Faren vår, kjørte Pia og meg, til Fornebu, en dag, i slutten av juli, i 1987 da.
Faren vår hadde prata med tante Ellen, i Sveits, på telefon, og Pia og jeg, skulle reise alene, på vårt første besøk til henne.
Jeg fikk meg et aldri så lite sjokk, da vi skulle sjekke inn.
Pia fortalte meg at hun hadde begynt å røyke, og at hun ville at jeg skulle be om ‘smoking’-plass.
Jeg ble litt fortumlet over denne nyheten.
Men jeg kjente ikke Pia så godt, på den her tiden, siden hun hadde bodd nede hos Haldis i flere år da.
Mens jeg hadde bodd i Leirfaret 4B da.
Så jeg sa det var greit, siden jeg ikke ville støte Pia fra meg liksom, med en gang.
Når vi en sjelden gang skulle tilbringe tid sammen, oss to søsknene da.
Så sånn var det.
Men men.
Vi reiste først til Kastrup, hvor vi måtte bytte fly.
Denne gang til Zurich.
Der måtte vi også bytte fly, og jeg så et skilt hvor det stod ‘domestic’, og skjønte etterhvert, at det betydde ‘innenlands’.
Så sånn var det.
Men men.
Dette var jo sommeren jeg fylte 17, og Pia var jo 15 og et halvt.
Og aldersgrensen for å røyke var jo 16, i Norge, på den tiden.
Og jeg hadde selv aldri røykt, mener jeg å huske.
Men men.
Så sånn var det.
Vi kjørte så et lite innenriksfly, til Basel da.
(Eller egentlig var flyplassen i Frankrike, i nabobyen til Basel).
Flyvertinnen var litt usikker, (var det vel), og Pia sa det, husker jeg, at de brukte de dårligste flyvertinnene på de minste flyene.
Noe sånt.
Vi kunne se fyrverkeri, fra flyet, mens vi var oppe i lufta, over Sveits, husker jeg.
Da jeg bodde i Liverpool, så sjekket jeg på Wikipedia.
Og nasjonaldagen til Sveits, var visst i slutten av juli, eller begynnelsen av august.
Så det var nok derfor, at det var fyrverkeri, i lufta.
Så sånn var nok det.
Men men.
Flykapteinen hadde kanskje tatt seg en dram, for å feire nasjonaldagen?
Kanskje det var derfor, at flyvertinna var så usikker?
Eller kanskje hun hadde tatt seg en dram selv?
Hvem vet.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ellen og Rahel hentet oss på flyplassen i Frankrike da.
(I Mulhouse, eller noe sånt vel).
Noe sånt.
Ellen var sammen med Dieter, som var mørkhudet.
Dieter var afrikaner, mener jeg.
Rahel, det er Ellens datter, med Reto Savoldelli, (hennes tidligere ektemann).
Rahel er født samme år som halvbroren vår Axel vel, nemlig i 1978.
Dette var i 1987, så dette var altså det året som Rahel fylte ni år da, mener jeg.
Noe sånt.
Selv om Rahel var yngre enn Pia og meg.
Og selv om Pia og Rahel var jenter, så skulle vi tre ligge på det samme rommet, sa tante Ellen.
Vi skulle dele loftet der.
(Tante Ellen er gammel hippie, så det var kanskje derfor.
Hvem vet).
Ellen sa at vi måtte ringe faren vår, og jeg tulla, og sa ‘hei det er Erik, jeg ringer fra Kastrup’.
Men da sa Ellen ‘nei’, i bakgrunnen.
Men men.
Så sånn var det.
Naboen til Ellen og dem, de hadde forresten en geit, i hagen, var det vel.
Ellen bodde forresten i Industristrasse, i Aesch, (et lite sted et par mil vel utenfor Basel).
Pia hadde med geitost, til Ellen, fra faren min og Haldis vel.
Og da ble Ellen glad, og fortalte meg det, at ost på tysk, det het ‘käse’.
Noe sånt.
Ellen hadde ikke lært Rahel å snakke norsk.
Og jeg hadde ikke ork til å lære meg tysk, (som valgfag), på ungdomsskolen.
Så det var ikke så lett for meg å kommunisere med Rahel.
(Ellen spurte meg, om jeg skjønte hva de sa.
