viste Ågot og meg da, (og alle andre som ville se vel), at det var noe bæsj på setet da.
Men når jeg tenker på dette nå, så lurer jeg på det, om det kan ha vært Runar selv, som har tatt bæsj fra seg selv, eller noe, og klint på setet da.
For jeg kan ikke huske det, at jeg har vært plaga med det, hverken før eller siden, at det har pleid å komme bæsj, på setet, når jeg har gått på do.
Men men.
Hvem vet.
Det virker litt rart ihvertfall, syntes jeg nå.
Så et lite varsko, for onkel Runar, han hadde nok et horn i siden til meg, vil jeg nok si.
Husker jeg, fra den gangen som Inger var gravid, med Susanne, (eller om det var Øystein), og Runar ble så sinna på meg, bare fordi jeg stod på trappa til Ågot der.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, den første vinteren, som jeg bodde på Berger vel.
Så gikk Geir Arne Jørgensen og jeg, samtidig, hjem fra skolen.
Vi kjegla vel litt, må man vel kanskje si.
Geir Arne tøffa seg og kasta en isklump, som lå langs veien, på en bil, som kjørte forbi da.
Så måtte jeg også tøffe meg, syntes jeg, (siden vi var uvenner da, og jeg var ny på Berger, så vi liksom tøffet oss, for hverandre da).
Så kasta jeg også isklump.
Men den bilen stoppa med en gang da, i den bakken, før butikken til Oddmund Larsen, på Sand der da, (etter at man har gått forbi Gamlehjemmet der, for de som er kjent).
Også var det Lensmannen i Svelvik.
Eller to lensmenn, tror jeg det var.
(De kjørte i en sivil bil da.
Og var vel ikke i uniform, mener jeg å huske).
Og dem spurte meg hva jeg het da.
Jeg syntes det var urettferdig, at jeg skulle bli skrevet opp, på grunn av det her da, når det egentlig var Geir Arne, som hadde starta, med den her kastinga, av isklumper, på biler da.
Og jeg liksom måtte være like tøff da, siden jeg var ny på Berger/Sand da, syntes jeg.
Men men.
(Og jeg syntes det var flaut å bli skriv opp av politiet da.
Hva nå det egentlig innebærte).
Så jeg bare fant på et navn, og sa det, at jeg het ‘Kåre Kristiansen’.
Og da, så sa Geir Arne det, at ‘nei, du heter Erik Olsen du’.
Noe sånt.
Også skreiv politiet opp Erik Olsen da, (eller om det var Erik Ribsskog).
Så Geir Arne både begynte den her kastinga, av isklumper, (og han ville ikke la meg gå ifred da, på skoleveien).
Og han sladra også, til politiet i Svelvik da, om at jeg jugde på navnet mitt.
(For jeg hadde aldri fått tilsnakk av politiet, for noe før, de årene jeg hadde bodd hos mora mi i Larvik.
Så jeg fikk litt sjokk da.
Og fant på et falsk navn da.
Så sånn var det).
En gang, som jeg gikk forbi et hus, i Hellinga vel, på vei til skolen, (hvor faren min seinere sa det, at en politimann bodde vel).
(Det var et sånt ‘vokt dem for hunden’-skilt der, ihvertall).
Så mener jeg at han politimannen, stod utenfor leiligheten sin, når jeg gikk til skolen, en morgen, og sa høyt til seg selv, noe sånt som, at ‘det er han som oppga falsk navn til politiet, ja’, eller noe.
Men politiet skjønte nok ikke det, at Geir Arne og jeg, hadde et sterkt uvennskap, og derfor brydde oss mest, om å tøffe oss, for hverandre, og jeg ihvertfall, brydde meg mindre om det, hva folk i forbipasserende biler, måtte mene.
Fordi jeg kunne nesten ikke vise meg som svak, ovenfor Geir Arne Jørgensen, for da hadde nok han banka meg opp, og tulla fælt med meg, omtrent hver dag, resten av 80-tallet, (og sikkert senere også), vil jeg nok tippe på.
Men men.
Faren min advarte jo farmora mi og meg, mot Geir Arne Jørgensen, husker jeg, før det her da.
Og derfor var jeg spesielt på vakt, ovenfor han da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, så så jeg også det at en hjulkapsel, falt av den grønne Mercedes stasjonsvogna, til Havre, som hadde Sandbu Tepper, når jeg gikk fra ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot.
Jeg tror jeg tok med den hjulkapselen, til faren min.
(For jeg syntes at Mercedes var en fin bil da).
Og faren min hørte vel med Havre.
Men jeg fikk vel beskjed om det, at jeg bare kunne beholde den hjulkapselen, tror jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Sommeren 1980, så dro onkel Runar sin familie, og onkel Håkon sin familie og Stenberg-familien, (en familie fra Bergeråsen, som vår slekt kjente godt da), og faren min, Haldis, Christell og meg, til Jugoslavia.
Hva som skjedde under den ferieturen, tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapitellet.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet
fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
toe-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.ukccprofessionalstandards@northumbria.pnn.police.uk
bcc!enquiries
TAYLORG@unhcr.orgdateSat, Sep 24, 2011 at 1:40 PM
subjectFwd: Mafian i Sunderland
mailed-bygmail.comhide details 1:40 PM (1 minute ago)
Hi,
this is harassment/threat-crime.
Erik Ribsskog
PS.
I send copy e-mails to the PSD since my e-mails are being ignored, by the Northumbria Police, and to the IPCC, since PSD pretend not to understand this, and to the UN, since the IPCC also ‘makes themselves stupid’, and pretend not to undestand, it seems to me.– Hide quoted text –
———- Forwarded message ———-
From:
Date: 2011/9/23
Subject: Re: Mafian i Sunderland
To: Elin RibsskogHei igjen, Elin!
Kan ikke se å ha mottatt svar på denne.
Hvor vanskelig kan det være å svare? Du kan hvis du vil. Dette er latskap, Elin. Latskap.Mvh
On Thursday, September 22, 2011 10:32 PM, kafarsken@eml.cc wrote:
> Hei Elin!
>
> Hører rykter om at mafian har åpnet avdeling i Sunderland. Kan du avkrefte eller bekrefte dette?
>
>
>
> Mvh
> -
Jeg sendte en ny e-post til IPCC
fromErik Ribsskog eribsskog@gmail.com
to!enquiriesdateSat, Sep 24, 2011 at 1:33 PM
subjectRe: IPCC Reference: 2011/016499
mailed-bygmail.comhide details 1:33 PM (0 minutes ago)
Hi,
well, this is about the new complaints.
How can you not understand what I write?
People who don’t understand simple things like this should work with putting spread on sandwiches, and things like that, I think.
How can this be so hard to understand?
Am I writing in another language than English here?
Erik Ribsskog
– Hide quoted text –
On Fri, Sep 23, 2011 at 4:29 PM, !enquiriesDear Mr Ribsskog
Thank you for copyign the IPCC into your correspondence with Northumbria Police. I can confirm these have been filed under your reference 2011/016499.
As stated previously, it is now the responsibility of the Northumbria PSD to respond to your complaint. Should the PSD decide not to record your complaint, you will have a right of appeal to the IPCC.
In the meantime you should await a response from the Professional Standards Department of Northumbria Police as the IPCC currently has no involvement in your complaint.
Kind regards
Elly Goodman
Customer Contact Adviser
Independent Police Complaints Commission
Tel: 08453 002 002
Email: enquiries@ipcc.gsi.gov.ukThe original of this email was scanned for viruses by the Government Secure Intranet virus scanning service supplied by Cable&Wireless Worldwide in partnership with MessageLabs. (CCTM Certificate Number 2009/09/0052.) On leaving the GSi this email was certified virus free.
Communications via the GSi may be automatically logged, monitored and/or recorded for legal purposes. -
Min Bok – Kapittel 13: Hellinga 7B
Det er noen ting, som jeg har kommet på nå, som jeg glemte å skrive om, når jeg skrev om tiden, da jeg bodde hos mora mi, i Larvik.
En ting jeg har kommet på, var noe som skjedde, etter at vi kom hjem fra den hytteturen, (i Telemark vel), da bestefar Johannes, fikk låne en hytte, i en juleferie vel.
Det var da bestefar Johannes, skulle ha skikonkurranse, hver dag, og jeg syntes det var så masete der, med en masete bestemor Ingeborg innedørs, på hytta, og skikonkurranse hver dag, ute, så jeg sattt meg på utedoen en dag, for å få noen minutter for meg selv, for min å ikke gå fra forstanden, eller hva man skal si.
Men men.
På veien tilbake, til Larvik-området, så stoppa både Ingeborg og Johannes, og mora vår, på en bensinstasjon, i Larvik, som ligger mellom Munken kino og Herregården.
Jeg måtte vel på do, var det vel, og fikk en femtiøring vel, av mora mi, for å legge i et sånt myntinnkast, som man hadde på denne tiden, på toalettet, på blant annet den bensinstasjonen.
Så sånn var det.
Så hadde ikke bestemor Ingeborg låst døra ordentlig, (tror jeg ihvertfall, at feilen må ha vært), så vi åpna døra til doen, og der satt bestemor Ingeborg på doen da.
Det burde vel ikke vært mulig, å legge mynter, på den mekanismen, til dodøra, hvis doen var opptatt.
Men bestemor Ingeborg hadde kanskje ikke låst døra ordentlig da?
Hva vet jeg.
Både mora mi og jeg ble skremt ihvertfall, da vi så bestemor Ingeborg, (tror jeg det var, ihvertfall), sittende på doen, på bensinstasjonen.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En annen ting jeg husket på, var fra da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.
Jeg skulle liksom lære søstera mi Pia, å snakke litt bedre da.
(Jeg var vel fire år cirka vel, og søstera mi to og et halvt da.
Noe sånt).
Også sa jeg til Pia, noe sånt som ‘si hus’, eller noe.
Også sa Pia ‘si hus’.
Så hu var jo litt dum da, må man vel si.
(Det er kanskje lov å være så dum, når man bare er to og et halvt år gammel.
Det er mulig).
Men men.
Jeg husker også en gang, som vi pleide å bo i Mellomhagen vel.
Da pleide jeg å være hjemme i helgene, og se på vinteridrett, på TV.
Også var det et stort mesterskap, i skøyter, i Larvik.
(På Fram-banen vel).
Og da kjørte mora mi opp, på en høyde, og stoppet bilen, og lot meg se ut av vinduet.
