Magne Winnem var forresten ganske dekadent, på den her tiden.
Hans livmotto var, (som han sa), ‘dø ung og bli et vakkert lik’.
Hans mor var strengt religiøs, og Winnem var en slags opprører da, i familien sin.
Han likte ikke religion og sin strenge familie så bra, sa han.
En gang, da jeg var på besøk hos han, så satt han på Depeche Mode, (som han også hørte på, som min søster og Cecilie Hyde), og sangen ‘Blasphemous Roumours’, som handlet om blasfemi.
Også sang han høyt, (utafor huset dems, eller noe vel, i Røyken, like før russetida begynte for alvor vel), at ‘I don’t want to start any blasphemous roumours but I think that God has a sick sense of houmour, and when I die, I expect to find him laughing’.
Og jeg hadde jo hørt denne sangen såvidt, i stua mi vel, siden min søster var venninne med Cecilie Hyde, og disse to hadde flytta inn hos meg, og spilte Depeche Mode da.
Samtidig hadde jeg fått to LP-er, med Depeche Mode da, av min fetter Ove, (var det vel), til jul, i 1988 da.
Noe sånt.
Så jeg sang vel såvidt med, på denne sangen.
Men grunnen til at jeg hørte på Depeche Mode, det var vel fordi at Cecilie Hyde skikkelig idoliserte de.
Og Cecilie Hyde var veldig sånn lidenskapelig, når det gjaldt musikken hun likte, osv.
Så det var lett å bli litt smittet da, og ihvertfall bli litt nysgjerrig på den her musikken.
Siden jeg jo omgikks mye med søstera mi og Cecilie Hyde, i noen måneder da, dette skoleåret.
Og hun Hyde, hun ‘messa’ jo om den her musikken hele tiden da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Depeche Mode var jo ikke så ekstrem musikk da.
Det var jo popmuskk, som brukte synthesizere, som en del av lydbildet.
Istedet for bassgitar kanskje.
Hva vet jeg.
Men Depeche Mode var jo på Ti i skuddet og VG-lista og sånt også.
Så før jeg ble kjent med Cecilie Hyde, så så jeg bare på de som et vanlig band, nesten som Duran Duran kanskje.
Jeg hadde jo hørt sanger som ‘People are People’, osv., fra hitlistene.
Men etter å ha sittet oppe kveld eller kveld, sammen med Cecilie Hyde og Pia, i Leirfaret 4B.
Etter at Pia flytta opp til meg.
Og hørt på at Hyde fortalte fælt mye om Depeche Mode og annen musikk da.
Så ble jeg litt interessert i disse bandene selv.
Og jeg skrev også en tentamen, eller noe, faktisk, i norsk, om Depeche Mode da.
Basert på ting jeg hadde hørt om bandet, fra Cecilie Hyde, om kvelden, i leiligheten ‘min’ da.
Men jeg var jo egentlig ikke så fan av Depeche Mode.
Så jeg hadde jo klart å skrive navnet på gruppa feil, osv.
Så da Pia viste stilen min til Lyche-gjengen, så ble han Andreas, som solgte bakte poteter på Torget og var den første i Drammen, som begynte å gå med frakk, (var det vel han sa, mener jeg).
Han ble så sur, at han bare gikk fra Cafe Lyche da, da han så at jeg hadde skrevet Depeche Mode feil.
Så det var litt flaut da.
Men jeg var egentlig ikke så Depeche Mode-fan.
Men jeg hadde litt problemer, med å finne på noe å skrive om, på en stiloppgave da.
Så derfor ble det bare sånn, at jeg skrev om Depeche Mode da.
Siden jeg hadde fått ‘tutet ørene fulle’, (som bestefar Johannes sa det), om det her bandet da, av Cecilie Hyde og søstera mi og resten av Depeche/Lyche-gjengen da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Magne Winnem og Raymond, de dro meg med på et kjøpesenter ut mot Krokstadelva en gang.
(Av en eller annen grunn).
Jeg så gjennom platene der og fant en kul maxi, med Depeche Mode da.
Det var Shake the Disease-maxi-en, og den var trykket på en spesiell, spraglete/flerfarget vinyl, som fikk den til å se artig ut da.
Dette var vel en sang jeg husket fra Ti i skuddet, og nærradioene, mener jeg.
Jeg hadde ihvertfall hørt den før, mener jeg.
