I norsk, på Gjerdes Vidergegående, så hadde vi Inga Lill Høstmælingen, som lærerinne.
Hu sa en gang til meg, (husker jeg), at ‘du burde ha fem i norsk, Erik, du som har så godt språk’.
Så det var nesten litt skummelt, husker jeg.
Siden dette jo var det første året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.
Så hvordan kunne hun Høstmælingen vite det liksom?
(Altså hvordan språket mitt var da).
Hadde hun hørt om meg, fra noen andre lærere, på Sande Videregående, eller noe, lurte jeg på da.
Denne gåten fikk jeg aldri svar på.
Men jeg kom på dette igjen nå da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
(Og hvorfor ga ikke Høstmælingen meg fem i norsk da, når hu visste at jeg hadde et så godt språk liksom?
Det var kanskje litt spesielt.
Dette har jeg tenkt på seinere, ihvertfall.
Jeg fikk vel fire i norsk, tror jeg, det året.
Og muligens fem i norsk muntlig.
Ettersom hva jeg husker i hue.
Noe sånt.
Nå sjekka jeg vitnemålet mitt, fra Gjerdes Videregående, og det stemte det som jeg huska, at jeg fikk fem i norsk muntlig, og fire i norsk skriftlig.
(Jeg fikk også fire i norsk sidemål, (altså i nynorsk), stod det også på det vitnemålet, forresten).
Men men.
Bare noe jeg tenkte på).
Jeg ble kalt inn til skoletannlege, i Drammen, dette skoleåret.
Det var ei tannlege-dame, på Bragernes.
Litt mot travbanen der, fra Bragernes Torg.
Ikke så langt fra biblioteket, tror jeg.
Noe sånt.
Jeg hadde ingen hull i tennene mine, på denne tannlegesjekken, husker jeg.
Jeg gikk jo handel og kontor, og lærte at ‘kunden har alltid rett’, osv.
Så jeg dristet meg til å spørre om det, om det var mulig å få gjort noe med det, at jeg hadde så gule tenner.
(Fordi at Per Furuheim hadde jo sagt det om meg, en del år før, da jeg satt i min fars bil, utafor huset deres, nederst i Olleveien.
At jeg hadde gulere tenner enn han da.
Til noen andre unger da, i Olleveien der da.
Som hang utafor bilen som jeg satt i da.
Mens jeg venta på at faren min skulle bli ferdig med å chatte med Ruth Furuheim da.
Jeg regner med at det var Ruth Furuheim, som faren min chatta med.
For mannen hennes, han var litt sånn stille av seg.
Sånn som jeg husker det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men).
Hu tannlege-dama, hu ville ikke gi meg noe middel, for å få hvitere tenner.
Men hu ga meg noe middel, som jeg skulle ha i kjeften, for å få sterkere tenner da.
Og hu dukka også opp på jobben min, på CC Storkjøp, en gang.
Mens jeg satt i kassa der.
Men jeg var jo bundet til kassa, (så og si), så jeg fikk ikke sagt stort til henne.
Men hu mobba meg nesten, (sånn som jeg husker det), og sa noe sånt som at ‘skal du ikke (noe)’.
Hu forlangte liksom noe av meg da, der jeg satt, i kassa der da.
Og et par år etter det her, så hadde jeg hull i nesten alle jekslene mine.
(Da jeg bodde hos halvbroren min Axel og dem vel, skoleåret 1990/91.
Da jeg var hos onkelen min Runar, på hans tannlegekontor i Ås, og fylte amalgam, i noen av jekslene mine, husker jeg.
Enda det var i alle avisene, på den her tida, om at amalgam kunne være farlig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det).
Så jeg har lurt på. (seinere), om den oppløsningen, som hu tannlege-dama, tok på tennene mine, kunne ha vært noe som eventuelt skada tennene mine.
Siden hu oppførte seg så spesielt da, og begynte å ‘herje’ med meg, (mer eller mindre ihvertfall), på jobben min på CC da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var også på sesjon i militæret, dette skoleåret.