Så kunne jeg se et skøyteløp da, i skøyte-EM, (eller om det var VM), langt nedenfor oss.
Jeg så bare på det løpet, et kort øyeblikk da.
Så sa mora mi noe om at dere kunne jeg se at de gikk på skøyter, eller noe.
Uten om jeg vet om dette var for å gjøre narr av meg, (siden jeg så mye på idrett, på TV), eller om det var for å være snill.
(Mora mi var egentlig sjelden snill.
Hu var ofte sarkastisk.
Også mot Pia og meg vel.
Og jeg husker ihvertfall det, at jeg ikke likte den sarkasmen så bra.
Når man var 4-5-6-7 år, så var det ikke så lett å ta igjen, når mora mi var sarkastisk.
Og til og med nå, kan jeg ikke alltid si det sikkert, om når mora mi var sarkastisk, eller ikke.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg var nok litt barnslig og umoden, som barn.
For en gang, så husker jeg det, at jeg tulla med søstera mi Pia, borte hos bestemor Ågot.
Jeg kjeda meg nok, eller noe.
Og skulle tulle med Pia da.
(Vi barnebarna til Ågot, vi fikk lov til å leke, i hele huset, til Ågot, og løp gjennom stua, gangen og kjøkkenet.
Mens vi prøvde å kun hoppe på noen spesielle felter, (fliser var det vel), som var farget på en spesiell måte, på gulvet.
Det var nesten som på et sjakkbrett.
Noen fliser var liksom sjakkmønstrede da.
To og to fliser.
De var vel røde og de skulle vi liksom hoppe på da, oss barnebarna.
Og så over på dørkarmen, inn til kjøkkenet.
Hvor det også var noen fargede fliser, tror jeg.
Og så i spisestua og stua, så var det bare ‘lov’ å hoppe på teppene.
Sånn kunne vi leke, i en time kanskje, oss barnebarna.
(Når vi var små da).
I mangel på noe annet å gjøre vel.
Og det fikk vi lov til, av Ågot og Øivind, som satt i stua da.
Så sånn var det.
Men men.
En gang, så skulle jeg tulle med Pia, når jeg var på doen, til Ågot.
Det er litt vanskelig å skrive om, for det er litt flaut.
Men jeg tenkte det, at hvis jeg hadde tissen min foran nøkkelhullet, på doen.
Så ville ikke søstera mi kunne se noen ting, annet enn at det var helt svart, og ikke skjønne at det var tissen min da.
Men men.
Så jeg ropte på Pia, da jeg var ferdig på do.
Også sa jeg, at hun ikke fikk lov til å se, før jeg sa fra.
Også putta jeg tissen min foran nøkkelhullet da, og spurte Pia om hun kunne se noe.
Men men.
Men Pia lo litt, før jeg sa at hun kunne se.
Så jeg lurer på om hun smugkikka.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev også om det, at jeg ville ha Halsen I.F.-bag, da jeg bodde i Mellomhagen, på Halsen.
Men, det var altså bare fordi at mora mi spurte meg, om jeg ville ha en sånn bag.
Det var ikke sånn, at det var jeg som maste, om å få en sånn bag.
Så hvis mora mi ikke hadde spurt meg, så ville jeg nok ikke tenkt på det engang, å spørre om å få en sånn bag.
Så det med den Halsen-bagen, det var mora mi sitt påfunn, bare for å få med det.
For det var kanskje litt dumt, å gå rundt med en sånn Halsen I.F.-bag, hvis man ikke spilte på Halsen.
De andre som gikk rundt med sånn bag, de spilte kanskje på Halsen, alle sammen, for alt hva jeg vet.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Noe annet jeg tenkte på, var det, at søstera mi Pia, sugde så lenge på tommelen.
Jeg husker at vår mor, (og vel også Arne Thomassen), pleide å klage på Pia, om dette.
Pia sugde vel på tommelen, til hun ble tenåring nesten vel.
Noe sånt.
Men men.
Jeg husker også en gang, mens vi bodde i den hytta, ute i Brunlanes.
Da var det en lørdag, som vi ikke fikk lørdagsgodt.
Og Pia dristet seg til å spøre Arne Thomassen, om vi ikke skulle få ‘barnetime-godt’.
NOe sånt.
Men men.
(Det var kanskje fordi at jeg hadde fått juling, av Arne Thomassen, (siden mora mi ikke likte at jeg løp inn og ut av de elektriske dørene, hos supermarkedet Thorfinns, i Larvik), at Pia spurte.
Hvem vet).
Jeg husker også fra Jegersborggate, at Pia var så glad i kaviar-pålegg på tube, (det ene slaget fra Mills vel).
At Arne Thomassen, en dag, ved frokostbordet, (var det vel), sa det til Pia, at ‘hvis du spiser mer kaviar nå, så kommer det til å tyte ut av ørene på deg’.
Noe sånt.
Men men.
Jeg mener også å huske det, at søstera mi Pia, noen ganger sov i senga til mora mi og Arne Thomassen, i første etasje, da vi bodde i Jegersborggate.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Over til flyttingen til Bergeråsen.
Det som skjedde, var at faren min, dukka opp hos mora mi, en ettermiddag, var det vel.
Mora mi ville prate, under fire øyne, med faren min, så jeg fikk ikke lov å være i stua, sammen med dem.
Men jeg fikk med meg det, at mora mi klagde på meg da, og sa et eller annet stygt om meg da, til faren min.
Og det likte jeg ikke.
Så da mora mi kom opp i andre etasje, hvor jeg var, så ble jeg rasende på mora mi, (siden jeg ikke likte at hun prata ‘dritt’ om meg, til faren min).
Så jeg fikk ekstra krefter kanskje, av dette raseriet, (for jeg var jo bare ni år, og mora mi var jo voksen).
Så jeg dytta mora mi overende, og satt meg oppå henne, oppe i andre etasje, siden jeg var så sinna, over de tingene, som mora mi sa om meg, til faren min.
(Mens faren min var nede i andre etasje da).
Hva er det du gjør, sa mora mi, og syntes vel det var litt morsomt, tror jeg.
Jeg lot henne gå da, og sa ingenting.
Det var ikke sånn at jeg prøvde å slå henne, eller noe.
Jeg ble bare så sinne på henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mora mi sa også det, at Apache-sykkelen min, den fikk jeg ikke lov å ta med meg, for den hadde jeg jo fått, av bestefar Johannes, (nemlig hennes far da).
Men jeg hørte ikke på mora mi, for jeg var rimelig glad i sykkelen min.
Så før faren min dukka opp der, så hadde jeg sykla opp til en grøft, i Øvre Jegersborggate, kanskje femti meter fra huset vårt da.
Faren min hadde en stor amerikansk varebil, av merke Ford.
Muligens Ford Lincoln Continental.
Faren min hadde to sånne store, amerikanske varebiler.
Eller stasjonsvogner, var det.
Den andre var vel en Ford Lincoln Continental.
Men jeg tror det her var den første.
En bil med elektriske vinduer og polstrede dører, i blå skai vel.
Og frontlykter som først ble synlig, når tenninga ble skrudd på vel.
Så den bilen var ganske kul i 1979, for å si det sånn.
Det var noe helt annet enn folkevognboblene til mora mi og Arne Thomassen.
Men men.
Air-condition var det vel en av de amerikanerne til faren min som hadde og, tror jeg.
Jeg mener at faren min kjøpte disse amerikanske bilene, av et import-firma vel, som holdt til i Sylling, utenfor Drammen da.
Hvor faren min pleide å ta med meg, et par ganger.
(Men han ba meg sitte i bilen vel).
Så sånn var det.
Så når vi kjørte fra mora mi, (og jeg skulle flytte til faren min da), så ba jeg faren min, om å kjøre innom Øvre Jegersborggate.
Også fant jeg sykkelen min, i grøfta der, (hvor jeg hadde hivd den, 2-3-4 timer tidligere kanskje).
Også heiv jeg sykkelen bak i bilen da.
Så fikk jeg med meg den, til Berger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I klassen min, på Berger, så visste jeg hvem to av folka var.
Det var Erland Borgen, sønn av rektor Leif Borgen og vår klasseforstander, Sissel Borgen.
(Det var fordi, at et drøyt år, før det her, så var det meningen at jeg skulle gå på Berger skole.
Så faren min tok meg med hjem til rektor Borgen, og de, på Øvre, på Bergeråsen, (vi bodde på Nedre).
Og da sa rektor Borgen det, til sønnen sin Erland, at han måtte hilse på meg, for jeg skulle gå i klassen hans.
Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot og Øivind, (hvor jeg var, men ikke faren min var).
Og da låste jeg meg inn på do.
Men mora mi og de gikk ikke, så etter 15-20 minutter, eller noe, så låste jeg meg ut igjen.
For mora mi hadde lovt meg ny sykkel osv., (den Apache-sykkelen), som jeg skulle få av bestefar Johannes da.
(Og jeg kunne jo ikke stå inne på doen hele kvelden heller.
Men men).
Jeg kjente også Geir Arne Jørgensen, (kalt Geri).
Han bodde bare et langt steinkast fra Ågot og Øivind der.
Og en sommerferie, (muligens sommeren 1977 eller 1978), så hadde jeg blitt kjent med han.
Jeg fylte bursdag, 25. juli.
Og jeg var litt furten, fordi jeg ikke fikk ha bursdagsselskap.
Så etter et par dager, så sa Ågot det, at jeg kunne ha bursdag, to dager etter at bursdagen min egentlig var.
Altså 27. juli.
Og da sa Ågot at jeg måtte skrive innbydelse.
Hu fant et postkort, i den øverste lange skuffen, på kjøkkenet.
Og skreiv bursdaginnbydelse, for meg, på det kortet da.
Og så gikk jeg ned til Geir Arne og dem, (som bodde i ei hytte, (som var grønn vel), ned mot Snippen, (hvor Berger IL pleide å arrangere Drive-in Bingo, om sommerne).
Jeg banka eller ringte på døra, og ba om å få snakke med Geir Arne da.
Også ga jeg han det innbydelseskortet da.
Men han ville ikke komme i bursdagen min.
Seinere, så fikk jeg vite det, at Geir Arne, han var født 27. juli 1970.
Altså to dager etter meg.
Så han hadde vel da bursdag selv, tror jeg, på den dagen, som jeg var hos dem, med det innbydelseskortet, til Ågot da.
Så sånn var det.
Men men.