Og siden den plata så så artig ut og, så kjøpte jeg den da.
Den var ikke så dyr heller, mener jeg.
Den kosta kanskje en 50-lapp, eller noe da.
Noe sånt.
Raymond likte bedre ‘Flexible’ husker jeg, som var sangen på baksiden av den maxi-en da.
Hvor vi digga den plata, det husker jeg ikke.
Men det var kanskje hjemme hos Winnem da.
Hvem vet.
Hm.
(Jeg tror aldri at Winnem var på besøk hos meg, da jeg bodde i Leirfaret 4B.
Men det er mulig at jeg husker feil, og at han var der en gang, for eksempel.
Men jeg kan ikke huske det sikkert.
Men men).
Eller, en gang, så kjørt Stein og Magne Winnem meg hjem, etter russetida vel.
Og da, så kjørte Stein om Sande, var det vel.
Så sa jeg, kan vi ikke stoppe på matputikken her i Selvik, (en Prix/Samvirkelag-butikk vel), og kjøpe en Grandiosa, eller to.
Også kan vi spise den hos meg, sa jeg.
Men da vi kom til Leirfaret 4B, så måtte jeg unnskylde meg.
For jeg hadde glemt det, at faren min hadde solgt leiligheten.
Og at jeg hadde flytta bort til Ågot.
For den flyttinga skjedde så raskt.
Og jeg hadde bodd i Leirfaret 4B, i åtte år, eller noe.
Altså i hele min ungdomstid da, eller hva man skal kalle det.
Så vi måtte kjøre bort på Sand.
Men Ågot var sånn at hu alltid gikk bort til vinduet, hvis hu hørte en bil.
Og jeg syntes at Ågot så så forskrekka ut.
Så jeg turte ikke å be med Winnem og Stein, inn til Ågot da.
For å spise Grandiosa.
For det var jo Ågot sitt hus.
Og Ågot var jo gammel, så hu hadde kanksje blitt litt redd, fryktet jeg.
Det hadde nok blitt mye styr da, er jeg redd, hvis jeg hadde bedt inn Winnem og Stein, på Grandiosa, hos Ågot da.
Uten å ha spurt på forhånd.
Så det orka jeg rett og slett ikke.
Så dette var en litt døv episode da.
Da jeg kjøpte Grandisa i Selvik.
For å spise den sammen med Stein og Winnem i Leirfaret da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gjerdes Videregående, den skolen var jo fra gammelt av en privat handelsskole.
Da jeg gikk der, så ble det vel sagt, at det var en ‘halvprivat’ skole, mener jeg.
Den skolen hadde godt rykte da, fra gamle dager, i Nordre Vestfold, ihvertfall.
Men jeg tenker nå, at det er mulig at det gikk litt nedover med den skolen, etter at myndighetene kjøpte den opp.
Hvem vet.
Nå er skolen nedlagt ihvertfall.
Men det var ihvertfall en skole som bare undervist i Handel og Kontor-fag da.
Så det var mest kontor-folk der da.
Eller unge forretningsfolk da.
Eller hva man skal si.
Unge japper, var det kanskje en del av liksom da.
Det var mange unge japper, må man vel kanskje si, som delte en ganske liten skole, midt i Drammen sentrum da.
Så det var helt annerledes enn på Sande Videregående, hvor vi Handel og Kontor-folka bare hadde et brakkebygg, (mer eller mindre), med to klasserom i da, litt bortenfor selve skolebygningen.
Og dette var jo også året jeg var russ, så det skjedde veldig mye, dette skoleåret.
Og jeg jobbet jo også mye.
Men jeg hadde jo drevet mye med programmering, fra jeg var 11-12 år gammel vel.
Så det var ikke sånn at jeg leste mye lekser, dette skoleåret.
Jeg leste vel nesten aldri lekser.
Men norsk og engelsk var jeg jo stødig i.
Og det samme med data.
Så jeg må vel nesten si at jeg tok nesten hele dette skoleåret litt sånn på sparket da.
Siden jeg jobba så mye, og dreiv med så mye annet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Jeg skrev tidligere i kapitellet at Nitzer Ebb, var et ‘nazi-aktig’ band, som Cecilie Hyde og, (mer eller mindre), resten av Lyche-gjengen ‘hypet’.
Navnet på det andre ‘nazi-bandet’, som de hypet, det kom jeg ikke på tidligere, da jeg skrev om dette.
