Måned: oktober 2011

En gang, som jeg var med faren min til Drammen, før han møtte Haldis vel.

Så kjørte faren min innom Kafeteriaen, i Svelvik, på veien hjem.

Der begynte han å prate, med ei dame, som virka veldig lett på tråden.

Og som også virka ‘billig’ vel.

Kanskje det var mora til Eva Olsen, tenker jeg nå, mens jeg skriver.

Men men.

Eller kanskje ikke, hu hadde jo solstudio, i Drammen hu, og det tror jeg ikke at hu her dama hadde, for å si det sånn.

Hu virka litt som ei narkohore, fra Oslo kanskje, hu som faren min prata med, på Kafeteriaen i Svelvik da.

Hu spurte faren min, om hvor vi bodde, på Bergeråsen.

Jeg likte ikke hu dama da, så jeg sa ‘Henrik Ibsens gate’.

‘Å, har dere så fine gatenavn, uti der da’. sa hu kafeteria-dama da.

(Kafeteriaen i Svelvik, solgte også øl, og lå i samme bygget, som et hotell.

Så det var mer som et utested, enn en kafeteria, egentlig.

Og seinere, så fikk det utestedet navnet ‘Teriaen’, på slutten av 80-tallet vel.

Og det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg, hvor søstera mi og Cecilie Hyde, dro meg med, et par ganger, når jeg var på helgebesøk, hos Ågot, som førsteårstudent vel, i Oslo.

Så sånn var det.

En annen gang, som faren min kjørte innom Kafeteriaen, i Svelvik, før han ble kjent med Haldis vel.

Så prata han med en kamerat, fra Svelvik der.

Og han kameraten, han hadde en sønn, (husker jeg), som het Ivan.

Som vel også dukka opp på Kafeteriaen der, når faren min og jeg var der vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Når faren min og jeg, var inne i Oslo, for å levere køyesenger, fra verkstedet.

Så pleide faren min, noen ganger, å dra meg med, på en kinarestaurant, som lå like rundt hjørnet, for Saga kino der, mener jeg.

En gang, så bestilte jeg noe kyllingrett der, som jeg husker, at var veldig god.

Men når vi var der igjen, noen måneder seinere kanskje, så huska jeg ikke hva den retten het da, men så gjennom hele menyen mange ganger.

Så da kelneren spurte meg, om hvordan rett jeg ville ha.

Så visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

Så spurte de, om jeg ville ha ‘norsk kylling’.

Også fikk jeg en halv grilla kylling, eller noe, vel, og noen pommes frites kanskje.

Så sånn var det.

Men den kyllingretten, som jeg syntes at var så god, det var kanskje kylling i karrisaus, eller kylling i scwetzuan-saus, eller noe sånt.

Noe sånt.

Det fant jeg aldri ut, med sikkerhet.

Men hvis man hadde flaks, når man var på sånn kinorestaurant da, i Oslo, så kunne det hende, at man fikk en rett servert, som smakte veldig godt da, (vil jeg si).

(Uten at jeg akkurat husker hvilken rett det var.

Men men.

Så sånn var det).

En gang, like etter at jeg hadde flytta til faren min vel.

Så møtte faren min og jeg, onkel Runar, på Peppes Pizza, ved Solli Plass vel.

Så bestilte vi pizza da, og snakka med onkel Runar da, som kanskje gikk på tannlegehøyskolen enda, (eller hva han dreiv med i Oslo Sentrum.

Dette var vel på slutten av 70-tallet, må det vel ha vært.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Faren min hadde også ei dame til, i tillegg til Haldis, (må man vel si).

Det var ei som het Margrethe, fra Vestlandet vel, (hu prata ihvertfall dialekt).

Hu bodde ved Bislett Stadion, inne i Oslo.

Og jeg har vel skrevet om det, i et tidligere kapittel, at hu var i Hellinga 7B, en gang, som Pia og jeg, var på besøk hos faren vår, mens vi bodde, hos mora vår i Larvik.

Margrethe hadde da kjøpt med en pose Maarud Potetgull, (100 grams vel), med ost og løk-smak, til Pia og meg.

(Vi fikk en pose hver).

Pia og jeg, var vel bare 6-7-8 år gamle da, (eller noe), så vi klagde litt, siden ost og løk, det var en litt vel ‘voksen’ smak for oss, på den her tiden.

Vi var mer glad i Maarud Potetgull med paprika-smak.

Og så kom vel den med salt, på andre plass.

Men ost og løk, det var vel en litt for ‘sær’ smak, for Pia og meg, som var mest vant til vanlig norsk kost, vil jeg si.

Så sånn var nok det.

Men men.

Margrethe hadde vel også en søster, mener jeg.

Og en gang, etter at faren min ble sammen med Haldis.

Så skulle faren min på dansketur, med Margrethe.

Det var med Stena Saga, fra Oslo.

(Ihvertfall var det en eller annen ferge, som gikk mellom Oslo og Fredrikshavn.

Men det var ikke Holger Danske.

For den har jeg aldri kjørt med.

(Den likte ikke faren min heller, husker jeg.

Folk sa også det, om den båten, at ‘Holger Danske holder kanskje’.

Den båten gikk ikke for å være trygg, for å si det sånn.

Men men)).

Jeg lå i underkøya vel, (eller det må vel kanskje ha vært overkøya), mens faren min og Margrethe da, dreiv og ‘peisa på’, (mener jeg å huske ihvertfall), i underkøya da, på danskebåten.

Men men.

Så sånn var det.

På Damsgaard, i Fredrikshavn, så ble faren min sur, for at jeg ville kjøpe negerboller, (eller sjokoladeboller, heter det vel nå), husker jeg.

Men men.

Det var vel forresten søsteren til Margrethe, som kjørte oss til danskebåten, gjennom Oslo.

Hu kjørte ikke så sikkert, (sånn som jeg husker det), og de damene, de sleit fælt, med å finne en minibank, husker jeg.

Så dette var kanskje ikke så bra forberedt da.

Men jeg så et minibank-skilt, og det var til det som nå vel er DNB, på St. Hanshaugen, rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, i fra 1996 til 2004, (i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate), og i den banken har også kusina mi Heidi, fra Follo, jobba, rundt år 2000 vel, husker jeg.

(Selv om jeg aldri møtte henne der, men jeg ble fortalt dette vel, i begravelsen til bestemor Ågot, som vel var i år 2000, mener jeg.

Men men).

Så Margrethe og søstera, de var nok egentlig ikke fra Oslo nei, hvis man skulle dømme fra dialekten til hu Margrethe, og kjøringa til søstera da.

(Sånn som jeg husker det).

Men men.

Margrethe hadde mørkt hår vel, og en gang, så lå det et postkort, til faren min, hos bestemor Ågot, (faren min og jeg pleide å få posten dit, av en eller annen grunn), undertegnet med ‘M’, husker jeg.

Farmora mi Ågot, hu visste hvem Margrethe var husker jeg.

For en gang, så sa Ågot det, at faren min skulle heller ha valgt Margrethe, enn Haldis da.

Men men, bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Da jeg bodde på St. Hanshaugen, mellom 1996 og 2004, og jeg gikk bort på Bislett, på noen søndager kanskje, for å handle på 7-eleven der, eller noe, i Theresesgate vel.

Så hendte det, en eller to ganger, at jeg begynte å kikke på ringeklokkene, i bygårdene, rundt Bislett-stadion der, for å se om det stod ‘Margrethe’ på en av de.

Men jeg huska ikke nøyaktig hvor hu hadde bodd, på begynnelsen av 80-tallet da, (altså cirka 20 år tidligere).

Og jeg visste ikke etternavnet hennes heller, så jeg fant aldri ut om hu bodde fremdeles bodde på Bislett.

Hvis jeg hadde sett at det stod Margrethe, på en ringeklokke der, så er jeg ikke sikker på det, om jeg hadde ringt på.

Jeg hadde nesten ingen ting med faren min å gjøre, de årene jeg bodde i Oslo, (av grunner jeg skal forklare mer om i et senere kapittel).

Faren min var for eksempel ikke på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, en eneste gang, i løpet av de åtte årene, som jeg bodde der.

Og han var vel ikke på besøk, en eneste gang, i Ungbo-leiligheten, på Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde, i cirka fem år vel, før jeg flyttet til St. Hanshaugen.

Og det var fordi jeg hadde kuttet ut faren min, og ikke ønsket noe kontakt.

(Og jeg ønsker heller ikke nå å ha noe med faren min å gjøre lenger.

Det må eventuelt bli gjennom advokater, i for eksempel en omsorgssvikt-rettsak.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på).

Så sånn var det.

Men men.

Ole Christian Skjellsbekk, i klassen min, sa forresten noe jeg har skrevet notat om her, mens vi gikk på Berger skole vel.