Sesjonen, den var borte mot Travbanen der et sted, (mot Krokstadelva), på Bragernes-sida da.
Jeg visste ikke hvor dette stedet var.
Men faren min visste det, så han kjørte meg da.
Militæret var noe som virka som noe ‘gruff’ for meg, etter å ha hatt min egen leilighet, siden jeg var ni år, osv.
Så jeg syntes ikke at dette med sesjon var som noe artig da.
Man skulle skrive om det man var allergisk mot.
Jeg skrev ‘ull’, siden en doktor i Svelvik, jo hadde sagt at jeg hadde ømfientlig hud, da jeg gikk i tredje eller fjerde klasse, var det vel.
Jeg fiksa ihverfall ikke ull.
Å ha på meg ullgensere, for eksempel, det synes jeg klør fælt og er veldig ubehagelig da.
Så det er som et mareritt for meg, å gå med ulklær da, for å si det sånn.
Og sånn er det ennå, må jeg innrømme.
Å gå med ullklær er noe av det siste jeg har lyst til nesten, for å si det sånn.
Tanken på det får meg nesten til å grøsse ennå, må jeg innrømme.
Så sånn er det.
En annen ting jeg ikke klarte, det var fisk.
Nemlig kokt torsk, osv.
(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell, så måtte jeg jo be bestemor Ågot, om å slutte å gi meg Cola, sammen med fiskemiddagene på tirsdagene.
Siden jeg etter dette syntes at all cola smakte fisk.
En smak jeg hatet da).
Og jeg syntes jo at tanken på å være i militæret, sammen med masse andre gutter, ikke var noe fristende tanke da.
Ihvertfall ikke etter den oppveksten jeg hadde hatt, og jeg var jo også en spinkel gutt, som tenkte at jeg nok muligens ville bli tulla med, på grunn av at jeg var en svekling da, (må man vel si), i militæret.
Så jeg skrev også på skjema, at jeg var allergisk mot fisk.
Allergisk mot fisk, var kanskje å ta i litt.
Men jeg hatet fisk da, for å si det sånn.
Og ull, det var jeg nok allergisk mot.
Jeg hadde ømfiendtlig hud ihvertfall, sa en lege, (Dr. Moe?), i Svelvik en gang, rundt begynnelsen av 80-tallet, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fylte ut skjema, mens jeg satt på i min fars Toyota HiAce, var det vel, fra Vannsengbutikken, til sesjonskontoret da.
Man skulle skrive på skjema, om noen i familien, hadde vært sinnsyke.
Jeg spurte vel faren min, om jeg skulle skrive opp mora mi.
(For jeg hadde aldri hørt om noen diagnose, for mora mi.
Men hu tok noe slags piller, som hadde bivirkninger, hadde søstera mi sagt en gang.
Hu sa at hu skjønte det at mora vår ikke var så glad i å ta de pillene.
På grunn av bivirkningene.
Men men).
‘Du kan også skrive opp Johannes’, sa faren min.
(Noe sånt).
Da ble jeg litt trist, må jeg innrømme.
For det var nytt for meg, at min morfar, Johannes, hadde vært sinnsyk da.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Faren min venta utafor mens jeg var og tok tre slags IQ-tester, og noen andre slags tester, som gjorde at vi måtte fly rundt i underbuksa, inne på sesjonskontoret der da.
En lege sa at huden min var helt fin.
Noe sånt.
Jeg hadde satt opp ‘samband’, som ønske-tjeneste, siden jeg ikke fant noe om ‘data’, i den brosjyra, fra militæret.
(Da ble liksom samband det nærmeste jeg kom data da, syntes jeg.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten bare Drammensfolk, på den sesjonen, sammen med meg.
Eller det var ihvertfall bare folk jeg ikke kjente der.
Jeg prøvde å gjøre mitt beste, på IQ-testene, siden jeg var vant til det, fra skolen, å prøve å hevde meg, på prøver, osv.
Selvfølelsen min var liksom litt bygget litt opp på det da, at jeg pleide å være en av de flinkeste i klassen da.
