Min Bok – Kapittel 77: Enda mer fra Sand, (del 2)

En gang, sommeren 1989, så begynte faren min, å chatte med meg, i gangen, i huset til Ågot.

Solveig, (telegrafisten på Scandinavian Star), kjente en som eide noen studenthybler, (som jeg tror at var Anker Studenthybler), i Oslo.

Faren min sa at det ble avgjort ved loddtrekning, om man fikk hybel der.

Jeg sa det var greit, at han sa til Solveig, at jeg var interessert, i å være med på en sånn loddtrekning da, for en sånn studenthybel da.

Derfor gikk dette med hybel i Oslo, litt i glemmeboka, for meg.

Men så, i juli, (eller om det var i august), en gang, så sa vel faren min fra om, at jeg ikke hadde fått plass, hos de studenthyblene, til hu Solveig da.

Så da måtte jeg sette inn annonse i Aftenposten, husker jeg.

NHI hadde noe de kalte for løpende opptak.

Så jeg fikk ganske tidlig svar, fra NHI, om at jeg hadde kommet inn der.

På et to-års NHI-kandidat-studie, (som de kalte det), i Informasjonsbehandling da.

Jeg ringte Aftenposten.

Jeg jobba jo 9-17 vakter, eller noe, på CC Storkjøp.

Hvis det ikke var 10-18 vakter, eller noe.

Og jeg hadde jo merka at Ågot hadde begynt å bli litt senil.

Og jeg syntes også at Ågot kanskje var litt dum og barnslig osv.

Og litt umoden da.

Så jeg ville ikke at Ågot skulle svare telefonene.

For jeg orka ikke noe tull da, for å si det sånn.

(Hu hadde jo ‘gura’ om den underbuksa til faren min, osv.

(Jeg var vokst opp på landet.

Og det å kjøpe underbukser, det var kanskje litt vanskelig da.

Det var kanskje litt flaut, for det første.

Og for det andre, så måtte man jo skjønne størrelsene og sånn da, på underbuksene.

Og jeg var ikke så flink i klesforretninger da.

Og jeg var vant til å få sånt som underbukser og sokker, av mora mi da, da jeg bodde i Larvik.

Så sånn var det).

Og Ågot kalte meg jo for Runar, istedet for Erik, osv).

Så jeg skrev noe sånt som at ‘rolig student søker hybel i Oslo’.

Og at folk skulle ringe, enten før klokken 16.

(For da kunne dem prate med onkel Håkon, nede på verkstedet).

Eller etter klokken 20.

(For da var jeg hjemme fra jobb, i Drammen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Rich Hudson og dem, de hadde forresten fått Sky-antenne, av Soutwick Council, (eller noe), den sommeren, husker jeg.

Jeg var litt ovenpå, når det gjaldt sånn.

Siden jeg jo blant annet hadde vært den første, på Bergeråsen, som hadde fått video, TV-spill, elektronisk spill og digitalt armbåndsur, osv.

Hudson var vant til at jeg latterliggjorde deres engelske arbeiderklasse-hjem litt da.

Og fortalte om hvordan jeg var vant til å ha det, på Bergeråsen, og sånn, da.

(Jeg fikk jo mye ting, under oppveksten, så det var kanskje nesten som å vokse opp i USA.

Jeg hadde to TV-er, på 80-tallet, video, vannseng, oppvaskmaskin, ‘konge-stol’, datamaskiner, videokamera, brusmaskin, osv., osv.).

Rick og Tina Hudson, de sendte meg inn, til naboen deres.

(Ikke hu som hadde begravd en baby i hagen.

Men til de andre naboene, som også hadde språkstudenter boende hos seg, om somrene.

Og hvor mannen i huset noen ganger var med, på å spille fotball, i hagen, hos Hudson og dem da.

En høy kar med mørkt hår vel).

Kona i huset viste meg en telefonautomat, som hu hadde kjøpt.

Man skulle putte mynter, på en automat, og så kunne man ringe da.

Jeg lo jo fælt da, siden noen ville ha en sånn mynt-telefon, i sitt eget hjem, liksom.

Dette var ikke noe jeg hadde sett i Norge.

Men jeg skjønner det nå, hvis den her ekteparet, syntes at jeg var uhøflig.

Men jeg hadde jo gått Markedsføringslinja og sånn, på handel og kontor da.

Så jeg var vel en sånn utadvendt type da, på denne tiden.