Men jeg har kommet på det nå seinere.
Og det var Front 242, som de digga, husker jeg.
Så Lyche-gjengen de digga band som Nitzer Ebb, Front 242 og Skinny Puppy da, (hvis man tar med Kenneth Ek ihvertfall, for han digga det bandet).
Så vennene til Pia, de digga nazi-musikk da, (som de kalte det, på Platebaren, på Lyche Varemagasin da, husker jeg).
Men de ufarliggjorde det, og det var liksom som Depeche Mode da, nærmest, virka det som på dem, (vil jeg si).
Og det var jo også nazister, som Kjetil og Noah, i vennekretsen til søstera mi.
Så jeg skjønner de som sier, at det er kort vei, fra ytterste venstre til ytterste høyre.
For søstera mi kalte også bestemor Ågot og faren min, og dem, for ‘rasister’.
Og søstera mi hadde en plakat på rommet sitt hos Ågot, etterhvert, med bilde av en gutt fra Libanon.
Som var offer for en krig der da.
En Sosialistisk Ungdom-plakat, eller noe, tror jeg.
Og søstera mi hadde jo venner, i Svelvik, som var kommunister da, sånn som jeg skjønte det.
Så om Pia var nazist eller kommunist, eller hva hu var.
Det veit jeg ikke.
Men hu var også veldig sur, fordi at jeg hadde fått mer lommepenger enn henne, av faren vår, da vi var yngre.
Så Pia var kanskje feminist også, det er mulig.
Så Pia var ihvertfall rimelig ekstrem da.
Så søstera mi var ikke ‘main-stream’, hu hadde nesten bare ekstreme venner.
Men hvor søstera mi passa inn, blant alle disse ekstreme folka.
Det hadde jeg vanskelig for å finne ut.
Pia gikk ikke med bare svarte klær.
Og Pia hadde ikke pønker-frisyre, eller noe.
Pia gikk kledd litt gammeldags, vil jeg si.
Konformt, kan man kanskje si.
Hu gikk ikke med ‘horete’ klær, sånn som jeg husker det.
Men gikk kledd omtrent som mora vår kanskje.
Samtidig så omgikk hun seg med alle disse ekstreme folka, og kalte disse for ‘vennene sine’.
Så Pia var nesten som et mysterium, vil jeg si.
Ihvertfall på den her tida.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Cecilie Hyde sa en gang, at ‘man kan si mye rart om prinsesse Martha, men god smak når det gjelder gutter, det har hun ihvertfall’.
(Noe sånt).
Sånn ut av løse lufta, i Svelvik en gang.
Så Cecilie Hyde, som liksom skulle være så kul da.
Hu kunne også noen ganger høre litt ut som om hu leste mye i Se & Hør da, (kunne det kanskje virke som).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den butikken som var i Storgata i Svelvik, oppafor der Cecilie Hyde og ‘mor’ bodde.
Den butikken ble til en kiosk etterhvert, tror jeg.
Noe sånt.
Det dukket ihvertfall opp en slags kiosk der, etterhvert.
Og der gikk jeg innom for å kjøpe røyk en gang vel.
Før jeg skulle ned til Cecilie Hyde og dem, (siden jeg nesten bodde der, i noen uker, da ‘mor’ var på ferie vel, siden Hyde og søstera mi inviterte meg dit da).
Og da hadde visst ei tenåringsjente, som jobba i den kiosken.
Hu hadde visst skjønt at jeg skulle til Cecilie og dem.
For da hadde visst hu i kiosken lurt på hvem jeg var da, og sagt at jeg var ‘kjekk’, eller noe, da.
Uten at jeg veit hvordan hu visste at jeg skulle til Hyde og dem.
Hu jenta i kiosken hadde visst også skryti av han Stian, til hu Hyde da.
Skjønte jeg, på hva jeg overhørte at Hyde sa til noen andre som var på besøk hos henne vel.
Mens hu gliste litt vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En gang like før ‘mor’ dro på ferie.
Så kom jeg hjem fra jobben i Drammen.
Da hadde Pia og Cecilie tatt opp et nytt band, på videoen min.
De hadde sett på et program på Super eller Norge eller Sverige, eller noe.
Det bandet var Sugarcubes, fra Island.
Pia og Cecilie begynte å spille ‘Birthday’, og ‘Motorcrash’-videoene, som de hadde tatt opp, med videoen min da.