Allerede fra første klasse vel, (da jeg bodde hos mora mi i Mellomhagen), må jeg vel si at det var sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde, hun hadde ikke noen mor eller far.
Eller, hun hadde ihvertfall en mor.
Men hun bodde ikke i Svelvik da.
Av en eller annen grunn.
Cecilie Hyde bodde hos ei hu kalte for ‘mor’.
Men ‘mor’, det var bestemora hennes.
(Antagelig mormora hennes, tror jeg).
En gang, så ba Cecilie Hyde, (eller om det var søstera mi), meg inn til ‘mor’ da, i Svelvik.
‘Mor’ bodde i et hus, like nedenfor Svelvik Ungdomsskole der cirka.
Ikke langt unna en småbåthavn, (der hvor Petter og Christian og jeg, hadde kikka, da vi skulle kopiere Vitseposten, hos en Petter og Christian kjente, på Adax, på begynnelsen av 80-tallet. Da vi så Gro Marit Fjellner på sykkel, og vel også gikk bort til den da nye Svelvikferja der, og seilte på isflak, hvis jeg husker det riktig), som lå litt nedafor huset deres der da.
Stian, (fra Drammen, han som var litt sånn sossete/’glatt’), skulle nemlig lage pizza.
Noe sånt.
Jeg var vel kanskje litt skeptisk til den pizza-en.
Men dem maste kanskje litt på meg da.
Sånn at jeg ga meg til slutt, og dukka opp der, for å besøke ‘mor’ da.
Det er mulig.
Men men.
Pizzaen som han Stian fra Drammen lagde hos ‘mor’, det viste seg å være en brunost-pizza(!)
Det hadde jeg aldri smakt før.
Jeg fikk vel en bit kanskje.
Men jeg spiste det da.
(Og det smakte ikke så værst faktisk, hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En eller to ganger, etter dette.
Da jeg tok bussen, fra Drammen.
Så hendte det at jeg gikk av, i Svelvik, for å besøke Cecilie Hyde og dem da.
For Cecilie Hyde, hu flytta etterhvert mer og mer tilbake hjem da, til ‘mor’.
Dette var vel under russetida.
For under russetida, så dro ‘mor’ på ferie.
Av en eller annen grunn.
Og da sa Cecilie Hyde det, husker jeg, at jeg godt kunne få bo litt hos henne, i Svelvik, siden at hun hadde bodd så mye hos meg, på Bergeråsen da, i månedene før det her da.
Så da måtte jeg nesten besøke Cecilie Hyde litt, syntes jeg.
For å ikke være uhøflig da.
Og da ville også søstera mi Pia, bo hos Ceciile Hyde da.
(Pia bodde der en god del mer enn meg da.
Som bodde der kanskje halvparten så mye som Pia kanskje.
Våren 1989 da.
Noe sånt).
Så det var sånn at i russetida, så bodde det vel ingen folk, i Leirfaret 4B, tror jeg.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
En gang, så satt Pia, Cecilie, Eva Olsen og meg, inne på rommet, til Cecilie, hos ‘mor’ da.
Cecilie ville ofte spille Depeche Mode der.
En gang satt hun på en sang som het ‘Tora, Tora, Tora’, husker jeg.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Eva Olsen, hu dro meg med, bort til sine besteforeldre, like borti gata der, av en eller annen grunn.
Eva Olsen, hu hadde dårlig rykte.
Hu gikk for å være litt billig da.
Eller ‘Svelvik Open’, som vel noen sa.
Men hu var veldig pen, (og sexy, må man vel si, siden hu var slank og hadde lange bein og langt, lyst hår, osv.), da, så det var vanskelig å si mot henne, vil jeg nesten si.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Besteforeldrene til Eva Olsen, de ble litt sure, på Eva Olsen.
Da Eva Olsen presenterte meg, for dem.
For Eva Olsen hadde en type, fra Oslo vel, (en med mørkt hår), som søstera mi sa at jobba i Se & Hør.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg sa ikke noe, for jeg syntes det var litt spesielt.
Jeg syntes Eva Olsen var pen.
Men jeg visste at hu hadde dårlig rykte.