Og det var, at han var på besøk, hos ei jente, som var alene hjemme, i Drammen, eller noe, vel.

Men så kom plutselig foreldra hjem, sa han.

Men hvem hu jenta var.

Og hvorfor han Ole Skjellsbekk, fortalte meg det her, det veit jeg ikke.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det hendte at faren min, var med å kjøre oss på fotball-laget, (Berger IL), til bortekampene, en 5-6 ganger kanskje, det første året cirka, som jeg spilte.

Dette var på Berger IL, aldersbestemte lag.

Jeg spilte vel en 10-15-20 kamper kanskje, hver sesong.

Og jeg spilte fra 1980 til cirka 1985 kanskje.

Så jeg spilte kanskje mellom 50 og 100 kamper, for Berger da.

Mest på midtbanen vel, og jeg var ganske tynn, (ihvertfall etterhvert), så jeg var en del reserve og, må jeg innrømme.

Men men.

Da jeg begynte å spille der, så ble vi vel kalt ‘Knøtter’.

Og da jeg slutta, (siden vi ikke klarte å stille lag, noe jeg skal skrive mer om seinere), så ble vi vel kalt ‘Gutter’.

Så sånn var det.

Jeg scorte vel tre mål, for Berger, tror jeg.

Det var et mål, mot et svensk lag, (fra like utenfor Gøteborg), som trener Skjellsbekk, kjente treneren for, og som vi derfor spilte mot, mens vi gikk på ungdomsskolen, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

Også scorte jeg en gang, mot et lag, fra ‘Dalom’, som hadde sendt tre lag, ned til Berger, en søndag vel.

Det var et håndball-lag, for jenter vel, som de sendte.

Så sendte de et fotball-lag, for gutter.

Og et A-lag, i herre-fotball da.

Og vi var vel de eneste, av Berger-lagene, som vant, tror jeg.

Det var fulle tribuner nesten, siden A-laget skulle spille etter oss.

Carl Fredrik Fallan, i klassen, erta meg, og sa noe sånt, som at jeg aldri scorte.

Noe sånt.

Jeg var vel venstre ving vel, og spilte nærme tribuene da.

Så fikk Ole Skjellsbekk ballen, og hadde bare en forsvarer, mellom seg og keeperen vel.

Jeg visste jo det, at Ole var den beste spilleren vår vel.

Så jeg skjønte det, at nå kunne vi klare å score.

For det var jo litt artig, at det var et lag, fra oppi ‘Dalom’, som vi spilte mot, og ikke for eksempel Selvik, som vi spilte mot to ganger hvert år, vanligvis vel.

Men men.

Så jeg løp alt jeg klarte da, på vingen.

Jeg sa vel ingenting.

Men Ole behøvde vel ikke å se opp, tror jeg.

Han visste vel at jeg kom til å løpe der.

For plutselig fikk jeg ballen, like foran mål, på venste side av målet da.

(Uten at Ole så opp engang vel).

Og det var bare for meg, å breiside ballen inn i målet.

Så leda vi 1-0 da, (og vant etterhvert kampen klart vel).

Så jeg sa ‘bra Ole’, og erta Carl Fredrik Fallan, på tribunen, litt tilbake da.

Dette med målscoringa, gikk kanskje litt til hodet på meg.

Så jeg ble bytta ut, litt seinere i kampen, sammen med Tony, (eller om det var kameraten hans, som het Frode vel), som gikk i klassetrinnet under meg, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, da.

Så sånn var det.

‘Takk for måla gutter’, sa trener Skjellsbekk da.

Jeg var litt flau, siden jeg ikke spilte så bra, i resten av kampen.

Så jeg varte ikke noe.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg scorte også en gang, på en corner, mot Vinn Sande, eller noe vel.

Også det målet var, da vi spilte på hjemmebane.

Alle de tre målene, jeg scorte, for Berger, var i det samme målet, det som vendte mot Bergeråsen, på Berger-banen, (heter det vel).

Jeg fikk ballen, etter en corner.

Jeg stod cirka på 16-meteren.

Odd Einar Pettersen, (som da hadde flytta til Berger, fra Nord-Norge vel), han kasta seg ned, sånn at jeg ikke traff han, med skuddet.

Så traff jeg tverrliggeren.

Og så fikk vi corner på nytt.

Og så skjedde det samme igjen.

Jeg fikk ballen på det samme stedet.

Odd Einar Pettersen kasta seg.

Og jeg skøyt nå et ganske lavt skudd, istedet, som gikk inn, i den høyre siden av målet vel.

(Og jeg mener jeg hørte at en trener sa det, at keeperen burde ha redda.

Men men).

Odd Einar Pettersen sa det, til meg, at ‘så du jeg kasta meg, så du det?’.

Jeg måtte innrømme at jeg så det, så han var engasjert da, må man vel si.

Selv om det kanskje var litt rart, at de spilletrekkene, etter begge cornerne vel, (som kom etter hverandre), vel var nøyaktig de samme.

Det var sånn, at jeg nesten sitter her, og lurer på om dette var konstruert, (og altså planlagt på forhånd), eller noe.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Per Furuheim, (storebroren til Thor Furuheim, som døde i den snøhule-ulykka, i hagen til Petter og Christian og dem, like etter at jeg flytta til Berger vel), han gikk også på fotballen.

Per Furuheim, han gikk i klassen over meg, på Berger skole, husker jeg.

En gang, som jeg satt på i samme bil, som Per Furuheim, på vei til en bortekamp, (mot Nordre Sande vel), så forklarte Per Furuheim, oss andre, som satt i den samme bilen, om hvordan han tenkte, når han prøvde å score mål.

Per Furuheim sa det, at han prøvde å tenke inni seg, ‘hvor er målet nå?’, før han skøyt, hvis han var i en trengt situasjon, (og kanskje ble forsøkt taklet, eller kanskje ble skjermet, av en forsvarer da).

For det er ikke alltid, at man har så god tid, når man spiller fotball.

Så hvis man skal begynne å speide, etter hvor målet er, osv., så tar det kanskje for lang tid, og man mister målsjangsen.

Dessuten så blir det vel som et overraskelsesmoment, hvis man bare skyter, uten å først se seg om, hvor målet er.

Så det må jeg si, at var et bra fotball-tips, fra Per Furuheim, (hvis jeg skal være ærlig).

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

(Per Furuheim sa også det en gang, på Bergeråsen, når jeg satt og venta, i bilen til faren min, mens han var inne hos mora hans, Ruth Furuheim, i Olleveien da.

At jeg hadde ‘gulere tenner’, enn han.

Dette sa han høyt, til noen andre unger, i Olleveien vel.

Det var antagelig fordi jeg drakk så mye Coca-Cola hver dag, og bodde alene, og derfor kanskje var litt deppa, og ikke hadde ork til å pusse tenna, at jeg fikk så gule tenner.

Det er mulig.

Men men).

Vi lærte ikke så mye fotballteknikk, som finter og sånn, når vi trente, med Berger IL.

Vi øvde på å dempe ballen en gang, husker jeg.

Og trener SKjellsbekk, studerte også hvordan løpsteknikk, som vi hadde, en gang, husker jeg.

Jeg fikk høre det, at løpsteknikken min var bra, men at jeg mangla litt ‘kjøtt på beina’ da, (siden jeg var så tynn), av trener Skjellsbekk da.

Ellers gikk det mye i jogging, rundt på Berger, de første treningene, hver vår, ihvertfall.

Og ellers var det mest fotballspilling egentlig.

På treningene.

Vi trente etterhvert bare utendørs, når snøen hadde smeltet, på Berger-banen, så vi ble aldri så utrolig gode, må man vel si.

Men men.

Vi hadde ikke noen hall, på Berger, som vi kunne trene i, om vinteren.

Det var bare gymsalen, på Berger skole, men der trente vi bare, når vi var Knøtter vel.

Det var vel for liten plass, seinere, når vi begynte å bli eldre, tror jeg.

Men men.

En gang, når jeg var reserve, på en hjemmekamp.

Så sendte hjelpetrener Røkås, (faren til Anders Røkås og han som kjøpte huset ‘vårt’ i Toppen 4, etter at foreldrene mine ble separert, i 1973 vel).

Han sendte meg ut på banen, uten å ha fått klarsignal av dommeren.

(Det var vel han som vanligvis dømte oss, på hjemmebane, en kar med hvitt hår vel, litt oppi åra vel).

Så sånn var det.

Jeg hadde fått instrukser, av hjelpetrener Røkås, om å si ditt og datt, til den og den, på laget vårt, om at vi skulle rokere om, på plassene vi spilte, på banen da.

I forbindelse med byttet da.

Men men.

Når Røkås sendte meg, ut på banen, så la dommeren plutselig merke til, at Berger dreiv med noe bytte-greier.

Og han blåste så frispark da, siden vi bytta spiller, (det vil si meg), på feil måte da.