Men Ågot fikk ei dame, og noen andre unger, (som jeg ikke egentlig visste hvem var vel), til å dukke opp i bursdagen min.
Og når jeg gikk fra Bergeråsen, for å dra i bursdagen min, borte hos Ågot, på Sand, den sommeren, (i 1977 eller 1978 da).
Så gikk de bursdagsgjestene, den samme veien som meg.
Men jeg kjente dem nesten ikke, så jeg sa vel ikke hei, tror jeg.
Men men.
Men dem gikk da langs riksveien, mener jeg, fra før Gamlehjemmet der.
Enda det vel kanskje var de ungene, som bodde ovenfor butikken på Sand der, som Ågot og faren min kjente.
(Noen jeg ikke husker navnene på nå.
Men men).
Men de var kanskje hos ei bestemor de hadde, på Berger, eller noe.
Det er mulig.
Hvem vet.
Så jeg kjente Geir Arne Jørgensen og Erland Borgen, i klassen min på Berger, fra før da.
Men men.
Jeg syntes selv, at skoleveien var litt lang.
Og vinden kunne ta skikkelig tak, den siste strekningen, fra butikken på Sand, og til huset til Ågot og Øivind.
Så jeg lurte på det, om faren min kunne hente meg på skolen.
Men det ville han ikke.
Men men.
Rektor Borgen sa det, husker jeg, da faren min tok meg med på skolen, den første dagen min vel, at de hadde en gutt, på Sand, som hadde måtte gått alene hjem fra skolen, osv.
(Det var vel Geir Arne Jørgensen, tipper jeg).
Så rektor Borgen syntes det var fint, hvis han fikk selskap, husker jeg.
Men jeg var da allerede blitt uvenn, med Geir Arne Jørgensen, siden han ikke ville komme i bursdagen min, et år eller to tidligere, husker jeg.
Og det var kanskje noe mer og.
Som at han hadde sykla på eiendommen vår.
Eller henta seg noe sprengtråd, som lå bak verkstedet til Øivind, eller noe.
Noe sånt.
Men men.
Geir Arne Jørgensen var i en gjeng, med Sand-folk, (sånn som det virka for meg, ihvertfall).
Det var Jan Stadheim vel, som hadde ei søster, som het Åse Stadheim, som var et år eldre enn meg vel.
Det var Jan Rune Havre, som faren til, startet en teppebutikk, på Sand, 2-3 år etter at jeg flyttet til Berger, som ble hetende Sandbu Tepper.
Og som ble bygget på den tomta, der hvor trekiosken til hu Liv var, (som jeg har skrevet om, at Pia og jeg fikk en plastpose hver, med mynter, for å handle i, en sommer, noen år tidligere på 70-tallet).
Sandbu Tepper ble bygget i grå stein/betong vel, og nå er den bygningen, kanskje cirka en tidendel av firmaet Jensen Møbler, (som lager Jensen-madrassen, som det vel har vært reklame for på TV og i aviser og i ukeblader vel).
Så sånn var det.
Ditlev Castellan, (sønn av en som jobbet for et forsikringsselskap, som min far kjente, og som en gang var nede på verkstedet vårt, og pratet om hvor mye faren min ville få i uføre og livsforsikring. Og faren min ville at jeg skulle høre på, hva Hr. Castellan sa).
Ditlev Castellan, (som nå kaller seg Don Ditlev Castellan, på Facebook), han ble seinere med i den gjengen, til Geir Arne, må man vel si.
Ditlev Castellan, begynte i klassen til Geir Arne og meg.
men Ditlev Castellan, bodde vel på denne tiden, hos moren sin, på Nesodden vel, ved Oslo.
Så det var vel sånn, at jeg bodde på Berger, i et år eller to, tror jeg, før Ditlev Castellan, også flyttet til Sand/Berger.
Men jeg mener det, at det var jeg som flytta til Sand/Berger først, av Ditlev og meg.
Så sånn var vel det.
Men men.
En gutt Audun, og som gikk klassen til Christell og seinere også Pia vel, var også i den gjengen, mener jeg.
Men men.
Så jeg havna noen ganger, i krangel, på veien hjem fra skolen, med Geir Arne JØrgensen, som hadde en hel gjeng rundt seg da.
Så etterhvert, så pleide jeg å dra hjem, med ranselen, før jeg gikk bort til Ågot og Øivind, på Sand, for å spise middag.
Da venta jeg kanskje 15-30 minutter, med å gå bort på Sand, og da ble skoleveien delt opp, og ble ikke så langtrekkelig, og jeg unngikk også å møte Geir Arne og gjengen, på vei for å spise middag hos Ågot da.
Så sånn var det.
Men men.
Den største forskjellen, mellom Berger skole, og skolene jeg hadde gått på, nede i Larvik og på Halsen.
Det var det, at på Berger skole, så satt elevene ved siden av hverandre, med pultene helt inntil hverandre, i grupper, på 2-4 elever kanskje.
Noe sånt.
Mens i Larvik, så stod alle pultene, på rad og rekke, og ingen fikk lov å sette pultene inntil hverandre.
(Og ingen spurte vel frøken om å få lov til å flytte pultene sine sånn, engang.
Men men).
Mens på Berger så stod pultene skikkelig hulter til bulter da.
Og det var ikke sånn, at vi måtte gå på rad og rekke, hvis vi skulle gå til et annet klasserom, for eksempel.
Men men.
Jeg lurer på om vi til og med, fikk lov å sitte inne, i friminuttet, hvis vi ville.
Det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men det fikk vi vel ihvertfall lov til, på Svelvik Ungdomsskole, mener jeg å huske.
Men men.
En annen forskjell, var det, at skjønnskriften ikke var den samme, på Torstrand skole og Berger skole.
‘m’-ene, hadde liksom en ekstra løkke, på Torstrand skole.
Og det var også noe med ‘s’-ene vel.
Og muligens med ‘l’-ene.
Den skjønnskriften som vi lærte, på Torstrand skole, var mer gammeldags da.
Mens den vi lærte på Berger skole nok var mer moderne da.
Så sånn var det.
Selv om både Torstrand skole og Berger skole, lå i Vestfold fylke.
Skjønn det den som kan.
Men men.
På Berger så var nærmeste svømmehall, i Svelvik.
Så der begynte dem med svømming, i tredje klasse.
På Torstrand skole, så begynte dem med svømming, i andre klasse.
Og på Østre Halsen skole, så begynte dem med svømming, i første klasse.
Så jeg begynte faktisk med svømming, tre år på rad.
(Merkelig nok).
Men men.
En ting jeg har glemt å skrive om, er det, at i enten første eller andre klasse, så var det noen lærerinner inne i dusjen hos oss gutta, husker jeg.
De sa det, at det var ikke noe å være redd for, de hadde sett litt av hvert før de, sa de.
Så det var kanskje litt spesielt.
Hva gjorde de lærerinnene, i dusjen, til guttegarderoben, mens guttene dusja?
Hvem vet.
Men men.
En av de første dagene, som jeg gikk på Berger skole, så dro Ole Christian Skjellsbekk, fra Øvre, meg med hjem til han, etter skolen.
Jeg bodde jo på Nedre og hadde vel bare vært på Øvre en gang, da faren min dro meg med til rektor Borgen den gangen, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.
Erland og Ole var bestekamerater, (må man vel si), så de hadde kanskje prata sammen om meg.
Hva vet jeg.
På døra mellom gangen og stua, hos Ole og dem, så hang det en meny, som var hengt opp med teip da.
Ole og hans storesøster hadde nemlig laget middag, for foreldrene sine, en dag, ikke lenge før, når Ole og søsteren hadde vært alene hjemme da.
Også hadde plakaten blitt hengende der da, i X antall dager da.
Men men.
Ole hadde to jenter på besøk, som jeg ikke er helt sikker på hvem var.
(For jeg dro dit aldri igjen, for å si det sånn).
Ole og jeg luska på de jentene, mens de var i peisestua dems, eller noe.
Og så hørte vi det, at hu ene jenta spurte hu andre, om hvem hu syntes var kjekkest, Ole eller meg?
‘Han Erik’, hørte vi at hu andre jenta svarte.
Jeg syntes at det ble litt flaut, så jeg sa at det var ikke sånn hu mente det, og begynte å krangle med ole om det her da.
Så vi slutta å luske, og åpna vel også opp døra, til de jentene, i den stua, mens vi krangla høyt da, mens de jentene så og hørte oss da.
Så derfor orka ikke jeg å være kamerat, med Ole Christian Skjellsbekk.
Jeg tror det ville blitt veldig slitsomt.
For begge skulle liksom være best da.
Og da hadde det nok gått med mye energi, for meg, for å prøve å hevde meg, mot han Ole Christian Skjellsbekk da.
Så sånn var det.
Så jeg husker ikke om Ole spurte meg, om jeg ville bli med hjem til han, flere ganger.
Men hvis han gjorde det, så svarte jeg ‘nei’.
Jeg orka ikke å sitte ved siden av han i klasserommet heller, av samme grunn da.
Ole var flinkest i klassen, til å spille fotball, må man vel si.
Erland og Stig, var også ganske gode.
Og muligens Espen Melheim.
(Og en som het Steinar vel, som seinere på barneskolen, flytta til Vestlandet.
Men som dukka opp igjen, og var med klassen på Barnas Gård, i Akershus vel, (på leirskole), en uke, i sjette klasse, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men).
Men jeg var kanskje den fjerde/femte beste i klassen, til å spille fotball da.
Ihvertfall på den tida, som jeg flytta til Berger.
Men men.
På Berger skole, så var det ikke møljefotball, som på Torstrand skole, i Larvik.
På Berger skole, så var det to fotballbaner.
En asfaltbane, for 1-3 klasse vel.
Og en grusbane, for 4-6 klasse vel.
Og det var mye mindre folk, som skulle spille fotball, på Berger, enn på Torstrand skole da.
Det var bare en tredjeklasse, på Berger skole.
Mens på Torstrand, så var det ihvertfall to tredjeklasser.
(Frode Kølner gikk jo i parallellklassen min der, så det må jo ha vært minst to tredjeklasser da.
Men men).
Jeg gikk til Ågot og Øivind, hver dag, etter skolen.
De hadde jo fast middagstid der, klokken 13.
Så jeg fikk for det meste rester fra middagen klokken 13 vel, som Ågot varmet opp.
Selv om hun også lagde risgrøt og sånt, for meg.
Vanlig norsk middagskost, vil jeg vel si.
Det kunne være knakkpølser og stekte poteter, med ketchup.