Cecilie hadde jo sagt at hu gikk med kysketsbelte, på Sande Videregående, en gang, før hu skulle på en heavy-konsert.
Så det var ganske ekstremt da, for å si det sånn.
Den gangen, som søstera mi tok meg med, på ungdomsdiskoteket Skyline, i Drammen, skoleåret før.
Så var det vel Eva Olsen, som hu ‘head-banga’ sammen med, på dansegulvet der.
Mener jeg å huske.
(Hvis det ikke var Tina ‘Turbo’ da.
Men jeg mener det var Eva Olsen).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg syntes at besteforeldrene til Eva Olsen virka ganske normale.
Huset var vel ryddig og ordentlig og sånn da.
Men jeg skjønte det, at de nok var litt oppgitte over barnebarnet sitt, Eva Olsen.
Besteforeldrene hennes sa vel noe sånt som at de trodde at forholdet hennes med han nye kjæresten, (han som søstera mi sa at jobba i Se & Hør), skulle holde litt da.
De hadde visst blitt skuffa over Eva Olsen før, virka det som for meg.
Men hvorfor Eva Olsen dro meg med dit, det veit jeg ikke.
Det virka som for meg, at Cecilie Hyde var med på det her da.
At det liksom var sånn, at hu spurte, ‘skal dere gå bort til besteforeldrene dine nå eller’.
Noe sånt.
Men det besøket der, hos besteforeldrene til Eva Olsen, det har vært litt som et mysterium for meg.
Hvorfor skulle jeg være med på det liksom.
Nei det var litt ‘raritet’.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde fortalte også en gang, (på en fest eller noe kanskje), husker jeg, at hu kunne si nøyaktig hvordan han Stian så på damer.
(For hu kjente han vel bra da).
Først så han på puppa, så på hele dama, og så i øya, eller noe.
(Det er mulig jeg blander fælt på rekkefølgen nå.
Men det var noe sånt da).
At han Stian liksom hadde en slags rekkefølge da, for hvilke kroppsdeler han så på, når han møtte damer på fortauet da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg var med søstera mi, inn til hu Cecilie.
Så lå Cecilie i senga, på rommet sitt.
Etter å ha hatt besøk av han Stian vel.
Cecilie lå bare i senga si.
Så jeg tror at de muligens hadde hatt mye sex.
Cecilie begynte å skulle forklare meg noe om vaselin.
At man kunne bruke vaselin, mot noen problemer da.
At vaselin var så bra for noe da.
Men så stoppa hu plutselig, midt i setningen da.
Så jeg lurer på om det var at hu tok vaselin på fitta si, eller noe.
Også huska hu det da, at jeg var en gutt da.
(Hu var kanskje litt i ørska, etter å ha hatt mye sex).
Også stoppa hu midt i setningen da, fordi at hu ikke ville si det til meg likevel, at hu tok mye vaselin på fitta, eller noe, for at fitta skulle bli fort bra igjen da, hvis hu var sår etter sex.
(Eller om det var i rompa, at hu skulle ha vaselin).
Hvem veit.
Bare noe jeg tenkte på.
Sånn virka det for meg ihvertfall, at Cecilie Hyde brukte vaselin, å smøre seg med, på sine intime steder, hvis hu var sår på disse delene, etter å ha hatt mye sex da.
Noe sånt.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell pleide å komme opp til meg, i Leirfaret, dette skoleåret, før Pia flytta opp der.
Christell pleide å dukke opp der, på en god del fredager.
Hu ville noen ganger ha med øl.
Og hu ville absolutt, at jeg skulle dra på ungdomsdiskotek, på et forsamlingslokale ved navn Fremad, i Selvik, (altså ikke i S_v_elvik, som lå 6-7 kilometer nord for Berger, men i det mindre stedet Selvik, som lå cirka en mil kanskje, sør for Berger), sammen med henne og Pia da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Den første gangen jeg var der, så dansa Arnt Lund, med Monika Nebel der, husker jeg.