Og jeg måtte innrømme det, at det gjorde jeg ikke.
Men men).
Enda vanskeligere for meg, var det å kommunisere med Rahel sin storebror Joakim.
Joakim var mongolid, (som det het på den tiden, ihvertfall), og klarte ikke å prate, i det hele tatt.
Men han var mye større enn meg.
Pia og Rahel hadde det morsomt, mens de liksom passet på Joakim da, som kunne være voldsom, virka det som, for meg.
Jeg måtte liksom stramme meg opp litt, og prøve å se tøff ut.
For jeg var redd for at Joakim, (som var en god del kraftigere enn meg), skulle gå til angrep på meg, eller noe.
For han var rimelig voldsom da, og han reagerte kanskje litt på at en annen gutt, på hans alder, (Joakim var nesten på dagen et år eldre enn meg), dukka opp.
Så sånn var det.
Men men.
Joakim skulle bare være der en dag eller to, fant jeg ut.
Så hadde vel Ellen kjørt han til en institusjon, eller noe, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Den første dagen der, så gikk jeg å handla i en matbutikk, i Aesch, (eller om det het Aech).
Jeg kjøpte juice, brus og godteri vel.
Kassadama slo feil, tror jeg, så jeg brukte lang tid, på å finne riktig veksel.
For jeg hadde regna prisene i hue, før jeg handla.
(Og hadde funnet frem riktig veksel, (mener jeg ihvertfall), før jeg gikk fram til kassa da).
Men men.
Ellen ble sur, (av en eller annen grunn), siden jeg kjøpte cola.
Hun sa at så lenge jeg bodde i hennes hus, så skulle hun kjøpe og betale colaen jeg drakk der.
Noe sånt.
Hun var ganske alvorlig, i tonen, og litt slitsom.
Så det ble ikke til at jeg handlet noe mer i matbutikker, mens jeg var der nede.
For jeg var redd for at tante Ellen skulle ’tilte’, igjen.
Ellen hadde ofte en del venner innom.
Men jeg ble ikke kjent med de andre vennene hennes der nede, bortsett fra han Dieter da.
For de satt mest nede i stua og hørte på Dylan.
Mens Pia, Rahel og jeg, pleide å sitte oppe på loftet, og røyke Marlboro-sigaretter, som jeg kjøpte, i en automat, på togstasjonen i Aesch da, (som var i det samme nabolaget cirka, som der tante Ellen bodde da).
Ellen hørte også på the Pretenders, var det vel.
Men hun skjønte seg ikke på Madonna, som både Pia og jeg hørte på.
‘Material girl’, hva er det for noe da, sa tante Ellen.
Noe sånt.
Men men.
Ellen røkte håndrullede indiske sigaretter, som Pia og jeg lurte på om kanskje var jointer, eller noe sånt.
Det var vel på grunn av dette, at temaet hasjrøyking kom opp.
Og da sa tante Ellen, at hun kjøpte poser med et bestemt slag fuglefrø.
Så pirket hun ut de frøene som var av et bestemt slag, og plantet de i hagen.
Så ble dette til en mild form for marijuana, sa tante Ellen, (som var gammel hippie, og hadde gått på forsøksgym da, i Oslo, etter at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes flytta ned fra Nord-Norge, til Hurumlandet da, på 60-tallet).
Tante Ellen sa at hun også sendte denne marijuanaen, i posten, til venner i Danmark.
Hun bare skrev ‘urtete’, på pakken, forklarte hun, og de pakkene kom alltid fram, uten å bli stoppet i tollen da.
Dette var jo helt ukjente ting, for Pia og meg.
Hverken faren eller moren vår røyka hasj eller marijuana, såvidt jeg vet, ihvertfall.
Så vi fikk nok litt bakoversveis, vil jeg si, (ihvertfall jeg).
Men jeg klarte vel å holde maska sånn passe, tror jeg, da tante Ellen prata om det her.
Men men.
Men jeg ville liksom ikke virke mer barnslig enn søstera mi da.
Så derfor begynte jeg også å røyke et par sigaretter om dagen kanskje, oppe på det loftet der da, i Sveits.
Pia fikk også Rahel til å begynne å røyke, tror jeg.
Selv om Pia sa det, at Rahel hadde røyket sigaretter, fra før vi dukka opp der.
