Måned: november 2011

Jeg hadde jo fått bare firere og femmere, skoleåret før, på Sande Videregående.

Og det første året på videregående, så hadde jeg jo fått tre seksere, og resten firere.

Så jeg hadde som mål, å få bare fem-ere, dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.

(Ihvertfall før jeg begynte å jobbe 3-4 vakter i uka på CC Storkjøp).

Men men.

Jeg prøvde å være konsentrert og følge skikkelig med, i timene, og i en Org.-time, (var det vel), så begynte klasseforstander Karlsen å kjefte på meg, fordi jeg hadde ‘fyrstikkøyne’, som han sa.

Og i en annen time, noen måneder seinere, så kjefta han på meg igjen, fordi han ikke tålte at jeg drakk så mye av cola-flaska, i timen, var det vel.

(Enda det liksom var lov å drikke brus i timen da.

Men man skulle ikke drikke brus på den måten som jeg gjorde det da, forstod jeg).

Men Karlsen hadde jo et vanskelig år, sånn som jeg skjønte det, på hva som ble sagt, av folka i klassen, i friminuttene.

Med skillsmisse og det hele, så hvordan han klasseforstander Karlsen vanligvis var, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi hadde også en lærer i sos.-øk., som het Herbjørnsen, og som Magne Winnem kalte for ‘Herbie’.

Han kom rett fra næringslivet tror jeg.

Det var vel hans første år som lærer, tror jeg.

Han hadde et ordtak, som het at ‘løgn trenger mange ord’, og han likte ikke at vi skrev for lange svar, på oppgavene da.

Men hadde en liste med stikkord, som han rettet prøvene våre etter da.

Og vi måtte også kjøpe en næringslivsavis i uka, og skrive kommentarer om finansnyheter da.

Så vi hadde også en egen prosjektoppgave, i Sos.-Øk. da, som kanskje ikke var nevnt på mønsterplanen, (eller hva det het igjen).

Men som Herbjørnsen ville at vi skulle gjøre da.

Jeg kjøpte de her avisene da.

Det var vel dette året at Dagens Næringsliv gikk over til å bli trykket på rosa papir, mener jeg å huske.

Noe sånt.

Jeg la avisene ved siden av peisen, i Leirfaret 4B.

Men jeg hadde et travelt år, så jeg satt oppe hele natta, før den prosjektoppgaven skulle leveres.

Men jeg ble ikke ferdig, selv om jeg satt oppe hele natta.

Så jeg måtte sitte hele formiddagen og, og kom på skolen, trøtt som en alke, helt på slutten av dagen, med den oppgaven da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang i gymmen, så skulle vi ha noe de kalte Cooper-test, tror jeg.

Jeg hadde aldri hørt om det før.

Men det viste seg at det betydde at vi skulle løpe langt oppi en åsside, som var bak Drammenshallen der da.

Vi fikk forklart hvor vi skulle løpe, men den forklaringa skjønte ikke jeg, som var fra Berger, noe særlig av.

Så jeg bare løp oppi der da, og prøvde å orientere meg, på de andre som også løp den her Cooper-testen da.

Så det ble liksom som både løping og orientering for meg, når jeg måtte ha den her testen da.

Så sånn var det.

Jeg var litt redd for å løpe meg bort, oppi lia der.

Så når Ole Skistad, (var det vel), og en som var greve vel, (hvis jeg husker det riktig), dukka opp, på vei ned, fra ‘endestasjonen’ igjen da.

Så bare snudde jeg og hang meg på dem, ned til Drammenshallen igjen, må jeg innrømme.

For jeg var litt redd for å gå meg bort, oppi lia, på Strømsø der, må jeg innrømme.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Vi satt på med Magne Winnem, tilbake igjen til skolen.

Og han stoppa ved Jernbanestasjonen, av en eller annen grunn.

Og da ville jeg gå ut for å tenne på en sneip som jeg hadde i røykpakka mi.

(Som jeg sikkert hadde sneipa i et friminutt da, eller noe).

Men da fikk jeg kjeft av Ole Skistad, (som også satt på med Winnem), siden jeg ikke klarte å vente, i så og så mange minutter, før jeg tente en røyk da.

Men det var vel mer det at jeg kjeda meg.

Jeg kunne sikkert ha venta med å tenne en røyk.

Men å sitte bak i en sånn liten bil med sånne storvokste Buskerud-gutter.

Det var grenser for hvor artig det var og.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Han som var greve, han husker jeg ikke navnet på.