Uten å si fra til dommeren først.

Røkås prøvde å signalisere til dommeren, i fem minutter kanskje.

Men dommeren klarte ikke å oppfatte det, at Røkås ønsket å foreta et bytte.

(Skjellsbekk var kanskje på ferie, eller noe, og derfor dreiv Røkås og bytta og leda laget da.

Noe sånt).

Men men.

Det som skjedde, var jo at da fikk det Sande-laget, (eller hva det var igjen).

De fikk frispark, kanskje 25 meter fra mål, eller noe, nede ved sidelinjen vel, (der Røkås hadde sendt meg inn på banen da).

Jeg gikk jo da, og sa fra, til de andre på laget, (mens jeg fortsatt hadde det Røkås hadde bedt meg om å si, til de andre spillerne, i huet da).

Så jeg fulgte ikke med på frisparket.

Men han som tok det frisparket da, (for Vinn sande, eller noe), han skøyt det, rett i hue på meg, mens jeg så den andre veien, og prata med noen folk på laget mitt da, om hvordan vi nå skulle spille, osv.

Så det var nesten sånn, som at dette var et ‘plott’, tenker jeg nå.

At dette var noe avtalte greier, mellom begge lagene og dommeren kanskje.

Jeg var jo fra Larvik, (eller hadde ihvertfall bodd der i noen år), så kanskje de tulla fælt med meg, i Nordre Vestfold, på grunn av det her da, at jeg også hadde bodd, nede i Søndre Vestfold.

Hvem vet.

Men men.

Jeg fikk ihvertfall ballen kjempehardt, i huet, fra bare ti meters avstand kanskje, og gikk rett i bakken da.

Jeg kom meg opp igjen, med en gang, og fortsatte å fortelle medspillerne mine, de instruksjonene, som trener Røkås hadde sagt da.

Mens både spillere og tilskuere og trenere og sånn, lo vel, av meg da, siden jeg fikk ballen i huet, og datt da.

Men det gjorde faktisk rimelig vondt.

Men det var ikke sånn at jeg besvimte, av å få den ballen, så hardt i hue.

Men det var ikke noe morsomt, for å si det sånn.

Jeg huska hva Røkås hadde sagt, så jeg visste hvor jeg var, for å si det sånn.

Men det var kanskje som å bli slått ned, i en boksekamp, kanskje.

Så den episoden var ikke noe artig, husker jeg.

Men men.

Før en annen hjemmekamp, så spurte jeg han banemannen, (en høy, slentrete kar vel, som bodde nede på Berger, i arbeiderboligene kanskje, og som var 4-5-6 år, eldre enn meg, kanskje), om når det var, som vi skulle møte opp, igjen.

Han sa et tidspunkt.

(For jeg var tidlig ute da).

Og det tidspunktet, var ganske lenge til.

Så jeg sykla bort, mot Berger Brygge vel, var det vel.

(For jeg likte ikke han banemannen, så bra vel, og det var ikke noen andre, som hadde dukka opp der enda, på laget da).

Bort mot Berger Brygge der, så var det noen gutter, (som ikke spilte på laget), som dreiv og fanga noen småkrabber, og tøffa seg med det, å ha de i kjeften, mens de levde.

Jeg var litt gira opp da, siden jeg skulle spille kamp.

Så jeg prøvde også det, å ha en sånn krabbe i kjeften, husker jeg.

Men men.

Og det gikk greit, den kløyp meg ikke i tunga, eller noe, heldigvis, (husker jeg).

Men men.

Så hang jeg borti der da, til det tidspunktet, som han banemannen, hadde sagt, nærma seg.

Men da jeg kom tilbake, til klubbhuset, så hadde kampen starta.

Så jeg fant drakta mi, (eller om jeg hadde hatt den hjemme), og skifta kjapt da, og løp ut på banen.

(For vi hadde hatt spillermøte, dagen før, eller noe).

Og jeg skulle spille høyreving, var det vel.

Men plutselig, etter 10 minutter kanskje, så ropte trener Skjellsbekk, var det vel, på meg da.

For da hadde visst Berger, hatt 12 spillere.

For når jeg ikke dukka opp der, til kampstart, så hadde trener Skjellsbekk da, (viste det seg), hivd innpå en annen spiller da, fra reservene vel, istedet for meg da.

Så det var litt ergelig, husker jeg.

Så mottoet er, ikke hør på han høye, slentrete banemannen, nede på Berger der.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, en sommerferie, så var fettern min Ove, på besøk, fra Follo da.

Dette var før fellesferien, (men i begynnelsen av skoleferien da).

Så det var sånn, at jeg skulle på den siste treninga, med Berger IL da, før fellesferien vel.

Og da, så hadde jeg også han Ove, på besøk, borte hos Ågot.

(Som var nesten som en lillebror for meg, på den her tiden, på begynnelsen av 80-tallet og slutten av 70-tallet da).

Så jeg syntes nesten jeg måtte ta med Ove da, ned på Berger-banen.

Så hørte jeg med treneren, (som enten var Skjellsbekk eller Røkås da.

HVis det ikke var Leif Moen, som var trener for oss, det første året jeg spilte på Berger vel).

Og da var jo dette i skoleferien, så det var bare seks spillere, medregnet Ove og meg, som hadde møtt, på trening da.

Så vi spilte tre mot tre da.

Og Ove og meg, og en Jebsen-sønn vel, vi spilte på samme lag da.

Vi tapte ganske mye.

Fordi Ove var vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.

Og han Jebsen-sønnen, han gikk i klassen over meg, (mener jeg).

(Thomas Jebsen het han vel, og han bodde, i et stort hus, like nedenfor Berger kirke der.

Jeg lurer på om det var i det huset, som farmora mi Ågot, jobbet som tjenestepike, på 1940-tallet, osv.

Men jeg er ikke helt sikker.

Det er mulig at det var i et annet gårdshus, som også var tilhørende Jebsen-familien, nærmere riksvegen der.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på).

Så fetteren min Ove, fra Follo, han har faktisk vært med på en fotballtrening, med Berger IL, (lilleputt, eller smågutt, eller noe sånn kanskje).

Og han trente da, sammen med folk, som var 2-3-4 år eldre enn han, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På en fotballtrening, med Berger IL, så var det sånn, at Eirik Lund, (storebroren til Ronald Lund, i klassen min, og tvillingbror av Arnt Lund), spente meg ned, tre ganger, bakfra, husker jeg.

Så det var ikke sånn finfotball, som det gikk i alltid, når man trente med Berger.

Det var kanskje litt unødvendig, mener jeg, å spenne meg ned tre ganger, når vi spilte på det samme laget.

Og det bare var trening.

Ei jente, som var med å trene, (Connie kanskje?), ropte et eller annet, den tredje gangen, som han Eirik Lund spente meg ned, når jeg hadde kommet meg forbi han, med ballen, ute på venstre vingen der da, mener jeg å huske.

(Hu unnskylde han Eirik LUnd vel, eller noe.

Men men).

Men han Eirik Lund, han hadde visst også sagt det, (ifølge noen i klassen min vel), ved en annen anledning, at han ikke kunne bli med på fotballtrening, siden ‘leksene kom først’.

Og det var ikke så populært, husker jeg, blant de folka, i klassen min, som bodde på Øvre.

(Hvor Eirik Lund også bodde, på den her tida).

De mente at Eirik Lund var barnslig vel, og at han sa det her, med en barnslig tone kanskje.

(Noe sånt som ‘ædda bædda, jeg kan ikke bli med på trening, for jeg har lekser, og leksene kommer først. Ædda bædda’.

Noe sånt kanskje?

Jeg hørte ikke hva som ble sagt, så jeg skal ikke si noe sikkert.

Men men.

Eirik Lund savna kanskje tvillingbroren sin, Arnt Lund, som var litt mer som en forretningsmann vel, enn Eirik, og som vel aldri var å se, på noen fotballtrening, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

Og Ronald Lund, i klassen min, han var vel heller aldri på noen fotballtrening, med Berger IL, tror jeg.

Så Eirik Lund skal ha det, at han nok var den av de tre brødrene, som var på flest fotballtreninger, ihvertfall.

Selv om han kanskje kunne ha sparka mer på ballen og litt mindre på beinet mitt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det).

På en av de første bortekampene, som jeg spilte, for Berger.

Mot Vinn Sande vel.

Så spilte vi ikke på en stor bane, sånn som de A-lagene spilte på.

Men vi spilte på en halv sånn bane kanskje.

(Siden vi bare spilte knøtte-fotball da, så var banen vi spilte på mindre da, for å si det sånn.

Og omgangene varte vel ikke i 45 minutter heller, som når A-lag spiller, men vi spilte vel kanskje i 20-30 minutter da, i hver omgang.

Noe sånt.

Men men).

Det ble jo skikkelig møljefotball, noen ganger, av å spille på så små baner.