Kjøttkaker og kokte poteter, en gang i blant.
Ertesuppe, (fra pose vel. Jeg tror det var Toro Svensk Ertesuppe), med pariserloff, som Ågot pleide å spesialbestille, fra butikken til Oddmund Larsen, på Sand, når hun lagde ertesuppe.
Risengrynsgrøt da, med smørøye, og kanel og sukker.
Noen ganger lagde Ågot semulegrynsgrøt, (tror jeg det het), med rød saus tror jeg, til dessert.
Noe sånt.
Vanlig norsk etterkrigsmat, var det vel.
Ågot lagde noen ganger biff.
Eller prøvde å lage, må man vel si.
Hu kjøpte sånn flatbiff og sånn da, (siden biff var så dyrt), og det var gjerne kjøtt som var mer beregnet som grytekjøtt osv., (har jeg lært senere, når jeg bodde i Oslo), og Ågot stekte også biffen for mye, sa faren min.
Så jeg fikk ikke noen sånne proteinrike middager så ofte.
Middager som jeg senere gjerne lagde selv, som biff da, (av entrecote, ytrefilet, mørbrad eller indrefilet), svinekotelleter, kyllingbryst, kjøttdeig-retter med mye kjøttdeig i, som Pasta de Napoli, mm.
Sånne middager lagde ikke Ågot, så jeg fikk ikke så mye proteiner i meg.
(Skjønner jeg nå senere selv).
Så jeg fikk ikke så mye muskler.
Det gikk mest i karbohydrater og fett, når det gjaldt de middagene, som bestemor Ågot lagde til meg.
Faren min kunne lage biff enkelte lørdager, men det var mer unntaket enn regelen, at han gjorde det.
Det gikk mest i Pizza Grandiosa, i helgene.
Som jeg vel husket å skrive om, så tok mora mi meg med på restauranten Hvalen, på Østre Halsen, mens vi bodde i Jegersborggate, og kjøpte pizza til henne selv om meg, en kveld, uten at det var noe bursdag eller noe sånn vel.
Likevel så smakte maten til Ågot godt, selv om det kanskje ikke var sånn at det var sånn mat, som man ble sterk og muskeløs av.
Men men.
Maten til Ågot var mye bedre enn maten til mora mi, for eksempel.
Mora mi hadde i Jegersborggate, en gang, mens hun hadde en venninne på besøk, gitt meg noe melk, som smakte råttent, (må jeg vel si).
Som jeg måtte drikke, (nesten sermonielt, mens mora mi og hu venninna så på da).
(Mener jeg å huske ihvertall).
Så sånn var det.
Så jeg pleide å drikke sjokolademelk, når jeg spiste, borte hos Ågot, til maten.
Når den første pakken med sjokolademelk ble tom.
Så kikka jeg i skapene til Ågot, på kjøkkenet.
Og i det øverste skapet, så fant jeg en boks, med jordbær-Nesquick.
Det hadde jeg aldri sett i butikkene, i Norge.
Men Ågot sa at den var gammel vel, og at jeg ikke burde drikke den.
Så kjøpte hu mer sjokolademelk da.
Da jeg bodde på gården til onkel Martin og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i noen måneder, i 2005.
(Og hjalp dem med å rydde eiendommen rundt gården der, for nedhugde trær, osv).
Så mobba jeg onkel Martin litt, fordi at han var så glad, i sjokolademelk, da han var i begynnelsen av tenårene.
Så sa onkel Martin seinere, at han hadde jobba for faren min og dem, på verkstedet, før jeg ble født vel.
(Selv om Martin ikke kan ha vært så gammel da).
Så sa jeg det, at jeg fant en boks med jordbær-Nesquick, hos Ågot, på slutten av 70-tallet, og at jeg lurte på om det kunne være han sin.
Og da sa Martin det, at den jordbær-Nesquick-boksen, det var en boks, som mora mi, Karen, hadde kjøpt til han, som gave vel, (sikkert siden Martin var så glad i sjokolademelk, og siden jordbær-Nesquick ikke ble solgt i Norge), da hun jobbet som au-pair, i England.
(Også hadde kanskje både mora mi og Martin, mer eller mindre bodd hos Ågot og Øivind da, på den tiden.
Hva vet jeg).
Mora mi sa også en gang, forresten, at det var Ågot som hadde fått henne til å begynne å bli glad i å drikke kaffe.
Så mora mi har nok bodd hos Ågot og dem, (tror jeg ihvertfall), før jeg ble født vel.
Men men.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Etter middagen, så pleide jeg å sette meg ned i stua, og lese litt i avisene dem abonnerte på, (som var Drammens Tidende og Aftenposten).
Det kunne også være sånn, at faren min ba meg gjøre noe arbeid, nede på verkstedet.
Min jobb, det var å sitte på den andre kontoret, (ikke det i huset til Ågot, men det nede på verkstedet), og pakke skruer.
Det var skruer til køyesengene, og også til kanesenger da.
Jeg tror at det var de samme skrueposene, til både køye- og kane-senger, hvis jeg husker riktig.
Men men.
Det skulle være åtte skruer, (som var messingfargede vel), og åtte skruer, (som var like tjukke hele veien, og som var sølvfargede vel), og en umbraco-nøkkel, (heter det vel), som var svart da.
Så sånn var det.
Også skulle disse skruene opp i en plastpose, også måtte man brette åpningen av plastposen, to-tre ganger.
Og så stiftet jeg fire stifter oppå bretten da.
Min far kamerat Atle, fra Oslo, klagde en gang, på at det manglet en skrue, (eller om det var en mutter), i en sånn pose.
(Dette var vel rundt 1980 kanskje).
Og da ble det fundert fælt da, på om det var onkel Håkon, eller meg, som hadde pakka feil.
Jeg mente det måtte være onkel Håkon, siden jeg pleide å stifte stiftene helt parallelt liksom.
Mens onkel Håkon pleide å stifte stiftene, litt på skrått liksom.
Dessuten pleide jeg å bruke fire stifter.
Mens Håkon pleide å bruke tre stifter da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Andre ting jeg gjorde av jobbing, det var å kjøre ved, (avkapp), fra verkstedet, fra noen tønner, og helle de tre-bitene, fra de tønnene og oppi en trillebår.
Og så hive veden ned i kjelleren, til huset til Ågot, som var kanskje bare ti meter, fra utgangsdøra til verkstedet.
Så sånn var det.
En gang hver fjortende dag kanskje, så ville faren min spørre meg om det, om jeg ville bli med, til Oslo, for å levere senger.
Og det syntes jeg hørtes artig ut, (for da fikk jeg alltid en brus og kanskje også en is, osv.), så det pleide jeg alltid å bli med på, når faren min spurte.
Så sånn var det.
Hvis det ikke var noe jobbing, så hendte det at jeg løste kryssord, som var i avisene, (for det var bestefar Øivind sin hobby, og jeg herma litt etter han da).
Fordi Øivind slutta å jobbe klokka 16, men faren min, han kunne gjerne holde på til klokka 17 eller 18, gjerne med sine egne prosjekter, som å bygge båter, osv.
(Eller hvis de var forsinka med arbeidet).
Men men.
Ågot pleide å kjøpe alle tre ukebladene.
Det vil si Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad.
Men etter at Øivind døde, så kjøpte hun vel bare Hjemmet og Allers.
Norsk Ukeblad, det var det vel Øivind som gjerne ville lese, (kanskje på grunn av kryssordene), mener jeg at Ågot sa.
Så sånn var det.
Ågot kjøpte vel også egne kryssordblader, for Øivind, mener jeg å huske.
Men men.
Jeg fikk lov å klippe i de gamle ukebladene, og begynte å gjøre, sånn som min tidligere kamerat, i Larvik, Frode Kølner, hadde prata om, (den siste tida jeg bodde der, altså bare noen uker før det her).
Og det var å lage Vitseposten.
Så jeg limte sånne vitsetegninger, fra de gamle ukebladene, til Ågot, på skrivemaskin-papir, og så ble det Vitseposten da.
Jeg lagde vel 5-10 utgaver, av Vitseposten.
Problemet var å få kopiert de opp, (for Strømm Trevare fikk ikke kopimaskin, før en god del seinere, på 80-tallet).
Men jeg mener at faren min fikk kopiert opp noen, og Petter og Christian Grønli, (som jeg ble kjent med i 1980 vel), de kjente en som jobba på fabrikken Adax, i Svelvik, som kunne kopiere opp noen eksemplarer av Vitseposten, etter kontortid.
Så Petter og Christian og jeg, vi dro inn til Svelvik da, en dag, i 1980 vel, for å kopiere opp cirka ti utgaver, av Vitseposten da.
Og da gikk vi å så litt, nede i småbåthavna, osv., i Svelvik, fram til Adax stengte da.
Og så kom Gro-Marit, (ei ‘guttejente’ fra Svelvik, som seinere gikk i klasse med på Handel og Kontor, og som en gang smilende vel sa til meg at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du’, uten at jeg skjønte helt hva hu mente når hu sa det).
Men men.
Gro-Marit kom syklende, i full fart, og så sinna ut vel, (sånn som jeg husker det ihvertall), og skremte Petter og Christian litt, tror jeg.
Vi dro da til rundt ferjeleiet, til den nye Svelvikferja, og der så hoppa vi litt på isflak, mener jeg å huske.
Men men.
Petter og Christian, de solgte også Vitseposten for meg, en gang, når de var hos en slektning i Oslo vel.
Og en kar, hadde betalt 10 kroner, for et eksemplar av Vitseposten, fortalte de.
(Enda den vanlige prisen var 1 krone.
Men men).
En av de første ukene, som jeg bodde på Berger.
(Jeg tror at snøen må ha kommet tidlig, i 1979, for jeg flytta dit i oktober, så det her var kanskje i november 1979 da).
Så begynte Ågot, å prate om ‘Onsdagsløpet’, etter middagen.
Onsdagsløpet, viste seg å være, et skiløp, for unger vel, som Berger IL, arrangerte, oppe ved Blindvann, (som det heter), hver onsdag da.
Jeg skjønte at jeg måtte være med på det her løpet da.
Ågot og dem ville ihvertfall det.
Jeg hadde fått nye, smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, (av en eller annen grunn), før jeg flytta til Berger.
De var gule, husker jeg.
Men men.
Jeg dro nå opp til Fossekleiva der, som det heter da.
Jeg fant vel veien aleine, tror jeg.