Som kunne gå rett inn i huset til folk, og prate med dem om alt da.

Det er mulig.

Men jeg skjønner det hvis dem egentlig ble sure.

For jeg var vel ganske ovenpå da.

Og prata liksom dritt om arbeiderklasse-tinga dems da.

Men Rick og Tina Hudson, de liksom fyrte meg opp ganske mye da.

Og fikk meg til å prate dritt om naboene sine da.

Ved å fortelle meg om ting de hadde kjøpt, (før de sendte meg inn dit), som jeg syntes var dumme da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Før jeg dro til Brighton, så ga jeg en konvolutt og en tier kanskje, til Andre Willassen da.

For å få han til å sende meg vitnemålet mitt.

(Hjem til Ågot da).

Siden jeg ikke fikk vært med på skoleavslutninga, på Gjerde.

Siden Cecilie Hyde hadde fått meg til å bestille billett til England, på den samme dagen, som skoleavslutningen var da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Da jeg kom tilbake til Norge igjen.

Så jobba jeg vel på CC, en dag da.

Ihvertfall så gikk jeg innom Vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen da.

Og da ga faren min meg vitnemålet mitt, fra Gjerde.

Det var mest fem-ere, men også en to-er i Matte Valgfag, husker jeg.

Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel.

Så fikk Magne Winnem meg til å skulke, noen av de matte-timene.

Og jeg syntes at han matte valgfag-læreren var noe helt forferdelig ustrukturert da.

Og også for streng mot meg, syntes jeg.

Men men.

Jeg hadde jo allerede kommet inn, på NHI, så det spilte ikke så stor rolle, husker jeg, at jeg syntes.

Men det var høyt fravær, på vitnemålet.

Det var sånn, at jeg nesten ikke fikk karakter, i Sos. Øk., husker jeg.

For jeg lå helt på grensa.

Sos. Øk.-lærer Herbjørnsen, han sa det, i en time, (når jeg hadde forsovet meg vel), at jeg hadde for mye fravær, i Sos. Øk., så jeg kunne bare gå igjen.

(Når jeg kom inn i timen da).

Man kunne ha 10 timer fravær, i løpet av skoleåret, og jeg hadde da akkurat 10 timer fravær da.

(Som jeg skreiv opp, og holdt oversikten over, i en skoledagbok, eller noe, da).

Jeg kontaktet klasseforstander Karlsen, og forklarte det, at Herbjørnsen hadde hivd meg ut, av klasserommet da.

Og sagt at jeg hadde for høyt fravær.

Jeg mente at det måtte være sånn, at når grensa var 10 timer.

Så var det greit å ha 10 timer fravær.

Men ikke 11 timer.

Så jeg mente at jeg ikke hadde gått over grensa da.

Og det mente vel Karlsen også, tror jeg.

Han tok en chat med Herbjørnsen ihvertfall.

Og jeg fikk så fortsette, å ha Sos. Øk. da.

Og dette var vel rundt påsketider vel, at denne episoden oppstod, i en av Sos. Øk.-timene, til Herbjørnsen da.

Og etter påske, så skjerpa jeg meg da.

Så jeg hadde ikke så mye fravær, etter påske.

Så jeg fikk karakter i alle fag da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg var litt flau, sommeren 1989, over alt fraværet, på vitnemålet mitt.

Jeg var kanskje blakk, etter Brighton-turen og russetida.

Så jeg skulle kanskje sitte på med faren min, tilbake til Sand, eller noe.

Jeg kjeda meg ihvertfall, husker jeg.

Samtidig, så hadde jeg jo hatt Kontorfag, i første klasse, på handel og kontor.

Så jeg tenkte at jeg kunne leke meg litt, med kopimaskinen, som stod der.

Mens jeg kjeda meg da, i Vannsengbutikken, i Tordenskiolsgate, i Drammen da.

Jeg dreiv og tygde på noe tyggegummi.

Jeg tok ut en bit tyggegummi, fra kjeften, og klinte tyggegummien over fravær-tallet da, på vitnemålet.

(For enten antall dager eller timer).

Også skulle jeg se, om det tall-feltet, ble blankt da, på kopien.

Noe det vel ikke ble.

Dette var bare noe jeg gjorde for morro skyld, siden jeg kjeda meg der, i Vannsengbutikken da.

(Jeg var ikke så hjemme der.

Siden jeg var uvenn med Haldis da, under hele oppveksten.

Og dette liksom var mest Haldis sin butikk da.