Men han var fra Hemsedal, eller et annet skisted da, i Buskerud da sikkert.

Og han hadde visst dårlig rykte, hvis jeg husker riktig, fra sladeren i friminuttene, på Gjerdes Videregående.

Han var visst horebukk for Oslo-damene, oppi ski-bygda der.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Winnem hadde et ganske streit image, ettersom han var tillitsmann og hadde lappen og kledde seg ganske konformt, må man vel si.

Winnem sa, en av de første gangene, som jeg skulle sitte på med den Volvo-en hans, at ‘er ikke Volvo bilen for de intelektuelle da?’.

Så Winnem så nok på seg selv, (og vel også meg kanskje), som intelektuell da.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Seinere fikk jeg vite det, at han kun eide en fjerdedel, (eller noe), av den Volvo-en.

Han eide den sammen med sin far, (som jobbet i Statens Forurensingstilsyn, på Helsfyr vel), og sin eldre bror John og sin yngre bror Eivind vel.

Noe sånt.

Men Magne Winnem kunne også noen ganger være litt slapp.

Vi hadde begge to matte valgfag, for da var det enklere å komme inn, på høyere utdanning, etter videregående.

For mange akademier forlangte at man hadde det matte valgfaget da, for å få studere der da.

Men i Matte valgfag-timene, så måtte vi gå opp i andre etasje, på Gjerdes Videregående der.

Og Andre Willassen, fra Røyken, klagde fælt, på at han ikke skjønte noe.

(Hvis det ikke var Tim Jonassen, som klagde).

Og jeg hadde jo hatt 5-er og 6-er i matte, årene før.

Og på ungdomsskolen, så hendte det at jeg hadde ‘S’ i matte, i karakterboka, noen halvår.

Hvis ikke hadde jeg ‘m’.

Men dette skoleåret, så fikk jeg bare en ‘2’-er, i matte.

Jeg syntes at han mattelæreren, (som vel for eksempel Thorgills, fra CC Storkjøp, hadde hatt i matte, også året før, og derfor var vant til), var veldig ustrukturert.

Jeg var ikke vant med å gjøre så mye innsats, på skolen, for å få bra karakterer.

Så det var kanskje det som var problemet.

Men jeg syntes også at han mattelæreren pirka veldig mye, på matteprøvene.

En gang hadde jeg gjort en ørliten feil, når det gjaldt tegnsetting.

Og da fikk jeg bare et halv poeng, på mange oppgaver, istedet for to poeng.

Enda jeg egentlig hadde gjort det riktig da, syntes jeg.

Og det var et nytt pensum dette, med mengdelære, osv.

Og jeg hadde jo kjøretimer, jobbing på CC, russetid, og søstera mi og Cecilie Hyde, som flytta inn til meg, i Leirfaret 4B.

Samt langt reisetid, til skolen.

Så det gikk litt trått i de matte-timene, må jeg innrømme.

På toppen av det her, så hendte det ihvertfall en gang, at Magne Winnem fikk meg til å bli med å skulke mattetimene.

Og istedet dra opp til Gulskogen-senteret, for å kikke på klær.

(Som Winnem ville).

Jeg var ikke så hypp på å kikke på klær.

For det kunne jeg jo eventuelt kjøpe etter skoletid.

Men jeg var liksom fra Berger da, og der var det om å gjøre nesten, å tulle litt på skolen, husker jeg fra Berger Skole og Svevlik Ungdomsskole.

Så jeg syntes vel at jeg måtte bli med på den her skulkinga da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Grunnen til at den siste ledige plassen, i klasserommet, var ved siden av Andre Willassen, forresten.

Det fant jeg ganske fort ut.

Willassen hadde den værste ånden, som jeg noen gang har lukta, må jeg vel si.

Men men.

Tim Jonassen, fra Hyggen, fikk meg med, på å tulle litt med Willassen, en uke eller to før juleferien vel, i 1988 da.

Tim dro meg med på en bensinstasjon, hvor Sten Rune Nilsen, fra klassen min, på Berger Skole og Svelvik Ungdomsskole jobba.

(Jeg visste at Sten Rune jobba der siden at Espen Melheim en gang kjørte innom der for å fylle bensin, en gang han dro meg med til Drammen eller Oslo da, dette skoleåret.

Så sånn var det).

Tim kjøpte en tannbørste og en tube tannpasta, som han fikk pakket inn vel, på en eller annen måte.