Og ble med på Onsdagsløpet da.
De skiene var veldig tråe.
Og jeg fikk nesten dotter i øra, av å høre på alle de som tok meg igjen, og som skreik ‘løype’ da.
Så sånn var det.
Jeg gikk vel ikke så mye på ski, da jeg bodde i Jegersborggate.
Og det med skismurning, det fikk jeg aldri lært meg.
Nok fordi at jeg bare var sånn 4-5-6-7-8 år, da jeg pleide å gå på ski, med mora mi og dem.
Og fordi jeg fikk smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, i noe slags avskjedsgave, eller hva det kan ha vært.
Hvem vet.
Så jeg kom jo på sisteplass da, i det Onsdagsrennet.
Så det var ikke så artig.
Erik Olsen kalte jeg meg vel da.
Og det kunne man se i Svelvik Tidende da, (som Ågot og Øivind også abonnerte på), i en av utgavene for rundt november 1979 da, at Erik Olsen kom på siste plass, i Onsdagsløpet, (eller om det var Onsdagsrennet, som det het. Hm).
Så sånn var det.
Men men.
Jeg spurte også alle i slekta til faren min, som holdt til, eller jobba, på Sand, i en pause fra arbeidet.
(Det vil si bestefar Øivind, bestemor Ågot, faren min, og onkel Håkon).
Om hva jeg skulle hete, ettersom jeg hadde flytta til faren min.
Ågot het jo Ågot Mogan Olsen.
Faren min het Arne Mogan olsen.
Onkel Håkon het Håkon Mogan Olsen.
Og farfaren min het bare Øivind Olsen.
Jeg spurte om jeg skulle heter Erik Mogan Olsen.
(Faren min åpnet en bankkonto for meg, en del år tidligere, i det navnet, i SVelvik Sparebank.
Han gikk på Kafeterian, og tok en halvliter vel.
Mens jeg måtte stå i banken, og åpne kontoen.
Som 5-6 åring vel.
En gang jeg var på ferie, hos faren min, men bodde hos mora mi da.
Så sånn var det).
Men da sa onkel Håkon det, fra stua til Ågot og Øivind.
At ‘Mogan, det er det oss som heter det’.
(Uten at jeg vet hva/hvem han mente med ‘oss’).
Men men.
Jeg syntes kanskje det ble litt stusselig, å bare hete Erik Olsen, når de fleste andre der, også hadde et mellomnavn da, (nemlig Mogan).
Så jeg spurte, (fra kjøkkenet, hvor jeg stod og prata fra da, (jeg så vel etter noe greier, i skuffene til Ågot, på kjøkkenet der), inn i stua).
Om jeg kunne hete Erik Ribsskog Olsen da.
Men det ble ‘ERO’, (som i ‘erotikk’ da, antagelig), sa bestefar Øivind vel.
Og det var ikke noe særlig bra, å hete, skjønte jeg.
Men men.
Så sa bestefar Øivind bare, at jeg skulle hete Olsen.
Men faren min, han ringte ikke Folkeregisteret om dette.
Og jeg var for ung, til å ringe om sånt.
(Jeg var bare ni år).
Så hos myndighetene så het jeg fortsatt Ribsskog.
Men jeg sa til alle lærerne osv., at jeg het Olsen.
(Siden det hadde blitt bestemt da, i et slags slektsråd, må man vel si).
Dette medførte en del uheldige konsekvenser.
For eksempel så måtte jeg til skoletannlegen, i Svelvik, (han holdt til på ungdomsskolen der), to ganger.
En gang måtte Erik Olsen til tannlegen.
Og en gang måtte Erik Ribsskog til tannlegen.
Så sånn var det.
Men tannlegen kjente igjen Erik Ribsskog, (som dukka opp en uke seinere kanskje, enn Erik Olsen), og sendte meg bare tilbake igjen, til Berger skole, uten å undersøke noe, den andre gangen, som jeg dukka opp der, hos skoletannlegen i Svelvik, høsten 1979 da.
Men men.
Grunnen til at jeg stod inne på kjøkkenet der.
Det kan ha vært det, at jeg lovte søstera mi Pia, i Larvik, at jeg skulle sende henne tyggis, (sånn der Dandy tyggegummi, tutti-frutti vel, som vi syntes var god, til 50 øre vel, eller om de kosta en krone), hver dag, i posten.
Så jeg leita kanskje etter konvolutter, eller noe, inne på kjøkkenet til Ågot.
Men jeg klarte ikke å finne noen konvolutter som egna seg da.
Og Ågot ville ikke hjelpe meg, med å kjøpe konvolutter, eller noe sånn.
Og jeg glemte det alltid, når jeg var i butikken.
Så den første gangen jeg var hos mora mi, på helgebesøk, etter at jeg flytta til faren min.
Så måtte jeg beklage til Pia da, at jeg hadde glemt det, at jeg skulle sende tyggis.
Hu sa det var greit men.
Men men.
Det var fordi, at vi pleide å få så mye godteri og penger, når vi var på Bergeråsen/Sand, så jeg trodde at søstera mi kom til å bli misunnelig på meg da, som fikk flytte dit.
Så sånn var det.
Men men.
Ågot sa også det, at jeg burde gå på ski, på jordet, til Gøril og dem.
Et jorde som grenset til eiendommen til Ågot og Øivind da.
Onkel Håkon prata om at de hadde pleid å lage gevær, (eller armbrøster kanskje), av en list, med en syltestrikk og en klesklype på.
De boret et spor, i lista.
Og så skøyt de et eller annet, med de hjemmelagde armbrøstene da.
Jeg klarte ikke å lage de geværene så avanserte.
Men jeg gjorde det bare sånn, at jeg skøyt den syltestrikken av gårde.
Jeg hekta syltestrikken, på enden av lista, og festa strikken med klesklypen da, som var spikra fast på lista.
Så gikk jeg noen runder på ski, på jordet til Gøril og dem da, og hadde satt opp en blink, hvor jeg hadde satt et A4-ark, foran et hull, i en finer-plate, eller noe.
Så skøyt jeg den syltestrikken gjennom det arket og blinken da.
Så det ble som skiskyting nesten.
For jeg syntes at vanlig langrenn, kunne bli litt kjedelig.
Jeg lurer forresten på, om det var sånn, at Arne Thomassen, kom innom, med de gule, smørefrie glassfiberskia, hos Ågot og dem, like etter at jeg flytta dit.
Det er mulig.
Det er mulig at det var derfor, at de skia stod borte hos Ågot, det er mulig.
Men men.
På skolen, så var det ganske sivilisert og jeg gikk greit overens med de fleste, i den nye klassen, vel.
(Untatt Geir Arne Jørgensen da, som var min uvenn fra før jeg flytta til Berger, må jeg vel si).
Men men.
Men et unntak til, og det var at Carl Fredrik Fallan, i klassen min, plutselig spente bein på meg, i en gym-time, (mens vi drev med noe løping, i sirkel, rundt gymsalen da).
Det skjønte jeg ikke hva kom av, men jeg var ganske sikker på det, at det nok var med vilje, fra Carl Fredrik Fallan.
Så jeg begynte å prøve å bli kjent med han, for jeg ville ikke ha noen uvenner heller, på Berger.
Jeg prøvde å skjønne det, hva det kom av, at han plutselig spente bein på meg.
Carl var en ganske tøff gutt, som også var sterkere enn meg.
Så jeg husker det, at vi leikeslåss i friminuttene, noen ganger, og at Linda Moen, (i klassen), pleide å le rått av meg, mens jeg lå på gulvet, eller nettopp hadde kommet meg opp vel, etter en leikeslåsskamp med Carl da.
Så sånn var det.
Men men.
Linda Moen, hu var forresten borte hos oss, på Sand, og henta sagflis, til kaninen sin.
‘Nå er hu dattera til Moen her for å sagflis til kanin sin igjen’, kringkastet Ågot i stua da.
Da var det ikke sånn, at jeg gikk ut, for å se på at hu henta sagflis.
Eller for å si ‘hei’ til a, siden hu gikk i klassen min.
Nei, hu der Linda Moen, hu hadde jeg ganske i vrangstrupen, så da holdt jeg meg heller inne gitt.
Men men.
Men jeg husker at en gang, som hu var der, for å hente sagflis, til kaninen sin, (og faren pleide også å preike med faren min, en god stund vel, inne på verkstedet), så gikk jeg inn på det midterste soverommet vel, og så på da, mens hu Linda Moen, dreiv og gravde sagflis og så videre da, borte i siloen våres da, (som det heter).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min sa forresten også, en av de første ukene jeg bodde der.
På kjøkkenet til Ågot, mens jeg også hørte på da.
At jeg ikke fikk leke med Geir Arne Jørgensen, (og noen andre folk), for de var det et eller annet med da, som faren min ikke likte.
Og Ågot ble også overrasket over det, over det som faren min sa at det var da, med han Geir Arne da.
(Uten at jeg helt skjønte hva det her var.
Men jeg lekte ihvertfall ikke noe med Geir Arne da, etter den her episoden, da faren min prata om, til Ågot da, hvem jeg ikke fikk leike med, osv).
De prata også, omtrent på samme tida, om en gutt, som hadde drukna.
Halvor og dem, hadde visst bare sitti der og sett på, at han gutten, falt i fjorden, fra en fjellhylle da, sa faren min.
Til Ågot da.
Men da så jeg han Halvor, på skoleveien min, noen dager seinere, (enda han bodde på Øvre vel).
Og da kjefta jeg litt på han Halvor da, fordi dem ikke hadde redda han gutten som drukna da.
(Som faren min mente var dårlig da, husker jeg, at han fortalte Ågot, at han syntes).
Men Halvor svarte det da, at det ikke var noe dem kunne gjøre.
Han gutten bare forsvant, var det vel, og det var vel kaldt i vannet, osv.
Han gutten var under vann, i en halvtime, eller time, eller noe, var det vel.
Og de fikk han til å puste igjen.
(Utrolig nok, må man vel si).
Men han hadde nok for mye hjerneskader, eller noe.
Han kom vel aldri til bevissthet igjen, tror jeg.
Så selv om de fikk han til å puste igjen, så overlevde han ikke.
Han lå i koma vel, og døde, etter noen dager, eller uker, eller noe, var det vel, såvidt jeg kan huske.
Men men.
Så sånn var det.
Etter dette, så prata nok ikke faren min like åpent, mens jeg var der, tror jeg.