Så det vitnemålet, det var omtrent det eneste jeg kunne ‘drive med’, mens jeg holdt på å ‘kjede meg ihjel’ der da).

Det var stille i sommerferien, og ingen kunder der, husker jeg.

Det var ikke så smart, å tulle, med å ta tyggegummi på vitnemålet, merka jeg.

For den var umulig å få bort igjen, merka jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Men jeg tok det ikke så nøye, for jeg hadde jo allerede kommet inn på NHI.

Og da var det jo papirene fra NHI, som telte, når man var ferdig der da.

Tenkte jeg.

Så jeg tulla egentlig bare fælt.

Men jeg gjorde egentlig ikke noe galt da.

Jeg hadde ikke tenkt til å bruke den forfalskede versjonen, av vitnemålet, fra Gjerde, til noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg stod sånn, og tulla, med det vitnemålet.

Så dukka Viggo Snoghøj, (Haldis sin bodybuilder-sønn), opp i vannsengbutikken der.

Og kom med en, (ganske overlegen vel), kommentar, til meg da, om at jeg dreiv og tulla med vitnemålet da.

Også gikk han ut igjen.

Viggo Snoghøj, (kjent som Viggo Snowhill i USA), han bodde vel egentlig i Danmark, (på den her tiden), tror jeg.

Men han var kanskje på sommerferie-besøk, hos Haldis og dem, (i Norge), da.

Noe sånt.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Viggo forsvant ut av Vannsengbutikken igjen, like raskt som han hadde dukket opp der.

Så jeg fikk ikke forklart for han, at jeg allerede hadde kommet inn på NHI.

Og at jeg bare tulla med vitnemålet fra Gjerde, siden jeg kjeda meg fælt da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ble vel også kanskje litt sur, siden faren min hadde vitnemålet mitt der.

Det skulle jo egentlig ha dukket opp med posten, hos Ågot, mener jeg.

Jeg ba jo Willassen, om å sende det.

Men hva som egentlig hadde skjedd, siden vitnemålet mitt var i Vannsengbutikken, og ikke hos Ågot.

(Da jeg kom hjem fra England).

Det vet jeg ikke.

Faren min forklarte ikke noe om hvordan han hadde fått tak i vitnemålet mitt.

Han bare sa noe sånt som at ‘her er vitnemålet ditt’, eller noe.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da ble vel jeg opptatt av å kikke på det da.

For å se hvilke karakterer jeg fikk.

Eller det visste jeg vel, for det hadde Karlsen lest opp, i en time, på skolen, en av de siste dagene.

Og da gjorde han et stort poeng ut av det, at jeg fikk en 2-er i matte valgfag og en 3-er i Sos. Øk., husker jeg.

Enda jeg vel omtrent hadde flest 5-ere, av alle i klassen, vil jeg nok nesten tippe på.

Men Karlsen liksom hevet stemmen da, når han fortalte om at jeg hadde fått 3-er i Sos. Øk., osv. da.

Sånn at den ‘opplesings-seansen’ hans, ble som noe dramatisert nesten, (sånn som jeg husker det).

Så folk som ikke fulgte med, i timen.

Men bare våkna av Karlsen ble dramatisk da.

De må vel ha trodd at jeg fikk skikkelig dårlige karakterer, eller noe.

Når jeg egentlig kanskje fikk best karakterer, av alle på datalinja ihvertfall.

Hvis jeg skulle gjette.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Geri hadde mobba meg, da han var ‘narver’, utafor Prima på Sand.

Etter at jeg hadde flytta til Ågot da.

Han syntes vel at jeg så for fin og sossete ut.

Med mine nye sossete Levis-gensere, fra Drammen.

Og med min vel litt kanskje jålete pigg/gele-frisyre.

Så Geri begynte å kalle meg ‘Erika’ da, husker jeg, noen ganger, den siste tiden, før jeg flytta til Oslo.

Dette var mens jeg bodde på Sand.

Og jeg hadde ikke lenger leiligheten min, i Leirfaret 4B.

Og Geri, han var i denne narver-gjengen da.

Men det var ikke jeg, for å si det sånn.

Jeg var ikke i noen gjeng.

(Selv om søstera mi var i Lyche/Depeche-gjengen.

Så var ikke jeg det.

Jeg kjente bare en del av folka i den gjengen.

Og det var også en ganske pysete gjeng, sånn som jeg skjønte det.