Og Monika Nebel, hu unnskyldte seg seinere til meg, husker jeg, for at hu hadde tråkka meg på beina, mens hu hadde dansa med Arnt Lund der da, husker jeg.
(I et friminutt på Gjerde en gang vel.
Noe sånt).
Lill Beate Gustavsen, var også der, den gangen, (var det vel), og gikk rett inn i meg, på dansegulvet der, husker jeg.
Hu var nesten litt skremmende, med sitt rød-brune, (eller om det var svarte), hår, som var sprayet med masse hårspray vel, og hu hadde masse mørk sminke rundt øynene vel, og et blekt ansikt.
Hu var i den samme gjengen som Cecilie Hyde og Camilla Skriung, (mer eller mindre), i Svelvik da.
En ‘frike/goth-gjeng’, som gikk mye i svarte klær, osv.
Og som skilte seg ganske mye ut i Svelvik da, siden de fleste folka, i Nordre Vestfold, var veldig ‘mainstream’ da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Christell var veldig pen, og ‘hot’, (må man vel si), så det var vanskelig å motstå henne, når hu maste om at jeg skulle bli med på Fremad.
Selv om jeg ikke hadde vært der før.
Og selv om jeg ikke skjønte hvorfor hu ville ha meg med.
Det var ikke sånn at hu hang sammen med meg der, når vi først kom fram dit.
For å si det sånn.
Så det er også et mysterium for meg, hvorfor Christell ville at jeg skulle dra på Fremad, så mange ganger, høsten 1988 da.
Vi måtte ta bussen dit, husker jeg.
Og den siste bussen hjem, den gikk rundt klokka 23 eller 23.15 vel.
Noe sånt.
Så det var vel aldri sånn, tror jeg, at jeg rakk den siste bussen hjem.
For jeg drakk litt der da.
Christell pleide jo å gi meg øl, for å få meg til å dra dit.
(Øl som hu sikkert hadde fått, eller rappa, av faren min.
Som alltid pleide å ha et par kasser øl stående, i garasjen til Haldis).
Man ville nok fått stempel på seg, for å være kjedelig, hvis man hadde tatt den bussen hjem derfra.
Da ville man vært cirka den første, som dro derfra.
Pia og Christell pleide aldri å ta bussen hjem, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så når det stengte der, i 24-tida kanskje, så var det bare å ta beina fatt.
Og prøve å komme seg hjem til Bergeråsen da.
Ofte skulle jeg jo jobbe dagen etter, på CC Storkjøp, når Christell dro meg med, på disse festene på ‘lokalet’ da.
Men jeg var ung, (jeg var jo bare 18 år), så det gikk ganske greit, husker jeg, på den tiden, å drikke på Fremad, på fredagskveldene.
For så å haike, eller sitte på med noen Berger-folk, (jeg husker jeg satt på med Rune Bingen en gang, tilbake til Berger, fra Fremad. Tina ‘Turbo’ banka da på vinduet, på bilen til Rune Bingen. For hu ville også sitte på. Da sa Sten Rune Nilsen, fra klassen til Rune Bingen og meg, at Tina ‘Turbo’, var ‘den værste hora på hele Bergeråsen’.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Jeg følte meg jo da litt dum.
Siden jeg jo kjente Tina Turbo.
Christian Grønli og jeg hadde jo møtt Tina Turbo og Teskjekjærringa en gang, nederst i Havnehagen, da jeg gikk i fjerde klasse, eller noe.
Og jeg hadde jo vært med søstera mi og Tina Turbo, til Kommersøya osv., en gang, noen uker før det her.
Når vi fikk haik med en båt, fra en fest vi var på, en sommerkveld, ved Berger Brygge.
(Den gangen som min tremenning, Øystein Andersen, fikk kastet sin mun-chaco, (slåsspinner), som han hadde med fra Lørenskog, ut i Drammensfjorden, av en svær kar, ved navn Tom Lillemoen, eller noe, forresten).
Så sånn var det.
Nå begynner klokka å bli ett om natta, her på hostellet.
Så jeg får skrive mer på det her kapitellet, i morgen, for eksempel.
Vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.