Så en gang, som jeg fikk ballen, like utenfor straffefeltet vel, til Vinn Sande da.

Mens faren min stod langs sidelinja, og så på, husker jeg.

Så var det så tjukt, av Vinn Sande-spillere, mellom meg og målet.

Men jeg så at Thomas Jebsen, (var det vel), stod en god del bedre plassert.

(Han stod vel midt i straffefeltet deres, mener jeg å huske.

Selv om han også hadde noen Vinn Sande-forsvarere, mellom seg og målet vel).

Så jeg tok en sånn chip da, (heter det vel).

Og bare tok et sånt ganske følsomt spark, med innersiden av foten, under ballen, (som var i lufta da).

Sånn at ballen gikk i en bue, over to-tre Vinn Sande-forsvarere, og landa nesten på huet, til han Thomas Jebsen da.

Et par meter lengre fremme, i straffefeltet, til Vinn Sande da.

Men da ble faren min sur, tror jeg.

For han ble borte fra sidelinja, etter det sparket mitt, mener jeg å huske.

Men jeg hadde jo ikke noen andre, å spille til, så jeg måtte jo i det minste prøve, tenkte jeg.

Selv om Thomas Jebsen vel ikke fikk noe ut, av den sjangsen, (eller om man skal kalle det halv-sjangse).

Men men.

Så sånn var det.

Sesongen etter, må det vel ha vært.

For da spilte Christian Grønli, husker jeg, i det samme oppgjøret, nemlig borte, mot Vinn Sande.

(Og Christian var et år yngre enn meg.

Og det varierte, annenhvert år, om vi spilte på lag med de som var et år eldre, eller et år yngre, enn oss, på Berger da.

Så sånn var det).

Og da tok Christian Grønli, et spektakulært brassespark, helt ute på sidelinja, på den samme, lille fotballbanen vel, i Sande da.

Så sånn var det.

Og da husker jeg at trener Skjellsbekk fikk ros vel, og sa noen komplimenter, om sparket til Christian Grønli, ute på sida der, mener jeg å huske.

(Selv om det ikke ble målsjangse kanskje, ut av det sparket.

Men likevel.

Det var kanskje det eneste brassesparket, som folk fikk se, i Sande, det året.

Hvem vet.

Det var vel ikke vanlig kost, selv for A-lagene, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.

Men men).

Etterhvert, så slutta faren min å være med å kjøre, når vi skulle spille bortekamper.

Og da laget vårt, skulle til Gøteborg, for å spille et par kamper, mot det svenske laget, som trener Skjellsbekk, kjente treneren til, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

Så måtte jeg sitte på med Geir Arne Jørgensen, og dem, (som jeg hadde hørt, i 1979 vel, at faren min advarte Ågot mot, at jeg ikke burde ha noe med å gjøre), siden det var den eneste bilen, som hadde ledig plass.

Men men.

Det skal jeg skrive mer om seinere.

Men men.

Så sånn var det.

En gang, så husker jeg det, at faren min møtte en kamerat, nede på et hotell vel, i Tønsberg-traktene vel, og satt og prata der, i en time eller to vel.

Mens jeg var nede i kjelleren der, og så på et sånt Cowboy og kaktus-skytespill vel.

Og jeg ble så frista, til å spille det spillet, at jeg spurte kameraten til faren min, (var det vel), om å få en krone, til å spille på det spillet, når han var nede på do vel, og gikk forbi de automatene da.

Dette var vel på slutten av 70-tallet en gang, tror jeg, kanskje like etter at jeg hadde flytta, til faren min.

Jeg fikk ikke lov å få noen krone, av han kameraten til faren min.

Som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

Og jeg vet ikke hva faren min og han kameraten hans, prata om der heller.

men men.

Det var bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, like etter at jeg flyttet til faren min vel.

Så tok faren min meg med, når han skulle kjøre en Mercedes, for noen, gjennom Oslo.

Det var ikke en vanlig Mercedes, men en Mercedes E600, eller noe sånt, kanskje.

(Uten at jeg husker modellen så nøye.

Men dette var rundt 1980 vel).

Vi kjørte i faren min sin amerikanske stasjonsvogn da.

Og til en villagate, i Sandvika eller Lysaker, eller noe sånt vel, på grensen mellom Bærum og Oslo Vest kanskje.

Noe sånt.

Også kjørte vi vel den bilen, til faren til Rune Kraft og broren, på Furuset vel.

Noe sånt.

Også kjørte vel han faren til Rune Kraft, (som vel hadde fjernstyrt bil, mener jeg å huske og i kjelleren så hadde de TV, hvor ungene pleide å være da, og jeg husker også at jeg så et Ringenes Herre tegneserie-album, (med Gollum, osv), hos dem, på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet en gang vel. Men men. Så sånn var det).

Han faren til Rune Kraft, han kjørte oss vel tilbake da, (tror jeg det må ha vært), tilbake til det stedet da, i Oslo Vest eller Bærum, hvor amerikaneren til faren min stod da.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, som jeg var med faren min, så så jeg også på en dame-fotballkamp, uti der.

Men jeg husker ikke navnet på hjemmelaget.

Og jeg spurte om navnet på bortelaget, men det visste ikke hu tilskueren, som jeg spurte.

(Dette var vel helt på begynnelsen av 80-tallet, mener jeg).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, helt på begynnelsen av 80-tallet, en sommer, som jeg gikk ned til Haldis og dem.

Så satt faren min og Haldis, på verandaen, til Haldis.

I sola da.

Det stod et plaskebasseng, imellom verandaen og huset til Haldis.

Og oppi der, så satt Nina Monsen, (som var et år yngre enn meg), og Christell da, (som var to år yngre enn meg), helt nakne da.

Og plutselig så begynte de, å løpe bortover plenen, helt nakne, og så snu, og sette seg opp i bassenget, igjen.

Dette var før hverken Christell, Nina Monsen, (eller meg selv), hadde kommet i puberteten.

Så disse jentene hadde ikke antydning til pupper, og de hadde ikke fått hår på fitta, (som det vel heter).

De var kanskje 8-9 år da, og begge løp ut av bassenget nakne, i noen sekunder, annenhver gang.

Og så gikk de opp i bassenget igjen.

(Uten at jeg vet hvorfor de dreiv og blotta seg sånn.

Men men).

De lo og skrålte og hadde det morsomt da sikkert.

Jeg satt fullt påkledd, på verandaen til Haldis, og visste vel ikke hvor jeg skulle se vel, eller hva jeg skulle gjøre.

Så til slutt så gikk jeg vel bare hjem vel.

(Til Hellinga 7B, hvor jeg vel bodde ennå, da denne episoden hendte.

Så sånn var vel det).

Men men.

En gang, i løpet av det drøye året vel, som jeg var kamerat med Petter og Christian Grønli, før mora deres døde.

Tove Grønli døde i februar 1981 vel, som var det året jeg fylte 11 år, så dette skjedde det året jeg fylte 10 år, vil jeg tippe på.

Petter og Christian, de dro meg med, opp på Brekke gård, som var en gård, som lå oppå et fjellplatå, kanskje 20-30 meter over Drammensfjorden.

(Bergeråsen lå liksom mellom Brekke gård og Drammensfjorden da.

Hvis noen skjønner hvor Brekke gård lå da.

Brekke gård lå litt oppå fjellet, må man vel si.

Men men).

Når vi kom fram til Brekke gård, (hvor vi vel ikke egentlig hadde noe spesielt mål for turen, Petter og Christian bare dro meg med dit da).

Så var det en innhengning der, med to hester da.

Dette var enten ponnier, eller unge hester da.

Jeg hadde såvidt vært på riding, ved Tagtvedt, når vi bodde i Mellomhagen kanskje, (hvis det ikke var før dette også).

(Når jeg bodde hos mora mi da).

Og jeg kjeda meg kanskje litt der oppe.

Petter og Christian fortalte vel det, at de hadde ridd, på de hestene der oppe, tidligere.

Noe sånt.

Så jeg måtte nesten prøve å ri på de hestene, jeg og.

De hadde ikke sal på seg da, naturlig nok.

Men jeg klatra opp på gjerdet, til innhegningen, til de hestene da.

Og da, så syntes kanskje de hestene, at det var artig, med noen gærne gutter, som kom og besøkte dem.

For jeg slapp meg oppå den ene hesten, som stod ved siden av gjerdet da.

Og den hesten, den begynte å ri rundt, i den innhegningen der, med meg oppå da, klamrende med armene mine, rundt halsen, på den hesten da.

Den kunne jo ikke ri så fort rundt der, så jeg falt ikke av.

Men det som virka litt skummelt, det var det, at den andre hesten der, den gikk opp på bakbeina, og traff meg nesten med hovene på forbena, husker jeg.

(Selv om jeg ikke er sikker på, om den hesten var aggressiv, eller om den bare syntes at det var morsomt, at en gutt havna oppå den andre hesten der.

