Min Bok – Kapittel 29: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 5)

En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så var forresten faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg, på en campingplass, i Kjerringvik eller Åsgårdstrand, eller noe sånt.

Et sted nede i Vestfold da, men nord for Larvik og Brunlanes.

Så sånn var det.

Hva vi gjorde der, det husker jeg ikke helt, men jeg tror at dette var et sted vi dro innom, på vei hjem fra en annen ferie.

Noe sånt.

Og da sov vi i telt vel, lurer jeg på ihvertfall.

Og faren min ble sur, husker jeg, fordi at jeg kjøpte med noe godteri, i kiosken, for å spise i bilen, på vei hjem, til Bergeråsen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Haldis satt først en fryser og så enda en vel, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

En ble satt på det gamle rommet mitt, (der skrivebordsplata hadde vært, før jeg skrudde den opp på det nye rommet mitt).

Og en fryseboks ble satt i uteboden, (av en eller annen grunn).

Det lå bare kjøtt som var gått ut på dato, (eller uten dato), i de fryserne.

(Omtrent da).

Haldis hadde også to frysere stående i garasjen, nede hos seg, i Havnehagen.

Men det eneste av frosne matvarer, som jeg klarte å lage, det var Pizza Grandiosa og is.

Så jeg spiste ikke noe mat fra de fryserne til Haldis, for å si det sånn.

Så hva poenget med de fryserne var, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så stod en av fryserne, foran reolen vel, til faren min da, i stua.

Og dette var samtidig med at Nina Monsen var på besøk, fra mora si, på Romsås da.

Dette var kanskje mens jeg gikk i sjette eller sjuende klasse, eller noe.

Noe sånt.

Men men.

Christell, Nina Monsen og jeg, satt oppå den fryseren da, i Leirfaret 4B da.

Christell stirra på Nina Monsen og meg, mens vi kyssa, og liksom kontrollerte hva Nina Monsen skulle gjøre da.

Kanskje Christell så på meg og, og så om jeg ble tent, eller noe.

Hva vet jeg.

Det var veldig spesielt, ihvertfall.

Så sånn var det.

Plutselig sa Nina Monsen det, til meg, at hu ikke likte å kysse med meg, for jeg hadde ‘tørre lepper’.

Men hvorfor Christell satt og stirra på oss, mens vi kyssa, (eller prøvde å kysse).

Det veit jeg ikke.

Det var vel rimelig spesielt, får man vel si.

Men etter det her, så begynte jeg å bruke sånn lebepomade da, siden hu Nina Monsen ikke likte å kline med meg, hvis jeg hadde tørre lepper da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, så satt Christell, i den blå sofaen, oppe hos meg.

(Hvor jeg pleide å sitte).

Også plutselig grøsset hun, og sa ‘Ulf’, flere ganger.

(Dette var noe med Ulf Havmo, i klassen min da, skjønte jeg.

Men men).

Jeg tippa at dette her var noe lignende av det med Nina Monsen, at hu ikke likte tørre lepper.

Og tippa at Christell mente, at hu ikke likte det ved Ulf, at han ikke klipte negla sine og at han sjelden klipte håret.

Så etter det her, så begynte jeg vel å klippe negla mine oftere, og også håret vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skrev tidligere, at jeg alltid satt for meg selv, på ungdomsskolen.

Men jeg lurer på om Tom-Ivar Myrberg satt ved siden av meg, i perioder.

Og jeg lurer også på om Ulf Havmo satt ved siden av meg, på ungdomsskolen, i perioder.

Ihvertfall så ble Ulf Havmo med en gang, sammen med Pia og meg, for å besøke mora vår, som da bodde på Tagtvedt.

Vi tok toget ned, husker jeg, til Larvik da.

Og bussen til Tagtvedt kanskje.

Noe sånt.

Og mora vår hadde fått en leieboer hos seg, som leide det gamle rommet til Pia, og som het Steinar vel.

Steinar hadde vært sjømann, og han hadde som hobby, (husker jeg), å drive med hekling.

Så sånn var det.

Men men.

Steinar var også sur på mora mi, siden hu hadde klart å knuse en stor TV, som var Steinar sin, og som stod nede i stua til mora mi, da hu skulle flytte på den vel.

Så sånn var det.

Vi hadde blitt lovet masse pommes frites og sånn vel, før vi dro ned dit.

Steinar skulle lage masse god mat, sa mora vår, på telefonen vel.