For hu hadde tatt av mora si, sa Pia, at Rahel hadde sagt til henne da.
Pia hadde jo hatt tysk, på ungdomsskolen, så hun klarte å kommunisere bedre med Rahel da.
Så sånn var det.
Men men.
Den første dagen der, var det vel, så tok tante Ellen med Pia og meg, til jobben sin.
Tante Ellen jobbet på en tennisklubb, en kilometer nærmere Basel kanskje, langs en ganske liten elv, som det gikk en gangvei ved siden av.
Tante Ellen jobba på kafeteriaen der.
Og Pia og jeg, vi fikk ligge i noen solsenger der, var det vel.
Og tante Ellen spurte om vi ville ha iste, (som vi ikke hadde smakt før vel, ihvertfall ikke jeg, men det hørtes godt ut).
Tante Ellen hadde laget den iste-en selv, forklarte hun.
Og den smakte godt, må jeg si.
Så sånn var det.
Det var vel badebasseng der og, tror jeg.
Men jeg tror ikke at jeg badet der.
Jeg var vel ikke så glad i å bade, på den tiden kanskje.
Det er mulig.
Jeg var i puberteten da, og pleide å føne håret og sånn, som var vanlig, på 80-tallet.
Så det var kanskje på grunn av sveisen, at jeg ikke ville bade der.
Hvem vet.
Jeg prøvde å få med Pia, på å spille litt bordtennis, på tennisklubben der.
Men det gadd ikke Pia da.
Selv om vel også tante Ellen klagde på henne da.
Pia ville bare ligge å slappe av da.
(Sånn som da vi var hos Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, sommeren 1983, kanskje.
Noe sånt.
Hvem vet.
Men men).
Jenter het ‘mädchen’, lærte Pia og Rahel meg, husker jeg, forresten.
Bare noe jeg tenkte på.
Tull betydde ‘kvarts’, eller noe sånt.
Så sånn var det.
Og brus betydde ‘sprudel’.
Noe sånt.
Rahel sa hele tiden noe som hørtes ut som ‘saly’.
Når hun sa hei til naboer, osv.
Det lurer jeg på om er det franske ordet ‘salute’.
Som i Bill & Ted-filmene, (for de som har sett de), hvor han ene sier ‘greetings and _salutations_’, som en hilsen.
Så Rahel dreiv vel med noe salutt da, eller noe, (om enn ikke bokstavelig talt), når hun sa det her ‘saly’ da, til naboene.
Hvem vet.
Aesch var jo såpass nærme den franske grensen, så det er mulig at de også brukte noen franske ord.
Selv om vi egentlig befant oss i den tysktalende delen av Sveits.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Man kunne ikke drikke vannet der, sa Ellen, så Rahel, Pia og meg, vi fikk cirka hver dag, en ny cirka to-liters flaske kildevann, som Ellen hadde kjøpt et brett av vel.
Det vannet var helt uten kullsyre, og det var ikke Pia og jeg vant med, husker jeg, at vanlig kildevann, (uten kullsyre), ble solgt på flaske.
(Dette var vel før drikken Imsdal ble kjent i Norge vel).
Men etterhvert så fikk vi istedet vann med kullsyre, av Ellen.
Så de drakk visst begge deler, virka det som.
Uten at jeg vet noe om hvorfor Ellen varierte på det her.
Vann fra springen burde man ihverfall ikke drikke der, skjønte jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ellen og de, de hadde ikke TV.
Noe jeg syntes var kjemperart.
Jeg tror aldri at jeg hadde hørt om noen som ikke hadde TV før.
Jeg hadde jo bodd alene, siden jeg var ni år.
Og jeg pleide alltid å se på TV og/eller video da.
Så jeg var nesten en TV-slave, vil jeg si.
Så jeg fikk skikkelig abstinenser da.
Så en gang, som jeg dro inn til Basel.
(Som jeg dro til, en del ganger, enten sammen med Ellen eller Pia, eller alene).
Så hadde jeg sett meg ut, en lomme-TV, til en del hundrelapper, hos en el-butikk da.
Men jeg hadde vel ikke så mye penger, tror jeg.
Og jeg var jo ganske kleptoman, under oppveksten.
Så jeg ‘klepta’ den lomme-TV-en da.