Det veit jeg ikke sikkert).

Men den andre hesten, den løp etterhvert bort til i nærheten av det ene gjerdet igjen.

Og da fikk jeg sjangsen til å gå av igjen da.

Like hel, utrolig nok.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så gikk vi litt rundt der, Petter, Christian og jeg.

Vi gikk litt rundt Brekke gård der da, litt vekk fra de hestene.

Også gikk vi tilbake til gården der, etter en halvtime kanskje, (eller noe).

Og da var en bonde på plass der, sammen med hestene.

(Jeg vet ikke om han bodde på Brekke gård der, eller ikke, det er jeg ikke sikker på dessverre.

Jeg hadde jo bodd i mange år, i Larvik og, så det veit jeg ikke dessverre).

Men da jeg bodde i Liverpool, fra 2005 til tidligere i år, så fant jeg tilfeldigvis ut det, i 2008, eller noe, kanskje.

At Haldis sitt pikenavn, var Brekke.

Men det var visst fra faren, som het Hans Brekke, eller noe vel.

(En kar fra Vestlandet vel).

Og ikke fra Berger vel.

Petter og Christian, de likte vel ikke Haldis så særlig, tror jeg, (etter at vel både Whiskey og Vodka, (to hamstere vel, og vel ikke marssvin, som jeg skrev vel, i et tidligere kapittel)).

Både Whiskey og Vodka, døde nede hos Haldis vel.

Jeg tror den siste av de, ble borte, en gang Pia var på besøk der, og jeg dukka opp der, for å besøke Pia vel, som vel var på besøk, fra mora vår, i Larvik.

Da lurer jeg på, (jeg mener jeg husker det, ganske vagt), at en av hamsterne, gikk løse, ved verandaen til Haldis, eller noe, vel.

Og jeg lurer på om ikke den siste hamsteren ble borte, mens jeg var der, for å snakke med Pia.

Men dette husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var.

Men men.

Men jeg vet ikke om Petter og Christian visste det, at Haldis het Brekke, til etternavn.

Da ville de kanskje ikke gått opp til Brekke gård, siden de vel ikke likte Haldis vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

En gang, så fikk jeg lov til å gå opp på loftet, (mener jeg det var), hos Haldis og dem.

(Sikkert av Haldis da.

Dette må ha vært rundt den tiden, like etter at vi var tilbake fra Jugoslavia, tror jeg).

Og jeg fant et sverd, (eller om det var to), oppå loftet til Haldis og dem da.

De sverdene var butte, i enden, så de var liksom ikke klare til ‘krig’ da.

Og de hadde ikke skarpe egg-er.

Men de var ganske spisse da, langs hele sverdet.

Og de hadde en klinke, som løsnet hele tiden, (sånn som jeg husker det).

Så de sverdene var ikke så forseggjorte vel.

Men men.

Men det sverdet så ganske kult ut, på veggen vel.

Og jeg fikk det sverdet, av Haldis vel.

Jeg lurer på om det sverdet, (eller om det var en kårde, eller noe), var et sverd, som Jan eller Viggo, hadde fått av faren eller stefaren sin, i Syden, eller noe, en gang.

Noe sånt kanskje.

(uten at jeg husker det helt nøyaktig).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Den gangen, rundt 1980 vel, borte hos Ågot, som Øivind sa det, at han hadde sagt til Gutta på Skauen, under krigen, at han ikke ville bli med dem, på skauen, siden han hadde sagt, (som han sa, mens jeg var i stua dems, i 1980 en gang vel), ‘jeg har kjærring og ungær jeg’.

Så sånn var det.

(Enda vel Øivind bare hadde et barn, nemlig faren min vel, under krigen.

Onkel Håkon ble vel født etter krigen, hvis jeg ikke tar helt feil).

Men det jeg glemte å skrive om vel.

Det var reaksjonen til farmora mi Ågot, da Øivind sa det her.

Og hu reiste seg opp av stolen da vel, (hvis hu ikke stod fra før), og neste ‘freste’, mot Øivind da.

Uten at hu forklarte det, om hvorfor hu gjorde det da.

Men det var kanskje noe de holdt tilbake.

Det er mulig.

Men men.

Noe de ikke ville prate om, som skjedde under krigen.

Hvem vet.

Farmora mi, Ågot, hu sa til meg, (utenom sammenhengen liksom), en gang, at ‘dem var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

Uten at farmora mi forklarte noe mer, om hva hu mente med det.

Men men.

Det skjønte jeg ikke, men jeg fikk meg ikke til å spørre heller.

For det var ikke vanlig, at Ågot prata sånn om krigen osv.

Og det var helt utenom sammenhengen liksom, så jeg ble kanskje litt paff da.

Men men.

En gang viste Ågot meg uoppfordret, et rasjoneringskort, som hu hadde hatt liggende vel, fra krigens dager da.

Man måtte klippe av en sånn liten kartong-bit, av det kortet, hver gang man kjøpte en pakke smør, eller lignende, i butikken da.

Sånn at ingen fikk kjøpe mer enn en pakke smør i uken kanskje.

Siden smør vel var mangelvare da kanskje, under krigen.

Så sånn var det.

Men Ågot forklarte meg ikke det, om hvorfor hu viste meg det her kortet da.

Men det var jo litt artig da, å se et sånn ekte rasjoneringskort, fra krigens dager.

Det er jo sant.

Så det var jo litt morsomt da.

Men jeg vet ikke om det var noen mer alvorlig grunn, som Ågot hadde, for å vise meg det rasjoneringskortet.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Det er mulig at vi tog toget forresten, da Petter og Christian var med meg til Larvik, for å besøke mora mi, i Jegersborggate, den gangen, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel).

For jeg mener at vi tulla litt, med en sånn vannkaraffell, som pleide å stå, i NSB sine togvogner, på Vestfoldbanen.

Passasjerene, hadde lov å hente seg et pappbeger med vann da, fra den karaffellen, under togreisen da.

Men jeg husker en gang, at noen andre unger, som var med meg til Larvik, og meg selv, tulla fælt, med den karaffellen.

Vi kjeda oss vel, og satt et beger som vi hadde drukket av, tilbake oppi den beholderen, for beger, sammen med de rene drikkebegerne da.

Og da vi fikk litt kjeft, husker jeg, av ei dame, som reiste med det toget da.

Dette var antagelig ganske nærme Larvik, for en god del passasjerer, gikk av i spesielt Tønsberg og Sandefjord da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som jeg var aleine hjemme, med Pusi, i Hellinga 7B.

Så leika jeg med barbermaskinen, til faren min.

Jeg hadde ikke noe skjeggvekst selv, på den her tida.

Men jeg tulla med Pusi, og prøvde den barbermaskinen litt på den katten da.

Og da var den barbermaskinen litt mer effektiv, enn jeg hadde regna med.

Så plutselig så hadde jeg barbert av halvparten av et av følehornene, til Pusi da.

Petter og Christian klagde vel, (mener jeg å huske litt vagt), og mente at det så dumt ut kanskje.

Men jeg syntes ikke at det gjorde noe da.

Og jeg tror ikke at katta syntes at det gjorde noe vondt.

Men men.

Så Pusi hadde et følehorn, (heter det vel), som var litt vel kort da.

Og det følehornet vokste vel ikke heller ut igjen, tror jeg.

(Hvis jeg ikke husker feil da).

Så sånn var det.

Men Pusi døde jo ikke så lenge etter dette.

Så om sånne følehorn vokser ut igjen, på katter, det tørr jeg ikke å si helt sikkert dessverre.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Når Pia bodde hos mora vår, i Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

Så gikk på Solberg skole, tror jeg, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Solberg lå vel litt nærmere Drammen, enn Stenseth terrasse, mener jeg.

(Selv om jeg aldri var på den skolen akkurat men).

Men det som skjedde, det var at ei jente, på den skolen, som Pia gikk på, uti der.

Hu dytta Pia ned av en snøhaug, (eller noe), en gang, på skolen, tror jeg.

Så Pia slo ut en tann.

Og hu måtte ha regulering da.

Så det var kanskje litt ergelig.

Jeg husker det, at faren min, han klagde på den tannlegen, som hu hadde.

Men hu fikk vel en ny tannlege, tror jeg, når hu flytta til faren min, (eller noe), og fikk flytta rundt på tennene i kjeften sin da, sånn at de så ganske normale ut.

Selv om hu vel mangler en tann der, hvis jeg ikke tar helt feil.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg var jo ganske ofte, oppe hos Petter og Christian og dem, i Havnehagen 4, på Bergeråsen, (før mora deres døde).

Og jeg husker at jeg så en del sport hos dem.

Da pleide det å være han Willy, (som var sammen med Tove Grønli da), og Petter og Christian, og meg, som så på sport da.