Men da vi kom ned dit, så fikk vi så godt som ikke noe mat, (vil jeg si), hele helgen.

Ulf klagde skikkelig mye, på søndagen, på at han var sulten.

På lørdagen, så var vi nede i Larvik, Pia, Ulf og meg, og jeg husker at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, hvor jeg fikk faren min til å kjøpe Lego til meg, den gangen han lå over hos mora mi, før jeg flytta til faren min.

Så sånn var det.

På søndagen så klagde Ulf fælt, på at han var sulten.

Men vi hadde ikke så mye penger.

Jeg kjente rutinene på Vestfoldbanen, etter mange helgebesøk hos mora mi, i Larvik, på første halvdel av 80-tallet.

Så jeg visste det, at hvis vi gikk på toget, uten billetter, så ville konduktøren dukke opp, med billettene, etter den neste stasjonen.

Den neste stasjonen var Sandefjord da.

Og vi sa at vi skulle ha tre billetter, til Drammen, men at vi ikke hadde fått tid, til å kjøpe billettene, før vi gikk på toget da.

Så sånn var det.

Men men.

Når toget kom til Sandefjord, så fikk jeg med Pia og Ulf, på å gå av toget.

Så ble vi enige om å ta det neste toget, til Holmestrand.

Og så bussen til Berger.

(Istedet for å dra om Drammen, som faren min egentlig ville at vi skulle vel.

Men men.

Og Sande stasjon, (som lå mellom Drammen og Holmestrand, og ganske nærme Bergeråsen da), den var ikke i bruk, på første halvdel av 80-tallet, av en eller annen grunn.

Men men).

Så da sparte vi 30-40 kroner, tilsammen, på å lure NSB litt da, (for å si det sånn), og å heller reise hjem via Holmestrand.

Så sånn var det.

Men men.

Det var en del billigere, å betale fra Sandefjord til Holmestrand, enn fra Larvik til Drammen, for å si det sånn.

Og bussen var vel ikke så mye dyrere, fra Holmestrand, (enn fra Drammen), til Bergeråsen da.

Men men.

Så sånn var det.

Så hvorfor faren min ønsket at vi skulle dra om Drammen helst, det vet jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi bestilte en liten pizza, på jernbanerestauranten, i Sandefjord.

(Som vi akkurat hadde råd til da).

Også fikk vi et glass vann hver da, av damen som jobbet i restauranten.

Også lå det noe brød, som vi kunne spise på, mens vi venta på pizzaen da, i restauranten der da.

Og så kom pizzaen, som var mindre enn en Pizza Grandiosa, og som bestod av fire ganske små pizzastykker da.

Vi spiste hvert vårt stykke, men pizza var jo favorittretten min.

Så jeg klarte ikke å motstå det siste stykket.

Jeg spurte de andre to, om det var greit at jeg spiste det, (av en eller annen grunn), og ingen av de protesterte.

Så jeg var litt slem da, og spiste det fjerde stykket da.

Men det var så lite, så det var liksom ikke noe å dele på heller.

Men men.

Så sånn var det.

Så kom vi oss tilbake til Berger igjen da, etterhvert, den søndagen.

Så sånn var det.

Men men.

Men Ulf Havmo prata en del dritt, mener jeg at det virka som, om mora vår kanskje, etter dette helgebesøket.

Ulf satt der mest ganske knytt, syntes jeg, i sofaen til mora vår da.

Så jeg vet ikke om han skjønte så mye, av familieforholdene osv.

Vi prata ikke så mye der, for å si det sånn.

Jeg tror ikke at Ulf var med til Frode Kølner og dem heller, eller at han så det huset vi hadde bodd i, noen år tidligere, i Jegersborggate.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg var litt kleptoman da, som tenåring, men jeg tok meg sammen, da jeg flytta til Oslo, for å studere, som nittenåring.

Jeg bestemte meg for det, at nå er jeg voksen, så nå må jeg slutte å gjøre sånne straffbare ting.

Jeg trengte jo ikke akkurat gull og sølvfarge-tusjer.

Men det var vel på grunn av adrenalin-kicket, vil jeg si, at jeg syntes det var spennede å rappe ting da.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var rimelig sur, på Haldis og faren min, som behandlet meg som et mindreverdig medlem, vil jeg si, i Humblen/Olsen-familien.

Så sånn var det.

Så det hendte, at jeg dro ned til Haldis og dem, når de ikke var hjemme.

(Døra var aldri låst hos dem, når de ikke var hjemme.