Så sånn var det.
De syntes at Sugarcubes var et så kult band da.
Det var første gangen jeg hørte om det bandet.
Så de var skikkelig musikk-friker, det skal de ha.
Den kjente islandske artisten Bjørk var forresten vokalist i det bandet.
Og hu ligna kanskje litt på Cecilie Hyde forresten.
Begge to har mørkt hår og et ganske barnslig ansikt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de var kanskje litt sure, da de dreiv og spilte av det opptaket vel.
Ihvertfall søstera mi vel.
Hvis det ikke bare var noe jeg syntes da.
Det er mulig.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
En dag, når jeg hadde planleggingsdag, eller noe, på Gjerdes Videregående.
Så kjeda jeg meg.
Jeg hadde ikke noe å finne på.
Så jeg tenkte at jeg kunne jo stikke innom Sande Videregående en tur.
Og hilse på Pia der.
Vi hadde jo blitt så gode venner.
Ihvertfall så ‘messa’ søstera mi om hvor fint det var å være sosial og vennlig mot andre mennesker og sånn da.
Jeg dro dit, og der møtte jeg ihvertfall Jeanette Auli, fra Svelvik, husker jeg.
Vi bytta russekort.
På mitt russekort, så stod det en vits, som jeg så, på det forslaget, fra de som trykte russekortene.
Og det var ‘roser er røde, fioler er blå, jeg er schizofren, og det er jeg og’.
Jeg syntes bare at det var en morsom vits da.
Siden man absolutt måtte ha et valgspråk på russekortet da.
På Jeanette sitt russekort, så stod det Jeanette ‘Låvedøra’ Auli.
Og det syntes jeg at var en morsom vits da.
At Jeanette hadde tulla sånn med navnet sitt.
Hu var jo ikke så feit liksom.
Selv om rumpa hennes kanskje hadde blitt litt brei.
Men men.
Men det var visst bare Ole Christian Skjellsbekk som hadde kødda, sa Jeanette.
Jeanette hadde ikke skrevet på ‘Låvedøra’, på skjemaet for russekort.
Men Ole, (som også gikk allmenn, på Sande Videregående), han hadde klussa med skjema, og satt på ‘Låvedøra’, mellom Jeanette sine navn da.
Siden Ole var i russestyret, eller noe, og skulle tulle da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var mens vi stod nede ved hovedinngangen til Sande Videregående cirka.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Ei annen jente stod også der, sammen med oss da, og det var muligens Vibeke Kjølstad.
Også fra klassen på ungdomsskolen.
Men det husker jeg ikke hundre prosent sikkert, om det var Vibeke Kjølstad.
Det kan ha vært ei annen Svelvik-jente, eller noe, også vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den festen, som hu Heidi, fra Lyche-gjengen, sa at jeg skulle få ‘et knull’, hvis jeg ga henne en øl og noen sigaretter.
Så var det også noen ungdommer fra Drammen, som ikke var i Lyche-gjengen vel.
(Som søstera mi hadde invitert da).
En gutt som pleide å vanke i Drammen sentrum.
(På Bragernes Torg da).
Han sa det, at jeg hadde ‘mye å lære’, husker jeg.
Siden jeg ikke svarte noe når hu Heidi sa at jeg skulle få ‘et knull’ da.
Men søstera mi Pia skreik jo ‘nei’.
Så det var kanskje noe galt, tenkte jeg.
Og jeg var jo også vant til å ha ei farmor, (Ågot), som var veldig ‘på’ meg, hvis ei sladrekjærring sa et eller annet stygt om meg da.
Så jeg måtte nesten prøve å oppføre meg litt, syntes jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
De her Tom Bråten og Erik Thorhallsson og de.
De prata om ganske ‘voksne’ ting da, de gangene jeg havna på fest sammen med de, hos Jan Snoghøj da.
En ting de prata om, husker jeg, var det.
At hvis noen knulla i en hage, eller noe.
Så var det kriminelt å skille dem.
Til og med politiet kunne ikke gjøre det.
(Sa Tom Bråten vel).
Dem tulla sånn, og forestilte seg at dem knulla noen, mens politiet var der for å fakke dem da.
En av dem sa sånn ‘jeg har’n inne’, ‘jeg har’n inne’.
De forestilte seg at de kunne flykte fra politiet ved å knulle ei dame, samtidig som at de stakk av da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, ikke lenge før russetida vel.