Jeg husker at jeg så et nyttårshopprenn der, (sikkert like etter at Pusi forsvant).

Jeg så også en cupfinale, i fotball på TV der, mellom Lillestrøm og Vålerenga, husker jeg.

Petter og Christian, (og vel muligens også Willy), holdt med Lillestrøm, men jeg holdt med Vålerenga.

Det var ikke noe spesiell grunn til det.

Unntatt en kanskje.

Og det var fra da jeg gikk på Østre Halsen skole, (i første klasse der), da jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen.

Da var det en jente vel, (hvis jeg husker riktig), i den klassen, som skrøyt av det en gang, til frøken, at hun hadde besteforeldre, som holdt til, i Lillestrøm da.

Og da bodde dem sånn til, at dem kunne se ned, på Åråsen, når Lillestrøm spilte, (husker jeg at hu jenta vel sa da).

Så da var det kanskje sånn, at dem bodde høyt oppe, i noen blokker, eller noe sånt, i sentrum av Lillestrøm da.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men jeg visste ikke hvem dette var, som hadde besteforeldre, i Lillestrøm.

(Jeg visste ikke, på den her tida, at Johannes sin slekt, var fra Leirsund, i nærheten av Lillestrøm vel.

Men men).

Så jeg syntes kanskje ikke at jeg kunne holde med Lillestrøm da, siden ei som hadde gått i klassen min, hadde besteforeldre der liksom.

Men men.

I den klassen, (eller om det var i den klassen jeg gikk i, året etter, på Torstrand skole).

Så var det ei jente i klassen, som hadde en onkel, i Sande, i Vestfold, (like ved Berger, hvor faren min var fra).

Og etter noen måneder, så sa vel hu jenta, at han onkelen, i Sande, hadde dødd, for han hadde fått traktoren over seg, (eller noe sånt).

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var det.

Petter, Christian, Willy og meg, vi så også noe håndball en gang, på TV, oppe hos Tove Grønli der da.

Det var vel en håndball-landskamp, for kvinner, mener jeg.

Og da sa han Willy det, at hu keepern til Norge, hu var fra Glassverket, (som ligger like før Drammen, hvis man kjører fra Berger/Svelvik og nordover, inn til Drammen da).

Og han Willy sa også det, at han hadde vært sammen med hu landslagskeeperen.

Så han Willy var kanskje fra Glassverket da.

Jeg ble vel kjent med Christian og Petter, i 1980, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Og mora deres døde jo i februar 1981.

Og dem flytta til faren deres, i Mexico da.

Så dette må vel ha vært under en håndballkamp, i 1980 vel, vil jeg tippe på.

Så hvis Norge hadde en håndball-keeper, fra Drammen/Glassverket, i 1980, så veit kanskje hu hvem han Willy er da.

(For jeg veit ikke etternavnet hans, eller hvor han er fra og sånn da.

Men så kanskje hu kan bekrefte det, hu landslags-keeperen, at disse navnene ikke er noe jeg dikter opp, eller noe.

Det er mulig).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Nå begynner klokka å bli halv et her, på hostellet.

Så selv om det er lørdag, så burde jeg vel kanskje slutte å skrive snart.

Jeg får se om jeg får skrevet mer i morgen.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Nå er det søndag kveld, og jeg har vaska klær i dag, osv., men jeg får se om jeg får skrevet noe mer her og, selv om klokka er mer enn 23 må, men jeg kjeder meg litt da.

Så sånn er det.

Like etter at jeg flytta til faren min på Berger, så hendte det jo, i begynnelsen, at jeg kjeda meg litt, siden jeg ikke kjente noen, på Berger og Sand.

(Bortsett fra fetteren min Tommy, som var mye yngre enn meg, og bortsett fra Geir Arne Jørgensen, som faren min advarte mot da).

Så en gang, på vei bort til Ågot, etter skolen.

Den første vinteren, som jeg bodde på Berger.

Så var jeg kanskje litt sur, fordi faren min ikke ville hente meg, på skolen.

Og siden jeg hadde en så lang skolevei, bort til Ågot, hvor det spesielt på de siste hundre meterne, kunne blåse skikkelig surt, sånn at vinden og ofte også snø eller snøføyke, kunne piske en i ansiktet da.

Så ofte når jeg kom inn i huset til Ågot, så så jeg nok ganske rosa ut i trynet, etter å ha gått ute i kulda, og fått juling av vinden og snøføyke osv. da.

Så sånn var det.

(Spesielt vinterne på begynnelsen av 80-tallet, var ganske ille, mener jeg å huske.

Selv om kanskje vinterne ble litt mildere etterhvert.

Det er mulig.

Men men).

Så en gang, når jeg så noen unger, som akte, ned den stien, som går fra mellom Hellinga og Gamlehjemmet der, og ned mot ved der Teskjekjærringa bodde, nederst i Havnehagen.

Så prøvde jeg kanskje å bli kjent med nye unger da, for jeg så en jente på min alder vel, som også akte der da.

Og det var storesøstera til Lille-Oddis, sånn som jeg har skjønt det seinere.

Og hu begynte å kryne meg, husker jeg, når jeg ikke ventet det.

Så hu har aldri prata noe med, i årene etterpå.

Hu gikk i klassen over meg vel, og jeg mener jeg fant henne på Facebook, da jeg bodde i Liverpool, og hu var på lebseklubb da, (sånn som det så ut for meg, ihvertfall), så hu var nok en guttejente da, må man nok si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og når jeg kom bort til Ågot og dem, så kunne dem se på meg, at jeg hadde lekt.

(Og blitt kryna da, eller hvordan dem skjønte at jeg ikke hadde gått rett dit).

Og jeg fikk vel nesten kjeft vel, fordi jeg hadde lekt litt, for jeg gikk den ganske lange veien, bort til Sand da.

Men der kunne jeg jo ikke leke med noen, for faren min advarte mot den og den da, (hørte jeg at han sa til Ågot, en gang, en av de første dagene jeg bodde på Berger vel).

Og det var litt kjedelig, å bare leke med Tommy og, for å si det sånn.

Så jeg prøvde nok å bli kjent med nye folk da.

Det var nok ikke det at jeg syntes det var så artig å ake.

Det var nok mer det, at jeg syntes det var litt lang skolevei kanskje, som jeg hadde.

(Jeg hadde jo lengst skolevei, av alle på Berger skole, hvis jeg ikke tar feil).

Men men.

Så sånn var det.

Men hvorfor hu storesøstera til Lille-Oddis, (de bodde i Leirfaret, i noen trygdeboliger der vel), plutselig begynte å kryne meg, nederst i akebakken der, like ved der Rolf Stenberg og dem bodde vel, (en som hadde ei datter med rødt hår, som gikk i klassen over meg vel).

Det vet jeg ikke.

Men jeg kan ikke vite alt.

Men men.

Så sånn var det.

Den første 17. mai, som jeg bodde på Berger.

Så var jeg tidlig oppe, for jeg var bare ni år da, og syntes at 17. mai var artig.

Så jeg hadde funnet 17. mai-programmet, borte hos Ågot kanskje.

Og jeg gikk opp på Øvre, for å se på musikk-korpset, som liksom vekte opp Bergeråsen da, om morgenen, på 17. mai.

Ole Christian Skjellsbekk, (han som liksom var ‘sjefen’, i klassen min), han var i skolemusikken, husker jeg.

Og han kjente meg igjen, der jeg stod som ensom tilskuer vel, i hoved-bilveien da, (jeg husker ikke hva den veien heter igjen), opp til Øvre.

Så Ole sa ‘hei’, til meg, (var det vel), mens han gikk som musikant, i musikkkorps-toget da.

Om morgenen, på 17 mai, 1980 vel, oppe på Øvre da.

Så sånn var det.

Men men.

Men jeg syntes det var litt flaut, året etter.

At jeg hadde tatt av sånn, på 17. mai, året før.

Og at jeg hadde vært den eneste tilskueren, til musikk-korps-toget da, om morgenen, på 17. mai, på Bergeråsen, i 1980.

(Ihvertfall der hvor jeg stod).

Så året etter, så maste jeg meg til det, å få lov å dra til Larvik, på 17. mai.

For jeg syntes det, at 17. mai i Larvik, var mer artig da, siden det var mere folk og sånn.

Larvik er jo en by, og Berger er jo bare en landsby kanskje, (må man vel si).

(For å være litt slem mot Berger.

Men men).

Det var et problem med dette, og det var det, at mora mi bodde på Stenseth Terrasse, i Drammen, på den her tiden.

Men jeg hadde jo en kamerat, i Larvik, som het Frode Kølner.

Og jeg fikk lov til det, å bo hos dem, i 17. mai-helgen da, i 1981, tror jeg det må ha vært.

Og jeg gleda meg fælt til det her da, og prøvde å spare sammen masse mynter, som jeg liksom skulle ha det morsomt for, nede i Larvik da, mens jeg feira 17. mai der da.