Også fikk jeg jobben, med å snike denne gaven, oppi ranselen til Willassen da, siden jeg satt ved siden av han da.

Så sånn var det.

Jeg vet ikke om Willassen tok hintet, men Willassen var en del sammen med Winnem, som jeg var forlover for osv., seinere, og Willassen ble visst etterhvert populær blant damene, i Drammen, så jeg tror han begynte å pusse tenna annerledes, sånn at han muligens ble kvitt den fæle ånden sin.

Det er mulig.

Tim prøvde ihvertfall.

Og vi var kanskje litt slemme.

Men jeg var oppriktig lei av å lukte den ånden hans, i diverse skoletimer da.

Så sånn var det.

Så derfor ble jeg med på den her mobbinga av Willassen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Tim var også en morsom filur da, så det var også lett å bli med på det her da, når han foreslo å gjøre noe skøy da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem satt ved siden av Kjetil Johansen, fra Heggdal, (tror jeg det heter), ved Asker.

Magne Winnem drev visst nesten Kjetil Johansen til vanvidd, sånn som jeg husker det.

Disse satt bakerst i klasserommet, på den samme raden, som Willassen og meg da.

Kjetil Johansen tryglet meg, (må jeg vel si at han gjorde), om å få bytte plass med meg, siden jeg ble kamerat med Winnem da.

For Winnem var visst så slem mot Kjetil Johansen da, skjønte jeg.

Men jeg syntes det ble litt mye Magne Winnem da.

Det ble litt dumt, hvis vi gutta plutselig skulle begynne å bytte plasser sånn, syntes jeg.

(På tross av den dårlige ånden til Willassen).

Så sånn var det.

Hu Monika Ødegård, (fra Svelvik), som satt bak Willassen og meg, (og ved siden av Gerd Jorun Wik).

Hu flytta seg ganske raskt over på den motsatte siden av klasserommet, ved siden av to jenter fra Kongsberg, som het Trine og Hege vel.

Uten at jeg vet noe om hvorfor hu flytta seg fra plassen ved siden av Gerd Jorun Vik.

Hu sa ikke noe til meg om det.

Hu var en litt stille jente, hu Monika Ødegård, må jeg si.

På tross av at hu gikk på Markedsføringslinja.

En gang, så hadde jeg haika inn til Svelvik.

(En av de første skoledagene).

Og da kunne jeg ta den bussen, som var i Drammen rett før skolen startet.

For den bussen, den startet i Svelvik da.

Og da satt Monika Ødegård, på den bussen, og lot som at hu sov da, når jeg gikk forbi.

Så jeg tenkte at man må jo si ‘hei’ til de som går i klassen sin.

Så jeg ble litt irritert da, på Monika Ødegård, som bare satt der, med øya igjen da.

Så mens jeg gikk gjennom bussen, så krølla jeg sammen bussbilletten min, til en slags kule, og knipsa den, i trynet, til hu Monika Ødegård da.

Det var kanskje litt slemt gjort av meg.

Men jeg var litt irritert kanskje, siden hu hadde kommet inn på Gjerdes Videregående, ved å liksom flytte til tanta si, i Drammen.

Likevel tok hu bussen til skolen, fra Svelvik.

Så det med flyttinga til tanta i Drammen, det var nok bare tull.

Og jeg hadde jo ikke fått busskort ennå, noe som kanskje gjorde at jeg ble litt irritert da.

Og det ble jo litt pinlig syntes jeg, å sitte på den samme ‘vanlige’ bussen, som ei i klassen, uten å si hei liksom.

Da jeg møtte Lene Andersen, på bussen, skoleåret før, så var jo hu full av liv og prata nesten hele veien inn til Drammen vel.

Så jeg var ikke vant til å ta bussen sammen med damer i klassen som var så skye da.

Så det reagerte jeg litt på, når det gjaldt hu Monika Ødegård, må jeg si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Magne Winnem, han hadde kallenavn, for mange i klassen.

Gerd Jorun Wik, hun kalte han for ‘Gerdie’.

Og han sa det, et år eller to seinere, husker jeg, at hu spiste så mye sjokolade, på skolen, at rumpa ble breiere og breiere, for hver dag, husker jeg.

(Winnem satt jo bak Gerd Jorun, som ble sittende alene, uten noen ved siden av seg, nesten hele skoleåret.

Men døra til klasserommet var imellom dem da.

Så Winnem og Kjetil Johansen satt liksom for seg da, helt bakerst, i et hjørne.