(Som kosta 400 kroner kanskje.
Den var veldig liten, og i svart-hvitt, og man måtte ha høretelefoner, for å høre noe lyd vel.
(Og lyden var ikke synkronisert med bildet, på den TV-en, som var i svart-hvitt.
Så jeg fikk ikke så mye glede av den TV-en heller.
Jeg husker bare at jeg fikk inn begynnelsen på en Magnum-episode, en kveld, oppe på det loftet der, i Sveits).
Noe sånt).
Og da fikk jeg høre det, av Geir Arne Jørgensen, (delvis bak ryggen min vel), da jeg kom hjem til Norge igjen, at jeg hadde stjålet en TV, osv., i Sveits.
Så det må vel ha vært Pia, tror jeg, som spredde ting om meg.
Det kan vel ikke ha vært noen andre.
Så Pia var kanskje nesten i gjengen til Geir Arne og Ditlev og dem, etterhvert.
Det er mulig.
Hvem vet).
Jeg kjøpte også en del BASF opptakskassetter, til video, nede i Basel, husker jeg.
Så det var ikke sånn at jeg bare rappa ting der, det var vel heller unntakene vel.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg skulle sjekke, for Øystein Andersen, (som prøvde å få tak i alle videofilmer omtrent, før alle andre), om de solgte noen nye videofilmer, nede i Sveits der da.
Jeg fant en han var interessert i, som het ‘Big Trouble in Little China’.
Men den kosta vel over tusen norske kroner, mener jeg.
Så den ble vel for dyr, mener jeg at enten han eller faren hans sa, da jeg ringte til dem, i Norge da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ellen tok oss med inn til Basel, en av de første dagene der.
Jeg kjøpte noe slags snacks-måltid, i en matbutikk, i Basel, og kastet noe mat, til duene, på et lite torg der, husker jeg.
Men da ble tante Ellen ‘gæern’.
For det var upopulært, (sa hun), at man matet duene der nede.
De ble visst sett på som skadedyr, eller noe, skjønte jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ellen tok oss også med, på en rotur, (med en slags gondol nesten vel), over elva der nede, som het Rhinen vel.
Eller om det var en annen stor elv.
Det husker jeg ikke helt dessverre.
Men men.
Det var bare oss, som ville kjøre over elva.
Det var ikke noe kø der, eller noe.
Og jeg som var vant til å kjøre båt på Drammensfjorden, jeg ble vel kanskje ikke så imponert vel.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia og jeg, dro på en tur, med toget, til Basel, en gang, husker jeg.
(Togene der gikk omtrent alltid til rett tid, og var ganske rimelige å kjøre med vel).
Jeg hadde litt dilla på bilspill, på den her tiden, (etter å ha sett om et spill som het OutRun, på TV, eller noe, vel).
Så jeg dro med Pia til en spillehall, hvor det bare var gutter vel.
Og spilte noe bilspill da, mens Pia så på da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
De hadde visst problem med italienere, der nede, sa tante Ellen.
Det kom mange folk fra Italia til Basel, og de var ofte arbeidsledige, var det vel.
Så man måtte være forsiktig, husker jeg at tante Ellen sa.
Men men.
Jeg husker at jeg dro inn til Basel alene en gang og.
(Den gangen jeg så etter videofilmer for Øystein Andersen osv. vel).
Og jeg husker at jeg så en politimann, som gikk på fortauet der.
Og han hadde en revolver, (husker jeg), festet i beltet sitt.
Og det hadde jeg aldri sett i Norge.
Det var vel den første revolveren jeg hadde sett kanskje.
Hvem vet.
Noe sånt.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi spiste vel på McDonalds, da vi var i Basel, tror jeg.
Noe jeg var ganske vant med, fra språkreisene mine, til England, de to foregående sommerne da.
Så sånn var vel det.
Men men.
I hagen til tante Ellen, så spilte jeg badminton, mot både henne og Dieter, husker jeg.
Mora mi likte også å spille badminton.
Vi pleide å spille det litt, en sommer, i det portrommet, ved hagen vår, i Jegersborggate, i Larvik, husker jeg.
Så jeg klarte meg vel sånn tålelig, i kamp mot disse mer erfarene badmintonspillerne da.
Så sånn var det.