Det kan være at det var min feil, (at jeg ikke skulle ha pratet med Halvor om det her, og kjefte på han da, siden faren min hadde vært misfornøyd.
Hva vet jeg).
Men jeg skjønte ikke det, hvordan faren min mente, at jeg skulle oppføre meg, i forhold til det her da.
Men men.
Så sånn var det.
Våren 1980, (var det vel), så kom moren min innom, hos Ågot og Øivind, på Sand, mens jeg var der, og mens faren min jobbet nede på verkstedet da.
Hu sa det, at jeg fikk ikke lov til å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og løse kryssord.
Jeg måtte begynne å spille fotball, sa mora mi.
Enda det jo var mye som foregikk, i Jegersborggate, da jeg bodde der, som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene.
Så jeg syntes det var greit, å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og lese i avisa osv., etter skolen.
Jeg jobba jo for faren min og, og gikk litt på ski, og hadde gym på skolen, og hadde også lang skolevei.
Så jeg kan ikke skjønne det, at det skulle være så viktig, at jeg også spilte fotball.
Men men.
Både Øivind og Ågot og meg selv, ble vel litt overrasket vel, og ingen av oss fikk fram et ord vel, når mora mi plutselig dukket opp der, og sa det her.
Ågot og Øivind slapp alltid mora mi inn, i huset sitt, når hu kom på besøk, så det syntes jeg ikke var så artig.
Hva hadde mora mi der å gjøre liksom, når foreldrene mine var skilt.
Det syntes jeg var litt rart.
Men men.
Men mora mi fikk vel også med faren min, på det her.
Og jeg snakka med Ole i klassen kanskje, som spilte fotball da, på Berger IL.
De trente i gymhallen, på Berger skole, under vinterhalvåret.
Jeg ble med å spille der, men hadde ikke med joggesko, men spilte i gymsokker vel.
Så Ole sa det, husker jeg, at jeg bare kom ‘plutselig glidende forbi’, eller noe.
Etterhvert så fikk jeg meg vel sko som jeg kunne spille fotball i innendørs.
Og jeg begynte å spille kamper også, og holdt på i mange år.
Jeg var ganske tynn, de årene jeg bodde på Berger.
Så trener Skjellsbekk, (faren til Ole), sa for eksempel det, husker jeg, at jeg hadde bra løpteknikk, men jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’.
Da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, så var jeg 1.85 høy og veide 62 kilo cirka vel.
Så jeg var en veldig tynn pingle, må man vel si.
Da jeg bodde i Liverpool, så hadde jeg en helsesjekk, for et par år siden.
Og da var jeg visst 1.83 høy, (så jeg har visst krympet to centimeter, av en eller annen grunn), og veide cirka 100 kilo.
Så jeg har altså lagt på meg cirka 40 kilo, fra jeg var 19 år, og bodde på Bergeråsen, til jeg bodde i Liverpool, fram til tidligere i år.
Og det er nok mye muskler osv.
Nå bruker jeg XXL i t-skjorter osv., og det er nok fordi jeg har trent mye svømming osv., og også vekter, i Oslo og England, etter at jeg ødela kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken, sommeren 1995 vel.
Det var vel forresten Leif Moen, (som faren min mente var tremenningen sin, eller noe), faren til Linda Moen, i klassen min, som var fotballtrener, på det laget jeg begynte på, på Berger IL, (knøtter vel), i 1980 da.
Så vi hadde også med to jenter, (som begge gikk i klassen vår), det første året jeg spilte fotball vel.
(Selv om vel disse ikke hadde vært med på treningene, på Berger skole, men bare var med på kampene vel.
Hvis jeg husker riktig da).
Det var Linda Moen og hennes venninne vel, Lene Andersen, (som faren min kjente faren til, som døde et av de årene jeg gikk i samme klasse, på Handel og Kontor, som Lene Andersen, fra 1986 til 1988).
Så sånn var det.
Selv om Linda Moen fortalte meg det, i en Facebook-melding vel, da jeg bodde i Liverpool, at trener Leif Moen nå var død.
(For jeg kontakte henne om noe slektsforskning osv., var det vel.
Så sånn var det).
Bestefar Øivind lærte meg, å pugge stasjonene på Vestfoldbanen.
For jeg var bare ni år, og hadde aldri kjørt med to før, så jeg var litt nervøs, for at jeg skulle gå av på feil stasjon.
For faren min sendte meg aleine med toget, til Larvik, fra Drammen da.
Jeg skulle besøke mora mi hver tredje helg.
(Noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, men faren min sa jeg måtte gjøre det).
Det sklei litt ut, og ble mer til hver fjerde helg egentlig.
Men men.
Jeg tok buss til Drammen da, og tog derfra til Larvik.
Og det var ikke sånn, at jeg noen gang gikk av, på feil stasjon.
Med unntak av at noen ganger, så tok gikk jeg av toget i f.eks. Tønsberg, på veien til Larvik, for å kikke litt i databutikker osv.
Men det var ikke så ofte, bare noen få ganger.
For da kunne jeg bruke den samme billetten, og ta neste tog til Larvik da.
Så sånn var det.
Men men.
Den andre gangen, som jeg tok toget til Larvik alene.
Så var det sånn at toget var helt fullt.
Og den eneste ledige plassen, var ved siden av en gammel gubbe, som satt med ‘bennern’, inni buksa, og en flekk på buksa og.
Der var det ledig gitt.
Jeg holdt på å sette meg der, men da jeg så at han gubben hadde ‘bennern’, så gikk jeg heller til en midtgang, og stod der, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Så det var vel det værste som skjedde meg, på disse togturene, tror jeg.
Det var rimelig spesielt og nokså ekkelt, vil jeg si.
Men men.
Så sånn var det.
En helg, så ble jeg værende hjemme alene, på Bergeråsen, husker jeg.
Faren min skulle til Oslo, eller noe, i et eller annet ærend.
Jeg var ikke vant til å være alene hjemme, så dette var som noe litt skremmende for meg vel.
Dette var også like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, på landet da, som faren min sa det var.
En gang, på et besøk, i Hellinga 7B, så hadde jeg klaget til faren min, på at det ikke var ringeklokke, utafor inngangsdøra der.
og da sa faren min det, at ‘du er på landet nå, og her banker man på døra’, eller noe.
Så sånn var det.
Det var mørkt da, om høsten, det var ikke så mye lys om kvelden, på Bergeråsen, husker jeg.
Jeg gikk ut i gangen, og åpna ytterdøra, og så ut da, for jeg følte meg ikke helt hjemme der ennå.
Så var det en rimelig svært tordivel som dreiv og surra rundt utelampa, rett ved siden av inngangsdøra da.
Og jeg, ville jo ikke ha noe tordivel der.
Så jeg fant fram den flaska jeg hadde, med bensin, fra apoteket, (som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene), og helte litt bensin oppi en skål da, for å skremme tordivelen, hadde jeg tenkt da.
Jeg tente på bensinen inne på kjøkkenet var det vel.
og det som skjedde, var at før jeg kom meg ut på trappa, med den skåla med bensin, som jeg skulle skremme tordivelen med.
(Det var ikke så mye bensin oppi den skåla, men en spiseskje, eller to kanskje.
Noe sånt).
Men men.
Det som skjedde, var at den skåla ble så varm, så jeg klarte ikke holde den lenger.
Men jeg måtte slippe den, og da falt jo den skåla ned på stuegulvet, og bensinen rant ut på vegg-til-vegg teppet, som faren min hadde, i stua der da.
Like ved døra ut til gangen.
Så hoppa jeg vel oppå flammene da, til de slukka.
Men det blei jo skikkelige merker i teppe-flisene da.
(Som var i noe slags 70-tallsmønster da).
Så sånn var det.
Men men.
Dette var på fredagen, i leiligheten til faren min.
Så var jeg alene hele lørdag, og så på TV da, og sånt.
Og så på søndag kvelden, var det vel, så kom plutselig faren min, i full fart, inn i huset, (de løp vel opp trappa, mener jeg å huske), sammen med to kamerater, som jeg ikke visste hvem var.
(Muligens var han ene, han som sjekka det, om jeg visste hva seks ganger seks var, osv., som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).
Jeg begynte å grine da, og gikk bort til vinduet, lengst unna faren min og dem, i stua.
Faren min lurte på hvorfor jeg grein.
Jeg forklarte det da, at jeg skulle skremme bort den tordivelen da.
Også begynte det å brenne i teppet, osv.
Så dro vel de kameratene til faren min.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Leiligheten til faren min, i Hellinga 7B, var en to-roms leilighet, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).
(To-roms betyr at det er to rom, i tillegg til bad og kjøkken, som regnes som å være en selvfølge da, i eiendomsmegler-kretser vel.
Men men).
I Hellinga 7B, så var det et soverom og en stue da, så det blir en to roms leilighet da.
Så faren min og jeg, vi sov på samme rom, husker jeg.
Faren min i en dobbeltseng.
Og jeg i en enkeltseng, som var liksom bak fotenden, til dobbeltsenga, til faren min da.
Faren min hadde en moderne vekkerklokka, som ringte med inntrengende lyd, husker jeg.
Faren min hadde pornoblad der, og la en gang fram et, i en skuff, husker jeg, med bilde av en naken dame på.
(Kanskje han skulle tenke på det bildet i dusjen, hva vet jeg).
Faren min så litt rart på meg, mener jeg, etter at han kom ut fra dusjen.
(Uten at jeg vet hva han tenkte på).
Men men.
I Larvik, så pleide det å være høylydte krangler, i familien til mora mi og Arne Thomassen, da jeg bodde der.
Så jeg fortsatte den ‘tradisjonen’, og krangla også sånn med faren min.
Så en gang, som jeg var borte på Gamlehjemmet, og leika med noen andre unger der, så sa ei dame som bodde der, (og kanskje jobba med biblioteket, som var der da), at hu kunne høre det helt dit, når faren min og jeg krangla.
Men men.
Så sånn var det.
Faren min var ikke som mora mi, som absolutt ville vinne en krangel da.
Faren min kunne plutselig bli stille, og ikke si noe mer.
Så sånn var det.
Men men.
(Uten at jeg vet hva faren min tenkte på da.
Men men).
I Larvik, så pleide jeg å kjøpe kruttlapper og sånt, for lommepenger, som faren min ga meg, de helgene, som jeg dro til mora mi.
Jeg gikk også i en lekebutikk, eller noe, der, hvor de hadde sånne varer som Skøyern i Oslo, cirka.