Så ringte Magne Winnem meg, på jobben, på CC Storkjøp.
(Noe sånt).
Ihvertfall så ble jeg invitert på fest på Blommenholm da, hos noen unge damer der.
Det var noen damer, fra jobben til Winnem vel.
Nancy, (som var mulatt-datter eller adoptiv-datter, av butikksjef Karin Hansen, (som hadde en farget mann, mener jeg, ihvertfall så satt hun på kontoret med en farget mann en gang vel)), hun la merke til denne samtalen da.
Så klagde Nancy på at Winnem og jeg ikke dro på Circus.
Nancy likte ikke at vi skulle på fest i Blommenholm.
Jeg hadde vel fortalt Nancy om at Winnem og jeg pleide å dra på La Vita og Circus, inne i Oslo.
For Nancy hadde vel spurt.
(Circus var et sted vi bare var en eller to ganger vel, og ikke ble kjent med noen folk.
Det var et diskotek som lå i kjelleren på Chatou Nouff.
Altså Circus lå i kjelleren på Studentersamfunnet sin bygning, i Bogstadveien vel, på Majorstua.
Like vel Politihøyskolen og Musikkhøyskolen og ‘Bibelhøyskolen’ der, (eller hva de akademiene heter igjen).
Så sånn var det).
Men det var jo ikke sånn at jeg vanligvis dro til Bærum, for å feste.
Dette var jo den første gangen, som jeg skulle feste i Bærum, (mener jeg).
Og jeg ble jo invitert dit.
Det var jo ikke sånn at valget stod mellom Blommenholm og Circus heller, (for meg).
Jeg gadd jo ikke å dra på Circus aleine når jeg ble bedt på fest på Blommenholm, for å si det sånn.
Så valget mitt var mellom å dra på fest i Blommenholm eller å sitte hjemme aleine på lørdagskvelden.
Og hva hadde hu Nancy med det her å gjøre egentlig?
Nei det her ble litt spesielt.
Men men.
Men jeg tok toget inn til Blommenholm da, etter jobben.
Og drakk litt sammen med Winnem og noen Blommenholm-damer der da.
Det var kanskje disse jeg hadde tulla med, på Rimi Asker, og spurt om, ‘vil du ha en femmer’.
Det er mulig.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Noen i Lyche-gjengen sa det, husker jeg, at Marlboro-sigarett-pakkene, hadde noen elementer fra logoen til Ku Klux Klan, eller noe.
(Noe sånt).
Da svarte vel jeg det, som jeg hadde lært i Brighton, at det gikk rykter i England, om at det var ‘camel-shit’, i de sigarettene.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Klasseforstander Arne Karlsen, han tok oss en gang med, på bedriftsbesøk, hos en bank, ved Bragernes Torg der vel.
De hadde også inngang fra Gågata, (mener jeg, eller om det kan ha vært gata ovenfor, altså i retning av Bragernes kirke), og vi gikk inn der vel.
(Dette var vel i faget Organisasjon, tror jeg).
Vi hørte på at en Personalsjef, hos den banken, forklarte om jobben sin.
Hans jobb var å sørge for at ingen i firmaet var uerstattelige, husker jeg, at han sa.
Jeg husker at jeg enten spurte, eller lurte på å spørre om, om han også måtte passe på at han selv ikke ble uerstattelig.
Siden han også jobbet i banken da.
Men men.
Så dette var litt lærerikt, vil jeg si.
Jeg tror dette var noe med Gjerdes Videregående.
Men et ørlite forbehold for at det kan ha vært noe med Sande Videregående.
Men jeg tror det var med Gjerdes Videregående.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Cecilie Hyde likte ikke helt stilen min, skjønte jeg.
Hyde sa det, at hu hadde ikke noe mot sosser, men da måtte det være ‘gjennomført’, sa hun.
Samtidig med at hun skulte litt på meg da.
Jeg hadde jo bodd alene siden jeg var ni år, så klær var vel ikke det jeg var flinkest til å finne ut av kanskje.
Jeg gikk vel med kule merke-gensere.
Og litt kule, syrevaskede jeans, fra Hennes og Mauritz.
Men skoa og sokkene mine, de likte ikke Cecilie Hyde, skjønte jeg.
Jeg gikk vel i enten joggesko eller mokasiner.
Og med tennissokker, vil jeg tro.