Omtrent som en Goth-gjeng kanskje.

Som tenkte mye på hvordan de så ut og sånn da.

Og som kanskje ikke var noe flinke til å slåss, og sånn.

Hvem vet.

Cecilie Hyde, sa seinere, etter at jeg flytta til Oslo, at hu ‘hadde det i kjeften’.

‘Det har jeg og’, svarte Magne Winnem da.

En helg de begge var på besøk hos meg, samtidig, i Haldis sin leilighet, i Uelands gate da.

I august 1989 da.

Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle gjøre, da Geri kalte meg for ‘Erika’.

Dette var jeg ikke vant med, av mobbing, fra før.

Så det endte vel med, at jeg ikke gjorde noe.

Jeg var ikke vant til å bli mobba, på skolen eller jobben. (på den her tiden).

Det var kanskje fordi jeg var på den samarbeidsavtalen, mellom Buskerud og Vestfold da.

Jeg følte meg ihvertfall ganske ‘important’ da, dette skoleåret.

Siden jeg hadde kommet inn på den avtalen da, som var for elever med gode karakterer da.

Og siden jeg hadde fått busskort, som gjaldt mellom Drammen og Bergeråsen da.

(Siden jeg var på den samarbeidsavtalen da).

Og siden jeg hadde fått meg jobb på CC, osv.

Så jeg tok det kanskje ikke så nøye, disse kommentarene fra Geri da.

Siden jeg var ganske ovenpå, på den her tiden da.

Siden jeg hadde så stor suksess, på skolen, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første skoledagen min, i Oslo.

Så skulle jeg ta buss og tog, til Oslo, sa faren min.

Men jeg klagde, for den første bussen gikk ikke tidlig nok.

Da måtte jeg sitte på med Bertil, sa faren min, inn til Drammen.

Så en kamerat av faren min, som het Bertil.

Han venta på meg, ved butikken på Sand da.

I 6-7 tida, en morgen, rundt 18. til 20. august, i 1989 da.

Han hadde en gammel Volvo Amazon, eller noe, tror jeg.

Og jeg fikk sitte på med han, (som jeg syntes at var nokså mye som en sånn original, eller noe), inn til togstasjonen i Drammen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Cecilie Hyde, hun lånte meg noe musikk, sommeren 1989.

Mens jeg bodde hos Ågot da.

Hu lånte meg en maxi-singel/EP, med Martin Gore, som het Counterfeit, eller noe, vel.

Det var cover-versjoner, som Martin Gore, i Depeche Mode, hadde spillt inn da.

Jeg vet ikke hvorfor Cecilie Hyde ville låne meg denne plata.

Hu syntes kanskje at jeg ligna på Martin Gore da, eller noe.

Hva vet jeg.

Hvem vet.

Hyde lånte meg også en kassett, (var det vel), med Ole I Dole.

(Altså Ole Evenrud da).

Hyde likte spesielt sangen, ‘hvis jeg var Gud’, fortalte hun meg.

Jeg hadde jo stereoanlegget mitt, fra Leirfaret, stående inne på rommet, til Pia og meg, på Sand der da.

Og en gang, som jeg spilte musikk der, (husker jeg).

En fridag, fra jobben i Drammen vel.

Så var Inger, (kona til Runar), utafor huset til Ågot der.

(Og rett utafor vinduet ‘mitt’ da).

For å plukke plommer, fra plommetreet, til Ågot.

(Uten at jeg hadde fått med meg det, at Inger hadde dukka opp der).

Jeg satte på musikken høyt, husker jeg.

Og spilte den ‘hvis jeg var Gud’, av Ole I Dole, rimelig høyt der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Cecilie Hyde var glad i bøker.

Hun spurte ofte, ‘Har du lest Beatles da?’, til folk, (sånn som jeg husker det).

Da mente hun ikke bandet Beatles, skjønte jeg etterhvert.

Men en ungdomsroman, som var nesten litt som den Lillelord-boka, (av Johan Borgen), som norsklærer Samland, på Sande Videregående, hadde fått oss til å lese, året før da, da jeg gikk andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående da.

Lillelord, det var vel den første boka jeg leste, tror jeg, som ikke var krim eller historie da.

Før det, så hadde jeg lest masse krim-bøker, av forfattere som Follett, McLean, Bagley, Le Carre og Ludlum.

Bøker som jeg hadde kjøpt, som pocket-bøker, på Varemagasinet Lyche da, i Drammen.