Av en eller annen grunn.

Men men).

Jeg pleide å gjøre noen sånne raid hos dem, når jeg var hjemme fra skolen.

Sånn en dag, annenhver uke kanskje, så orka jeg ikke å gå på skolen.

(Jeg var veldig anspent, når jeg bodde på Bergeråsen, og noen ganger, så ønska jeg å ha fri fra skolen da.

Noe som ingen pleide å slå ned på.

Men men).

Jeg pleide da å gå på sånne raid, nede hos Haldis.

Christell og jeg hadde kanskje kranglet om hvem som egentlig eide ditt og datt.

En gang, så fant jeg noen kinaputter, på rommet til Christell, mens ingen var hjemme hos dem.

Det var ikke sånne kinaputter, som man kunne kjøpe i Sverige.

Men disse hadde gråpapir rundt seg, og hadde tjærelunte, (tror jeg det heter).

Hvor Christell hadde fått disse kinaputtene fra, det aner jeg ikke.

Men men.

Christell hadde cirka ti sånne kinaputter, og jeg rappa, (mer eller mindre), alle til slutt vel.

På denne tiden, så var jeg kamerat med både Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, husker jeg.

Men men.

Kjetil Holshagen, hadde noe som het glødetråd, som var en ledning, som begynte å gløde, hvis man koblet strøm på den.

Det holdt med 12 volt, eller noe.

Jeg fikk låne den glødetråen av Kjetil Holshagen, og koblet glødetråden til lunta, på en sånn kinaputt da.

Og så la jeg kinaputten ut i hagen, ved hekken til naboen.

Også la jeg noe fuglemat ut i hagen da.

Dette var vel om vinteren vel, tror jeg.

Men men.

Jeg hadde mye innestengt aggresjon, inni meg, på den her tiden, siden jeg var så forbannet, på den dårlige behandlingen, som jeg fikk, i Humblen/Olsen-familien da.

Så sånn var det.

Jeg hadde koblet glødetråden til en ledning, som var koblet til en transformator.

(Antagelig den som fulgte med den modelljernbanen, som jeg fikk av onkel, da jeg bodde i Mellomhagen.

NOe sånt).

Så ventet jeg til det dukket opp en fugl da, i hekken til naboen.

Også skrudde jeg på strømmen.

Og så smalt kinaputten da.

Dette prøvde jeg 3-4 ganger vel.

Og kinaputten sprengte hver gang.

Men jeg fant aldri noen døde fugler der, (eller noe).

Jeg trodde at fuglene ble skremt, av lyden, fra lunta, til kinaputten, når den begynte å brenne.

Men jeg så ikke sikkert hva som skjedde.

Jeg så ikke helt hvor det ble av fuglene, for å si det sånn.

Klarte de å fly bort, eller hva skjedde?

Så jeg fanga en fugl, borte hos Ågot da, på den måten som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.

Også gjorde jeg noe veldig slemt, (for jeg var rimelig forbanna på den her tiden, og jeg var også rimelig besatt av fugler, etter at Christell fant den fuglen i Jugoslavia da).

Så sånn var det.

Så jeg tok med den fuglen jeg fanget, borte hos Ågot, bort til Leirfaret 4B.

Også puttet jeg den småfuglen inni en tom dorull.

Også puttet jeg en av de kinaputtene, som jeg hadde funnet på rommet til Christell, sammen med fuglen.

Også satt jeg den dorullen, inne på doen vår.

(Vi hadde et eget baderom der, og doen var på sitt eget rom da, ved siden av badet).

Også tente jeg på kinaputten, og lukket igjen døra.

Det smalt som søren.

Også prøvde jeg å finne noen rester av den fuglen.

Men hele fuglen hadde blitt pulverisert, må man vel si.

Den hadde forsvunnet, må man vel si.

Men men.

Så de kinaputtene til Christell må ha vært veldig sterke, vil jeg si.

Flere år senere, da jeg gikk på Sande Videregående, så fikk jeg problemer med en som het Fridmann vel, (til etternavn), fra Svelvik, som vel hadde hørt av Kjetil Holshagen, (eller en annen kar, som jeg hadde på besøk, da jeg sprengte den fuglen), om den her sprenginga mi da.

Han Fridmann var mye høyere enn meg, så det var litt problematisk, syntes jeg, når han ble sinna på meg.

Jeg prøvde å prate pent til han, og forlarte at dette var flere år siden, og ba han pent om å slutte å ’tilte’ på meg da.