Tennisskokker med en rød og blå stripe da.
Som man kunne få kjøpt på Prima, og i andre matbutikker da.
Så sånn var det.
Hyde var veldig stilbevisst og hypet skomerker som Dr. Martin osv. da.
Hun klagde på at noe av det værste hun visste det var å ha ‘knær’, i buksene.
(det vil si at man hadde noe merker i buksene, etter knærna da.
Det likte ikke Hyde, husker jeg).
Så jeg lærte litt om klesstil og sånn da, av å høre på klagene til Hyde da.
Det var sånn som jeg husket i bakhodet liksom da.
Og kanskje tok hensyn til seinere da, når jeg bodde i Oslo, osv.
At jeg prøvde å bli flinkere med klær og sånn da.
Det var jo, (som jeg skrev om i et tidligere kapitellet), ingen klesforretninger, ute på Berger.
Så klær, det var det vel ikke så mange på Berger som brydde seg så utrolig om, tror jeg.
Det var liksom bare å kjøpe seg en ny bukse eller et nytt par sko, hvis man var i Drammen eller Svelvik.
(Det kunne hende at faren min maste om dette, noen ganger).
Men det var ikke sånn at jeg pleide å gå i klesforretninger og kikke akkurat.
Ikke så mye ihvertfall.
Ihvertfall ikke før jeg begynte i andre klasse, på Handel og Kontor, og gikk på Markedsføringslinja.
Da begynte jeg å tenke litt mer på merkeklær, osv., siden mye av det vi dreiv med, på Markedsføringslinja, handlet om varemerker da.
Men skoforretninger, de gikk jeg ikke så ofte i, må jeg innrømme.
Så Cecilie Hyde hadde nok et poeng.
Men det var vel ikke sånn heller, at jeg prøvde å være så soss.
Jeg var en vanlig kar liksom.
Og var ikke hverken soss eller frik, liksom.
Men jeg hadde gått på Markedsføringslinja da.
Og derfor syntes jeg at jeg måtte ha noen kule gensere, ihvertfall.
Jeg syntes ikke at jeg kunne ha de kjedeligste klærna på skolen liksom, når jeg gikk på markedsføringslinja, i en delt markedførsings og regnskaps-klasse liksom.
Så jeg begynte å kjøpe meg Ball-genser og sånn da, året før jeg gikk på Gjerde da.
Men det var ikke sånn at jeg prøvde å være soss.
Men jeg tenkte kanskje på han læreren vår Steiro, som vi hadde i engelsk, det første året, på Sande Videregående.
Han gikk ‘alltid’ i en grønn og blå strikkegenser.
Så jeg tenkte vel heller sånn, at jeg måtte ihvertfall ha tre gensere, som jeg byttet på å gå med.
For han Steiro, han fikk så mye meldinger da, fra jentene i klassen, osv.
(Bak hans rygg da).
På at han alltid gikk med den samme genseren.
Så jeg tenkte det da, at hvis jeg hadde tre gensere, så kunne ihvertfall ingen si det, om meg, at jeg var like kjedelig, som han Steiro da.
For jeg var jo litt vant til å bli baksnakka, på ungdomsskolen osv.
Så jeg hadde det litt i bakhodet da, at jeg ikke skulle bli for mye baksnakka da.
Så derfor ville jeg gjerne ha mer enn en genser da.
Så jeg hadde en svart genser, fra Dressmann, en lilla O’Neil-genser, og en hvit Ball-genser vel, (for å variere litt da).
Disse tre genserne gikk jeg vel med, dette skoleåret.
Også kjøpte jeg meg den grønne og hvit-stipete Levis-genseren da, den gangen som Christell dro meg med på kleshandling, i Drammen, sammen med kjæresten sin Iver, og resten av Stripe-gjengen vel, fra Sande Videregående, (som søstera mi Pia kalte dem).
Så sånn var det.
Men jeg prøvde vel egentlig ikke å være soss.
Jeg ville bare vise meg med litt forskjellige gensere, sånn at jeg ikke skulle få rykte på meg, for å alltid gå med den samme genseren da.
(Som for eksempel Steiro da).
Det var ikke sånn at jeg tok klesstil, så veldig alvorlig liksom.
Det var bare noe litt tilfeldig for meg, nesten.
Men Cecilie Hyde, hun tok sånt som musikk og klesstil så nøye da.