Og vi fikk utdelt noen mai-blomster, på Berger skole, av klasseforstander Allum vel.

Og den vanlige prisen, for sånne mai-blomster, til å ha i grillen, på biler, den var fem kromer.

Men jeg tenkte bare på å få penger, til å bruke, i Larvik.

Så jeg sa det til onkel Håkon, at de kosta 7.50.

Så solgte jeg en mai-blomst til onkel Håkon da.

Men han ga meg ikke noen penger.

Så dette hjalp ikke noe, på mitt 17. mai-budsjett.

For onkel Håkon skulle betale seinere, eller noe, da.

Så sånn var det.

Men men.

Så dro jeg med toget vel, ned til Larvik da.

Jeg hadde fått fri, av klasseforstander Allum, en ekstra dag.

Og da, så ble jeg med Frode Kølner, ned på Torstrand skole da, i Larvik, på 16. mai, i 1981, må det vel ha vært.

Men Frode Kølner, han gikk jo i parallell-klassen min.

Så Frode, var det vel, foreslo det, at jeg skulle bli med min gamle klasse, den dagen.

Og så havna jeg i tre skoletimer da, (eller noe), i min gamle klasse, på Torstand skole, hvor jeg gikk i andre klasse da, i skoleåret 1978/79, og litt av tredjeklasse, (fram til oktober vel), i skoleåret 1979/80, da jeg flytta til faren min.

Så jeg gikk altså også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole.

Så det var artig.

Men men.

Så jeg gikk andre klasse, på Torstrand skole.

Også gikk jeg fra cirka 20. august ta, til cirka 15. oktober kanskje, (altså i cirka to måneder), på Torstrand skole, i tredje klasse.

(Før jeg flytta til faren min på Berger da.

Og i første klasse, så gikk jeg jo på Østre Halsen skole).

Også gikk jeg også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole, nemlig 16. mai 1981 da.

Så sånn var det.

Men men.

Dette var den klassen som Atle Farmen, (som var så god i fotball, og som jeg foreslo for mora mi, å oppfalle min halvbror Axel, som ble født i 1978 etter, da vi bodde i Jegersborggate, (da mora mi spurte), siden jeg trodde at Axel ville bli god i fotball da, hvis han het Atle, siden Atle Farmen var best i klassen vår, i fotball da. Så sånn var det).

Atle Farmen, er nå direktør, i Mars Norge vel, har jeg funnet ut, da jeg bodde i Liverpool, og jeg har kontaktet han, angående om det er greit, at jeg fra min nettbutikk, (Godtebutikken.net), selger m&m’s til Norge. Men han har ikke svart. Men men.

Sølvi, som var venninna til søstera mi, Pia, gikk også i den klassen.

Og en som het Kai da.

Vi hadde kosetimer, siden det var dagen før 17. mai.

Og den klassen hadde fått tilbake hu lærerinna, som dem hadde, i 2. klasse.

(Og hu som var streng mot meg, i begynnelsen av 3. klasse, hu hadde altså slutta da, sånn som jeg skjønte det.

Hu hadde bare vært en vikar.

Hva vet jeg).

Men men.

Kai, han tulla med meg, og syntes kanskje det var artig, at en som slutta i 3. klasse, og flytta til faren sin, nesten ti mil unna, (og til en annen del av Østlandet, må man vel si), plutselig kom tilbake, en dag, dagen før 17. mai, skoleåret etter.

Så Kai lo og tulla med meg, mener jeg å huske.

Han var kanskje klassens klovn eller skøyer, eller noe.

Det er mulig.

Så jeg reagerte på tullinga til han Kai da, og når jeg fikk i oppgave, å tegne en tegning, på tavla, i en av kosetimene.

Så skreiv jeg ‘Kai’, under den tegningen, av et troll, eller et monster, (eller hva det var igjen, som jeg fikk i oppdrag å tegne).

På Torstrand skole, så satt jo alle helt pent, på rekke og rad, på pultene sine.

Og folk satt ikke sånn ‘hulter til bulter’, og i grupper, sånn som vi gjorde, i klasserommet vårt, på Berger skole.

Og frøken slo med en gang ned, på det, at jeg skreiv ‘Kai’, på tavla.

For det var erting da, og det ville de ikke ha noe av, på Torstrand skole, sa hu frøkna da.

Så sånn var det.

Så jeg klarte altså å få kjeft av frøken da, i en kosetime, på en skole jeg egentlig ikke gikk på lenger, 16. mai 1981 da.

Så det var jo bra prestert, for å si det sånn.

Men men.

I Larvik, så var det populært, (lærte jeg vel av Frode Kølner), å ta et sånt rør, som var på noen plast-kleshengere, og bruke det røret, som spytterør, for erter da.

Det skulle ikke være hermetiske erter.

Men tørkede erter, som man fikk kjøpt ganske billig, i esker, i matforretningene da.

(Det kosta kanskje fem kroner for en eske tørkede erter, eller noe).

Dette hadde jeg vel ikke lært om på Berger, så dette var nok noe ‘Larvik-greier’.

Men men.

Frode lærte meg også et annet triks.

(Det med ertene var kanskje en annen gang).

Og det var å fylle vann i ballonger.

Og så kunne man kaste de da.

Så sånn var det.

Jeg sov oppe i andre etasje, i huset til Frode Kølner og de.

(Frode og foreldrene, de hadde sine soverom i første etasje da.

Men Frode hadde også et slags leke/gjeste-rom, i andre etasje da, med utsikt til Larvik sykehus, blant annet.

Så sånn var det).

17. mai, så våkna jeg av det, at noen gutter, spyttet erter, på vinduet til rommet ‘mitt’.

Frode og jeg, hadde jo laget vannballonger, dagen før.

Så jeg heiv naturlig nok, (må man vel si), et par vannballonger, etter de her rakkerungene da.

(Som jeg lurer på om kan ha vært Oskar og noen andre gutter.

Men dette husker jeg ikke helt sikkert.

Men det var bare et navn jeg tenkte på om det kunne være nå.

Jeg kjente jo han Oskar, fra da jeg bodde i Jegersborggate.

Men det var jo et par år tidligere, for å si det sånn.

Men men).

Faren til Frode Kølner, ble sinna og sur, siden det lå ballongrester og vann som fordampet, på fortauet, utenfor huset deres.

Så sånn var det.

Så jeg fikk vel skylda for det her.

Selv om det med vannballongene vel var Frode Kølner sin ide.

Og selv om det var noen rakkerunger som hadde startet denne ‘krigen’, ved å vekke meg, med å spytte erter, på vinduet, i det romme jeg sov på da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Frode og jeg gikk også rundt, med vannballonger, i Larvik sentrum da.

Frode hadde sagt noe om russ og russekort og sånn kanskje.

Jeg var kanskje litt høy i hatten, siden jeg hadde flytta til faren min.

Så da jeg så en rødruss, like nedenfor postkontoret, i Jegersborggate, så kasta jeg en vannballong, etter han russen og en kamerat da.

(Enda jeg bare var ti år.

Og han russen nok var atten år da.

Men men).

Han rødrussen begynte å løpe etter meg, ned til en urmaker det, og så over gata, til ved en bank, som lå på høyre siden av Larvik Torg, når man stod vendt mot DNC-bygget.

Noe sånt.

Så tok han russen igjen meg da, og dunka huet mitt i asfalten mener jeg.

Noe sånt.

Men men.

Før han stakk igjen.

Så da følte jeg meg ikke så veldig smart, for å si det sånn.

Jeg fikk kjeft av frøken og fikk bank av en rødruss, og faren til Frode Kølner ble også sur på meg.

Men men.

Så sånn var det.

Men problemene var ikke ferdige med dette.

Faren min henta meg i Larvik, tror jeg.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg satt på med han, tilbake til Berger da.

Og faren min begynte å klage på det da, at jeg hadde tatt for mye penger, for en 17. mai-blomst, fra onkel Håkon da.

(De hadde funnet ut at den vanlige prisen var fem kroner da.

Men jeg trodde kanskje at det var lov å prøve å tjene litt penger, for seg selv og da, og slå på noen prosenter fortjeneste, til seg selv da.

Jeg gleda meg jo så mye, til å være i Larvik, på 17. mai.

Kanskje fordi jeg syntes det var morsomt, i Larvik på 17, mai, den gangen som jeg gikk på Østre Halsen skole, og vi gikk hele veien, fra Halsen til Bøkeskogen, i Larvik.

(Selv om rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde den samme dagen da.

Men men.

Så sånn var det).

Faren min, trua i bilen, med at han skulle si fra, til skolen, om at jeg hadde tulla, med mai-blomst-prisen da.

Jeg begynte nesten å grine, og sa at han ikke måtte gjøre det.

Og det gjorde han vel ikke heller, tror jeg.