Dieter fortalte meg det, at han hadde bodd, eller hengt mye, på en strand, i Brasil, eller noe.
Der hadde han spilt veldig mye badminton, forklarte han meg.
Han sa at han hadde blitt like god, til å spille med den venstre armen, som med den høyre armen, under denne tiden av livet sitt da.
Så sånn var det.
Jeg prøvde vel såvidt, å spille litt med den venstre armen, men jeg hadde vel nok med å henge med, når jeg spilte med den høyre armen, tror jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rahel gikk noen ganger rundt i bare trusa, oppe på det loftet, som vi bodde på der.
Og jeg var vel vant med å runke, i Norge, så jeg reagerte kanskje litt etterhvert, på jenter som gikk rundt i underbuksa.
Det er mulig.
Rahel spurte meg ihvertfall, (på tysk vel), om jeg syntes det så finest ut, når trusekanten, (som hun flytta på da, med hendene, mens hun prata), gikk på skrått, oppover mot magen, (som på en tanga-truse vel), eller når den gikk rett bortover, (som en ‘gammeldags’ truse vel).
Jeg svarte ikke noe.
For jeg syntes det ble litt dumt.
Siden Rahel var den ni år gamle kusina mi da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Ellen og de, de hadde en hund, som het Moses, som jeg ofte gikk tur med, når jeg var der nede.
En gang, så skulle jeg kjøpe noe lesestoff, fordi jeg kjeda meg vel, (selv om jeg ikke skjønte så mye, av tyske magasiner).
Jeg bandt hunden, men da klagde den fælt, da jeg gikk fra den.
(Dette var i Aesch Sentrum da).
For jeg var ikke vant med hunder, og ville ha litt fred, for å se på bladene de hadde der da.
Og da klagde den bikkja fælt, husker jeg.
Så jeg måtte legge jakka mi ved siden av den.
Da skjønte den vel at jeg kom tilbake igjen.
Jeg kjøpte et filmmagasin, der nede, som het Premiere, eller noe vel.
Noe sånt.
Og Ellen fikk en norsk venninne, fra Tønsberg vel, som het Von der Lippe, eller noe vel, på besøk, husker jeg.
Hun sa at hun hadde sett filmen the Color of Money, med Tom cruise vel, og den var bra, sa hun.
Hun, (eller om det var tante Ellen), sa også at a Clockwork Orange, var kul eller skremmende, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
‘Der Name der Rose’, (eller noe), var en ny film, den sommeren husker jeg.
Det bladet, det var ganske billig å abonnere på, fant jeg ut, da jeg kom hjem igjen til Norge.
Og man fikk også med en svart Sony Walkman, som velkomstgave.
Så det abonnementet, det kjøpte jeg fra Norge, og sannelig fikk jeg ikke en walkman også, i posten, fra Tyskland/Sveits vel, i postkassa mi, i Leirfaret da, høsten 1987.
Så sånn var det.
Ikke dårlig.
Og i de bladene så var det også filmplakater, som jeg pleide å henge opp.
Jeg husker jeg hengte opp plakater for ‘Predator’, med Arnold Swartzenegger, (siden jeg var litt fan av han), ved siden av postkort fra Brighton, osv., over skrivebordet mitt da, på hoved-soverommet, i Leirfaret 4B da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tante Ellen tok med Pia, Rahel og meg, til et tivoli/marked, i en nabolandsby der, en helg.
Luftgeværene der nede, de ble omtrent aldri tomme for skudd, fant jeg ut.
Så jeg måtte vel ut med tilsvarende en hundrelapp, eller noe, tror jeg, uten at jeg vant så mye.
Så der betalte man etter at man hadde skutt, og ikke som i Norge, før man skøyt.
Så sånn var det.
Men men.
Jeg rappa vel også en Madonna-kassett, fra en salgsbod der, mener jeg.
(Slem som jeg var).
Det var ikke True Blue, men den som kom før den vel.
Med en sang jeg likte på, (som jeg ikke husker hva heter nå vel).
(Eller, den Madonna-kassetten, med ‘Get into the groove’ på, mener jeg at det må ha vært.
Men men).
Pia likte ‘Like a Prayer’, mener jeg.
Det var kanskje videoen, som hu likte.
Pia ble jo seinere sammen med en afrikaner, (Keyton).