Altså sånne moro-artikler da.
Som fyrstikker, som brant med en kjempestor flamme.
Og sånne ‘hatter’, som vokste, og ble som en slange nesten, når man tente på de.
Jeg syntes jo at sånne ting var veldig artige, og kjøpte sånne moro-artikler da, og også kruttlapper.
Det var to forskjellige slag kruttlapper, som man kunne kjøpe, i lekebutikker da.
Et slag var i plast, og smalt ganske høyt.
Men det fantes også sånne som var av papir, og som var på rull da.
De smalt ikke så høyt, men det var til gjengjeld mange smell per rull, så de var artige på den måten.
En gang søstera mi var hos oss vel.
Så lagde jeg noen sånne ‘bomber’ da, som jeg vel kalte de.
Da tok jeg et plastbeger, og tok kanskje en sånn rar hatt, som ble som en slange, når man tente på den, (fra moro-butikken i Larvik), nederst.
Også masse forskjellige kruttlapper og også de av plast da, som smalt litt høyere.
Også fylte jeg opp med noe papir kanskje.
Og nederst i bunnen, så helte jeg først litt bensin da forresten, var det vel, som jeg egentlig skulle bruke til å finne vannmerker på frimerkene mine da.
Så sånn var det.
Så tok jeg et ark over toppen av plastglasset, og så tok jeg et stjerneskudd, gjennom det arket.
Så satt jeg den ‘bomba’ da, utafor huset vårt, i Hellinga 7B da.
Og så tente jeg på stjerneskuddet.
Så etterhvert så smalt det masse da, fra den ‘bomba’ da.
Og til slutt, etter noen minutter, når all smellingen var ferdig.
Så kunne man se at den hatten begynte å vokse da, i det som var igjen av oppbrent plass og papir osv., da.
Så sånn var det.
Og da kom vel til og med hu Aina, fra Leirfaret, opp stien til Hellinga 7, for å se på den bomba da.
Og jeg husker det, at hu trodde nok kanskje ikke det hu så, da den hatten begynte å vokse, nesten som en slange, osv.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg hadde vel også såvidt sett hun Aina før, på Bergeråsen, når jeg hadde besøkt faren min.
Hun var lett å legge å merke til, siden hun hadde lyst hår og et pent ansikt vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første tiden, på Bergeråsen, så hadde jeg jo ikke noen kamerater.
Men jeg kjente jo fetteren min Tommy, fra før, fra besøk hos bestemor Ågot, når alle oss barnebarna hennes, hadde vært på besøk der, samtidig.
Så Tommy kom vel ned på besøk til meg kanskje.
De bodde først i Hellinga de og, rett nedenfor Hellinga 7B.
Men på den tida, som jeg flytta til Bergeråsen, så hadde onkel Håkon og dem, flytta opp til Havnehagen, (rett bortenfor toppen av S-svingen der, for de som er kjent).
Tommy var jo fem år yngre enn meg, så jeg tulla litt med han.
Jeg tok noen sånne bregne-blader, eller noe, og la noen frimerker, mellom to sånne blader, og teipa to blader sammen da.
Også skulle jeg vise for Tommy, hvor frimerker kom fra da.
Så la jeg de i vann da, de bladene, og da løsna teipen, også kom det frimerker ut av bladene da.
Jeg vet ikke om Tommy trodde noe på det der, men jeg prøvde ihvertfall å holde maska.
Så sånn var det.
Tommy fikk også alle lekebilene mine, som jeg hadde kjøpt, på lekebutikken Noldus, osv., i Larvik, (men som jeg syntes jeg var litt for gammel, til å leke med, på den tida jeg flytta til Bergeråsen da).
Så sånn var det.
En dag i uka, så hadde vi gym, sammen med klassen over oss, mener jeg.
(Hvis dette ikke var ballspill valgfag, eller noe, da).
Og da husker jeg det, at to jenter, i klassen over vår, begynte å tulle, og dra av shortsen på hverandre, osv.
(Det var vel Ellen Greftegreff, tror jeg, som dro av shortsen på hu Siv Anita, (eller hva hu het igjen, ei med brunt hår vel), akkurat mens hu stod med rompa mot meg, så jeg fikk jo panoramautsikt til rompa hennes, for å si det sånn.
Men men).
Og det var ikke det eneste rare, som den klassen over oss, fant på, i de timene, som vi hadde gym sammen med dem.
En gang, når vi var ferdig med gymtimen, så satt Anders Røkås der, (sønnen i familien Røkås, som kjøpte Toppen 4, av faren min, da mora vår, mer eller mindre, rømte fra han vel).
Anders Røkås satt helt naken, på en benk, med den ‘bennern’, og liksom lente seg framover da, (mens han grein vel), for å prøve å skjule sine private deler litt, da kanskje.
Selv om jeg ikke tørr å påstå, at det er så særlig klart for meg, hva som egentlig kan ha foregått i den garderoben da.
Men folk som lurer de får vel heller spørre Anders Røkås, (som faren til, var fotballtrener for oss, eller assistent var han kanskje, for faren til Ole Christian Skjellsbekk, var vel hovedtrener, mener jeg. Men men).
Mora til Anders Røkås jobba vel først i bokhandelen i Svelvik, (som er den nærmeste byen, (eller tettsted som det ble kalt da), fra Berger/Bergeråsen, og som ligger cirka 6-7 kilometer lenger nord, langs Drammensfjorden), og siden i Svelvik Sparebank, tror jeg.
Noe sånt.
Men men.
Ågot sa en gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, at ‘jeg ga deg melk, da du var liten, jeg’.
Jeg sa det til faren min, mens vi var i butikken til Oddmund Larsen, seinere den samme dagen vel, på vei hjem til Hellinga 7B.
‘Sa Ågot det’, sa faren min.
Jeg kunne bekrefte det, men faren min sa ikke noe mer.
Så sånn var det.
Men men.
En gang så fortalte onkel Håkon vel, (i huset til farmora mi på Sand), at faren min og han, hadde bedt politiet, om å få ligge over i fyllearresten en natt, som de var nede i Horten, eller noe, og av en eller annen grunn, ikke hadde penger til å bo på hotell.
Så sånn var det.
Men men.
En dag, våren 1980, så hadde faren min kjøpt seg en ny Peugeot racersykkel, og fortalte det, at han skulle begynne å sykle, i en eller annen lokal sykkelklubb da.
(Kanskje det var Svelvik Sykkelklubb, eller noe.
Det skal jeg ikke si sikkert.
Men men).
En annen som sykla i sykkelklubben hans, var den 16 år gamle Jan Snoghøj.
Jan Snoghøj hadde en fraskilt mor, (som han bodde hos, sammen med to søsken), som het Haldis Humblen.
Det tok ikke lang tid, så var Haldis og faren min et par.
Faren min prøvde å lokke meg, til å bli med ned til Haldis, som bodde et steinkast ovenfor de siste husene i Havnehagen, ned mot fjorden.
Han sa det, at det var ‘to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med’, for å lokke meg ned dit.
Jeg ble jo rimelig nedfor, av det, at faren min plutselig begynte å la meg være alene om kveldene, for å være nede hos Haldis.
Men men.
Så jeg var litt nedfor, da jeg ble med ned dit.
De to jentene viste seg å være Christell Humblen, (Haldis sin datter), og henne venninne, (som egentlig bodde hos sin onkel, i Ulvikveien), Nina Monsen.
Jeg satt helt stiv i sofaen, for jeg var litt ukomfertabel, med den situasjonen, at faren min hadde funnet seg en ny dame da.
Nina Monsen gikk vel hjem, og faren min og Haldis, forsvant inn på soverommet vel.
Da var jeg alene i stua, med Christell, som var en jente som var to år yngre enn meg.
Men faren min hadde jo sagt det, at jeg kunne leke med disse jentene, så jeg begynte å løpe etter hun Christell, rundt stuebordet deres, osv., uten å si noe da.
Men hun Christell var en sprek og smidig jente, så jeg klarte ikke å ta henne igjen, må jeg innrømme.
Plutselig, mens Christell og jeg, holdt på med å løpe rundt stuebordet, til Haldis, så kom faren min og Haldis inn i stua igjen, etter 15-20 minutter kanskje.
Da slutta vi å løpe, men ingen av oss fire sa noe.
Selv om faren min og Haldis så litt overraska ut kanskje vel.
(Av en eller annen grunn).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Plutselig en kveld, så kom ikke faren min hjem, i det hele tatt.
Jeg husker at det ikke var noe morsomt.
Faren min hadde ikke sagt fra om dette, at han ikke skulle komme hjem.
(Da hadde det nok vært ‘overlevbart’, for å si det sånn).
Men jeg bare satt og så på TV, i stua, i Hellinga 7B.
Og klokka ble mer og mer, og faren min kom ikke hjem.
(Jeg visste ikke da, hvor Haldis bodde, så dette må ha vært før den forrige episoden, som jeg skrev om, (da Christell og jeg, løp rundt stuebordet, nede hos Haldis. Men men)).
Kveldsnytt dukket opp på skjermen, og til slutt så var alle TV-programmene ferdige for dagen, og bare prøvebildet dukket opp vel.
Da dukket det opp en sånn stikkende følelse, inni meg, og en slags tomhet kanskje.
Den stikkende følelsen, det var vel at jeg var såret, tror jeg.
Men men.
Så jeg var kanskje ikke meg selv, den dagen, et par dager senere kanskje, når jeg ble med ned til Haldis der, med faren min da.
Så sånn var det.
Men men.
En morgen, litt senere, så vekte faren min meg, og sa det, at Jan hadde brukket beinet, i stien ned fra Gamlehjemmet der.
Ikke vet jeg hva han gjorde der, men han skulle kanskje ta bussen da, til en videregående skole, et eller annen sted, kanskje.
(Pia og Christell, de gikk ikke den veien, ved Gamlehjemmet der, når de tok buss, til skolen.
De gikk opp til ved barneskolen der, husker jeg.
Ihvertall de årene jeg selv tok buss til enten ungdomsskolen i Svelvik, eller videregående i Sande og seinere Drammen, husker jeg.
Men jeg selv tok bussen derfra, fra ved Gamlehjemmet der.
Men men).
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at faren min og hans yngste bror, Runar, (han som er tannlege i Ås), satt borte hos Ågot, en fredagskveld kanskje, og planla ferieturen vår, sommeren 1980, til Jugoslavia.
Mens de drakk øl vel og kikka på kartet da.