Så etter at jeg ble kjent med henne, (gjennom søstera mi da), så tenkte vel jeg også mer på sånne ‘livsstil-ting’ da, (må man vel kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi på datalinja, vi dro en eller to ganger, på datamesse, på Sjølyst, (inne i Oslo), husker jeg.
Det var der jeg først hørte om NHI, (mener jeg å huske)..
NHI hadde nemlig stand, på en sånn messe, og jeg fikk en brosjyre av de, mener jeg.
Det var vanskelig for meg, å orientere meg, om studiemulighetene, som jeg hadde, etter vidergående, husker jeg.
NHI var de eneste jeg kom i kontakt med, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Ingen hadde jo hørt om internett, på denne tiden.
Og i datasalen på Gjerde så var det ikke nettverk mellom PC-ene engang.
Så sånn var det.
Så jeg spurte rådgiveren, (han lave med det mørke, krøllete håret), om jeg kunne få råd om BI osv. da, (hvor min far ville at jeg skulle gå).
Jeg fikk en rådgivingstime, men han rådgiveren var bare mutt, og sa ikke noe informativt om hverken BI, eller noe annet, vil jeg si.
Så det var helt verdiløst, vil jeg si, å be om råd fra han rådgiveren der.
Det var bare bortkasta tid, vil jeg si.
Så jeg ble veldig skuffa da.
Så jeg fikk ikke noe informasjon om BI i Sandvika, (som jeg eventuelt ville gått på da, for jeg syntes at å bare gå et år, i Drammen, for å bli bedriftsøkonom, var et litt for kort/lett studie da.
For faren min hadde jo sagt til meg det, en del år før det her, at jeg burde få meg en jobb, i Oslo, og tjene 300.000 i begynnerlønn, osv).
Jeg hadde jo hatt et helvete, under oppveksten, når jeg bodde aleine.
Og så på Haldis og faren min, og resten av familien, som rimelig hykleriske.
Siden de bare lot som at alt var bra, og aldri pratet noe om dette om at jeg måtte bo alene.
Som jeg så på som noe nedverdigende og som noe vondt da, (må jeg vel si).
Så jeg ville bort fra dette hykleriet, og begynne et nytt liv, inne i Oslo da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tim Jonassen, fra Hyggen, han var en utadvent kar, som det var lett å bli kjent med.
Da vi dreiv med russekortene, så gikk noen rundt i klassen, og lurte på hvordan bilde de andre skulle ha på russekortet, osv.
Jeg bare tok et bilde, som jeg ikke så så kul ut på vel.
Jeg var ikke så god til å vite hvordan jeg skulle be frisørene om å klippe håret mitt, og sånn.
Så jeg så kanskje ikke så kul ut på det bildet da.
Det er mulig.
Jeg så vel mer vanlig ut kanskje.
Hvem vet.
Men med fønet hår og hårgele og sånn da, som var vanlig på 80-tallet da.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så noen sa ‘nei’, skal du ha det bildet, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vel såvidt spurt Tim, på begynnelsen av skoleåret, om han skulle være på noen russebil.
Så husker jeg det, at jeg overhørte, at Tim prata med noen andre, i en annen klasse.
Om at da fikk de kanskje med Monika Ødegård og.
Noe sånt.
Men det tok de aldri opp med meg.
Men Monika Ødegård flytta seg jo bort til de Kongsberg-damene, (Trine og Hege), på den andre sida av klasserommet.
Så det er mulig at Tim fikk til det på en eller annen måte, (tenker jeg sånn halvveis nå).
Siden jeg hørte han prate om hu Monika Ødegård og meg da, og russetida da, med noen jeg ikke visste hvem var da.
De diskuterte litt.
Han andre ville ikke ha med meg, (på russebil da, tenkte jeg).
Men Tim sa, at ‘jo, bli med på det da, for (bla bla) Monika Ødegård og’.
Noe sånt.
Så der var det noe rart som foregikk, tror jeg.
Men dette ble jo tatt bak ryggen på meg, så jeg fikk liksom ikke helt med meg hva dette egentlig var om da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Tim skrev også på russekortet: ‘Medlem av A.I.D.S (Aass Irregular Drinking Supporters).
Jeg visste ikke hva jeg skulle skrive på det feltet, på russekoret.
Så jeg spurte Tim om jeg også kunne skrive det.
(For å ikke se dum ut da, siden det ikke stod noe morsomt, på russekortet da).