(De hadde stort utvalg i krim pocket-bøker der, husker jeg).

Jeg hadde også lest to danske, historiske bøker, om Napoleon.

Som jeg hadde fått av Arne Thomassen.

En gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

(Og de bøkene, de lurer jeg på om ka ha vært etter Holger Adeler, eller noe.

Siden de var på dansk.

Og de lå i en eske da, (sammen med mange andre bøker), i garasjen til mora mi og Arne Thomassen.

Under en blokk, i Hestehavna der da, på Tagtvedt, i Larvik).

Så sånn var det.

Men men.

Jeg hadde også lest noen Morgan Kane-bøker, skrekk-bøker og sex-historie-bøker, som faren min hadde kjøpt selv, eller tatt med opp fra Haldis.

For noen av Morgan Kane-bøkene jeg leste, (blant annet den om en kar som brukte en avskjært kvinnepupp, som tobakkspung, eller noe), var egentlig Jan Snoghøj sine da, skjønte jeg.

Men faren min tok de med opp til Leirfaret.

Av en eller annen grunn.

Enda han vel ikke leste de der selv.

(For han var der aldri lenge av gangen.

Eller så og si aldri, ihvertfall).

Dette var den første tiden jeg bodde i Leirfaret, husker jeg.

For jeg husker at jeg leste de Morgan Kane-bøkene.

På senga.

I det første soverommet, som jeg hadde der.

Altså før faren min satte inn en vannseng, i Leirfaret 4B der da.

På det største soverommet.

(Så jeg pleide å lese Morgan Kane-bøker da, som 10-11-12 åring, eller noe, kanskje.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Men men).

Hyde ‘hypet’ også andre forfattere, som jeg ikke hadde hørt om.

Hun hypet jo ‘Beatles’ og Lars Saaby Christensen.

Men hu hypet også Ingvar Ambjørnsen og en bok han hadde skrevet, som het ‘Hvite Niggere’, husker jeg.

Hvite Niggere handlet om Ambjørnsen sin oppvekst, i Larvik vel.

Og jeg husker at Ambjørsen skrev om at de dro på telttur.

Og at de hadde sett nabojenta si naken mange ganger.

For hu hadde epilepsi.

Og hver gang hu besvimte tre ganger, og tok ‘en trippel’, som Ambjørnsen skrev.

Så kom det ei nabokone ut.

Og reiv av hu pene nabojenta hans buksa og trusa.

Og stakk en stikkpille, oppi rumpa på henne.

(Eller noe).

Mens alle de andre ungene i bakgården der visstnok stod og så på da.

Så man kan kanskje si det.

At jeg ikke bare er inspirert litt av Knausgård og Åpen Post, (og kanskje også litt av Hamsun, siden jeg har lest mange av hans bøker, opptil to ganger vel).

Men jeg hadde også lest Ambjørnsen og Lars Saaby Christesen, og Johan Borgen allerede, i slutten av tenårene.

Etter råd fra norsklærer Thor Samland og Cecilie Hyde, (min søsters venninne), da.

Så det er kanskje derfor at jeg tar med om alt som har skjedd, i detalj da.

Også når det gjelder pupper, osv.

Siden jeg har lest Ambjørnsen og sånn da.

Når han skriver, om ting fra sin ungdomstid, i Larvik, vel.

(Selv om jeg ikke kan huske å ha sett Ambjørnsen, da jeg bodde i Larvik.

Så det er ikke sånn at jeg visste hvor han bodde, eller noe.

Han bodde nok i en annen del av Larvik, enn meg, vil jeg nok kanskje tippe på.

Selv om jeg veit hvor den ene fabrikken han jobba på.

(Rockwool vel).

Ligger hen.

Den ligger vel ut mot Østre Halsen der, fra Larvik, tror jeg.

(Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).

Isåfall, så gikk vi gikk forbi den fabrikken, når vi gikk i 17. mai-toget, med Østre Halsen skole.

17. mai 1978 da.

Da jeg gikk i første klasse.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Kanskje Ambjørnsen var på jobb, på Rockwoll da?

Når jeg gikk forbi i 17. mai-toget der.

(Den dagen rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde).

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var kanskje det.

Men men.

Den tida, som jeg bodde hos Hyde, i Svelvik.

Det vil si rundt russetida da.

(For Hyde inviterte jo meg, til å bo hos henne litt, siden hu hadde bodd, i 2-3 måneder vel, mye hos meg, i Leirfaret 4B der da).