Og gliste kanskje, og kikka på meg, som satt ved spisestuebordet, (mens de satt i TV-delen av stua til Ågot da, som ikke var delt, mellom spisestue-delen og TV-stue-delen).
Så sånn var det.
Jeg husker også det, at vi besøkte onkel Runar og dem, på Kolbotn, hvor de bodde, på slutten av 1979/begynnelsen av 1980 vel.
Jeg husker såvidt det, at jeg en gang gikk litt rundt der, på Kolbotn, sammen med min fetter Ove vel.
Men Ove skulle ikke være med, på ferie, med Kiel-ferga.
(Av en eller annen grunn).
Det var det bare onkel Runar, faren min og meg, som skulle.
Av en eller annen grunn.
Dette var en av de første månedene, etter at jeg flytta til faren min, mener jeg.
Jeg husker at en litt eldre tysker, stod og spilte, på flere enarmede banditter samtidig.
Og at han stod litt fra dem da, og snakka til meg, når jeg dukka opp der, og trodde jeg hadde funnet en maskin, som det var noen som hadde glemt igjen kreditt på.
Noe sånt.
Det var vel også russisk kaviar, mener jeg, i frokost-bufeen, på den ferja, mener jeg å huske.
Jeg husker også det, at min far, spilte roulette, på den båten.
Og at jeg, (som var ni år), sneik meg inn, ved roulette-bordet, og stod og så på det, at de spilte.
På tilbakeveien, så snakka faren min, med coupiren, som det vel heter.
(Før han begynte å jobbe vel).
Og da spurte jeg, om han hadde sett det, at jeg stod og så på, mens dem spilte.
Og da sa han det, at det hadde han ikke sett.
Men men.
(Jeg vet ikke om jeg kunne tro på det men).
I Tyskland, så var vi på et supermarked.
Faren min bare gikk rundt der, og ble tilsnakket av ei butikk-dame, sa han.
Vi kjøpte ikke mye der, vi bare så der.
Jeg kjøpte vel en tysk Donald Duck eller Mikke Mus-bok, men det var på ferja, mener jeg.
Vi kjørte ut på landet, med Runar sin bil kanskje.
Vi fant en kro, men kroverten lå døddrukken, eller noe, over et bord.
Noen grein, så kanskje han var død.
Hva vet jeg.
Faren min og Runar, de bare snudde.
Og jeg spurte, i bilen, hvorfor vi snudde.
Og faren min sa det, at ‘så du ikke at han lå der da’.
Jo, jeg så jo det.
Men var han død, eller var han full, lurte jeg.
Det skjønte jeg ikke.
Men men.
vi kjørte til en annen kro da, inne i Kiel vel.
Og der spiste vi wienersnitzel, eller noe vel, på den kroa da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så da fikk jeg vel pass, tror jeg, før denne turen.
Det er mulig.
(Uten at jeg vet hva vi egentlig skulle der, i Kiel.
Men men.
Det var kanskje bare for moro skyld.
Men men).
Jula 1979, ble litt spesiell.
Vi var alle barnebarna, samlet borte hos Ågot og Øivind vel, (hvis jeg husker det riktig).
Faren min begynte å prate noe om videospillere, som var ganske nytt, i Norge, da.
Jeg spurte, om vi ikke kunne få det.
Og det var visst ikke populært.
Men jeg huska det, fra Torstrand skole da, at vi så på video, noen ganger, noen måneder før det her.
(For jeg gikk jo på skole der, i begynnelsen av tredje klasse).
Uansett, så kjøpte faren min plutselig videospiller.
En AKAI VHS-spiller, til 8-9.000 vel, i 1980.
Så det var ganske mye penger da.
Det tilsvarer kanskje 20-30.000 i våre dager.
Hvem vet.
Og jeg fikk også et TV-spill, (med sånn Squash osv.), av faren min, da han dro meg med til en TV-butikk, i Svelvik, (like ved Svelvik Kroa der), like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, tror jeg.
Jeg spilte mot faren min en gang, på Bergeråsen, og da vant jeg, men da sa faren min det, at det var fordi, at han hadde drukket.
Så sånn var det.
Så faren min drakk altså også før han flytta ned til Haldis, kom jeg på nå.
Men men.
Det TV-spillet var en rød plastboks, (eller konsoll, heter det kanskje), med to sånne hjul-‘joysticker’, som hadde en meter eller to lange ledninger da, og ble festet, til konsollen, med borrelås faktisk, (det var første gang jeg så både TV-spill og borrelås, tror jeg. Men men).
Så sånn var det.
Jeg får ta en pause her, for nå har jeg skrevet i noen timer her.
Jeg hadde en krangel her på hostellet, tidligere i dag.
Jeg lurer på om han unge assistenten, Nel, er bøg, eller noe.
Han kaller meg ihvertfall ‘dear’.
Og det sa jeg fra, at jeg ikke likte.
Han mener at han kalte meg ‘Erik’.
Han stod ihvertfall og kilte meg, da jeg prata med hun House Manager-en her, tidligere idag.
Om å få kvittering for leie osv., som jeg betalte til han assistenten da, tidligere idag.
Det viste seg det at jeg egentlig skulle hatt nøkkel til ytterdøren, allerede for fire uker siden.
Men de hadde sendt noen til meg, med en nøkkel da, men den hadde ikke kommet fram.
Men like etter denne seansen, så kom det en fyr, på døra mi, med en nøkkel til utgangsdøra da.
Så sånn var det.
Enda husvertinnen sa at jeg skulle få den i morgen.
Så her er det kanskje enda mer ‘lurings’.
Så sånn er det.
Men jeg får se om jeg får skrevet mer fra tiden i Hellinga 7B, i morgen.
Vi får se om jeg klarer det.
Vi får se.
-
Jeg fortsetter aa soeke jobber. Denne gang som Assistant Manager
from [Available] Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
to countrypark@live.co.uk
date Fri, Sep 23, 2011 at 12:15 PM
subject Assistant Manager
mailed-by gmail.comhide details 12:15 PM (0 minutes ago)
Hi,
I read about this job on the Jobcentre website, and wanted to please apply for this job.
I’ve been working as a Shop Manager and Assistant Manager for a total of ten years, in Scandinavias largest retail-chain ICA/Rimi. I was HR-responsible for up to 25-30 employees in this job, and I even won a prestigious in-house competition, in shop-running, and got a letter from Rimi-founder Stein Erik Hagen, who wrote that I was very hard-working and a very good manager.
I’ve also learned skills like Economy, Marketing, Management and IT, from studying five years at university-level, in Norway and the UK.
I’ve also gone to economy-line at Upper Secondary level where I spesialised in Marketing and Information Management.I attach my CV and hope to hear back from you!
Yours sincerely,
Erik Ribsskog
CV – Erik Ribsskog.doc CV – Erik Ribsskog.doc
29K View Download -
Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet
from [Available] Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
to e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk
cc professionalstandards@northumbria.pnn.police.uk
bcc “Liverpool County, Enquiries”
date Fri, Sep 23, 2011 at 12:08 PM
subject Report of crime/Fwd: Mafian i Sunderland
mailed-by gmail.comhide details 12:08 PM (0 minutes ago)
Hi,
some idiot is calling me a woman-name, ‘Elin’, and write some bullsh*t about some mafia.
This is unwanted stuff for me.
I want to report this as harassment-crime and threat of demasculation-crime.
Erik Ribsskog
PS.
I send copy e-mails to the PSD since my e-mails are being ignored, by the Northumbria Police, and to the IPCC, since PSD pretend not to understand this.
———- Forwarded message ———-
From:
Date: 2011/9/22
Subject: Mafian i Sunderland
To: Elin RibsskogHei Elin!
Hører rykter om at mafian har åpnet avdeling i Sunderland. Kan du avkrefte eller bekrefte dette?
Mvh
-
Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet
from [Available] Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
to e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk
cc professionalstandards@northumbria.pnn.police.uk
bcc !enquiries
date Fri, Sep 23, 2011 at 12:01 PM
subject Report of crime/Fwd: Erik …
mailed-by gmail.comhide details 12:01 PM (0 minutes ago)
Hi,
I think this is harassment/threat-crime.
Erik Ribsskog
PS.
I send copy e-mails to the PSD since my e-mails are being ignored, by the Northumbria Police, and to the IPCC, since PSD pretend not to understand this.
———- Forwarded message ———-
From: Giovanni Vizzini
Date: Thu, Sep 22, 2011 at 4:01 PM
Subject: Erik …
To: Erik RibsskogFor the love of God please stop sending my E-Mails to the Northumbria
Police!!!!!!!! ….you are wasting their time, in exactly the same way
that you wasted the time of Liverpool’s Police. I only wanted to talk
to you, to help discuss your debt situation which I read about on your
page at:http://encyclopediadramatica.ch/Erik_Ribsskog
Do you want to talk to me or not?
Giovanni
-
Jeg sendte en ny e-post til Northumbria-politiet
from [Available] Erik Ribsskog eribsskog@gmail.com
to e-policing.mailbox@northumbria.pnn.police.uk
cc professionalstandards@northumbria.pnn.police.uk
bcc “Liverpool County, Enquiries”
date Fri, Sep 23, 2011 at 11:58 AM
subject Report of crime/Fwd: Mer fra One.com
mailed-by gmail.comhide details 11:58 AM (0 minutes ago)
Hi,
this person is sending me a lot of uwanted e-mails.
I think that’s harassment.
Erik Ribsskog
PS.
I send copy e-mails to the PSD since my e-mails are being ignored, by the Northumbria Police, and to the IPCC, since PSD pretend not to understand this.
———- Forwarded message ———-
From: Erik Ødegård
Date: 2011/9/22
Subject: Mer fra One.com
To: eribsskog@gmail.com“Du har ikke gjort brug af det opsigelseslink sendt til dig d.
14.07.2011, hvorfor dit webhotel fortsat er aktivt.Du opsiger ved at følge nedenstående fremgangsmåde. Bemærk venligst at
der findes to måder:1) Opsigelse online via opsigelseslink eller
2) Indsende en skriftlig opsigelse. Husk underskrift!Desværre kan opsigelse ikke ske pr. e-mail.”
Dette er da ganske forståelig. Så hvorfor fortsetter du å forsøke å si
opp via epost? De sier jo klart og tydelig at du IKKE KAN DET.
Om du ikke klarer å følge reglene deres (som du har godtatt ved å
godta reglene for kjøp), så kan du jo fort måtte betale for enda et år
om 8-9 måneder…