Så det hu likte så mye, at hu grøsset vel, med den Like a Prayer-videoen.
Det var kanskje han afrikaneren, (eller negeren da), på korset, i den videoen, (tenker jeg nå).
Det er mulig.
Men men.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Pia hadde vunnet eller kjøpt en plastkopi av en digitalklokke, tror jeg.
Og tante Ellen hadde en ung mann som gjest, en kveld, som hun og Dieter grillet i hagen vel.
Og så hadde Pia og Rahel tullet med han gjesten.
For han spurte om klokken til Pia.
Det er ‘kvarts’, hadde Pia og Rahel sagt.
(Det tyske ordet for tull da).
Ja, jeg vet det er ‘quartz’, hadde han sveitseren sagt da.
Så da hadde visst Pia og Rahel ledd fælt da.
Fortalte de meg seinere.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Vi var også i en løvtre-skog der, nede i Aesch da, en dag, husker jeg, med tante Ellen da.
Så sånn var det.
Men men.
En dag, så skulle Rahel, Pia og jeg, ta en buss, for å besøke faren til Rahel, nemlig Reto Savoldelli.
Reto bodde en halvtimes busstur cirka, fra Aesch da.
Det var opp noen bakker osv., i samme retning som den løvskogen cirka vel.
(Altså i motsatt retning av Basel da).
Rahel dro i snora, på bussen, alt for tidlig.
(Uten at noen skjønte hvorfor hun gjorde dette vel).
Og Reto måtte kjøre å hente oss, ved en butikk, på en bakketopp, på veien dit da.
Så sånn var det.
Men men.
Reto bodde i en bygning, som var nesten som en borg kanskje.
Sammen med mange andre folk.
For det meste damer og unger vel.
Det var noen engelske unger der, og noen tysktalende unger.
En engelsk gutt, sa til en sveitsisk jente, om Rahel, at:
‘When Rahel’s not here, you say you hate her, but when she’s here, then you want to be her friend’.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Jeg fortalte til Rahel, hva han gutten hadde sagt, (eller jeg prøvde ihvertfall), siden jeg forstod engelsk da.
Den engelske gutten og den sveitsiske jenta, de var cirka på alderen til Rahel da.
Men Pia og jeg, vi ble ikke bedt inn der, eller noe.
Så vi var mest sammen med Rahel der da, siden hun var den eneste vi kjente der, for å si det sånn.
Pia og jeg hadde vel bare møtt Reto en gang før.
Da vi var sånn 4-5-6 år gamle vel.
En sommer i Nevlunghavn.
Da hadde Reto tryllet fram et kronestykke, til hver av oss, bak øret sitt, husker jeg.
I hagen til Ingeborg og Johannes.
Reto hadde vel da også minst en norsk dame med seg, mener jeg.
(Som altså ikke var tante Ellen).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Vi fikk heller ikke middag der, men Pia og jeg, ble kjørt tilbake til Ellen, av Reto.
En transvestitt, (var det vel), satt også på med Reto, inn til Basel, var det vel. (husker jeg), av en eller annen grunn.
(Men Rahel ble igjen og spiste hos Reto og dem da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på).
Ellen sa seinere det, at Reto hadde sagt til henne, at Erik og Pia var for unge, til å reise alene, inn til Basel.
Men så hadde Ellen sagt til Reto, (sa hun), at Erik var 17 år og Pia 15-16 år.
Noe sånt.
Åja, da er de gamle nok likevel da, hadde visst Reto sagt da.
Så sånn var det.
Så jeg følte meg nesten litt mobba der, siden jeg vel fikk høre det, at jeg så yngre ut, enn det jeg var da.
Jeg hadde litt komplekser for utseendet mitt, og at jeg var upoplær da, i klassen osv.
Og jeg hadde begynt å bruke hårgele og føne håret osv., som var moten, på 80-tallet.
Men jeg brukte noen ganger en vifteovn, istedet, må jeg innrømme.
Og hadde klart å få brent litt av håret mitt, den sommeren, må jeg innrømme.
Så jeg så nok ikke så smart ut.
Frisøren i Drammen sa, ‘er det sånne superkrøller det her eller’, når han så håret mitt, og klipte en ganske stor lokke av håret mitt bort.