Hyde fant fram en bok, i Svelvik, til meg.

Hu spurte, ‘har du lest ‘Uten en tråd’ da?’.

Og fant fram Jens Bjørnebo sin halvpornografiske roman, til meg.

Den boken hadde jo vært forbudt, i Norge, på 70-tallet vel.

Noe sånt.

Det var jo ikke så mye annet å gjøre der.

Så jeg leste den boka da.

Det var noe pornografiske greier, husker jeg.

Som gjorde meg rimelig kåt da, husker jeg.

Jeg husker at jeg lå i dobbelsenga til ‘mor’ og leste.

Mens Cecilie Hyde, lå og sov der, (ved siden av meg, i senga), med klærna på da.

Jeg må innrømme at jeg tok meg en ‘stille Anders’ da.

(I senga til ‘mor’ der da).

Siden jeg ble så kåt av å lese den boka da.

Og dagen etter, så skjønte Cecilie Hyde det, (at jeg hadde runka), tror jeg.

For jeg overhørte at hu sa det til søstera mi.

At ‘hva hvis mor … senga’.

Noe sånt.

Men jeg hadde ikke ‘sperma’ i senga til mor da.

Jeg fant vel noe dopapir på doen dems, eller noe, og fikk sæden ned i doen vel, på en eller annen måte da.

Men men.

Men hvordan Cecilie Hyde skjønte det, at jeg hadde runka, i senga til ‘mor’.

Mens jeg leste i den ‘porno-boka’, til Bjørnebo da.

Og mens Hyde lå og sov, i senga, ved siden av meg der.

Med klær på.

Det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Og hvorfor jeg lå i senga til ‘mor’.

Det var fordi at ‘mor’ var på ferie, eller noe.

Og fordi at jeg ikke hadde noe eget rom der.

Og hvorfor Hyde også lå i den senga.

Det veit jeg ikke.

Jeg var jo i russetida, og tok ikke det så nøye, siden Hyde hadde klær på og sånn da.

Så var ikke dette som noe spesielt seksuelt for meg.

For jeg var jo vant til å se russejenter som sov, med klær på, osv., når de russejentene, fra Drammen, som Tim Jonassen, i klassen, kjente, henta meg hos Hyde da, i Svelvik.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og i Leirfaret 4B, så hadde jo Pia og Cecilie pleid å ligge, i vannsenga ‘mi’, sammen med meg da, de første nettene, etter at de flytta inn der.

Det var jeg også vant til, fra tidligere på 80-tallet.

At Christell og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg osv., lå i den senga sammen med meg der da.

(Alle med klær på da).

Siden vannseng var så kult da, på 80-tallet.

Så ‘alle’ liksom ville prøve det da, å ligge i den vannsenga da.

I den ‘gjengen’ vår da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hyde nevnte vel også en bok, som het ‘Den store revejakta’, av Ambjørnsen.

Men det var vel ikke sånn, at jeg lånte den først, tror jeg.

Det var vel ‘Hvite Niggere’, som jeg lånte først, av henne og søstera mi, tror jeg.

Selv om jeg nok syntes at det navnet på den boka, nok var litt rart da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg kom hjem fra England.

(Sommeren 1989 da).

Og var ferdig, med å lese den ‘Watership Down’-boka.

(Som jeg hadde fått låne av Pia da.

Etter råd fra henne da).

Så hadde jeg ikke noen bøker, å lese på, husker jeg.

Så jeg prøvde meg, på en bok jeg fant, i bokhylla til Ågot da.

Jeg hadde vel også lest ‘Mysterier’, av Hamsun, denne sommeren, tror jeg.

En bok jeg likte godt, og som jeg hadde fått av mora mi til jul, tror jeg.

Noe sånt.

Men jeg så gjennom bokhylla til Ågot da.

Men ikke noen bøker fristet.

Jeg lurte litt på noen russiske klassikere, som stod der.

Det stod en eller to russiske klassikere, i den bokhylla der, (husker jeg).

(Oversatt til norsk da).

Jeg prøvde meg på en av de da.

(‘Stille flyter Don’, eller noe, tror jeg.

Men det kan også ha vært en helt annen bok.

(Men det var ihvertfall en bok av en russisk forfatter da, det husker jeg).

Det er mange år siden det her, så jeg husker ikke helt).

Men den russiske boka.

Den måtte jeg bare legge fra meg, husker jeg.