Og neste gang, som jeg prata med onkel Håkon, borte på Sand, en dag eller to etter det her kanskje da.

Så ga onkel Håkon meg en fem-kroning, for den mai-blomsten da, sammen med en sur mine eller kommentar kanskje da.

Så sånn var det.

Men men.

Så det var siste gangen jeg gadd å selge maiblomster, for å si det sånn.

Men men.

Og siste gang jeg la på for kjente vel.

Eller hva man skal kalle det.

Så da dreit jeg meg ihvertfall ut skikkelig, må man vel si, den 17. mai-helgen der, som vel var 17. mai-helgen 1981 vel, hvis jeg husker riktig.

Så sånn var det.

Men men.

Mora mi flytta jo etterhvert, tilbake til Larvik og Jegersborggate igjen, etter å ha bodd i Stenseth Terrasse der, i ihvertfall et år vel.

Noe sånt.

Og en gang, som jeg var i Larvik, (enten hos mora mi eller hos Frode Kølner), så sa Frode Kølner det, at det hadde flytta inn noen folk, i et hvitmalt trehus vel, like ovenfor lekeplassen vår der, (ved de blokkene), som var ville og forfærdelige da.

Eller noe.

(De må vel ha vært naboene til hu Lillan da, tror jeg.

Og de bodde liksom mellom lekeplassen, (utafor de blokkene), og Falken da.

Så sånn var det).

Så jeg begynte jo da å kjegle, med ei jente, som bodde i det huset.

Vi krangla fælt.

Sånn at Frode Kølner hørte det, tror jeg, og dukka opp fra huset sitt, på hjørnet av Trygves gate da.

Hu jenta, (som Frode hadde sagt at var så gæern da).

Hu kalte vel meg et skjellsord da.

Så svarte jeg, ‘tror du jeg er et speil, eller’.

(At hu trodde jeg var et speil, og så seg selv i speilet.

Og kalte seg selv noe dumt da.

Noe sånt).

‘Ja’, sa hu jenta da.

Og vi syntes vel kanskje begge at vi hadde vunnet krangelen/diskusjonen.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Berger, så skjedde det også noe rart, når jeg besøkte onkel Håkon og dem.

Jeg satt vel på rommet til Tommy, og Lene var også der.

Plutselig så hoppa Tommy, (som er 4-5 år yngre, enn Lene vel), på Lene, og fikk henne ned i gulvet.

(Lene, som er døv, smilte fælt, husker jeg, mens dette foregikk, så hu syntes nok at det var morsomt, tror jeg.

Og de hadde nok gjort det her før og, tror jeg.

Men det var ikke sånn, at jeg var så ofte oppe hos Tommy og dem.

Ihvertfall ikke etter det her).

Tommy satt oppå Lene.

(Jeg kan vel kanskje ha vært 10-11-12 år, da det her skjedde.

Lene må vel også ha vært 10-11-12 år da.

Og Tommy, 4-5 år yngre da.

Så han var vel 6-7 år kanskje.

Noe sånt).

Det som skjedde, var at Tommy satt oppå Lene, (som lo og smilte), på gulvet, på rommet til Tommy da.

(Var det vel).

Tommy rev av plagg etter plagg, av Lene.

Og Lene lå tilslutt kliss naken, på teppet, med Tommy oppå seg da.

Dette ble litt rart, for meg, så jeg gikk bare hjem, (ganske sjokkert vel).

(For jeg hadde jo slutta med sånn her, etter det som skjedde, da søstera mi satt rompa i været, foran meg, og ville at jeg skulle stikke tissen min inn i fitta hennes, (må man vel si), et par år tidligere da).

Så jeg bare gikk hjem, og det var vel siste gangen, at jeg dro for å besøke Tommy, tror jeg.

(Og det var ikke sånn, at jeg var ofte hos Håkon og dem.

Og hvorfor jeg var her, den her dagen, det veit jeg ikke.

Kanskje jeg hadde blitt invitert ditt, eller gått dit etter at mora til Petter og Christian døde.

Det er mulig.

Men men).

Håkon hadde forresten innredet et elektronikk-verksted-rom, under luka opp til loftet der vel, som var i et lite rom da.

Der hadde han loddebolt og sånn da.

Jeg spredde vel det, til folk i klassen vel.

(Kanskje det var Ole-Tonny Bergum, som døde i en bilulykke, noen år seinere.

Det husker jeg ikke helt sikkert.

Men men).

Så jeg sendte ihvertfall noen unger, på Bergeråsen, til onkel Håkon da, med ødelagte elektronikk-ting da.

Siden at Håkon var så flink med elektronikk.

Men jeg fikk seinere høre det, at Håkon ikke hadde noe peiling, av Ole-Tonny, var det kanskje, (eller om det var en annen kar, som jeg hadde anbefalt, å kontakte onkelen min da, om et elektronikk-problem da.

Uten at jeg husker helt sikkert hvem det her var.

Men jeg husker at jeg fikk en dårlig tilbakemelding, på elektronikk-kunskapene til onkel Håkon, ihvertfall.

Men men.

Kjetil Holshagen sa også det, seinere på 80-tallet, at Håkon ikke hadde så ‘peiling’, på elektronikk.

(Enda han bygget seg en egen hytte, på tomta si, til å ha som elekronikk-verksted.

Og hvor jeg ble invitert for å se da, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

Og da hadde jeg med en kamerat, som het Kjetil Holshagen, som også hadde elektronikk som hobby da.

Og da viste onkel Håkon oss et osiloskop da, (het det vel), som han hadde i den nye hytta si da, i hagen, i Havnehagen der.

Men mens vi gikk gjennom hagen til onkel Håkon, i retning av Leirfaret da, så kom Kjetil Holshagen med noen gloser da, om at Håkon ikke hadde så god peiling, på elektronikk da.

Men en nyttårsaften, så husker jeg det, at onkel Håkon skrøyt av, at han hadde fiksa hårføneren, til nabokona.

Den hadde vært full av hår da.

Som onkel Håkon hadde fått fjernet da, og så hadde hårføneren til nabokona virket igjen da.

Så sånn var det.

Men en som har skikkelig peil, på elektronikk, han ville kanskje ikke ha skryti så mye, av å ha klart å skru opp og rense en hårføner liksom.

Det er mulig.

Men men.

Men i huset til Ågot, så stod det jo 10-12 radiorør-radioer da, fra 1930-tallet vel.

I et rom i kjelleren der da, på vei inn til matboden, til Ågot da.

(Radioer som jeg seinere har lurt på, om ble konfiskert av tyskerne, under krigen.

Og som kanskje har havna i huset til Ågot og Øivind, via omveier, eller noe kanskje.

Hva vet jeg.

Men men).

Men Ågot sa det, da jeg lurte på hva alle de radioene gjorde i kjelleren der, som guttunge, på 70-tallet.

At det var onkel Håkon, som ‘var så glad, i å skru på gamle radioer’.

Så sånn var det.

Men da jeg var i begravelsen til min fars onkel, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø, i Holmsbu, i år 2001 vel.

Så la jeg merke til en gammel platespiller der, for 78-plater vel.

Og så sa jeg til onkel Håkon, noe sånt som at ‘se den gamle platespilleren der da Håkon, den syntes vel du er artig’.

(For jeg huska jo det som Ågot sa til Pia og meg, på 70-tallet da, at Håkon var så glad, i å skru på gamle radioer da).

Men da mista Håkon helt fatningen, (heter det vel).

Og han gikk ut i naborommet, (hvor han Otto satt, som døde i 2005 vel, mens jeg jobba på Arvato sin Microsoft-aktivering, i Liverpool).

Og så hadde han en ‘chat’, med faren min og onkel Runar da, i naborommet, fordi jeg kom med den kommentaren, mener jeg, at det nok må ha vært.

Og da prøvde Runar og faren min, å roe ned Håkon vel.

Så Håkon ble skikkelig hissig, (vil jeg si), når jeg prata til han, om den gamle platespilleren, til Idar Sandersen da.

Så sånn var det.

Så Håkon har kanskje blitt lei av hobbyen sin, av å skru på gamle radioer, osv?

Eller er det sånn, at dette bare var noe Ågot sa, (for å være artig), siden Håkon ikke er glad i gamle ting, men kanskje er litt ‘småpedo’, (han er ofte litt ‘på’ unge jenter, sånn som jeg kan huske det. Og Pia sa engang, at han hadde vært siktet, for å ha misbrukt ungene til Lene, da de var små. Dette sa vel Pia, da vi kjørte til begravelsen til Ågot, i år 2000 vel. Men men. Men Tommy sa at det ikke var sant, at Håkon hadde gjort noe galt, mot ungene til Lene, husker jeg. Men men).

Hvem vet.

Jeg får se om jeg får skrevet noe mer på dette kapittelet, i morgen eller noe.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.