(Men jeg svarte ikke noe, for jeg visste ikke hva superkrøller var.
Men men).
Når jeg kom hjem fra Sveits igjen da.
Før skolen begynte.
Så jeg fikk høre det, av en annen i klassen min, (som også het Erik vel, en fra Svelvik), det andre året på videregående, at jeg så ‘smart ut’, siden noe av håret mitt var kort, og resten langt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Hu Von der Lippe, (eller om det var ei annen venninne av Ellen), var med oss til Basel en gang, og prøvde en kjole, i en butikk.
Og spurte meg om hun så ‘gravid’ ut, i den.
Jeg svarte ikke noe.
Men hu gjorde kanskje det, hu så vel ut som om hu hadde litt gravid i den, vil jeg vel si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Den neste helgen, så var det igjen marked.
Men denne gangen i den neste landsbyen igjen, i retning Basel.
Hu Von der Lippe, (var det vel), skulle absolutt kjøre en berg og dal-bane, eller om det var parishjul, sammen med meg.
Og hu dama, (i 30-40-årene vel), hu klenga skikkelig, i den karusellen, husker jeg.
Så det var nok det nærmeste jeg kom sex, den sommeren, for å si det litt fleipete.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang, mens jeg stod og så på, at folk skøyt, på en skytebane, på et av de to markedene.
Så prata en sveitsisk mann, (som var der med dama si), til meg.
En kar i midten av 20-åra kanskje.
Men jeg skjønte jo ikke hva han sa, så jeg svarte ingenting.
En gang, som jeg gikk tur med Moses, inn til sentrum av Basel, like ved der Ellen bodde da.
Så sa en slakter, (var det vel), noe til meg, mens jeg gikk forbi slakterbutikken, med den bikkja da.
(Det var vel noe om at hunden luktet kjøttet, i butikken.
Vil jeg vel tippe på.
Men men.
Noe sånt).
Så sånn var det.
En annen gang, som jeg gikk tur, med Moses, til et godt stykke bortenfor den tennisklubben, hvor tante Ellen jobbet.
(Jeg gikk til et friområde der da).
Så sa ei dame, (i 20-årene vel), som var ute med sin hund, noe til meg.
Men jeg skjønte ikke hva hu sa.
Men jeg sa vel noe på engelsk.
Og da spurte hu vel hvorfor jeg ikke lot hunden gå løs.
Men jeg var ikke så vant med å ha hund.
Og tante Ellen hadde vel sagt at jeg skulle ha hunden i bånd, tror jeg.
Så jeg pleide å ha hunden i bånd, husker jeg, selv om jeg syklet med den, husker jeg.
Men det gikk greit, for den hunden var veldig snill, og gikk alltid sånn som jeg ville at den skulle gå da.
Så jeg ble litt trist, når jeg måtte dra fra den hunden.
‘Jeg kan putte den i lomma’, sa jeg til tante Ellen.
For det var et sånt uttrykk da, som folk sa, på Sande Videregående, mener jeg å huske.
Men men.
Jeg burde kanskje hatt en hund.
Hvis jeg hadde hatt en hund, da jeg bodde i Oslo, så hadde jeg sikkert blitt kjent med fler mennesker, enn det jeg ble der, (tenker jeg nå).
Så sånn er nok det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Rahel gikk vel på en Steinerskole, i Basel kanskje.
Jeg kan ikke si at jeg så noe til at hun hadde noen venninner, eller noe, da vi var der nede.
Men men.
Ellen har seinere sagt det, (på bestemor Ingeborg sin 80-årsfeiring, i 1997 vel), at hun pleide å ha store fester, med hundrevis av lokale folk, i hagen sin, hver sommer, i Industristrasse, i Sveits da.
Men jeg så ikke akkurat noe til det, da jeg var der nede.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Ellen het forresten Savoldelli ennå, da vi besøkte dem der, i Sveits, i 1987 da.
Enda hu hadde vært skilt, fra Reto Savoldelli, i mange år da vel.
Så det forholdet hennes, til han afrikaneren, Dieter, det var vel kanskje ikke så seriøst da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia ville gjerne bli der lengre.
Og Ellen sa vel også at hun ville det.
Men da det var en drøy uke igjen, til skolen vår begynte.
Og vi hadde vært der nede, i snart et par uker vel.