Den klarte jeg ikke.

Den var så ‘fæl’, hadde jeg nesten sagt.

Jeg fiksa ikke å lese den.

Den var kjedelig og sånn da, husker jeg, at jeg syntes.

Den bydde meg nesten imot, etterhvert, å lese, husker jeg.

(Siden den var så kjedelig, osv).

Selv om jeg prøvde å lese den.

For jeg prøvde å skjønne hva den boken gikk ut på da.

Jeg prøvde kanskje å analysere den boken litt da.

Av nysgjerrighet kanskje.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg ikke fant noe interessante romaner, i bokhylla til Ågot.

(De fleste bøkene der, var nok noen Øivind hadde kjøpt, vil jeg nok tippe på).

Så leste jeg litt i den Kinsey-rapporten der, husker jeg, en gang.

Kinsey-rapporten, det var en bok, (en da ganske kjent bok vel), om sex-vanene, til det amerikanske folket, etter krigen, mener jeg.

Hvorfor Øivind hadde kjøpt den, (i sin tid), det veit jeg ikke.

Men han var vel nysgjerrig da kanskje.

Det er mulig.

Hva vet jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det stod for eksempel der, i den boka, at så og så mange av amerikanerne, hadde forsøkt seg på, å ha sex med dyr, osv., da.

Dette var visst vanligst på landet, (mener jeg at det stod).

Noe jeg syntes var artig da.

At besteforeldrene mine hadde en sånn bok, hvor det stod om sånne her rimelige tabuiserte ting da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Natta før jeg forsov meg, til jobben på CC Storkjøp, forresten.

(Sommeren 1989, under Svelvikdagene).

Så lå vi en del kjente av Cecilie Hyde, og sov, i kjelleren, i huset til ‘mor’ der da, i Svelvik.

Hyde hadde en del folk på besøk, siden det var Svelvikdagene da.

Folk syntes vel at det var artig, med fest og feiring og sånn da.

Jeg kjente få av disse, som var ungdommer vel.

Og husker dem bare ganske vagt.

Men jeg husker det, at Hyde satte på radioen, nede i kjelleren til ‘mor’ der da.

Før vi sovna.

Og da var det Nattønsket.

(Eller noe).

På NRK radio da.

Noen hadde ønsket å høre DumDumBoys, med ‘Slave’.

Og den hørte vi på da.

Og Hyde syntes det var bra da, (og nesten utrolig vel), at NRK spilte så bra musikk, (til en forrandring), akkurat da hu skrudde på radioen.

Husker jeg.

Dette var vel første gang, som jeg ordentlig hadde lytta, til DumDumBøys.

Og skjønt litt av hvordan musikken til det bandet egentlig var da.

På Bergeråsen, så pleide vi vel å si noe sånt som at, ‘bra til å være norsk’, om norsk musikk, og sånn da.

Så musikk på norsk.

Det var jeg ikke så vant til å ta seriøst da.

Men denne sommeren, så hadde jeg jo prata med hu frike-dama, i Stavern.

Som hørte på Jokke og Valentinerne da.

Og Hyde hørte jo på DumDumBoys, og syntes at det var bra musikk da.

Så det var kanskje litt de rare ‘frike-damene’, som fikk meg til å begynne å ta norsk musikk og litteratur, på alvor igjen.

Sammen med norsklærer Thor Samland da, på Sande Videregående.

Og mora mi da, som ga meg bøker av Knut Hamsun, i julegave da.

På det meste av 80-tallet, så hadde jeg vel vært ganske amerikanisert vel.

(Som min far kanskje vel.

Eller ihvertfall Haldis vel).

Men på 90-tallet, så begynte jeg vel å høre mer på norsk musikk og sånn og, tror jeg.

Selv om jeg jo hadde sett på norsk TV mye også, på 80-tallet.

Jeg pleide alltid å se på Halv-Sju og Midt i Smørøyet, sammen med den ‘Havnehagen-gjengen’ mye da, på 80-tallet.

Og jeg hørte jo på norske band noen ganger og.

Som the Kids da.

Og hadde også kjøpt to singler, av de norske artistene, Jan Teigen og Janniche.

(På Lyche Platebar, i Drammen, på begynnelsen av 80-tallet da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg har fortsatt litt mer her, på den notatboka mi, over ting som skjedde, dette siste året, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989.

Det får jeg prøve å skrive mer om, en av de neste dagene.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.