Og da sa Tim det, at det var greit.
Men var jo bare tilfeldig egentlig, hva som havna på russekortet mitt, vil jeg si.
Det var jo bare noe jeg fant på, for å ikke virke for kjedelig da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Tim inviterte noen gutter i klassen, på fest, hos han, i Hyggen, en gang.
Hyggen lå ved Drammensfjorden, men helt innerst i Drammensfjorden da.
Noe sånt.
Ikke så langt fra Røyken og Hurum vel.
Tim og dem hadde en stor villa.
Og Tim var alene hjemme på den her festen da.
Det første man så, hos Tim og dem, det var en flokk med ganske gale hunder, (vil jeg si at de var).
Aggressive hunder, som bodde i et slags uterom, (ved inngangsdøra deres), som var bygget av blant annet noe netting da.
Så man kunne se disse gærne hundene, og høre dem, men de kom ikke ut av det store ‘buret’ deres da.
Likevel, så kunne disse sinte hundene virke ganske skremmende da, husker jeg.
Når man skulle gå inn i huset til Tim og dem da.
(Ihvertfall hvis man ikke visste om disse hundene fra før da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Det var også noen lokale Hyggen-ungdommer, på denne festen.
Ei av dem, (ei jente i 16-17 års alderen kanskje), sa, (om Tim), at ‘det er jo bare Tim, jo’.
Så det er mulig at Tim pleide å være et mobbeoffer, da han var yngre, ute i Hyggen der da.
Hva vet jeg.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Andre som var på denne festen, hos Tim, det var Magne Winnem og Andre Willassen vel.
Og muligens også Fred Bing, som også gikk i dataklassen da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Winnem var heller ikke med på noen russebil.
Men han hadde jo en pastellblå Volvo bybil.
Og han brukte denne delvis som en slags russebil da, i russetida.
Og jeg satt på en del med Winnem, i russetida og da, siden vi pleide å feste en del, i Oslo osv., fra før russetida begynte, for alvor.
En gang, så skulle Raymond, Winnem og jeg, (var det vel), på russekro, på Cats, i Storgata, (var det vel), i Oslo.
Noe sånt.
(Hvis det ikke var på Marylin, i Grensen.
Noe sånt).
Winnem ringte Willassen, for å høre om han skulle være med.
Men Willassen ville ikke være med.
For ‘det var noe bra på TV’, sa Winnem, at Willassen hadde sagt da.
Noe sånt.
(Det er mulig at dette var før vi skulle på en annen bytur, men det var ihvertfall noe som skjedde dette skoleåret da).
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så etter dette, så mobba vi Willassen litt da, (ihvertfall Winnem), for å være litt kjedelig da.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Jeg husker det, at Raymond, Winnem og meg, vi var i kjelleren på Marylin eller Cats der.
Også skreiv Raymond, (som var en slags forfatter vel, eller noe, tror jeg).
Han skrev dikt, til noen russejenter da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Raymond ga penger til tiggere, husker jeg, i Torggata der.
Det gjorde ikke Winnem, husker jeg, han hata vel tiggere, tror jeg.
Raymond gikk også inn i en lyktestolpe, (var det vel), også muligens i Torggata vel.
(Under russetida, mener jeg at det var).
Raymond lot som at han ikke så stolpen da, og gikk inni den for moro skyld da, (sånn som jeg skjønte det).
Mens Winnem lo litt vel.
Så sånn var det.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Nå har jeg skrevet i et par timer her vel.
Så får jeg vel kanskje ta en pause.
Jeg har noen få sider med notater igjen, fra dette skoleåret, på Gjerdes Videregående.
Så tenker jeg også på å skrive et kapitellet om hva som skjedde, da jeg ble med ‘Haldis-familien’, på bryllup i Kristiansand, våren 1989 da.
Og jeg får vel skrive et kapitell, eller to, om russetida og CC Storkjøp og.
Og også om sommeren 1989 da.
Og jeg har også en del fler notater, fra tiden før 1989, som jeg har tenkt å skrive om, i noen ‘ekstra-kapitler’, etter at jeg har fått skrevet disse andre kapitlene først da.
Så jeg blir nok ikke ferdig før jul, med Min Bok, tror jeg.
Det blir nok ut på nyåret en gang, hvis jeg skulle tippe.
Men men.
Så vi får se om jeg klarer å få til dette.
Vi får se.