Muligens også med et skap ved siden av seg.

Så jeg skjønner det, hvis de to fikk litt nok av hverandre.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Magne Winnem hadde også et kallenavn for Tim Jonassen, forresten.

Winnem kalte Jonassen for ‘Tingeling’, av en aller annen grunn.

Det skjønte jeg ikke så mye av, hvor Tim ble kalt det, men Winnem gliste vel kanskje litt da, når han sa dette kallenavnet.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg skrev at det var en slags greve, fra Hemsedal, eller noe, i klassen.

Han gikk på Markedsføringslinja, og satt litt bak, nesten midt i klasserommet vel.

En gang, som Ceclie Hyde, Thomas Bille og meg, gikk fra Bragernes Sentrum og bort mot CC vel.

(Kanskje fordi at jeg skulle jobbe).

Så tok jeg på meg noen solbriller jeg hadde, (noen billige jeg hadde kjøpt i England vel, muligens med speil på).

For hu Cecilie Hyde hu var så opptatt av stil og sånn da.

Dr. Martins sko og haremsbukser, og alt mulig.

Og hu var ikke mainstream.

Hu var vel det som Willassen fra Røyken kalte ‘blackis’.

Altså at hu mest gikk i svarte klær.

De blackis-jentene i Svelvik, de skilte seg veldig ut, fra resten av ‘bunchen’ der, husker jeg.

Jeg husker en gang, som søstera mi Pia, hadde dratt meg med, på Samfunnshuset, i Svelvik, på ungdomsdisko, en torsdag, var det vel.

Da satt Cecilie Hyde, Camilla Skriung og ei til vel.

De satt oppå et bord, mellom toalettene og diskoteket.

Ovenfor garderoben eller kiosken vel.

Så de var enkle å legge merke til.

For de fleste damene i Svelvik gikk med moteklær, som Bik Bok og Poco Loco, osv.

Men disse nevnte tre jentene, de var friker da, må man vel si.

Og ikke bare var de friker, men de gikk vel stort sett bare i svarte klær, og ihvertfall Cecilie Hyde hadde også mørkt hår da.

De så nesten litt ut som tegneseriefigurer, kan man kanskje si.

Cecilie Hyde var også kortvokst, så hu så kanskje litt ekstra ut som en tegneseriefigur, på grunn av det.

Eller som en slags maskot kanskje.

Noe sånt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da Cecilie Hyde, Thomas bille og meg, gikk forbi han greven/baronen og ei dame han prata med, som satt i en bil vel.

Da sa han adelsmannen til meg, at ‘nå så du kul ut’, eller noe.

Av en eller annen grunn.

Enda jeg så vel ut som vanlig stort sett.

Bortsett fra at jeg hadde på meg sånne solbriller da.

Og gikk sammen med de her artige folka da.

Som så nesten ut som tegneseriefigurer.

(Men som var min søster Pia sine venner egentlig da.

Men som jeg ble kjent med siden Pia hang i Gågata i Drammen, (som var min skolevei og kantine, må man vel si, dette året, på Gjerdes Videregående), etter skolen sin, i Sande.

Så sånn var det.

En gang, når jeg møtte Pia, etter skolen, i Gågåta.

Så hang hu der, sammen med hu Heidi, (som jeg ikke er sikker på om ikke egentlig var en gutt).

De stod i Gågata, og så gikk det to negre forbi.

Og Pia skrøyt av negerne, til hu Heidi da.

‘De er så flotte’, eller noe, sa Pia da, til hu Heidi da, (mens jeg stod ved siden av da).

Jeg sa ikke noe, for jeg visste ikke hva jeg skulle si liksom.

Men på grunn av dette, så var det ikke noen overraskelse for meg, da jeg fant ut det, (mens jeg var i militæret vel), at både Pia og hennes venninne, Siv Hansen, (også fra Røyken), begge hadde fått seg afrikanske kjærester, det andre året de bodde i ‘Røyken-bofelleskap’, i Oslo, (skoleåret 1992/93 vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Nå er klokka over fire, her på hostellet.

Det var fortsatt veldig mye mer, som skjedde, dette russeåret mitt, i Drammen.

Så det bli nok en del fler deler av dette kapitellet fremover.

Men men.

Skal jeg skrive memoarer, så skal jeg skrive memoarer.

Så sånn er det.

Så vi får se om jeg klarer å skrive om dette skoleåret, om ikke alt for lenge.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.