Så stakk jeg inn til et reisebyrå, i Basel, (som faren min hadde forklart meg).
Og booket hjemreisetidspunkt, på de returbillettene, som vi hadde fått, av faren vår.
Så det var vel cirka en uke igjen, til andre klasse, på videregående, startet, for meg, da vi kom tilbake til Norge igjen.
Ellen kjørte oss ut til flyplassen, i den franske nabobyen, til Basel.
‘You can’t do this to us we’re Americans’, hørte jeg at en amerikansk turist i 40-årene kanskje, brølte i en billettluke.
Pia prata noe dritt om han amerikaneren da.
Så sånn var det.
Pia og jeg, var vel de første som hadde dukket opp, ved gate-en, tror jeg.
Vi var i godt humør, etter en avslappende ferie vel.
(Det var jo fint vær, og mange varmegrader, så godt som hver dag vel).
Så plutselig så fikk vi en overraskelse, Pia og meg.
For vi la merke til det, at det var Anette Bøe, skiløpersken fra Larvik, som satt som den tredje personen, på et sete et stykke foran oss og til venstre, i avgangshallen.
Hun hadde nettopp vunnet VM-gull, (var det vel), i Seefeldt, eller noe sånt vel, vinteren før, var det vel.
Så hun var veldig kjent da.
Og det var jo også til faren hennes sin butikk, (Albert Bøe), at mora mi hadde sendt meg, for å kjøpe badehette, den gangen, i 1979 vel, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell).
Men det var ikke sånn at vi sa ‘hei’, eller noe.
Vi var i vår egen verden liksom.
Det var kanskje en mer avslappet stemning, der nede i Sveits, enn i Norge.
Det er mulig.
Så det var litt surrealistisk, å plutselig se Anette Bøe, sittende foran oss der.
Det er helt sikkert.
Søstera mi likte ikke det, at Anette Bøe, satt der, i en trang trikot, på underkroppen.
Det var nesten som en skitrikot kanskje.
Hun så litt billig eller horete ut, mente vel Pia, sa hun.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Det var noen sånne trange lille bukser, eller noe, med noe gult mønster på da, eller noe.
Så hu kunne kanskje nesten like gjerne ha gått naken.
Det er mulig.
Men men.
Så Pia og jeg, vi lot litt av Anette Bøe da, der vi satt, på flyplassen til Basel, i Frankrike.
Så sånn var det.
Og Pia klagde på at folk var så sure, når vi kom på flyet, fra Kastrup til Fornebu.
At nordmenn var værre enn sveitsere og sånn da, og at de klagde og oppførte seg dårlig da.
Noe sånt var det vel Pia sa.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men jeg husker det, at jeg syntes at skolen var viktig, på den her tiden.
For jeg gikk jo på Handel og Kontor, hvor man måtte få gode karakterer, hvert år, for å komme inn, på det neste årstrinnet.
Så derfor valgte jeg å dra hjem fra Sveits, litt før skolene startet da.
(For Pia skulle jo bare begynne i niende klasse, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Og vi hadde jo allerede vært hos Ellen, i nesten to uker vel, tror jeg.
Så det var nesten litt på tide, å komme oss hjem igjen og.
For det var jo vårt første besøk der og.
Og å bli der lenger, hadde kanskje blitt å utnytte gjestfriheten, til tante Ellen, vil jeg si.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg spurte vel forresten tante Ellen, (og dem), der nede, om hva danskene mente når de sa ‘s’gu’.
(Av en eller annen grunn).
Og da mente tante Ellen, at det ble som trønderne, som sa ‘sjø’, etter en setning.
Men det tror jeg er feil, har jeg tenkt i ettertid.
For jeg har funnet ut det, at ‘s’gu’, (som dansken sier), det betyr ‘så Gud’.
(Som i ‘det tror jeg s’gu’, som de sier i Danmark).
Mens det trønderne sier, ‘sjø’, det betyr vel ‘skjønner du’, tror jeg.
Noe sånt.
Hvis jeg ikke tar helt feil da.
Så sånn er nok det.
Hvordan det gikk, i andre klasse, på Handel og Kontor, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok.
Vi får jeg se om jeg klarer å få skrevet det kapitellet ganske snart.
Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.
Vi får se.