Og etter det, så hørte jeg ikke noe mer fra han.

Så jeg regner med at han roet seg.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter den sprengingen av den fuglen, så hadde jeg igjen 4-5-6 sånne kinaputter, av de, som jeg hadde funnet, nede på rommet til Christell da.

Så sånn var det.

I flere år, så var det ikke noen bygning, oppå den haugen, ved Berger skole, hvor faren min hadde kjørt med firehjulsdreven bil, på sidene av, helt på slutten av 70-tallet vel.

Det ble pratet om at Bergeråsen skulle få sin egen matbutikk, oppå der.

Men så ble det bestemt det, at det skulle bygges barnehage.

Den barnehagen lå for seg, oppå toppen av den haugen, (mellom innkjøringene til Nedre og Øvre), og hadde ingen naboer da.

Så når jeg tenkte på noe annet jeg kunne sprenge, (enn fugler), så tenkte jeg på postkassa til barnehagen da.

Den mente jeg at lå såpass langt unna naboer og sånn, at den burde være mulig å sprenge.

Jeg fikk med meg Ulf Havmo på det her da.

Jeg hadde teipet sammen 5-6 kinaputter vel, (av de sterke, som Christell hadde), til en lengre lunte vel.

Så sneik Ulf og jeg oss, opp til barnehagen, usett, vil jeg tippe på.

Så la jeg kinaputtene oppi postkassa da, og tente på.

Men jeg ble litt skuffa, for postkassa eksploderte ikke da.

Lokket bare fløy opp.

Så den postkassa ble bare litt bulka kanskje, og knapt nok det vel.

Så det ble jeg litt skuffet over, husker jeg.

Men det smalt høyt da.

Og det jeg ikke hadde tenkt på.

Det var at det kunne være noen folk, som hang, oppe ved Berger skole.

For det som skjedde, var at etter at de kinaputtene eksploderte, så kom det en moped kjørende, i full fart, fra ved gangbrua, ved Berger skole der.

(Ulf og jeg, vi gikk på ungdomsskolen og var ikke gamle nok til å kjøre moped ennå da.

Men men).

Så Ulf og jeg, vi løp som søren, ned fra den haugen, og ned en sykkelsti, som gikk fra like ovenfor telefonkiosken, på Nedre, og fram til Gamlehjemmet.

Ulf var litt sterkere enn meg, (som var rimelig tynn, på den her tiden), så Ulf løp noen meter foran meg da.

Så løp jeg, og etter meg, så kom det en moped.

På den her sykkelstien da.

Så jeg tenkte at det var en dårlig ide, å prøve å løpe fra den mopeden.

Så jeg løp ned i skogen, på siden av sykkelstien, og opp på den lekeplassen, hvor Christell hadde fått ei ungjente, til å stå i bare underbuksa, noen år tidligere, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).

Så bare lot jeg som ingenting.

Og jeg gikk fra den lekeplassen, og ned Havnehagen.

Og så ned en snarvei, (som jeg pleide å gå, da jeg gikk på Berger skole).

(En snarvei som egentlig var på tomta til et hus, men som folk på Nedre sa at det var greit å gå da).

Men men.

Så gikk jeg hjem, og satt meg ned og så på TV.

Etter en stund, så dukka Ulf Havmo opp der.

Jeg sa ikke noe særlig.

Og han sa ikke noe særlig.

Så hva som skjedde med han, det veit jeg ikke.

Jeg var litt i sjokk da, etter å ha blitt forfulgt av den mopeden.

Men jeg vet ikke hvem som kjørte den.

(Men det var vel kanskje noen fra Berger, siden jeg mener å huske det, at Berger-folk pleide å sykle rundt den gangbrua.

Men det kan vel kanskje ha vært noen fra Øvre eller Nedre og, hvem vet).

Og jeg vet ikke om Ulf ble tatt igjen.

Det vet jeg ikke, den dag i dag.

Ble han tatt igjen av den/de på mopeden?

Og måtte Ulf gjøre stygge ugjerninger på grunn av at han ble fakket av disse folka på moped?

Hva vet jeg.

Det kan man kanskje lure på.

Det har jeg aldri fått meg til å spørre han om.

Men men.

Så sånn er det.

Nå begynner klokka å bli halv et om natta, her på hostellet.

I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive om den første språkreisen min til Brighton, som var sommeren 1985.

Vi får se om jeg klarer å få til det, i morgen, eller noe.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.